Redigerer Giovanni Boccaccio

{{infoboks biografi}}
'''Giovanni Boccaccio''' (født [[16. juni]] [[1313]] sannsynligvis i [[Toscana]], død [[21. desember]] [[1375]] i [[Certaldo]], nær [[Firenze]]) var en [[Italia|italiensk]] dikter, forfatter og [[Humanisme|humanist]].

Boccaccio skrev blant annet en biografi over [[Dante Alighieri|Dante]] og han holdt forelesninger om ''[[Den guddommelige komedie]]''. Boccaccio huskes trolig mest som forfatteren av ''[[Dekameronen]]'', 100 fortellinger av tildels erotisk tilsnitt. Den kom ut på norsk første gang i [[1934]], oversatt av [[Henrik Rytter]] og kunstnerisk utsmykket av [[Arent Christensen]].

== Liv og virke ==
===Bakgrunn===
Detaljene om Boccaccios fødsel er usikre. Han var sannsynligvis uekte barn av en [[Firenze|florentinsk]] grosserer og bankier og en ukjent kvinne.{{tr}} En tidlig biografi påstår at hans mor var [[paris]]erinne, og at han også selv var fra Paris, men det er avvist som romantisk diktning.{{tr}} Hans fødselssted er sannsynligvis [[Toscana]] og kanskje i [[Certaldo]], der hans far var født.{{tr}}

Boccaccio vokste opp i Firenze. Hans far arbeidet for Compagnia dei Bardi og giftet seg i 1320-årene med Margherita del Mardoli, som var av en fremstående familie. Boccaccio ble muligvis undervist av Giovanni Mazzuoli, som tidlig innførte ham i [[Dante]]s verker.{{tr}} Omkring 1327 flyttet Boccaccio til [[Napoli]], hvor hans far ble utnevnt til direktør i Napoli-avdelingen av sin [[bank]].{{tr}}

Boccaccio fikk praksis i banken og tilbragte seks år der. Bankarbeide var imidlertid ikke et erverv han næret noen interesse for.{{tr}} Derfor overtalte han sin far til å gi ham tillatelse til å studere jus. Faren hadde da introdusert sønnen for den napolitanske adel og Robert den Vises franskpåvirkede hoff. Boccaccio ble venn med Niccolo Acciaiuoli, som også var fra Firenze, og nøt fordeler av hans innflytelse.{{tr}} Acciaiuoli hadde muligens en affære med Catherine de Valois-Courtenay, som var enke etter Philip I av Taranto. Acciaiuoli ble senere dronning [[Joan av Tower]]s rådgiver.

Det er intet som tyder på at Boccaccio brød seg mer om jussen enn om bankarbeid, men studiene gav ham gode kontakter og venner.{{tr}} Blant dem var Paolo da Perugia som var museumsinspektør og forfatter av en samling myter, ''Collectiones'', [[humanist]]ene Barbato da Sulmona og Giovanni Barrili og [[teolog]]en Dionigi da San Sepolcro.

I [[1330-årene]] ble Boccaccio far. Han fikk to barn utenfor ekteskapet: Mario og Giulio.{{tr}}

=== Forfatter ===
I Napoli begynte Boccaccio sitt egentlige kall, [[poesi]]en. Blant hans verker er ''[[Filostrato]]'' (kilden til [[Geoffrey Chaucer]]s ''[[Troilus og Criseyde|Troilus and Criseyde]]''), ''[[Teseida]]'' (kilden til Chaucers ''[[The Knight's Tale]]''), ''[[Filocolo]]'' (en prosaversjon av et fransk dikt) og ''[[La caccia di Diana]]'' (et dikt som besynger napolitanske kvinner). Boccaccio var en betydelig formfornyer.{{tr}} Han innførte formentlig den [[Sicilia|sicilianske]] ''[[ottave rime]]'' i Firenze, hvor den fikk betydning for [[Petrarca]].{{tr}}

Giovanni Boccaccio vendte tilbake til Firenze tidlig i [[1341]] og unngikk [[pest]]en som herjet i byen i [[1340]]. Han gikk glipp av [[Francesco Petrarca]]s besøk i Napoli. Boccaccio forlot Napoli på grunn av spenninger mellom kongen av Anjou og Firenze.{{tr}} Faren, som var vendt tilbake til Firenze allerede i 1338, gikk bankerott. Moren døde kort etter. Selv om Boccaccio var utilfreds med sin tilbakekomst til Firenze, fortsatte han sitt arbeid og ferdiggjorde i 1341 ''[[Comedia delle ninfe fiorentine]]'' (også kjent som ''Ameto''), en blanding av prosa og poesi. Han avsluttet ''[[Amorosa visione]]'' et [[allegori]]sk dikt i 50 sanger i [[1342]] og ''[[Fiammetta]]'' i [[1343]]. Det pastorale dikt ''[[Ninfale fiesolano]]'' er formentlig også fra denne tid.{{tr}} I 1343 giftet Boccaccio senior seg igjen: denne gang med Bice del Bostichi. Hans barn av første ekteskap var døde. I [[1344]] fikk faren en sønn, Iacopo. Giovanni Boccaccio ble også far igjen da han fikk Violente, et uekte barn i [[Ravenna]].{{tr}}

I Firenze førte avsettelsen av [[Walter VI av Brienne]] til popolo minuto-regjeringen. Den minsket adelens og den rikere handelsklasses innflytelse og førte til nedgangstider i Firenze. Byen led ytterligere under pesten i 1348, som tok livet av omtrent tre firedeler av befolkningen. Pesten skulle bli utgangspunktet for ''Dekameronen''.{{tr}} Fra 1347 tilbrakte Boccaccio mye tid i Ravenna, der han søkte nye forbindelser. Det er slett ikke sikkert at han var i det pestherjede Firenze på tross av sin påstand om det.{{tr}} Hans stemor døde under epidemien. Hans far fungerte som byens forsyningsminister og døde i 1349. Giovanni Boccaccio ble som familieoverhode nå tvunget til en mer aktiv rolle.{{tr}}

Boccaccio påbegynte arbeidet med ''[[Dekameronen]]'' omkring [[1349]]. Det er sannsynlig at han har tatt verkets struktur fra tidligere arbeider, men valget av rammefortellingen – tre menn og syv kvinner forteller hverandre hundre fortellinger i løpet av ti dager (oversatt ''decameron'') under pesten i Firenze – stammer avgjort fra denne tid.{{tr}} Dekameronen var ferdig i [[1352]] og var Boccaccios siste på italiensk, bortsett fra den misogyne (kvinnefiendlige) ''Corbaccio'' fra [[1355]] eller [[1365]]. Boccaccio reviderte og omskrev ''Dekameronen'' i [[1370]]-[[1371|71]]. Manuskriptet til omskrivningen er overlevert til moderne tid.

Fra 1350 ble Boccaccio sterkt opptatt av den italienske humanisme og involvert i regjeringen i Firenze.{{tr}} Hans første offisielle misjon gikk sent i 1350 til [[Romagna]]. Han besøkte denne bystaten to ganger senere og ble også sendt til [[Brandenburg]], [[Milano]] og til paven i [[Avignon]]. Han fremmet studiet av gresk, og huset Barlaam av Calabria støttet hans forsøk på oversettelser av [[Homer]], [[Euripides]] og [[Aristoteles]].

I oktober 1350 fikk han til oppgave å motta og innkvartere Francesco Petrarca i sitt hjem i Firenze. Møtet mellom dem var meget utbytterikt, og de ble venner. Boccaccio anså Petrarca som sin lærer og mentor.{{tr}} De møttes igjen i [[Padova]] i 1351, idet Boccaccio offisielt inviterte Petrarca til å påta seg et professorat ved [[universitetet i Firenze]]. Selv om Boccaccio ikke hadde hellet med seg, førte diskusjonene mellom de to til at Boccaccio skrev ''[[Genealogia deorum gentilium]]''. Den første utgave ble ferdig i 1360 og skulle forbli et nøkkelverk om klassisk mytologi i mer enn 400 år.{{tr}} Diskusjonen mellom Boccaccio og Petrarca gav også Boccaccios ideer om poesi en fastere form.{{tr}} Noen kilder mener at Petrarca beveget Boccaccio fra å være den åpne, humanistiske forfatter av ''Dekameronen'' til en mer asketisk dikter som var tettere på det 14. århundres ideal som ble fulgt av Petrarca og Dante.{{tr}} De var bannerførere for en arkaisk og flyktig form for latinsk poesi. Etter et møte med pave [[Innocens VI]] i 1359 og flere møter med Petrarca er det sannsynlig at Boccaccio fikk visse religiøse ideer.{{tr}} Det er en vedvarende, men usikker teori om, at han i 1362 skal ha unnsagt sine tidligere verker, som ''Dekameronen'', som profane.{{tr}} Om ''Dekameronen'' er ingen i tvil.

Etter et feilslått kupp i 1361 ble en rekke av Boccaccios venner og bekjente henrettet eller sendt i eksil. Selv om han ikke var direkte med i sammensvergelsen, forlot Boccaccio samme år Firenze for å bosette seg i [[Certaldo]] på avstand fra regjeringens saker. Han reiste til Napoli og videre til Padova og Venezia, der han møtte Petrarca før han vendte tilbake til Certaldo. Han møtte Petrarca nok en gang i Padova i [[1368]]. Da Boccaccio hørte om Petrarcas død (19. juli 1374), skrev han et minnedikt som kom med i samlingen av lyriske dikt, Rime.

Han påtok srg så misjoner for Firenze i 1365, dit han vendte tilbake for å arbeide for regjeringen. Han påtok seg en misjon til pave [[Urban V]] i Avignon. Da pavestolen vendte tilbake til Roma i 1367, ble Boccaccio sendt med lykkønskninger. Han ble også utsendt på diplomatiske oppdrag til Venezia og Napoli.

Blant hans senere verker er de viktigste de moraliserende biografier som er samlet som ''[[De casibus virorum illustrium]]'' (1355-74) og ''[[De mulieribus claris]]'' (1361-75).{{tr}} Blant de andre verker er det en ordbok over geografiske henvisninger i den klassiske litteratur, ''[[De montibus, silvis, fontibus, lacubus, fluminibus, stagnis seu paludibus et de nominibus maris liber]]''. Han holdt en rekke forelesninger om Dante i [[Santo Stefano]] i 1373, og de førte til hans siste større verk, de detaljerte ''[[Esposizioni sopra la Commedia di Dante]]''.

Boccaccios siste år var preget av sykdommer; mange hadde med hans store overvekt å gjøre.{{tr}} Han døde den 21. desember 1375 i Certaldo.

== Bibliografi ==
[[File:Genealogia deorum gentilium.tif|thumb|''Genealogia deorum gentilium'', 1532]]
* ''Il filocolo'' (ca. 1336-38)
* ''Il filostrato'' (ca. 1335)
* ''Teseida'' (ca. 1339-41)
* ''Commedia delle Ninfe fiorentine'' (1341–42)
* ''L'amorosa visione'' (1342)
* ''Elegia di Madonna Fiammetta'' eller ''Fiammetta amorosa'' (1343–44)
* ''[[Decameronen]]'' (1348–53)

== Referanser ==
<references />

== Se også ==
* ''[[Il Filostrato]]

== Litteratur ==
* Gustav Körting: ''Boccaccios Leben und Werke.'' Leipzig 1880.
* Hans-Jörg Neuschäfer: ''Boccaccio und der Beginn der Novelle. Strukturen der Kurzerzählung auf der Schwelle zwischen Mittelalter und Neuzeit.'' München 1969.
* Joachim Heinzle: ''Boccaccio und die Tradition der Novelle. Zur Strukturanalyse und Gattungsbestimmung kleinepischer Formen zwischen Mittelalter und Neuzeit.'' I: Wolfram-Studien 5 (1979), s. 41–62.
* Hans-Joachim Ziegeler: ''Boccaccio, Chaucer, Mären, Novellen: „The Tale of the Cradle“.'' I: [[Klaus Grubmüller]] u.&nbsp;a. (Hrsg.): ''Kleinere Erzählformen im Mittelalter. Paderborner Colloquium 1987.'' Paderborn/München/Wien/Zürich 1988, s. 9–32.
* Winfried Wehle: ''Der Tod, das Leben und die Kunst: Boccaccios Decameron oder der Triumph der Sprache.'' I: Arno Borst (Hrsg.): ''Tod im Mittelalter.'' Konstanz 1993, s. 221–260. [https://web.archive.org/web/20160304200200/http://edoc.ku-eichstaett.de/3922/1/DerToddasLebenudieKunst.pdf Online] (PDF; 250&nbsp;kB).
* Winfried Wehle: ''Im Purgatorium des Lebens: Boccaccios Projekt einer narrativen Anthropologie.'' I: Achim Aurnhammer, Rainer Stillers (Hrsg.): ''Giovanni Boccaccio in Europa: Studien zu seiner Rezeption in Spätmittelalter und Früher Neuzeit.'' Wiesbaden 2014, s. 19–45. [http://edoc.ku-eichstaett.de/14129/1/Bocc._Purgatorium.pdf Online] (PDF; 3&nbsp;MB).

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Boccaccio, Giovanni}}
[[Kategori:Italienske forfattere]]
[[Kategori:Italienskspråklige forfattere]]
[[Kategori:Italienske humanister]]
[[Kategori:Personer fra Firenze]]