Redigerer Fyrstikkpikenes streik i London i 1888

[[Fil:Procession of Match Workers.JPG|thumb|Prosesjonen av streikende fyrstikkarbeidere på vei til [[Westminster]] i juli 1888.{{byline|Foto: W. D. Almoyd|juli 1888}}]]
[[Fil:Annie Besant 002.PNG|thumb|[[Annie Besant]] (1847&ndash;1933), fotografert i 1880-årene.]]
'''Fyrstikkpikenes streik i London i 1888''' var en [[streik]] som pågikk i juli 1888 blant kvinner og mindreårige piker som arbeidet ved fyrstikkfabrikken [[Bryant and May]] i [[Bow]] i [[Londons bydeler|bydelen]] [[Tower Hamlets]].{{#tag:ref|[[Bryant and May]] ble grunnlagt i 1843 av de to [[kvekere|kvekerne]] William Bryant og Francis May. Fabrikken i [[Bow]] i [[Tower Hamlets]] ble bygd i 1861, og var en stund den største fabrikkbygningen i London. I 1927 ble selskapet oppkjøpt av ''[[Swedish Match]]''.<ref> [https://collection.sciencemuseumgroup.org.uk/people/cp20300/bryant-and-may-limited Bryant and May Limited 1884 - 1927], sciencemuseumgroup.org, besøkt 9. september 2024</ref>|group="lower-alpha"|name="Bryant&May"}} Den fant sted i det fattige arbeiderklassestrøket ''[[East End (London)|East End]]'' i det nordøstlige [[London]].

Streikelederne var de to politiske aktivistene [[Annie Besant]] fra [[Den sosialistiske liga (Storbritannia, 1885)|den sosialistiske liga]] og [[Herbert Burrows]] fra [[Den sosialdemokratiske føderasjon (Storbritannia, 1881)|den sosialdemokratiske føderasjon]].{{#tag:ref|[[Den sosialistiske liga (Storbritannia, 1885)|Den sosialistiske liga]] var et revolusjonært [[kommunisme|kommunistisk]] parti, som ble anerkjent av [[Friedrich Engels]] som et uttrykk for [[marxisme]]. [[Den sosialdemokratiske føderasjon (Storbritannia, 1881)|Den sosialdemokratiske føderasjon]] var det første organiserte [[sosialisme|sosialistiske]] politiske partiet i [[Storbritannia]].|group="lower-alpha"|name="den sosialistiske liga"}}

Streiken ble utløst av [[barnearbeid]], sultelønn, en arbeidsdag på mellom 14 og 16 timer, omfattende økonomiske represalier, og alvorlige helseproblemer forbundet med gul [[fosfor]], deriblant [[fosfornekrose i kjeven]].

Streiken ble kronet med seier på bare tre uker. Da tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene, avskaffe de økonomiske represaliene, og forbedre arbeidsforholdene. Hun hjalp de ansatte til å etablere et senter for deres sosiale rettigheter, og hun etablerte en «dagligstue» som et sosialt samlingspunkt for barna i slummen.

Den 27. juli 1888 ble [[fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (London 1888–1903)|fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere]] (''Union of Women Match Makers'') dannet som den første moderne fagforeningen i England. Streiken markerer begynnelsen på den moderne britiske [[arbeiderbevegelsen]] og ble fagforeningenes første seier over arbeidsgiverne i [[England]]s historie. 

Lignende streiker oppstod etter dette i flere land. Streiken markerte derfor også begynnelsen på den moderne arbeiderbevegelsen i hele [[Europa]]. I [[Norge]] førte lignende forhold til etableringen av en fagforening og til [[fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889]].

== Sosiale og etniske forhold ==
===Fabrikken===
[[Fil:Bryant & May's.jpg|thumb|Reklame for fyrstikkene fra 1897. Gjengitt i ''Illustrated guide'' til kirkekongressen.{{byline|Foto: Kirkekongressen|1897}}]]
{{Utdypende|Bryant and May|Bow Quarter}}
Det geografiske området for arbeidskonflikten var bydelen Tower Hamlets i Londons historiske østkant ''East End''. I 1843 ble det britiske selskapet Bryant and May grunnlagt av de to [[Vennenes samfunn|kvekerne]] Francis May (1803–1885) og William Bryant (1804–1874), med sete i [[Tooley Street]]. I 1850 startet de import av svenske [[fyrstikk|sikkerhetsfyrstikker]], som var produsert av [[Johan Edvard Lundström|Carl og Johan Lundström]].<ref name="Beaver1985"/>

Svenskene hadde i begynnelsen patent på disse fyrstikkene. De britiske patentrettighetene ble imidlertidig kjøpt i 1855 av Francis May for bare £100 av Lundström-brødrene. De sistnevnte var ikke overbeviste om sikkerhetsfyrstikkenes kommersielle verdi.<ref name="Arnold/>
[[Fil:Women working in a match factory.jpg|thumb|Kvinner som jobber ved fabrikkbygningen til [[Bryant and May]].{{byline|Illustrasjon fra ''The Graphic''|20. mai 1871}}]]
I 1861 ble fabrikkbygningen [[Bow Quarter]] oppført i Fairfield Road i distriktet Bow i Tower Hamlets. Den ble bygd i en etterlignet venetiansk stil og erstattet en gammel [[stearinlys]]-fabrikk. Fabrikken produserte sikkerhetsfyrstikker under navnet «Lucifer fyrstikker». Den var en stund den største fabrikkbygningen i London, var tungt mekanisert og inkluderte 25 dampmaskiner. Under [[verdensutstilling]]en i 1862 i [[South Kensington]], ble bedriften tildelt en gullmedaje. I 1875 besluttet May å  overlate bedriften til sønnene til William Bryant:<ref>
[https://www.bitesizedbritain.co.uk/the-strike-at-the-bryant--may-factory111/ Bryant & May - the match factory which sparked a strike], bitesizedbritain.com, </ref>
* Theodore Henry Bryant (1843–1913)
* Frederick Carkeet Bryant (1879–1952)<ref>[https://www.britishempire.co.uk/forces/rhafrederickbryant.htm Colonel Frederick Bryant CBE CMG DSO], Royal Horse Artillery</ref>
* Gilbert Bartholomew Bryant
* Wilberforce Bryant (1837–1906).<ref>[https://www.oxforddnb.com/display/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-46787 Wilberforce Bryant], oxforddnb.com, 23. september 2004</ref>

Wilberforce Bryant var formann fra 1884 til 1901 og Frederick Carkeet Bryant var direktør fra 1884 frem til sin død i 1888. Otto Trummer, Edmund Pace og Elijah Dixon var direktører fra 1884 til 1901 og Gilbert Bartholomew var ''general manager'' fra 1885 og direktør fra 1888 til 1901.<ref name="Arnold">A. J. Arnold: [https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/00076791.2011.578129 ‘Out of light a little profit’? Returns to capital at Bryant and May, 1884–1927], tandfonline.com, side 617-640, 27. juli 2011</ref>

Denne bygningen utgjør idag et inngjerdet samfunn (''[[gated community]]''), som er adskilt fra omverdenen med en adgangskontroll.

=== Det irske problem===
{{utdypende|Poor Law Amendment Act 1834|Irish Republican Brotherhood}}
[[Fil:Poverty map old nichol 1889.jpg|thumb|upright|Utsnitt av «fattigdomskartet» til [[Charles Booth]], som viser [[Old Nichol]]. Røde områder indikerer middelklassen, mørke blå fattige, og sorte underklassen.{{Byline|Publisert i [[Life and Labour of the People in London]]|1889}}]]
Mange av de ansatte holdt hus i [[slum]]men i bostedsområdet [[Old Nichol]], en enklave av [[Cockney]] hvor andre og tredje generasjons innvandrere utgjorde majoriteten av befolkningen. De sammenfalne bygningene der var de eneste bostedene som de aller fattigste hadde råd til å bo i. [[Saksstudie]]r for området, knyttet til gjennomføringen av ''[[Poor Law Amendment Act 1834]]'', viser at Old Nichol ofte var siste stopp før de ble sendt til [[arbeidshus]] der fattige ble forsørget og satt i arbeid.<ref name="Wise2009_11"/>
[[Fil:Boundary Street 1890.jpg|thumb|upright|Boundary Street i [[Old Nichol]] i 1890.{{Byline|Kilde:City of London Metropolitan Archives|1890}}]]
Like viktig var en ''[[etnisitet|etnisk]]'' dimensjon. Streikeregisteret viser at mange ansatte ved fabrikken hadde [[irland|irske]] navn, og bodde i kort avstand fra hverandre. De var etterkommere av irske fremmedarbeidere, såkalte «irske reisende» eller ''[[Paveefolket|Pavee]]'', ofte kalt «didikai».<ref name="Wise2009_10"/> I det engelske samfunnet ble de regnet som en pariakaste.

23 av de ansatte bodde i  ''«fenianbrakkene»'', mens 5 av navnene var husende til ''Fern Street'' og ''Rook Street, Poplar''.<ref name="TUC1888"/> Under folketellingen fra [[1891]] var dette gater med hovedsakelig irske innvandrere. ''«Fenianbrakkene»'' var spesielt beryktede. I [[1883]] skrev presten Andrew Mearns:
{{Sitat|Av totalt 2.290 personer som lever i rekkehusene ved [[Bow Common]], har bare 88 voksne og 47 barn deltatt [i en gudstjeneste] ...Vi snakker ikke om tilstandene til deres hjem. For hvordan kan disse stedene i det hele tatt kalles hjem, når villdyrenes huler &ndash; til sammenligning, ville være et mer komfortabelt og sunnere sted?<ref>[http://www.attackingthedevil.co.uk/related/outcast.php Andre Mearns: ''The Bitter Cry of Outcast London: An Inquiry into the Condition of the Abject Poor'', 1883]</ref>|}}

I sitt flerbindsverk om London<ref>[[Charles Booth]]: ''Life and Labour of the People in London'', 17 bind, Macmillian, [[London]], [[1902]]&ndash;[[1903]]</ref> skrev [[Charles Booth]] at ''«Gatene mellom Gale Street og Furze Street er de verste i hele distriktet, verre enn nesten noe annet distrikt i London. Tre politimenn ble skadet der forrige uke»''. «Fenianbrakkene» sendte flere politifolk til sykehus enn noe annet boligkompleks i London, fordi irske innvandrere beskyttet hverandre med barrikader mot «inntrengere».<ref>[http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/31.html Charles Booth Online Archive: Charles Booth Notebook B346, s. 31&ndash;33] {{Wayback|url=http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/31.html |date=20080614003339 }}</ref><ref>[http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/57.html Charles Booth Online Archive: Charles Booth  Notebook B346 s. 57&ndash;63] {{Wayback|url=http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/57.html |date=20070823102443 }}</ref>

[[Fil:The child slaves of britain.jpg|thumb|upright|Bilde av fyrstikkpiker i ''The Child Slaves of Britain'' av [[Robert Sherard]] (1905)]]
Kallenavnet ''«fenianbrakker»'' var en hentydning til det irske ordet ''[[Fenian]]'', som ble brukt om de [[irsk nasjonalisme|irske nasjonalistene]] ''[[Irish Republican Brotherhood]]''. Under «[[Fenianopprøret i 1867]]» hadde de organisert et opprør mot britisk styre i Irland. I tillegg var fattigloven av 1834 i stor grad en konsekvens av [[hungersnøden i Irland 1845–1849]], da mange irlendere søkte om hjelp. Det er viktig å poengtere at irske innvandrere delte en felles identitet og kontaktflate gjennom kulturelle, religiøse og politiske nettverk, og forsvarte den med kamp.

=== Annie Besants delvis irske bakgrunn ===
{{utdypende|Irish Home Rule movement|Irish National Land League|den blodige søndagen i London i 1887}}
Streikederen Annie Besant var født i London. Hun hadde en engelsk far, William Burton Persse Wood (1816–1852). Moren var  Emily Roche Wood (d. 1874). Hun var irsk og irsk katolsk.

Annie Besants engasjement i den militante delen av den irske uavhengighetsbevegelsen, kan ha vært viktig i deres gjensidige støtte og vilje til å kjempe sammen under streiken. Hun hadde nære kontakter med personer innenfor ''[[Irish Home Rule movement]]'', som kjempet for selvstyre for [[Irland]] innenfor rammene av [[det forente kongerike Storbritannia og Irland]]. Hun var også en nær venn av [[Michael Davitt]] (1846–1906), som ønsket å mobilisere irske [[leilending]]er i en væpnet oppstand mot godseierne for å overta landeiendommene. I flere tiår støttet hun saken til Davitt og hans ''[[Irish National Land League]]'' i både taler og avisinnlegg.

I 1887 takket Annie Besant ja til tilbudet om å holde en tale ved et folkemøte ved [[Trafalgar Square]] den 13. november. Der kritiserte hun regjeringens forsømmelse av de arbeidsledige, under en lang økonomisk depresjon som satte inn i 1873, og som vedvarte resten av århundret. Hun krevde også stans i Englands undertrykkelse av [[Irland]] og at [[parlamentsmedlem]]met [[William O'Brien (1852&ndash;1928)|William O'Brien]] (1852–1928) måtte settes fri fra [[fengsel]]. Regjeringen svarte med å sette inn politi mot demonstrantene, og hendelsesforløpet ble kjent som «[[Den blodige søndagen i London i 1887|den blodige søndagen]]». 

Den engelske kunstneren [[William Morris]] (1834–1896), som var blant grunnleggerne av den sosialistiske liga, holdt tale i begravelsen til de to protestantene som ble drept under sammenstøtene med politihester denne dagen, og gjenga episoden i partiavisen ''[[Commonweal (britisk avis 1885&ndash;1894)|Commonweal]]'' i 1890 under tittelen ''News from Nowhere''. Den sentrale deltageren og forfatterinnen [[Margaret Harkness]] gjenskapte hendelsesforløpet i novellen ''Uten arbeid'' (''Out of Work'') i 1888.<ref>Margaret Harkness: ''Out of Work'', Swan Sonnenschein, [[London]] [[1888]]; Ivan R. Dee Publisher, [[25. september]] [[1990]], ISBN 0929587391</ref>

== Et foredrag i Fabian Society ==
{{utdypende|Fabian Society|Clementina Black|fosfornekrose i kjeven}}
[[Fil:The Lucifer Matchgirl.JPG|thumb|upright|«Lucifer fyrstikkpiken», illustrasjon av [[Henry Mayhew]] mellom 1861 og 1862 i ''[[London Labour and the London poor]]'']]
Den [[15. juni]] [[1888]] holdt forfatterinnen og organisatoren [[Clementina Black]] et foredrag i ''[[Fabian Society]]'' i [[Hampstead]] om arbeidsforholdene ved fyrstikk-fabrikken.<ref name="Besant1893-334"/> Hun var blitt invitert dit av  journalisten [[Henry Hyde Champion]]. Hun foreslo å danne en forbrukerforening (''Consumers' League''), som skulle oppfordre forbrukere til bare å kjøpe fra produsenter som var «renset» for underbetalte ansatte.<ref name="Besant1893-334"/>

Blant de tilstedeværende var forfatteren [[Sydney Olivier]], den engelske presten [[Stewart Headlam]], den private næringsdrivende [[Hubert Bland]], som var med å grunnlegge ''Fabian Soiety'', [[sosialpsykologi|sosialpsykologen]] og pedagogen [[Graham Wallas]], skatteinnkreveren [[Herbert Burrows]] og den anglo-irske forfatteren [[George Bernard Shaw]].

Som tilhører i Hampstead var også Annie Besant fra den sosialistiske liga, sjokkert over det hun hørte om lønningene og arbeidsforholdene.<ref name="Besant1893-334"/> Dette var et revolusjonært kommunistisk parti som var blitt grunnlagt i 1884. Dets første manifest, som ble skrevet av [[William Morris]] og [[Ernest Belfort Bax]], var blitt anerkjent av [[Friedrich Engels]] som et uttrykk for marxisme.
[[Fil:Catherine Booth.jpg|thumb|upright|[[Catherine Booth]] (1829&ndash;1890), grunnlegger av [[Frelsesarmeen|Frelsesarméen]] og aktiv i sosiale spørsmål]]
De ansatte var hovedsakelig unge kvinner. Mange «fyrstikk-piker» var 12&ndash;15 år gamle barn. Lønnen var 1 [[Britisk shilling|shilling]] og 4 pence for en 16-timers arbeidsdag, selv om ''[[1847 Factory Bill]]'' lovfestet begrensning av arbeidsdagen til 10 timer. De fikk heller ikke full lønn, fordi ledelsen i Bryant & May innførte bøter fra 3 pence til 1 shilling for å miste fyrstikker eller gå på toalettet uten tillatelse. Dersom de kom for sent på jobb, ble de straffet med en halv dagslønn.<ref name="TUC1888"/>

Kjemikaliene i fabrikken førte ofte til dødelige forråtnelser i tenner og kjever, gjennom kontakt med gul fosfor. Symptomene var at hele ansiktet først fikk en grønn farge, deretter svart, med utskillelse av en illeluktende puss. Ubehandlet medførte sykdommen døden. Sykdomsforløpet og dødeligheten var allment kjent i [[Storbritannia]], uten at regjeringen eller ledelsen ved fabrikken grep inn. 

Den 2. juni 1888 skrev ''[[Daily Chronicle]]'' at ''«...i tilfellet med Caroline Hawkins, ble de første symptomene oppdaget den siste 19. januar. Hun hadde vært på jobb i en Lucifer fyrstikk-fabrikk &ndash; en jobb som alltid var forbundet med farene for å inhalere avgassene som oppstod, og som i tilfeller som ikke var uvanlige, medførte nekrose i kjeven.»''

Helseskadene var velkjente i andre europeiske land. Fyrstikkenes «hoder» inneholdt gult fosfor, [[svovel]], [[kaliumklorat]], [[kalsium]] og lim. Mengden med gul fosfor på de første typene fyrstikker var 2 mg, som er en dødelig dose for barn. Gul fosfor i fyrstikker ble forbudt i [[Finland]] i 1872, i [[Danmark]] i 1874, i [[Sverige]] i 1879 og i [[Sveits]] i 1881.<ref>Richard Threlfall: ''The Story of 100 Years of Phosphorus Making: 1851 &ndash; 1951'', Albright & Wilson Ltd., Oldbury, 1952</ref>

[[Frelsesarmeen|Frelsesarméens]] grunnlegger [[William Booth]] og hans kone [[Catherine Booth]] hadde engasjert seg i fyrstikkpikenes levevilkår, og arbeidet for folkeopplysning om forholdene ved fabrikken. William Booth forsøkte forgjeves å overtale regjeringen til å gripe inn, og organiserte guidede turer for parlamentsmedlemmer og journalister inne i fabrikken såvel som i «hjemmene» til de ansatte som levde på sultelønn.<ref name="TUC1888"/>

I diskusjonen som fulgte i ''Fabian Society'', forklarte Henry Hyde Champion at selskapet fortsatt utbetalte sultelønninger. Og det på tross av at auksjonærene nettopp hadde delt et enormt aksjeutbytte, hvor de opprinnelige aksjene &ndash; til en verdi av £5 hver, hadde steget til £ 18 7s 6d.<ref name="Besant1893-334"/>

Champion utnyttet muligheten til å foreslå en boikott av Bryant & May. Resolusjonen ble avgitt av Herbert Burrows og båret frem og vedtatt under møtet. Møtet vedtok også at Annie Besant skulle granske forholdene nærmere, og intervjue ansatte ved fabrikken. Champion hadde blitt stoppet i forsøkene på å finne mer informasjon.

== Unnfallenheten og fortielsen==
Bryant & May var mektig fordi fyrstikker var eneste kilde til kunstig belysing, og hadde presset [[William Gladstone]]s regjering til å endre skattepolitikken. Fyrstikker med gul fosfor var lett antennelige, og langt mer brannfarlige enn dagens fyrstikker. Da en ny lov om forebygging av branner ble debattert i underhuset den [[13. mars]] [[1872]],<ref>Second Reading, Fires Bill &ndash; [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[13. mars]] [[1872]], bind 209, s. 1887-1902</ref> ble slike fyrstikker omtalt som en av hovedårsakene til en kraftig økning i antall branner på landsbasis.<ref>Debattinnlegg av representanten Mr. M' Lagan fra Linlithgowshire, Second Reading, Fires Bill &ndash; [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[13. mars]] [[1872]], bind 209, s. 1887-1896</ref> Regjeringen foreslo en «fyrstikk-skatt», for å dekke utgiftene som brannene påførte privat og offentlig sektor. Da ledelsen i Bryant & May sendte arbeidsstokken for å demonstrere mot skatten utenfor Westminster Hall, trakk regjeringen tilbake forslaget uten diskusjon.<ref>Debattinnlegg av representanten Mr. Kinnaird, Second Reading, Fires Bill &ndash; [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[13. mars]] [[1872]], bind 209, s. 1899</ref> Under debatten om reduksjon av statsgjelden i underhuset den 7. mai 1875, ble ulike skatter drøftet. Utgiftene som Lucifer-fyrstikkene påførte samfunnet, og den forkastede fyrstikk-skatten var ennå ikke glemt. Samme dag ble Lowe fra [[det liberale parti (Storbritannia)|det liberale partiet]] anklaget av [[Ralph Neville-Grenville]] fra [[det konservative parti (Storbritannia)|det konservative partiet]] for ''«å ha kokt sammen Bryant & May budsjettet.»''<ref>Debattinnlegg fra representanten Ralph Neville-Grenville: Ways and Means—Financial Statement.—Committee., Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 7. mai 1875, bind 224, s. 366</ref>
[[Fil:Victor Hugo.jpg|thumb|upright|Den franske forfatteren [[Victor Hugo]] (1802&ndash;1885) var et av Annie Besants forbilder.{{byline|Foto: Comte Stanisław Julian Ostroróg dit WALERY|Omkring 1875}}]] 
Bryant & May markerte seieren over regjeringen i 1872 med en stor drikkefontene. Da de ansatte måtte betale 1 shilling av lønningene for å finansiere fontenen, kuttet enkelte kvinnelige ansatte av sine håndledd i protest mot fontenen.<ref name = Kingley_Hall> {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url= http://www.kingsleyhall.freeuk.com/bromleybybow.htm
 |tittel=  Historic Locations in Bromley-By-Bow
 |utgiver= The History of Bromley-By-Bow
 |forfatter=Kingsley Hall Community Centre
 |dato=4. desember 2008
 |sitat= 
 |besøksdato=15. september 2009
}}</ref> 

Som en mektig lobbygruppe blokkerte Bryant & May forbudet mot gul fosfor i England ved å henvise til «[[frihandel]]». Den 2. august 1898 avviste underhuset et forslag om å innhente rapporter fra ''Maguire &. Patterson Company'' og andre fyrstikkfabrikker i [[Irland]], for å sammenligne deres hyppighet av fosfornekrose med Bryant & May,<ref>Forslag fra representanten Mr. Patrick O'Brien, fra Monaghan North: Match Factories in Ireland, Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. august 1898, bind 63, s. 853-864</ref> selv om underhuset samme dag ble forelagt 13 tilfeller av sykdommen.<ref>Debattinnlegg av representanten Sir C. Dilke fra Forest of Dean: Phosphorus Poisoning, Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. august 1898, bind 63, s. 856</ref> Så sent som den 7. mai 1900 ble et forslag om totalforbud mot gul fosfor i Storbritannia nedstemt med 98 mot 37 stemmer.<ref>Forslag fra representanten Mr. Steadman fra Stepney, Tower Hamlets: Factories and Workshops Acts (Use of Phosphorus in the manufacture of matches): Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[7. mai]] [[1900]], bind 82, s. 994-996</ref>

Det hadde kommet kritiske røster om Bryant & May på en kirkekongress den 28. oktober 1887. Mrs. Mary Allen «diskuterte videre spørsmålet om aksjeutbytte og lønninger» den 29. oktober 1887. Et brev fra George Ireland fra 10. november 1887 spesifikt ''«retter vår oppmerksomhet mot en artikkel i 'The Family Churchman' som er skrevet av presten J. Wright ... om fattigdommen og lønningene i østkanten av London».'' Og en aksjonær ble etter kongressen bedt om å be selskapet om å kalkulere gjennomsnittslønnen. Ulike brev fortsatte å uttrykke sine bekymringer i 1888. Den 26. mai 1888 mottok selskapet et brev fra presten M. J. Baugh, Salcombe Regis, som uttrykte en bekymring om etiske investeringer. Han unngikk å investere i selskapet som følge av påstander om sultelønn til barnearbeidere.

Arbeiderne ved Bryant & May ble likevel i det store og hele forsøkt fortiet. Men det fantes unntak, og de hadde sine forsvarere. De ansatte hadde neppe unngått å høre hvordan visse personer i 1885 og 1886 hadde agitert i parkene og langs gatehjørnene i London og andre byer.

I 1887 førte en demonstrasjon til «den blodige søndagen». I mange år hadde en liten gruppe agitert for behovet for fagforeninger. Det var personer som [[Benjamin Tillett]], [[Eleanor Marx]], [[Tom Mann]], [[John Burns]], [[William James Thorne]] og flere ved siden av Annie Besant selv. I begynnelsen ble de av offentligheten ansett som oppviglere og en obskur undergrunnsbevegelse. Plutselig begynte ting å skje, og de selvsamme agitatorene fant seg selv som ledere for et opprør blant tusenvis av arbeidere. Og det som utløste alt skulle bli en streik ved Bryant & May.

Mottoet til ''Fabian Society'' var et sitat fra [[Victor Hugo]], som Annie Besant identifiserte seg med, og som hun gjenga den 30. juni 1888 i avisen the Link:

{{Sitat|Folket er tausheten. Jeg vil være forsvareren av denne tausheten. Jeg vil snakke for de stumme. Jeg vil snakke for de små så vel som til de store, for de svake såvel som de sterke ... Jeg vil snakke for alle som befinner seg i en desperat taushet. Jeg vil oversette denne stammingen, brummingen, folkmassenes tumulter, den ytrede klagesang, og alle disse dyriske trosbekjennelser som mennesker er tvunget til å ytre grunnet uvitenhet og lidelse ... Jeg vil være Ordet for folket. Jeg vil være den blødende munn med en gang munnknebelen er fjernet. Jeg vil fortelle alt.|}}

==«Hvitt slavearbeid i London»==
Under tittelen «Hvitt slavearbeid i London» skrev Annie Besant den 23. juni 1888: <ref name=The_Link>Annie Besant: ''White Slavery in London'', The Link, A Journal for the Servants of Man, No. 21, [[23. juni]] [[1888]]</ref> 
{{Sitat|Slik er en naken nedtegnelse om en form for hvitt slaveri, slik det eksisterer i London. Med slaver som personlig eiendom (''chattel slaves''), kunne ikke Mr. Bryant ha opparbeidet sin enorme formue, for han kunne ikke ha matet, bekledd og huset dem for 4 shilling i uken, for hver enkelt. Og de ville ha hatt en definitiv pengeverdi som ville tjene som en beskyttelse. Men hvem bryr seg om skjebnen til disse hvite lønns-slavene?<br/><br/>Født i slummen, drevet til arbeid mens de fortsatt er barn, underutviklet kroppslig på grunn av underernæring, undertrykte fordi de er hjelpesløse, kastet til side når de er utbrente, hvem bryr seg hvis de dør eller havner på gaten, sålenge bare aksjonærene i Bryant & May får sine 23 prosent og Mr. Theodore Bryant kan reise statuer{{#tag:ref|Utsagnet refererer til statuen av [[William Gladstone]] ved Bow Road, like i nærheten av fabrikkbygningen, ved [[Bow kirke|den gamle kirken i Bow]] som ble bombet under [[andre verdenskrig]]. Direktør Theodore Henry Bryant (1843&ndash;1913) trakk 1 shilling fra de ansattes lønninger for å finansiere statuen.<ref name=The_Link /> Statuen ble avduket den 9. august 1882 av Lord Carlingford (1823&ndash;1898).<ref>[https://www.londonremembers.com/memorials/gladstone-statue-at-bow-church Statue: Gladstone statue at Bow Church], London Remembers, 8. september 2015</ref> I 1988 ble statuen tilsølet med rødmaling som en hyllest til fyrstikk-pikene og Annie Besants utsagn om at fyrstikk-pikene «betalte for den med deres blod.» 
<ref name =Kingley_Hall />|group="lower-alpha"|name="statuer"}} og kjøpe parker?{{#tag:ref|I 1887 kjøpte Wilberforce Bryant (1837&ndash;1906) [[Stoke Park]] i nærheten av Slough, som ble eid av dronning [[Elisabeth I av England]] mellom 1581 og 1603. Parken hadde vært på markedet i fire år. Den forrige eieren var en tidligere kullgruve-eier. Parken var så kostbar at det nesten ikke fantes potensielle kjøpere noen steder. Wilberforce brukte flere tusen pund på å forbedre parken og å pusse opp dens bygning som privat residens.<br>

Med et landskap designet av Capability Brown (1715–1783) og en [[klassisismen|neoklassisistisk]] arkitektur av James Wyatt (1746–1813) ble eiendommen beskrevet i ''Illustrated London News'' (1896) som «“klassisk”, med greske søyleganger… Den skiller seg ut i den lyse solen som blendende hvit – like hvit som marmorpalassene i det gamle [[Athen]].» Dens grunn var «et stort hjem for “historiske urner og animerte byster”» så vel som et dekorativt tempel. En tidligere eier, Lord Taunton, hadde også bygd opp en stor samling av  imitasjoner av klassiske skulpturer, deriblant en statue i bronse av den greske handelsguden [[Merkur (gud)|Merkur]].<ref>[https://www.classicsandclass.info/product/56/ Striking Match Girls vs. Wilberforce Bryant 1888], classicsandclass</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.stokeparkclub.com/pdfs/estate_history.pdf |tittel=Stoke Park Club, Buckinghamshire: Mr & Mrs Wilberforce Bryant. Owners of Stoke Park from 1887 to 1908 |besøksdato=2008-10-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080705023841/http://www.stokeparkclub.com/pdfs/estate_history.pdf |arkivdato=2008-07-05 |url-status=død }}</ref>|group="lower-alpha"|name="parker"}}|}}

[[Fil:The Link 23 June 1888.JPG|thumb|The Link fra 23. juni 1888]]
Den [[14. juli]] [[1888]] skrev hun til aksjonærene i Bryant & May: <ref name=The_Link_14_juli_1888>Annie Besant: ''To the shareholders of Bryant & May Company, Limited'', The Link, A Journal for the Servants of Man, No. 24, [[14. juli]] [[1888]]</ref>
{{Sitat|Vet dere at piker utnyttes til å bære kasser på sine hoder inntil håret deres faller av og deres unge hoder er skallet i en alder av 15 år? Til alle landets geistlige som har aksjeandeler i Bryant & May  (vil jeg si): Sett din egen 15 år gamle datter på fanget, og stryk din hånd over den silkemyke skjønnheten ved hennes svarte, skinnende fletter.|}}

I sin selvbiografi skrev Annie Besant senere: «Et typisk tilfelle er en 16 år gammel pike, en akkordarbeider. Hun tjener 4 shilling i uken, og bor sammen med en søster, ansatt av det samme firma, og 'tjener gode penger, så mye som 8 eller 9 shilling i uka' (ifølge løgnene fra Bryant & May). Av lønningen betales 2 shilling i uken for å leie et rom. Barna lever bare på brød, smør og te, både til frokost og middag ... 'Det er på tide at noen kommer og hjelper oss,' sa to piker med bleke ansikter til meg, og jeg spurte: 'Hvem vil hjelpe? Mange mennesker støtter en god sak, men svært få bryr seg om å anstrenge seg for å hjelpe til, og enda færre vil risikere noe for å støtte saken.' 'Noen må gjøre det, men hvorfor ''jeg''?' er det evige ekko av frasen til den feige vennlighet. 'Noen må gjøre det, så hvorfor ''ikke'' jeg?', er ropet til enkelte som på alvor tjener menneskene, og som med iver løper fremover for å konfronteres med en farlig forpliktelse. Mellom disse to utsagnene ligger flere århundrer av moralsk utvikling.»<ref name = Autobiography>[http://en.wikisource.org/wiki/An_Autobiography/Chapter_XIV Annie Besant: ''An Autobiography Illustrated'', Chapter XIV: ''Through Storm to Peace'', The Theosophical Society, Regent's Park, London, 2. utgave, august 1893]</ref>

Tre ansatte som informerte Annie Besant om forholdene på fabrikken, ble oppsagte. 

Etter å ha lest Annie Besants artikkel, tok den tidligere direktøren Theodore H. Bryant straks en telefon til Besant og truet med politianmeldelse og injuriesøksmål dersom hun ikke trakk tilbake utsagnene. Da Besant nektet å gjøre dette, kontaktet Bryant sine advokater, for å forberede en rettssak mot Besant.<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1600: ''Bryant and May's Girls. &ndash; Are they Sweated?'', [[30. juni]] [[1888]], side 3.</ref>

Ledelsen ved Bryant & May forsøkte også å tvinge de ansatte til å skrive under på dokumenter om deres utsagnene var løgn. I brev av [[4. juli]] [[1888]], skrev en anonym ansatt ved fabrikken til Annie Besant: 
{{Sitat|Kjære dame ''(Dear Lady)''. De har forsøkt å få de fattige pikene til å fortelle at alt som er blitt skrevet er løgner, og prøver å få oss til å skrive under på dokumenter om at alt er løgn. Kjære dame, ingen vet hvilken situasjon vi har kommet opp i og vi nekter å skrive under på dem. Vi takker deg svært mye for den vennligheten du har vist overfor oss. Min kjære dame, vi håper du ikke vil komme opp i noen problemer på vegne av oss, ettersom det du har sagt er den rene sannhet.|}}

== Streik ==
[[Fil:Matchgirl strikers.PNG|thumb|Fyrstikkpiker i streik i London, 1888]]
[[Fil:Annie Besant and the Matchgirls Strike Committee.PNG|thumb|Herbert Burrows, Annie Besant og fyrstikkpikenes streikekomité]]
[[Fil:The Link 14 July 1888.JPG|thumb|Annie Besants svar til Bryant & May i The Link av 14. juli 1888]]
Oppsigelsene og truslene utløste sinne, og plutselig var [[Fleet Street]] fylt av 200 «fyrstikkpiker», marsjerende på vei til Mrs. Besants hjem. De hadde lagt ned arbeidet i protest mot ledelsen i Bryant & May, ropte ''«vi ønsker Besant»'' i taktfaste slagord, og ba om hjelp fra sosialisten Herbert Burrows og Besant til å starte en [[fagforening]].

Annie Besant arrangerte et møte med de ansatte, og ledet en streik for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Aksjonen fikk allmenn støtte og sympati, også i form av skriftlige støtte-erklæringer fra geistlige som tidligere hadde kritisert henne. Annie Besant ledet demonstrasjonen til 1&nbsp;400 «fyrstikkpiker», og ble hyllet langs Londons gater.<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1601: ''Bryant and May's Employes on Strike. They Parade the Streets'', [[7. juli]] [[1888]], side 5</ref>

Hun talte i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]], såvel som under folkemøter i [[Regent's Park]], [[Victoria Park (Øst-London)|Victoria Park]] og [[Mile End Waste]].<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1603: ''The Match Girls' Strike'', [[21. juli]] [[1888]]</ref> «Hvis vi noensinne hadde arbeidet i våre liv, så gjorde vi det nå. Herbert Burrows og jeg arbeidet i de neste 14 dagene. Og vi skapte masse oppstyr. Vi ba om penger, og de kom strømmende inn. Vi registrerte de pikene som skulle motta streikelønn, skrev artikler, holdt glødende taler i klubbene, arrangerte folkemøter, fikk hr. [[Charles Bradlaugh]] til å ta opp en rekke spørsmål i [[det britiske parlamentet|parlamentet]], og skapte politiske opptøyer i valgkretsene hvor aksjonærene var medlemmer, inntil hele nasjonen ga gjenklang under kampen. Mr. Frederick Charrington lånte oss et forsamlingshus til registrering, Mr. [[Sidney Webb]] og andre fikk ''[[National Liberal Club]]'' til å gå til politiske aksjoner.»<ref name=Autobiography />

Herbert Burrows presiserte overfor pressen at streikens langsiktige mål var et sosialistisk samfunn.<ref>[[Herbert Burrows]]: ''To the Editor of the East London Observer. CORRESPONDENCE. Sweating and Co-operation.'', East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1601, [[7. juli]] [[1888]], side 6</ref>

Både Besant, [[William Stead]] og Henry Hyde Champion (redaktør av ''Labour Elector'') benyttet sine aviser til å oppfordre til [[boikott]] av fyrstikker fra Bryant & May, som en sympati-erklæring med de streikende. 

De streikende fikk også støtte av Catherine Booth fra Frelsesarméen. De fikk også støtte fra forfatteren Sydney Olivier, den geistlige forfatteren Stewart Headlam, den næringsdrivende Hubert Bland, sosialpsykologen Graham Wallas og den [[anglo-irsk]]e dramatikeren George Bernard Shaw. Alle disse var sentrale skikkelser i ''Fabian Society''.

I juni 1888 ble Herbert Burrows og Annie Besant kritisert av avisen [[The Times]]: 

 Det sørgelige er at fyrstikk-pikene ikke har slitt etter å følge deres<br/>egen selvstendige kurs, men har blitt oppviglet til streik av to<br/>uansvarlige rådgivere. Ingen anstrengelse har blitt spart av disse<br/>pest-parasittene i den moderne, industrielle verden, for å bringe<br/>denne krangelen opp til overflaten.

Direktør Gilbert Bartholomew Bryant sa følgende i et intervju med avisen [[The Star (London-avis 1788&ndash;1960)|''The Star'']] i juli 1888:

 Sp.: Hva er årsaken til streiken?<br/>
 Sv.: Grunnen til at en pike ble oppsagt igår hadde ingenting å gjøre<br/>     med Mrs. Besant. Hun nektet å følge formannens ordre, og hun var<br/>     uansett reglementstridig, så hun ble oppsagt. <br/>
 Sp.: Er det ikke svært uvanlig at alle pikene skulle streike på grunn<br/>     av bare denne ene?<br/>
 Sv.: Ja, men jeg er ikke i tvil om at de har blitt påvirket av vrøvlet<br/>     fra denne ene.

Bryant & May prøvde å sabotere streiken ved å true med å flytte fabrikken til [[Norge]] eller importere billig arbeidskraft fra [[Glasgow]]. Frederick Bryant benyttet sin innflytelse i pressen til å spre sin første kommentar til streiken: ''«Hans ansatte var løgnere. Forholdet til dem var svært vennlige før de ble ført bak lyset av sosialistiske utenforstående. Han betalte lønninger som var høyere enn hans konkurrenter. Han benyttet seg ikke av bøter. Arbeidsforholdene var utmerkede...Han ville saksøke Mrs Besant for injurier».''<ref>[http://www.unionhistory.info/matchworkers/matchworkers.php TUC History Online]</ref><ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle: ''The Match girls on Strike, Bryant And May Interviewed'', no. 1602, 14. juli 1888, side 5</ref>
[[Fil:Strike Fund Balance Sheet 14 July 1888.jpg|thumb|Streikefondets [[balanse (økonomi)|balanse]] for 14. juli 1888]]
[[Fil:Match girl strike register page.JPG|thumb|Streikeregisteret i juli 1888]]
[[Fil:Jane Addams profile.jpg|miniatyr|[[Jane Addams]] (1860–1935){{byline|[[Library of Congress]]/[https://www.loc.gov/rr/print/ Prints and Photographs division] digital ID cph.3a13016.|1914}}]]
Annie Besant besvarte Bryants anklager den 14. juli 1888 i ''The Link'' under tittelen «Til aksjonærene i Bryant & May Company, Limited».<ref name= The_Link_14_juli_1888/>

{{Sitat|Jeg er ikke her opptatt av graden av blodskyld (''blood-guiltiness''). Jeg bryr meg ikke om hvorvidt firmaets opprinnelige direktører, grunnlagt den 1. juli 1884 &ndash; Mr. Wilberforce Bryant, Mr. Frederick Carkeet Bryant, Mr. Otto Heinrich Trimmer &ndash; mer eller mindre kan anklages som de primære slavedrivere i deres selskap. Jeg vet ikke hvorvidt Mr. Theodore H. Bryant, med sine 3&nbsp;000 aksjer i 1884 og hans 1&nbsp;400 i 1888; Mr. G. Bartholomew, med hans 500 kvalifiserte aksjer; Mr. G. B. Rix med sine 180 aksjer forrige år og hans 85 dette år, hvorvidt noen av disse har noen spesiell skyldfølelse i deres samvittighet.

Idag er jeg opptatt av '''dere''', dere ordinære aksjeeiere, hvis navn &ndash; som en regel, ikke er synlige i offentlighetens lys; dere tause personer som ikke stikker hodene frem, som fortsetter i samfunnet som ærlige, respektable borgere, æret som gode samfunnsborgere av deres naboer, dere som endog blir sett opp til som veiledere i religiøse spørsmål, som står frem som undervisere i en guddommelig åpenbaring, som bekjenner dere som troende i «kjærlighetens religion», og som med dannet forakt nedlatende ser ned på en stakkars ikke-troende, som meg selv ...

Vet dere at de arbeidende kvinner og barn, som skapte de 22 ½ prosent som ble fordelt som betalt aksjeutbytte forrige februar, lever eller dør i Old Ford, [[Bromley]], Tiger Bay, og andre distrikter i Øst-London, på lønninger som varierer fra 4 shilling til 13 shilling i uka? Og at lønningene noen ganger faller under 4 shilling, og at en 16 år gammel pike for 14 dager siden ble straffet med 2 shilling og 8 pence for å ha presentert resultatene av en ukes hardt arbeid? Vet dere at det fremgår av endog de miserable notatene til deres sekretær, Mr. Carkeet, at «gjennomsnittslønnen» til de «voksne kvinnelige arbeidere» i deres selskap bare er 11 shilling og 2 pence per uke? Og ta i betraktning det faktum at en «gjennomsnittslønn» på 11 shilling og 2 pence ikke hjelper den kvinne, som, liksom den 29 år gamle konen til en havnearbeider, moren til 5 barn, kom hjem med 5 shilling og 6 pence lørdag i forrige uke, som hennes inntjening. ... Hvordan ville du, konen til en geistlig aksje-eier i Bryant and May, like å opprettholde din husholdning i en uke på 11 shilling og 2 pence? Hvordan ville dere like å begynne på jobb kl 5:30, og komme hjem igjen kl 19, etter å ha løpt frem og tilbake nesten hele tiden, og etter å ha gjort dette i fem dager, med en ekstra halv arbeidsdag på lørdag, å hente hjem 11 shilling og  2 pence som en belønning? Og, hvis dere ikke klarte å oppnå gjennomsnittet, men bare fikk 5 shilling og 6 pence, og hadde vært i arbeid i 15 år, kunne ikke dere si, som min stakkars venn sa til meg her om dagen, at «Jeg er luta lei av det?».
... Vet dere at disse «kvinnelige hender» spiser sin mat i rommene hvor de arbeider, slik at avgassene fra fosforen blander seg med deres fattigslige måltider som smakstilsetninger til deres brød? ''Sykdom'' kaller jeg dette, for [[fosfornekrose i kjeven|kjevenekrosen]] som de snakker om innebærer forråtnelse av kjeven, og fosforgiften arbeider i dem mens de spiser sin mat, og får beinet til å råtne bort. Deres formenn har godt syn. Hvis de ser en pikes ansikt hovne opp vet de symptomene, og hun blir kastet ut og får ingen betaling for sitt fravær. Tenk på dette, dere aksjonærer, når dere sitter i deres praktfulle kunstgallerier eller deres koselige prestegårder.|}}
[[Fil:Henry Hyndman.jpg|thumb|[[Henry Hyndman]] (1842–1921){{byline|Emery Walker (omkring 1911)}}]]
Annie Besant tok også 50 ansatte med seg til [[det britiske parlamentet]]. Der fikk de selv fikk anledning til å redegjøre for forholdene ved fabrikken overfor en gruppe parlamentsmedlemmer. 

[[Henry Hyndman]] (1842–1921) i den sosialdemokratiske føderasjon, kommenterte opptrinnet slik i ukeavisen ''[[Justice (avis)|Justice]]'':

{{sitat|På utsiden av parlamentet, lenket de seg sammen med armene, og marsjerte tre og tre oppover langs  dikene av Themsen .... Hvilket gripende syn var det ikke, å observere kontrasten mellom disse fattige hvite slavene og deres velstands-søstre!|<ref name="Moghadam2011_170"/>}}

Den amerikanske [[feminisme|feministen]], sosialarbeideren og vinner av [[Nobels fredspris]], [[Jane Addams]] (1860–1935), skrev følgende om sin førstehånds-erfaring av streiken:

{{Sitat|Jeg deltok i et møte hos fyrstikkpiker i London, som var i streik og som daglig holdt sine møter... De lave lønningene var samtaleemne på møtene, kjevenekrosen ble beskrevet og tidvis vist frem. Synet av pikene selv kunne jeg ikke på noen måte assosiere med hva som ble kalt arbeiderbevegelsen, ei heller forstod jeg bestrebelsene til Londons fagforeningsledere ... Men selvfølgelig ble dette inntrykket av menneskelig lidelse tilføyd alle de andre, som allerede gjorde meg svært bedrøvet... Jeg hadde hittil fortsatt vært fylt med den følelse som [[Herbert George Wells|Wells]] tilskriver en av hans unge rollefigurer: Nemlig at et eller annet sted, i staten eller kirken, ''måtte'' det eksistere autoritative personer som kom til å rette på tingene straks de virkelig innså hva som var galt.<ref>Jane Addams: ''Twenty Years at Hull-House: With Autobiographical Notes'', «The Snare of Preparation», s.81&ndash;82, The Macmillan Co., [[1910]]</ref>}}

==Seier og menneskeverd==
{{utdypende|Fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (London 1888&ndash;1903)|Trade Union Congress}}
[[Fil:Bow match factory 1.jpg|thumb|Den tidligere fabrikkbygningen til Bryant & May{{byline|Foto: Fin Fahey|8. mars 2007}}]]
I streikens tredje uke tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene, avskaffe de økonomiske represaliene, og forbedre arbeidsforholdene.<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1603: ''The Strike Ended'', 21. juli 1888</ref> 

Den 27. juli 1888 ble [[Fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (London 1888&ndash;1903)|fyrstikkpikenes fagforening]] innviet, med Annie Besant som første sekretær og [[Clementina Black]] som rådgiver. I 1889 sendte den sine representanter til ''[[Trade Union Congress]]''. Fagforeningen ble i 1903 slått sammen med ''Women's Industrial Council'', hvor Clementina Black var president i de neste 20 årene. 

Annie Besant hjalp også de ansatte med å etablere et senter for deres sosiale rettigheter:
[[Fil:Annie Besant 003.PNG|thumb|[[Annie Besant|Annie Wood Besant]] (1847–1933) i 1880-årene.{{byline|[http://smma59.wordpress.com/2006/09/11/what-non-muslims-say-about-%E2%80%A6-prophet-muhammad/ Muslim Unity]}}]]
{{sitat|Londons handelsråd samtykket endelig i å opptre som meglere og man kom frem til en tilfredsstillende overenskomst: Pikene gikk på jobb, bøtene og fratrekk i lønn ble avskaffet. ''Matchmakers' Union'' ble opprettet, og er fortsatt [1893] den sterkeste fagforening for kvinner i England, og i årevis arbeidet jeg som sekretær inntil jeg trakk meg tilbake under presset av andre forpliktelser, og mitt arbeid ble tildelt av pikene til Mrs. Thornton Smith. Herbert Burrows ble, og er fortsatt, kasserer.

I en periode var det ampert mellom selskapet og fagforeningen, men det opphørte gradvis under påvirkning av sunn fornuft fra begge parter, og vi fant den rette leder som var parat til å ta hensyn til ethvert rettmessig klagemål og istand til å løse problemet, mens selskapet har vært liberale støttespillere av ''Working Women's Club'' ved [[Bow]], som ble grunnlagt av [[Helena Petrovna Blavatsky|H.P. Blavatsky]].

De som led mest var eske-makerne, kastet ut av jobben av streiken, og de var vanskelig å nå frem til. 2 pence og 1 [[farthing]] per parti med esker, og å kjøpe din egen snor og lim, er ikke rikdom, men etterhvert som arbeidet pågikk akselrerte sulten. Åh, disse traskingene gjennom bakgatene og smugene omkring ''[[Bethnal Green|Bethnal Green Junction]]'' sent om natten, da våre arbeidsdager var over! Barn liggende omkring på søppel, filler, alle mulige ting; underernæringen som strålte ut av barnas ansikter, ut av kvinnenes øyne, ut av mennenes skjelvende hender. ...

I august ba jeg om en «fyrstikk-pikenes dagligstue». «Den vil behøve et piano, bord for papirer, for leker, for lystig litteratur, slik at den kan tilby et lyst, hjem-lignende tilfluktsted for disse pikene, som nå er uten noen virkelige hjem, uten noen lekested bortsett fra gatene. Det er ikke meningen å bygge en institusjon med streng og rigid disiplin og tvungen pertentlig adferd, men å åpne et hjem fylt med den koselige atmosfære av varmt kameratskap, av selvrespekterende frihet &ndash; den atmosfære som er så velkjent for alle som har vokst opp i den velsignede beskyttelsen i et lykkelig hjem, så fremmed, akk! for så mange av våre piker i Øst-London.» I den samme august måned, to år senere, åpnet H.P. Blavatsky et slikt hjem.|<ref name="Besant1893-337"/>}}

==«Det gikk som ild i tørt gress» &ndash; fagforeningenes tidsalder==
{{utdypende|Havnearbeiderstreiken i London i 1889}}
Annie Besants kampanje var den første seier over arbeidsgiverne i Englands historie, og et vendepunkt i britisk sosialisme. I sin biografi om Eleanor Marx (1976), skrev Yvonne Kapp i andre bind, ''The crowded years, 1884&ndash;1898'',  at -

{{Sitat|Bryant & May streiken ... var den lille gnisten som antente revoltens flammehav og spredningen av fagforeninger ''(trade unionism)'' som ild i tørt gress blant de ufaglærte.|<ref>Yvonne Kapp: ''Eleanor Marx'', Andre bind: ''The crowded years, 1884&ndash;1898'', Lawrence & Wishart Ltd, [[14. desember]] [[1976]], ISBN 0853153701</ref>}}
[[Fil:London Dock Strike of 1889 A.JPG|thumb|Fyrstikkpikenes streik ble inspirasjonskilde for [[havnearbeiderstreiken i London i 1889]].{{Byline|Foto: ''Illustrated London News''|7. september 1889}}]]
Under [[havnearbeiderstreiken i London i 1889]] ble fyrstikk-pikene brukt for å styrke moralen. Den 16. august 1889 sa fagforeningsmannen [[John Burns]] i sin tale til de ufaglærte streikende ved dokkene langs [[Themsen]]: {{Sitat|Ha i minne fyrstikk-pikene som vant deres streik og dannet en fagforening. Hent mot fra gass-fyrbøterne som for bare noen få uker siden vant kampen om 8 timers arbeidsdag.|}}

I boken ''Men, Movements, and Myself'' skrev Henry Snell (1865&ndash;1944) i 1936: {{Sitat|I juli 1888 gikk pikene ansatt ved en fyrstikkfabrikk på Londons østkant ut i streik. Disse modige pikene hadde verken penger, organisasjoner, ei heller ledere, og de appellerte til Mrs. Besant om å gi dem råd og veilede dem. ... Antallet berørte var svært lite, men fyrstikkpikenes streik hadde en innflytelse på arbeidernes tenkemåte som gjør det berettiget å betrakte den som en av de aller viktigste hendelser i arbeiderbevegelsens historie i et hvilket som helst land.<ref>Henry Snell: ''Men, Movements and Myself'', London, 1936, Read Books 14. februar 2006, ISBN 1846648181</ref>|}}
[[Fil:Friedrich_Engels-1840-cropped.jpg|thumb|[[Friedrich Engels]] (1820&ndash;1895) tolket streiken som begynnelsen på et kommunistisk England]]
I 1888 var 5 % av arbeidsstokken i Storbritannia fagorganiserte. Medlemmene var stort sett faglærte og ansatte i tekstil- og grubeindustrien. Ingen var kvinner. Ufaglærte hadde ingen fagforening, var underbetalte, og kunne ikke benytte streik for å påvirke sine lønninger og arbeidsforhold. I 1892 var fagforeningenes medlemsmasse økt til 1,5 millioner, og i 1899 til mer enn 2 millioner.<ref>W. Hamish Fraser: ''A History of British Trade Unionism, 1700&ndash;1998'', Palgrave Macmillan, 1999, ISBN 9780333596111</ref><ref name=Charlton>John Charlton: ''It just went like tinder; the Mass Movement and New Unionism in Britain 1889: a socialist history,'' Redwords, 1999. ISBN 1-872208-118</ref>

En fyrstikk-pike ved Bryant and May oppsummerte streiken slik overfor en britisk parlamentskomite: «Det gikk som ild i tørt gress» ''(it just went like timber)''. Og «brannen» bredte seg raskt. I begynnelsen av september 1888 rapporterte ''East London News'' om «streikefeber», og omtalte streiken ved Bryant & May som «den lille gnisten som antente en stor brann». I november var Eleanor Marx involvert i streiker og demonstrasjoner blant kvinnelige ansatte i Londons gummi-industri. Større streiker oppstod på løpende bånd i [[Cardiff]], [[Bristol]], [[Wolverhampton]], [[Sheffield]], [[Leeds]], [[Manchester]], [[Halifax (England)|Halifax]], [[Kingston upon Hull|Hull]] og [[Tyneside]].<ref name=Charlton />

Streikene og revoltene i 1888 og 1889 utløste en massiv [[Arbeidernes internasjonale kampdag|1. mai demonstrasjon]] i London i 1890, med [[Friedrich Engels]] som tilskuer. Under tittelen «[https://wikirouge.net/texts/en/May_4_in_London_(1890) 4. mai i London]» skrev Engels i Wien-avisen ''[[Arbeiter Zeitung (Wien)|Arbeiter Zeitung]]'' den 23. mai 1890, utgitt for første gang i bokform i [[Moskva]] i 1971:<ref name="Engels1890"/>

{{Sitat|Den engelske arbeiderklassen har reist seg selv fra 40 år med vintersøvn, og har gjenforent seg med bevegelsen til dens egen klasse. ... Året før forrige år ble verdens største og mest bedrøvelige arbeiderklasse-distrikt, østkanten i London, oppildnet til kamp. Den 1. april 1889 ble fagforeningen for gassarbeidere og vanlige arbeidere grunnlagt. ... Barnebarna til de gamle [[Chartistbevegelsen|chartistene]] har marsjert inn i kampsonen.|<ref name="Engels1890"/>}}

Journalisten [[William Stead|William Thomas Stead]] kommenterte streiken slik i avisen ''[[Pall Mall Gazette]]'' i juli 1888: {{Sitat|Historien er fylt med håp for fremtiden, ettersom den illustrerer den enorme makten som ligger i selve publisiteten. Det var publikasjonen av den enkle historien om fyrstikk-pikenes klagemål i en obskur liten halvpenny ukeavis kalt ''The Link'' som gjorde arbeidet.<ref>William Thomas Stead, Pall Mall Gazette, [[juli]] [[1888]]</ref>|}}

==Politisk jordskjelv i Londons bystyre==
{{utdypende|Londons skolestyre|Valget i Tower Hamlets til Londons skolestyre i 1888}}
[[Fil:Election result from Tower Hamlets 1888.jpg|thumb|''East London Observer'' den 1. desember 1888]]
Den 26. november 1888 stilte Annie Besant til valg ved [[Londons skolestyre]], som var det første bystyre som omfattet hele London.<ref>The Star, Largest Circulation of Any Evening Paper in the Kingdom: ''SCHOOL BOARD ELECTIONS. Yiddish Against Jewish.'', [[London]], 31. oktober 1888</ref> Hun gikk rundt med en rød sløyfe i håret, og holdt taler ved støyende folkemøter under parolen «Ingen flere sultne barn» og [[kvinnebevegelsen|kvinnesak]]: 

«Jeg ber velgerne om å stemme på meg, og de som ikke er velgere om å arbeide for meg. Dette fordi kvinner er ønsket i styret, og det er altfor få kvinnelige kandidater».

Valget ble et politisk jordskjelv, da Besant [[Valget i Tower Hamlets til Londons skolestyre i 1888|vant valgkretsen Tower Hamlets med klar margin]].<ref name=ELO_1_des_1888>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1622: ''The School Board Election: Scenes at the booths. Full descriptive reports'', 1. desember 1888, side 5&ndash;6</ref> [[Fabian Society|Den fabianske sosialisten]] [[Stewart Headlam]] ble samme dag [[Valget i Hackney til Londons skolestyre i 1888|innvalgt fra Hackney]].<ref name=ELO_1_des_1888 /><ref>David Rubinstein, Annie Besant og Stewart Headlam: ''The London School Board Election of 1888'', East London Papers, 13,1, East London Papers Charitable Trust, [[London]], [[1970]], ISSN 0012-8465</ref> 

I 1877 ble Annie Besant og [[Charles Bradlaugh]], grunnleggeren av den sekulære bevegelsen [[National Secular Society]], arresterte og funnet skyldige i å utgi boken ''The Fruits of Philosophy'' av [[Charles Knowlton]]. Boken forsvarte [[arbeiderklasse]]ns rett til å benytte [[prevensjon]]. Bokutgivelsen og rettssaken kostet henne retten til å kontakte sine to barn. Presten Frank Besant overbeviste retten om at hun var uegnet som mor.

I den sekulære avisen ''National Reformer'', organet til [[National Secular Society]], kommenterte Annie Besant valgresultatet med en syrlig referanse til rettsfarsen i [[Old Bailey]]: <ref>[[Annie Besant]]: ''The Tower Hamlets Election'', National Reformer, [[9. desember]] [[1888]], side 376.</ref>
{{Sitat|For 10 år siden, under en grusom lovgivning, ranet kristent bigotteri meg for mitt lille barn. Idag er hensynet til Londons 763&nbsp;680 barn delvis lagt i mine hender.|}}

Som folkevalgt fikk hun gjennomført en politisk reform med gratis skolegang, gratis mat for underernærte skolebarn, gratis medisinske undersøkelser og gratis legehjelp til barn i grunnskolen. I bystyret fortsatte hun kampanjen mot barnearbeid, arbeid på sultelønn, og kritiserte «det absurde i å prøve å utdanne halvt utsultede barn».<ref>Arthur Hobart Nethercot: ''The first five lives of Annie Besant'', Rupert Hart-Davis, [[London]], 1961, s. 277-278 og s. 283</ref>

Under valget til [[Londons skolestyre]] den 23. november 1894, fikk [[Det progressive partiet (London 1888)|det progressive partiet]] 706&nbsp;206 stemmer mot 612&nbsp;622 til «de klerikale». Valg-resultatet var såpass oppsiktsvekkende, at [[William Gladstone]] omtalte valgresultatet i [[The New York Times|New York Times]] den 24. november.<ref>[http://query.nytimes.com/mem/archive-free/pdf?_r=1&res=9B0CE3DE1E31E033A25757C2A9679D94659ED7CF&oref=slogin William E. Gladstone: THE SCHOOL BOARD ELECTION.; London Progressives Gain in Spite of Mr. Gladstone's Influence, The New York Times, 24. november 1894, side.5]</ref>

==«Lys i det mørkeste England»==
[[Fil:Salvation Army Match factory.JPG|thumb|Frelsesarméens fyrstikk-fabrikk i ''Lamprell Street'' ble åpnet 11. mai 1891]]
[[Fil:Lights in Darkest England.JPG|thumb|Frelsesarméens fyrstikker hadde merkenavnet ''Lights in Darkest England'']]
Etter streiken, fortsatte Besant og andre å agitere mot gul fosfor i fyrstikker. Den 11. mai 1891 åpnet frelsesarméen en fyrstikk-fabrikk i ''Lamprell Street'' i Old Ford, [[Bow]], [[London]]. De erstattet gul fosfor med den mer harmløse røde fosfor, automatiserte store deler av produksjonen for å redusere helseskadene, og produserte 6 millioner fyrstikk-esker i året. De ansatte fikk utbetalt 4 pence for en bunt med 144 esker, mot 2 og en kvart pence hos Bryant & May.<ref>On Fire, «Lighting up darkest England», Volume 9, Number 1, The Salvation Army Australia Southern Territory, [[19. januar]] [[2008]], ISSN 1448-7861, side 8</ref>

Frelsesarméens fyrstikker ble solgt under [[merkenavn]]et «Lys i det mørkeste England» ''(Lights in Darkest England)'', og fikk andre produsenter til å produsere fyrstikker med fyrstikk-hoder som er kunstig farget rød, som en forsikring om at de ikke inneholdt gul fosfor.

Deres fyrstikker var tre ganger dyrere enn fyrstikker med gul fosfor, men ble solgt fordi mange forbrukere støttet deres sak. De høye kostnadene ble imidlertid et økende problem, og etter 1898 sluttet [[Krigsropet]] å annonsere for fyrstikkene.<ref name=emsley-115-126>Emsley, s. 115-126.</ref> Den 24. februar 1900 trykte de sin siste briste-eller-bære annonse.<ref name=emsley-115-126 /> Frelsesarméens fyrstikk-fabrikk ble til slutt nedlagt, og overtatt av Bryant & May den 26. november 1901.<ref name=Emsley-125>Emsley, 125.</ref>

I [[1901]] erklærte direktør Gilbert Bartholomew Bryant at Bryant & May hadde sluttet å benytte gul fosfor.

Den 2. november 1908 vedtok [[Underhuset (Storbritannia)|det britiske underhuset]] en lov som forbød bruk av gul fosfor i fyrstikker etter 31. desember 1910.<ref>Selection (Standing Committees): Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. november 1908, bind 195, s. 796</ref> Loven ble godkjent av overhuset den 8. desember samme år.<ref>White Phosphorus Matches Prohibition Bill, Hansard Lords Sittings debate in the 19th century, debatt 7. desember 1908, bind 198, s. 5</ref> Dette var [[Storbritannia]]s gjennomføring av [[Bernkonvensjonen (1906)|Bernkonvensjonen]] fra 26. september 1906 om forbud mot gul fosfor i fyrstikker.<ref name=Emsley-125 />

== Musikalen ''The Matchgirls'' ==
[[Fil:Globe theatre london.jpg|thumb|[[Globe Theatre]], London]]
I 1960-årene skapte den britiske skuespilleren Bill Owen og lyrikeren Tony Russel musikalen ''The Matchgirls''. Musikalen hadde premiere den 1. mars 1966 i [[Globe Theatre]], London. Den var den første med [[koreografi]] av den engelske danseren Gillian Lynne (1926&ndash;2018). Bokversjonen ble utgitt 1. desember 1967.<ref>Bill Owen: ''The Matchgirls. A Musical. With music by Tony Russell.'', Samuel French Ltd, 1967, ISBN 978-0-573-08044-9. Libretto og musikk.</ref>

Handlingen fanger opp tidens politiske klima ved «Hope Court» (håpets hoff), og portretterer Bryant & May som kyniske og følelseskalde arbeidsgivere hvor fabrikkens formann «Mr. Mynel» representerer det truende og diktatoriske arbeidsregime som pikene tvinges til å arbeide under. Fyrstikkpiken «Kate» skriver til Annie Besant og ber om hjelp, og blir en urokkelig streikeleder og fagforeningens nøkkelfigur. Musikalen beskriver hvordan hennes engasjement skaper problemer i forholdet til havnearbeideren «Joe», og fremhever «[[cockney]] spurvenes» optimisme og livlighet gjennom en rekke sanger og danseopptredener.

{| class="wikitable"
|-
| 1 || Phosphorus || 9 || We're Gonna Show 'Em
|-
| 2 || Look at That Hat || 10 || Cockney Sparrers
|-
| 3 || Look Around || 11 || Life of Mine
|-
| 4 || Me || 12 || Hopping Dance: I Long to See the Day
|-
| 5 || Men || 13 || Comes a Time
|-
| 6 || Something About You || 14 || Amendment to a Motion
|-
| 7 ||Mind You Bert || 15 || Waiting
|-
| 8 || My Dear Lady || 16 || Finale: Life of Mine
|}

== Noter ==
{{Løpenummer|lower-alpha}}
<references group="lower-alpha" />

==Referanser==
<references>
<ref name="Beaver1985">[[#Beaver1985|Beaver 1985]], part One, «Building a Business»</ref>
<ref name="Besant1893-334">[[#Besant1893|Besant 1893, Chapter XIV: Trough Storm to Peace]], side 334</ref>
<ref name="Besant1893-337">[[#Besant1893|Besant 1893, Chapter XIV: Trough Storm to Peace]], side 337</ref>
<ref name="Moghadam2011_170">
[[#Moghadam2011|Moghadam 2011]], side 170</ref>
<ref name="Engels1890">
[[#Engels1890|Engels 1890]]</ref>
<ref name="TUC1888">[[#TUC1888|TUC 1888]]</ref>
<ref name="Wise2009_10">[[#Wise2009|Wise 2009]], side 10</ref>
<ref name="Wise2009_11">[[#Wise2009|Wise 2009]], side 11</ref>
</references>

==Litteratur==
* {{Kilde bok
  | ref=Beaver1985 
  | forfatter=Beaver, Patrick
  | utgivelsesår=1. januar 1985
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel=The Match Makers: The Story of Bryant & May
  | side=
  | forlag=Henry Melland Limited
  | isbn=9780907929116 
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Beer1979 
  | forfatter=Beer, Reg
  | utgivelsesår=1979
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel=Matchgirls strike 1888: the struggle against sweated labour in London's East End
  | side=
  | forlag=National Museum of Labour History, Pamphlet, 1979
  | isbn=
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Besant1893 
  | forfatter=[[Annie Besant|Besant, Annie Wood]]
  | utgivelsesår=1893
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel= An Autobiography
  | url= http://en.wikisource.org/wiki/An_Autobiography
  | side=
  | forlag=T. Fisher Unwin, London, august 1893; 2. utgave, T. Fisher Unwin, London, 1895
  | isbn=
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Booth1890 
  | forfatter=[[William Booth|Booth, William]]
  | utgivelsesår=1890
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel=In Darkest England and The Way Out
  | side=
  | forlag=International Headquarters of The Salvation Army, London, E.C., oktober 1890
  | isbn=
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Charlton1999
  | forfatter=Charlton, John
  | utgivelsesår=1. januar 1999
  | tittel=It just went like tinder; the Mass Movement and New Unionism in Britain 1889: a socialist history
  | url=https://www.amazon.com/Just-Went-Like-Tinder/dp/1872208118/ref=mp_s_a_1_1?dib=eyJ2IjoiMSJ9.PTfQ8al9pZN4c32ivS8FeQ.kpctFda8k8Qv5oHVU-HwKct3i47t0a3PHQnC-Ed7dGA&dib_tag=se&keywords=1872208118&qid=1726118017&sr=8-1
  | forlag=Redwords
  | isbn=1-872208-118
  | id=ISBN 978-1-872208-114
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Emsley2000 
  | forfatter=Emsley, John
  | utgivelsesår=2000
  | tittel=The Shocking History of Phosphorus: A Biography of the Devil's Element
  | url=https://www.amazon.com/SHOCKING-HISTORY-PHOSPHORUS-John-Emsley/dp/0333766385/ref=mp_s_a_1_1?dib=eyJ2IjoiMSJ9.ODW9PC1EvUNvw8rSCWaQ0A.Q3yQRH6MhyfvAlqnoxu171sZICO-PFOSzPkdTDqZKts&dib_tag=se&keywords=9780333766385&qid=1726118644&sr=8-1
  | forlag=Pan Macmillan Australia Pty, Limited, 1. januar 2000
  | isbn=978-0333766385
  | id=ISBN 978-0333766385
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Engels1890
  | forfatter=[[Friedrich Engels|Engels, Friedrich]]
  | utgivelsesår=1890
  | artikkel=May 4 in London
  | tittel=''Articles on Britain'' (1971) av Karl Marx og Friedrich Engels
  | url=https://wikirouge.net/texts/en/Collection:Articles_on_Britain_(Marx-Engels)
  | forlag=Arbeiter Zeitung, 23. mai 1890, utgitt i bokform i [[Moskva]] i 1971 av Progress Publishers
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Moghadam2011
  | forfatter=Moghadam, Valentine M.; Franzway, Susanne; Fonow, Mary Margaret
  | utgivelsesår=2011
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel=Making Globalization Work for Women: The Role of Social Rights and Trade Union Leadership
  | side=
  | forlag=SUNY Press, 1. nov. 2011
  | isbn=9781438439600
  | id=ISBN 1438439601
}}
* {{Kilde bok
  | ref=Sherard1905 
  | forfatter=[[Robert Sherard|Sherard, Robert Harborough]]
  | utgivelsesår=1905
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel=The Child-Slaves of Britain
  | side=
  | forlag=Journal of the New Zealand Labour Dept, mai 1904, s. 443-462; Hurst and Blackett, London, 1905
  | isbn=
}}
* {{Kilde bok|ref=TUC1888
  | forfatter=TUC Library
  | utgivelsesår=1888
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel=Matchmakers' Trade Union, Annie Besant og Herbert Burrows: Bryant & May Matchworkers Strike Register 1888–1889
  | side=
  | forlag=GB 1924 Matchmakers Union, London Metropolitan University (London North campus)
  | url= 
url=https://archiveshub.jisc.ac.uk/search/archives/5501b19f-58f1-3699-b1f8-d183a6d4d658
  | isbn=
}}
* {{Kilde bok|ref=Wise2009 
  | forfatter=Wise, Sarah
  | utgivelsesår=2009
  | artikkel=
  | redaktør=
  | tittel=The Blackest Streets: The Life and Death of a Victorian Slum
  | side=
  | forlag=Vintage Books; nytrykk, 26. juni 2009
  | isbn=978-1844133314
  | id=ISBN 1844133311
}}

==Eksterne lenker==
* {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url=http://www.mernick.org.uk//thhol/thelink.html
 |tittel=White slavery in London». And other articles from The Link: A Journal for the Servants of Man 
 |utgiver=The Tower Hamlets Open Library
 |forfatter=Annie Besant
 |dato=28. februar 2008
 |sitat= 
 |besøksdato=24. november 2017
}}
* {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url= http://www.fabians.org.uk/labours-luminaries/
 |tittel= Labour’s luminaries
 |utgiver= Fabian Society
 |forfatter= Louise Raw
 |dato= 5. juli 2013
 |sitat= 
 |besøksdato= 4. februar 2014
 |arkiv-dato= 2014-02-22
 |arkiv-url= https://web.archive.org/web/20140222154016/http://www.fabians.org.uk/labours-luminaries/
 |url-status= yes
 }}
* {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url=  http://www.mernick.org.uk//thhol/matchgirls.html
 |tittel= The Matchgirls' Strike of 1888. News reports from the East London Observer, June-July 1888
 |utgiver= The Tower Hamlets Open Library
 |forfatter= East London Observer
 |dato= 28. februar 2008
 |sitat= 
 |besøksdato=4. februar 2014
}}
* {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url=  http://www.guidetomusicaltheatre.com/shows_m/matchgirls.htm
 |tittel= The Matchgirls
 |utgiver= The Guide to Musical Theatre. In association with Amazon.co.uk
 |forfatter= Bill Owen og Tony Russel
 |dato= 17. oktober 2008
 |sitat= Act I. The cutting-room at the match factory. Hope Court. Beside Gladstone's statue. The Free Thought Bookshop. On the way to the House of Commons. Act II. Hope Court. The Bookshop. By the river. Outside the Company's Head Office. Charrington's Brewery.
 |besøksdato=4. februar 2014
}}
* {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url=http://www.samuelfrench-london.co.uk/sf/Pages/acted/fae_o.html 
 |tittel=The Matchgirls 
 |utgiver=Samuel French London and French' Theatre 
 |forfatter=Bill Owen og Tony Russel 
 |dato= 
 |sitat= 
 |besøksdato=12. juni 2009 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090425105554/http://www.samuelfrench-london.co.uk/sf/Pages/acted/fae_o.html 
 |arkivdato=2009-04-25 
}}
* {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url         = http://www1.salvationarmy.org/heritage.nsf/36c107e27b0ba7a98025692e0032abaa/febeb0790e4da7508025690c0031fb01!OpenDocument
 |tittel      = Lights In Darkest England
 |utgiver     = The Salvation Army. International Heritage Centre
 |forfatter   = Frelsesarméen
 |dato        = 2003
 |sitat       = 
 |besøksdato = 12. juni 2009
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20070819155555/http://www1.salvationarmy.org/heritage.nsf/36c107e27b0ba7a98025692e0032abaa/febeb0790e4da7508025690c0031fb01!OpenDocument
 |arkivdato   = 2007-08-19
}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Fyrstikkpikenes streik i London i 1888}}
[[Kategori:Arbeidstvister i Storbritannia]]
[[Kategori:Londons historie]]
[[Kategori:Tower Hamlets' historie]]
[[Kategori:Arbeiderbevegelsen i Storbritannia]]
[[Kategori:Fyrtøy]]
[[Kategori:1888 i England]]
[[Kategori:Hendelser i 1888]]
[[Kategori:Politikk i 1888]]
{{Anbefalt}}