Redigerer Gösta Andersson (partisan)

{{infoboks biografi}} 
'''Gösta «Göken» Sigfrid Andersson''' (født [[2. juni]] [[1911]] i [[Göteborg]]) var en svensk frivillig i krigen mot [[Francisco Franco|Franco-regimet]] i [[Spania]] i 1937-1938. Senere var Andersson aktiv i illegalt, antifascistisk arbeid i [[Sverige]] og [[Norden]] under den andre verdenskrigen.

Anderssons vokste opp i Göteborg-bydelen Masthugget, i fattige kår. Som unge ringte han på dører og tagg for å skaffe seg mat. Faren hadde jobb som dreier på [[Götaverken]].

Etter hvert kom Andersson seg til sjøs. Der opplevde han nøden blant mange i landene rundt [[Middelhavet]] og elendigheten bortenfor [[Suez-kanalen|Suez]]. Han sluttet seg til Röda Fackliga Oppositionen innen det Svenska Sjöfolksförbundet og ble medlem av Kommunistiska Sjömannsklubben.<ref>Göte Nilson: Side 143. ''Etterord'' i Gösta Anderssons bok ''Partisaner'', Ordfront, Stockholm (1975)</ref>

== Partisan i Spania ==
Andersson mønstret av i Göteborg i 1936, og i januar året etter reiste han til Spania og sluttet seg til [[De internasjonale brigadene]] for å [[Den spanske borgerkrig|kjempe mot Franco]]. På reisen ned til [[Pyreneene]] fikk han også sitt oppnavn; «Gjøken». Angivelig på grunn av sitt sprudlende humør. Blant de Spania-frivillige brukte man aldri noe annet navn.

Han ble lettere såret i kampene, og måtte tilbringe en tid på spanske sykehus. Da han vendte tilbake til fronten fikk han oppgaven som partisan. I mindre grupper tok de seg inn bak fascistenes linjer, sprengte jernbaner og veier og drev sabotasje.

Da de internasjonale brigadene ble trukket ut og oppløst, vendte han i november 1938 tilbake til Sverige og [[Stockholm]].<ref>{{kilde www |url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/SPsweden.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-06-23 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120118002600/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/SPsweden.htm |arkivdato=2012-01-18 }}</ref>

== Illegal i Norden ==
Han måtte se sine kampfeller slått i Spania, men tilbake i Sverige var han bestemt på å fortsette striden mot fascismen. Han sluttet seg til det illegale, antifascistiske arbeidet som foregikk i tilknytning til den hemmelige [[Wollweber-gruppen]]. Der gikk han under dekknavnet «Erik».<ref>Side 113-114. Egil Ulateig: ''Raug krigar, raud spion''. Samlaget (1989)</ref> Under opptakten til krigen drev organisajonen sabotasje mot tyske skip. De utførte også aksjoner bak de finske linjene i Finland. I de fleste land ble organisasjonen revet opp i 1940, men i Norge fortsatte virksomheten gjennom motstandsarbeidet til den såkalte [[Osvald-gruppen]].

Mot slutten av 1939 og i januar 1940 fikk Andersson intensiv opplæring av Wollweber-gruppens [[Martin Hjelmen|Martin Rasmussen Hjelmen]]. Han ble drillet i sprengningsteknikk, bruk av chiffer og skigåing. Da Hjelmen ble arrestert av svensk politi i februar 1940 fikk Andersson beskjed om å fortsette hans virksomhet.<ref>Side 133. Lars Borgersrud; ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget, Oslo (1997)</ref> Andersson var i Oslo 9. april, da tyskerne inntok byen, men klarte å ta seg tilbake til Sverige.

== Svensk opprulling ==
I Sverige rullet svensk politi etter hvert opp virksomheten, og pågrep flere Wollweber-folk. Arrestasjonene ledet til et intrikat spill, der både stormaktsinteresser og enkeltpersoners skjebne sto på spill. For de arresterte kunne rettssakene bety liv eller død; alternativene var frikjenning, fengsling i Sverige eller utlevering til tyske [[Gestapo]]. Skjebnen til to av de mest sentrale illustrerer det som skjedde: [[Ernst Wollweber|Wollweber]] selv ble arrestert i Sverige. Han ble sittende i svensk fengsel helt til tyskerne begynte å tape krigen. Da ble han utlevert til Sovjet. Han ble senere minister i [[DDR]]. Hjelmen satt ikke så lenge i svensk arrest. Han ble utlevert til Gestapo i Norge, sendt til Tyskland, torturert og halshugget i Brandenburg i 1944.

Andersson ble arrestert på sitt hjemsted sommeren 1941. Svensk politi fant fram til ham ved hjelp av arkivmateriale fra borgerkrigen i Spania.<ref>Side 201. Lars Borgersrud; ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget, Oslo (1997)</ref> Om rettssakene fortalte en av de andre Spania-frivillige, [[Karl Staf]], etter krigen: «Wollweber erkände allt vad han förmådde, för att få ett så långt straff som möjligt. Han ville inte skickas tillbaka till Tyskland [...] Göken erkände allt, och lite till. 'Jo, domarn, sa han i rätten, vi tänkte spränga dammen i [[Porjus]] också!'».<ref>[http://www.ordfront.se/Ordfrontmagasin/Tidigare%20artiklar/Nog%20har%20man%20haft%20tur.aspx Intervju med Karl Staf, Ordfront magasin] {{Wayback|url=http://www.ordfront.se/Ordfrontmagasin/Tidigare%20artiklar/Nog%20har%20man%20haft%20tur.aspx |date=20100823004041 }}</ref>

Andersson tilbrakte tre år i svensk fengsel og overlevde krigen.<ref>Göte Nilson: Side 144. ''Etterord'' i Gösta Anderssons bok ''Partisaner'', Ordfront, Stockholm (1975)</ref> Etter tyskernes nederlag ved [[Slaget om Stalingrad|Stalingrad]] snudde stemningen i Sverige. Etter hvert kunne Andersson som fri mann fortsette det politiske arbeidet, og i legale former. På 1970-tallet fikk han også gitt ut sin beretning om Spania-innsatsen i bokform.

== Bibliografi ==
* ''Partisaner'', Ordfront, Stockholm (1975)

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Andersson, Gøsta}}
[[Kategori:Personer fra den spanske borgerkrig]]
[[Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (republikanere)]]
[[Kategori:Wollweber-gruppen]]
[[Kategori:Fødsler i 1911]]