Redigerer Gårdsnavn

'''Gårdsnavn''' defineres i loven som navn på et gårdsområde med ett eller flere gårdsnummer, der hvert [[gårdsbruk]] har sitt eget bruksnavn.<ref>[https://snl.no/g%C3%A5rdsnavn «Særlig om gårds- og bruksnavn»,] ''[[Språkrådet]]</ref> 

I [[Norge]] kan gårdsnavn deles i to typer: Naturnavn og kulturnavn. De eldste gårdene har vanligvis usammensatte naturnavn i ubestemt form som Berg, Ask, Sand eller Vik, slik at gården Berg er eldre enn Ramberg. Berg er også eldre enn gården Berget. Gårdsnavn som inneholder gudenavn, for eksempel [[Torshov]] (guden [[Tor]]s [[Hov (kultplass)|hov]]) eller [[Onsakervika|Onsaker]] (guden [[Odin]]s åker), tyder på at gården opprinnelig har vært et religiøst sentrum. Disse navnene stammer ofte fra [[folkevandringstiden]].<ref>Schmidt, Tom; Gundersen, Dag: «gårdsnavn» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. august 2023 fra [https://snl.no/g%C3%A5rdsnavn]</ref> 

Kulturnavnene er sammensatte navn, der første ledd kan være et gudenavn, et personnavn eller annen type navn. Etterleddet varierer mellom noen få typer navn, inndelt i «de store navneklassene» som igjen er ordnet [[kronologi]]sk. Det er likevel vanskelig å datere dem sikkert, fordi yngre gårdsnavn kan være oppkalling etter eldre. Navn som slutter på ''-heim, -vin, -land'' og ''-stad'' er fra førkristen tid. Gårdsnavn med endelsen ''-rud'' og ''-rød'' («rydning») er langt de vanligste, de eldste fra kristen [[middelalder]] før navneformen fikk nytt liv fra 1600-tallet til utpå 1800-tallet.<ref>Schmidt, Tom; Gundersen, Dag: «gårdsnavn» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. august 2023 fra [https://snl.no/g%C3%A5rdsnavn]</ref> 

Gårdsnavn som Ødegård, Øygard, Øyjord og Aune stammer fra gårdsbruk som lå forlatt etter [[svartedauden|svartedøden]], til gårdsdriften senere ble gjenopptatt.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 78), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref> Gårdsnavn med personnavn antas å peke mot en eier eller bruker av gården.
[[Fil:Eng.JPG|thumb|En [[eng]] som denne - ''vin'' på [[norrønt]] - ga opphav til rundt tusen norske gårdsnavn.]]
== Gårdsnavn med endelsen ''-vin'' ==
Stedsnavnforskningen utfyller bildet som dannes av [[arkeologi]]ske funn fra [[Norge]]s [[oldtid]]. Navnet Sander i [[Eidsvoll]] viser til sandjorden på stedet, så navnet ville ikke gi mye mening om det fantes andre gårder i samme området da gården fikk navn. I dag ligger det over hundre gårder på dette sandjordområdet, mange med navn så gamle at de må være fra de første århundrer av gårdsbrukets tid i Norge. En del navn er uforklarte: Hogne, Tomle, Dynna, [[Hå]], Hunn, Kvitne, [[Måge]], [[Aga]], [[Utne]], [[Lote]], Ljone, [[Rogne]], [[Tasta]], [[Goa]], [[Sola]]. Slike navn finnes ofte i [[Vestlandet|vestlandske]] kystbygder med funn tilbake fra keltisk [[jernalder]] eller [[bronsealderen]]. Det kan være navn så gamle at de var navn på [[boplass]]er mer enn gårdsnavn. Men også lettforståelige navn som Vik, Nes, Dal og Sander kan være eldre enn vår [[tidsregning]]. Boplassene med ansamling av flere familier utviklet seg jevnt til atskilte gårdsbruk. Driften var knyttet på de åpne engene kalt ''vin'', flertall ''vinjar'', der dyrene gikk på [[beite]]. I [[norrøn tid]] ses ordet ''vin'' («eng», «gressgang», «[[beiteland]]») i sammensetninger som ''vinjarspann'' og ''vinjartoddi'' om [[avgift]]er til [[konge]]n, henholdsvis et spann og et stykke okselår for hver eng. Omkring [[850]] bruker [[Brage den gamle|Brage Boddason]] ordet ''vin-ey'' (eng-øy) om [[Sjælland]]. Ordet gjenkjennes i [[gammelengelsk]] ''wynn'' med betydningen «lyst og glede».<ref>https://www.etymonline.com/word/wynn</ref> 

''-vin'' forekommer også i flertallsform som [[Vinje]] og Vinjar.<ref>Schmidt, Tom; Gundersen, Dag: «gårdsnavn» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. august 2023 fra [https://snl.no/g%C3%A5rdsnavn]</ref> I årene 0-400 ble på mange steder de enkelte ''vinjar'' ryddet for å gi plass til en jordvei stor nok for trafikk til og fra en gård.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 17-18), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0</ref> 

De yngste ''vin''-navnene, som kan gjenkjennes fordi de har beholdt v-en (motsatt Bruvin som er blitt til [[Bryn]]<ref>https://oslobyleksikon.no/index.php/Bryn_gård</ref>) kan ha kommet til så sent som i [[vikingtiden]]. Men fraværet av slike stedsnavn i de norske [[bygd]]ene på Vesterhavsøyene tyder på at de aller fleste er eldre. Rundt 40 % av de navnene som kan dateres, har hatt i-[[omlyd]], og da er de eldre enn 600-tallet.<ref>http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx?grunnordCode=vin</ref>

Gårdene fra [[eldre jernalder]] var digre, en fortsettelse av boplassene før disse ble oppdelt i gårdsbruk. Gårdsanlegg i [[Rogaland]] og på [[Lista]] fra [[folkevandringstiden]] svarer til [[Edda]]-diktningens ''salr''. Dominerende blant disse er de omkring tusen med navn sammensatt med ''-vin''. De er iblant så gamle at førsteleddet er ord som ikke finnes igjen i norsk i historisk tid, slik som det uforklarte ''Bjorðsin'' (nå [[Bjølsen]] i [[Oslo]]). Ofte er førsteleddet uttrykk for prakt, rikdom og glede. ''Fagr-, Gla-, Leik-'' (42 eksempler på [[Leikvin]]). ''Glaum-'' (''glaumr'' = moro), ''Teit-'' (''teitr'' = glad, lystig), og en rekke ord for [[våpen]]: ''[[Skjold|Skjald]]-, [[Hjelm|Hjalm]]-, Hjalt-, Sax-'' og for kamp og kraft og styrke: ''Þrott-, Veig-''. Da [[kristendommen]] kom, ble ''vin''-gårdene oftere valgt til [[kirkested]]er enn noen annen gårdsnavn-type.<ref>Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 19)</ref> 

Særlig tett lå ''vin''-gårdene i [[Aker]] og [[Voss]]. [[Landskyld]]en for disse gårdene var for det meste høyere enn for gårder med andre navnetyper.<ref>http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx?grunnordCode=vin</ref> 

== Gårdsnavn med endelsen ''-heim'' ==
Også gårdsnavn sammensatt med ''-heimr'' er i stor grad dannet i de første århundrer e.Kr., selv om hovedtyngden av de vel tusen ''heim-''navnene hører til i folkevandringstiden. Typisk for ''heimr-''gårder er at folk ryddet skogvokst grunn og steinlende, og satte bo på steder som ikke tidligere hadde vært åpent land eller naturlig eng. Dette var [[nybrott]]sgårder, og ordet ''heimr'' viser til at dette er menneskeverk og ikke naturgitt område. Men liksom ''-vin-''gårdene bærer ''-heim''-gårdene preg av velstand og fremgang, skapt av [[jern]]et.<ref>Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 20)</ref> 

Av ''heim-''gårdenes senere historie fremgår at de stort sett utgjør et høyt sosialt nivå. Ofte ble de [[høvding]]seter eller [[kongsgård]]er, og flere norrøne guder bodde på gårder med denne navnetypen: [[Tor]] i Trudheim, [[Frøy]] i Alvheim.<ref>Store norske leksikon (2005-07); Næss, Ellen Marie: «Alvheim» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. august 2023 fra [https://snl.no/Alvheim]</ref>   

== Gårdsnavn med endelsen ''-land'' ==
På [[Sørlandet]] gik det i folkevandringstiden en strøm av nyrydningsmenn opp gjennom dalene. Det typiske gårdsnavn på Sørlandet er sammensatt med -land, som betyr «markstykke under en gård». Først er det bare innhegnet åker; neste steg er at det kommer det opp et bolighus; og til slutt blir det en gård. Navnet viser ofte hva som var typisk for driften: Byggland, Akrland, Hloðuland (nå Løland), Hrossaland (av ''hross'' = hest, som i [[Roskilde]]).<ref>Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 20)</ref>

Rundt to tusen norske gårdsbruk har et -''land''-navn. Noen ligger nær maktsentra i bygdene, og i flere tilfeller er det funnet [[arkeologi]]sk dokumentasjon helt tilbake fra [[bronsealderen]]. I mer sentrale bosetningsområder ble det i folkevandringstiden grunnlagt gårder med -''land''-navn mellom de gamle gårdene, jfr gårdsnavnet Meland av norrønt ''meðal'' (= mellom), dvs. gården på den mellomliggende jorden. Denne ekspansjonen ble muliggjort av jern til fremstilling av [[redskap]]er. Mange av utkantgårdene ble fraflyttet i [[Klimasjokket i 535–536|kuldeperioden fra etter 535]]. Ingen annen type gårdsnavn har så mange mulige minner om førkristen kult (Frøysland, Nærland av «[[Njord]]s land», Totland av «[[Tor]]s land»), men mange slike tolkninger er usikre. Iallfall finnes det ingen minner om kristen kultur i norske -''land''-navn, men slike finnes på [[Island]] (Krossaland, Kirkjuland). På [[Shetland]] forekommer Houlland minst 16 steder, og Holland minst 10 steder på [[Orknøyene]], begge av norrønt ''hár'' (= høy), jfr norsk Høland og Håland.<ref>http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx</ref>

== Gårdsnavn med endelsen -''stad'' ==
I vikingtiden oppstod enkeltfamiliegården, der voksne sønner ikke som før ble boende hos foreldrene når de selv fikk kone og barn, men flyttet ut når de stiftet bo. Da oppstod også gårdsnavnene med endelsen ''-staðir'' etter et personnavn.<ref>[[Claus Krag]]: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 211), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1</ref> Disse gårdene er de siste nokså store og selvstendige gårder som ble ryddet i Norge. Fra og med 1100-tallet ble gamle gårder i stedet delt i flere bruk som alle beholdt det gamle gårdsnavnet, i tillegg til [[småbruk]]ene som ble ryddet der det fortsatt fantes plass, men de var mye mindre enn delingsbrukene på gamle gårder.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 141)</ref>

== Gårdsnavn med endelsen ''-rud'' ==
Rundt tre tusen gårder med navn som ender på -''rud'' ble grunnlagt i de første tre kristne hundreårene, de fleste små og fattige, avsidesliggende i skogstrøk med dårlig jord. Mange ble ryddet i [[utmark]]en til en eksisterende gård som et [[leilending]]sbruk under denne, mens andre ble ryddet i [[allmenning]]er der alle hadde hatt rett til beite og vedhogst. Disse gårdene måtte svare leie til [[konge]]n som hevdet å ha [[eiendomsrett]] til alle allmenninger.<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 51), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref>

I [[Oslo]] ligger rydningsgårder som [[Besserud]], [[Mortensrud]] og [[Haugerud]] innimellom de eldre gårdene. De eldste heter kort og godt Rud ([[Røa]]). ''-rud''-gårdene lå så tett at det området som omtrent tilsvarer det tidligere [[Nordstrand]] sogn, ble kalt ''Ruðin'' («Rydningene»). Her utgjorde ''-rud''-gårdene over halvparten i høymiddelalderen. [[Nordseter]] het tidligere Mylskurud, og navnene tyder på at de var bebodd av småkårsfolk: Padderud, Muserud, Kjetterud og Pukerud (der «puken» er et annet ord for [[fanden]]).<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 143)</ref>

== Gårdsnavn med endelsen ''-set'' ==
Etterleddet -set finnes i rundt 900 navn, særlig i [[Mjøsa|Mjøsbygdene]], og kjennes fra vikingtiden. Opprinnelig viste det trolig til en type [[slåttemark]].<ref>Schmidt, Tom; Gundersen, Dag: «gårdsnavn» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. august 2023 fra [https://snl.no/g%C3%A5rdsnavn]</ref>  

== Referanser ==
<references />

== Se også ==
* ''[[Norske Gaardnavne]]'' av [[Oluf Rygh]]
* [[Ødegård]]
* [[Huseby]]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norske gårdsnavn]]
[[Kategori:Stedsnavn]]