Redigerer Geodynamikk

[[Fil:Convection-snapshot.png|thumb|Kartet viser et øyeblikksbilde til en modell på mantel[[konveksjon]] fra [[kjernemantel grense]]n. Blå områder er kalde, mens røde områder er varme.]]
'''Geodynamikk''' er [[vitenskap]]en rundt [[Jorda|jordens]] indre og jordoverflatens [[Dynamikk (mekanikk)|dynamikk]], og regnes som en [[disiplin|underdisiplin]] av [[geofysikk]] og på mange måter den andre halvdelen til [[dynamisk meteorologi]] som sammen utgjør planetenes totale dynamikk. Vitenskapen fokuserer i hovedsak rundt oppførselen til [[mantel]]en, for fra det å forstå blant annet: [[vulkan]]isme, [[jordskjelv]], [[forkastning]]sdannelse og [[tektonikk|litosfæreplatenes]] oppførsel som helhet. Flere metoder blir brukt i dette fagfeltet; blant annet måling av magnetfelter, gravitasjonsmålinger, måling av [[seismologi|seismisk bølgebevegelse]], analyse av [[mineralogi|mineralers isotopkomposisjon]], med fler. 

Geodynamikk kan relateres til [[astronomi]]. For eksempel ved å påvise ut av andre [[planet]]ers indre oppbygging, [[rotasjon]]sbevegelse og [[koordinat]]er i sammenheng med referansesystemet. På [[månen]] er det utplassert en [[seismograf]], som fra jordskjelv generert av [[meteoritt]]nedslag har vist at månen ikke har en flytende mantel, slik som jorden.

== Forskning ==
Innen geodynamikk studeres ofte data samlet fra [[geodesi]], [[GPS]], [[InSAR]], [[seismologi]] og [[datasimulering]]. Sentralt temaer for forskningen omhandler: [[deformasjon]] av [[bergart]]er fra [[stress]], syklusen til [[superkontinent]]ene slik som [[Pangea]] og [[Gondwanaland]], observasjon av [[isbre]]er som [[analogi]] til manteloppførsel og ikke minst forståelse av drivkreftene rundt [[platetektonikk]]en.

===Norge===
I [[Norge]] drives det forskning blant annet fra [[Centre for Earth Evolution and Dynamics]] (et [[senter for fremragende forskning]]) ved [[Universitetet i Oslo]], og «system dynamics» ved [[Universitetet i Bergen]].

== Jordens oppbygning ==
[[Fil:Earth-crust-cutaway-norsk.svg|mini|Jordens indre oppdeling.]]
Fra [[Andrija Mohorovičić]] oppdaget [[Mohorovičićs diskontinuitet|moho]] i [[1909]], startet kartleggingen av jordklodens indre. Seismografene utviklet seg og ble mer fintfølende, men likevel var man avhengig av svært kraftige jordskjelv for å kunne kartlegge de dypeste områdene av jordens indre. Under [[den kalde krigen]] ble seismografer et viktig instrument for å overvåke militære prøvesprenginger. Dette førte til en bredere dekning av seismografer omkring jordoverflaten. Enkelte av prøvesprengningene ble så kraftige at de sendte [[seismisk bølge]] gjennom [[Jordens kjerne|kjernen]] til jordkloden. Disse dataene har vært viktige for kartleggingen av jorden og mye arbeid har derfor skjedd i kjølvannet av den kalde krigen.

Jorden deles ofte opp i 4 lag: [[litosfære]]n som er 10-80&nbsp;km tykk, [[mantel]] som er 2900&nbsp;km, [[jordens indre kjerne]] og [[jordens ytre kjerne]]. Geodynamikk ser på oppførselen i disse lagene. En forenklet analogi er at man har en varm kjerne som fungerer som en "motor" for [[konveksjon]] i det veskelignende mantel-laget, mens på toppen av dette "flyter" litosfæreplatene mot hverandre i eks. [[subduksjonssone]]r eller fra hverandre i eks. [[midthavsrygg]]er. Kjernen avkjøles som følge av konveksjonen, men det skjer svært sakte fordi litosfæren er som et lokk på systemet.

== Kilder ==
* {{SNL}}

{{Geofysikk}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Geofysikk]]
[[Kategori:Geodesi]]