Redigerer George Gordon

{{Infoboks biografi}}
'''George Gordon''' (født [[26. desember]] [[1751]], død [[1. november]] [[1793]]) var en [[Storbritannia|britisk]] politiker. Han var tredje og yngste sønn av [[Cosmo George Gordon, 3. hertug av Gordon]]. 

== Tidlig liv ==
Gordon ble født i [[London]]. Etter å ha fått sin utdannelse ved [[Eton College]] gikk han inn i [[Royal Navy]], hvor han i 1772 nådde [[løytnant]]s grad. Sjefen for [[Admiralitetet (Storbritannia)|Admiralitetet]], [[John Montagu, 4. jarl av Sandwich]], ville ikke love ham en skipskommando, og kort tid før utbruddet av [[Den amerikanske uavhengighetskrig]] frasa Gordon seg sin kommisjon. 

I 1774 stilte han til valg i [[Inverness-shire]], med general [[Simon Fraser av Lovat]] som motstander. Generalen tok ikke sjansen på å tape, og kjøpte i stedet den [[råtten valgkrets|råtne valgkretsen]] [[Ludgershall]] til Gordon. 

== Gordonopptøyene ==
{{Utdypende artikkel|Gordonopptøyene}}
[[Fil:The Gordon Riots by John Seymour Lucas.jpg|thumb|Gordonopptøyene i et maleri av [[John Seymour Lucas]].]]
I 1779 samlet Gordon [[Protestantisme|protestantiske]] organisasjoner og ble leder for en kampanje for å få avskaffet ''[[Catholic Relief Act 1778]]''. Den 2. juni 1780 ledet han en mobb som marsjerte fra [[St George's Fields]] til [[Det britiske parlamentet|parlamentsbygningen]] for å overrekke underskrifter mot [[katolsk emansipasjon]]. 

I [[Westminster]] truet mobben med å trenge seg inn i [[Underhuset (Storbritannia)|House of Commons]], men spredde seg raskt. Etter kort tid samlet de seg igjen, og i de neste dagene raste opptøyer flere steder i London. [[Den katolske kirke|katolsk]] [[kapell]]er og katolikkers hjem ble angrepet og satt i brann, og da mobben hadde blitt sterk nok ble også fengslene angrepet. [[Newgate fengsel]] ble brent ned, og fanger ble sluppet fri fra de andre. [[Bank of England]] og andre offentlige bygninger ble også angrepet. 

Til slutt ble [[British Army|hæren]] kalt inn for å slå ned opptøyene. Mer enn 450 personer ble drept eller skadet for de klarte å gjenopprette orden. På grunn av sin rolle som anstifter av opptøyene ble Gordon tiltalt for høyforræderi, og fengslet i [[Tower of London]]. Takket være en forsvarstale fra [[Thomas Erskine, 1. baron Erskine]] ble han frikjent da man fant at han ikke hadde forrædersk forsett. 

== Fengsling ==
I 1786 ble han [[ekskommunikasjon|ekskommunisert]] fra [[Den engelske kirke]] av erkebiskop [[John Moore (erkebiskop)|John Moore]] av [[Canterbury erkebispedømme|Canterbury]] etter at han nektet å vitne i en kirkelig rettssak. 

I 1787 ble Gordon dømt for ærekrenkelse av [[Marie Antoinette]], den franske ambassadøren og rettsvesenet i England. Han fikk lov til å forlate retten uten å betale [[kausjon]], og flyktet til [[Nederland]]. Etter press fra [[Frankrike]] måtte han forlate landet, og vendte tilbake til England hvor han ble pågrepet. I januar 1788 ble han dømt til fem års fengsel, som skulle sones i Newgate. 

== Konversjon til jødedommen ==
I 1787 konverterte Gordon til [[jødedom]]men i [[Birmingham]]. Han tok navnet Yisrael bar Avraham Gordon og ble [[omskjæring|omskåret]]. Lite er kjent om hans liv som jøde i Birmingham, men en reportasje i ''[[Bristol Journal]]'' den 15. desember 1787 omtaler ham som en mann med «skjegg av ekstraordinær lengde, og jødens vanlige kledsel» og forteller videre at han var svært streng med å overholde matlovene. Ifølge reportasjen hadde han en ledende rolle i det jødiske samfunnet i byen. 

I fengsel levde han som ortodoks jøde, og fengselsmyndighetene la til rette for ham i forhold til mat og annet han trengte. Han ville bare omgås dypt troende jøder; mens ikke-jøder alltid var velkomne som besøkende, nektet han å ta imot jøder dersom de ikke hadde skjegg og tildekket hode. Han fulgte også jødiske lover om veldedighet, blant annet ved å spille fiolin for andre fanger, og ved å gi det lille han hadde av penger til de som trengte det mer. 

== Død ==
Den 28. januar 1793 var dommen ferdig sonet, og han måtte møte i retten for å avlegge ed om fortsatt god oppførsel. I rettssalen ble han bedt om å ta av seg hatten, noe han nektet å gjøre. Den ble tatt fra ham, men han trakk på seg en nattlue som han bandt fast med et lommetørkle, og siterte fra Bibelen for å forklare hvorfor han måtte ha tildekket hode. 

Hans to garantister var jøder, og retten ville ikke akseptere dem som vitner. Han ble derfor sendt tilbake til fengselet. Hans bror, [[Alexander Gordon, 4. hertug Gordon]], søsteren Lady Susan og vennen Lord William tilbød seg å dekke kausjon, men Gordon nektet å ta imot dette. Han mente at «å be om nåde er en innrømmelse av skyld». 

I oktober samme år ble han smittet av [[tyfoidfeber]]en som hadde herjet i Newgate hele året. [[Christopher Hibbert]] forteller at mange fanger stod utenfor døren hans for å få vite hvordan det gikk med ham, da de satte stor pris på Gordon. Venner besøkte ham selv om de utsatte seg for smittefare. Han døde av sykdommen den 1. november 1793, 42 år gammel. 

To år senere kom et velskrevet forsvarsskrift, ''The Life of George Gordon, with a Philosophical Review of his Political Conduct'' av [[Robert Watson]] ut i London. Gordon er inspirasjonskilden til en av personene i [[Charles Dickens]]' historiske roman ''[[Barnaby Rudge]]''.

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Gordon, George}}
[[Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer]]
[[Kategori:Personer fra London]]