Redigerer Gård

[[File:Farm in sogn og fjordane.JPG|thumb|Moderne [[driftsbygning]] på en større gård i Sogn og Fjordane.]]
[[Fil:Rancho Jalisco.jpg|mini|Et meksikansk gårdsbruk, ''[[rancho]]'']]
{{se også|Matrikkelgård}}
En '''gård''' eller et '''gårdsbruk''' (fra [[norrønt]] ''garðr'') er en [[Grunneiendom|eiendom]] det drives [[landbruk]] og/eller [[dyr]]ehold på.

Gården inkluderer som regel [[innmark]] og [[utmark]] samt [[våningshus]] og [[driftsbygning]]er. Eieren av gårdsbruket kalles helst en [[bonde]] og vil normalt også bo på eiendommen, men kan også [[forpakte]] bort hele eller deler av den. En gård kalles derfor ofte også for en '''bondegård'''. Den som driver gården kalles en ''[[gårdbruker]]'' og kan være enten bonden selv eller en [[forpakter]], tidligere også en [[leilending]]. Gårder kan også eies og driver av et [[sameie]] eller et [[firma]]. Gårdsbruk defineres som næringseiendommer i Norge.

Begrepet ''gård'' kan også brukes i betydningen ''bygård'', en eiendom i byen, en [[kjøpmannsgård]] eller en håndverkergård.

==Internasjonal utvikling og utbredelse==
[[Fil:Farming near Klingerstown, Pennsylvania.jpg|right|thumb|En gård ved [[Klingerstown]] i [[Pennsylvania]]]]
[[Fil:Chinafarmland.jpg|right|thumb|Gårdslandskap i [[Folkerepublikken Kina]].]]
[[Fil:Ontario farm.jpg|thumb|En typisk kanadisk gård i [[Ontario]] i Canada]]
Gårdsbruk som en personlig drifts- og eierform har vist seg svært effektivt i internasjonal [[økonomi]] og utvikling. Størrelsen på gårdsbruk varierer etter beliggenhet og driftsformer, herunder også fra land til land. For å bli definert som et gårdsbruk må gjerne eiendommen ha en viss størrelse, men også dette kan variere. På grunn av [[rasjonalisering]]er og [[mekanisering]]en i landbruket, har antallet gårder i industrialiserte land hatt en kraftig nedgang siden 1950-tallet, mens størrelsen på brukene har økt betydelig. {{tr}}
Da et gårdsbruk etter definisjonen er et geografisk avgrenset område med et eget eier- og brukerforhold, kan man hevde at gårdsbruk bare finnes i industrialiserte land. Utviklingsland i Asia, Afrika og Sør-Amerika|Sør- og Mellom-Amerika har ikke noe eiendomsregister, og det er derfor heller ikke mulig å [[pant (sikkerhet)|pant]]sette området som brukeren driver for å foreta nyinvesteringer og derved øke verdien og avkastningen. Ifølge [[Hernando de Soto (økonom)|Hernando de Soto]] er dette årsaken til at disse landene har liten eller ingen økonomisk vekst.{{tr}}

===Europa===
I [[Gulatingsloven]] var seks kuer minimum for at en bonde skulle bidra til religiøs sambæringsøl, så dette må ha vært regnet som et lite bruk. I [[Frostatingsloven]] skulle en blindet mann som erstatning få et bu på tolv kuer og to hester, så trolig var dette en trøndersk normalgård i [[norrøn tid]].<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 150), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>

[[Matrikulering]] av gårdsbruk i Europa startet i [[middelalderen]], men skjøt først fart etter [[reformasjonen]], da kirke- og statsmakt måtte selge deler av sine eiendommer til brukerne, og da det ble opprettet [[Matrikkel|eiendomsregistre]] i de ulike landene. Hensikten med eiendomsregistrene var å kreve inn [[skatt]] fra brukerne. I Norge begynte denne utviklingen for fullt først etter at [[den store nordiske krig]]en endte i 1721, da kronen trengte penger etter krigen og solgte unna kirker og kirkegods for å rette opp igjen den skakk-kjørte økonomien. {{tr}}

Etter andre verdenskrig ble landene i Øst-Europa [[Kommunisme|kommunistiske]], og de enkelte brukene ble [[Nasjonalisering|nasjonalisert]] og innlemmet i [[kollektivbruk]]. I mange av disse landene (f.eks. [[Polen]], [[Tsjekkia]], [[Estland]], [[Latvia]] og [[Litauen]]) blir nå gårdene ført tilbake til etterkommerne av de opprinnelige eierne med bakgrunn i de [[Kart|eiendomskartene]] som landene hadde før nasjonaliseringen.{{tr}}

Europa har tradisjonelt hatt mange små bruk. {{tr}}

===USA===
I [[USA]] startet etableringen av gårdsbruk ved at nybyggere slo seg ned i et område på landet, og krevde et landareal som sin eiendom. Utviklingen startet på østkysten i 1790-årene og fortsatte vestover helt til slutten av 1800-tallet. Etableringen av gårdsbruk i USA var ikke uproblematisk, da den skjedde til fortrengsel av de opprinnelige brukerne, urfolket.{{tr}}

Brukene i USA karakteriseres ved at de er store, spesialiserte, og med ensidig produksjon. {{tr}}

===Australia===
Selv om de første nybyggerne etablerte seg i [[Australia]] på 1790-tallet, ble det først fart i immigrasjonen og etableringen av gårdsbruk fra 1850-tallet, da det også ble funnet gull. {{tr}}

Noen av verdens største gårdsbruk i utstrekning finnes i Australia.{{tr}}

==Gårdsbruk i Norge==
{{utdypende|Norsk landbruk}}
Norge er et land hvor betingelsene for gårdsdrift er svært ulike. De topografiske forholdene er forskjellige, fra flatbygdene på Østlandet til trange og bratte fjordarmer på [[Vestlandet]]. De klimatiske forhold er også  ulike i de ulike delene av landet. Tradisjonelt ble gårdsdrift i Norge ofte supplert med inntekter fra [[fiske]], [[fangst]], [[håndverk]] eller arbeid utenfor bruket.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1320-hva-levde-folk-av-fiskerbonden-og-andre-neringskombinasjoner.html «Å være bonde, husmann, fisker, slusk»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>
Eiendomsstrukturen i norsk landbruk preges av mange små bruk. {{tr}}

=== Urgårdene ===
[[Fil:Iron age farm Ullandhaug in Stavanger.jpg|right|260px|thumb|Rekonstruert gård fra jernalderen på Ullandhaug i Stavanger]]
De eldste gårdene i Norge kalles gjerne [[urgård]]er. De eldste av disse kan være nærmere 3&nbsp;000 år gamle. Slike gårder særpreges av sin sentrale beliggenhet i landskapet og (for de eldste av dem) et usammensatt beskrivende naturnavn. Det heter i Stadnamnleksikon s. 34 at de eldste navna "... kan innehalde førnordisk, kanskje førgermansk språktilfang, Dette veit vi ... ikkje større om." Eksempler som nevnes er [[Horr]], [[Tjøtta]], [[Sola]] og [[Tasta]].

De eldste naturnavna er slike som Berg, Fjell, Haug, Ås, [[Stein gård|Stein]], Lund, Bjørk, Eik, Ask, Os, Vik og By m.fl. En litt yngre type urgård har sammen[satte beskrivende naturnavn, som [[Gjøvik]], [[Hesleberg]], [[Jevnaker]], [[Sætrang]], [[Tanberg]], [[Stavanger]] og [[Tønsberg]]. {{tr}}

=== Gårdsdeling ===
Navnet Sander i [[Eidsvoll]] viser til sandjorden på stedet, så navnet ville ikke gi mye mening om det fantes andre gårder i samme området da gården fikk navn. I dag ligger det over hundre gårder på dette sandjordområdet, mange med navn så gamle at de må være fra de første århundrer av jordbrukets tid i Norge. En del navn er uforklarte: Hogne, Tomle, Dynna, [[Hå]], Hunn, Kvitne, [[Måge]], [[Aga]], [[Utne]], [[Lote]], Ljone, [[Rogne]], [[Tasta]], [[Goa]], [[Sola kommune|Sola]]. Slike navn finnes ofte i [[Vestlandet|vestlandske]] kystbygder med funn tilbake fra keltisk [[jernalder]] eller [[bronsealderen]]. Det kan være navn så gamle at de var navn på [[boplass]]er mer enn gårdsnavn. Men også lettforståelige navn som Vik, Nes, Dal og Sander kan være eldre enn vår tidsregning. Boplassene med ansamling av flere familier utviklet seg jevnt til atskilte gårdsbruk. Driften var knyttet på de åpne engene kalt ''vin'', flertall ''vinjar'', der dyrene gikk på [[beite]]. I [[norrøn tid]] ses ordet ''vin'' (eng, gressgang, beiteland) i sammensetninger som ''vinjarspann'' og ''vinjartoddi'' om avgifter til kongen, henholdsvis et spann og et stykke okselår for hver eng. Omkring 850 bruker [[Brage den gamle|Brage Boddason]] ordet ''vin-ey'' («eng-øy») om [[Sjælland]]. Ordet gjenkjennes i [[gammelengelsk]] ''wynn'' med betydningen «lyst og glede».<ref>https://www.etymonline.com/word/wynn</ref> I årene 0-400 ble på mange steder de enkelte ''vinjar'' ryddet for å gi plass til en jordvei stor nok for trafikk til og fra en gård.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 17-18), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0</ref>

De yngste vin-navnene, som kan gjenkjennes fordi de har beholdt v-en (motsatt Bruvin som er blitt til [[Bryn]]<ref>https://oslobyleksikon.no/index.php/Bryn_gård</ref>) kan ha kommet til så sent som i vikingtiden. Men fraværet av slike stedsnavn i de norske bygdene på Vesterhavsøyene tyder på at de aller fleste er eldre. Rundt 40 % av de navnene som kan dateres, har hatt i-[[omlyd]], og da er de eldre enn 600-tallet.<ref name="«-vin» i gårdsnavn">[http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx?grunnordCode=vin «-vin» i gårdsnavn]</ref>

Gårdene fra [[eldre jernalder]] var så digre at gårdsanlegg i Rogaland og på [[Lista]] fra [[folkevandringstiden]] svarer til [[Edda|Edda-diktigens]] ''salr''. Dominerende blant disse er de omkring tusen med navn sammensatt med -vin. De er iblant så gamle at førsteleddet er ord som ikke finnes igjen i norsk i historisk tid, slik som det uforklarte ''Bjorðsin'' (nå [[Bjølsen]] i Oslo). Ofte er førsteleddet uttrykk for prakt, rikdom og glede. ''Fagr-, Gla-, Leik-'' (42 eksempler på [[Leikvin]]). Glaum- (''glaumr'' = moro), Teit- (''teitr'' = glad, lystig), og en rekke ord for våpen: [[Skjold|Skjald]]-, [[Hjelm|Hjalm]]-, Hjalt-, Sax- og for kamp og kraft og styrke: ''Þrott-, Veig-''. Da kristendommen kom, ble vin-gårdene oftere valgt til [[kirkested]]er enn noen annen gårdsnavn-type.<ref>Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 19)</ref>

Særlig tett lå vin-gårdene i [[Aker]] og [[Voss]]. [[Landskyld]]en for disse gårdene var for det meste høyere enn for gårder med andre navnetyper.<ref name="«-vin» i gårdsnavn"/> Eksempler på navn som stammer fra slike gårder er Bjørgvin, [[Økern]], [[Sinsen]], [[Grefsen]], [[Bergen]], [[Halden]] og [[Veien]].

Også gårdsnavn sammensatt med ''-heimr'' (= hjem) er i stor grad dannet i de første århundrer e.Kr., selv om hovedtyngden av de vel tusen -heim-navnene er fra folkevandringstiden. Typisk for heim-gårder er at folk ryddet skog og steingrunn, og satte bo på steder som ikke tidligere hadde vært åpent land eller naturlig eng. Dette var nybrottsgårder, og ordet «heim» viser til at dette er menneskeverk og ikke naturgitt område. Men liksom -vin-gårdene bærer -heim-gårdene preg av velstand og fremgang, skapt av jernet.<ref name="ReferenceA">Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 20)</ref> 

Av heim-gårdenes senere historie fremgår at de stort sett utgjør et høyt sosialt nivå. Ofte ble de høvdingseter eller kongsgårder, og flere norrøne [[æser]] bodde på gårder med denne navnetypen: [[Tor]] i Trudheim, [[Frøy]] i Alvheim.<ref>Næss, Ellen Marie: «Alvheim» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 18. mai 2022 fra [https://snl.no/Alvheim] osv.</ref> Eksempler på slike navn er [[Skoppum]], [[Modum]] og [[Bærum]].

De neste gårdene var -stad-gårdene som er mest typiske i de indre bygdene på Østlandet.{{tr}} På Sørlandet gikk det i folkevandringstiden en strøm av nyrydningsmenn opp gjennom dalene. Det typiske gårdsnavnet på Sørlandet er sammensatt med -land, som betyr «markstykke under en gård». Først var det bare innhegnet åker; neste steg var et bolighus; og til slutt ble det en gård. Navnet viser ofte hva som var typisk for driften: Byggland, Akrland, Hloðuland (nå Løland), Hrossaland (av ''hross'' = hest, som i [[Roskilde]]).<ref name="ReferenceA"/>

Rundt to tusen norske gårdsbruk har et -land-navn. Noen ligger nær maktsentra i bygdene, og i flere tilfeller er det funnet [[arkeologi]]ske spor helt tilbake fra [[bronsealderen]]. I mer sentrale bosetningsområder ble det i folkevandringstiden grunnlagt gårder med -land-navn mellom de gamle gårdene, jfr gårdsnavnet Meland av norrønt ''meðal'' (= mellom), dvs. gården på de mellomliggende jordene. Denne ekspansjonen ble muliggjort av jernredskaper. Mange av utkantgårdene ble fraflyttet i [[Klimasjokket i 535–536|kuldeperioden fra etter 535]]. Ingen annen type gårdsnavn har så mange mulige minner om [[norrøn mytologi|førkristen kult]] (Frøysland, Nærland av «[[Njord]]s land», Totland av «[[Tor]]s land»), men mange slike tolkninger er usikre. Iallfall finnes det ingen minner om kristen kultur i norske -land-navn, men slike finnes på Island (Krossaland, Kirkjuland). På [[Shetland]] forekommer Houlland minst 16 steder, og Holland minst 10 steder på [[Orknøyene]], begge av norrønt ''hár'' (= høy), jfr norsk Høland og Håland.<ref>http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx</ref>

Etter dette kom gårdsnavn som ender med -set, -tveit, -bø/-by og -rød/-rud.

Rundt tre tusen gårder med navn som ender på -rud, ble grunnlagt i de første tre kristne hundreårene, de fleste små og fattige, avsidesliggende i skogstrøk med dårlig jord. Mange ble ryddet i [[utmark]]en til en eksisterende gård som et [[leilending]]sbruk under denne, mens andre ble ryddet i [[allmenning]]er der alle hadde hatt rett til beite og vedhogst. Disse gårdene måtte svare leie til kongen som hevdet å ha [[eiendomsrett]] til alle allmenninger.<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 51), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref> Eksempler på slike navn er Torbjørnrud, Buskerud, [[Tolpinrud]], Rød og [[Rud]]. -rød/-rud-gårdene var mest typiske på Østlandet, med «-rud» i nord og «-rød» i sør. -set-gårdene var mest typiske fra Sunnfjord og nordover, mens -tveit-gårdene typisk finnes fra Telemark til Hordaland. -bø/-by-gårdene er mest typiske sør for Trøndelag, men kan være svært vanskelige å tidfeste.{{tr}}

=== Eierskap ===
[[Fil:ssb-jordbruk.jpg|thumb|upright=1.6|Utviklingen av jordbruk fra 1949 til 2005. Antall og bruksstørrelser (dyrket mark)]]
Utviklingslinjene i norsk eiendomshistorie henger nøye sammen med den historiske utviklingen i samfunnet forøvrig. 
Det er dessuten viktig å være klar over at begrepet eiendom ikke nødvendigvis er det samme som et avgrenset geografisk område der en og samme person har alle rettigheter. På det samme arealet kunne skogen ha et eierforhold, mens beiterettighetene tilhørte en annen eiendom. I enkelte områder er også deler av utmarka eid av flere eiendommer i fellesskap. Slike sameier skal etter den nye matrikkelloven matrikuleres og bli gitt betegnelsen ''jordsameie''. Dessuten har noen bygder såkalte [[bygdeallmenning]]er, der rettighetene til jakt, fangst og beite er knyttet til minst halvparten av gårdene i bygda. {{tr}}

Helt fra vikingtiden har man hatt et omfattende eier/leier forhold i Norge. [[Grunneier|Eieren]] krevde inn en avgift for bruken av et areal, mens leieren ([[leilending]]en) dyrket og utnyttet grunnen. Hvem som har vært [[grunneier]] og krevd inn leie har forandret seg opp gjennom historien. {{tr}}
Dette forholdet henger også nøye sammen med hvem som hadde «makt» i samfunnet.
Fra småkonger i vikingtiden til staten, [[den katolske kirke|kirke]]n, [[adel]] og bønder.

Den katolske kirke var en viktig grunneier og maktfaktor fram til [[reformasjonen]]. Den norske statskirke disponerte [[prestegård]]er i hvert sogn til sine prester. Restene av kirkens eiendomsbesittelse finner vi i dag i eiendommene til «[[Opplysningsvesenets fond]]». {{tr}}

I [[dansketiden]] bygde det seg opp en viss form for adel, men denne fikk aldri noen omfattende betydning her i landet.

Etter hvert som befolkningen økte og selveiende bønder ble en maktfaktor, fikk vi en periode der gårdsarbeidere og huseiere etablerte seg med et leieforhold til en bonde.
Dette kunne gjelde større, [[Skylddeling|skyldsatte]] arealer eller mindre [[husmannsplass]]er (som ikke var egne skyldsatte bruk). I mange deler av landet var husmannsplasser vanlige fra 1600-tallet og fram til siste del av 1800-tallet. Husmennene hadde gjerne et [[Håndverker|håndverksyrke]] eller var landarbeider også for andre bønder, eller de var fiskere eller sjøfolk. Ved folketellingen i 1801 utgjorde husmennene (med familie) ca. 30 % av befolkningen. {{tr}}

Antall bruk var økende fram til siste verdenskrig, med utvikling av mange små bruk. Etter krigen, og da mekaniseringen kom på 1950- og 1960-tallet ble antallet bruk drastisk redusert. Denne utviklingen har fortsatt, og i de seneste år forsterket seg. Til gjengjeld har størrelsen på de gårdene som er i drift økt betydelig, dels ved kjøp av tilleggsarealer, eller ved leie av arealer fra gårder som ikke lenger drives. Mange  norske bønder bruker ikke bare sitt eget areal, men leier også jord som tilhører en eller flere av naboene.{{tr}}

====Skattlegging====
Fra middelalderen og frem til siste del av 1800-tallet, ble gårdene skattlagt etter eiendommens antatte verdi og avkastning, i henhold til den tildelte [[matrikkelskyld]] for eiendommen. {{tr}}
I noen deler av landet ble det foretatt en forenkling av skattleggingen ved at gårdene ble klassifisert som andeler av en «fullgård» ''( = ca. 4 huder = ca. 12 [[skylddaler]] (1838) = ca. 24 [[skyldmark]]) (1886)'' :
* ''fullgård'' &ndash; full skatt
* ''halvgård'' &ndash; halv skatt 
* ''ødegård'' &ndash; kvart skatt

I 1892 ble det innført [[Inntektsskatt|inntekts]]- og [[formuesskatt]] i Norge. Dette ble også gjort gjeldende for bønder, slik at disse nå måtte føre regnskap over driften, og betale skatt av overskuddet. Dermed forsvant i praksis matrikkelskatten. Denne formen for skattlegging av gårdsbruk gjelder også i dag, men det finnes flere særregler, slik at for eksempel overskudd fra skogsdrift kan fordeles over fem år.{{tr}}

==== Arv og odel ====
I Norge har man hatt en ganske spesiell ordning for hvem som skulle overta et gårdsbruk. Eldste sønn på gården hadde [[odelsrett]]en. Dersom han ikke kunne, eller ville, gikk retten videre til nest eldste sønn, og videre etter samme retningslinje. Hensikten var å holde gården i familiens eie. Først i 1975 er odelsloven blitt endret slik at der er likestilling mellom kjønnene. {{tr}}

==== Teigblanding og jordskifte ====
[[Fil:Ugland1-j.jpg|thumb|250px|Jordskiftekart, Ugland, [[Grimstad]] fra 1865. Nord-orientert i 2006. Dreiningen indikerer endring i [[misvisning]] fra 1865]]
Fra tidligere tider og fram til ca. 1850 var gårdene blitt endret etter at arveskifter og medgifte førte til at store landområder ble stadig mer oppdelt i [[teig]]er (teigblanding). Dette var urasjonelt og førte til behov for rasjonalisering. I 1823 ble så ''«lov om utskifting»'' vedtatt. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning.  Først ved «jordskifteloven» som ble innført i 1859 (''«Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857»'') ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet, og innføringen av loven ble også en viktig milepel i kartfesting av eiendomsgrenser. Særlig i perioden 1860 – 1890 ble det laget mange store og kunstferdige utskiftningskart av høy kvalitet. Fremdeles foretar [[Jordskifteretten|jordskifteverket]] årlig mange større utskiftningsforretninger etter ønske fra gårdbrukerne.{{tr}}

===Livet på gården===
Gårdens arealer var delt i innmark og utmark. Innmarka var dyrket; jorda ble bearbeidet og tilsådd med korn og andre vekster etter faste mønstre. Jorda som ikke dyrkes - dvs pløyes og tilsåes - omtales som [[utmark]]. Utmarka ble først og fremst brukt til beite for husdyr i sommerhalvåret. I utmarka kunne en også finne større og mindre grasflater ([[utslått]]er), som ble slått og [[høy]]et tørket på stedet. Der der var nok tilgang på høy eller større avstander ble der satt opp [[utløe|uteløe]]r.

Tradisjonelt har en gård holdt dyr som [[storfe]], [[småfe]], [[gris]], [[fjærkre]] og [[hest]]. Man dyrket selv så mye som mulig av maten som gikk med, både til folk og [[fe]].

Arbeidsrytmen på gården ble i stor grad bestemt av [[årssyklus]]en i naturen og på åker og eng. Det var [[gjødsel|gjødsling]], [[plog|pløying]] og [[frø|så]]ing i [[våronn]]a, [[høyonn]] og etter hvert [[høsting|innhøsting]] og [[slakt]] utover høsten. Vinteren var preget all slags transport med hest og slede, og av skogsarbeid eller fiske, avhengig av hvor man befant seg i landet.

Parallelt gikk dyreholdet sin gang. Fra å slippes på bøen om våren, gikk kyrne i [[utmark]]a daglig, så lenge [[beite]]forholdene tillot det. Noen ble sluppet [[seterdrift|til seters]] sammen med [[sau]] og [[geit]]. Melkes måtte de to ganger daglig. Vinterstid var dyra i hus, bortsett fra [[steinaldersau|utegangersau]]. Hesten var med til alle oppgaver der drakraft var nødvendig.

På noen av de største gårdene, særlig på Østlandet og i Trøndelag, var det [[matklokke]], eller stabbursklokke, som ble brukt til å signalisere måltider. For arbeidsfolk på gårdene var maten en del av betalingen. Dette tok slutt midt på 1900-tallet. 
 
De største gårdene med god jord klarte å dyrke mer enn til eget behov. Overskuddet ble byttet mot andre varer eller tjenester eller mot penger. De mindre gårdene dyrket gjerne noe ekstra, men det var mange steder nødvendig med [[attåtnæring]].

I nyere tid er store deler av landbruket blitt betydelig endret. Vi har fått større spesialisering, der en dyrker bare poteter, en dyrker [[Kepaløk|løk]] eller [[purre]], en dyrker fôr[[raps]], en satser på melk, mens naboen forer opp slaktekalver.

===Bonden og andre beboere ===
Brukeren av en gård var kjent som ''bonde'', ''oppsitter'' eller ''leilending'', avhengig av eierskapet. Som regel bodde vedkommende der sammen med sin familie og noen tjenestefolk. En mannlig tjener ble kalt ''dreng'' eller ''gårdsgutt'', mens en kvinne kunne være ''budeie'' eller ''taus''. De ble også kalt ''tyende''.{{tr}}

I tilknytning til gården fant man gjerne en eller flere [[husmannsplass]]er. [[Husmann]]en hadde arbeidsplikt på gården, men rett på bolig og litt privat gårdsdrift, så lenge han oppfylte sin del av avtalen.

Befolkningen på norske gårder er for store deler av landet omtalt i [[bygdebok|bygdebøker]].

=== Generasjonsskifte ===
Når avtroppende generasjon overlot driften av gården til [[odel]]sgutten eller det nye husbondfolket, flyttet de gjerne selv inn i [[kårbolig|kårstua]] på gården. Det ble som regel inngått en kåravtale som sikret gamlefolket en slags pensjon, som regel minimum rett til fri kost, losji, ved og noen andre ytelser. Om begge levde ble de gjerne kalt kårfolk, eller om bare en levde ''kårkall'' eller ''kårkjerring''. Kårfolkene hjalp gjerne til med gårdsdriften etter evne. ''Kår'' kan kalles en tidlig form for pensjon og ble avtalt mellom avtroppende og kommende generasjon i hvert enkelt tilfelle.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1326-sosiale-ordninger-pa-1800-tallet-karfolk-fattige-syke.html «Sosiale ordninger på 1800-tallet: kårfolk, fattige, syke»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>

===Bygninger===
Tradisjonelt kan et gårdsbruk ha mange ulike bygninger. På de største brukene var der hus for hver enkelt funksjon på gården, mens mindre bruk hadde færre, men flerfunksjonelle bygninger. Koplingen låve og fjøs synes dog å være gjengs, slik at høyet, som var hoveddyreforet lettvint kunne leveres der det skulle. Dermed fikk man problemet med kumøkka, slik at gjødselkjelleren nødvendigvis ble integrert under deler av fjøsbygningen.
(En må da først dem i to grupper; innhusene og uthusene. Deretter etter de enkelte funksjoner. 
Den betegnelsen som brukes over størst del av landet bør stå først.) 
De fleste husene var av tre, men i Nord-Norge var det også vanlig med [[gamme|jordgammer]]. [[Lafting]] var en mye brukt teknikk. På Vestlandet var det vanlig med [[klyngetun]]; fire-fem gårdbrukere samlet husene sine rundt ett tun. På Østlandet var det flest enkeltgårder.<ref>Norgeshistorie.no, Hilde Sandvik: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1319-hvordan-bodde-folk-pa-1800-tallet.html «Hvordan bodde folk på 1800-tallet?»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>

Ikke alle gårder hadde alle disse husene, men fikk funksjonene dekket i nabolaget. 
Den tradisjonelle norske gården var utgangspunkt for en allsidig utnytting av ressursene. Sjøbruk og fiske var for mange en integrert del av gårdsdriften. Gårdsdrift hadde ikke bare med landbruk å gjøre. Derfor er også sjøhusene naust og sjøbod tatt med her.

'''Innhusene:'''
* [[Våningshus]]
* [[kårbolig]] (kårstue)
* [[Bryggerhus]] og/eller [[eldhus]]
* [[loft (bygning)|Loft]] - [[bygning]]stype i to etasjer til boligformål og oppbevaring.<ref name="SNL">{{Kilde oppslagsverk|tittel=loft – bygningstype|url=http://snl.no/loft_-_bygningstype|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-03-06|besøksdato=2020-11-15|språk=nb}}</ref> 
* [[Stabbur]]
* [[Drengstue]]

'''Uthusene:''' 
* [[Uthus]] med [[løe]], [[fjøs]], sauefjøs (forekommer også frittliggende) [[stall]] Også frittliggende, men sjeldnere ), [[grisehus]] og [[hønsehus]]
* [[Sommerfjøs]]
* [[Uteløe]]
* [[Vedbod]](vedskur/vedskjul)
* [[Trev]]
* [[Redskapslager]] og/eller [[vognskjul]]
* [[Bekkekvern]]
* [[Gårdssag]]
* [[Smie]]
* [[Torvhus]]
* [[Utedo]]
* [[Potetkjeller]]
* [[Seter]]
* [[Naust]]
* [[Sjøbod]]

===Kulturlandskap===
Ved siden av å produsere mat, bidrar bøndene ved å drive sine gårder til at [[kulturlandskap]]et vedlikeholdes. Nedleggingen av mange [[småbruk]] har særlig i de seneste årene ført til at til dels betydelige arealer er ødelagt som kulturlandskap, ved at skog og kratt har etablert seg på tidligere dyrket mark, og at tidligere [[Drenering|drenerte]] arealer har blitt omgjort til myr.

== Se også ==
* [[Bonde]]
* [[Norges kulturlandskap]]
* [[Bygård]]
* [[Småbruk]]
* [[Våningshus]]
* [[Kårbolig]]

==Litteratur==
* [[Hilmar Stigum]] og K. Visted: Vår gamle bondekultur. Oslo 1951. Nyutgivelse 1971. 
* [[Steinar Imsen]] og [[Harald Winge]]: ''Norsk historisk leksikon.'' Kultur og samfunn ca. 1500&ndash;ca. 1800 (2. utgave, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999)
*''Norske gardsbruk'' (Forlaget Norske gardsbruk, Oslo 1941&ndash;)
* [[Andreas Holmsen]]: ''Gård, skatt og matrikkel''  om utviklingen av skattesystem og bruksinndeling av gårder ca. 1500-1900. ISBN 82-00-01880-6
* [http://www.rhd.uit.no/sundt/bind6/eilert_sundt_bd6.html Eilert Sundt, "Bygnings=skikken paa landet" (1862)] {{Wayback|url=http://www.rhd.uit.no/sundt/bind6/eilert_sundt_bd6.html |date=20160305103517 }}

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://www.norgeshistorie.no/romertid/hus-og-hjem/0503-de-eldste-kjente-gardene-stiger-frem.html ''De eldste kjente gårdene stiger frem''] - gårdens eldste historie i Norge. Artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
* [http://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/hus-og-hjem/0903-gaardslivet-i-middelalderen.html ''Gårdslivet i middelalderen''], artikkel hos Norgeshistorie.no

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Landbruk]]
[[Kategori:Bebyggelsestyper]]

[[ro:Fazendă]]