Redigerer Gilde Non Plus Ultra

'''Gilde Non Plus Ultra''' er navnet på den mest lagrede [[akevitt]]en i [[Vinmonopolet]]s sortiment av norske akevitter. Den produseres av [[Arcus]], og har tolv års fatlagring. Fram til [[2000]] hadde den ti års fatlagring. 

Navnet ''Gilde'' var resultatet av en intern navnekonkurranse i Vinmonopolet i [[1953]], og har ingenting med [[Gilde Norsk Kjøtt]] å gjøre. Navnet peker på ordets opprinnelige betydning, som er et godt ete- og drikkelag. Dagens navn fikk den i [[1970]],<ref>{{Kilde www|url=http://www.norsk-akevitt.org/article.aspx?catID=1288&artID=3883|tittel=Norske Akevitters Venner|besøksdato=2016-12-26|verk=www.norsk-akevitt.org|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20161226221143/http://www.norsk-akevitt.org/article.aspx?catID=1288&artID=3883|arkivdato=2016-12-26}}</ref> der ''[[Non Plus Ultra]]'', [[latin]] for «''intet utenom det beste''», ble hentet fra H. Poulsen & Co Destillation Aktieselskab. 

Den kalles gjerne «Gilde Brun» for å skille den fra den lysere [[Gilde Taffel]].

Krydringen er hemmelig. Smaken ble utviklet av en av Vinmonopolets tidligere direktører, og den ble markedsført fra i 1950-årene til tross for at der var en regel om minimumsomsetning som den var for dyr til å oppnå. Den er en blanding av gamle destillasjoner fra [[Løiten Brenderi]], [[Oplandske Spritfabrik]] og [[De Lysholmske Brenneri- og Destillasjonsfabrikker|Lysholm]]. 

På slutten av 1960-tallet ble det gjort et eksportfremstøt mot det tyske markedet, med bl. a. utdeling av smaksprøver i større byer. Etterspørselen økte i en grad som ikke lot seg dekke – man ble utsolgt og ble bevisste på at ny forsyning ikke ville kunne komme før det var gått minst åtte år. I praksis tok det tolv, og enkelte kjennere er ikke helt overbevist om at smaken i dag er slik de husker den gamle.

Produksjon og markedsføring er i dag tilpasset ved at den kun eksporteres i begrenset utstrekning.

== Referanser ==
<references />

[[Kategori:Akevitt]]
[[Kategori:Introduksjoner i 1953]]