Redigerer Grønnbyen

{{Infoboks strøk
| zoom = 14}}
'''Grønnbyen,''' den første tiden skrevet '''Grønbyen,''' er et [[Bygningsvern|vernet]] boligområde på [[Notodden]]. Navnet kommer av at alle husene i begynnelsen var malt grønne. Området ble bebygget av Notodden Salpeterfabriker ([[Norsk Hydro|Norsk Hydro)]] med [[arbeiderbolig]]er i perioden 1906–1911, og inneholder 25 vertikaltdelte [[tomannsbolig]]er og tre [[enebolig]]er. Hydros egen arkitektavdeling utviklet hustypene i samarbeid med Hydros [[Administrerende direktør|generaldirektør]] [[Sam Eyde]]. Fra rundt 1980 eies boligene av private.

Grønnbyen vurderes som en særskilt verdifull del av [[Rjukan–Notodden industriarv|Rjukan-Notodden industriarv]]. I 2015 ble industriarven innskrevet på [[Verdensarven|UNESCOs verdensarvliste]], og de boligområdene Hydro bygget for sine ansatte på Notodden og [[Rjukan]] er spesielt nevnt i nominasjonsdokumentet som «signifikante objekter». Dette er et begrep som er brukt i nominasjonsdokumentet til UNESCO, for å understreke at områdene var en svært viktig del av verdensarvstedet Rjukan-Notodden industriarv.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Notodden, street in Grønnbyen (cropped).jpg|miniatyr|Gate i Grønnbyen (1910){{byline|Johan Wangberg/Norsk industriarbeidermuseum}}]]
I 1900, før Hydros etablering på stedet, var det allerede bygget opp et mindre industrisamfunn rundt selskapet [[Tinfos I kraftverk|Tinfos AS]]. Tinfos-selskapet hadde startet med papirproduksjon, forsøkt seg innen karbid, og skulle fortsette som jernverk.<ref>Taugbøl og Andersen (2014), s. 55</ref> Notodden var blitt en bygdeby med rundt 900 innbyggere.<ref>Høydal (1994), s. 27</ref>

Hydro etablerte seg med Notodden Salpeterfabriker i 1905. Selskapet vokste raskt, og ansatte stadig nye folk, som kom utenfra og trengte husvære. Husmangelen var stor. Så sent som ved folketellingen i 1910 bodde flere familier i ulike former for uthus.<ref>Hansen (1963), s. 102</ref>

Selskapet så nødvendigheten av å bygge hus selv, og planla og bygget derfor boliger for sine ansatte, i første omgang på Svælgfos (1905) og Helmersmoen («Grønnbyen»)<ref name=":4">{{Kilde www|url=https://industriarven.no/wp-content/uploads/2017/11/11-grønnebyen.pdf|tittel=Industriarven : Grønnbyen|besøksdato=28. februar 2020|forfattere=N.N.|dato=|forlag=Rjukan-Notodden industriarv/NIA|sitat=|kommentar=ang. årstall: Overordnet nettsted industriarven.no er merket «copyright 2020»}}</ref> for arbeidere – og på Villamoen for funksjonærer og ingeniører.

Handel, skole og en del andre fasiliteter fantes allerede. De var reist av frittstående private og offentlige aktører, så Hydro kunne i første omgang begrense seg til å oppføre boliger, i motsetning til på Rjukan, der de måtte anlegge et helt bysamfunn fra grunnen. Selskapet engasjerte seg også på Notodden i oppføring av bygg for samfunnsgavnlige og andre formål. Flere av disse er senere revet eller har brent ned: Festivitetshus for arbeiderne (revet); kommunalt bad (brant ned i 1976); folkeskole (midtbygg og blåbygget revet; Gullbygget står fortsatt); teater (revet ca. 1977); sykehus (murbygg revet i forbindelse med utvidelser av sykehuset).<ref name=":3" />

== Forbilder ==
[[Fil:Grønnbyen from above (cropped).jpg|miniatyr|Grønnbyen fra sørøst (1928). Fotografert fra luftinntakstårnet på fabrikken{{byline|Hans Johnsrud/Norsk industriarbeidermuseum}}]]
Grønnbyen ble anlagt på Helmersmoen, en terrasse i terrenget, like ovenfor fabrikken. Området ble planlagt av Hydros arkitektavdeling, på initiativ fra Sam Eyde.

Selve bebyggelsesplanen er planlagt etter et strengt og regulært skjema, med parallelle boliggater og tilnærmet like store tomter, ca. 0,45 mål til hver leilighet.<ref>{{Kilde www|url=https://museumsordningen.wordpress.com/2015/07/21/arbeiderboliger-pa-notodden-glimt-fra-nves-fotoarkiv/|tittel=Arbeiderboliger på Notodden – Glimt fra NVEs fotoarkiv|besøksdato=2020-02-23|dato=2015-07-21|fornavn=Stig|etternavn=Storheil|språk=nb-NO|verk=Museumsordningen}}</ref> Arkitekturprofessor [[Tore Brantenberg]] skriver at Eyde hadde tyske og franske arbeiderbyer som forbilder. Han nevner spesielt Cité Ouvrières i [[Mulhouse]] og tyske boligkolonier i [[Essen]].<ref name=":0">Brantenberg (1996), s. 174–176</ref>

[[Hageby]]ene var også et forbilde. Brantenberg omtaler Grønnbyen som «Norges første bevisst planlagte hageby»,<ref>Brantenberg (1996), s. 177</ref> men som de fleste andre hagebyer i Norge, er Grønnbyen et ''boligområde'' med ''hagebykarakter'', ikke en selvforsynt bydel, slik engelskmannen [[Ebenezer Howard]], som grunnla [[Hageby|den engelske hagebybevegelsen]], så for seg en hageby. Howards ideer fikk stor innvirkning på byplanlegging i mange land, også Norge, etter at han utga sine bøker om emnet: ''To-Morrow: A Peaceful Path to Real Reform'' (1898), omarbeidet i 1902 til ''Garden cities of tomorrow.'' Howard så den ideelle hagebyen som en bydel med alle nødvendige fasiliteter – arbeidsplasser, butikker, sykehus og skoler – i tillegg til boliger.<ref name=":0" />

== Bebyggelsen og beboerne ==
Eyde var opptatt av at arbeiderne måtte tilbys gode boliger hvis de skulle bli værende. Han skrev i sin selvbiografi at «Jeg hadde ikke lite bry med å få de franske direksjonsmedlemmer til å gå med på disse arbeider – de sto ganske fremmed overfor den tanke at man skulde behøve å tenke på de underordnedes boliger.»<ref name=":5">Eyde (1939), s. 258</ref>

=== Husene ===
Husene i Grønnbyen ble oppført i perioden 1906–1911.<ref>Notodden historielag har oversikt over utbyggingstakt, med byggmesternavn, på sitt nettsted: http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen {{Wayback|url=http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen |date=20200808122848 }}</ref>

Bebyggelsen består av 25 småhus med egne hager. To og to leiligheter er bygget sammen i vertikaltdelte tomannsboliger. Slik får begge leilighetene bakkekontakt og det spares plass og materialer. Brantenberg nevner også at husene ser mer imponerende ut, for beboere og besøkende, når to leiligheter er bygget sammen i ett hus, og at dette er et typisk trekk fra europeiske hagebyer.<ref name=":0" /> I tillegg til de 25 tomannsboligene, som var for arbeidere, ble det oppført tre eneboliger for funksjonærer lengst øst i området, i Birkelands gate 15, 17 og 19.

Hustypene ble utarbeidet, som bebyggelsesplanen, av Hydros arkitektavdeling, i samarbeid med Eyde.<ref name=":5" /> Han hadde hatt anlegg for å bli arkitekt, men endte opp med å velge ingeniørfaget som sitt studium i Tyskland (1886–1891). Han skrev i sine memoarer at han hadde interessert seg for arkitektur i hele studietiden, «[…] og i mine selskaper skulle jeg få rikelig anledning til å fungere som byggherre og samarbeide med arkitekter».<ref>Eyde (1939), s. 381</ref>

Bygningene var enkle, men med gode proporsjoner og funksjonell planløsning. Leilighetene hadde et boareal på rundt 60 m² og inneholdt stue, kjøkken og gang i første etasje, soverom i andre. Ifølge nominasjonsdokumentet for UNESCOs verdensarvliste, er tomannsboligen et typehus utarbeidet av Hydros arkitektavdeling. De få bygningstegningene som finnes i arkivet etter Norsk Hydro ved Norsk industriarbeidermuseum (NIA), er signert av ulike saksbehandlere og viser at både arkitekter og ingeniører arbeidet ved arkitektavdelingen.<ref>Tegningene er tilgjengelige ved henvendelse til NIA</ref> Én tegning er signert G.J. Stousland (ingeniør)<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1916 |forfatter=Fougner, Eiliv| tittel = Norske ingeniører og arkitekter | forlag = Abel | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014090306073 | side =102|kommentar=kort omtale av Stousland. e-bok fra bokhylla.no }}</ref>; en annen C.B., antagelig Carl Broch (ingeniør)<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1916 |forfatter=Fougner, Eiliv| tittel = Norske ingeniører og arkitekter | forlag = Abel | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014090306073 | side =12|kommentar=kort omtale av Borch. e-bok fra bokhylla.no }}</ref>, som var assistent ved avdelingen – og to tegninger er signert [[Helge E. Blix]] (arkitekt), som ble ansatt ved avdelingen i 1909 og var leder der fra 1911.

Selv om tomannsboligene i utgangspunktet var «typehus», var det en viss variasjon i bebyggelsen, i hovedsak slik at alle husene i husrekken langs én side av en gate hadde lik utforming. Før 1910 var det to hovedtyper som ble bygget: Én hustype med inngangsparti på hver langside og delevegg mellom leilighetene i husets lengderetning; én hustype med inngangspartiene ved siden av hverandre på én langside, og skilleveggen mellom leilighetene på tvers av bygningskroppen.

Da arkitekt Helge E. Blix ble ansatt ved Hydros arkitektavdeling i 1909, tegnet han en tredje hustype, med samme formspråk og størrelse som de to første typene, men med inngang på hver langside og skillevegg mellom leilighetene på tvers av bygningen. Disse husene ble bygget i Industrigata 4, 6, 8, 10 og 12.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeskart.no/#!?project=norgeskart&layers=1002&zoom=16.4&lat=6616205.12&lon=175842.24&markerLat=6616205.117580341&markerLon=175842.2361740751&panel=searchOptionsPanel&sok=Birkelands%20gate|tittel=Norgeskart|besøksdato=2020-02-25|verk=www.norgeskart.no}}</ref> 
[[Fil:Notodden, Grønnbyen, single family homes (cropped).jpg|miniatyr|Eneboligene i Grønnbyen, Birkelands gate 15, 17 og 19 (1915){{byline|N.N./Norsk industriarbeidermuseum}}]]
Eneboligene i Birkelands gate fikk full kjeller. I arbeiderboligene som ble bygget før 1910 var det bare en liten matkjeller med tilgang via en lem i kjøkkengulvet. Tomannsboligene i Industrigata, som ble bygget sist,  hadde full kjeller. Disse husene hadde også [[Utedass|privet]] av bøttetypen (latrinespann) i et rom ved [[vindfang]]et. De husene som bare hadde matkjeller, hadde til gjengjeld uthus, der de hadde bod, [[Utedass|utedo]], vedskjul og eventuelle husdyr.<ref>Høydal (1994), s. 29</ref>

Grønnbyen fikk innlagt vann og strøm allerede i 1906, det første byggeåret.<ref name=":1">{{Kilde www|url=http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|tittel=Notodden Historielag - Grønnbyen|besøksdato=2020-02-25|verk=www.notoddenhistorielag.no|arkiv-dato=2020-08-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200808122848/http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|url-status=yes}}</ref><ref>Historielaget omtaler innlagt vann; bilder viser strømledningene</ref>

Hustypene i Grønnbyen ble utgangspunkt for enkelte av husene på Rjukan, der Hydro bygget opp et helt bysamfunn fra grunnen av, den første planlagte industribyen i Norge.<ref name=":6" />

=== Beboerne ===
Det var ikke vanlige arbeidsfolk som fikk flytte inn i Grønnbyen. Boligene ble først og fremst tildelt fagfolk og formenn i Norsk Hydro. Dette var personer som ofte måtte stå til disposisjon for fabrikken også utenom vanlig arbeidstid, så det var praktisk med bolig nær fabrikkområdet. I brannfolkenes leiligheter var det montert ringeklokke, og når den ringte, måtte de raskt komme seg ned til fabrikken, uansett hvilken tid det var på døgnet.<ref name=":4" />

Ved folketellingen i 1910 bodde det 275 mennesker i Grønnbyen, gjennomsnittlig elleve i hvert hus. Det var barnerike familier som bodde her, 45 % av beboerne var under 15 år. I tillegg til husets egne folk, måtte de i anleggsperioden (1906–ca. 1915) leie ut det ene soverommet til anleggsarbeidere.<ref name=":1" />

Notodden hadde ikke eget sykehus da Grønnbyen ble anlagt. I 1911 ble Industrigata 4 ominnredet til et provisorisk sykehus med plass til 15 pasienter. I 1919 fikk Notodden sitt eget sykehus, og huset i Grønnbyen kunne igjen fungere som bolighus.<ref name=":4" />

=== Grønnbyen vakte oppsikt ===
Det var uvanlig å tilby vanlige arbeidsfolk såpass høy standard på boligen, så Grønnbyen vakte oppsikt i sin samtid. I de store byene bodde arbeiderne ofte i trange, usunne leiligheter i blokker, såkalte «gråbeingårder». De delte do i bakgården, og mange steder måtte husmoren bære vann fra en felles vannpost i gården til langt inn i [[mellomkrigstiden]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.ub.uib.no/utstilling/kvinner-i-arbeid/arbeiderboligene.html|tittel=Kvinnearbeid|besøksdato=2020-03-09|verk=www.ub.uib.no}}</ref>

''Aftenposten''s journalist [[Øvre Richter Frich]] laget en reportasje fra Grønnbyen i 1907. Han skrev blant annet: «Ved siden av de kjempemessige Fabrikbygninger er der innimellem Trærne strødd 8 nydelige grønmalede Arbeiderboliger der lyser lang Vei. Det er veritable små Villaer med to Bekvemmeligheder i hvert Hus. Hver Leilighed bestaar av fire Værelser og Kjøkken. Senere bliver det Anledning til at faa sig en Haveflek rundt disse Huse, som ville fylt alle med Længsel og Misunnelse hvis de stod til leie ute på Bygdøy.»<ref>{{Kilde bok|tittel=Grønbyen : særtrykk fra Aftenposten|etternavn=Frich|fornavn=Øvre Richter|utgiver=Aftenposten|år=1907|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Året etter at ''Aftenposten'' omtalte Grønnbyen, kom [[Haakon VII|kong Haakon]] på besøk til det nye industristedet Notodden for første gang. Han ble da invitert til å se de nye arbeiderboligene, og var også inne i én av dem.<ref name=":4" />

== Utvikling ==
[[Fil:Arbeiderboliger Notodden ("Grønnbyen") - no-nb digifoto 20160413 00131 bldsa EYDE 5 07A 047 (cropped).jpg|miniatyr|Grønnbyen i 1913, med opprinnelig liggende panel og hvite hjørnekasser. I forgrunnen t.v. en av de tre eneboligene{{byline|Anders Beer Wilse}}]]
[[Fil:Notodden, Oscar Nissens gate-1.jpg|miniatyr|Oscar Nissens gate i 2019. Grønnbyen til høyre{{byline|Roy Olsen}}]]

=== 1950–årene ===

De første store endringene i Grønnbyen foregikk fra 1952, rundt 40 år etter at området sto ferdig. Da satte Hydro i gang rehabilitering av husene. Ytterveggene ble isolert og fikk ny kledning. Det tidligere liggende panelet med hvite hjørnekasser, ble erstattet av stående [[tømmermannspanel]]. Samtidig ble husene, med hjelp fra fargekonsulenter, malt i ulike farger, som til sammen skulle illudere regnbuen.<ref name=":6">Taugbøl og Andersen (2014), s. 151</ref>

Det ble også gjort større endringer innendørs. Frem til 1952 hadde fortsatt de fleste husene utedo i uthuset, men nå ble det installert bad og vannklosett.

=== 1960–1970-årene ===
I 1962 ble de opprinnelige uthusene i området erstattet av garasjer med bod.<ref name=":4" />

I midten av 1970-årene ville Norsk Hydro gi Grønnbyen som gave til Notodden kommune. Dette skulle være del av en større gave fra bedriften. Meningen var at Grønnbyen i løpet av en periode på ti–tolv år skulle saneres og legges ut til park. Initiativet kom fra Hydros generaldirektør [[Johan B. Holte]], som mente Notodden kunne trenge en «grønn lunge». Formannskapet takket ja til tilbudet, men motstanden mot rivingsforslaget var stor. Beboerne i Grønnbyen følte ikke at de bodde i saneringsmodne hus. Det var også en bekymring for at kommunen bare ville sikre seg området for senere å legge det ut til parkeringsplasser og nye veitraseer. Aksjonskomiteen for Grønnbyens bevaring ble stiftet og underskriftlister lagt ut. Grønnbyens særpreg og historiske verdi ble understreket. I 1975 fikk ordføreren overlevert lister med nærmere 2700 underskrifter. Holte hadde også merket seg motstanden. Han hadde konsultert fylkeskonservatoren, som mente området var verneverdig. I tillegg hadde han hatt møte med aksjonskomiteen, og med god hjelp fra Holtes kone, Eva Bull Holte, kom partene frem til en løsning som kunne aksepteres, også av kommunen. Grønnbyen ble beholdt av Hydro, og husene skulle bli stående. Etterhvert skulle også private kunne overta boligene. Unntaket var rekken i Oscar Nissens gate. I tilfelle en utbygging av sandtaket krevde det, kunne disse husene rives. Utbyggingplanene ble senere endret, og også husrekken i Oscar Nissens gate er senere kommet på private hender.<ref>Høydal (1994), s. 30</ref>

=== 1980– ===
Da Norsk Hydro solgte husene i Grønnbyen rundt 1980, tok de med en klausul i salgsdokumentene om at ingen fikk lov til å forandre husene uten etter avtale med Byingeniørkontoret. Husene skulle utvendig tilbakeføres til den stilen de hadde da de ble bygget.<ref name=":1" />

I 1982 fikk Notodden kommune Industrigata 6 (bygget i 1910) i gave fra Norsk Hydro. Notodden Historielag skulle være driver. Historielaget har kontorer, møterom og arkiv i den ene leiligheten. Den andre er innredet som museumsleilighet, en arbeiderleilighet slik den kunne ha vært innredet rundt 1910–1920.<ref>{{Kilde www|url=http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=museumsleiligheten|tittel=Notodden Historielag - Museumsleiligheten|besøksdato=2020-02-24|verk=www.notoddenhistorielag.no|arkiv-dato=2020-08-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200808124826/http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=museumsleiligheten|url-status=yes}}</ref>

I nominasjonsdokumentet for UNESCOs verdensarvliste er det, ut fra et anslått antall på 2,5 beboer per enebolig og 1,5 beboer per tomannsbolig, anslått at det bodde totalt 82 personer i Grønnbyen da dokumentet ble skrevet (2013/2014). Anslaget er basert på at det var 25 tomannsboliger, men én av dem var, som nevnt, allerede overdratt kommunen som bygning for historielaget.<ref>Taugbøl og Andersen (2014),  s. 152</ref> Tallet vil uansett bli rundt 80, og viser at husene i området, som i utgangspunktet var trangbodde arbeiderboliger, nå er blitt attraktive boliger for familier med langt færre barn.

== Objekt på UNESCOs verdensarvliste ==
I 2015 ble Rjukan-Notodden industriarv innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Verdensarvlisten inkluderer kulturminner, kulturmiljøer eller naturområder som er av fremragende universell verdi fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt.

For å oppnå verdensarv-status skal et område ha kultur- eller naturkvaliteter som har «outstanding universal value» (OUV), det vil si kvaliteter som det er alene om.<ref>{{Kilde www|url=https://industriarven.no/historien/|tittel=Historien|besøksdato=2020-02-26|språk=nb-NO|verk=Verdensarven i Telemark}}</ref> Arbeiderboligene som ble bygget i Grønnbyen og på Rjukan var unike på grunn av sin gode standard, og boligområdenes hagebykarakter. I dag tilbyr både Tinn og Notodden kommune tilskudd for antikvarisk istandsetting av disse gamle arbeiderboligene.<ref name=":2" />

=== Forvaltning ===
[[Telemark|Telemark fylkeskommune]] har sammen med Notodden, [[Tinn (kommune)|Tinn]] og [[Vinje]] etablert et verdensarvråd med ansvar for forvaltningen av hele verdensarvområdet Rjukan-Notodden industriarv, inklusive Grønnbyen. Det er utarbeidet en forvaltningsplan for verdensarvområdet som følges opp spesielt av en verdensarvkoordinator i hver kommune, samt en koordinator på fylkesnivå som er bindeleddet mot Riksantikvaren. [[Norsk Industriarbeidermuseum|Norsk industriarbeidermuseum]] har rollen som verdensarvsenter og er tildelt formidlingsansvaret. Fra politisk hold og forvaltningen deltar man i verdensarvnettverk, som  [[Norges Verdensarv]] og [[Nordic World Heritage Association]].<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://www.notodden.kommune.no/test/start/innhold/kommunen-var/notodden-og-verdensarven/|besøksdato=2020-02-27|verk=www.notodden.kommune.no}}</ref>

== Hydros andre boligområder ==
Hydro fikk også bygget andre boliger for arbeidere på Notodden, på Svælgfos (1905), Lienfos (1909), Egne Hjem på Hvålajordet (1910–1914) og Tinnebyen (1917–1920). «Femradern», som nå består av fire murhus, er også en del av Hydros boligbygging.<ref name=":4" />

Til sammen administrerte Hydro 320 boenheter i sin virkeperiode på Notodden.<ref name=":3">Taugbøl og Andersen (2014), s. 58 (informasjon fra NIA om riving og brann av bygninger, resten fra Taugbøl og Andersen)</ref>

På Rjukan har de blant annet oppført Rødbyen og Flekkebyen.<ref name=":4" />

== Referanser og noter ==
<references />

== Kilder ==

* {{Kilde bok|forfatter=Brantenberg, Tore|fornavn=|utgivelsesår=1996|tittel=Sosial boligbygging i Norge 1740-1990|år=|isbn=8241706383|utgivelsessted=|side=|sider=171–177|kapittel=Grønbyen, Notodden|sitat=|kommentar=e-bok fra bokhylla.no|forlag=Ad notam Gyldendal|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061700040}}
* {{ Kilde bok | forfatter = Eyde, Sam | utgivelsesår = 1956 | tittel = Mitt liv og mitt livsverk | forlag = S. Eide | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011033006010 | utgave=2|kommentar = e-bok fra bokhylla.no }}
* {{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011012806023|tittel=Notodden|etternavn=Hansen|fornavn=Jens Christian|utgiver=Kommunen|år=1963|isbn=|utgivelsessted=Notodden|side=|sider=|kapittel=|sitat=|kommentar=e-bok fra bokhylla.no}}
* {{Kilde artikkel|tittel=Grønnbyen|publikasjon=Telemark historie : tidsskrift for Telemark Historielag|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009092201043|dato=1994|forfattere=Høydal, Hallgrim|via=|utgiver=Telemark Historielag i samarbeid med Fortidsminneforeninegn – Telemark avd.|bind=|hefte=nr. 15 – 1994|sider=27–30|sitat=|kommentar=e-bok fra bokhylla.no}}
* {{Kilde www|url=https://industriarven.no/wp-content/uploads/2017/11/11-grønnebyen.pdf|tittel=Rjukan–Notodden industriarv : Grønnbyen|besøksdato=23. februar 2020|forfattere=N.N.|dato=|forlag=|sitat=}}
* {{Kilde bok|url=https://www.tinn-kommune.com/dokument/Verdensarv_norskindustriarv_nomination_norsk.pdf|tittel=Nominasjonsdokument : Rjukan – Notodden Industriarv. Nominasjon til UNESCOs verdensarvliste|etternavn=Taugbøl|fornavn=Trond (red.)|etternavn2=Andersen|fornavn2=Eystein (red.)|utgiver=Riksantikvaren, på vegne av Klima- og miljødepartementet|år=2014|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}
* {{Kilde www|url=http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|tittel=Notodden Historielag - Grønnbyen|besøksdato=2020-02-25|verk=www.notoddenhistorielag.no|arkiv-dato=2020-08-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200808122848/http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|url-status=yes}}

== Eksterne lenker ==
*{{Kilde www|url=https://www.hydro.com/no-NO/om-hydro/var-historie/1900---1917/1908-jovisst-ma-ogsa-arbeidere-ha-hus/|tittel=1908: Jovisst må også arbeidere ha hus|besøksdato=2020-02-25|forfattere=|dato=|språk=no-NO|verk=www.hydro.com|forlag=|sitat=|kommentar=Hydros nettsted om Grønnbyen}}
*{{Kilde www|url=http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|tittel=Grønnbyen|besøksdato=23. februar 2020|forfattere=Kaasa, Ragnhild Kaste|dato=|forlag=Notodden Historielag|sitat=|arkiv-dato=2020-08-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200808122848/http://www.notoddenhistorielag.no/index.php?page=gronnbyen|url-status=yes}}

{{Autoritetsdata}}

{{anbefalt}}

[[Kategori:Hagebyer i Norge]]
[[Kategori:Arbeiderboliger]]
[[Kategori:Norsk Hydro]]
[[Kategori:Kulturminner i Notodden]]
[[Kategori:Kulturmiljøer av nasjonal interesse]]