Redigerer Frankrikes historie

{{Refforbedre|dato=2019-01}}
{{Frankrikes historie}}
'''Frankrikes historie''' handler om en av [[Europa]]s eldste nasjonalstater. [[Frankrike]] har vært befolket siden steinalderen, og allerede med [[frankere|frankerne]] fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] og [[Napoléon Bonaparte]].

[[Den franske revolusjon]] er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under ''[[Belle Époque|La Belle Époque]]'' var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]].

I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for [[Den europeiske union|EU]]-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles [[semipresidentialisme|semipresidensystem]].

== Forhistorisk tid ==

De eldste bosetningene man har funnet spor av i Frankrike er ca. 25&nbsp;000 år gamle. I [[Lascaux]] har man funnet [[hulemaleri]]er som er datert til ca. 15&nbsp;000 år f.Kr.

Fra og med år 5000 f.Kr antas det at datidens folkegrupper begynte med faste bosetninger, en viss samfunnsstruktur samt organisert [[religion]].

I løpet av de neste tusen år begynte jordbrukssamfunnet å utvikle seg, i hovedsak i [[Paris]]området, i [[Rhône]]dalen og i det sørlige [[Languedoc]]. Disse samfunnene har etter alt å dømme praktisert handel med andre kulturer og regioner, samt hatt en felles religion.

[[Arkeologi]]ske funn antyder at i perioden fra 850 f.Kr. ble mange bosetninger oppgitt, i det området gikk inn i [[jernalderen]]. Dette indikerer at denne perioden var urolig sosialt og militært.

== Gallia ==

[[Fil:Map Gallia Tribes Towns.png|thumb|240px|left|Gallia omkring år 58 f.Kr.]]

Den [[Keltere|keltiske]] folkegruppen [[gallia|gallerne]] begynte å befolke området som etterhvert ble kjent som [[Gallia]] rundt år 1000 f.Kr. Mer er kjent om gallerne enn om andre tilsvarende folkeslag fra denne perioden; man har en mengde funn av våpen, smykker og redskaper fra denne epoken.

I tillegg til arkeologiske funn har man flere [[grekere|greske]] og [[Romerriket|romerske]] kilder som beskriver det galliske samfunnet. Disse beskriver et velorganisert samfunnssystem, med geografisk store riker med en sterk, styrende krigerklasse. Som andre keltiske grupper hadde gallerne også en sterk presteklasse, [[druide]]ne.

Gallernes ekspansjon ble begrenset av indre kamper, de sloss like ofte innad som mot andre grupper. Enkelte kriger ble likevel vellykkede, i 387 f.Kr. erobret en gallisk hær under høvdingen [[Brennus]] [[Roma]] og plyndret byen.

I denne perioden ble også den franske [[Middelhavet|middelhavskysten]] [[koloni]]sert av blant annet [[fønikia|fønikere]] og grekere. [[Marseille]] ble grunnlagt som den fønikiske handelskolonien Massilia i ca. år 600 f.Kr.

== Romerne erobrer Gallia ==
{{utdypende|Gallerkrigene}}
Romernes nærvær i Gallia begynte ca. 200 år f.Kr, som en blanding av forsvarstiltak mot aggressive gallere og som egen imperiebygging. Allerede i år [[121 f.Kr.]] var området rundt [[Lyon]] og [[Toulouse]] innlemmet i Romerriket, og fikk utbygget infrastrukturen etter romersk mønster med [[akvedukt]]er og romerveier.

I [[59 f.Kr.]] begynte [[Julius Cæsar]] å blande seg inn i galliske affærer, noe som førte til et gallisk opprør mot romerne i år [[52 f.Kr.]] under høvdingen [[Vercingetorix]]. Etter at opprøret endelig ble slått ned ved [[Slaget ved Alesia|Alesia]], økte tempoet på latinifiseringen av Gallia. Det nordlige Gallia ble etterhvert underlagt Roma, og [[latin|det latinske språket]] utkonkurrerte de [[keltiske språk]]ene.

== Frankerne ==
{{utdypende|Frankerne}}
[[Fil:Karl den store krons av leo III.jpg|thumb|Karl den store krones av pave [[Leo III]] og får tittelen ''Imperator Romanorum'']]

I løpet av [[5. århundre|400-tallet]] var Gallia blitt overtatt av germanske stammer, denne perioden kalles [[folkevandringstiden]]. Etter at det vestromerske riket gikk til grunne i [[476]] kom den germanske stammen [[frankere|frankerne]] inn og fylte maktvakuumet.

Frankernes leder [[Klodvig I|Klodvig]] ble [[dåp|døpt]] og gikk over til [[kristendom]]men i [[498]], noe som sikret frankernes maktbase. Etter en rekke felttog og allianser med andre stammer i Gallia fikk Klodvig samlet riket, og gjorde Paris til ny [[hovedstad]]. Etter Klodvigs død i [[511]] ble imidlertid riket delt mellom de fire sønnene hans.

I [[751]] overtok [[karolingerne|karolingeren]] [[Pipin den yngre]] som frankisk konge, kastet Klodvigs [[merovingere]] fra makten og samlet Frankerriket igjen. I [[771]] overtok [[Karl den store]] tronen, og i år [[800]] lot han seg krone som [[det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romersk]] [[keiser]]. På Karl den stores tid omfattet Frankerriket både dagens [[Tyskland]] og dagens Frankrike; det var ikke før etter sønnen [[Ludvig I av Det tysk-romerske rike|Ludvig den frommes]] død og den påfølgende [[traktaten i Verdun]] i [[843]] at riket ble delt og konturene av det moderne Frankrike kunne sees.

== Middelalderen ==
[[Fil:King Hugh Capet.jpg|thumb|left|[[Hugo Capet]], fransk konge [[987]] til [[996]]]]

[[Hugo Capet]] kom til makten i [[987]]. Huset [[Huset Capet|Capet]] og dets sidegrener [[Huset Valois|Valois-dynastiet]] og [[Huset Bourbon|Bourbon-dynastiet]] beholdt makten i Frankrike i hele 800 år, frem til [[den franske revolusjon]]en.

Samtidig ble den franske [[atlanterhavet|atlanterhavskysten]] på denne tiden plaget av [[viking]]raid. Vikingen [[Gange-Rolv]] ble gjort til [[hertug]] av [[Hertugdømmet Normandie]] i [[911]], mot at han gikk over til [[kristendom]]men og forsvarte [[Seinen]]s munning mot andre vikinger. Gange-Rolvs etterkommer [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]] dro 155 år senere over [[Den engelske kanal]] og erobret den [[England|engelske]] tronen.

[[Henrik II av England|Henrik II]] ble kronet til konge av England i [[1154]]. Samtidig var han også [[greve]] av [[Anjou]] og hertug av Normandie, og etter et ekteskap fikk han også kontrollen over den franske provinsen [[Aquitaine]]. Etter å ha gjort hertugen av [[Bretagne]] til sin [[vasall]] kontrollerte Henrik nå like mye av Frankrike som den franske kongen, og det var ikke før etter [[slaget ved Bouvines]] i [[1214]] at det ble klart at makten i Frankrike lå i den franske kongen [[Filip II August av Frankrike|Filip IIs]] hender.

Etter at [[Karl IV av Frankrike]] døde i [[1328]] uten mannlige arvinger, gikk retten til den franske tronen over til Valois-dynastiet. Dette ble imidlertid bestridt av den engelske kong [[Edvard III av England|Edvard III]], som så sitt snitt til å gjenvinne kontrollen over Frankrike. I [[1337]] gikk Edvard til krig mot den franske kongen [[Filip VI av Frankrike|Filip VI]], noe som innledet serien med konflikter som ble kjent som [[hundreårskrigen]].
[[Fil:100 Years War France 1435 no-1.svg|mini|Situasjonen under [[hundreårskrigen]] i 1435]]
I [[1348]] kom også [[svartedauden|svartedøden]] til Frankrike. Som de fleste andre steder utryddet denne [[epidemi]]en store deler av befolkningen, befolkningen på ca. 18-20 millioner i 1328 var nede i ca. 11 millioner 150 år senere. Svartedøden i kombinasjon med krigen førte også til stor sosial uro, et bondeopprør brøt ut i [[1358]], ledet av bonden [[Jacques Bonhomme]]. [[Jacquerie]], som opprøret er blitt kjent som, ble imidlertid relativt raskt slått ned av [[adel]]en.

Hundreårskrigens første fase, frem til [[1360]] og [[Brétignytraktaten]], ble en katastrofe for Frankrike. Franskmennene hadde stor fremgang de neste femti årene, men den knusende engelske seieren i [[slaget ved Agincourt]] i [[1415]] gjorde at den franske kongen etterpå kun hadde makt sør for elven [[Loire]].

[[Jeanne d’Arc|Jeanne d'Arcs]] korte karriere som fransk hærfører gav nytt liv til den franske hæren. På tross av hennes tilfangetagelse og død i [[1431]] greide franskmennene å gjenerobre Paris i [[1436]], [[Normandie]] i [[1450]] og [[Aquitaine|Guyenne]] i [[1453]]. Dette gjorde at det bare var [[Calais]]-området som fortsatt var under engelsk kontroll.

Engelskmennenes sorti samt inkorporasjonen av de tidligere uavhengige områdene Bretagne ([[1532]]) og [[Burgund]] ([[1477]]) gjorde at Frankrike ble omgjort fra et løst sammenknyttet rike til en sterk stat med en klar sentralmakt. Frankrike ble etter dette en av de sterkeste maktene i Europa.

== Renessansen ==

[[16. århundre|1500-tallet]] var preget av stadige kriger mellom Frankrike og [[huset Habsburg|habsburgerne]]. I perioden mellom [[1494]] og [[1559]] var Frankrike en av hovedaktørene i [[de italienske kriger]]. Kong [[Karl VIII av Frankrike|Karl VIII]]
begynte den franske innblandingen i [[Italia]] ved å forsøke å overta herredømmet over kongedømmet [[Napoli]], men måtte trekke seg ut av Italia etter tapet i [[slaget ved Fornovo]] i [[1495]].

Kong [[Frans I av Frankrike|Frans I]] brukte den spanske invasjonen av [[Navarra]] i [[1521]] som påskudd til å gå til krig mot den unge [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romerske keiseren]] [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]]. Felttoget utviklet seg imidlertid katastrofalt, i [[slaget ved Pavia]] i [[1525]] tapte Frans og ble tatt til fange og ført til [[Madrid]].

[[Fil:Francois_Dubois_001.jpg|thumb|[[Bartolomeusnatten|Bartolomeusmassakren]] i 1572 ar et blodbad der tusenvis av mennesker ble drept. «En øyenvitneskildring av Bartolomeusmassakren», maleri av [[François Dubois]]]]
[[Reformasjonen]] førte til uro i Frankrike som alle andre steder. De franske [[protestantisme|protestantene]] (kalt [[Hugenotter]]) økte stadig i antall, spesielt i byene. Rundt 1560 var det ca. en million hugenotter i Frankrike, spesielt i de sørlige og sentrale deler av landet. Hugenottene utgjorde likevel aldri mer enn ca. 10 % av befolkningen i Frankrike.

[[Religionskrigene i Frankrike]] brøt ut i [[1562]], etter at en protestantisk menighet var blitt angrepet i Vassay den [[1. mars]], med det resultat at flere hundre ble skadet og drept. Denne hendelsen innledet en periode på 30 år med [[borgerkrig]].

Den styggeste hendelsen i denne krigen var det som ble kjent som [[Bartolomeusnatten]].  Den [[24. august]] [[1572]] startet en tre uker lang periode med massakre, blodbadet ble satt i gang i Paris og spredde seg senere til resten av landet. Det anslås at 70&nbsp;000 mennesker ble drept i disse hendelsene.

[[Henrik IV av Frankrike|Kong Henrik IV]] garanterte protestantenes religionsfrihet i [[1598]] gjennom [[ediktet i Nantes]]. Dette ediktet ble imidlertid opphevet i [[1685]], noe som førte til at store mengde protestanter emigrerte fra Frankrike, spesielt til [[Preussen]], England og [[Nederland]].

== Enevelde ==

I løpet av [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig XIIIs]] regjeringstid ble [[enevelde]]t innført i Frankrike. Under ledelse av den mektige [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|Kardinal Richelieu]] ble Frankrike den mektigste staten i Europa, og begynte samtidig å legge under seg kolonier i [[Afrika]] og [[Amerika]].

Under [[tredveårskrigen]] spilte Frankrike en aktiv rolle. På tross av at landet var [[katolisisme|katolsk]], sørget Richelieu for at Frankrike allierte seg med det protestantiske [[Sverige]]. Denne krigen var en fin anledning for Frankrike til å motarbeide sine gamle fiender habsburgerne, men franskmennene hadde undervurdert styrken på de keiserlige arméer. Mellom [[1636]] og [[1643]] raste krigen, i løpet av denne tiden ble store deler av Frankrike okkupert av spanske og tyske styrker.

[[Fil:LouisXIV.jpg|thumb|right|230px|Solkongen, [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]]. Maleri av [[Hyacinthe Rigaud]], 1701]]

I [[1642]] døde Richelieu, året etter døde også kongen. Den da fem år gamle [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] overtok tronen, med [[Jules Raymond Mazarin|Kardinal Mazarin]] som Frankrikes nye sterke mann. En serie militære seiere de første årene av Ludvigs regjeringstid gjorde at tredveårskrigen kunne avsluttes med [[freden i Westfalen]] i [[1648]]. Et [[Tyskland]] i ruiner og den tysk-romerske keiserens svekkede makt gjorde at Frankrike under Ludvig XIV ble Europas ubestridt ledende makt, både politisk og kulturelt.

Ludvig XIV skulle bli kjent som «solkongen». I hans regjeringstid fra 1643 til [[1715]] økte Frankrikes territorium med blant annet [[Alsace]], [[Languedoc-Roussillon|Roussillon]] og deler av de spanske [[Nederlandene]] ([[Flandern]]).

Det var også under Ludvigs regjeringstid at det storslåtte slottet [[Versailles]] ble bygget. I dette praktpalasset blomstret kulturlivet, samtidig som fransk [[litteratur]] gikk inn i en gullalder med store diktere som blant annet [[Molière]] og [[Pierre Bayle]].

Utover på [[18. århundre|1700-tallet]] beholdt Frankrike sin stilling som Europas senter for kultur. Fransk språk var dominerende blant adel og kongelige i hele Europa, samtidig som [[opplysningstiden]]s franske [[filosofi|filosofer]], som blant annet [[Voltaire]], [[Charles Montesquieu|Montesquieu]] og [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]], var ledende i åndslivet.

Militært og politisk gikk det imidlertid noe nedover med Frankrike utover 1700-tallet. [[Preussen]] og [[Storbritannia]]s økende makt truet Frankrike, og med det franske tapet i [[syvårskrigen]] [[1756]]–[[1763]] og det påfølgende tapet av [[Ny-Frankrike]] overtok britene posisjonen som Europas ledende stormakt.

== Den franske revolusjon ==
{{utdypende|Den franske revolusjon}}
[[Fil:Prise de la Bastille.jpg|thumb|230px|«Stormingen av [[Bastillen]]» (1789), maleri av [[Jean-Pierre Houël]]. Den 14. juli [[1789]] stormet en stor folkemasse Bastillen og frigjorde fangene]]

Mot slutten av [[18. århundre|det attende århundre]] hadde statens overambisiøse militære eventyr ført til store økonomiske problemer. De store samfunnsmessige ulikhetene førte til omfattende sosial uro, [[adel]]en og [[presteskap|geistligheten]] hadde store privilegier på bekostning av borgerne og bøndene.

[[Fil:Berthoud01.jpg|thumb|left|150px|Luksuriøst taffelur konstruert av Ferdinand Berthoud for den franske adel i 1780, bare ni år før revolusjonen. Huset var i marmor, ornamentene i bronse med gullbelegg.]]

Den økonomiske krisen i kombinasjon med den store matmangelen gjorde at kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] måtte kalle inn en [[Stenderforsamlingen 1789|Stenderforsamling i 1789]]. Forhandlingene her var mislykkede, og den 17. juni [[1789]] erklærte [[tredjestanden]] seg som Frankrikes [[parlament]].

Den 14. juli ble fengselet [[Bastillen]] i sentrum av Paris stormet av de revolusjonære. Den håpløse politiske og militære situasjonen gjorde at kongen måtte gå av, og den franske revolusjonen var i gang.

Etter at kongen var ryddet av veien forsøkte man først å reformere det franske samfunnet. En [[Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter|erklæring om menneskets og borgerens rettigheter]] ble vedtatt, samtidig som kongen med familie ble henrettet og en folkevalgt nasjonalforsamling ble etablert. Frankrike ble så erklært som [[republikk]].

Den pågående krigen med Preussen og [[Østerrike]] gjorde imidlertid at uroen i Frankrike fortsatte. [[Maximilien de Robespierre]] grep så makten under det såkalte [[Skrekkveldet]], og satte i gang en knallhard forfølgelse av både reelle og imaginære motstandere. Robespierres linje var så hard at det franske nasjonalkonventet etterhvert måtte kaste ham fra makten. Han ble senere henrettet.

I denne perioden gjorde en ung [[korsika]]ner, [[Napoléon Bonaparte]], lynkarriere i hæren. Napoléon ledet Frankrike til mange militære seiere i perioden frem mot [[1799]], da han sørget for å kaste det sittende styret (kalt [[Direktoriet]]) og i praksis gjøre slutt på republikken ved å opprette det såkalte [[Konsulatet]] i et statskupp. Konsulatet varte imidlertid ikke lenge, og Napoléon ble snart Frankrikes [[diktatur|diktator]].

== Napoléon Bonaparte ==
{{utdypende|Napoléon Bonaparte}}

Fra og med august [[1802]] var Napoléon gjort til [[konsul]] på livstid. Det republikanske systemet ble gradvis avviklet, og den [[18. mai]] [[1804]] gav [[senat]]et Napoléon tittelen [[keiser]]. Napoléon satte i gang en serie med reformer, med lovsamlingen ''Code Napoléon'' kom det nye rettigheter til blant annet personlig frihet, eiendomsrett og regler for ekteskapsinngåelser.

Napoléon satte også i gang en serie kriger, kalt [[Napoléonskrigene]]. Den militære fremgangen var stor, etter [[slavkov u Brna|slaget ved Austerlitz]] i desember [[1805]] var Østerrike og [[Russland]] slått og Frankrike var kontinentets dominerende makt.

I [[1806]] knuste Napoléon [[Sachsen]] og Preussen i slagene ved [[Jena]] og Auerstedt. Napoléon kunne okkupere [[Berlin]], og fortsette fremmarsjen inn i [[Polen]]. Etter å ha knust den russiske [[tsar]]en kunne Napoléon gjøre Polen til en fransk satellittstat under navnet [[Hertugdømmet Warszawa]].

I [[1812]] satte Napoléon i gang et felttog for å knekke Russland en gang for alle. Felttoget ble en katastrofe, og nesten hele den 600&nbsp;000 mann store ''Grande Armée'' gikk tapt. En storallianse bestående av Storbritannia, Sverige, Preussen, Østerrike og andre tyske stater sørget høsten [[1813]] og våren [[1814]] for Napoléons nederlag. Napoléon måtte så abdisere og trekke seg tilbake til øyen [[Elba]] utenfor Italia.

Våren [[1815]] returnerte Napoléon til Frankrike, der han raskt fikk folket med seg på å kaste den nye kongen [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Etter å ha overtatt makten i Frankrike reiste han raskt en ny hær for å kunne gjenoppta krigene med de andre europeiske stormaktene. I [[slaget ved Waterloo]] den [[18. juni]] 1815 kom imidlertid Napoléons endelige nederlag, noe som førte til at han ble forvist til [[St. Helena]] der han døde seks år senere.

== Restaurasjonen ==
[[Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|thumb|left|Fra [[Julimonarkiet|Julirevolusjonen]] i [[1830]]: «[[La Liberté guidant le peuple]]» (1830), maleri av [[Eugène Delacroix|Eugene Delacroix]]]]

Napoléons nederlag førte til at Ludvig kunne gjeninnsettes på den franske tronen. I løpet av den såkalte «hvite terroren» sørget det nye regimet for å kvitte seg med alle som hadde bånd til revolusjonen eller Napoléon.

I [[1824]] døde Ludvig, og ble etterfulgt av broren, [[Karl X av Frankrike|Karl X]]. Karl X utnevnte den ultrareaksjonære [[Jules Armand de Polignac]] til statsminister, og Polignac satte snart i gang med å erobre [[Algerie]]. Polignacs upopulære politikk bidro imidlertid til [[julimonarkiet|julirevolusjonen]] i [[1830]], en oppstand som førte til at Karl måtte abdisere.

Karls etterfølger ble [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filip]], som konge i det såkalte [[julimonarkiet]]. Han ble relativt populær, og fikk tilnavnet «borgerkongen». Kongens makt ble imidlertid begrenset, [[politisk forsamling|nasjonalforsamlingen]] fikk den reelle makten.

I 1848 kom det en ny omveltning, [[revolusjonene i 1848|februarrevolusjonen]]. Ludvig Filip ble tvunget til å abdisere, og en ny [[konstitusjon|grunnlov]] ble skrevet. Frankrike ble igjen gjort til republikk. Denne republikken ble senere kjent som [[Den andre franske republikk|Den annen franske republikk]].

== Napoléon III ==

[[Napoléon III av Frankrike|Louis Napoléon Bonaparte]] var nevø av Napoléon I, og ble i valget i 1848 valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen. Senere samme år ble han valgt til republikkens president.

På grunn av bestemmelser om at en kandidat bare kunne sitte én periode, gjorde Louis Napoléon statskupp i desember [[1851]]. Etter å ha skaffet seg en overlegen seier i en folkeavstemning satte han presidentperioden til ti år og økte samtidig sine egne fullmakter. I [[1852]] foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, og etter at han ble kronet i desember under navnet Napoléon III gikk Frankrike inn i perioden kjent som [[Det andre franske keiserdømme]].

Under Napoléons ledelse deltok Frankrike i [[Krimkrigen]] fra [[1853]] til [[1856]]. Det russiske nederlaget ble en stor fransk triumf, og i [[1859]] gikk Napoléon til krig med Østerrike i forbindelse med Italias samling. Denne krigen førte til at Frankrike kunne utvide territoriet til å omfatte [[Nice]] og [[Savoie]]. De seiersrike krigene gjorde at Frankrike igjen var en europeisk stormakt å regne med.

Etter at [[Mexico]]s statsminister [[Benito Juárez]] i [[1861]] stoppet tilbakebetalingen av deler av statsgjelden, fikk Napoléon en unnskyldning til å invadere Mexico. I januar [[1862]] ankom franske tropper landet, og etter fremgang det første året kunne franskmennene innta hovedstaden [[Mexico by]] i juni [[1863]].

Napoléon sørget nå for at den franske marionetten [[Maximilian av Mexico|Maximilian av Habsburg]] ble gjort til keiser av Mexico. Motstanden mot Maximilian og Frankrike økte imidlertid i styrke utover i [[1865]], da slutten på [[den amerikanske borgerkrigen]] gjorde at [[Amerikas forente stater|USA]] kunne forsyne republikanerne med våpen. I [[1866]] begynte den franske tilbaketrekningen, og året etter ble krigen vunnet av republikanerne.

I [[1870]] ble Napoléon tvunget til å erklære krig mot Preussen. [[Den fransk-prøyssiske krig]] 1870-[[1871|71]] ble et stort nederlag for Frankrike, i [[slaget ved Sedan]] ble Napoléon og over 100&nbsp;000 mann tatt til fange av tyskerne. Dette nederlaget førte til Napoléons fall, etter at general [[Louis Jules Trochu]] dannet [[Den nasjonale forsvarsregjeringen|en nasjonal forsvarsregjering]] og erklærte Frankrike som republikk igjen. Etter krigen måtte også franskmennene gi fra seg områdene  Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) til Preussen.

== Den tredje republikk ==
{{utdypende|Den tredje franske republikk}}
Krigen med prøysserne fortsatte nå under republikansk ledelse. Etter at Paris hadde vært beleiret i fire måneder, grep en venstreradikal gruppering makten i byen i mars [[1871]]. Disse erklærte så byen som en selvstendig enhet, [[Pariskommunen]].

Preussen så med skepsis på denne [[sosialisme|sosialistiske]] revolusjonen, og frigav straks 100&nbsp;000 franske krigsfanger slik at den franske hæren kunne rykke inn for å knuse opprøret. Den [[4. april]] gikk regjeringen til angrep, men det var ikke før den [[28. mai]] at hele byen var gjenerobret.

Formelt sett ble den tredje franske republikk grunnlagt [[30. januar]] [[1875]]. Et [[tokammersystem]] ble innført, samt en statsminister som sto ansvarlig overfor både presidenten og parlamentet. Det var imidlertid ikke gitt at Frankrike nå skulle bli republikk, sterke krefter jobbet for å gjeninnføre [[monarki]]et.

Debatten om å gjeninnføre monarkiet dominerte fransk politikk på hele [[1870-årene|1870-tallet]], og det var ikke før den monarkivennlige president [[Patrice Mac-Mahon]] trakk seg i [[1879]] at debatten ble lagt død. I [[1877]] hadde Mac-Mahon sparket den republikkvennlige regjeringen og utskrevet nyvalg i håp om å få parlamentarisk flertall for monarkiet. Dette slo imidlertid feil, og Mac-Mahon og presidentembedet kom så svekket ut av dette at statsministerposten skulle bli Frankrikes viktigste politiske verv helt frem til etter [[andre verdenskrig]].

I løpet av de neste tiårene var Frankrike preget av politisk ustabilitet. De forskjellige regjeringers levetid var svært kort, da sosialister, [[anarkisme|anarkister]], [[konservatisme|konservative]], [[liberalisme|liberale]], republikanere og monarkister stadig kjempet om makten.

På slutten av [[19. århundre|1800-tallet]] begynte en epoke kjent som ''la [[Belle Époque]]''. Frankrike var i løpet av denne perioden ikke innblandet i noen kriger, og teknologiske nyvinninger gjorde livet lettere for folk. Det franske kulturlivet blomstret, innenfor kunsten fikk man [[impresjonisme]]n og innenfor arkitekturen kom stilarten [[Jugendstil|art nouveau]].

[[Fil:Guetteur_au_poste_de_l'écluse_26.jpg|thumb|En fransk soldat i en [[skyttergrav]], [[Haut-Rhin]] i [[1917]]]]

I [[1914]] fikk de gode tidene en brå slutt med utbruddet av [[første verdenskrig]]. Den [[3. august]] erlærte Tyskland krig mot Frankrike, og krigserklæringen ble fulgt opp av en umiddelbar invasjon. Etter en viss tysk fremgang den første tiden, greide britiske og franske styrker å redde Paris etter seieren ved det første slaget ved [[Marne]] 5.-10.&nbsp;september.

Etter dette utviklet krigen seg til å bli en fastlåst [[skyttergravskrig]] utover i [[1915]]. I løpet av de fire årene krigen varte ble det små endringer på frontlinjene på vestfronten, på tross av mange store offensiver fra begge sider. Spesielt kjent er den allierte offensiven som ble til [[slaget ved Somme]], sensommeren og høsten [[1916]] døde en million mann her uten resultater av betydning.

Da krigshandlingene endelig opphørte i november [[1918]] hadde Frankrike mistet 1,3&nbsp;millioner mann, i tillegg til 4,2&nbsp;millioner sårede. I [[Versaillestraktaten|Versailles-traktaten]], fredsavtalen etter krigen, tok Tyskland på seg skylden for krigen og gikk med på å betale [[krigserstatning]]er. Samtidig ble området [[Alsace-Lorraine]] (Elsass-Lothringen) overført til Frankrike, etter at man hadde vært tvunget til å avstå området til Preussen etter den fransk-prøyssiske krig.

Etter krigen fortsatte de indre motsetningene i Frankrike, med stadige regjeringsskifter. Felles for alle regjeringene i denne perioden var den sterke anti-tyske politikken som ble ført. Under [[Raymond Poincaré]] rykket franske og [[Belgia|belgiske]] tropper inn i [[Ruhr]]distriktet for å okkupere viktige tyske [[industri]]områder på bakgrunn av manglende tyske betalinger av krigserstatningene. Samtidig rustet Frankrike seg for en ny krig med Tyskland, i løpet av mellomkrigstiden ble det veldige forsvarssystemet kjent som [[Maginotlinjen]] bygget langs den tysk-franske grensen for å kunne motstå et tysk angrep.

I [[1933]] ble [[Édouard Daladier]] fransk statsminister for første gang. Daladier førte en passiv utenrikspolitikk overfor [[Adolf Hitler]] og den tyske opprustningen. Daladier var en av arkitektene bak [[Münchenavtalen]] i [[1938]], der Frankrike gikk bort fra sine forpliktelser om å forsvare [[Tsjekkoslovakia]] og gav Tyskland rett til å annektere [[Sudetenland]].

== Andre verdenskrig ==

[[Fil:France map Lambert-93 with regions and departments-occupation-no.svg|miniatyr|alt=Frankrike etter våpenhvilen. Lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt.|Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland ([[Alsace-Lorraine]]), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt]]

Da [[Felttoget i Polen i 1939|Tyskland invaderte Polen]] den [[1. september]] [[1939]], svarte Frankrike sammen med Storbritannia med å erklære Tyskland krig. [[Andre verdenskrig]]s første åtte måneder var preget av inaktivitet på vestfronten, en situasjon som ble kalt [[phony War|skyggekrigen]]. Den manglende franske offensive viljen førte til Daladiers fall, han ble erstattet av [[Paul Reynaud]] den [[19. mars]] [[1940]].

I mai 1940 angrep den tyske hæren Vest-Europa, i hva som senere ble kjent som [[slaget om Frankrike]]. I løpet av seks uker med [[blitzkrieg|lynkrig]] knuste den tyske hæren [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] fullstendig, med franske tapstall på 130&nbsp;000. Den [[24. juni]] kapitulerte Frankrike, etter at Paris hadde falt ti dager før.

Den franske kapitulasjonen førte til at 60 % av landet, inkludert hele [[atlanterhavet|atlanterhavskysten]], ble okkupert av tyske styrker. Den resterende delen av Frankrike ble gjort om til en tyske marionettstat, det såkalte [[Vichy-regimet|Vichy-Frankrike]]. Vichy-regimet ble ledet av marskalk [[Philippe Pétain]], en krigshelt fra første verdenskrig.

Den franske offiseren [[Charles de Gaulle]] godtok imidlertid ikke kapitulasjonen, og reiste til [[London]] og stilte seg i spissen for [[De frie franske styrker]]. De franske koloniene delte seg i synet på hvem som var landets legitime regjering. [[Kamerun]] og [[Fransk Ekvatorial-Afrika]] støttet de Gaulle, og senere kom også [[Fransk Polynesia]] og [[Ny-Caledonia]] over på alliert side. [[Fransk Indokina]], [[Guadeloupe]] og [[Martinique]] forble lojale mot Vichy-regimet.

De Frie franske styrkene kjempet på alliert side i mange felttog i løpet av krigen. De deltok spesielt i kampene i koloniene, og kjempet mot italienske styrker i [[Etiopia]] og Vichy-styrker i [[Syria]] og [[Libanon]]. De Frie franske styrkene forsøkte også å organisere de åtte store motstandsgruppene i tyskokkupert Frankrike til [[Den franske motstandsbevegelsen|en mer enhetlig motstandsbevegelse]].

I juni [[1944]] [[operasjon Overlord|invaderte de allierte Normandie]]. Etter visse vanskeligheter i starten, løsnet det for de allierte da [[Caen]] ble frigjort en måned etter landgangen. Etter at Paris ble frigjort den [[25. august]] dannet de Gaulle en midlertidig fransk regjering. De Frie franske styrker fortsatte å bidra i kampene mot Tyskland, og økte stort i antall etter Frankrikes frigjøring. Mot slutten av krigen sto over en million mann under de Gaulles kommando.

[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1971-041-10, Paris, der Kollaboration beschuldigte Französinnen.jpg|miniatyr|Snauklipte kvinner beskyldt for samarbeid med nazistene jages gjennom en gatene i Paris, 21. juni 1944. {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1971-041-10 }}]]
Frankrike hadde måttet betale 20 millioner franc om dagen i «okkupasjonskostnader»,en svimlende sum som slukte 25 % av landets nasjonalprodukt (Norge og Belgia måtte likevel ut med 50 % av sitt nasjonalprodukt for å være okkupert). 42 % av Tysklands inntekter fra de okkuperte områdene kom fra Frankrike. 75 % av [[jern]]utvinningen, 50% av [[bauksitt|bauxitten]] og 15 % av kullproduksjonen i [[1943]] gikk til Tyskland. 70 % av de franske togene kjørte i tyske ærend.<ref>Henning Poulsen: ''Hitlers krig'' (s. 246), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0</ref>

== Den fjerde republikk ==

Etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonen ble en ny fransk konstitusjon vedtatt den [[13. oktober]] [[1946]]. Dette skapte [[Den fjerde franske republikk]]. På grunn av de ustabile politiske forholdene i den tredje republikken og de mange skiftende regjeringene forsøkte man å styrke presidentembetet i den nye konstitusjonen, uten at dette fikk den ønskede effekten. De tolv årene den fjerde republikk eksisterte hadde landet hele 17 forskjellige statsministre, fordelt på 22 forskjellige regjeringsdannelser.

Et av de store politiske stridstemaene i denne perioden var dekoloniseringsprosessen. I [[1947]] begynte den [[den første indokinesiske krig|første indokinesiske krig]], etter at vietnameserne hadde erklært [[Vietnam]] uavhengig i kjølvannet av andre verdenskrig. Denne krigen pågikk frem til [[1954]], da det katastrofale nederlaget i [[slaget ved Dien Bien Phu]] tvang den franske hæren til å trekke seg ut av området.

I [[1950]] tok den franske utenriksministeren [[Robert Schuman]] initiativet til [[det europeiske kull- og stålfellesskap]]. Dette fellesskapet var i utgangspunktet tenkt å være et tysk-fransk prosjekt, der man satte administrasjonen av [[kull]]- og [[stål]]industri bort til felles institusjoner. Imidlertid sluttet også Italia, [[Belgia]], [[Nederland]] og [[Luxembourg]] seg til fellesskapet.

Den [[26. mars]] [[1957]] ble [[Roma-traktaten|Romatraktaten]] underskrevet. Denne traktaten skapte et felles europeisk marked, og ble startskuddet til [[Den europeiske union|EU]]. Traktaten ble underskrevet av de samme seks landene som deltok i kull- og stålfellesskapet.

== Den femte republikk ==
I [[1958]] var det store problemer i Frankrike på grunn av [[Algeriekrigen|borgerkrigen i Algerie]]. Den store franske befolkningen i [[Algerie]] motsatte seg kravene om algerisk uavhengighet, og den pågående krigen truet med å velte hele den franske staten. Man{{hvem}} anså at krigshelten Charles de Gaulle var den eneste som kunne holde landet sammen, og han fikk frie hender til å utarbeide en ny konstitusjon. Den [[28. september]] 1958 stemte 79,2 % av befolkningen for den nye grunnloven, og de Gaulle kunne innta presidentpalasset. I de Gaulles nye [[Den femte franske republikk|femte republikk]] fikk presidenten store fullmakter, og ble valgt for en syvårsperiode. Presidenten fikk ansvaret for å danne regjeringer, fikk full kontroll over utenrikspolitikk samt retten til å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg.{{tr}} Voldshandlingene i Algerie spredte seg i 1958 og kulminerte med [[Massakren i Paris i 1961]].<ref>Jim House (2001) Antiracist memories: The case of 17 October 1961 in historical perspective, ''Modern & Contemporary France,'' 9:3, 355-368, DOI: 10.1080/09639480120065999</ref>

De Gaulle førte en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk de ti årene han satt med makten. I [[1962]] sørget han for å avslutte krigen i Algerie, og gav landet dets uavhengighet. I [[1960]] ble Frankrike en [[kjernefysiske våpen|atommakt]], og [[1965]] det tredje landet etter [[Amerikas forente stater|USA]] og [[Sovjetunionen]] som skjøt opp sin egen [[Kunstig satellitt|satellitt]]. I [[1966]] trakk de Gaulle Frankrike ut av [[NATO]]s felles kommandostruktur, og året etter la han ned [[veto]] mot Storbritannias medlemskap i [[Den europeiske union|EF]] (senere EU).

I mai [[1968]] brøt det ut omfattende opptøyer i Frankrike mot det mange oppfattet som de Gaulles svært autoritære styre og det svært konservative samfunnsklimaet. Urolighetene begynte i studentmiljøene ved [[Universitetet i Paris|Sorbonne]] i Paris, og etter kort tid hadde problemene spredd seg til hele landet. 10 millioner arbeidere gikk ut i [[streik]], og hundretusener av demonstranter krevde de Gaulles avgang. De Gaulle svarte med å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg i juni. Han beordret også de streikende arbeiderne tilbake på jobb, og truet med [[unntakstilstand]] om uroen fortsatte. De Gaulle vant en stor seier i dette valget og fikk 358 av 487 mandater i nasjonalforsamlingen, men etter et nederlag i en folkeavstemning året etter angående endringer i den politiske strukturen gikk de Gaulle av den [[28. april]] [[1969]].

Ny president ble [[Georges Pompidou]], de Gaulles tidligere statsminister og mannen som hadde ansvaret for den forholdsvis fredelige løsningen på krisen i 1968. Pompidou satt frem til sin død i [[1974]], og ble etterfulgt av [[Valéry Giscard d'Estaing]]. D'Estaing gikk inn for å modernisere Frankrike, og var blant annet ansvarlig for byggingen av høyhastighetstogsystemet [[TGV]]. D'Estaing ble bare sittende i én periode, da han tapte valget i [[1981]] for [[sosialisme|sosialisten]] [[François Mitterrand]].

Mitterrand ble den femte republikks første venstreorienterte president, og regjeringen hans ble den første venstreorienterte regjeringen på 23 år. Mitterrand førte straks politikken mot venstre, og sørget for å avskaffe dødsstraffen samt for innføringen av nye skatter. Han sørget også for byggingen av flere prestisjeprosjekter, som blant annet [[Arche de la Défense|Grande Arche]], [[Bibliothèque nationale]] og [[Kanaltunnelen]].

[[Fil:Francois_Hollande_2015.jpeg|thumb|[[François Hollande]] var Frankrikes president fra 2012 til 2017.]]
Det ble ført en aktiv europapolitikk under Mitterrand. Han var en av arkitektene bak [[Den europeiske enhetsakt|Enhetstraktaten]], den første større revisjonen av Romatraktaten. Enhetstraktaten ble undertegnet i [[1986]]; samme år ble også EU utvidet med Spania og [[Portugal]], en utvidelse støttet av Mitterrand. Mitterrand var også en av hovedmennene bak [[Maastricht-traktaten]], traktaten som definerer dagens EU.

Mitterrands presidentperiode sluttet i [[1995]]. Den [[17. mai]] tiltrådte den konservative [[Jacques Chirac]], en tidligere statsminister, som ny president. Chirac fikk sterk kritikk fra internasjonale miljøverngrupper etter å ha gjennomført tester av kjernefysiske våpen på Mururoaatollen i [[Stillehavet]]. Året etter uttalte han imidlertid at Frankrike nå «for alltid» hadde gitt opp slike tester.

Chirac ble valgt på et program som innebar økonomiske reformer med tanke på å bekjempe den høye [[arbeidsledighet]]en. Reformene til Chirac og statsminister [[Alain Juppé]] ble imidlertid svært upopulære, og i parlamentsvalget i [[1997]] tapte høyresiden slik at sosialisten [[Lionel Jospin]] ble ny statsminister. «Samboerskapet» mellom Jospin og Chirac varte i fem år, en periode preget av politiske motsetninger mellom presidenten og regjeringen.

I presidentvalget i [[2002]] fikk overraskende nok lederen for det høyreradikale partiet [[Front national]], [[Jean-Marie Le Pen]], flere stemmer enn Jospin, og gikk til andre runde sammen med Chirac. I andre runde fikk Chirac hele 82,21 % av stemmene, etter bare å ha fått 19,88 % i første runde. I forkant av andre runde hadde flere hundre tusen franskmenn demonstrert i gatene mot Le Pen, og alle andre kandidater hadde oppfordret sine støttespillere til å stemme Chirac for å hindre Le Pen i å få makten.

I løpet av Chiracs andre periode har han utmerket seg som en skarp kritiker av USAs president [[George W. Bush]]s utenrikspolitiske linje, og gjorde det klart at han ville legge ned veto i [[FN]]s [[fNs sikkerhetsråd|sikkerhetsråd]] mot all bruk av våpenmakt mot [[Irak]].

I [[2005]] var det folkeavstemning i Frankrike angående fransk tilslutning til den nye [[Traktaten om en forfatning for Europa|«EU-grunnloven»]]. Nei-siden vant denne med 55 % av stemmene, noe som var stort nederlag for Chirac og regjeringen. To dager etter avstemningen gikk den upopulære statsministeren [[Jean-Pierre Raffarin]] av. Hans etterfølger ble [[Dominique de Villepin]].

I [[2007]] ble [[Nicolas Sarkozy]] valgt til ny president etter Chirac. Den høyreorienterte Sarkozy slo den sosialistiske motkandidaten [[Ségolène Royal]] i en knepen seier.

I presidentvalget i [[2012]] tapte Sarkozy for sosialisten [[François Hollande]]. Da var det 17 år siden sist Frankrike hadde hatt en venstreorientert president.

== Referanser ==
<references/>

{{anbefalt}}

{{portal|Historie}}

{{Europeisk historie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Frankrikes historie| ]]