Redigerer Galerius

{{Infoboks romersk keiser|
navn= Galerius |
navnlatin= GAIVS GALERIVS VALERIVS MAXIMIANVS AVGVSTVS |
bilde= Romuliana Galerius head.jpg|
dynasti=[[Konstantinske dynasti]]|
regjerte= [[305]]–[[311]]|
navnfør= Gaius Galerius Valerius Maximianus |
navnkeiser= Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus |
født= ca. 260 <ref>Barnes (1982), ''New Empire'', s. 37, 46</ref>|
fsted= [[Sofia|Serdica]]<ref>Eutropius: [http://www.thelatinlibrary.com/eutropius/eutropius9.shtml#22 ''Breviarivm Historiae Romanae'', IX, 22]</ref> ([[Sofia]], [[Bulgaria]])|
død= April eller mai 311 (ca 51 år)<ref>Lactantius, ''DMP'' 35.4. Den nøyaktige datoen er gått tapt i en ''lacuna'' (hull i manuskriptteksten), jf. Barnes (1982), s. 6.</ref>|
dsted= [[Sofia|Serdica]] (Bulgaria)|
dødsårsak= Sykdom|
yrke: Keiser|
far = Eutropius|
hustru = Romula (påstått)<ref>Barnes (1981), ''New Empire'', 37–38</ref>|
forgjenger=[[Maximianus]] og [[Diokletian]]|
etterfølger=[[Maximinus II Daia]], [[Konstantin den store|Konstantin]], og [[Licinius]]|
}}
'''Galerius''' ([[latin]]: ''Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus'';<ref>I klassisk latin ville Galerius' navn bli skrevet som GAIVS GALERIVS VALERIVS MAXIMIANVS AVGVSTVS.</ref> født ca. [[260]], død april eller mai [[311]]) var [[romersk keiser]] fra [[305]] til [[311]]. Mer nøyaktig var han fra 1. mars eller 21. mai [[293]]<ref>Barnes (1981), ''Constantine and Eusebius'', s. 8–9; Barnes (1982), ''New Empire'', s. 4, 38; Potter (2005), ''The Roman Empire at Bay''. s. 288; Southern (2001), ''Severus to Constantine''. s. 146; Williams (1997), ''Diocletian'', s. 64–65; De tidligere datoer for Galerius' utnevnelse har blitt argumentert for basert på antagelsen at utnevnelsene for Konstantius og Galerius var sammenfallende (Barnes (1981), 8–9; Southern (1999), 146). Barnes (1982, s. 62) argumenterer mot en datering for 21. mai 293 i Nicomedia med henvisning til Seston, William (1948): «Dioclétien et la Tétrarchie, I. Guerres et Réformes (284-300)» i: ''Revue belge de philologie et d'histoire'' '''26''' (26-3), 88ff., ved å hevde at bevisene framført (''Paschal Chronicle'' 521 = ''Chronica Minora'' 1.229 og Lactantius, DMP 19.2) er ugyldig og forvirrende. Lactantius kommenterer på Diokletian og steder hvor Diokletian ble utropt, og at den «Maximianus» i teksten er et senere innlegg; ''Paschal Chronicle'' er ikke autoritativ for denne perioden for hendelser utenfor Egypt, og kan ganske enkelt være kommenterende på dagen da det laurbærkransede bildet av de nye keisere ankom Alexandria. Potter (2004, s. 650) argumenterer at lokaliseringen av akklamasjonen til Nicomedia er falsk, men tror at Sestons andre bevis gir en sterk sak for et midlertidig forsinkelse mellom de to cæsarers akklamasjoner.</ref> og til 1. mai [[305]] [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] under [[Diokletian]].<ref name="barnesnewempire4">Barnes (1982), ''New Empire'', s. 4.</ref> Fra 1. mai [[305]] og til sent i april eller tidlig i mai [[311]] var han [[Augustus (tittel)|''augustus'']] (keiser) sammen med [[Konstantius I Klorus|Konstantius]] (fram til 25. juli [[306]]), deretter med [[Flavius Valerius Severus|Severus]] (fram til våren [[307]]) og deretter med [[Konstantin den store|Konstantin]] (fra ca. september [[307]]), og deretter med [[Licinius]] (fra 11. november [[308]]).<ref>Barnes (1982), ''New Empire'', s. 4–6</ref>

I løpet av hans styre drev han krig mot det persiske [[Sasanideriket]] (støttet av Diokletian), og herjet deres hovedstad [[Ktesifon]] i 299. Han drev også krig på andre siden av grenseelven [[Donau]] mot folkegruppen karperne (''carpiani''), og beseiret dem i [[297]] og [[300]]. Selv om han var en sterk motstander av [[kristendommen]], var det Galerius som avsluttet Diocletians kristendomsforfølgelser da han utstedte en bestemmelse om religiøs toleranse i 311.

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Galerius ble født i [[Sofia|Serdica]],<ref>«Maximianus Galerius in Dacia haud longe a Serdica natus», ''Eutropii Breviarum'' IX. 22.</ref> skjønt en del moderne forskere betrakter det strategiske stedet han bygde som palass oppkalt etter hans mor, [[Gamzigrad|Felix Romuliana]] ([[Gamzigrad]] i [[Serbia]]), er hans egentlige fødested.<ref name="barnes37">Barnes (1982): ''New Empire'', s. 37.</ref> Hans far var [[Trakere|traker]] og hans mor Romula var [[Dakia|daker]] som forlot [[Dacia]] grunnet angrepene fra den dakiske stammen karperne (''carpiani'').<ref name="Lactantius Persecutorum">Lactantius: ''de Mortibus Persecutorum'', 19</ref> Han tok i begynnelsen opp sin fars erverv som gjeter, derav hans etternavn Armentarius ([[latin]]: ''armentum'', «gjeteflokk»).

Han tjenestegjorde med utmerkelse som soldat under keiserne [[Aurelianus]] og [[Probus]], og i [[293]] ved etableringen av [[tetrarkiet]] ble han utsett som [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] (kronprins og nestkommanderende) sammen med [[Konstantius I Klorus]], og fikk i ekteskap datteren til [[Diokletian]], Valeria (senere kjent som Galeria Valeria). På samme tid fikk han kommandoen over provinsene i [[Illyria]]. Etter noen år med krigføring mot [[sarmatere]] og [[gotere]] langs grensen av [[Donau]], overtok han kommandoen over legionene ved de østlige yttergrensene i Romerriket. Kort tid etter denne utnevnelsen ble Galerius sendt til sør i [[Aegyptus|Egypt]] for å kjempe mot stammer fra [[Nubia]] som angrep og forstyrret handelsrutene fra [[Nilen]] og til [[Rødehavet]] rundt byene [[Busiris]]<ref>[http://www.time-lines.co.uk/galerius-maximian-coins-23057-0.html «Galerius Maximian (AD 305 - AD 311)»] {{Wayback|url=http://www.time-lines.co.uk/galerius-maximian-coins-23057-0.html |date=20150907232311 |df=iso }}</ref><ref name="odahl59">Odahl, Charles (2010): [https://books.google.no/books?id=770uCgAAQBAJ&pg=PA59&lpg=PA59&dq=Busiris+%2B+Galerius&source=bl&ots=HrHPdQD3bh&sig=TBoqq_3uaRNJHyDvu91CjJq1UoM&hl=no&sa=X&ved=0CDIQ6AEwB2oVChMIr5nXsZj-xgIVpfdyCh0xSw5n#v=onepage&q=Busiris%20%2B%20Galerius&f=false ''Constantine and the Christian Empire''], Routledge, s. 59</ref> og [[Qift|Koptos]] (romersk: Justinianopolis).<ref>Rees, Roger (2004): ''Diocletian and the Tetrarchy'', Edinburgh University Press, s. 14, sitert i Leadbetter, William (2000): «Galerius and the Revolt of the Thebaid, 293/4» i: ''Antichthon'' '''34''', s. 82–94.</ref>

=== Krig med Persia ===
I [[294]] hadde [[Nerseh av Persia|Nerseh]], en sønn av [[Sjahpur I av Persia|Shapur I]], som hadde blitt forbigått i å arve [[Sasanideriket]], kommet til makten i det persiske kongeriket. Nerseh hadde antagelig forsøkt å myrde [[Bahram III av Persia|Bahram III]], en ung mann plassert på tronen av en adelsmann ved navn Vahunam i kjølvannet av at [[Bahram II av Persia|Bahram II]] døde i [[293]].<ref name="Potter Empire69">Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 69</ref> Tidlig i 294 sendte Narseh en pakke med gaver til [[Diokletian]], men inne i Persia forsøkte han å ødelegge alle spor av sin umiddelbare forgjenger og fjernet deres navn fra offentlige bygninger. Han forsøkte å identifisere seg med krigerske regimer som de til [[Ardasjir I av Persia|Ardasjir I]] (styrte i 226–241) og [[Sjahpur I av Persia|Shapur I]] (241–272), og som hadde herjet romerske [[Antiokia ved Orontes]] og tatt den romerske keiser [[Valerianus]] til fange.<ref>Williams (1997): ''Diocletian'', s. 69–70</ref>

I 295 erklærte Narseh krig mot [[Roma]]. Han synes først å ha invadert vestlige [[Oldtidens kongedømme Armenia|Armenia]], gjenerobret landområdet som ble gitt til [[Tiridates III av Armenia|Tiridates]] i fredsavtalen fra [[287]]. Han okkuperte deretter land fram til det følgende året.<ref name="Southern149">Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 149</ref><ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 292.</ref> Den senere historikeren [[Ammianus Marcellinus]] er den eneste kilden gir detaljer om invasjonen av Armenia.<ref>Ammianus Marcellinus 23.5.11.</ref><ref>Potter (2005), ''The Roman Empire at Bay'', s. 651–652</ref> Narseh forflyttet seg deretter sørover og inn romersk [[Mesopotamia]]. Den nye persiske aggresjonen tvang Galerius å forflytte seg fra Egypt og nordover til [[Romersk Syria|Syria]] våren 295. Narseh allierte seg med [[arabere]] i [[Den syriske ørken]]en. Galerius klarte å stoppe de første persiske bevegelsene i ørkenen sent på sommeren 295, men Narseh kom tilbake med fornyet styrke den følgende året, erobret Armenia og Mesopotamia, og ødela mange romerske festningsverker i ørkenområdene.<ref name="odahl59" /> Situasjonen var ikke under kontroll og Galerius sendt bud om hjelp fra Diokletian. Den eldre keiseren kom til Syria i slutten av 296, og i en felles militærkampanje ble igangsatt den påfølgende våren. Mens Diokletian voktet den syriske grensen, krysset Galerius elven [[Eufrat]] og møtte hæren til Narseh først i nærheten av [[Harran (Mesopotamia)|Carrhae]] ([[Harran (Mesopotamia)|Harran]] i dagens [[Tyrkia]]) uten å vinne og deretter på nytt i nærheten av Callinicum ([[Ar-Raqqah]] i dagens [[Syria]]).<ref name="barnes17">Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 17.</ref> I dette slaget fikk begge sider fikk tunge tap, og trakk seg tilbake til hver sin kant. Diokletian var misfornøyd med Galerius' innsats og tvang ham til å løpe ved siden av sin hestetrukne vogn da de vendte tilbake til Antiokia. Beskjeden var åpenbar. Diokletian la skylden for nederlagene på Galerius og det ville ikke bli godtatt.<ref name="potter293">Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 293.</ref>

Samtidig oppsto det nye problemer i Egypt. Misfornøyde med det nye skattesystemet gjorde egypterne opprør og utropte [[Domitius Domitianus]] som deres keiser. Diokletian besluttet å ta seg av opprøreren mens han sendte friske tropper til Galerius fra [[Donau]] for enda en krig mot perserne.<ref name="barnes18">Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 18.</ref> Diokletian slo ned det egyptiske opprøret i løpet av høsten 297, skjønt storbyen [[Alexandria]] fortsatte opprøret under [[Aurelius Achilleus]].<ref>[http://www.oxfordreference.com/view/10.1093/oi/authority.20110803095434537 «Aurelius Achilleus»], ''Oxford Reference''</ref> Etter en langvarig beleiring i løpet av vintermånedene erobret han byen og straffet innbyggerne våren 298 og reiste en triumfsøyle på en høyde i byen.<ref name="odahl59" />

Narseh hadde ikke bevegd seg fra Armenia og Mesopotamia. Det ble Galerius som måtte ta initativet i 298 med et angrep på nordlige Mesopotamia via Armenia.<ref name="barnes17" /> Narseh trakk seg tilbake til Armenia for å bekjempe Galerius' hær, men det var ikke til hans fordel: den ulendte terrenget i Armenia passet det romerske [[infanteri]]et bedre enn det persiske [[kavaleri]]et. Lokal støtte ga samtidig Galerius fordel med et overraskelsesangrep på de persiske styrkene og i to etterfølgende kamper seiret han.<ref name="potter293" />

I løpet av det andre sammenstøtet, [[kampen ved Satala]], kunne de romerske styrkene erobre Narsehs leir, hans skattekiste, hans [[harem]] og hans hustru.<ref name="barnes18" /> [[Eutropius (historiker)|Eutropius]] skriver: «Han jagde Narseh, plyndret leiren hans, fanget hans hustruer, søstre og barn sammen med et stort antall av den persiske adelen og enorm mengde persiske penger, og fordrev kongen selv inn i den fjerneste ørken i hans kongerike».<ref name="odahl60">Odahl, Charles (2010): ''Constantine and the Christian Empire'', Routledge, s. 60</ref> Narsehs hustru kom til å leve resten av krigen i Daphne, en forstad til Antiokia, og tjente som en konstant påminnelse for perserne om det ydmykende nederlaget.<ref name="potter293" /> Galerius dro deretter til [[Media]] og [[Adiabene]], og var seierrik alle steder. Størst suksess hadde han i nærheten av [[Erzurum|Theodosiopolis]] (dagens tyrkiske by [[Erzurum]]),<ref name="Southern151">Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 151</ref> og sikret seg kontrollen over [[Nusaybin|Nisibis]] (dagens tyrkiske by [[Nusaybin]]) før 1. oktober 298. En av de unge offiserene i hæren hans var [[Konstantin den store|Konstantin]], sønn av [[Konstantius I Klorus]].<ref name="odahl60" /> Han bevegede seg nedover elven [[Tigris]], erobret [[Ktesifon]], og kunne speide over de historiske [[Ruiner|ruinene]] av [[Babylon]] før han reiste tilbake til romersk område via Eufrat.<ref name="barnes18" /> Det er ingen kilder som særskilt hevder at Ktesifon ble herjet, men det er antatt at den ble det.

=== Fredsforhandlingene ===
[[Fil:Arch-of-Galerius-1.jpg|right|thumb|Detalj som viser Galerius angripe sin persiske fiende Narseh på Galerius' bue i [[Thessaloniki]], den greske byen hvor Galerius utførte flere av sine administrative handlinger.<ref name="Southern151" />]]
Narseh hadde tidligere sendt en ambassadør til Galerius hvor han tryglet om å få sin hustru og barn tilbake, men Galerius hadde avvist sendebudet og minnet Shapur om hvordan perserne hadde behandlet [[Valerianus]].<ref name="barnes18" /> Romerne behandlet dog Narsehs fangede familie etter omstendighetene godt, kanskje for å fremme en sammenligning med hvordan [[Aleksander den store]] tidligere hadde behandlet familien til [[Dareios III av Persia]].<ref name="potter293" /> Fredsforhandlingene kom dog i gang våren 299 med både Galerius og Diokletian til stede. Deres ''magister memoriæ'' (sekretær) [[Sicorius Probus]] ble sendt til Narseh for å presentere de romerske betingelser.<ref name="barnes18" />

Betingelsene ved freden i Nisibis var harde:<ref name="potter293" /> Sasanideriket måtte oppgi landområder til Roma, akseptere Tigris som grensen mellom de to rikene. Ytterligere betingelser spesifiserte at Armenia igjen kom inn under romersk overherredømme og med festningen ved Ziatha som dets grense; [[Kongedømmet Iberia|kaukasisk Iberia]] skulle betale tributt til Roma under en romersk utnevnelse; Nisibis, nå under romersk styre, ville bli hovedkanal for handelen mellom Sasanideriket og Romerriket; og Roma ville utøve kontroll over de fem satrapier mellom Tigris og Armenia: Ingilene, Sophanene ([[Sophene]]), [[Arzanene]] (Aghdznik), [[Kordiene]], og Zabdiccena (nær dagens [[Hakkâri]] i Tyrkia). Disse regionene omfattet adgang over Tigris via [[Anti-Taurus]], ei fjellkjede sør og øst i Anatolia som svinger nordøstover fra [[Taurusfjellene]]; Bitlis-passet, som var den raskeste sørlige veien inn i persiske Armenia; og tilgang til [[Tur Abdin|Tur Abdin-platået]]. Med disse områdene hadde Romerriket en framstående stasjon nord for [[Ktesifon]], og ville kunne forsinke framtidige angrep fra persiske styrker gjennom regionen.<ref name="potter293"/> Under disse betingelsene fikk Tiridates tilbake både tronen og sine forfedres krav og Roma sikret en bed sone av kulturell innflytelse i regionen.<ref name="barnes18" />

== Kristenforfølgelser ==
[[Fil:Thessaloniki-Arch of Galerius (detail).jpg|thumb|right| Detalj fra Galerius' bue i [[Thessaloniki]].]]
[[Kristendom|Kristne]] hadde levd i fred under det meste av styret til Diokletian. Forfølgelsene begynte med en bestemmelse den [[24. februar]] [[303]] som kristne la skylden på Galerius' arbeid ettersom han var ivrig forsvarer av det tradisjonelle romerske leveviset og av de tradisjonelle gudene. Kristne forsamlingshus ble ødelagt i frykt for oppvigleri i hemmelige kristne møter.

Diokletian var ikke en anti-kristen i løpet av den første delen av sitt styre, og historikere har hevdet at det var Galerius som overtalte ham til å forfølge kristne ved i hemmelighet brenne ned det keiserlige palass og legge skylden på kristne ugjerningsmenn. Uansett hva som var årsaken til brannen ble Diokletians raseri vekket og begynte en av de siste og største kristenforfølgelser i romersk historie.<ref>Gaddis, Michael (2005): ''There Is No Crime for Those Who Have Christ: Religious Violence in the Christian Roman Empire''. Berkeley, Los Angeles, and London: University of California Press, ISBN 0-520-24104-5, s. 29.</ref>

Det var på sterk anmodning fra Galerius at den siste bestemmelsen om kristenforfølgelse ble sendt ut den 24. februar 303. Diokletian hadde anmodet om at bestemmelsen ble utført «uten blodsutgytelse»,<ref name="Lactantius">Lactantius: ''De Mortibus Persecutorum'' 11.8, sitert hos Keresztes, Paul (1983): «From the Great Persecution To the Peace of Galerius» i: ''Vigiliae Christianae'' '''37'''(4): 379–399, s. 381.</ref> men Galerius krevde at de som nektet å ofre til de tradisjonelle gudene skulle brennes levende.<ref name="Lactantius" /> Lokale dommere ofte gjennomførte henrettelser som straff, men brenning levende var den mest vanlige metoden i øst.<ref>Clarke, Graeme (2005): «Third-Century Christianity» i: ''The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire'', New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-30199-8, s. 651.</ref> Denne politikken om undertrykkelse ble opprettet av Galerius fram til hans generelle edikt om toleranse som ble sendt ut fra [[Nicomedia]] i april 311, tilsynelatende under hans siste dager med sykdom. Galerius kom til å innrømme at politikken med å forsøke å utrydde kristendommen hadde feilet. Det markerte slutten på den offisielle forfølgelsen av kristne. Kristendommen ble offisielt legalisert i Romerriket to år senere i [[313]] av [[Konstantin den store]] og [[Licinius]] i [[Milanoediktet]].<ref>Canduci (2010), ''Triumph & Tragedy'', s. 125</ref>

== Som keiser ==
[[Fil:Galerius RIC Alexandria 79 obv.jpg|thumb|Follis, bronsemynt med profilportrett av Galerius]]
Etter at [[Konstantius I Klorus]] og Galerius ble opphøyd til ''augusti'', keisere, ble det nødvendig med to nye ''cæsar'' i deres sted, og for å fullføre systemet til den keiserlige regjering. De to personene som Galerius løftet til ''cæsar'' var meget lik ham selv, og han håpet å øke sin autoritet gjennom hele imperiet ved deres opphøyelse.<ref name="Gibbon">Gibbon, Edward (1776–89): ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', kapittel 14</ref>

Den første var [[Maximinus II Daia]]. Hans mor var Galerius' egen søster. Han var en ungdom uten erfaring eller større utdannelse, men ble opphøyd til ''cæsar'' og gitt kommandoen av Egypt og Syria. Den andre var [[Flavius Valerius Severus|Severus]], en våpenkamerat av Galerius. Han ble sendt til Mediolanum ([[Milano]]) for å motta kommandoen over Italia og nordlige Afrika. I henhold til forfatningen anerkjente Severus overherredømmet til keiseren i vest; men han var helt og holdent lojal til ordrene til sin velgjører Galerius som hadde plassert ham i Italia nettopp for å utøve egen makt i Italia og dets omliggende periferi, og således kontrollerte Galerius rundt tre fjerdedeler av imperiet. Dette endret seg da hans medkeiser [[Konstantius I Klorus]] døde i [[York]] i [[306]] og hans legioner utropte hans sønn [[Konstantin den store|Konstantin]] som ny keiser. Galerius oppdaget dette først da han mottok brev fra Konstantin som informerte ham om farens brev, og beskjedent forsikret om hans naturlige krav om etterfølgelse, og respektfullt beklaget over at soldatenes entusiastiske vold ikke hadde gjort det mulig for ham å motta den keiserlige purpurkappen på vanlig og konstitusjonelt vis. Galerius reagerte med overraskelse, skuffelse og raseri, og da han sjelden klarte å skjule sine følelser, truet han med å brenne både brevet og dets budbringer.<ref>Lenski (2006): «Reign of Constantine», s. 62.</ref><ref>Odahl (2004): '' Constantine and the Christian Empire'', s. 79–80.</ref> Da han vurderte sin posisjon, innså Galerius at hans sjanser til å vinne en krig mot Konstantin var i beste fall tvilsom, særlig ettersom han var meget oppmerksom på Konstantins styrke da han hadde tjenestegjort i hans egen hær. Derfor aksepterte han sønnen til hans tidligere medkeiser som keiser over provinsene bortenfor Alpene, dog uten å verken fordømme eller bekrefte valget til hæren i [[Romersk Britannia|Britannia]]. Han ga Konstantin rangen som ''cæsar'' og bekreftet den ledige posisjonen som ''augustus'' til sin favoritt Severus.

Galerius var så vidt kommet over skuffelsen med Konstantin da han uventet mistet Italia til [[Maxentius]], sønn av [[Maximianus]] og gift med hans datter [[Valeria Maximilla]].<ref>DiMaio, Jr., Michael (1997): [http://www.roman-emperors.org/maxentiu.htm «Maxentius (306-312 A.D.)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''</ref> Galerius’ behov for økte inntekter hadde fått ham til å føre en meget streng undersøkelse av undersåttenes eiendommer og besittelser angående skattelegging. En meget detaljert undersøkelse ble gjort og der hvor det var den minste mistanke om hemmeligholdelse ble harde virkemidler tatt i bruk, inkludert [[tortur]]. Italia hadde tradisjonelt blitt unntatt fra skattelegging, men Galerius ignorerte dette. Da hans myndighetspersoner begynte å undersøke romere i Italia, begynte også knurringen over denne skjendighet. Maxentius benyttet seg av denne misstemning til å erklære seg selv til keiser i Italia, hvilket var et svik mot Galerius. Han beordret Severus til øyeblikkelig å marsjere fra Milano og mot [[Roma]], overbevist om at det ville knuse opprøret. Severus' tok en stor hær med seg. Denne hadde tidligere tilhørt [[Maximianus]], og da Maxentius fikk høre at Severus nærmet seg, sendte han purpurkappen til sin far Maximianus i det håp at det ville vinne hærens lojalitet over til ham. Maximianus aksepterte tilbudet, men i mellomtiden hadde Severus nådd fram til Roma og beleiret byen.<ref name="SeverusII">DiMaio, Jr., Michael (1996): [http://www.roman-emperors.org/severus.htm «Severus II (306-307 A.D.)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''</ref> Maxentius klarte å bestikke hæren til Severus og på et bestemt signal gikk soldatene til Severus over på usurpatorens side. Severus flyktet til [[Ravenna]] med noen få gjenværende soldater. Maximianus fulgte etter til Ravenna og med forsikringer om hans trygghet, overtalte han Severus til å overgi seg. Han ble fraktet til Roma og siden satt i fangenskap i [[Tres Tabernae]], rundt 50&nbsp;km fra Roma. I 307 ble han henrettet under uklare omstendigheter da Galerius invaderte Italia.<ref name="SeverusII" />

Galerius samlet sammen en mektig hær fra [[Illyricum]] og i øst og tidlig om sommeren 307 invaderte han Italia.<ref>Canduci (2010): ''Triumph & Tragedy'', s. 122</ref> Han dro gjennom den sørlige delen og slo leir ved Interamna i nærheten av [[Tiber]]. Hans forsøk på å beleire byen ble oppgitt da hæren var for liten til å overkomme byens befestninger.<ref name="MichaelDiMaio">DiMaio, Jr., Michael (1996): [http://www.roman-emperors.org/galerius.htm «Galerius (305-311 A.D.)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''</ref> Han fant hvert eneste sted fiendtlig, befestet og utilgjengelig. Han kom så nært Roma som Narni, rundt 96 km unna. Hans kontroll av Italia var begrenset til de umiddelbare omgivelsene av hans egen leir. Mange av hans egne soldater deserterte og hans autoritet var kraftig svekket. Da han begynte å miste tilliten til sin egen hær, besluttet han å trekke seg tilbake. Hæren herjet den italienske landsbygda mens de forflyttet seg.<ref name="MichaelDiMaio" />

Maximianus klarte ikke å gjenvinne keisertronen mellom 308 og 310 ved enten å forsøke dytte sin sønn av hans trone eller ved forsøke å vinne Konstantin over på sin side, han forsøkte da å alliere seg med Galerius ved konferansen ved Carnuntum (en romersk leir øst i dagens [[Østerrike]]) i oktober og november 308. Galerius hadde fortsatt nok autoritet til å utøve myndighet ved konferansen, og det var hans valg, [[Licinius]], som ble utpekt til keiser som erstatning for Severus. Maximianus var fullstendig plassert på sidelinjen. Senere, i [[310]] døde Maximianus, etter å ha vært innblandet i en sammensvergelse mot sin svigersønn. For første og for siste gang var det seks keisere som administrerte Romerriket. Med minnet om den siste innbyrdeskrigen ble imperiet delt i to fiendtlige halvdeler, deres felles frykt og den svinnende autoriteten til Galerius preget administrasjonen. Etter konferansen i Carnuntum reiste Galerius som en trett og muligens syk mann til [[Sofia|Sardica]] ([[Sofia]] i dagens [[Bulgaria]]). Her døde han i begynnelsen av mai 311.<ref name="MichaelDiMaio" />

== Galerius' død ==
[[Fil:Felix Romuliana.jpg|thumb|Ruinene av Felix Romuliana, Galerius' keiserpalass.]]
De siste årene til Galerius var preget av de mange aspirerende keiserne, skjønt han klarte så vidt å markere seg selv som den fremste blant likemenn. Han tilbrakte de siste årene med personlige sysler og beordret en del viktige offentlige byggverk, som å lede inn i [[Donau]] det overflødige vannet fra [[Balatonsjøen]], [[Ungarn]]s største innsjø, og hugge ned den store skogen som omga den.<ref name="Gibbon" />

Galerius døde i slutten av april eller tidlig i mai [[311]]<ref>Corcoran, Simon (2000): ''The Empire of the Tetrarchs: Imperial Pronouncements and Government AD 284–324'', s. 187.</ref>. Ifølge fiendtlig innstilte kristne forfattere som [[Eusebius av Cæsarea]] <ref>Eusebius: ''Historia Ecclesiae'' 352-356</ref> og [[Lactantius]]<ref>Lactantius: ''De Mortibus Persecutorem'' 33</ref> ble han straffet av den kristne Gud med en forferdelig grusom sykdom; kanskje [[tarmkreft]] eller [[koldbrann]].

[[Felix Romuliana]] i dagens Gamzigrad i nærheten av [[Serbia|serbiske]] [[Zaječar]] var det palass som Galerius bygget for seg selv på sitt antatte fødested. Det ble listet i [[UNESCO]] liste over [[Verdensarven]] i juni 2007.<ref>[http://whc.unesco.org/en/list/1253 Gamzigrad-Romuliana, Palace of Galerius], UNESCO</ref> Felix Romuliana er i dag et populært stoppested for turister på [[den romerske keiserruten]] (latin: Itinerarium Romanum Serbiae; engelsk: Roman Emperors Route) som knytter sammen fødestedene til over 17 romerske keisere som er født i området til dagens område i Serbia.<ref>[http://www.scb.travel/upload/Brosure/Roman_emperors_route.pdf «Itinerarium Romanum Serbiae»] {{Wayback|url=http://www.scb.travel/upload/Brosure/Roman_emperors_route.pdf |date=20110813025451 }} (PDF). Beograd: Den serbiske turistorganisasjon.</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
=== Primære kilder ===

* ''Codex Theodosianus''.
:* Mommsen, T. & Meyer, Paul M. red. ''Theodosiani libri XVI cum Constitutionibus Sirmondianis et Leges novellae ad Theodosianum pertinentes''<sup>2</sup> (på latin). Berlin: Weidmann, [1905] 1954. Sammenstilt av Nicholas Palmer, rev. av Tony Honoré for Oxford Text Archive, 1984. Forberedt for bruk online av R.W.B. Salway, 1999. Preface, books 1–8. Online hos [https://web.archive.org/web/20090826174516/http://www.ucl.ac.uk/history2/volterra/texts/cthinfo.htm University College London] og [https://web.archive.org/web/20100618051844/http://web.upmf-grenoble.fr/Haiti/Cours/Ak/Constitutiones/codtheod.html University of Grenoble].
:* Ukjent utgave på latin. Online hos [http://ancientrome.ru/ius/library/codex/theod/ AncientRome.ru].
* ''Epitome de Caesaribus''.
:* Banchich, Thomas M., overs. ''A Booklet About the Style of Life and the Manners of the Imperatores''. ''Canisius College Translated Texts'' 1. Buffalo, NY: Canisius College, 2009. Online hos [http://www.roman-emperors.org/epitome.htm De Imperatoribus Romanis].
* [[Eusebius av Cæsarea]]:
:* ''Historia Ecclesiastica'' (''Kirkehistorie'').
::* McGiffert, Arthur Cushman, overs. ''Church History''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, Vol. 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent av Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2501.htm New Advent].
:* ''Vita Constantini'' (''Livet til Konstantin'').
::* Richardson, Ernest Cushing, overs. ''Life of Constantine''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, Vol. 1. Red. av Philip Schaff og Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent av Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2502.htm New Advent].
* Festus: ''Breviarium''.
:* Banchich, Thomas M., & Jennifer A. Meka, overs. (2001): ''Breviarium of the Accomplishments of the Roman People''. Canisius College Translated Texts 2. Buffalo, NY: Canisius College. [http://www.roman-emperors.org/festus.htm Online hos De Imperatoribus Romanis].
* [[Lactantius]]: [http://www.ucalgary.ca/~vandersp/Courses/texts/lactant/lactpers.html ''De Mortibus Persecutorum'' («Om hvordan forfølgerne &#91;av de kristne&#93; døde»), kapitlene XXIII & XXVII]
:* Fletcher, William: ''Of the Manner in Which the Persecutors Died''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', andre serie, bind 7. Redigert av Alexander Roberts, James Donaldson, og A. Cleveland Coxe. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1886. Rev. og red. for New Advent av Kevin Knight. [http://www.newadvent.org/fathers/0705.htm Online hos New Advent].
* ''XII Panegyrici Latini'' (''Twelve Latin Panegyrics'').
:* Nixon, C.E.V., & Barbara Saylor Rodgers, red. og overs. ''In Praise of Later Roman Emperors: The Panegyrici Latini''. Berkeley: University of California Press, 1994.
* [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]]: ''Historia Nova'' (''Ny historie'').

=== Moderne kilder ===

* Barnes, Timothy D. (1973): «Lactantius and Constantine» i: ''The Journal of Roman Studies'' '''63''', s. 29–46.
* Barnes, Timothy D. (1981): ''Constantine and Eusebius''. Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 978-0-674-16531-1
* Barnes, Timothy D. (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine''. Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 0-7837-2221-4
* Clarke, Graeme (2005): «Third-Century Christianity» i: ''The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire'', New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-30199-8
* Corcoran, Simon (2000): ''The Empire of the Tetrarchs: Imperial Pronouncements and Government AD 284–324'', Clarendon Press
* Gaddis, Michael (2005): ''There Is No Crime for Those Who Have Christ: Religious Violence in the Christian Roman Empire''. Berkeley, Los Angeles, and London: University of California Press, ISBN 0-520-24104-5
* Gibbon, Edward (1776–89): ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire''
* Lenski, Noel (2006b): «The Reign of Constantine» i: ''The Cambridge Companion to the Age of Constantine'', red. Noel Lenski, 59–90. New York: Cambridge University Press, Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2
* DiMaio, Jr., Michael (1996): [http://www.roman-emperors.org/galerius.htm «Galerius (305-311 A.D.)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''
* Rees, Roger (2004): ''Diocletian and the Tetrarchy'', Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1661-6
* Odahl, Charles (2010): ''Constantine and the Christian Empire'', Routledge
* Potter, David S. (2005): ''The Roman Empire at Bay: AD 180–395''. New York: Routledge, 2005. Innb ISBN 0-415-10057-7; Uinnb. ISBN 0-415-10058-5
* Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine''. New York: Routledge, ISBN 0-415-23944-3
* Williams, Stephen (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery''. New York: Routledge, ISBN 0-415-91827-8

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.fordham.edu/halsall/source/edict-milan.html Edict of Toleration by Galerius, 311] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/edict-milan.html |date=20140814182534 }}, ''Medieval Sourcebook''
* [http://www.roman-empire.net/decline/galerius.html Gaius Galerius Valerius Maximianus] {{Wayback|url=http://www.roman-empire.net/decline/galerius.html |date=20070630063722 }}, ''Roman Empire.net''
* [http://www.newadvent.org/cathen/06341a.htm «Valerius Maximianus Galerius»], ''Catholic Encyclopedia''

{{Romersk medkeiser|Forgjenger=[[Diokletian]]<br />[[Maximianus]]|Etterfølger=[[Konstantin den store|Konstantin]]<br />[[Licinius]]<br />[[Maximinus II Daia]]|Dynasti=Konstantinske dynasti|Startår=305|Sluttår=311|Medkeiser=[[Konstantin den store|Konstantin]] (305-306)<br />[[Flavius Valerius Severus]] (306-307)<br />[[Konstantin den store|Konstantin]] (307-311)<br />[[Licinius]] (308-311)<br />[[Maximinus II Daia]] (310-311)}}

{{Romerrikets keisere}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske keisere]]
[[Kategori:Dødsfall i 311]]
[[Kategori:Konstantinske dynasti]]