Redigerer Frille

'''Frille''' (av [[norrønt]] ''friðla'',<ref>[https://ordnet.dk/ods/ordbog?query=frille ''Frille]</ref> av samme rot som ordene «[[fred]]» og «[[frende]]»<ref>[https://ordnet.dk/ods/ordbog?query=fr%C3%A6nde ''Frende]</ref>, på [[gammeldansk]] ofte '''slegfred'''<ref>[https://ordnet.dk/ods/ordbog?query=slegfred ''Slegfred]</ref>) var en kvinne som levde sammen med en mann hun ikke var gift med. Om mannen alt var gift, fungerte hun som en [[konkubine|medhustru]].<ref>Nordbø, Børge: «frille» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 11. februar 2022 fra [https://snl.no/frille]</ref> 

Frillene kunne være ressurssterke kvinner fra de samme sosiale lag som den mannlige parten, slik som [[Sigurd Jorsalfare]]s frille [[Borghild Olavsdatter]], mor til den senere [[Magnus Blinde|Magnus IV]]. Slik kunne frillene ha en posisjon både ut fra den mannlige parten, og ikke minst de barna hun kunne få med ham. Men da [[Harald Hårfagre]] ville ha [[Gyda Eiriksdatter]] til frille, sa hun tvert nei og ble [[dronning]] i stedet.

==Friller i hedensk tid==
På [[Island]] hadde de fleste [[høvding]]er fra slutten av 1100-tallet og frem til 1260-årene forhold til flere friller samtidig. Slik inngikk de i forpliktende relasjoner til de mest innflytelsesrike familiene i lokalbefolkningen. Forholdene ble inngått med samtykke fra jentenes familier, som dermed sikret seg ekstra beskyttelse. Jentene selv hadde sikret sin stilling i samfunnet. Fikk frillen en sønn som siden ble [[høvding]], kastet det glans over familien hennes, og uansett var det for mange bedre å være høvdingfrille enn gift med en fattig bonde. Giftet høvdingen seg, kunne han sende frillen hjem uten å bli uvenner med familien hennes, og hun selv kunne fortsatt giftes bort.<ref>[[Jón Vidar Sigurdsson]]: ''Den vennlige vikingen'' (s. 31), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4</ref> 

Det fantes et ord for en frille som var tatt opp i [[husholdning]]en som medhustru: '''årenelja'''.<ref>[[Erik Gunnes]]: «Rikssamling og kristning», ''Norges historie bind'' 2 (s. 299), forlaget Cappelen, ISBN 82-574-0435-7</ref> 

Ifølge [[Saxo]]s ''[[Gesta Danorum]]'' holdt danske høvdinger seg med friller på 900- og 1000-tallet. Men frillelevnet skyldtes også [[fattigdom]]. Det islandske lovverket ''[[Grågås]]'' satte som   betingelse for ekteskapsinngåelse at paret disponerte over det som tilsvarte verdien av seks kuer. Mange hadde ikke det. I ''[[Sturlunga saga|Sturlungasagaen]]'' fortelles om [[allianse]]ne en stormann skunne skaffe seg ved hjelp av frilledøtre. Av de barna [[Snorre]] fikk med de tre frillene sine, ble to døtre gift med Islands mektigste høvdinger - den ene av disse stod senere for [[henrettelse]]n av sin svigerfar Snorre.<ref>''Den nordiske verden 2'' (s. 190), Gyldendal 1992, ISBN 87-01-79040-4</ref>

=== Frillebarns arverett ===
Et frillebarn ble tatt opp i farens [[ætt]] hvis han vedkjente seg [[farskap]]et.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 36), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref> Frillebarn vokste ofte opp hos moren eller fosterforeldre. [[Njål Torgeirsson]] i ''[[Njåls saga]]'' og Rodny Hoskuldsdatter fikk sammen en utenomekteskapelig sønn, Hoskuld, oppkalt etter sin morfar.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Nj%C3%A5ls_saga ''Njåls saga'', avsnitt 25]</ref> Gutten nevnes som en av «Njålssønnene», og da han ble drept, ble han [[hevn]]et av sine halvbrødre<ref>[https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/bitstream/handle/11250/286615/Yasuda_Maiko.pdf?sequence=2&isAllowed=y Maiko Yasuda: ''Mellom saga og historieverk'' (s. 43), UiS 2015]</ref> som Njål fikk i sitt ekteskap.

Foreldrenes ekteskapelige status spilte i norrøn tid ingen rolle for barna, så lenge begge foreldrene var fribårne. En kongesønn hadde [[arverett]] til tronen enten faren hadde vært gift med guttens mor eller ei. Men ved [[kristendommen]]s gjennombrudd fastslo kirkeretten at «horebarn» var uten rett til farsarv. Eldre nordiske lover inngår [[kompromiss]] mellom [[kanonisk rett]] og førkristne lover. Et frillebarn kunne derfor arve sin mor på lik linje med [[halvsøsken]] født i [[ekteskap]], mens arveretten overfor faren var begrenset. Dette ble likevel motvirket av at faren før sin død sikret frillebarnet med ulike gaver; men gradvis svekket kirkens voksende makt frillebarns [[rettsvern]].<ref>''Den nordiske verden 2'' (s. 190), Gyldendal 1992, ISBN 87-01-79040-4</ref>

==Friller i kristen tid==
Mot slutten av 1100-tallet bestemte [[biskop]] [[Øystein Erlendsson]] at friller ikke fikk motta [[sakrament]]er hvis de ikke lovet å gifte seg, men i [[1280]] kom det motsvar fra [[Eirik Magnusson]]s formynderstyre der det het: «''Det er forbudt at en mann blir tvunget til den [[ed]] at han skal gifte seg med den kvinnen som han hadde til frille, når han ligger med henne etter at han gikk til skrifte og [[bot]].''» Ugifte stormenn holdt seg fortsatt med friller, men ønsket ikke å etterkomme kirkens påbud om å gifte seg med dem.<ref>Arnvid Nedkvitne: ''Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år'' (s. 120), forlaget Spartacus, 2011, ISBN 978-82-304-0070-8</ref> Utover 1300-tallet kom biskopene med flere påbud om at folk som levde i frilleforhold, skulle gifte seg, men den eneste norske kvinnen man kjenner til som har bøtet for å ha levd i frilleforhold, er Groa Munansdatter som i [[1317]] tilbød seg å bøte for 23 års ulovlig samliv med Simon på Tangen.

Selv om kristenretten fordømte ekteskapsbrudd, var frillehold vanlig og akseptert. Først i [[1237]] ble ekteskap for prester forbudt i en [[pavebulle]]. Fra ''Laurentius' saga'' (rundt 1300) vet vi at den islandske [[biskop]] Laurentius Kalvsson (1267-1331, biskop av [[Hólar]] fra 1322) var blitt undervist i [[kirkerett]] av den lærde Jon [[Flandern|Flamlending]] som hadde en frille som var rent utrolig stygg. Da Laurentius spurte hvorfor han holdt seg med en så stygg kvinne, svarte Jon: «Jeg er hissig og ville ikke tolerert at noen lokket min tjenestekvinne fra meg.» Den fromme Laurentius hadde selv en frille han fikk en sønn med som siden ble prest. Ordningen må ha vært utbredt, ut fra mengden av dispensasjonsbrev fra paven til uektefødte som ble presteviet likevel.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 221), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>

Huseiere hadde [[enerett]] på å brygge og tappe [[øl]], men kunne leie ut retten til en ølkone. Det ble likevel presisert at det måte være en «dannekone» (en kvinne med godt omdømme), for «ingen friller eller løse kvinner får tappe øl». En retterbot<ref>Sandvik, Gudmund: «retterbot» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 10. februar 2022 fra [https://snl.no/retterbot]</ref> innskjerpet at friller ikke fikk selge annet gods enn sitt eget. Dette var med tanke på [[Hansaforbundet|hanseatene]] på [[Bryggen i Bergen]] som ikke hadde lov til å drive detaljhandel, men kunne tenkes å bruke sine friller som [[stråmann|mellomledd]].<ref>Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 205-08)</ref>

En [[statutt]] fra det norske bispekollegiet i 1340-årene slo fast at «''frilleliv og all slags legemslyst som gjøres ved menneskers avleorganer utenfor ekteskapet, er [[bann]]et og forbannet av [[Gud]] selv og den hellige kirke''». Kirken hadde alltid forlangt at [[munk]]er og [[nonne]]r skulle leve i [[sølibat]], og fra 1237 gjaldt kravet også [[sokneprest]]er i Norge.<ref>Arnvid Nedkvitne: ''Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år'' (s. 117)</ref>

I en forordning fra [[1305]] innskjerpet [[Håkon V]] at ekteskap var den eneste lovlige samlivsformen, og markerte forskjellen mellom lovlige hustruer og friller ved at hustruer fikk bære «''slikt kledebon som [[Gud]] unner dem''». Til sammenligning fikk friller og løse kvinner ikke ha dyrere klær enn at de kostet 2 1/2 engelske [[skilling]] pr [[alen]], og [[silke]], [[gull]] og [[sølv]] fikk de ikke gå med. Men siden 2 1/2 engelske skilling tilsvarte to tredjedeler av prisen for en [[ku]], har de likevel kunnet kle seg pent, selv etter [[middelalder]]ens målestokk, da folk kunne investere formuer i et presentabelt antrekk.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'' (s. 124-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5</ref>

== Kjente friller ==
*[[Dyveke Sigbrittsdatter]], frille til [[Christian II|Christian II av Danmark-Norge]]
*[[Tora Guttormsdotter]], frille til [[Harald Gille]], mor til [[Sigurd Munn]]
*[[Tora Jonsdatter]], frille til [[Olav Kyrre]], mor til [[Magnus Berrføtt]]
*[[Tora Mosterstong]], frille til [[Harald Hårfagre]], mor til [[Håkon den gode]]
*[[Inga fra Varteig]], frille til [[Håkon Sverresson]], mor til [[Håkon Håkonsson]]

== Referanser ==
<references />

== Se også ==
* [[Konkubine]]
* [[Geisha]]
* [[Kurtisane]]
* [[Elskerinne]]
* [[Leiermål]]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Seksualitet]]
[[Kategori:Vikingtiden]]
[[Kategori:Nordisk rettshistorie]]