Redigerer Gustaf Mannerheim

{{forveksles|Carl Gustaf von Mannerheim}} 
{{Infoboks militær person
}}
'''Carl Gustaf Emil Mannerheim''', (1867–1951) var en [[Finland|finsk]] [[adel]]ig [[offiser]], [[liste over Finlands statsoverhoder|riksforstander]] og [[liste over Finlands statsoverhoder|president]]. Han var Finlands riksforstander i syv måneder i 1919<ref name="Hagtvet">Hagtvet, Bernt: Finsk bøddel og bergingsmann. ''Dag og Tid', 3. november 2017, s. 24</ref> og [[Liste over Finlands statsoverhoder|Finlands sjette president]] fra 1944 til 1946.

Han ble øverstkommanderende for [[De hvite (Finland)|Finlands hvite armé]] under [[den finske borgerkrigen]] i [[1918]] og Finlands forsvarssjef under [[andre verdenskrig]]. Han var sterkt antikommunistisk hele livet og mente at nazismen var brutal og primitiv. Mannerheim sørget for tysk støtte til [[fortsettelseskrigen]] i 1941.<ref name="Hagtvet" />

Da president [[Risto Ryti]] trakk seg i 1944 ble Mannerheim, som da var forsvarssjef, valgt til president av Riksdagen. Han tiltrådte 4. august, en uke før avslutningen av [[Den finske fortsettelseskrigen|Fortsettelseskrigen]], med oppdraget å «lede landet til fred».

== Bakgrunn ==
[[Fil:Coronation 1896, walking under cover.jpg|thumb|left|Keiser [[Nikolaj II|Nikolaj II:s]] kroning i Moskva i 1896. Framfor keiseren går kavalerigardens offiser Gustaf Mannerheim (til høyre for keiseren).]] 
[[Fil:Mannerheim In Victory Parade 1918.png|thumb|Mannerheim i seiersparade i [[Helsingfors]] etter borgerkrigen.]]
[[Fil:Hitler Mannerheim.jpg|thumb|Den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]] besøker Mannerheim på hans 75-årsdag [[4. juni]] [[1942]].]]
Mannerheim ble født i Storfyrstedømmet Finland, inn i en kjent finlandssvensk adelsfamilie som hadde emigrert til Finland fra Sverige. Hans forfedre kom opprinnelig fra Tyskland, hvoretter de emigrerte til Sverige på 1600-tallet. Mannerheim hadde svensk som morsmål og snakket dårlig finsk, han behersket russisk bedre enn finsk og hans opprinnelige kunnskaper i finsk falmet ved mange år i russiske tjeneste. Svensk var den finske overklassens felles språk på den tiden. Mannerheim behersket fransk og engelsk, samt noe tysk. I senere år frisket han opp igjen finskferdighetene.<ref name="Hagtvet" /><ref>{{Kilde bok|tittel=Mannerheim, Marshal of Finland|etternavn=Meinander|fornavn=Henrik|utgiver=C. Hurst publishers|år=2023|isbn=9781787389373|sider=13-14}}</ref> Han var oldebarn av [[Carl Erik Mannerheim]]; og innledet sin militære karriere i den [[det russiske keiserdømmet|keiserlige russiske hæren]].

Mannerheims far, grev Carl Robert ([[1835]]–[[1914]]) skrev skuespill og var politisk sett frisinnet og radikal for sin tid. Som forretningmann var han imidlertid ikke så vellykket. Mannerheims mor, Hedvig Charlotta Helena (Hélène) von Julin ([[1842]]–[[1881]]) var datter av den rike industrieieren Johan Jacob von Julin, som eide [[Fiskars]] [[jernverk]] og landsby.

Gustaf Mannerheim ble født hjemme på herregården [[Villnäs slott]]. Som tredje barn arvet han tittelen [[baron]] ([[finsk]]: ''Vapaaherra'', [[svensk]]: ''Friherre''), da kun den førstefødte fikk [[greve]]tittelen. Til tross for at faren tidligere hadde tjent en del penger, ble den økonomiske situasjonen vanskeligere mot slutten av [[1870-årene]]. Faren kan ha hatt psykiske problemer da han i ettertid virker noe overoptimistisk i sine økonomiske disposisjoner. Hans [[spilleavhengighet]] svekket familieøkonomien ytterligere. Han gikk konkurs i [[1880]], og familiegodset [[Villnäs slott]] ble solgt, sammen med landeiendommer og kunstskatter, for å dekke den gjelden han hadde opparbeidet. Faren reiste imidlertid fra familien til Paris sammen med en elskerinne og endte opp som [[bohem]] der.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) sidene 107-108.</ref>

Mannerheims mor, sterkt preget av ektemannens flukt, flyttet til sin tantes gods i [[Pojo|Sällvik]] med sine syv barn, men døde allerede året etter av [[hjerteinfarkt]], bare 39 år gammel. Skammen, depresjonen og den sosiale isolasjonen som følge av de påkjenninger hun ble utsatt for, skal ha vært medvirkende til hennes tidlige død.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) s. 108.</ref> Hennes død førte til at barna måtte vokse opp under andres vergetilsyn, og Carl Gustavs onkel på morssiden, Albert von Julin, ble hans [[verge]].

Alle familieproblemene førte til at den unge Gustav ikke innordnet seg skoledisiplinen. Onkelen bestemte, da Mannerheim var 15 år, at han skulle sendes til det finske kadettkorpset i [[Fredrikshamn]] (Hamina) i [[1882]]. Mannerheim fant seg imidlertid heller ikke til rette her, byen var liten med trange sosiale miljøer, han var fattig og fant det ydmykende å måtte spørre onkelen om penger for den minste utgift. Til slutt ble han utvist etter å ha vært på ulovlig permisjon.

Han dro da til onkelens svoger, Edvard Bergenheim, som bodde i [[Kharkov]] i [[Ukraina]]. Her tok Mannerheim undervisning i [[russisk]]. Deretter tok han studenteksamen i [[Helsingfors]] i juni [[1887]], og var da kvalifisert til å begynne på universitetet. Han hadde gjennom dette opparbeidet seg andre og bedre papirer enn den avbrutte skolegangen ved kadettkorpset. Mannerheim tok kontakt med sin gudmor, baronesse Alfhild Scalon de Coligny, som hadde gode forbindelser til det russiske [[hoff]]et. Mannerheim ønsket å komme inn i den keiserlige [[kavaleri]][[garde]]n, men dette var for kostbart. Han studerte russisk hele sommeren 1887, og fikk senere på sommeren melding om at han kunne møte til opptaksprøve ved Nicolas kavaleriskole, som han bestod. Målet var å bli tatt opp i tsarens elitestyrke ''chevaleriegarden''.<ref name="Hagtvet" /> Han begynte ved kavaleriskolen 16. september og ble uteksaminert i 1889, som nest beste elev, og ble da forfremmet til [[Kornett (grad)|kornett]]. Han ble deretter sendt til grenseområdene mot [[Tyskland]], til byen [[Kalisz]] i dagens [[Polen]].

== Karriere ==

=== Den keiserlige russiske hær ===
{{Utdypende|Den keiserlige russiske hær}}
I januar [[1891]] ble Mannerheim overført til [[Maria Feodorovna]]s ridende garde i [[St. Petersburg]]. Alfhild Scalon de Coligny hadde igjen sørget for sin gudsønn og sammen med aristokratiet i St. Petersburg arrangert ekteskap for ham med Anastasia Arapova (1872–1936), noe som sikret ham økonomisk.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) sidene 145-147.</ref> De fikk tre barn, døtrene Anastasie (1893–1977) og Sophie (1895–1963), mens det tredje barnet, en sønn, var dødfødt. Anastasie konverterte senere til [[Den romersk-katolske kirke]] og ble [[nonne]] i [[karmelittordenen]] i [[London]]. Ekteskapet med Anastasia Arapova endte i en separasjon i 1902 og en formell skilsmisse i 1919.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) sidene 148-149.</ref>

Mannerheim tjenestegjorde i Den keiserlige kavalerigarden fram til 1904, og han fikk etter hvert et stort kjennskap til hester. Men etter separasjonen fra sin hustru fikk han igjen dårlig økonomi. Denne ble forverret etter spilletap. Etter en depresjon prøvde han å forbedre situasjonen ved å skifte miljø og meldte seg til tjeneste i [[den russisk-japanske krig]] 1904-1905. I oktober 1904 ble han overført til 52. Nezhin dragonregiment i [[Mandsjuria]], med grad av [[oberstløytnant]]. På grunn av utvist mot i slaget om [[Shenyang|Mukden]] i [[1905]], ble han utnevnt til [[oberst]].<ref>Screen, J.O.P. ''Mannerheim'' (2000) sidene 43-49</ref>

Da han kom tilbake fra krigen, var han på en uoffisiell ferie hvor han besøkte familie i Sverige og Finland. Som baron representerte han [[adel]]en i den siste forsamlingen i ''Finlands Lantdager'' i 1905-1906.

Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han overrasket over å bli forespurt om han ville reise som etterretningsoffiser gjennom [[Turkestan]] til [[Beijing]], og slutte seg til den franske [[arkeologi|arkeologen]] [[Paul Pelliot]] på dennes [[Paul Pelliot#Ekspedisjonen til Sentral-Asia|ekspedisjon til Sentral-Asia]]. Han reiste sammen med Paul Pelliot i juli 1906, fra [[Tasjkent]] til [[Kashgar (Kashgar)|Kashgar]], hvor de ankom i oktober. Deretter reiste han alene til Mandsjuria og Kina fram til høsten [[1908]], og møtte blant andre den 13. [[Dalai Lama]], [[Thubten Gyatso]]. Mannerheims dagbok og fotografier  fra reisen er senere utgitt.

Etter denne reisen ble han i [[1909]] utnevnt til kommandant for 13. Vladimir [[Ułan]]-regimentet i [[Mińsk Mazowiecki]] i dagens [[Polen]]. Året etter ble han utnevnt til [[generalmajor]] og kommandant for Ułan-regimentet i [[Warszawa]]. I 1912 ble han en del av hærledelsen og året etter ble han sjef for en kavaleri-[[brigade]].

Under [[første verdenskrig]] tjenestegjorde han ved fronten mot [[Østerrike-Ungarn]] og [[Romania]]. Han var blant annet utstasjonsert i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] i Polen, den gang en del av Russland.<ref name="Hagtvet" /> Etter å ha utmerket seg ved fronten fikk han i desember den russiske [[Sankt Georgsordenen]] av 4. klasse, en av de aller høyeste ordenene i det keiserlige Russland.

Da [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] brøt ut i Russland, var han på permisjon i St. Petersburg. Da han vendte tilbake til fronten, ble han utnevnt til [[generalløytnant]], med tilbakevirkende kraft fra februar 1915. Men etter [[den russiske revolusjon|oktoberrevolusjonen]] så den nye regjeringen med skepsis på mange av de høyere offiserene, herunder Mannerheim. Da han ble sykmeldt etter å ha falt av hesten, ble han tatt ut av tjeneste og dro på rekonvalesens i [[Odessa]]. Her planla han å pensjonere seg og leve et sivilt liv i Finland. Han ankom Finland [[18. desember]] [[1917]].

=== Den finske borgerkrigen ===
:''Utfyllende artikkel: [[Den finske borgerkrigen]]''

I januar [[1918]] utnevnte det finske senatet, under ledelse av [[Pehr Evind Svinhufvud]], Mannerheim til [[forsvarssjefen|forsvarssjef]] og [[øverstkommanderende]] av en praktisk talt ikke-eksisterende finsk hær. I begynnelsen bestod den av lokale [[paramilitær]]e grupper. Oppgaven var å beskytte regjeringen under [[Den finske borgerkrigen|borgerkrigen]], som brøt ut 27. januar. Mannerheims styrker ble kalt [[De hvite (Finland)|De hvite]], i kontrast til de kommunistiske opprørsstyrkene [[De røde (Finland)|de røde]]. Mannerheim aksepterte utnevningen, selv om han var svært skeptisk til regjeringens pro-tyske orientering.

Han etablerte et hovedkvarter i [[Seinäjoki]] og begynte å avvæpne de gjenværende {{formatnum:42500}} russiske soldatene som ennå ikke var trukket ut av landet, og som det ble fryktet skulle bli satt inn på De rødes side.

Da borgerkrigen var over, gikk han av som øverstkommanderende og i opposisjon til den stadig sterkere tyske innflytelsen i landet. Han fryktet at dette skulle få negative konsekvenser overfor [[ententemaktene|de allierte]] landene etter krigen. For ytterligere å distansere seg fra den finske regjeringen, flyttet han midlertidig til familie i Sverige i juni 1918.

I Sverige hadde han utstrakt diplomatisk kontakt med representanter for de allierte, og i oktober 1918 reiste han til [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] på vegne av den finske regjeringen for å få anerkjennelse av den finske uavhengigheten. I desember ble han kalt tilbake til Helsingfors da han var blitt valgt til såkalt [[riksforstander]] ([[finsk]]: ''Valtionhoitaja'', [[svensk]]: ''Riksföreståndare''), eller [[Liste over Finlands statsoverhoder|statsoverhode i Finland]] i syv måneder i perioden [[1918]]–[[1919]]. Han stilte som kandidat til landets første presidentvalg for [[Samlingspartiet (Finland)|Samlingspartiet]] og [[Svenska folkpartiet]], men tapte avstemningen i parlamentet til [[Kaarlo Juho Ståhlberg]]. Han trakk seg da tilbake fra det offentlige liv.

=== Mellomkrigstiden ===

I den første delen av [[mellomkrigstiden]] levde Mannerheim et tilbaketrukket liv, uten offentlige verv. Han ble sett som kontroversiell på grunn av sine uttalte anti-[[bolsjevik]]iste standpunkter. Han ble videre sett på med skepsis av finske [[sosialisme|sosialister]], som en borgerlig general fra De hvite. Han konsentrerte seg i denne perioden om humanitære oppgaver og var blant annet president i det finske [[Røde Kors]]. Hans søster Sophie Mannerheim hadde i 1917 grunnlagt en forening for å hjelpe enslige mødre og deres barn. Mannerheim ble hedersformann i «Mannerheims barnskyddsförbund».<ref name="mannerheim.fi">http://www.mannerheim.fi/08_sivil/r_mll.htm</ref> Han gikk inn i disse oppgavene med stor iver og gjorde en rekke utenlandsreiser.

Under hans reise til Europa hadde kretser som beundret ham i Finland begynt å samle inn penger for ham. Innsamlingen gav 7,6 millioner [[finsk mark|mark]] (eller omtrent 28 millioner kroner omregnet til dagens{{når}} kroneverdi). Han grunnla en kafé i [[Hangö]] som ble populær og ble besøkt av prominente gjester, blant annet kongelige fra [[Nederland]].<ref name="mannerheim.fi"/><ref>http://www.hs.fi/sunnuntai/art-2000005265287.html</ref>

Da sosialistene tapte presidentvalget i [[1931]] og Svinhufvud ble ny president, åpnet det seg muligheter for nye offentlige oppgaver for Mannerheim. Først ble han leder for forsvarsrådet, og deretter utnevnt til [[feltmarskalk]] (''sotamarsalkka, fältmarskalk'') i [[1933]]. På denne tiden hadde den offentlige oppfatningen av ham endret seg, også blant sosialistene, fra å være en borgerlig, «hvit» general til å være en mer samlende, nasjonal figur. Dette ble forsterket av hans mange offentlige uttalelser på denne tiden, hvor han tok til orde for forsoning mellom de tidligere motstanderne, og han ble talsmann for at de overordnete finske problemstillingene var viktigere enn indre konflikt. Han arbeidet for at landet skulle bli militært sterkere og prøvde forgjeves å få et forsvarssamarbeid med Sverige. Den militære utbyggingen gikk ikke helt som han ønsket, og han var svært bekymret for at Finland skulle havne i krig.

=== Andre verdenskrig ===
:''Utdypende artikler: [[Vinterkrigen]], [[Den finske fortsettelseskrigen|Fortsettelseskrigen]], [[Lapplandskrigen]]''
Da Sovjetunionen krevde store finske landavståelser og forhandlingene om dette brøt sammen i 1939, var det klart at Mannerheim igjen ville ble øverstkommanderende i tilfelle av krig. Formelt ble han det da Sovjetunionen angrep 30. november og dermed utløste [[vinterkrigen]]. Han var finsk forsvarssjef fra vinterkrigens utbrudd i [[1939]]. I et brev til datteren Sophie skrev han at han ikke ønsket dette, alderen og helsen tatt i betraktning, men at han måtte gi etter for anmodningene fra presidenten og regjeringen, og han konstaterte at han var i krig for fjerde gang.<ref>Gjengitt i Stig Jägerskiöld: ''Mannerheim: Marshal of Finland'' (1986)</ref>

[[Fil:Mannerheim studying a map.jpg|thumb|Mannerheim studerer et kart]]
[[Fil:Hitler Mannerheim Ryti.jpg|thumb|Adolf Hitler, Mannerheim og [[Risto Ryti]] 4. juni 1942]]
[[Fil:Grave of Marshal of Finland, Baron Carl Gustaf Emil Mannerheim.jpg|thumb|Mannerheims grav på Sandudds gravlund i Helsingfors ble bekranset av Kong Harald under et statsbesøk 6. september 2016.<ref>[http://www.kongehuset.no/nyhet.html?tid=137867&sek=26939 Statsbesøk til Finland]; kongehuet.no, 6.9.2016</ref>]]
Han reorganiserte øyeblikkelig det militære hovedkvarteret i [[Sankt Michel|St. Michel]], hvor han tilbrakte det meste av tiden, både under vinterkrigen og [[Den finske fortsettelseskrigen|fortsettelseskrigen]], foruten en rekke besøk ved fronten. Også i tidsrommet mellom disse to krigene oppholdt han seg hovedsakelig i hovedkvarteret og fortsatte som øverstkommanderende, til tross for at denne posisjonen egentlig skulle ha gått tilbake til presidenten etter [[freden i Moskva 1940]]. Før fortsettelseskrigen brøt ut, ble han av tyskerne tilbudt å overta kommandoen over de {{formatnum:80000}} tyske soldatene som stod i Finland, noe han avslo for ikke å bli knyttet enda sterkere til Tysklands krigsmål.<ref>Max Jacobsson: '' Century of Violence'' 1999</ref> Han hadde så nære bånd til den tyske krigsmakten som situasjonen krevde, men avslo forslaget om å inngå en formell allianse. Videre avslo han å stille finske tropper til disposisjon ved [[beleiringen av Leningrad]].
 
Hans 75-årsdag [[4. juni]] [[1942]] ble feiret som en nasjonal begivenhet, og han ble utnevnt, som den eneste i finsk historie, til Marskalk av Finland (finsk: ''Suomen Marsalkka'', svensk:'' Marskalk av Finland''). Et ikke varslet besøk av [[Adolf Hitler]] på denne dagen satte ham imidlertid i stor forlegenhet. Mannerheim ønsket verken å ta i mot Hitler i det militære hovedkvarteret i St. Michel eller i Helsingfors, da dette ville gjøre besøket til et statsbesøk. Til slutt mottok han Hitler på et sidespor av jernbanen ved en flyplass i det sørøstre Finland. Etter et fire timers besøk, som inkluderte en middag, vendte Hitler tilbake til Tyskland, uten å anmode om opptrapping av den finske deltakelsen i krigen, noe som var forventet at han ville gjøre da han først kom.<ref>Urix NRK, ''Storm om Finlands Hitler-alliance'', 21 august, 2010. Med link til audiofil av samtaler mellom Mannerheim og Hitler den 4. juni 1942.</ref>

[[4. august]] [[1944]] ble Mannerheim Finlands [[president]]. Man antok at bare Mannerheim kunne «lede landet til fred» mot slutten av [[andre verdenskrig]]. Han overtok vervet etter [[Risto Ryti]], som hadde inngått en militær avtale med den tyske utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] etter at situasjonen hadde blitt vanskelig for Finland som følge av fortsettelseskrigen, og særlig etter [[slaget ved Tali-Ihantala]]. Mannerheim valgte å se bort fra denne avtalen og forsto at fortsettelseskrigen måtte avsluttes med en våpenhvile og ikke finsk kapitulasjon. De sovjetiske kravene var meget harde, men Mannerheim mente at landet ikke hadde noe valg om det skulle overleve som egen nasjon. Blant de sovjetiske kravene var også at finnene skulle gå til kamp mot de tyske soldatene i Nord-Finland, som der trakk seg tilbake fra [[Murmanskfronten]] og gjennom [[Finnmark]] i hva de kalte [[Operation Nordlicht]]. I den såkalte [[Lapplandskrigen]] falt imidlertid ikke mer enn rundt {{formatnum:1000}} finske soldater.

[[8. mars]] [[1946]] gikk Mannerheim av som finsk president, både av helsemessige årsaker og fordi han opplevde at oppdraget var fullført. Han ble etterfulgt av den konservative [[Juho Kusti Paasikivi]].

=== Utmerkelser ===
:''Utdypende artikkel: [[Carl Gustaf Mannerheims ordener og utmerkelser]]''
Gustaf Mannerheim ble dekorert med over 80 militære og sivile utmerkelser.<ref>[http://www.mannerheim.fi/13_erity/kunnmerk.htm Mannerheim – utmerkelser (på finsk)].</ref> Han ble blant annet dekorert med den franske [[Æreslegionen]], det tyske [[Jernkorset]] og den danske [[Elefantordenen]]. I tillegg ble han dekorert med en rekke russiske, svenske og finske ordener. Han mottok utmerkelser fra i alt 18 land, både for militære, politiske og diplomatiske fortjenester, samt for utforskningsreisen i Sentral-Asia og for humanitært arbeid.<ref>Vera von Versen: «Marskalken av Finland, friherre Gustaf Mannerheim och ordnarna», i John Strömberg, Jussi Nuorteva & Christina Forssell (red.): ''Valtio palkitsee. Staten belönar'', Helsingfors: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 2007, s. 140–159.</ref> Under både [[Første verdenskrig|første -]] og [[andre verdenskrig]] mottok Mannerheim utmerkelser fra begge sider. Han fikk til og med svenske utmerkelser, selv om [[Sverige]] var nøytral under begge verdenskrigene.

* {{Flagg|Østerrike-Ungarn}} Offiser av [[Frans Josef-ordenen]], 1895
* {{Flagg|Russland}} [[Sankta Annas orden]] av 3. klasse 1902, 2. klasse, 1906
* {{Flagg|Italia|1946}} Offiser av [[Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden]], 1902
* {{Flagg|Hellas}} Ridder av [[Frelserens orden]], 1902
* {{Flagg|Frankrike}} [[Æreslegionen]], ridder 1902, offiser 1912, storkors 1939
* {{Flagg|Russland}} [[Sankt Stanislaus-ordenen]] av 2. klasse, 1905
* {{Flagg|Russland}} [[Sankt Vladimirs orden]] av 4. klasse 1906, 2. klasse med sverd 1916
* {{Flagg|Russland}} Ridder av 4. klasse av [[Sankt Georgsordenen]], 1914
* {{Flagg|Finland}} [[Frihetskorsets orden]], 1. klasse med sverd 1918, 4. klasse med sverd 1918, storkors med sverd 1918, storkors med sverd og med diamanter 1940
* {{Flagg|Sverige}} [[Sverdordenen]], kommandør 1918, storkors 1942
* {{Flagg|Keiserriket Tyskland}} [[Jernkorset|Jernkorset av 1. klasse]], 1918
* {{Flagg|Keiserriket Tyskland}} [[Jernkorset|Jernkorset av 2. klasse]], 1918
* {{Flagg|Finland}} [[Finlands hvite roses orden]], storkors med sverd 1919, storkors med kjede og med sverd og diamanter 1944
* {{Flagg|Sverige}} Ridder av [[Serafimerordenen]], 1919
* {{Flagg|Danmark}} Ridder av [[Elefantordenen]], 1919
* {{Flagg|Estland}} [[Ørnekorsets orden]], 1. klasse med sverd, 1930
* {{Flagg|Estland}} [[Estlands Røde Kors' orden]], 1. klasse, 1933
* {{Flagg|Storbritannia}} Storkorsridder av [[Order of the British Empire]], 1938
* {{Flagg|Finland}} [[Mannerheimkorset]] av 1. klasse og av 2. klasse, 1941
* [[Fil:Flag of Croatia Ustasa.svg|25px]] Storkors med sverd av [[Kong Zvonimirs kroneorden]], 1942 
* {{Flagg|Tyskland|1945}} Storkors av [[Den tyske ørns fortjenesteorden]], 1942
* {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Jernkorsets ridderkors]], 1942
* {{Flagg|Italia|1946}} Storoffiser av [[Savoies militærorden]], 1942
* {{Flagg|Japan}} Storbånd av [[Den oppadstigende sols orden]] 
* {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Jernkorset|Jernkorset ridderkors med ekeløv]], 1944
* {{Flagg|Romania}} [[Mikael den tapres orden]] av 1. klasse, 1941
* {{Flagg|Ungarn|1945}} Storkors av den ungarske [[Republikken Ungarns fortjenstorden|Fortjenstordenen]], 1942
* {{Flagg|Finland}} Storkors med sverd av [[Finlands løves orden]], 1944

=== Etter krigen og død ===
Da Mannerheim gikk av som president, hadde han til hensikt å pensjonere seg, i en alder av 79 år. Han kjøpte et [[gods]] i [[Lojo]], men ble i juni samme år rammet av magesår. Tidlig i 1947 reiste han på et sanatorium i [[Montreux]] i [[Sveits]], og bodde dels her, og dels i Finland resten av livet. Han døde på et sykehus i [[Lausanne]], og ble begravet [[4. februar]] [[1951]] på Sandudds gravlund (finsk ''Hietaniemen hautausmaa'') i Helsingfors i en [[statsbegravelse]].

Fra norsk side var det skepsis til Mannerheims tyskvennlighet, og Norge sendte ingen krans eller annen æresbevisning til hans begravelse. Mannerheim mottok heller aldri noen norsk orden.<ref>Aftenposten, 14.2.2010. Morten Fyhn: «Finland: Krigsmyter står for fall »</ref>

== Ettermæle ==
[[Mannerheimvägen]], en av hovedgatene i Helsingfors, ble oppkalt etter ham til hans 75-årsdag i 1942, allerede før han hadde vært president. En rytterstatue av ham står i denne gaten, utenfor samtidskunstmuseet [[Kiasma]], og vis-à-vis [[Riksdagshuset (Helsingfors)|Riksdagshuset]].

En større film om Mannerheims liv, regissert av [[Renny Harlin]], [[Heikki Vihinen]] som manusforfatter og [[Mikko Nousiainen]] i tittelrollen, var planlagt med premiere i mai 2011.<ref>[http://www.imdb.com/title/tt1067580/ Omtale av filmen om Mannerheim på Internet Movie Database]</ref>

Mannerheim blir husket som Finlands redningsmann under andre verdenskrig og fikk løst Finland fra samarbeidet med Hitlers Tyskland. [[Stalin]] uttalte at Finland hadde mye å takke Mannerheim for, Mannerheim var avgjørende for at Finland ikke ble okkupert, ifølge Stalin. Han blir også husket for brutaliteten under den finske borgerkrigen der han ledet nedkjempingen av de røde og den etterfølgende hevnen mot tusenvis av henrettede og døde i fangeleirene.<ref name="Hagtvet" />

== Se også ==
* [[Mannerheimkorset]]
* [[Mannerheimlinjen]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://www.youtube.com/watch?v=ItqXEeTBB_Q «Mannerheim, Marshal of Finland: A life in Geopolitics»]; foredrag av [Henrik Meinander; publisert av Centre for Geopolitics, Cambridge, lengde 1:27:21

{{-}}
{{Verv 2|Hva=Finlands forsvarssjef|Når=[[1918]]|Forgjenger=''Post opprettet''|Etterfølger=[[Karl Fredrik Wilkama]]|Logo=[[Fil:Suomen Puolustusvoimien tornileijona.svg|30px]]}}

{{Verv 2|Hva=Finlands forsvarssjef|Når=[[1939]]–[[1945]]|Forgjenger=[[Hugo Österman]]<br /><small>(som øverstkommanderende for hæren)</small>|Etterfølger=[[Erik Heinrichs|Axel Erik Heinrichs]]|Logo=[[Fil:Suomen Puolustusvoimien tornileijona.svg|30px]]}}

{{Verv 2|Hva=[[Liste over Finlands statsoverhoder|Finlands riksforstander]]|Når=[[1918]]–[[1919]]|Forgjenger=[[Pehr Evind Svinhufvud]]|Etterfølger=[[Kaarlo Juho Ståhlberg]]<br /><small>(som president)</small>|Logo=[[Fil:Coat of Arms of Kingdom of Finland (1918-1919).svg|30px]]}}

{{Verv 2|Hva=[[Liste over Finlands statsoverhoder|Finlands sjette president]]|Når=[[1944]]–[[1946]]|Forgjenger=[[Risto Ryti]]|Etterfølger=[[Juho Kusti Paasikivi]]|Logo=[[Fil:Flag of the President of Finland.svg|30px]]}}

{{Finlands presidenter}}
{{Autoritetsdata}}

{{Anbefalt}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Mannerheim, Karl Gustaf}}
[[Kategori:Finske presidenter]]
[[Kategori:Finske generaler]]
[[Kategori:Marskalker]]
[[Kategori:Den finske borgerkrigen]]
[[Kategori:Finner fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Finlands hvite roses orden]]
[[Kategori:Finlands løves orden]]
[[Kategori:Mannerheimkorset]]
[[Kategori:Elefantordenen]]
[[Kategori:Serafimerordenen]]
[[Kategori:Sverdordenen]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors]]
[[Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire]]
[[Kategori:Æreslegionen]]
[[Kategori:Sankta Annas orden]]
[[Kategori:Frihetskorsets orden]]
[[Kategori:Finlandssvensker]]
[[Kategori:Personer fra Masku]]
[[Kategori:Den oppadstigende sols orden]]
[[Kategori:Personer fra første verdenskrig]]
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*