Redigerer Gotere

[[Fil:Mausoleo di Teodorico.jpg|thumb|right|300px|Mausoleum til goterkongen [[Teoderik den store]] i [[Ravenna]], [[Italia]].]] 
'''Gotere'''{{efn|[[Gotisk (språk)|gotisk]]: ''*Gut-þiuda'';<ref>Oftest oversatt som «Gotere», «det gotiske folk». Kun attestert som dat. sg. ''Gut-þiudai''. Se Lehmann, W. Ph. (1986): ''A Gothic etymological dictionary'', s. 163–164 (oppslagsord Gut-þiuda).</ref> [[norrønt]]: ''gutar/gotar''; [[tysk]]: ''Goten''; [[latin]]: ''gothi''; [[gresk]]: Γότθοι, ''gótthoi''}} var et [[Germanere|østgermansk]] folk, to av dens forgreninger eller stammer, [[vestgotere]] og [[østgotere]], spilte en betydningsfull rolle i sammenbruddet til [[Romerriket]] og framveksten av [[middelalderen]]s [[Europa]].

En viktig kilde for ettertidens kunnskap om goterne er ''De origine actibusque Getarum'' («Opphavet og dådene til goterne»)<ref>Costa, Gustavo (1977): ''Le antichità germaniche nella cultura italiana da Machiavelli a Vico'', ISBN 88-7088-001-X, s. 32. Se også: Seyffert, Oscar (1894): ''Dictionary of Classical Antiquities'', red. Henry Nettleship & J. E. Sandys, De Rebus Geticis, s. 329</ref> eller kun ''Getica'',<ref>Jordanes: ''The Origin and Deeds of the Goths'', oversatt av Charles Christopher Mierow. 1915. Opptrykk 2006. Evolution Publishing, ISBN 1-889758-77-9. Se [http://www.evolpub.com/CRE/CREseries.html Christian Roman Empire series]</ref> en delvis fiktiv redegjørelse skrevet på 500-tallet av den romerske historikeren Jordanes om folkevandringen fra det sørlige Scandza (antagelig [[Skandinavia]]) og inn i Gothiscandza (antatt å være nedre regionen ved [[Wisła]], [[Pommern]], i dagens [[Polen]]), og derfra til kysten av [[Svartehavet]]. [[Arkeologi]]ske undersøkelser av [[wielbarkkulturen]] i Pommern og [[chernyakhovkulturen]] i nordøst for nedre Donau bekrefter at en form for folkevandring faktisk skjedde. På 200-tallet krysset goterne enten nedre [[Donau]] eller [[Svartehavet]], herjet rundt på [[Balkan]]halvøya og [[Anatolia]] så langt unna som [[Kypros]], herjet [[Athen]], [[Bysants]], og [[Sparta]].<ref>Gibbon, Edward (1930): ''The Decline and Fall of the Roman Empire''. Plain Label Books. ISBN 978-1-60303-405-0.</ref> Ved 300-tallet hadde goterne erobret romerske [[Dakia]], og delte seg deretter i minst to særskilte grupper eller stammer som ble adskilt ved elven [[Dnestr]], [[tervingere]] (ledet av [[Balti-dynastiet]]) og [[greutungere]] (ledet av [[Amaliene|Amali-dynastiet]]). Goterne dominerte et omfattende område som på sitt høydepunkt under kongene [[Ermanarik]] og [[Atanarik]] som mer eller mindre strakte seg hele vegen fra elvene [[Donau]] til [[Volga]], og fra [[Svartehavet]] og til [[Østersjøen]].<ref>Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): ''Encyclopedia of European peoples'', bind 1. Infobase Publishing. ISBN 978-0-8160-4964-6. s. 575</ref>

Mot slutten av 300-tallet kom [[hunerne]], et asiatisk folk østfra i [[Asia]], og invaderte den regionen som var mer eller mindre kontrollert av goterne. Selv om hunerne greide å underkaste seg mange av goterne, som ble en del av «den huniske horde», var det en del av goterne, ledet av [[Fritigern]], som flyktet over Donau. Der gjorde de [[Goterkrigen 377–382|opprør]] mot [[Romerriket]], vant en avgjørende seier i [[slaget ved Adrianopel (378)|slaget ved Adrianopel]], som ble et avgjørende vendepunkt i Romerrikets historie, den første av de [[barbar]]iske invasjonene som til slutt førte til Romerrikets fall. Ved denne drev den gotiske misjonæren [[Wulfila]], som konstruerte det gotiske alfabetet for å oversette [[Bibelen]], med å omvende mange gotere fra hedendommen og til den [[Arianisme|arianske]] [[kristendommen]]. Mellom 300- og 400-tallet, kanskje også 500-tallet, ble goterne delt i to hovedgrupper, [[vestgotere]] som ble ''[[foederati]]'' av romerne, og [[østgotere]] som slo seg sammen med hunerne.

Etter at østgoterne vellykket greide å gjøre opprør mot hunerne i [[slaget ved Nedao]] i 454, bosatte deres leder [[Teoderik den store]] sitt folk i Italia, opprettet en kongedømme som til sist fikk kontroll over hele [[Appenninerhalvøya|italienske halvøy]]. Kort tid etter Teoderiks død i 526 ble landet erobret av Østromerriket i en krig som ødela og avbefolket halvøya.<ref>London, Jack (2007): [http://books.google.com/books?id=Sc6k5YCymvwC&pg=PA11&dq=gothic+war+million+casualties&hl=no&ei=YYn6TfKAAZHIswba-ZEN&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCoQ6AEwAA#v=onepage&q=15%2C000%2C000&f=false ''The Human Drift'']. 1st World Publishing. ISBN 978-1-4218-3371-2. s. 11.</ref> Etter at deres dyktige leder Totila ble drept i [[slaget ved Taginæ]], noe som effektivt avsluttet den østgotiske motstanden, og de gjenværende goterne ble assimilert av [[Langobarder|langobardene]], en annen germansk stamme som invaderte Italia og opprettet et kongedømme i den nordlige delen av landet i 567.

Vestgoterne under [[Alarik I]] [[Herjingen av Roma (410)|herjet]] Roma i 410, beseiret huneren [[Attila]] i [[slaget ved Chalons]] i 451, og opprettet en kongedømme i [[Aquitaine]] i hva som er dagens Frankrike. Vestgoterne ble presset inn i [[Hispania]] av frankerne, en annen germanske stamme, i kjølvannet av [[slaget ved Vouillé]] i 507. Ved slutten av 500-tallet hadde vestgoterne konvertert til [[katolisisme]]n . De ble erobret tidlig på 700-tallet av [[muslim]]ske [[maurere]], men begynte å gjenvinne kontrollen under lederskapet til det vestgotiske adelsmannen Pelagius eller [[Pelayo|Pelayo av Asturias]], og seieren i [[slaget ved Covadonga]] ble begynnelsen på den århundrelange ''[[Reconquista]]''. Vestgoterne opprettet [[Kongedømmet Asturias]] som til sist utviklet seg dagens [[Spania]] og [[Portugal]].

Gotisk språk og kultur forsvant i stor grad i løpet av middelalderen, skjønt dens innflytelse fortsatt å være merkbar på små vis i en del vestlige europeiske stater. Så sent som på 1500-tallet var det et lite antall folk på [[Krim]]halvøya ved Svartehavet som kan ha snakket et språk som er kjent som [[krimgotisk]].<ref> Bennett, William H (1980): ''An Introduction to the Gothic Language'', s. 27.</ref>

== Etymologi ==
[[File:Map gotaland.png|thumb|Regionale områder i dagens sørlige Sverige med opphav i oldtiden.]]
[[Fil:Rökstenen 1.JPG|thumb|Röksteinen ved [[Rök kirke]] i [[Östergötland]].]]
Goterne har blitt referert til med mange navn, kanskje for at de besto av flere adskilte [[Etnisitet|etniske]] folkegrupper, men også på grunn av tidlige framstillinger av [[Urindoeuropeere|urindoeuropeiske]] og senere [[Germanere|germanske]] [[Folkevandringstiden|folkevandringer]] generelt, var det vanlig å benytte ulike navn for referere til samme gruppe. Goterne selv mente (slik de fleste moderne forskere gjør)<ref>Wolfram (1988), ''History of the Goths'', s. 19–35</ref> at de ulike navnene hadde sin opprinnelse fra en enkelt førhistorisk [[etnonym]] som opprinnelig refererte til en ensartet kultur som blomstret i tiden rundt 500 f.Kr., de såkalte opprinnelige eller opphavlige «gotere».

Ordet «gotere» er avledet fra forstavelsen ''guton-'' ''guton-''",<ref name="lehmann164">Lehmann, Winfred P.; Helen-Jo J. Hewitt (1986): ''A Gothic Etymological Dictionary'', Leiden: E.J. Brill, ISBN 90-04-08176-3, s. 164</ref> slik som det er åpenbart fra [[Pytheas fra Massalia]]s betegnelse for dem, ''gutones'', sitert hos [[Plinius den eldre]]. Denne forstavelsen produserer ''*gutaniz'' i [[urgermansk]]. Det har blitt bevart i de moderne [[Skandinavia|skandinaviske]] stammeordet eller regionale folkenavnet ''gutar'', gutnisk/gotlandske betegnelsen på folk fra [[Gotland]] i hva som i dag er [[Sverige]]. Et annet moderne skandinaviske stammenavn, eller regionalt folkenavn, er [[gøterne]] i områdene omkring [[Göta älv]] og det nåværende [[Götaland]] i dagens Sverige. Det er avledet fra et beslektet urgermansk ord, ''*gautoz'' (flertall ''*gautaz''). Både ''*gautoz'' og ''*gutaniz'' er avledet fra det urgermanske ordet ''*geutan'' i betydningen «å helle»/«å skjenke».<ref> Sammenlign med det moderne [[svensk]]e ordet ''gjuta'', moderne [[nederlandsk]] ''gieten'', moderne [[tysk]] ''gießen'', [[gotisk (språk)|gotisk]] ''giutan'', [[norrønt]] ''giota'', [[Gammelengelsk|angelsaksisk]] ''geotan'', som alle er beslektet med [[latin]]ske ''fondere'', «å helle» og [[gammelgresk]]e ''cheo'' «jeg heller»/«skjenker».</ref> Det [[indoeuropeisk]]e rotordet ''geutan'' og dets beslektete ord i andre språk er ''*gheu-d-''.<ref>[http://www.bartleby.com/61/roots/IE155.html ''Roots''] {{Wayback|url=http://www.bartleby.com/61/roots/IE155.html |date=20090221002450 }}, Bartleby, s. 165.</ref> ''American Heritage Dictionary'' (AHD) betegner ''*gheu-d-'' som et [[Kentumspråk|kentumform]], med støtte hos lingvisten [[Julius Pokorny]].<ref> ''The American Heritage Dictionary of the English Language'', s. 447.</ref> Dette samme rotordet kan være forbundet til navnet på en elv som renner gjennom [[Västergötland]] i Sverige, [[Göta älv|Götaelven]].<ref> Wolfram (1988), ''History of the Goths'', s. 21</ref> Det er meget mulig at en svulmende elv kunne få navnet den har ved at den kunne bli beskrevet som i «skjenkende» (betydningen «øsende», «svulmer over»). Om det opprinnelige navnet til en del av goterne som folk, i alle fall de som kom til å gi navnet til hele folkegruppen, hadde sitt opphold ved denne elven, ville de ha valgt et [[etnonym]] som beskrev dem som nettopp fra denne elven. En annen mulighet er naturligvis at navnet gøter har utviklet seg uavhengig fra gutar/goter.

Både gotere og gutere ble kalt for ''gotar'' på [[Norrønt (språk)|vestnorrønt]] og ''gutar'' på [[Norrønt (språk)|østnorrønt]] (eksempelvis i ''[[Gutasagaen]]'' fra [[Gotland]] og i [[Runer|runeinskripsjon]] på ''[[Röksteinen]]''). I kontrast til dette var den andre folkegruppen, gøterne, klart adskilt fra goterne/guterne. Ettersom [[norrøn litteratur]] ikke gjør skille mellom gotere og gutere (gotlendere), men litteraturen skiller klart mellom gotere eller gutere på den ene siden og gøtere på den andre siden (hvilket [[angelsaksisk litteratur]] også gjør), er det trolig at de gotere som utvandret sørover fra Skandinavia var medlemmer av folkegruppen gutere.

Ved et tidspunkt i europeisk forhistorie skjedde en konsonantendring, i henhold til [[Grimms lov]] eller den germanske lydforskyvning, som skapte en ''*g'' fra ''*gh'' og en ''*t'' fra ''*d''. Den samme loven utelukker mer eller mindre ''*ghedh-'',<ref>[http://www.bartleby.com/61/roots/IE155.html ''Roots''] {{Wayback|url=http://www.bartleby.com/61/roots/IE155.html |date=20090221002450 }}, Bartleby, s. 155.</ref> ''*dh'' i dette tilfellet ville således bli en ''*d'' istedenfor en ''*t''.

I henhold til reglene for [[indoeuropeisk]] [[avlyd]], den fulle graden (inneholder en ''*e''), ''*gheud-'', kan ha blitt erstattet med en null-grad (hvor ''*e'' forsvinner), ''*ghud-'', eller o-graden (''*e'' endres til en ''*o''), ''*ghoud-'', i henhold til ulike former av navnet. Null-graden er bevart i moderne tid i det [[litauisk]]e etnonym for [[belarusere]], ''gudai'' (tidligere [[Gammelprøysserne|baltisk prøyssisk]] område før [[Slavere|slavisk]] erobring ved [[1200]] e.Kr.), og i bestemte prøyssiske byer i området rundt elven [[Wisła]] i [[Gothescandza]],<ref>Jordanes: ''Getica''. «Gothescandza»  var i henhold til [[Jordanes]] et sted som kan ha ligget ved den sørlige kysten av [[Østersjøen]] (i dag Polen)</ref> i dag [[Polen]] ([[Gdynia]], [[Gdańsk]]). Bruken av alle disse tre gradene antyder at navnet er avledet fra et indoeuropeisk utviklingstrinn; i motsatt fall ville det ha kommet fra en linje som nedstammer fra en utviklinggrad. Imidlertid, når og hvor forfedrene til goterne tok i bruk dette navnet på seg selv og hvor de benyttet det i indoeuropeisk eller urgermansk tid, har forblitt et ubesvart spørsmål innenfor historiske lingvistikk og forhistorisk arkeologi.

Et sammensatt navn, ''Gut-þiuda'', ved rotordet «gotisk folk», opptrer i den gotiske kalender ''(aikklesjons fullaizos ana '''gutþiudai''' gabrannidai)''. Parallelle opptredener indikerer at det kan bety «landet til goterne»: [[Norrønt (språk)|gammelislandske]] (eller [[Norrønt (språk)|vestnorrønt]]) ''Sui-þjòd'' for Sverige; [[Gammelengelsk|angelsaksisk]] (gammelengelsk) ''Angel-þēod'' for [[Kongedømmet East Anglia|Anglia]]; og gammelirsk ''Cruithen-tuath'', «landet til [[pikterne]]».<ref name=lehmann164/>

Antallet likheter som eksisterer mellom gotisk språk og [[gutnisk|gammelgutnisk]], gjør at lingvisten [[Elias Wessén]] regner gutnisk som en form for gotisk. Det mest berømte eksemplet er at både gutnisk og gotisk brukte ordet for ''lam'' om både en ung og voksen sau. Andre lingvister mener at gutnisk ikke er mer i slekt med gotisk enn andre germanske dialekter.

Nesten alle de fonetiske og grammatiske kjennetegnene som karakteriserer de [[nordgermanske språk]] som en egen gren av den [[germanske språk|germanske]] språkfamilien (for ikke å nevne kjennetegnene som skiller de forskjellige [[norrønt språk|norrøne]] dialektene), ser ut til å ha utviklet seg på et senere tidspunkt enn gotisk. Gotisk var på mange måter en meget primitiv form for germansk og utviklet et visst antall unike kjennetegn som det ikke deler med noen andre germanske språk.

Gutene selv hadde muntlige tradisjoner om en masseutvandring mot det sørlige Europa. Dersom dette stemmer, er det et unikt tilfelle av en tradisjon som overlevde i mer enn tusen år og som faktisk stammer fra tiden før de store splittelsene i den germanske språkfamilien.

== Historie ==
=== Opprinnelse ===
* ''Se hovedartikkel, [[Wielbarkkulturen]]''

[[Fil:Chernyakhov.PNG|right|250px|thumb|
{{legend|#0f0|[[Götaland]]}}
{{legend|#f08|[[Gotland]]}}
{{legend|#f00|Wielbarkkulturen tidlig på 200-tallet}}
{{legend|#f80|[[Chernyakhovkulturen]], tidlig på 300-tallet}}
{{legend|#80f|[[Romerriket]]}}]] 
[[Fil:Wesiory4.jpg|thumb|250px|En steinsirkel knyttet til wielbarkkulturen, [[Węsiory]] vest for [[Gdańsk]].]]
I henhold til [[Jordanes]]’ ''De origine actibusque Getarum'' («Opprinnelsen og dådene til goterne»), gjerne forkortet til ''Getica'', som ble skrevet på midten av 500-tallet, skjedde de første utvandringene fra ''Scandza'' (Skandinavia) under en kong [[Berig]]<ref> Jordanes: ''Getica'', s. 25</ref> i tre skip<ref> Jordanes: ''Getica'', s. 94</ref> og det stedet de gikk i land kalte de opp etter seg selv: «I dag [skriver Jordanes] er det kalt for Gothiscandza» («Goternes Scandza»).<ref> Jordanes: ''Getica'', s. 26</ref>
Selv om den nøyaktige lokaliseringen av ''Gothiscandza'' er uklar, forteller Jordanes<ref> Jordanes: ''Getica'', s. 96</ref> at en skipslast «bodde i provinsen Spesis på øya omgitt av det grunne vannet ved [[Wisła|Vistula]].» Fra der forflyttet goterne seg inn i området langs den sørlige kysten av Østersjøen som var bebodd av ''Ulmerugi'' ([[rugiere]]), forviste dem,<ref name="Hoops452ff">Hoops, Johannes; Beck, Heinrich; Geuenich, Dieter; Steuer, Heiko (2004): ''Reallexikon der germanischen Altertumskunde'', 2. utg., Walter de Gruyter, ISBN 3-11-017733-1, s. 452ff</ref> og underkastet også de nærliggende [[vandalene]].

I henhold til [[Tacitus]] bar goterne som nabostammene ''Rugii'' ([[rugiere]]) og ''Lemovii'' ([[lemovier]]) runde [[Skjold (beskyttelse)|skjold]] og korte [[sverd]], og adlydte deres høvdinger.<ref name = "Hoops452ff" /><ref>''The Works of Tacitus: the Oxford Translation'', revidert med noter, BiblioBazaar, 2008, ISBN 0559473354, s. 836</ref><ref>Rives, JB (1999): ''On Tacitus, Germania'', Oxford University Press, ISBN 0-19-815050-4, s. 311</ref>

[[Plinius den eldre]] gjenforteller<ref> Plinius den eldre, «11», '''37'''</ref>
en redegjørelse av [[Pytheas fra Massalia]], en gresk oppdagelsesreisende som reiste til nordlige Europa på 300-tallet f.Kr., som nevner at «gutonene, et folk i Germnia,» var bosatt ved kystene av en elvemunning på minst 6000 ''[[Stadion (lengdemål)|stadia]]'' kalt for ''Mentonomon'' (= [[Østersjøen]]) hvor [[rav]] ble kastet opp av bølgene. Lehmann (sitert i seksjon ''Etymologi'' ovenfor) aksepterer dette, skjønt en versjon av Plinius' manuskript benytter betegnelsen «guionere» framfor «gutonere».<ref>Tacitus, Cornelius; JB Rives, oversetter og kommentator (1999): ''Germania'', Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-924000-0, s. 113. Ettersom Pytheas nevner [[teutonere]] i samme avsnitt, er det positivt datert til rundt 300 f.Kr.</ref>
I Plinius' eneste andre omtale av gutonere,<ref> Plinius den eldre, «13», '''4'''.</ref>
hevder han at vandalene er en av fem folkegrupper i Germania, og at vandalene selv består av fire adskilte grupper, ''Burgodiones'', ''Varinnæ'', ''Charini'' og ''Gutones''. Han spesifiserer ikke hvor vandalene levde, men hans beskrivelse er i overensstemmelse med hans samtidige [[Klaudios Ptolemaios]]' beskrivelse av de østgermanske stammene.<ref> Klaudios Ptolemaios, «10», '''II'''.</ref>
Ettersom ettertiden har kun Plinius' rapport om hva Pytheas har å si om gutonerne, og ikke Pytheas' egen øyevitnefortelling, er dateringen til 300-tallet f.Kr. ikke bekreftet, men heller ikke nødvendigvis uriktig.

Den tidligste kjente materielle kulturen assosiert til goterne langs sørkysten av Østersjøen er [[wielbarkkulturen]],<ref> Makiewicz, Tadeusz: [https://web.archive.org/web/20010630011348/http://www.muzarp.poznan.pl/archweb/gazociag/title5.htm The Goths in Greater Poland], via Archive.org</ref> sentrert rundt den moderne regionen [[Pommern]] i nordlige [[Polen]]. Denne kulturen erstattet den eksisterende lokale [[oksywiekulturen]] (tysk: Oxhöft Kultur) på 100-tallet e.Kr. da tilsynelatende en skandinavisk innvandring i større eller mindre grad ble etablert i en form for buffersone mellom oksywiekulturen og [[przeworsk-kulturen]].<ref>Kokowski, Andrzej (1999): «Archäologie der Goten» (denne artikkelen benytter seg av informasjon fra tyske Wikipedia), ISBN 83-907341-8-4.</ref>

Kulturen i dette området var synlig påvirket av kulturen i sørlige Skandinavia (i form av steinsettinger, [[gravhaug]]er, [[bautastein]]er og lignende) så tidlig som sen nordisk [[bronsealder]] og tidlig [[førromersk jernalder]] (ca. 1300 – ca. 300 f.Kr.).<ref name="Kaliff">Kaliff, Anders (2001): [http://www.arkeologi.uu.se/Forskning/Publikationer/OPIA/Opia26/ ''Gothic Connections. Contacts between eastern Scandinavia and the southern Baltic coast 1000 BC – 500 AD''] {{Wayback|url=http://www.arkeologi.uu.se/Forskning/Publikationer/OPIA/Opia26/ |date=20230516121023 }}. OPIA (Occational Papers in Archaeology) '''26'''. Arkeologi och antik historia, Uppsala universitet</ref> Faktisk var den skandinaviske innflytelsen i Pommern og dagens nordlige Polen fra ca 1300 f.Kr. (periode III) og framover såpass betydelig at en del forskere seg denne kulturen som en del av den nordiske bronsealderkultur.<ref>Dabrowski (1989): «Nordische Kreis un Kulturen Polnischer Gebiete», s. 73</ref>

Det er antatt at goterne har krysset Østersjøen en gang mellom slutten av denne perioden, ca 300 f.Kr. - 100 e.Kr. Tidlige arkeologiske bevis i den svenske provinsen [[Östergötland]] antyder en generell avbefolkning i løpet av den samme perioden,<ref> Oxenstierna (1945): ''Die Urheimat der Goten''</ref>
men det er ikke bekreftet i senere forskningsrapporter.<ref name="Kaliff"/> Hva som er lettere å konstatere er at bosetningen i området Pommern kan synes å være i overensstemmelse med innføringen av skandinaviske gravtradisjoner, som blant annet steinsirkler og reising av bautasteiner, noe som synes å ha vært meget vanlig på øya [[Gotland]] og andre deler av sørlige Sverige. Det er derimot vanskelig å trekke entydige konklusjon mellom generell kulturell innflytelse og påvirkning via innvandring.<ref> Heather, Peter (1998): ''The Goths'', Wiley-Blackwell; s. 26. </ref>

=== Folkevandring til Svartehavet ===

Ankomsten av [[germanere|germansk]]e folk ved kysten av [[Svartehavet]] er generelt forklart som en gradvis folkevandring av gotere fra et område som i dag er [[Polen]] og [[Ukraina]], reflekterer tradisjonen til Jordanes og gamle sanger.<ref> Wolfram (1988): ''History of the Goths'', s. 42</ref>

På begynnelsen av 100-tallet e.Kr. endret [[wielbarkkulturen]] fra sørøst og mot Svartehavet. Den del av denne kulturen som flyttet på seg var den eldste delen, lokalisert vest for [[Wisła]] og praktiserte fortsatt skandinaviske gravskikker.<ref> Skorupka, Tomasz: [https://web.archive.org/web/20051114173126/http://www.muzarp.poznan.pl/muzeum/muz_eng/wyst_czas/Goci_katalog/index_kat.html «Jewellery of the Goths»], Poznan: Muzarp. Arkivert etter [http://www.muzarp.poznan.pl/muzeum/muz_eng/wyst_czas/Goci_katalog/index_kat.html originalen]</ref> I Ukraina bosatte de seg og gjorde seg til herskere av eller dominerte den lokale [[zarubinetskulturen]], og i forening med denne oppsto [[tschernjachowkulturen]] (ca. [[200]] – ca. [[400]]).

De første [[gresk]]e referanser til goterne var som [[skytere]] ettersom det omtalte området ved Svartehavet hadde historisk sett vært bosatt av et ikke beslektet folk av dette navnet. Begrepet synes å ha blitt benyttet på gotere mer i en [[geografi]]sk framfor [[etnologi]]sk referanse.<ref> Kulikowski (2007): ''Rome's Gothic Wars'', s. 19. Sitat: «And so the Goths, when they first appear in our written sources, are Scythians – they lived where the Scythians had once lived, they were the barbarian mirror image of the civilised Greek world as the Scythians had been, and so they were themselves Scythians.»</ref>

I henhold til Jordanes' ''Getica'' ankom goterne [[Oium]], en del av [[Skytia]],<ref> Jordanes, ''The Origins and Deeds of the Goths'', s. 27</ref> under sin femte konge, [[Filimer]], og hvor de underkastet ''Spali'' ([[sarmatere]]), erobret [[Det bosporanske rike|kongedømmet Bosporos]] og overtok flere byer langs kysten av Svartehavet, inkludert [[Olbia (Ukraina)|Olbia]] og [[Tyras]].<ref> Jordanes, s. 28</ref> Der ble goterne delt i to stammer, [[vestgotere]] som ble ledet av [[Balti-dynastiet|baltungene]] og [[østgotere]] som ble ledet av [[amaliene]].<ref> Jordanes, s. 42</ref> Jordanes omtaler østgoterne som «østlige gotere» og vestgoterne som «gotere i det vestlige landet».<ref> Jordanes, s. 82</ref>

En teori hevder at goterne oppretthold kontakt med sørlige Sverige i løpet av sin folkevandring.<ref> Arhenius, B.: «Connections between Scandinavia and the East Roman Empire in the Migration Period», s. 119, 134, i: Alcock, Leslie (1990): ''From the Baltic to the Black Sea: Studies in Medieval Archaeology'', London: Unwin Hyman, s. 118–137.</ref> Tschernjachowkulturens bosetninger tenderte til samles på åpne områder i elvedaler. Husene omfattet bosteder i nedsukne gulv (en delvis jordkjeller som utgjorde boligens fundament), hus på bakkenivå og stallhus. Den største kjente bosetningen, [[Criuleni-distriktet|Budesty-Budești]] i [[Moldova]], er på 35 hektar.<ref>Heather, Peter; Matthews, John (1991): ''The Goths in the Fourth Century'', Liverpool: Liverpool University Press, s. 52–54.</ref> De fleste bosetninger var åpne og uten befestningsverker, skjønt en del festningsverk og [[borg]]er har også blitt avdekket. Tschernjachowkulturens graver besto av både [[kremasjon]] og jordfesting; blant de sistnevnte var hodet plassert mot nord. En del graver var etterlat tomme. Gravgods besto ofte av [[keramikk]], kammer framsteilt av bein, og redskaper av jern, men svært sjelden våpen.<ref> Heather, Peter; Matthews, John (1991): ''Goths in the Fourth Century'', Liverpool: Liverpool University Press, s. 54–56.</ref>

=== Ved den romerske grensen ===
[[Fil:Gothic raids in the 3rd century.jpg|right|350px|thumb|Gotiske invasjoner på 200-tallet.]]
De første vitnemål på fiendtlig inntog og angrep i Trakia av gotere ble omtalt som ''Boranoi'' av [[Zosimus av Konstantinopel]] og deretter som ''Boradoi'' av [[Gregorios Thaumatourgos]].<ref> Kulikowski (2007), s. 15</ref> Det første angrep mot Romerrikets grenser som kan bli tilskrevet gotere var herjingen av [[Istros|Histria]] i 238. Flere slike angrep fulgt i de påfølgende tiårene,<ref> Kulikowski (2007), s. 18 </ref> i særdeleshet [[slaget ved Abrittus]] i 251, ledet av Kniva (navnet betyr faktisk «[[kniv]]»), og hvor den romerske keiser [[Decius]] ble drept. På denne tiden var det minst to grupper av gotere: [[tervingere]] og [[greutungere]]. Goterne ble deretter i stor grad rekruttert inn i den romerske hæren for å kjempe de [[romersk-persiske krigene]], særlig deltok de i [[slaget ved Misiche]] i [[242]].

De første angrep sjøveien skjedde i tre påfølgende år, antagelig 255-257. Et mislykket angrep på [[Pitsunda]] i [[Abkhasia]] ble fulgt opp på nytt året etter av enda et som herjet Pitsunda og [[Trabzon]] i [[Anatolia]] og herjet store områder i [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]]. I det tredje året herjet en langt større styrke store områder i [[Bitynia]] og langs [[Marmarahavet]], inkludert byene [[Khalkedon]], [[Nikomedia]], [[Nikea]], [[Apamea Myrlea|Apamea]], [[Prusias ad Hypium|Prusias]] og [[Bursa]].

Etter en mellomperiode på ti år herjet goterne, sammen med [[herulere]] (en annen germanske stamme med opphav fra Nord-Europa), med hele 500 skip,<ref name="Synkellos"> Georgios Synkellos, ''Corpus scriptorum historiæ byzantinæ'', s. 717</ref> herjet [[Herakleia Pontike]], [[Kyzikos]], og [[Bysants]]. De ble beseiret av en romersk flåte, men greide å slippe unna sørover i [[Egeerhavet]] hvor de herjet videre på øyene [[Limnos]] og [[Skiros]], brøt gjennom [[Slaget ved Thermopylene (267)|Thermopylene]] som ikke lot seg forsvare, og herjet flere byer i sørlige Hellas, hovedsakelig den romerske provinsen [[Achaea]], inkludert Athen, Korint, Argos, [[Olympia (Hellas)|Olympia]] og Sparta. Deretter greide en styrke fra Athen, ledet historikeren [[Publius Herennius Dexippus|Dexippus]], å presse angriperne nordover hvor de avbrutt av en romersk hær under [[Gallienus]].<ref> ''Scriptores Historiæ Augustæ, Vita Gallienii'', 13.8</ref> Han vant en viktig seier i nærheten av elven Nessos ([[Mesta (elv)|Nestos]]) på grensen mellom Makedonia og Trakia og med kavaleristøtte fra [[Dalmatia]]. Det ble rapportert at barbarenes tap utgjorde 3 000 menn.<ref name =Zosimus> [[Zosimus av Konstantinopel]], 1.43</ref> Deretter kom herulernes leder Naulobatus til en avtale med romerne.<ref name="Synkellos"/>

Etter at Gallienus ble myrdet utenfor [[Milano]] sommeren [[268]] i en sammensvergelse ledet av høyere offiserer i hæren, ble [[Claudius II]] proklamert som keiser og dro til Roma for å etablere sitt styre. Hans umiddelbare bekymringer var med [[alamannerne]] som hadde invadert [[Raetia]] og nordlige Italia. Etter at han klarte å beseire dem i [[slaget ved Lacus Benacus]], det vil si ved breddene av [[Gardasjøen]], kunne han til sist vende oppmerksomheten til invasjonene i de østlige provinsene i Balkan.

[[Fil:10 2023 - Palazzo Altemps, Roma, Lazio, 00186, Italia - Sarcofago Grande Ludovisi (Grande Ludovisi sarcophagus) - Arte Romana - Photo Paolo Villa FO232047 ombre gimp bis.jpg|thumb|Ludovisi krigssarkofag fra 250–260 avbilder i relieff slagscener mellom romere og gotere.]]
I mellomtiden hadde en andre og enda større invasjon sjøveien kom i gang. En stor sammenslutning av gotere (tervingere og greutungere), [[Gepidene|gepidere]] og peukinere (en undergruppe av [[bastarnere]]), igjen anført av herulere, samlet seg ved munningen av elven Tyras ([[Dnestr]]).<ref> ''Historia Augusta'' nevner skytere, greutungere, tervingere, gepidere, peukinere, keltere og herulere. Zosimus av Konstantinopel nevner skytere, herulere, peukinere og gotere.</ref> ''Historia Augusta'' og Zosimus av Konstantinopel hevder at det var et totalt antall på mellom 2000 og 6000 skip og hele 325 000 menn.<ref>''Scriptores Historiæ Augustæ''; ''Vita Divi Claudii'', 6.4</ref> Det er uten tvil en grov overdrivelse, men gir likevel inntrykk på størrelsen av invasjonen. Etter ikke å ha klart å storme en del byer langs vestkysten av Svartehavet og Donau ([[Constanța|Tomi]], Marcianopolis), angrep barbarene Bysants og [[Üsküdar|Khrysopolis]]. Deler av deres flåte gikk på skipbrudd, enten for at goterne var lite dyktige sjøfolk og uten erfaring å seile gjennom de voldsomme strømmene i [[Marmarahavet]],<ref> Zosimus av Konstantinopel, 1.42</ref> eller på grunn av at de ble angrepet og beseiret av romersk flåte i området. Deretter gikk de inn i Egeerhavet og deler av dem herjet de egeiske øyer så langt sør som Kreta, Rhodos og Kypros. Flåten angrep og herjet antagelig også [[Troja]] og [[Efesos]], ødela [[Artemistempelet i Efesos|Artemistempelet]], et av antikkens [[Verdens syv underverker|syv underverker]]. Mens deres hovedflåte hadde konstruert beleiringsmaskiner og var nær å ta byene [[Thessaloniki]] og [[Kassandria]], trakk de seg tilbake til det indre av Balkan da nyheten om at den romerske keiseren nærmet seg. På vegen plyndret de Doberus ([[Paionia]] ?) og [[Pelagonia]].<ref> [[Hermann av Reichenau| Hermannus Contractus]]: ''Chronicon'', siterer [[Eusebius av Cæsarea]], s. 263: «Macedonia, Graecia, Pontus, Asia et aliae provinciae depopulantur per Gothos».</ref>

Da Claudius II stadig nærmet seg, forsøkte goterne først å invadere Italia direkte. De møtte en stor romersk hær ledet av Claudius i [[slaget ved Naissus]] i september 268 eller 269 ved [[Niš]] i dagens [[Serbia]]. Slaget var særdeles voldsomt, og store antall krigførende på begge sider ble drept, men ved et tidspunkt lurte romerne goterne inn i et bakhold ved å late som de flyktet. Rundt 50 000 gotere skal ha bli drept eller tatt til fange, selv om dette antallet er åpenbart er overdrevet og for rundt antall til å være troverdig, er det ingen grunn til å tvile at antallet døde var enormt. Deres base ved Thessaloniki ble også ødelagt. Det synes som om den senere keiser [[Aurelian]] hadde ansvaret for hele det romerske [[kavaleri]]et i Claudius' keisertid, og at han ledet det avgjørende angrepet i slaget. En del av de overlevende bosatte seg innenfor Romerriket mens andre ble rekruttert inn i hæren. Seieren sikret Romerrikets overlevelse i ytterligere to århundrer. I 270, etter at Claudius var død, angrep goterne på nytt, ledet av Cannabaudes, men de ble beseiret av Aurelian. Derimot oppga han Dakia bortenfor Donau.

=== Innenfor Romerriket ===
[[Fil:Gothic Battle of Mons Lactarius on Vesuvius.jpg|thumb|Slaget ved Mons Lactarius mellom romere og gotere.]]
[[Fil:Empire of Theodoric the Great 523.gif|thumb|Største utbredelse av områdene som [[Teoderik den store]] styrte eller kontrollerte i 523.]]
Viktige kilder for gotisk historie er [[Ammianus Marcellinus]]' ''Res gestæ'' som nevner gotisk innblanding i borgerkrigen mellom keiserne [[Procopius (usurpator)]] og [[Valens]] i 365 og fortalte om den gotiske flyktningkrisen og [[Goterkrigen 377–382|opprøret i 376-382]]. En annen er [[Prokopios]]' ''De bello gothico'' som beskriver [[Goterkrigen 535-554|den gotiske krigen]] av 535-552.

I [[332]] hjalp keiser [[Konstantin den store]] [[sarmatere]] å bosette seg langs nordbredden av [[Donau]] for at de skulle bidra til forsvaret mot gotiske angrep og således trygge den romerske grensen. Rundt 100 000 gotere ble rapportert drept i et slag, og Ariaricus, sønn av goternes konge, ble tatt til fange. I 334 evakuerte Konstantin rundt 300 000 sarmatere fra nordbredden av Donau etter at deres [[slave]]r hadde gjort opprør. Fra 335 til 336 fortsatte Konstantin krigføringen ved Donau og beseiret flere gotiske stammer.<ref> ''Origo Constantini'', "6.32"</ref><ref>[[Eusebius av Cæsarea]], "IV.6", Vita Constantini</ref><ref>Odahl, Charles Manson (2004): ''Constantine and the Christian Empire'', kapittel X, Routledge</ref> Både [[tervingere]] og [[greutungere]] ble kraftig romanisert i løpet av 300-tallet. Denne utviklingen skjedde ved handel med Bysants, foruten også gotisk medlemskap av en militær overenskomst som ble inngått i Bysants og involverte avtaler om militær assistanse. Etter sigende skal 40 000 gotere ha blitt brakt av Konstantin til å forsvare [[Konstantinopel]] (som han kalte Bysants) i hans senere styre. Etter hvert skal palassets livvakter ha nesten utelukkende bestått av germanere, en tradisjon som kom til å holde seg.<ref> [http://www.britannica.com/EBchecked/topic/507905/ancient-Rome/26700/The-reign-of-Constantine «Ancient Rome»]</ref> Like betydningsfullt var det for den historiske utviklingen at goterne ble konvertert til [[Arianisme|arianske]] [[kristendommen]] av [[Wulfila]] på denne tiden. Wulfila (død [[383]]) var misjonsbiskop blant østgotere i sju år fra 341. Han var selv antagelig halvt gotisk, og hans forfedre hadde kommet som fanger fra Kappadokia til goternes land.

=== Flyktninger og invasjoner ===
[[Fil:Theodoric bronze weight inlaid with silver issued by prefect Catulinus Rome 493 526.jpg|thumb|Vektlodd av bronse, innlagt med sølv, med navnet [[Teoderik den store]], utstedt av prefekt Catulinus i Roma, 493–526.]]
Hunernes herredømme over de østlige gotisk kongedømmene i Skytia begynte en gang på 370-tallet, i henhold til [[Ammianus Marcellinus]].<ref> Ammianus Marcellinus; overs. av John Rolfe (1922): "2", XXXI, Loeb edition. Sitat: "However, the seed and origin of all the ruin and various disasters that the wrath of Mars aroused... we have found to be (the invasions of the Huns)"</ref> Hunere var et asiatisk folk bestående av et eller flere nomadiske grupper som begynte å komme vestover. De ble først omtalt som ''hunnoi'' av [[Tacitus]] ved deres tilstedeværelse i nærheten av [[Det kaspiske hav]] i år [[91]] e.Kr., forflyttet seg til det sørøstlige området av [[Kaukasus]] en gang rundt [[150]] e.Kr. og inn i [[Europa]] en gang rundt [[370]]. Under press fra hunerne henvendte høvding Fritigern seg til den østromerske keiser [[Valens]] i 376 med en andel av tervingernes stamme og ba om å få bosette sitt folk på sørbredden av Donau. Valens aksepterte dette og ga faktisk støtte til goterne da de krysset elven,<ref> Kulikowski, Michael i (2007): ''Rome’s Gothic Wars'', s. 130.</ref> antagelig ved festningen [[Silistra|Durostorum]]. Som følge av en sult brøt [[Goterkrigen 377–382|goterkrigen]] i årene 376–382 ut. Gotere og de lokale trakere gjorde opprør mot romersk overherredømme. I [[Slaget ved Adrianopel (378)|slaget ved Adrianople]] i 378, hvor Valens ble drept, fikk stor betydning da det satte settingen for det endelige sammenbruddet av det vestlige Romerriket i 400-tallet.

Goterne forble delte — som vestgotere og østgotere — i løpet av 400-tallet. Disse to stammene var blant de germanske folkene som hadde sammenstøt med det sene Romerriket i løpet av folkevandringstiden. En vestgotisk styrke ledet av [[Alarik I]] [[Herjingen av Roma|herjet]] selveste Roma i år 410. Honorius overga vestgoterne provinsen [[Gallia Aquitania]] hvor de beseiret vandalene og erobret deretter det meste av [[Den iberiske halvøy]] ved 475.

I mellomtiden hadde østgoterne under deres leder Teodemir brutt ut fra hunnisk herredømme som følge av [[saget ved Nedao]] i 454, og beseiret hunerne på avgjørende vis på nytt under Valamir i [[slaget ved Bassianæ]] (ved [[Srem]] i dagens Serbia) i 468. På anmodning fra keiser [[Zenon]] erobret [[Teoderik den store]] hele Italia på begynnelsen av 488. Goterne ble kortvarig forent under en krone tidlig på 500-tallet under Teoderik, som ble hersker av det vestgotiske kongedømme som følge av [[Alarik II]]s død i [[slaget ved Vouillé]] i 507. [[Prokopios]] tolket navnet ''visigoth'' som «vestlige gotere» og betegnelsen ''ostrogoth'' som «østlige gotere», noe som reflekterte den geografiske spredning av det gotiske rike på denne tiden.

[[Det østgotiske kongedømme]] varte fram til 553 under Teia da Italia kortvarig havnet inn under [[Østromerriket|bysantinsk]] kontroll. Denne gjenopprettelsen av keiserlig styre ble omstyrtet av erobringen til [[Langobarder|langobardene]] i 568. Det vestgotiske kongedømme varte fram til 711 under [[Roderik]] da det falt for den muslimske invasjonen til [[Umajjadene|umajjadekalifatet]] av Den iberiske halvøya som de kalte Al-Andalus. En del vestgotiske adlige under lederskap av [[Pelagius av Asturias]] (spansk Don Pelayo) greide å beseire [[Maurere|maurerne]], som de kalte [[Araberne|araberne]], i [[slaget ved Covadonga]] i 722, og således gjorde det mulig å etablere [[kongedømmet Asturias]] helt nordvest i på Den iberiske halvøya. Den gotiske seieren ved Covadonga er betraktet som innledningen til ''[[Reconquista]]'', og det var fra Asturias at det moderne Spania utviklet seg; disse goterne ble imidlertid fullstendig spansk, lite var igjen av deres opprinnelige kultur og språk, bortsett fra en del germanske navn er fortsatt i bruk i dagens Spania.

Sent på 500-tallet bosatte gotere seg som ''[[foederati]]'' i deler av Anatolia. Deres etterkommere som dannet eliteregimentet ''[[Optimatoi]]'', levde fortsatt der tidlig på 700-tallet. Mens de ble i stor grad assimilert og tatt opp i den lokale befolkningen, var deres gotiske opprinnelse fortsatt velkjent. Kronikøren [[Teofanes bekjenneren]] kalte dem for ''gothograeci'', hvilke betyr goter-grekere.

== Kultur ==
=== Kunsthåndverk ===
[[Fil:Ostrogothic - Polyhedral Beads - Walters 571746 - View A.jpg |thumb|Ti bek- og granatperler i et gullhalsbånd; Walters Art Museum, Baltimore, USA]]
Før hunernes invasjoner framstilte den gotiske tschernjachowkulturen (ca. 200 – ca. 400 e.Kr.) smykker, skåler og dekorative objekter i en stil som var åpenbart påvirket av greske og romerske håndverkere. De utviklet en [[Polykromi|polykrom]] stil i sitt gullsmedarbeid ved å benytte forsirete elementer eller innsetninger for å overtrekke [[edelstein]]er og glass med emaljelakk på deres gullobjekter. Denne stilen var innflytelsesrik i vestgermanske områder til godt inn i [[middelalderen]].

Eksempelet til høyre, ti perler i et halsbånd som antagelig ble båret av en kvinne tidlig på 400-tallet, ble gjort av tynne gullplater som ble kuttet og foldet rundt en kjerne av [[bek]] ([[harpiks]] fra [[furu]]). Stykker av dyprød [[Granat (mineral)|granat]], foldet med bladgull for å framheve deres glans, ble satt inn i beket mellom gullrammene. Denne teknikken med å kombinere gull og granat omformet av folie var karakteristisk for gotere i sørlige Russland.

<gallery>
Fil:Ostgoten-fibel.jpg|Østgotiske ørneformede [[Fibula (spenne)|fibula]] (spenner), 500 e.Kr., Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg
Fil: KHM Wien U1, U2 - East Germanic gold fibulae.jpg|Østgotisk fibula i gull, tidlig 400-tallet, Kunsthistorisches Museum i Wien
Fil:Fibbia da cintura d'argento, goti in romagna, 500 ca.JPG|Gotisk spenne, ca 500-tallet
Fil:Ostrogothic - Gold Jewelry Ornament - Walters 571820.jpg|Østgotisk smykkeornament, ca 500
</gallery>

=== Språk ===
* ''Se hovedartikler, [[Gotisk (språk)|Gotisk språk]] og [[Det gotiske alfabetet]]''

[[Fil:Teodorico re dei Goti (493-526).png|thumb|Mynt som avbilder Flavius Theodoricus ([[Teoderik den store]]), romersk vasall og konge av østgoterne; ca 500.]] 
[[Gotisk (språk)|Gotisk språk]] er et utdødd [[germanske språk|germansk]] språk som ble snakket av goterne. Det er kjent hovedsakelig fra ''[[Codex argenteus]]'', eller under det mer populære navnet ''[[Codex argenteus |Sølvbibelen]]'', dekorert tekstkopi fra 500-tallet av en bibeloversettelse på 300-tallet, og er det eneste østgermanske språket med tekstmasse av en viss størrelse. Alle andre østgermanske språk, inkludert [[Burgundere|burgundisk]] og [[vandalsk]], er kun kjent, om i det hele tatt, fra egennavn som har overlevd i de historiske opptegnelser, og fra lånord i andre språk som [[spansk]] og [[fransk]]. [[Wulfila]] (død [[383]]), en misjonsbiskop blant goterne og selv goter, fikk oversatt ''[[Bibelen]]'' fra [[gresk]] og til gotisk, og for å oppnå dette måtte han også konstruere et gotisk alfabet. Fragmenter av hans oversettelse har overlevd i den nevnte ''Sølvbibelen'', kalt således ved at den var skrevet med sølvbokstaver på kongelig [[purpur]]bunn, og siden 1648 blitt oppbevart ved det svenske universitetsbiblioteket i [[Uppsala]].

Som et germansk språk er gotisk en del av den [[indoeuropeisk]]e språkfamilien. Det er det germanske språket med tidligste bekreftelse, men har ingen moderne etterkommere. De eldste dokumenter på gotisk er datert tilbake til [[300-tallet]]. Språket var i nedgang på midten av 500-tallet grunnet delvis til goternes militære nederlag overfor [[frankerne]], utskillelsen av gotere i Italia, og geografisk isolasjon. I [[Spania]] gikk gotisk tapt til sist og var antagelig i nedgang som kirkespråk da vestgoterne konverterte til [[katolisismen]] i [[589]].<ref>Pohl, Walter (1998): [http://books.google.no/books/about/Strategies_of_distinction.html?id=aieBAAAAMAAJ&redir_esc=y ''Strategies of Distinction: Construction of Ethnic Communities, 300–800''] (Transformation of the Roman World), Brill, ISBN 90-04-10846-7, s. 119–121</ref> Språket overlevde som et innlandsspråk språk på [[Den iberiske halvøy]]a så sent som 700-tallet, og den frankiske forfatteren [[Walafrid Strabo]] skrev at det var fortsatt talt i området nedre [[Donau]] og i isolerte områder på [[Krimhalvøya]] tidlig på 800-tallet. Som [[krimgotisk]], en [[dialekt]] av gotisk, ble i noen avsondrete områder på Krim, kanskje inntil så sent som [[1700-tallet]].

=== Religion ===
[[Fil:Wulfila bibel.jpg|thumb|En side fra ''Codex Argenteus''.]]
[[Fil:Bischof Ulfilas erklärt den Goten das Evangelium.jpg|thumb|Biskop Wulfila forteller om den kristne evangelium for goterne. Noe ahistorisk tysk illustrasjon fra ca 1900.]]
Goternes opprinnelige [[religion]] var, som for andre germanske stammer, [[germansk religion]], en fellesbetegnelse på førkristne trosforestillinger. Som for andre germanske stammer, er goternes førkristne religion dårlig dokumentert. Spredte referanser finnes i tidlige skrifter av andre germanske folk og romerske beskrivelser. En del av informasjonene har blitt lagt til av arkeologiske funn og levninger av førkristne trosforestillinger i senere [[folkeminne]]. Det synes som om en betydningsfull guddom var [[Ty]] ([[gammelhøytysk]] ''Ziu''; [[norrønt]] ''Týr'') og det synes som om enkelte trær og elver som [[Donau]] hadde former for guddommelig status. Prester og [[sjaman]]er i de enkelte stammene dyrket lokale guddommer, og det har neppe eksistert noen felles eller systematisk tilbedelse som var lik for alle gotere.

På [[300-tallet]] kom goterne i kontakt med [[kristendom]]men, både for at deres krigsfanger var kristne, og det ble gjort romersk misjonering blant gotere. Kristendommen spredte seg sosialt sett fra bunnen og oppover i samfunnslagene. Overklassen oppfattet den nye religionen som en trussel mot religiøs og sosial orden, og kristne ble mistenkt for å samarbeide med romere og ble av den grunn forfulgt. Den vestgotiske kongen [[Atanarik]] lot kristne brenne inne i sine hjem og en annen, Wingurik, lot fulle kirker sette i brann. I løpet av disse konfliktene var det motstandere av Atanarik som omvendte seg til [[Arianisme|ariansk kristendom]], og således stilte seg på romersk side. Misjonsaktiviteten til den gotiske biskopen [[Wulfila]] som opprettet et gotisk alfabet for å kunne oversette ''[[Bibelen]]'' til gotisk. 

Da goterne ble ariansk kristne og da de nådde fram til den vestlige delen av Middelhavet var de også religiøst adskilt fra sine katolske naboer. Det vestgotiske kongeriket i [[Hispania]] omvendte seg til [[katolisismen]] på [[600-tallet]]. Østgoterne var i nær tilknytning til [[patriarken av Konstantinopel]] fra 400-tallet og ble helt underlagt som [[metropolitt|metropolitanbispedømme]] ''Gothia'' fra 800-tallet.

== Den gotisk kulturarv ==
[[Fil:Don Pelayo.jpg|thumb|I Spania grunnla vestgoteren Pelagius kongeriket Asturias og begynte ''[[Reconquista]]''. Som nasjonal helt regnes han som Spanias første monark.]]
Gutere fra [[Gotland]] hadde muntlige tradisjoner om utvandringer sørover som nedtegnet i ''[[Gutasagaen]]''. Her fortelles det at folket på Gotland øket i en slik grad at øya ikke kunne fø på dem alle. De trakk lodd og hver tredje mann forlot øya. De dro «...oppover en elv som heter Dyna, og opp gjennom Russland. Så langt dro de at de kom til Hellas.»<ref>''Gutasagan'', utgitt 2000, Visby. ISBN 91-88036-41-3. Side 7, oversettelse ved Wikipedia. I note bakerst står det at «Fortellingen om utvandringen via Trosburgen, Fårö og Dagö til Hellas utgjør en lokal variant av sagnmotiv som gjenfinnes i mange land.»</ref> Goterne forhold til Sverige ble en viktig del av svensk nasjonalisme på 1500-tallet og fram til 1800-tallet. I dag identifiseres denne som svensk kulturbevegelse som kalles for [[götisisme]] hvor gotere i sin tid ble assosiert med götere i Götaland.

Goterne forsvant i stor grad fra den historiske scenen en gang rundt [[700]], og ingen gotisk nasjon løftet arven fra Romerriket slik frankerne gjorde i Frankrike. Kanskje nettopp av denne grunn fikk goterne en posisjon i mytenes verden hvor de ble et begrep som har ekko selv i våre dager.<ref name="Hedeager"> Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): ''Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere.'', Oslo, s. 135</ref>

Med en tradisjon som begynte i 1278, da kong [[Magnus Ladulås]] overtok den svenske trone ble en referanse til den gotiske opprinnelse inkludert i tittelen til kongen av Sverige: «Vi N.N. ved Guds nåde, konge av svenskene, goterne og venderne.» I 1973, med [[Gustav VI Adolf av Sverige]]s død ble tittelen forenklet til kun «konge av Sverige». I Danmark var også goterne en del av den danske kulturarv fram til 1972: «Frederik den Syvende, af Guds Naade Konge til Danmark, de Venders og Gothers, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken, Launborg og Oldenborg» var en del av den pompøse tittel som ble avskaffet med [[Margrethe II av Danmark]].<ref> [http://www.fredericiashistorie.dk/historie/konger/fr07.html Frederik VII]</ref>

I [[middelalderen]]s og det moderne Spania ble det antatt den spanske adelen nedstammet fra vestgotere (se [[Arthur de Gobineau]] for en tilsvarende fransk forestilling). Tidlig på 600-tallet hadde det [[Etnisitet|etniske]] skillet mellom gotere og spansk-romere forsvunnet helt, men anerkjennelsen av en gotisk opprinnelse, eksempelvis på gravsteiner, fortsatte å bli anerkjent blant adelen. Den vestgotiske adelen på 600-tallet så på seg selv som videreførte en særskilt gotisk bevissthet og som voktere av gamle tradisjoner som germanske navn; antagelig var disse tradisjonene begrenset til familiesfæren. Spansk-romersk adel tjenestegjorde for vestgotisk adel allerede på 400-tallet, og de to grenene av spansk adel hadde helt og holdent tilpasset seg lignende skikker to århundrer senere.<ref>Pohl, Walter (1998): ''Strategies of Distinction: Construction of Ethnic Communities, 300–800 (Transformation of the Roman World)'', BRILL, ISBN 90-04-10846-7, s. 124–126,</ref>

I dagens Spania kan det bli sagt om en mann som opptrer med særlig arroganse at han er «haciéndose los godos» («...opptrer som gotere»). Således ble betegnelsen ''godo'' i [[Chile]], [[Argentina]] og [[Kanariøyene]] et uttrykk rettet mot europeiske spanjoler som i koloniperioden opptrådte som de var overlegen enn folk født lokalt ''(criollos)''. I [[Colombia]] ble medlemmer av det konservative partiet referert til som ''godos''. På Kanariøyene kan man fortsatt høre uttrykket ''fuera godos'', «ut med goterne», hvilket er uttrykk som slår fastlandsspanjoler og gotere i hartkorn og hvor «gotere» ble synonymt med mangelen på smak og dannelse assosiert med fastlandsspanjoler.<ref name="Hedeager"/>

I andre deler av Europa fikk minnet om goterne et annet preg og med motsatt mening: «det fantastiske, det storslåtte og tapre - det var gotisk. [[Gotisk arkitektur|Gotisk stil]], for eksempel, er den ikke-klassiske, himmelstrebende spissbuestilen.» <ref name="Hedeager"/>

At både spanjolene og svenskene hevdet å nedstamme fra gotere førte til konflikt ved [[Konsilet i Firenze|konsilet i Basel]] i [[1434]]. Før en samling av kardinaler og delegater kunne begynne sin teologiske diskusjon måtte de beslutte hvor de skulle sitte under prosessene. Delegasjonene fra mer prominente nasjoner argumenterte at de burde sitte nærmeste paven, og de var også disputter over hvem som hadde de fineste solene og hvem som hadde stoler på matter. I en del tilfeller ble det gjort kompromisser hvor en del fikk et stolbein på en matte selv om ikke hele stolen var innbefattet. Nicolaus Ragvaldi, [[latin]]isert av [[Nils Ragvaldsson]], svensk biskop i [[Växjö]], hevdet at svenskene var etterkommere av de store goterne, og at folket i [[Västergötland]] (''Westrogothia'' på latin) var østgotere. De spanske delegatene ga svar at det var kun de late og intitiativløse gotere som hadde blitt igjen i Sverige hvor de heroiske gotere hadde forlatt landet, invadert Romerriket og bosatt seg i Spania.<ref> ''Ergo'' 12-1996.</ref><ref> Söderberg, Werner (1896): [https://runeberg.org/samlaren/1896/0195.html «Nicolaus Ragvaldis tal i Basel 1434»] i: ''Samlaren'', s. 187–195.</ref>

Også [[Østerrike]] benyttet gotere som politisk argument. På midten av 1500-tallet forsøkte den tysk-østerrikske hoffhistorikeren [[Wolfgang Lazius]] å benytte den gotiske arven ved å hevde at de omfattende gotervandringene hadde gjort områdene mellom [[Svartehavet]] og [[Cádiz]] i Spania til en slags nasjonalstat, og at landene derfor «med rette burde gjenforenes under [[Huset Habsburg|habsburgernes]] overhøyhet.» <ref name="Hedeager"/> Den svenske professor Olof Rudbeck førte en rekke argumenter på 1600-tallet for svensk gotisme, eller [[götisisme]], og hvor navnlikhet var talende bevis: [[Göta älv]], [[Göteborg]] og [[Gotland]], men hans egen argumentasjon svingte seg opp til absurde dimensjoner når han også hevdet at [[Atlantis]] lå i Sverige og antikkens greske [[akropolis]] lå i [[Uppsala]].<ref name="Hedeager"/> Et ekko av den samme absurdismen markerte seg på begynnelsen av 1800-tallet hevdet den franske forfatteren [[François-René de Chateaubriand|Chateaubriand]] omtalte goterne som «våre forfedre» og var av den oppfatning at «disse goterne tilhørte en overlegen rase».<ref name="Hedeager"/>

Den gotisk arven kom også til [[USA]] hvor [[George Perkins Marsh]] i [[1843]] bekjentgjorde de engelske innvandrernes «gotiske opprinnelse» og skrev boken ''The Goths in New-England'' (1843).<ref> Kliger, Samuel (Des., 1946): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/361233?uid=3738744&uid=2129&uid=2&uid=70&uid=4&sid=21102430136817 «George Perkins Marsh and the Gothic Tradition in America»] i: ''The New England Quarterly''. Vol. 19, No. 4, s. 524-531</ref> Det var fra Marsh at [[Johannes V. Jensen]] førte denne tradisjonen tilbake til [[Europa]] i utgivelsen ''Den gotiske Renæssance'' (1901).<ref> Holk, Iben: [http://www.e-poke.dk/jensen_gotisk1.asp «Johannes V. Jensen: ''Den gotiske Renaissance''»] {{Wayback|url=http://www.e-poke.dk/jensen_gotisk1.asp |date=20070125220225 }}, Silkeborg Bibliotek.</ref> Boken var en programerklæring for en ny litteratur. Gotere var [[angelsaksere]], og det var hos de praktiske engelskmenn og amerikanere at framtiden lå, ikke hos estetiserende og psykologiserende franskmenn: «Var de gamle gotere nomader, så bygde englenderne jernbaner; var deres forfedre kommet fra Asia til hest, så vendte de tilbake på dampskip...» <ref name="Hedeager136"> Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): ''Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere.'', Oslo, s. 136</ref>

Begeistringen for goterne fikk bisarre utløp og former noen tiår senere i [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]]. Etter angrepet på [[Sovjetunionen]] overveide tyskerne å integrere [[Krim]] i det tyske storriket som Goterland og omdøpe [[Sevastopol]] og [[Simferopol]] til henholdsvis Theoderikshafen og Gotenburg. Som nasjonalsosialistisk jubelrop gjallet «Unser sind der Goten und Vandalen Triumphe!» <ref name="Hedeager136"/>

Om det var denne [[Rasisme|rasistiske]] og [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] bruken som fikk [[Karen Blixen]] til å avholde å kalle sin engelske utgivelse ''Seven Gotic Tales'' da den kom på [[dansk]] i [[1937]] er uvisst. Den danske som den norske tittelen ble ''Syv fantastiske fortellinger''. Men det kan være at den engelske tittelen refererte til gotisk sentimentalisme som eksisterte som litterære sjanger, se [[gotisk roman]], på slutten av [[1700-tallet]], og som man ikke forventet at det lesende danske publikum kjente til.<ref name="Hedeager136"/>

== Se også ==
* [[Folkevandringstiden]]
* [[Gotisk språk]]
* [[Götisisme]]

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references/>

==Litteratur==
*Andersson, Thorsten (1996): «Göter, goter, gutar» i: ''Journal Namn och Bygd'', Uppsala.
*Graf E.C. Oxenstierna (1945): ''Die Urheimat der Goten''. Leipzig, Mannus-Buecherei 73, (opptrykk 1948).
*Bell-Fialkoff, A. (2000): ''The Role of Migration in the History of the Eurasian Steppe'', London: Macmillan.
*Dabrowski, J. (1989): «Nordische Kreis un Kulturen Polnischer Gebiete» i: ''Die Bronzezeit im Ostseegebiet. Ein Rapport der Kgl. Schwedischen Akademie der Literatur Geschichte und Alter unt Altertumsforschung über das Julita-Symposium 1986''. Red Ambrosiani, B. Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien. Konferenser 22. Stockholm.
*Findeisen, Joerg-Peter (1998): ''Schweden – Von den Anfaengen bis zur Gegenwart'', Regensburg: Verlag Friedrich Pustet.
*Heather, Peter (1996): ''The Goths'', Blackwell 
*Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik (2001): ''Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere'', PAX, ISBN 82-530-2251-4
*Hermodsson, Lars (1993): ''Goterna – ett krigafolk och dess bibel'', Stockholm, Atlantis.
*Kaliff, Anders (2001): ''Gothic Connections. Contacts between eastern Scandinavia and the southern Baltic coast 1000 BC – 500 AD''.
* Kulikowski, Michael (2007): [http://bmcr.brynmawr.edu/2007/2007-05-40.html ''Rome's Gothic Wars: From the Third Century to Alaric'']. Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-84633-1.
*Nordgren, I. (2004): ''The Well Spring of the Goths : About the Gothic peoples in the Nordic Countries and on the Continent''
*Nordgren, I. (2000): ''Goterkällan – om goterna i Norden och på kontinenten'', Skara: Vaestergoetlands museums skriftserie nr 30.
*Rodin, L.; Lindblom, V. & Klang, K. (1994): ''Gudaträd och västgötska skottkungar – Sveriges bysantiska arv'', Göteborg: Tre böcker.
*Wenskus, Reinhard (1961): ''Stammesbildung und Verfassung. Das Werden der Frühmittelalterlichen Gentes'', Köln.

==Eksterne lenker==
* Jordanes: [http://www.acs.ucalgary.ca/~vandersp/Courses/texts/jordgeti.html «The Origins and Deeds of the Goths»] {{Wayback|url=http://www.acs.ucalgary.ca/~vandersp/Courses/texts/jordgeti.html |date=20060424044148 }}, oversatt av Charles C. Mierow
* Makiewicz, Tadeusz: [https://web.archive.org/web/20120414235502/http://www.muzarp.poznan.pl/archweb/gazociag/title5.htm «The Goths in Greater Poland»]
* Skorupka, Tomasz: [https://web.archive.org/web/20081030120948/http://www.muzarp.poznan.pl/muzeum/muz_eng/wyst_czas/Goci_katalog/index_kat.html «Jewellery of the Goths»]
* Hooker, Richard: [http://www.wsu.edu:8080/~dee/MA/GERMANS.HTM «The Germans»]
* Kaliff, Anders: [https://web.archive.org/web/20040821091243/http://www.arkeologi.uu.se/publications/opia/gothicabstract.htm Summary of «Gothic Connections»]

{{portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Goterne| ]]
[[Kategori:Germanske folkeslag]]
[[Kategori:Germanske stammer]]