Redigerer Folkesuverenitetsprinsippet

{{Refforbedre|dato=2019-10}}
[[Fil:Jean-Jacques Rousseau (painted portrait).jpg|miniatyr|Den sveitsiske filosofen [[Jean-Jacques Rousseau]] formulerte prinsippet i sin endelige form i boken ''Samfunnspakten''.]]
'''Folkesuverenitetsprinsippet''' (folkesuverenitet) er en politisk læresetning eller et samfunnssystem som går ut på at all legitim [[stat]]smakt stammer fra folket selv. Dette står i motsetning til prinsippet om [[Fyrstesuverenitetsprinsippet|fyrstesuvereniteten]]. Ideen oppsto i England på 1600-tallet i kampen mot kongens [[enevelde]] og ble senere fremholdt under [[Den franske revolusjon|den franske revolusjonen]] på slutten av 1700-tallet. Folkesuvereniteten kan forstås rent individuelt som at makten stammer fra den enkelte borger eller kollektivt ved at makten springer ut av folket som enhet.<ref name=":0">Hobson 2015, s. 44–45</ref><ref name=":1">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008121704060|tittel=Statsvitenskapelig leksikon|forlag=Universitetsforl.|utgivelsesår=1997|isbn=8200229246|utgivelsessted=Oslo|side=61}}</ref> 

Dette formuleres første gang i en uttalelse fra [[det engelske parlamentet]] sommeren 1649, etter oppgjøret med kong [[Karl I av England]]. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. [[John Locke]] omtalte dette prinsippet generelt i ''Two Treatises of Government'' (1689). Senere formuleres prinsippet endelig hos [[Jean-Jacques Rousseau]] i hans verk ''Contrat Social'' (1762), på norsk ''Samfunnspakten''. Her fastsettes folket selv som suverent: 

:''«Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare representeres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt»''<ref>''Samfunnspakten'', oversatt av Sverre Holm, utgitt i boka ''Voltaire – Rousseau'', Gyldendal, 1975)</ref> 

I [[Norges Grunnlov]] finnes referansen i paragraf 49: 
:''«Folket udøver den lovgivende magt ved Stortinget...»''

Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt, representativ forsamling eller gjennom direkte [[Folkeavstemning|folkeavstemninger]].<ref name=":1" />

Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til [[liberalismen]]s fremvekst på 1700- og 1800-tallet, og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den [[franske revolusjon]],<ref name=":0" /> og [[den amerikanske uavhengighetserklæringen]] – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814. 

Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte [[stormannsmøtet på Eidsvoll]] i februar 1814 ble det brukt som begrunnelse for å avvise [[Christian Frederik]]s planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten. 

==Referanser== 
<references/> 

== Kilder ==

* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Politikk]]
[[Kategori:Suverenitet]]