Redigerer Georg IV av Storbritannia

{{Infoboks monark|
navn = Georg IV|
tittel = Konge| 
land = Storbritannia og Hannover|
bilde =George IV of the United Kingdom.jpg|
navn2 = Georg August Friederich / George Augustus Frederick|
regjerte = [[1820]]&ndash;[[1830]]|
ektefelle = [[Maria Anne Fitzherbert]] og [[Caroline av Braunschweig]]|
barn = [[Charlotte Augusta av Storbritannia|Charlotte Augusta]]|
foreldre =[[Georg III av Storbritannia|Georg III]]}}
'''Georg IV''' August Fredrik (engelsk '''George Augustus Frederick''', tysk '''Georg IV August Friedrich''' (født [[12. august]] [[1762]] i St. James's Palace, død [[26. juni]] [[1830]] i Windsor Castle) var prinsregent i 1811&ndash;1820 og konge av [[Storbritannia og Irland]] og [[Hannover (stat)|Hannover]] fra 1820 til 1830. Han var medlem av det tyske [[fyrstehuset Hannover]]. 

Han var eldste sønn av [[Georg III av Storbritannia|Georg III av Storbritannia, Irland og Hannover]] og [[Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz]] og styrte fra 1811 som prinsregent på bakgrunn av sin fars [[sinnssykdom]]. Hans regentskap (engelsk: ''regency'') ga navn til perioden, dens [[arkitektur]] og dens [[mote]]r.<ref>https://study.com/academy/lesson/regency-period-fashion-clothing-shoes.html</ref> Georg IV fikk [[arkitekt]]en [[John Nash (1752–1835)|John Nash]] til å bygge [[Royal Pavilion]] i [[Brighton]] og ombygge [[Buckingham Palace]], samt Jeffry Wyattville til å gjenreise [[Windsor Castle|Windsor-slottet]].

I hemmelighet hadde han giftet seg med en [[katolikk]], Maria Fitzherbert, i 1785. I 1795 giftet han seg offisielt med Caroline av [[Braunschweig]], som han forgjeves prøvde å skille seg fra etter å ha blitt konge i 1820. (Caroline døde i 1821.) Deres eneste barn, den 21-årige prinsesse Charlotte, døde etter selv å ha satt et dødfødt barn til verden i 1817.<ref>https://www.royal.uk/george-iv</ref>   

Georg IV ble den mest forhatte av [[Huset Hannover|Hannover-kongene]]. Befolkningen hatet ham for å leve i luksus og overflod på en tid da jevne folk sultet på grunn av krigen med [[Frankrike]], og det var oppløp i gatene etter brød. Georg selv var smellfet, men fikk likevel dikteren Leigh Hunt idømt en [[bot]] på 500 pund og fengslet i to år for å ha kalt kongen ''«en feit [[adonis]] på 50»''.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 166), Virgin 1999, ISBN 1-7535-0360-3</ref> 

Da Georg IV døde i 1830, ble han etterfulgt på tronen av sin yngre bror [[Vilhelm IV av Storbritannia|Vilhelm]].

== Oppvekst ==
[[Fil:Allan Ramsay - Queen Charlotte (1744-1818), with her Two Eldest Sons - Google Art Project.jpg|thumb|left|Georg (t.v.) med sin mor [[Charlotte av Mecklenburg-Strelitz|dronning Charlotte]] og lillebroren Frederik. Malt av Allan Ramsay, [[1764]].]]
Georg IV ble født i [[St. James's Palace]] og fikk en litt skjev start, da hoffmannen [[jarl]]en av Huntingdon straks gjorde kjent at den nyfødte var en jente.<ref>http://www.bbc.co.uk/history/british/empire_seapower/george_fourth_01.shtml</ref> Som eldste sønn av et britisk statsoverhode ble han automatisk [[hertug av Cornwall]] og [[hertug av Rothesay]] ved fødselen. Få dager senere ble han utnevnt til [[prins av Wales|fyrste av Wales]] og [[jarl av Chester]].<ref>Smith, E. A., p.1</ref> Georg var den kvikkeste og mest lærenemme av kongens sønner og hadde stor sans for [[Walter Scott]]s verker. Det var han som sørget for å få Scott adlet til [[baron]]. Mer overraskende var det at [[Jane Austen]] blant favorittene hans.<ref>{{Kilde www |url=https://www.telegraph.co.uk/history/9468608/Raise-up-your-glass-to-a-good-gross-king.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-09-24 |arkiv-dato=2019-12-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20191222154529/https://www.telegraph.co.uk/history/9468608/Raise-up-your-glass-to-a-good-gross-king.html |url-status=død }}</ref>

== Fyll og kvinnehistorier ==
Som syttenåring innledet prinsen et forhold til Mary Robinson (1757–1800) etter å ha sett henne som Perdita i [[skuespill]]et ''Florizel and Perdita'' 3. desember 1779. For å fortsette å treffe henne lovet han henne til gjengjeld 20 000 pund utbetalt, straks han fylte 21. Det løftet hadde han aldri til hensikt å oppfylle, selv om Robinson fikk en datter med ham. Robinson truet ham så med alle brevene han hadde sendt henne, som han hadde signert som «Florizel». Faren hans betalte til sist piken 5 000 pund og en årlig pensjon, som imidlertid kom uregelmessig. Mary Robinson ble senere en respektert skribent med venner som [[Mary Wollstonecraft]] og [[Samuel Taylor Coleridge|Coleridge]].<ref>https://www.regencyhistory.net/2014/04/mary-perdita-robinson-1757-1800.html</ref> Hun fikk sitt [[portrett]] malt av både [[Joshua Reynolds]] og [[Thomas Gainsborough]], og er gravlagt på Old Windsor gravplass i [[Berkshire]].<ref>http://www.bbc.co.uk/berkshire/content/articles/2004/09/17/mary_robinson_hester_davenport_feature.shtml</ref>

Når Georg ville til sengs med en kvinne, prøvde han alle tricks han kjente. Hjalp det ikke med tårer, sinne eller tilbud om penger, påstod han at han var alvorlig syk eller vurderte [[selvmord]]. Han ba alltid sine erobringer om en lokk av håret deres som erindring. Etter hans død fant brødrene hans omkring 7 000 [[konvolutt]]er som inneholdt nok kvinnehår til å stoppe ut en sofa; dessuten hundrevis av dame[[hanske]]r og hauger av kjærlighetsbrev. '''Prinny''', som han ofte ble kalt, foretrakk overvektige kvinner eldre enn ham selv, såsom lady Melbourne, som trolig fikk et barn med ham; [[opera]]sangerinnen Elizabeth Billington<ref>[https://books.google.no/books?id=QDTeDQAAQBAJ&pg=PT15&lpg=PT15&dq=elizabeth+billington+opera+george+IV&source=bl&ots=w2VMkVVsw_&sig=ACfU3U2IWiAa7rOr__EWNGSw8L_O_16Y4g&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjlrcnTnefkAhXsyKYKHUrECcUQ6AEwDXoECAkQAQ#v=onepage&q=elizabeth%20billington%20opera%20george%20IV&f=false] Tim Harford: ''Fifty Things that Made the Modern Economy''</ref> og statsmannen [[Karl August von Hardenberg]]s kone, som kjapt ble sendt hjem til Tyskland i håp om å unngå [[skandale]]. Var ingen damer i hans egen krets tilgjengelige, gikk Georg på [[bordell]]. Han var stamkunde hos et hus i [[Covent Garden]] med pisking som spesialitet.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 169)</ref>
[[Fil:GeorgeIV1780.jpg|thumb|left|[[Miniatyr]] malt av Richard Cosway, ca [[1780]].]]
Prins Georg var for det meste beruset. Til middagen drakk han minst tre flasker [[vin]], og feiret enhver anledning med å drikke seg sanseløs, også da han var gudfar for greven av Rutlands sønn. Særlig gikk det med utrolige mengder kirsebær[[likør]]. Charles Lamb skrev om ham:
::''Not a fatter fish than he''
::''flounders round the [[Polhavet|Polar Sea]].''
::''See his blubbers at his gills.''
::''What a world of drink he swills!''
Ved den anledning fikk Georg sitt [[økenavn]] ''Prince of Whales'' = [[Hval]]prinsen.<ref>http://1812now.blogspot.com/2012/03/march-15-1812-charles-lambs-triumph-of.html</ref>

Han er også foreslått som ett av flere mulige opphav til det engelske barnerimet:
::''Georgie Porgie, [[pudding]] and [[pai|pie]],''
::''kissed the girls and made them cry.''
::''When the boys came out to play,''
::''Georgie Porgie ran away.''<ref>https://www.neatorama.com/2011/08/03/who-was-the-real-georgie-porgie/</ref>

== Ungdom ==
[[Fil:Galería Nacional, Londres, Inglaterra, 2014-08-07, DD 036.JPG|thumb|[[Søyle]]ne foran [[National Gallery]] på [[Trafalgar Square]] er hentet fra prins Georgs Carlton House.]]
Til sin 21. fødselsdag fikk prinsen Carlton House av sin far. Straks besluttet han å omdanne bygningen til et [[palass]] som kunne måle seg med [[Versailles]] og [[Vinterpalasset]]. Uten hensyn til kostnader ble skattebetalernes penger brukt til den mest avsindige luksus. Ett år brukte han mer enn 250 000 pund til nye møbler, et annet år ble møblene trukket om for 49 000 pund. I [[1826]] var Georg lei hele huset og fikk det rett og slett revet. Av all prakten finnes i dag bare [[søyle]]ne, som er gjenbrukt foran [[National Gallery]] på [[Trafalgar Square]].<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 168) </ref>

Kort etter sin 21-årsdag ble han forelsket i den borgerlige Maria Fitzherbert, seks år eldre enn han, to ganger [[enke]] og katolikk. Hennes samtidige omtalte henne som stor og konete, med en lang, spiss nese, og munnen deformert av et dårlig tilpasset gebiss. Da hun avviste ham, grep han til sin velprøvde rutine med å innbille henne at han var alvorlig syk. Det festet hun ikke noen lit til, og til slutt fridde han til henne i desperasjon, selv om ''Act of Settlement 1701'' utelukket en katolsk ektefelle fra å bestige tronen, og ''Royal Marriages Act 1772'' forbød prinsen å gifte seg uten kongens tillatelse. Da fru Fitzherbert sa nei, insisterte han på at hjernen hans ville briste (''My brain will split!''). I juni [[1784]] gikk han så langt at han lot som han hadde knivstukket seg selv hjemme i Carlton House.<ref>http://www.englishmonarchs.co.uk/hanover_25.html</ref> Fru Fitzherbert følte seg da så presset at hun sa ja til å gifte seg med ham, men i stedet dro hun straks utenlands. Hun skrev et avskjedsbrev der hun viste til at hun hadde avlagt løfte under press og derfor ikke anså seg forpliktet til å holde det. Prinsen besvarte dette med et 42 siders brev med selvmordstrusler.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 171-72) </ref>
[[Fil:Maria_Anne_Fitzherbert1788.jpg|thumb|Maria Fitzherbert]]
Til tross for protester og advarsler lot paret seg vie [[15. desember]] 1785 i hennes hjem i Park Street, [[Mayfair]]. De ble viet av en kurator ved navn John Burt, hentet fra Fleet-fengselet, der han sonet for sin ubetalte [[gjeld]]. Burt fikk 500 pund og et løfte om å bli utnevnt til [[biskop]], hvis han forrettet og ellers holdt tett om vielsen. En av prinsens beste venner holdt vakt ved døren. Men få dager senere var historien likevel kjent i hele byen. Georg innrømmet likevel bare overfor sine aller nærmeste venner at den hadde funnet sted. Ellers benektet han alt, og fikk sin nærmeste politiske allierte, [[Charles James Fox]], til kategorisk å avvise saken foran et samlet parlament. Fox var i god tro og tilga aldri prinsen dette sviket. Fru Fitzherbert kom i en merkelig stilling. Som offisiell prinsesse av Wales bodde hun i et flott hus i [[Pall Mall (London)|Pall Mall]], der hun underholdt gjestene sine på storslått vis, og hun skaffet seg [[juvel]]er til en verdi av 50 000 pund. Dette forbedret ikke prinsens økonomi; i [[1786]] skyldte han 250 000 pund, og seks år senere var beløpet fordoblet. En gang beleiret [[fogd]]er fru Fitzherberts hus for å innkreve gjelden hans, og ga ham 24 timers frist med betalingen. Da han allerede hadde pantsatt det meste av sine egne smykker, betalte han ved å pantsette fru Fitzherberts.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 167-72)</ref>

Forholdet varte likevel i 27 år, og overlevde også fru Fitzherberts forskrekkelse over Georgs svikefulle, [[bigami]]stiske ekteskap med prinsesse Caroline. Da fru Fitzherbert var 55 år, forlot kongen henne fordi hun var «en krakilsk gammel kone». Hun forlangte til gjengjeld en formell [[separasjon]], og oppnådde etter en del offentlig skittentøysvask en årlig pensjon på 10 000 pund.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 173)</ref> Offisielt fikk paret ingen barn; men det er blitt hevdet at fru Fitzherbert fikk barn som tok navnet Wyatt etter morens død.<ref>https://news.google.com/newspapers?nid=1144&dat=19370502&id=HSIbAAAAIBAJ&sjid=3ksEAAAAIBAJ&pg=4334,7012488</ref>

== Prinsregent ==
[[Fil:Dupont - Caroline of Brunswick, Princess of Wales.jpg|thumb|Caroline av [[Braunschweig]], malt av Gainsborough Dupont omkring [[1795]].]]
Georg III var forferdet over sønnens oppførsel og hans støtte til [[Whig]]-partiet og Charles James Fox. I [[1795]] satt sønnen i så dyp gjeld at han så seg nødt til å gifte seg med sin kusine Caroline av [[Braunschweig]] – datter av farens søster Augusta – for at parlamentet skulle gå med på å betale gjelden hans. Han var frastøtt av brudens urenslighet, og hun av hans fedme i kontrast til det flotte portrettet av ham som hun var blitt vist. Han var døddrukken i sitt eget bryllup. Den følgende morgen var angivelig eneste gang de var sammen som mann og kone, da datteren prinsesse Charlotte (1796–1817) ble unnfanget.<ref>Kevin Flude: ''Divorced, beheaded, died...'' (s. 130), Michael O'Mara books, London 2009, ISBN 978-1-84317-362-5</ref>  

Bare få uker etter at Charlotte var født, ble foreldrene separert. Georg fikk et sammenbrudd da hun ble født, og skrev et testamente der han etterlot alt til «Maria Fitzherbert som er min hustru i [[Gud]]s øyne, og alltid er og vil være det i mine». Men straks han hadde kommet seg, satte han testamentet til side og glemte det helt.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 48)</ref>

I februar 1811 ble Georg prinsregent pga. farens sinnssykdom. Den gamle var far til 15 barn, men hadde ikke et eneste barnebarn som var født i [[ekteskap]]. Hans syv gjenlevende sønner ble av statsministeren, [[Arthur Wellesley|hertugen av Wellington]], omtalt som «de mest fordømte møllesteiner noen regjering har hatt hengende rundt halsen». [[Percy Bysshe Shelley|Shelley]] kalte dem «kongelige [[vampyr]]er».<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 165)</ref> 

Georg IV fikk tre [[epilepsi|epileptiske]] anfall på den tiden han ble innsatt som prinsregent, og var da omtrent så gammel som faren hadde vært, den gang ''han'' fikk sine første anfall. Ved nyheten om [[slaget ved Waterloo|seieren ved Waterloo]] ble prinsregenten hysterisk og måtte roes ned med store mengder alkohol. Iblant fantaserte han om å ha ridd hesten Fleur-de-Lys i et [[veddeløp]], enda han var så overvektig at han bare kunne komme opp i salen ved hjelp av en sinnrik type heisekran; og om å ha deltatt i slaget ved [[Salamanca]], forkledd som [[general]] Eberhardt von Bock. Mange av [[symptom]]ene hans lå tett opp til dem som hans far utviste. Men da ''[[Sunday Times]]'' tok opp spørsmålet om prinsregenten faktisk led av nedarvet sinnssykdom etter sin far, ble Georg IV ute av seg, ville ha [[statsadvokat]]en til å reise sak mot avisen, og fikk presset [[innenriksdepartementet]] til å tredoble avgiften på alle søndagsaviser.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 48-49)</ref>

Prinsregenten startet store byggeprosjekter, særlig med arkitekten John Nash. De utviklet [[Regent Street]] og [[Regent's Park]], moderniserte [[Buckingham Palace]] og [[Windsor Castle|Windsor-slottet]], og i Brighton ble Royal Pavilion reist. Georg fikk også overtalt regjeringen til å bygge et nasjonalgalleri. Ved sin fars død i 1820 arrangerte Georg en storslått kroningsseremoni i [[Westminster Abbey]] som han nektet sin kone adgang til. Hun var svært ubeleilig kommet tilbake fra [[Italia]], der hun hadde bodd siden [[1814]], for å gjøre sine krav som dronning gjeldende.<ref>https://www.britannica.com/biography/George-IV</ref> Det ville Georg ikke høre om, og han var uklok nok til også å ville fjerne navnet hennes fra den [[anglikanske kirke]]s [[liturgi]] for ikke å utsette den engelske befolkning for den [[blasfemi]]en det – med hans ord – ville være å be for henne. Han forlangte også en erklæring fra [[Overhuset]] om at Caroline hadde bedradd ham med kammertjeneren Pergami, og at ekteskapet dermed var oppløst. Saken var en enorm skandale som rystet det britiske samfunnet fra øverst til nederst. Carolines forsvarer, Henry Brougham,<ref>https://spartacus-educational.com/PRbrougham.htm</ref> var personlig overbevist om hennes skyld, men den kunne ikke bevises. Dessuten var kammertjenerne som hun ble beskyldt for å ha vært utro med, italienere, og dermed i den engelske befolkningens øyne helt utroverdige. Broughams kryssforhør av Majocchi resulterte ikke i annet enn at Majocchi sa ''Non mi ricordo'' («Jeg husker ikke»)<ref>https://www.britishmuseum.org/research/collection_online/collection_object_details.aspx?objectId=1488070&partId=1</ref> 87 ganger. Utsagnet gikk etterpå inn i engelsk dagligtale i en slik grad at det fikk folk til å le 50 år senere. Lord Broughams avsluttende forsvarstale ble regnet som den beste noengang. Han var helten som ble hyllet i gatene. For første gang hadde folkets opprørstrang vist seg som hengivenhet for dronningen, noe som åpnet veien for fredelige [[reform]]er fremover.<ref>Paul Johnson: ''The Offshore Islanders'' (s. 265), Phonenix giant paperbacks, 1995, ISBN 1-85799-381-0</ref>

Kort tid etter ble Caroline syk. Da [[Napoleon]] døde, sa Georgs tjener til ham: «Deres Majestets største fiende er død!» Georg skal ha svart: «Gud! Er hun?» Faktisk døde Caroline kort tid etter. Selv mente hun at hun var blitt [[Forgiftning|forgiftet]].<ref>Kevin Flude: ''Divorced, beheaded, died...'' (s. 131)</ref>

== Regjeringstid ==
[[Fil:His Most Excellent Majesty George the Fourth, lithograph by T.C.P., from the original by George Atkinson, profile artist to His Majesty, printed by C. Hullmandel, published by G. Atkinson, Brighton, November 15, 1821.jpg|thumb|[[Litografi]] av Georg IV, [[1821]]]]
Georg IV ble gjort til latter av briljante [[karikatur]]tegnere som Gilray, Rowlandson, Cruikshank og Heath, som alle ble rike på å gjøre narr av ham. Så langt gikk det at Georg tilbød Cruikshank 100 pund, bare han holdt opp med å tegne ham som en gammel fyllik. Til overmål var Georg vettskremt over [[den franske revolusjon]]. Han ble allerede bombardert med trusselbrev fra privatpersoner. Georg var så upopulær ved kroningen at direktøren for Det kongelige teater i Brighton utelot den tradisjonelle syngingen av [[nasjonalsang]]en, fordi han fryktet at den kunne utløse et opprør. Hvor enn Georg viste seg, ropte folk [[skjellsord]] etter ham og griset til vognen hans. Nasjonalhelten, hertugen av Wellington, ble buet ut i gatene da det ble kjent at han hadde erklært seg [[lojalitet|lojal]] mot kongen. I [[1812]], da sultende mennesker gikk i tog gjennom gatene og ropte «[[Brød]] eller [[blod]]!», måtte Carlton House bevoktes av [[soldat]]er. Men på den tiden turde Georg knapt å være i London mer, men gjemte seg for det meste i Brighton.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 167)</ref> 

Hoffmannen Charles Greville beskrev kong Georgs dagligliv i [[1829]]: At han spise frokost i sengen, leste avisene der, døset noen timer igjen og stod ikke opp før kl 18 når det var tid for middag. Så gikk han til sengs igjen senest kl 23. Han sov dårlig og ringte med klokken omkring førti ganger hver natt. Ville han vite hva klokken var, gadd han ikke snu hodet for å se på uret sitt som hang ved siden av sengen, men ringte på kammertjeneren. Det samme hvis han ville drikke av vannglasset sitt som stod på nattbordet; han gadd ikke strekke hånden ut etter det. Hans kammertjenere var derfor helt utslitte; de kunne ikke kle av seg om kvelden og knapt få lagt seg i løpet av natten.<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 171)</ref> 

Befolkningens kamp for [[stemmerett]] tiltok, og Georg IVs regjeringstid huskes særlig for Peterloo-[[massakre]]n i [[Manchester]] i august [[1819]], der [[kavaleri]]et angrep fredelige demonstranter på det mest brutale.<ref>http://www.peterloomassacre.org/history.html</ref> Selv påstod Georg med årene at han hadde deltatt i slaget ved Waterloo. Hver gang ropte han til statsminister Wellington: «Var det ikke sånn?» og denne svarte: «Jeg har ofte hørt Deres Majestet si så.» Med tiden foretrakk Georg [[Tory]]-partiet, og fra å støtte katolske krav, tok han avstand fra dem. Først i [[1829]] fikk Wellington tvunget ham til å underskrive ''Catholic Relief Act'', som åpnet adgang til parlamentet for katolikker.<ref>Kevin Flude: ''Divorced, beheaded, died...'' (s. 131)</ref>

== Besøket i Skottland ==
[[Fil:George IV in kilt, caricature.jpg|thumb|150px|Samtidig [[karikatur]] av Georg IV iført [[kilt]].]]
Georg IVs besøk i Skottland i 1822 var det første som var foretatt av en britisk monark siden 1650.<ref>http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/george_iv_king.shtml</ref> Også kongen viste seg iført [[kilt]].<ref>{{Kilde www |url=https://georgianera.wordpress.com/2015/08/04/one-and-twenty-daft-days-in-1822-king-george-iv-visits-scotland/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-09-24 |arkiv-dato=2019-09-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190921181120/https://georgianera.wordpress.com/2015/08/04/one-and-twenty-daft-days-in-1822-king-george-iv-visits-scotland/ |url-status=yes }}</ref> Hans opphold i [[Edinburgh]] skapte interesse og begeistring for alt skotsk, slik at kilten nærmest ble et moteplagg – mindre enn 80 år etter at den ble forbudt av engelske myndigheter i kjølvannet av [[slaget ved Culloden]],<ref>{{Kilde www |url=https://www.scotsman.com/lifestyle-2-15039/otd-1822-george-iv-s-tartan-and-pink-tights-trip-begins-1-4784564 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-09-24 |arkiv-dato=2019-09-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190921181118/https://www.scotsman.com/lifestyle-2-15039/otd-1822-george-iv-s-tartan-and-pink-tights-trip-begins-1-4784564 |url-status=død }}</ref> det siste slaget på britisk jord.<ref>http://www.aftenposteninnsikt.no/viten/det-siste-slaget-p-britisk-jord</ref>

== Siste år ==
Den aldrende kongen farget håret og brukte en formue på salver, [[eau de cologne]] og [[jasmin]]olje. Han gikk med så tykk sminke at huden hans så ut som den var dekket av [[glasur]]. [[Victoria av Storbritannia|Den unge prinsesse Victoria]] syntes det var motbydelig å kysse farbroren på det fettete kinnet hans. Han led av høyt [[blodtrykk]] og fikk ofte en [[årelating]] før han viste seg offentlig. Han led også av hovne halskjertler, og dekket dem med høye halskrager som dermed kom på moten. Normalt fikk han sitt enorme korpus trykt sammen i et [[korsett]], men da han skulle åpne [[Waterloo Bridge|Waterloo-broen]], hadde han verken belte eller korsett på seg, så magen hang og slang rundt knærne hans. I de siste 8 årene av sitt liv led han av [[arteriosklerose]], [[skrumplever]] og [[ødem]]er, og i sine siste måneder kunne han verken gå eller sove, ikke en gang ligge ned på grunn av pusteproblemer. Selv om han søkte lindring i en daglig drikk bestående av [[opium]], [[giftkjeks]], [[brandy]] og eau de cologne, skrek han innimellom av smerte så vaktene utenfor slottet hørte det. Liket hans truet med å sprenge kisten, så det måtte bores et hull som slapp ut noe av [[gass]]en. Et øyenvitne beskrev [[begravelse]]n hans som «mye det samme som styret hans hadde vært: En ubehagelig affære.» ''[[Times]]'' skrev i [[nekrolog]]en at «det fantes aldri et individ mindre savnet av sine medskapninger enn den avdøde kongen».<ref>Karl Shaw: ''Royal Babylon'' (s. 175-76)</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Startboks}}
{{Verv to til to|Forgjenger=[[Georg III av Storbritannia|Georg III]]|Hva1=[[Liste over britiske monarker|Konge av Storbritannia og Irland]]|Startår1=[[1820]]|Sluttår1=[[1830]]|Etterfølger=[[Vilhelm IV av Storbritannia|Vilhelm IV]]|Hva2=[[Hannover (stat)|Konge av Hannover]]|Startår2=[[1820]]|Sluttår2=[[1830]]|}}
{{Sluttboks}}

== Stamtavle ==
{{Stamtavle|[[Georg III av Storbritannia]]|[[Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz]]|[[Fredrik Ludvig av Hannover]]|[[Auguste av Sachsen-Gotha]]|[[Karl I av Mecklenburg-Strelitz]]|[[Elizabeth Albertine av Sachsen-Hildburghausen]]|[[Georg II av Storbritannia]]|[[Sophia av Celle]]|[[Friedrich II av Sachsen-Coburg-Gotha]]|[[Magdalena Augusta av Anhalt-Zerbst]]|[[Adolphus Friedrich II av Mecklenburg-Stretlitz]]|[[Christiane Emilie Antonie av Schwarzburg-Sondershausen]]|[[Ernst Friedrich I av Sacshen-Hildburghausen]]|[[Sofie Albertine av Erbach]]}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}


{{Britiske monarker}}
{{Britiske prinser}}
{{High Stewards of Scotland}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Georg 04}}
[[Kategori:Britiske monarker]]
[[Kategori:Hertuger og hertuginner av Cornwall]]
[[Kategori:Huset Hannover]]
[[Kategori:Personer fra London]]
[[Kategori:Elefantordenen]]
[[Kategori:Hosebåndsordenen]]
[[Kategori:High Stewards of Scotland]]
[[Kategori:Hertuger av Rothesay]]