Redigerer Geologi

[[Fil:Alfred Wegener Die Entstehung der Kontinente und Ozeane 1929.jpg|thumb|«Oppbrytingen av [[Pangea]]», fra [[Alfred Wegener]]s ''Die Entstehung der Kontinente und Ozeane'', utgitt i 1929. Bildet viser rekonstruerte verdenskart for de geologiske tidsperiodene [[tidligkarbon]], [[eocen]] og [[kvartær]] (pleistocen). ]]
[[fil:Abraham Gottlob Werner.jpg|thumb|Tyskeren Abaham Werner formulerte den såkalte neptunismen, et faglig blindspor som dominerte geologifaget i lang tid.]]
[[fil:GabbroRockCreek1.jpg|thumb|Studiet av bergarter står sentralt i geologien. Her et stykke [[gabbro]], en typisk tung og ung havbunnsbergart.]]
[[fil:Geology of Cyprus-Chalk.jpg|thumb|Kalklag på Kypros. Med forståelsen av de sedimentære bergartenes lag (strata) ble det banet vei for en rekke erkjennelser innen geologien, evolusjonslæren og paleontologien.]]
[[fil:Charles_Lyell.jpg|thumb|Den skotske geologen og stratigrafen Charles Lyell (1797-1875) øvde stor innflytelse på Darwins forståelse av jordens høye alder.]]
[[Fil:Baltazar Mathias Keilhau.jpg|thumb|Baltazar Mathias Keilhau - den norske geologiens pioner - portrettert av [[Christiane Schreiber]] ca. 1857.]]
'''Geologi''' er læren om [[jorden]]s opprinnelse, oppbygging og forandring. Begrepet ''geologi'' stammer fra de greske ordene ''geo'' som betyr jord og ''logi'' som betyr lære. Læren har utviklet seg gjennom interessen for å utforske jordens oppbygning og fysiske utvikling. Studiene av dagens bergarter gir nøkkelen til å forstå fortidens utvikling av jordskorpa. Spesielt har planters forhistorie blitt viet stor oppmerksomhet, men også de økonomisk interessene for [[metaller]], [[kull]] og [[råolje|olje]]. Geologi er en del av [[geovitenskap]]en, og vitenskapelig geologi oppsto først ved overgangen til [[1800-tallet]]. Geologi leverer også viktig delkunnskap til [[fysisk geografi]]. Det sentrale i geologien er studiet av hvordan jordens indre krefter (jordskjelv, vulkanisme) bygger jordskorpen opp, og hvordan jordens ytre krefter (vann, is, vind) bryter jordskorpen ned.<ref name=ramberg23>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til - Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 23.</ref>

Skotten [[Charles Lyell]] (1830) grunnla [[stratigrafi]]en som postulerer at de geologiske prosessene har avsatt biologiske rester og bergarter lagvis gjennom svært lang tid. Senere i samme århundre ble studiet av [[fossil]]er satt inn i en [[evolusjon]]ær sammenheng hvor de og bergartene gjensidig daterer hverandre, og oppdagingene til Lyell og andre geologer inspirerte [[Charles Darwin]] sterkt. Dette brakte geologien i berøring med [[paleontologi]]en, læren om tidligere tiders dyreliv. Geologien og paleontologien har vakt erkjennelsen om at de geologiske kreftene danner og omdanner de fysiske betingelsene som livet på jorda tilpasser seg.<ref name=ramberg23 /> I [[etterkrigstiden]] ga landevinninger innen uorganisk [[kjemi]] geologene redskaper til å bestemme bergarters alder og sammensetning mer nøyaktig. Den kanskje største landevinningen innenfor geologien var likevel [[platetektonikk]]en på [[1960-tallet]].
<ref name="Michael D Krom 2005">Michael D Krom, «Earth geology and tectonics», i: Joseph Holden (red), ''An introduction to Physical Geography and the Environment'', Pearson, Essex 2005, utgave 2012, side 29.</ref>

==Geologiens hovedprosesser==
Geologifaget studerer hvordan indre og ytre geologiske krefter og elementpåvirkning på Jorda, hva man tidligere ofte kalte «det geologiske maskineriet», flytter og endrer på jord og steinmasser eller «det geologiske byggematerialet».<ref>Olaf Holtedahl, ''Hvordan landet vårt ble til'', Cappelen, Oslo 1968, side 16.</ref>
De ytre geologiske kreftene er varmeenergien fra [[solen]], som skaper [[vind]], [[nedbør]], [[is]] og [[elver]] som i sin tur fører til bergartsdannelse. Både vind og vann kan stå for graving ([[erosjon]]), transport av fine partikler, og avsetning av disse på et nytt sted ([[sediment]]ering). I det alt vesentlige vil disse kreftene svært sakte grave eller slite bort stadig mer av fjell og jordsmonn og avsette dette som sedimenter, som i sin tur påvirkes av vekt, trykk og varme slik at de blir kittet sammen (såkalt diagenese) til [[sedimentære bergarter]]. Eksempelvis blir sandkorn gjerne til sandstein, finere slam og leire kan bli til skifer. I sjøer og hav kan også dyreliv, plankton og skjell synke til bunns og presses sammen til kalkstein, gjerne lagvis sammen med sandstein eller skifer ettersom avsetningen av dyreliv øker og minsker. I nordlige strøk vil [[frostsprengning]] hjelpe til med å bryte opp fjellet i mindre blokker, som etter hvert utsettes for ytterligere ytre krefter og transporteres bort. Og endelig kan [[isbre]]er skyve foran seg store masser og avsette [[morene]]r eller [[esker]]e av stein og grus. Materialforflytningen følger som regel tyngdekraften og avsetter sedimentene lavere enn utgangspunktet, for eksempel i et elveleie eller helt ute i havet. Selv de høyeste fjellmasser vil til slutt slites helt ned og bli til et nesten flatt «[[peneplan]]».<ref>Olaf Holtedahl, ''Hvordan landet vårt ble til'', Cappelen, Oslo 1968, side 10-11.</ref> For at et slikt peneplan igjen skal kunne heve seg eller bli åsted for fjelldannelse, må det utsettes for indre geologiske krefter. [[Himalaya]] og [[Alpene]] er eksempel på fjelldannelse gjennom platekollisjon, mens [[Langfjella]] som i dag preger Norge ble dannet ved landhevning basert på andre indre krefter, og [[Yellowstone]]-området er hevet av et vulkansk magmakammer.

De indre geologiske kreftene er varmeutviklingen og massebevegelsene i Jordas indre, som skaper [[platetektonikk|platebevegelser]], [[jordskjelv]] og [[vulkanisme]]. Platebevegelser vil føre til kollisjoner hvor en plate bøyes ned (synklinal), mens den motstående platen bøyes opp (antiklinal). Kollisjon mellom to plater gir oftest en fjellkjededannelse (orogenese), og dersom jordskorpen bøyes ned under havbunnsskorpen vil havbunns-bergarter foldes opp og danne en fjellkjede på land, som under [[den kaledonske fjellkjedefolding]]en. Fjellfjededannelse vil oftest ledsages av foldinger av bergartene, hvor de kan foldes så mye at to horisontale lag bytter plass og det eldre lag havner over det yngre. Forholdet mellom jordskjelv og vulkanisme er komplisert, vulkanisme vil ofte følges av mindre jordskjelv, men de største jordskjelvene oppstår ved større plateforskyvninger, som skaper sprekker og [[forkastning]]er.<ref>Olaf Holtedahl, ''Hvordan landet vårt ble til'', Cappelen, Oslo 1968, side 12-13.</ref> Jordas indre varme og magnetisme skaper bevegelser i den flytende [[magma]]en, som kjøles ned og størkner hvis den flyter opp mot overflaten. Størkning ved 600-1200&nbsp;°C med blanding av mineraler skaper [[magmatiske bergarter]] (også kalt [[eruptive bergarter]]) eller størkningsbergarter, som kan finne sin form enten i dypet før de når overflaten (dypbergarter) eller oppe i dagen etter at de forlater den vulkanske kilden (dagbergarter). Eksempel på dypbergarter er kvartsitt og granitt, eksempel på dagbergarter er porfyr, tuff og basalt. EN vanlig bergart som størkner i havskorpen, er gabbro. Hvis en dypbergart trenger seg oppover i sprekker i jordskorpen og størkner der, skapes en intrusiv gangbergart.

Bergarter oppe i dagen kan også synke ned i dypet gjennom fjellfolding, jordskorpebøyning eller vekten av sedimenter - trykk og varme (200-800&nbsp;°C) nede i dypet kan da omdanne dem til nye, såkalt [[metamorfe bergarter]]. Eksempelvis kan sandstein bli til kvartsitt eller flint, leirskifer kan krystalliseres til fyllitt eller glimmerskifer, mens kalkstein kan omdannes til marmor. Påvirkningen og kreftene i dypet kan være så sterke at den dannes blandingsbergarter - migmatitt, og dypt nede kan man se dannelse av krystallinske skifere, eller tydelig lagdelt gneis.

==Geologiske fagfelt==
De prosesser som oppsummeres ovenfor, studeres gjerne særskilt hvor den enkelte geolog spesialiserer seg om et eller noen få av de geologiske fenomenene. Geologien deles opp i en rekke fagfelt, som kan inndeles kronologisk etter når de ble oppdaget omtrent slik, og i parentes hva fagfeltene studerer eller avdekker:

*[[petrologi]] ([[bergart]]slære) og [[petrografi]] (bergarters utbredelse)
*[[strukturgeologi]] (bergarters vertikale utbredelse)
*[[mineralogi]] (mineralenes egenskaper)
*[[paleontologi]] (forhistorisk liv)
*[[stratigrafi]] (bergartenes lagdeling)
*[[geomorfologi]] (landformenes dannelse og utvikling)
*[[hydrogeologi]] og [[hydrologi]] (studier av [[elv]]er og [[grunnvann]])
*[[vulkangeologi]] og [[vulkanologi]]
* [[kosmologi]] inklusive studiet av [[meteoritter]]
*[[kvartærgeologi]] (nyeste perioders geologi)
*[[sedimentologi]] (elver og breers partikkelavsetning) 
*[[platetektonikk]] og [[platedrift]] (jordplatebevegelser)
*[[meteorologi]] ([[vær]] og [[vind]])
*[[petroleumsgeologi]] (dannelse og forekomst av olje og gass)
*[[glasiologi]] (bre- og skredlære)

Geologer bruker sin kunnskap ved arealplanlegging, samfunns- og transportplanlegging, lokalisering av demninger og andre større anlegg, ved leting og gruvedrift på kull, mineraler og edelstener, og ikke minst ved leting og utvinning av olje og gass. Videre kan geologien (stratigrafi) anvendes til å aldersbestemme vertikale lag, for eksempel ved biologers funn av fossiler eller biologisk materiale, ved arkeologers funn av kulturelle levninger, eller som støtte for kriminalteknisk undersøkelse. Geologien leverer delkunnskap til [[fysisk geografi]].

==Geologiens historie ==
{{Utdypende artikkel|Geologiens historie}}
I Oldtidens Hellas syslet tenkere med noen grunnleggende geologiske teorier om jordens opprinnelse - [[Aristoteles]] så hvor langsomme geologiske endringer var.<ref>Moore, Ruth. ''The Earth We Live On''. New York: Alfred A. Knopf, 1956. p. 13</ref> Hans etterfølger ved [[Lyceum]], filosofen [[Theofrastos]] (372-287 f.Kr.), gjorde seg mest bemerket med sitt arbeid ''peri lithon'' («Om steiner»), som forble det klassiske læreverket helt til [[Opplysningstiden]]. Han beskrev mange [[mineral]]er, [[erts]]er, ulike typer [[marmor]] og [[kalkstein]], og forsøkte å gruppere mineraler utfra [[hardhet]]. I [[romertiden]] lagde [[Plinius den eldre]] en oversikt over mange mineraler og [[metall]]er og beskrev [[rav]] som et [[fossil]] fra furutrær. Han var også inne på [[krystallografi]] ved å oppdage den [[oktaedrisk]]e strukturen i [[diamant]]er. [[Abu Rayhan Biruni]] (973-1048 e. Kr.) var en av de tidligste [[muslim]]ske geologer, og ga de første beskrivelsene av de geologiske forholdene i [[India]].<ref name=Salam>[[Abdus Salam]] (1984), "Islam og vitenskap". I C. H. Lai (1987), ''Ideals and Realities: Selected Essays of Abdus Salam'', 2nd ed., World Scientific, Singapore, p. 179-213.</ref> I [[Kina]] formulerte renessansemannen [[Shen Kuo]] (1031-1095) en hypotese om landdannelse eller [[geomorfologi]]: Etter observasjon av [[fossil]]e [[skjelett]]er i et geologisk [[stratum]] i et fjell flere hundre mil fra havet, antydet han at landet var dannet ved landheving, [[erosjon]] og avsetning ([[sedimentasjon]]) av [[silt]] fra elver. Han fant [[marin]]e [[fossil]]er funnet i [[Taihangfjellene]] som ligger flere hundre mil fra [[Stillehavet]], og fossilt [[bambus]] i et tørt og ugjestmildt område i [[Shaanxi]] som satte han på tanken om klimaendring.

Legen [[Georg Agricola]] ([[1494]]&ndash;[[1555]]) skrev den første avhandlingen om [[gruve]]-drift og [[jernverk|metallutvinning]], ''[[De re metallica]] libri XII'' i [[1556]], med vedlegget ''Buch von den Lebewesen unter Tage''. Han beskrev [[vindenergi]], [[vannkraft]], smelteovner, transport av [[erts]], ekstraksjon av [[natrium]], [[svovel]] og [[aluminium]]. Danske [[Niels Stensen]] ([[1638]]&ndash;[[1686]]) er kreditert med tre hovedprinsipper i stratigrafien – [[superposisjonsprinsippet]], [[prinsippet om opprinnelig horisontalitet]] og [[prinsippet om lateral kontinuitet]] – teorier som tidligere møtte motstand fra kirken.

På 1600-tallet var geologien sterkt preget av ''[[teologi]]''.<ref>Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 15.</ref>
Den norske presten [[Michel Pedersøn Escholt]] i [[1657]] verket ''Geologia Norvegica'' om [[jordskjelv]]ets teoretiske og teologiske fundamenter, og omtalte blant annet grotter og hulrom, jordgasser og vulkaner. Og i [[1696]] publiserte briten [[William Whiston]] ''A New Theory of the Earth''<ref>Gohau, Gabriel. ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990. p. 118</ref> som «beviste» at Syndefloden hadde forekommet og dannet jordens bergartslag. Også tyskeren [[Abraham Werner]] viste til Syndefloden og foreslo at bergartslag, også [[basalt]] og [[granitt]], ble utskilt fra havet i en teori kalt [[neptunisme]].<ref>Frank, Adams Dawson. ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938. p. 209</ref>

===Vulkanstudier, plutonisme og neptunisme===
På [[1700-tallet]] tegnet [[Jean-Étienne Guettard]] og [[Nicolas Desmarest]] franske [[Geologisk kart|geologiske kart]] og gjorde de første beskrivelser av [[vulkan]]sk materiale i denne delen av Frankrike. [[William Smith (geolog)|William Smith]] ([[1769]]&ndash;[[1839]]) tegnet i Storbritannia noen av de første geologiske kartene og kartla [[stratigrafi|bergartslag]] ved å studere fossilinnholdet. Ved siden av ham regnes [[James Hutton]] ofte som den første moderne geolog. I [[1785]] ga han ut ''Theory of the Earth'' via [[Royal Society of Edinburgh]]. Han mente jorden måtte være eldre enn tidligere antatt fordi fjellerosjon og [[sediment]]-avsetning tar tid.<ref>[http://www.gutenberg.org/etext/12861 James Hutton, 1795, Vol. 1] og [http://www.gutenberg.org/etext/14179 Vol. 2], Project Gutenberg.</ref> Hutton gikk særlig sterkt ut mot teoriene som bygget på Bibelhistorien om Syndefloden i geologidebatten. Hans [[plutonisme]] hevdet at [[vulkansk]]e prosesser skapte bergartsdannelsen.<ref>Albritton, Claude C. ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980, side 95-96</ref>

Gruveindustrien i det 18. århundre økte forsåelsen for stratigrafi. I [[1741]] ble det undervist i geologi ved ''National Museum of Natural History'' i Frankrike.<ref name="Gohau, Gabriel 1990">Gohau, Gabriel, ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990, side 219</ref> I Norge stod Beergseminaret på Kongsberg lenge sentralt. [[Neptunisme]] og [[Plutonisme]] sto mot hverandre som konkurrerende teorier.<ref>Frank, Adams Dawson, ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938, side 209, 239</ref> I [[1774]] publiserte [[Abraham Gottlob Werner]] boken ''Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien'' der han presenterte et system for å identifisere mineraler på grunnlag av visse karakteristika.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, og E. C. Spary, ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 212</ref> Og i [[1749]] publiserte den franske naturalisten [[Georges-Louis Leclerc]] sin ''Histoire Naturelle'' der han angrep de kristne teoriene til blant annet Whiston.<ref>Gohau, Gabriel, ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990, side 88</ref> Ved sammenligning med avkjølende kuler konkluderte han at jordens alder ikke var 6,000 år som foreslått utfra Bibelen, men snarere 75&nbsp;000 år.<ref>Gohau, Gabriel, ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990, side 92</ref>

===Stratigrafi og evolusjonslære===
Termen geologi ble introdusert av to naturalister fra Genève, [[Jean-Andre Deluc]] og [[Horace-Benedict de Saussure]].<ref name="ReferenceA">Gohau, Gabriel, ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990, side 8</ref> Geologi ble også brukt i ''Encyclopedie'' i [[1751]] av [[Denis Diderot]].<ref name="ReferenceA"/> I 1741 opprettet ''National Museum of Natural History'' i Frankrike den første lærerstilling innen geologi.<ref name="Gohau, Gabriel 1990"/>

[[William Smith (geolog)|William Smith]], [[Georges Cuvier]] og [[Alexander Broignart]] var foregangsmenn for fossilbasert [[stratigrafi]].<ref>Albritton, Claude C. ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980. p. 104-107</ref> Etter utgivelsen av Cuvier og Broignarts bok ''Description Geologiques des Environs de Paris'' i [[1811]] økte interessen for denne nye læren.<ref>Peter, Bowler J, ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992, side 216</ref> I [[1833]] kartla [[Adam Sedgwick]] bergarter som han tidfestet til [[kambrium]]. Samtidig foretok den banebrytende, skotske geologen [[Charles Lyell]] en inndeling av [[tertiærtiden]] basert på stratigrafiske studier i [[Skottland]].<ref>Gohau, Gabriel, ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990, side 144</ref> [[Roderick Murchison]] kartla samtidig [[Wales]] der han tidfestet øvre deler av Sedgewick's ''kambrium'' til nedre deler av [[silurtiden]].<ref>Second J A (1986) ''Controversy in Victorian Geology: The Cambrian-Silurian Dispute'' Princeton University Press, side 301ff. ISBN 0-691-0244-13</ref>

[[Uniformitarisme]]-[[katastrofisme]]-debatten var grunnleggende for vitenskapen i det 19. århundre.<ref name="Peter, Bowler J 1992">Peter, Bowler J, ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992, side 404-405</ref> Charles Lyell debatterte dette i ''Principles of Geology'' (1802) med nytt materiale fra England, Frankrike, Italia og Spania, og bygde opp under Hutton’s ideer om gradualisme.<ref name="Albritton, Claude C 1980">Albritton, Claude C, ''The Abyss of Time''. San Francisco: Freeman, Cooper & Company, 1980, side 104-107</ref> Lyell konkluderte som doktrine at prosesser foregår med samme hastighet i dag som i fortiden.<ref>Gohau, Gabriel, ''A History of Geology''. New Brunswick: Rutgers University Press, 1990, side 145</ref> Doktrinen om uniformitarisme ble med dette alminnelig akseptert.<ref name="Albritton, Claude C 1980"/>
[[Charles Darwin]] hadde deltatt sammen med Sedgwick ved enkelte ekskursjoner i Wales. Han leste Lyell’s bok ''Principles of Geology'' og fattet stor interesse for [[uniformitarisme]]n. Da Darwin i [[1859]] fremsatte sin [[evolusjonteori]] i boken ''[[The Origin of Species]]'' henviste han i stor utstrekning til Lyell.<ref>Frank, Adams Dawson, ''The Birth and Development of the Geological Sciences''. Baltimore: The Williams & Wilkins Company, 1938, side 226. Dette framgår også tydelig når man leser ''Artenes opprinnelse''.</ref>

===Moderne geologi===
På 1800-tallet ble jordens alder anslått til millioner av år, og ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. [[Radiometrisk datering]] av mineraler og bergarter ga etter hvert mer nøyaktig datering.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, og E. C. Spary, ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 227</ref> Den [[Geologisk tidsskala|geologiske tidsskalaen]] ble dermed videreutviklet og stadig mer nøyaktig. I Norge var [[Baltazar Mathias Keilhau]] (1797-1858) pioneren ved [[Universitetet i Oslo|Universitetet i Christiania]], og foretok geologiske studiereiser i hele landet fra 1830-årene og utga hovedverket ''Gara Norvegica'' med geologiske kart over [[Oslofeltet]] (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850).

Keilhau var den første urbane utforsker av [[Jotunheimen]] i [[1920]], men forfulgte imidlertid et neptunittisk blindspor da han foreslo at granittlagene i Oslo var sedimentære avsetninger.<ref>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til - Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 58.</ref> Her traff [[Theodor Kjerulf]] (1825-1888) bedre med oppdagelsen av metamorfe strukturer og isavsmeltingens betydning for blokk- og morenedannelse i Norge (1857). Året etter opprettet han [[Norges geologiske undersøkelse]] og utga etterhvert en rekke gode geologiske kart.

Teorier om [[kontinentaldrift]] ble presentert av [[Frank Bursley Taylor]] i 1908 og videreutviklet av [[Alfred Wegener]] i [[1922]], og oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, and E. C. Spary. ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 227</ref><ref>Charles, Drake L. ''The Geological Revolution''. Eugene : Oregon State System of Higher Education, 1970, side 11</ref> Kontinentene var ifølge Wegener opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte [[Pangaea]]; Wegener mente at Pangaea på et tidspunkt sprakk opp og at kontinentene deretter drev som flåter over havbunnen. Wegner og [[Arthur Holmes]] mente at en del atskilte kontinenters kystkonturer, geologi og dyreliv ville passe påfallende godt sammen om de ble lagt inntil hverandre.<ref>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til – Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 24-25.</ref> Denne teorien ga også en forklaring på hvordan fjellkjedene hadde blitt dannet.<ref name="Peter, Bowler J 1992"/>

Dette ble ikke fullt anerkjent før på slutten av [[1960-tallet]], da teorien om [[platetektonikk]] ble lansert og det samtidig ble oppdaget at havbunn skapes vulkansk langs verdenshavenes midtrygger. Derimot fikk kroaten [[Andrija Mohorovicic]] større gjennomslag da han etter å ha studert [[jordskjelv]] i [[1910]] postulerte grensen mellom [[Jordskorpen|jordskorpa]] og [[mantelen]]. Så gjorde [[seismologi]]en raske framskritt da tyskeren [[Beno Gutenberg]] i [[1913]] anslo [[Jordens kjerne|kjernens]] radius utfra forplantning av jordskjelvbølger, mens danske [[Inge Lehmann]] i [[1936]] oppdaget at det fantes både en indre og en ytre kjerne.<ref>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til – Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 25.</ref>

===Geologien i etterkrigstiden===
På [[1960-tallet]] skapte forståelsen av [[platetektonikk]] det kanskje største gjennombruddet innenfor geologien. Det ble nå mulig å forstå slike fenomener som vulkaners og fjellkjeders plassering, forkeomsten av jordskjelv, hvorfor havet er dypest nær land og hvorfor havbunnsskorpen er yngre, tynnere, og tyngre enn jordskorpen.<ref name="Michael D Krom 2005"/> Forståelsen av platebevegelsene forklarte de geofysiske sideveis bevegelsene av kontinentene og at tung [[havbunnsskorpe]] av gabbro, diabas og basalt er yngre enn lettere kontinentalskorpe av granitt, gneis, kalkstein og sandstein. Dette støttet hypotesene om [[havbunnsspredning]] og [[paleomagnetisme]]. Teorien om havbunnsspredning ble fremsatt av [[Robert S. Dietz]] og [[Harry H. Hess]] – de mente at ny havbunnsskorpe dannes når havbunner presses fra hverandre langs [[midthavsrygg]]er. Canadieren [[John Tuzo Wilson]] fastslo at [[Iapetushavet]] («Atlanteren») hadde åpnet seg, og siden lukket seg i den [[kaledonske fjellkjedefolding]]en. Siden fant man at kontinentene hadde støtt sammen og drevet fra hverandre utallige ganger gjennom jordhistorien.<ref>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til – Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 29.</ref> En slik syklus med havbunnsspredning og senere kollisjon kalles gjerne for en ''wilson-syklus'' etter nettopp geologen John Tuzo Wilson. Både [[Appalachene]] i USA og [[Kaledonidene]] i Europa består av felles havbunnsskorpe fra Iapetushavet som dekket kontinentene i kollisjonsfasen under den kaledonske fjellkjedefolding.

Paleomagnetisme er måling av orienteringen til jordens [[magnetfelt]]. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme under henvisning til at kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene.<ref>Peter, Bowler J. ''The Earth Encompassed''. New York: W.W. Norton & Company, 1992, side 405-415</ref>

Klassifikasjonen av bergarter er av ny dato, størkningsbergartene ble eksempelvis først klassifisert på en konsistent måte av tyske [[Albert Streckeisen]] i [[1973]], hvor innholdet av fem mineralgrupper avgjør grupperingen i lyse, mørke og svært mørke dypbergarter eller vulkanske bergarter.

== Se også ==
* [[Den 33dje verdenskongressen i geologi]]
* [[Geovitenskap]]
*[[Europas geologi]]
*[[Norges geologi]]
*[[Svalbards geologi]]
*[[Norges geologiske undersøkelse]]

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker == 
* Utdanning.no sin [http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/geolog yrkesbeskrivelse av geolog]
* Artikler på [https://web.archive.org/web/20110516223810/http://www.forskning.no/naturvitenskap/geofag Forskning.no om geofag]
* [https://web.archive.org/web/20100809015409/http://www.nrk.no/skole/emnedetalj?topic=oid:T19701 NRK Skole med geologiklipp fra NRKs arkiver]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Geologi| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]