Redigerer Fransk opera

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
[[Image:Vue de la nouvelle salle de l'Opéra prise de la rue de Provence - NYPL Digital Collections.jpg|thumb|upright=1.3|I [[Salle Le Peletier]] holdt [[Pariseroperaen]] til på midten av 1800-tallet.]]
'''Fransk opera''' er franskspråklige operaer og operaer skrevet av franske komponister. Fransk opera er en av Europas viktigste operatradisjoner. [[Jean-Philippe Rameau|Rameau]], [[Hector Berlioz|Berlioz]], [[Debussy]], [[Francis Poulenc|Poulenc]] og [[Olivier Messiaen]] er eksempler på franske operakomponister. Mange utenlandske komponister har også spilt en rolle for fransk opera, for eksempel [[Christoph Willibald Gluck|Gluck]], [[Cherubini]], [[Rossini]], [[Giacomo Meyerbeer|Meyerbeer]], [[Offenbach]] og [[Verdi]].

Den franske operatradisjonen begynte ved kong [[Ludvig XIV|Ludvig XIVs]] hoff med [[Jean-Baptiste Lully|Lullys]] ''[[Cadmus et Hermione]]'' (fra [[1673]]), selv om forskjellige eksperimenter med operasjangeren i Frankrike har blitt foretatt før den tid. Lully og librettisten hans [[Philippe Quinault]] skapte ''[[tragédie en musique]]''. I ''tragédie en musique'' ble kunstformene dans, musikk og korsang brukt. Lullys viktigste etterfølger var Rameau. Etter Rameaus død ble tyske Gluck overtalt til å skape seks operaer til scenen i Paris på [[1770-tallet]]. Rameau hadde innflytelse på Gluck, men ville skape et mer forenklet uttrykk med større fokus på dramaet. På midten av [[1700-tallet]] var en annen sjanger blitt stadig mer populær i Frankrike. Det dreide seg om ''[[opéra comique]]''. ''I opéra comique'' vekslet arier med talt dialog. Fra [[1820-tallet]] ble [[Gioacchino Rossini|Giaocchini Rossinis]] verker mer populære enn Glucks operaer. Rossinis Guillaume Tell var med på å skape den nye operasjangeren ''[[grand opéra]]''. Den mest berømte eksponenten for denne sjangeren var Giacomo Meyerbeer. Komponister som [[François-Adrien Boieldieu|Boieldieu]], [[Daniel-François Auber|Auber]] og andre fortolket den lettere og svært populære sjangeren ''opéra comique''. Komponisten Hector Berlioz hadde derfor problemer med å slå gjennom. Med operaen Les Troyens følte Berlioz at han hadde tangert prestasjonene til Gluck og Mozart. Men operaen ble ikke spilt i en hel forestilling i løpet av det første hundre året etter at Berlioz hadde skrevet den.

I andre halvdel av [[1800-tallet]] dominerte [[Jacques Offenbach]] og den nye operettesjangeren med vittige og kyniske verker, som for eksempel ''[[Orphée aux enfers]]''. [[Charles Gounod]] fikk enorm suksess med ''[[Faust (opera)|Faust]]'', og [[Georges Bizet|Bizet]] komponerte verdens mest berømte opera, ''[[Carmen]]''. På denne tiden føltes tyske [[Richard Wagner|Richard Wagners]] musikk som en utfordring til den franske tradisjonen. Operaen ''[[Pelléas et Mélisande]]'' (fra 1902) avslører Debussys dypt ambivalente holdning til Wagner. [[Maurice Ravel|Ravel]], [[Francis Poulenc|Poulenc]] og Messiaen er også franske navn fra [[1900-tallet]] som er verdt å merke seg.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Opera]]