Redigerer Gregor VII

{{referanseløs}}
{{Infoboks pave |
navn= Gregor VII|
latin= Gregorius|
bilde= Gregor7 g.jpg|
dåpsnavn= Hildebrand|
født= [[1020]]/[[1025]]|
fsted= [[Sovana]], [[Toscana]]|
død= [[25. mai]] [[1085]]|
dsted= [[Salerno]]|
valgt= [[22. april]] [[1073]]|
innsatt= [[22. april]] [[1073]]|
salig= -|
hellig= [[1606]]|
fest= [[25. mai]]|
før= Alexander II (pave)|Alexander II|
etter= Viktor III}}
'''Gregor VII''' (født '''Hildebrand av Sovana''', [[italiensk]]: ''Ildebrando di Soana'',  ca 1020/1025 i [[Sovana]] i [[Toscana]], død 25. mai 1085 i [[Salerno]]) ble valgt til pave i [[1073]] og satte i gang arbeidet for å verge pavedømmets selvstendighet og myndighet.

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Sannsynligvis var Hildebrand først munk. Senere ble han erkediakon, og da en nøkkelperson i tidens kirkepolitikk. Han var særlig opptatt av [[den kluniasensiske reform]]bevegelse og kampen mot [[simoni]] og presteekteskap.

I 1046 fulgte han med sin høyt skattede pave [[Gregor VI]], som var blitt avsatt av [[synoden i Sutri]], i dennes landflyktighet til [[Köln]]. To år etter, i 1048, ville keiser [[Henrik III av det tysk-romerske rike|Henrik III]] utnevne ''Bruno von Egisheim-Dagsburg'' til ny pave ([[Leo IX]]). Men denne insisterte på - antagelig etter råd fra Hildebrand, å la seg velge til pave av folket og kleresiet.

Allerede etter pave Leo IXs død i 1054 skulle Hildebrand eleveres til pave, men keiseren kalte imidlertid Gebhard, biskopen av [[Eichstätt]], til pave [[Viktor II]].

===Pave===
I 1073 døde pave [[Alexander II]]. Under hans bisettelse ropte folket i Roma: ''Hildebrand skal være pave!'' Han lot seg så intronisere under navnet Gregor VII. Navnevalget '''Gregor''' skyldes ifølge mange kilder Hildebrands ønske om å gi oppreisning til Gregor VI, som var blitt avsatt noen tiår tidligere i forbindelse med anklager fremført av keiseren. Men det kan også være at Hildebrand vel så meget, eller primært, hadde [[Gregor den store]] i sine tanker.
<ref>Bernd-Ulrich Hergemöller: ''Die Geschichte der Papstnamen'', Münster: Verlag Regensberg 1980, s. 59</ref>

Med dette inspirasjonsvalget hadde man åpenbart brutt mot pavevalgsdekretet av 1059, som hadde bestemt at paven var å velge av 3¤-delsflertallet av kardinalskollegiet, og som også hadde bekreftet den romersk-tyske konges rett til å ha et ord med i laget.

Det var strid om hvem som skulle utnevne biskoper, og Gregor mente at kirken selv skulle ha dette ansvaret. Den tyske keiseren [[Henrik IV av det tysk-romerske rike|Henrik IV]] motsatte seg dette og beskyldte Gregor for «ikke å være pave, men en falsk munk», og Henrik krevde videre at Gregor skulle trekke seg fra pavestillingen. Striden endte med at Gregor VII lyste Henrik IV i bann.

I denne situasjonen valgte Henrik en taktikk som satte Gregor midlertidig ut av spill. Han reiste til [[Canossa]] i Nord-Italia og bad om syndsforlatelse, og det kunne ikke paven nekte en angrende synder. I [[1080]] marsjerte Henrik mot [[Roma]], tok byen og satte inn en motpave, som straks kronet ham til keiser.

Striden om retten til å sette inn biskoper blir kallet [[investiturstriden]], og den ble ikke løst før ved konkordatet i Worms i 1122.

== Se også ==
[[Kanossagang]]

==Referanser==

<references />

==Litteratur==
* Katleen C. Custling: ''Reform and the papacy in the eleventh century'', Manchester university press, 2005.

{{Pave|forgjenger=[[Alexander II (pave)|Alexander II]]|etterfølger=[[Viktor III]]}}

{{stubb}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Gregor 07}}
[[Kategori:Paver]]
[[Kategori:Italienske helgener]]
[[Kategori:Kanonister]]
[[Kategori:Personer knyttet til korstogene]]
[[Kategori:Personer fra provinsen Grosseto]]
[[Kategori:Dødsfall i 1085]]