Redigerer Hagbart Berner

{{Infoboks politiker}}
'''Hagbart (Hagbard) Emanuel Berner''' (født [[12. september]] [[1839]] i [[Sunndal]], død [[24. januar]] [[1920]]) var en norsk [[jurist]], [[redaktør]], [[venstre]]politiker og [[kvinnesak]]sforkjemper. Berner var den første redaktøren for ''[[Dagbladet]]'' (1869–1879) og var en ledende forkjemper for flere progressive saker, ikke minst kvinners rett til [[høyere utdanning]], [[kvinnelig stemmerett|kvinners stemmerett]] og kvinners økonomiske uavhengighet. Han var [[stortingsrepresentant]] 1880–1888 og stod i samarbeid med [[Cecilie Thoresen]] bak lovforslaget som i 1882 gav kvinner rett til å ta [[examen artium]] og universitetsutdanning. Lovendringen fulgte i kjølvannet av den lovendringen om [[middelskole]]eksamen for kvinner som Stortinget hadde vedtatt i 1878 etter forslag fra bestyrerne [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]], [[Johan Carl Keyser|J.C. Keyser]] og [[Einar Lyche]] ved [[Nissens Pikeskole]]. I 1884 grunnla Berner [[Norsk Kvinnesaksforening]] sammen med [[Gina Krog]], og ble foreningens første leder. Berner var også sentral i etableringen av en landsdekkende partiorganisasjon for Venstre i 1884. Han var også medstifter av [[Det Norske Samlaget]] og [[Noregs Mållag]], og ivrig forsvarsvenn.<ref>[https://www.venstre.no/artikkel/2010/02/19/akershus-venstres-opphav-og-de-forste-arene-i-partiets-historie-1880-1884/ Akershus Venstres opphav og de første årene i partiets historie (1880–1884)]</ref> Berner var formann for Statsrevisjonen (nå [[Riksrevisjonen]]) 1883–1898 og [[Liste over ordførere i Oslo|borgermester i Christiania]] 1892–1912.

== ''Dagbladets'' første redaktør ==
Han ble [[cand.jur.]] ved [[Det Kongelige Frederiks Universitet]] i 1863 og fikk i 1865 [[H.K.H. Kronprinsens gullmedalje]] for en avhandling om de utenlandske kildene til grunnloven. I ungdommen var han med i [[Døleringen]] knyttet til [[Aasmund Olavsson Vinje]], han skrev også i ''[[Dølen]]'' og i [[Henrik Krohn]]s ''[[Ferdamannen]]'', i tillegg var han en tid medarbeider i ''[[Vort Land]]''. Berner var den første redaktøren i ''[[Dagbladet]]'' fra 1869 til 1879 og gjorde den til partiet Venstres hovedorgan og samtidig et kulturorgan.

== Stortingsrepresentant, statsrevisor og borgermester i Christiania ==
Berner engasjerte seg i striden for det rene norske flagget (uten [[Sildesalaten|unionsmerket]]) fra 1879. Fra 1880 til 1888 var han stortingsrepresentant for Akershus amt. Fylkets første ''folkevæpningssamlag'' (heimevern) startet han i 1881. I 1883 var han med i tiltalenemnda i riksrettssaken mot [[Christian Selmers ministerium|regjeringen Selmer]].

Berner ble i 1871 utnevnt til et av de fem medlemmene av [[statsrevisor]]kollegiet (nå [[Riksrevisjonen]]) og var formann for statsrevisjonen 1883–1898. Han var også stortingsvalgt medlem av [[Hypotekbanken]]s direksjon 1884–1899.<ref name=NBL>{{NBL|Hagbard Emanuel Berner}}</ref>

Fra 1892 til 1912 var han [[borgermester]] i [[Oslo|Kristiania]]. Han satt også i en rekke utvalg. Berner gikk som politiker inn for en ny valgordning med forholdstallsvalg og folkeavstemninger.

== Kvinnesak ==
Hagbart Berner var toneangivende liberaler og forkjemper for flere progressive reformer, ikke minst kvinners rett til [[høyere utdanning]], kvinners økonomiske stilling og [[kvinners stemmerett]].

Som stortingsrepresentant fremmet han i 1882 lovforslaget som gav kvinner rett til å ta [[examen artium]] og studere ved universitetet, et forslag han utarbeidet i samarbeid med [[Cecilie Thoresen]] (Krog), som ble Norges første kvinnelige student. Thoresen var blant de første kvinnene som i 1878 begynte på det første [[middelskole]]kurset for kvinner ved [[Nissens Pikeskole]], etter en lovendring som skolens bestyrere [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]], [[Johan Carl Keyser|J.C. Keyser]] og [[Einar Lyche]] hadde fått gjennomslag for året før. Etter å ha tatt eksamen ønsket hun å fortsette utdannelsen ved å ta artium, men veien til examen artium var fortsatt stengt for kvinner. Hun tok dermed kontakt med Berner, som la frem et lovforslag på hennes vegne.<ref>{{NBL|Cecilie Thoresen Krog|Cecilie Thoresen Krog}}</ref>

I 1884 tok han initiativet til etableringen av [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF) sammen med [[Gina Krog]]. Krog fikk flest stemmer ved valget på den første ''Bestyrelsen'', og Berner foreslo henne som leder, men hun takket nei, og slik ble Berner foreningens første leder (titulert ''Formand''). Berners politiske kontakter sørget for at stifterne telte fem norske statsministre og en lang rekke prominente politikere og kjente personer, ikke minst fra hans eget parti [[Venstre]]. Berner var tilhenger av [[Innføring av kvinnelig stemmerett i Norge|stemmerett for kvinner]], men stod i likhet med mange av sine samtidige i 1880-årenes debatter for en mer forsiktig linje enn Krog og ønsket å arbeide for gradvise reformer for å sikre politisk gjennomslag; da Berner var aktiv i kvinnesaksarbeidet hadde Norge også bare kvalifisert stemmerett for [[Innføring av kvinnelig stemmerett i Norge#Utvidelser av stemmeretten for menn frem til 1900|visse grupper av menn]], og også blant mange progressive kvinner og menn var det et utbredt synspunkt at gradvise reformer var mest realistisk. Ifølge Berner var kvinner «ikke modne nok», og burde ikke «ta syvmilsstøvler på».<ref>[[Sven Egil Omdal]]: «Først damene og nå ungene?» ''[[Bergens Tidende]]'' 9. mars 2013</ref> Men etterhvert vant Krogs linje frem i NKF, og Berner forsvant ut av ledelsen av foreningen i 1886. Berner ble sammen med Gina Krog utnevnt til æresmedlem av [[Norsk Kvinnesaksforening]] i 1909 i forbindelse med 25-årsjubileet, da hans gamle samarbeidspartner Cecilie Thoresen Krog var sentral i ledelsen av foreningen.<ref>''[[Nylænde]]'' 1909 s. 373</ref>

==Målsak==
Han var medstifter av [[Det Norske Samlaget]] i 1868 og [[Noregs Mållag]] i 1906.

== Statuen på Stortorget og flaggsaken ==
[[Bjørnstjerne Bjørnson]] sa om Berner: «Han valgte ikke [[snok]]ens vei.» I 1874 tok Berner til orde for at hovedstaden skulle ta tilbake navnet [[Oslo]]. Han uttalte seg også skarpt mot oppførelsen av en [[statue]] av [[Christian 4.]] på [[Stortorget i Oslo]]. «De [[Oldenborgdynastiet|oldenborgske]] konger er en bedrøvelig rekke konger...Som menneske var [Chr. 4.] forargelig ved sin vemmelige råskap og usædelighet. Hans forstandsevner var ikke fremragende, hans interesse for Norge indskrenket seg nærmest til å skaffe mest mulig penger, [[soldat]]er og [[matros]]er ut av landet...Han utvidet Oslos bygrense og viste sin forfengelighet ved å oppkalle det nye bystrøket etter seg selv, og derved gav vår hovedstad et navn som hos utlendinger vekker den lite smigrende tanke, at byen skyldes en kristen [[koloni]], anlagt i et [[hedensk]] og [[barbar]]isk land...»<ref>John Olav Egeland: «Å pynte seg med fjær», ''[[Dagbladet]]'' 13. februar 2009</ref>

Allerede før han kom på Stortinget, hadde han i 1879 fremsatt forslag om «[[flagg]]et og hærens fane» med utgangspunkt i Stortingets beslutning av [[1821]] om Norges nasjonalfarver og flagg. I et møte i Arbeidersamfundet ledet av Bjørnson 13. mars 1879, talte Berner åpent til fordel for «flaggsaken». Umiddelbart ble 17 vinduer i huset i Munkedamsveien knust i bygningens første og andre etasje. Da ''[[Morgenbladet]]'' neste dag røpet at dette var feil - redaktør Berner bodde nemlig i tredjeetasjen - dro mengden igjen ut til [[Filipstad (Oslo)|Filipstad]] og knuste rutene også der. Lovforslaget falt, men ble gjenopptatt og vedtatt i 1898. Ved flaggskiftet på [[Akershus slott]] i 1905 stod Berner med en av steinene fra ruteknusingen i Munkedamsveien i hånden, mens det rene norske flagget - av ''Morgenbladet'' rakket ned på som «Venstreflagget» - ble heist.<ref>{{Kilde www |url=http://www.bernergruppen.no/om_berner_gruppen/historie/hagbard_emanuel_berner |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2021-05-31 |arkiv-dato=2021-06-02 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210602214039/http://www.bernergruppen.no/om_berner_gruppen/historie/hagbard_emanuel_berner |url-status=yes }}</ref>

==Familie==
Han var far til legen [[Ole Berner]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Berner, Jørgen H. | utgivelsesår = 1947 | tittel = Slekten Berner i Norge | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cammermeyers boghandel | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012082008125 | side = }}</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* [[Sindre Hovdenakk]], ''Alt er politikk. Hagbard Berner og hans tid'', Det Norske Samlaget. 2007 ISBN 978-82-521-6652-1

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Politiker}}
* [http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070126/OBOKER/101260011/-1/BOKER «Altmuligmannen»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, Om Hagbart Berner i ''[[Morgenbladet]]'', 26. januar 2007 

{{Start boks}}
{{Verv|Forgjenger=Ingen|Hva=''[[Dagbladet|Redaktør for Dagbladet]]''|Startår=[[Avisåret 1869|1869]]|Sluttår=[[Avisåret 1869|1869]]|Etterfølger=[[Anthon Bang]]}}
{{Slutt boks}}
{{NKF-ledere}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Berner, Hagbart}}
[[Kategori:Norske riksrevisorer]]
[[Kategori:Nynorskforkjempere]]
[[Kategori:Venstre-ordførere i Oslo]]
[[Kategori:Redaktører for Dagbladet]]
[[Kategori:Norske kvinnesaksforkjempere]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter 1886–1888]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus]]
[[Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre]]
[[Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund]]
[[Kategori:Personer fra Sunndal kommune]]
[[Kategori:Ledere av Norsk Kvinnesaksforening]]