Redigerer Folke Bernadotte

{{Infoboks biografi}}
'''Folke Bernadotte af Wisborg''' (født [[2. januar]] [[1895]], død [[17. september]] [[1948]] i [[Jerusalem]]) var en [[Sverige|svensk]] [[greve]], leder av [[Svensk Røde Kors]] og diplomat. Han var sønn av prins [[Oscar Bernadotte]] og Ebba Munck av Fulkila. Han var nevø til [[Gustav V av Sverige]].<ref name="Ottosen1998" /><ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Folke Bernadotte|url=http://snl.no/Folke_Bernadotte|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-08-08|besøksdato=2019-03-07|språk=no}}</ref> Han organiserte [[De hvite bussene|evakuering av mange tusen hovedsakelig norske og danske fanger]] fra tyske fengsler og konsentrasjonsleirer i sluttfasen av [[andre verdenskrig]]. Bernadotte oppga selv at de hvite bussene fraktet ut {{formatnum:6000}} danske og norske frigitte fanger og 13&nbsp;000 fra andre land til Sverige.<ref name="Bernadotte1945">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011100005|tittel=Redningsekspedisjonen til Tyskland|forfatter=Bernadotte, Folke|fornavn=|verk=Frendefolk: streiflys over forholdet mellom Norge og Sverige under krigen 1940-45|forlag=Aschehoug|år=|isbn=|redaktører=|utgivelsessted=Oslo|side=101ff|sider=|kapittel=|sitat=|utgivelsesår=1945}}</ref> 

==Bakgrunn==
[[Fil:Count-and-Countess-Bernadotte-of-Wisborg-with-the-sons-at-the-airport-352124532502.jpg|miniatyr|left|Folke Bernadotte med sin kone Estelle og deres sønner, [[Bromma lufthavn|Bromma]] flyplass, 1941.]]
Faren avsto rett til svenske tronen gjennom ekteskapet med Ebba Munck, hoffdame hos kronprinsesse Victoria. Barndomshjemmet var preget av foreldrenes personlige kristne tro. Han hadde fire søsken.<ref>[[#Rimmerfors|Rimmerfors (1948)]] s. 9-13</ref> Folke Bernadotte gikk for å være stille og reservert som barn.<ref>[[#Rimmerfors|Rimmerfors (1948)]] s. 9-13</ref> Han ble rekruttert til hæren i 1912 og gikk ut av Kungliga Krigsskolan i 1915.<ref>[[#Rimmerfors|Rimmerfors (1948)]] s. 21</ref> Han var [[kavaleri]]offiser under første verdenskrig og fikk graden løytnant i 1918. Han giftet seg i 1928 med amerikanske [[Estelle Ekstrand]] (født Manville) som han møtte på [[Rivieraen]]. Estelle Manville kom fra en fornem og svært velstående familie i USA. Bryllupet var et stort tema i sensasjonspressen i USA. De fikk fire gutter hvor to døde unge.<ref>[[#Rimmerfors|Rimmerfors (1948)]] s. 23-25</ref> Han hadde representasjonsoppgaver blant annet i USA der han også drev som forretningsmann.<ref name="Ottosen1998" />{{rp|90-91}}

==Andre verdenskrig==
[[Fil:Folke Bernadotte-1943.jpg|miniatyr|Sverige organiserte utveksling av krigsfanger mellom allierte og Tyskland i 1943. Her Bernadotte sammen med australske soldater ankommet med tysk tog til [[Göteborg]].]]
Ved utbruddet av andre verdenskrig og invasjonen av Norge i 1940 ble hans oppgaver som offiser viktige. Onkelen, prins Carl, var i mange år formann i svensk [[røde kors]] (Bernadotte-familien hadde lenge dominert toppledelsen i organisasjonen) og i 1943 ble Folke Bernadotte visepresident i Sveriges Røde Kors. Krigsfanger ble utvekslet mellom de krigførende parter via Sverige og i regi av Bernadotte. Han besøkte Berlin i 1943 på en tid da de alliertes bombing av byen ble trappet opp særlig med amerikanske fly som bombet i dagslys. Bernadotte måtte søke tilflukt i kjelleren under et alliert angrep og legasjonens bygning ble ødelagt. Under et kort opphold i Genève 18–19. november 1943 møtte han [[Peter Martin Anker (diplomat)|Peter Anker]] som orienterte om situasjonen for fangene i konsentrasjonsleirer og fengsler i Tyskland. Anker orienterte om det tyske systemet med konsentrasjonsleirer og fengsler.<ref name="Ottosen1998" />{{rp|91-92}}<ref>[[#Rimmerfors|Rimmerfors (1948)]] s. 27</ref> I Tyskland var dessuten en del svenske kvinner gift med falne tyske soldater og disse kvinnene vil man evakuere til Sverige.<ref>[[#Rimmerfors|Rimmerfors (1948)]] s.45</ref>

[[Walter Schellenberg]] fortalte Bernadotte at Hitler, Ribbentrop og Bormann i 1943 hadde lagt planer for å okkupere [[Sveits]] på grunn av de alliertes landgang i Italia. Schellenberg skal ha motarbeidet disse planene og holdt kontakt med sine bekjente i Sveits om saken.<ref>{{kilde bok | forfatter = Bernadotte, Folke | utgivelsesår = 1945 | tittel = Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007012501064 | side = 112}} </ref>
 
I oktober 1944 reiste han til London der han hadde møter med [[Trygve Lie]] og [[Sverre Støstad]]. Høsten 1944 var tyske leire i Frankrike evakuert og fangene flyttet til selve Tyskland. Bernadotte gikk ut fra at Tyskland respekterte Genenve-konvensjonen for krigsfangenes del. Tyskland benektet i utgangspunktet at det var utlendinger i fengsler og konsentrasjonsleirer i landet. Utenriksdepartementet i Berlin innrømte at det var «noen få» nordmenn i Sachsenhausen. I London orienterte Bernadotte om planene i Stockholm for å hjelpe fangene og Bernadottes planer var i strid med de alliertes holdning om å la fangen bli inntil videre. Bernadotte mente fangene ikke ville overleve til kapitulasjonen. Bernadotte reiste videre til det frigjorte Paris og hadde møte med general [[Eisenhower]]. Den svenske diplomaten [[Raoul Nordling]] orienterte om hvordan han hadde sørget for tyske styrker ikke tok med seg franske fanger da de trakk seg ut av Paris.<ref name="Ottosen1998" />{{rp|92-94}}

===Himmlers kapitulasjonstilbud===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101III-Alber-064-27A, Heinrich Himmler.jpg|miniatyr|Bernadotte forhandlet direkte med SS-leder [[Heinrich Himmler]] om evakuering av fanger fra Tyskland. Bernadotte formidlet også Himmlers forslag om separat fred med USA og Storbritannia. Himmler (til høyre) fotografert i 1943 sammen med sin adjutant [[Werner Grothmann]]. {{byline|Bundesarchiv, Bild 101III-Alber-064-27A / Alber, Kurt / CC-BY-SA 3.0}}]]
Himmler ba Bernadotte overbringe det første tilbudet (april 1945) om kapitulasjon overfor USA og Storbritannia. Bernadotte sa, i samråd med den svenske regjeringen, at han bare ville å formidle et slikt tilbud om det også omfattet Norge og Danmark, noe Himmler opprinnelig ikke hadde planlagt. Da Bernadotte overbeviste Himmler om å inkludere Danmark og Norge formidlet Bernadotte forslaget som ble avvist. Himmlers fremstøt kan ha medvirket til å dempe de mest kampvillige grupperinger hos okkupasjonsmakten i Norge.<ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Ihlen, Joakim | utgivelsesår = 1945 | tittel = Frendefolk: streiflys over forholdet mellom Norge og Sverige under krigen 1940-45 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011100005 | side = 73, 86}} </ref><ref>https://www.britannica.com/biography/Greve-Folke-Bernadotte-af-Wisborg</ref> Ifølge Schellenberg var Himmler den eneste som kunne få SS-styrkene i Danmark og i Norge til å kapitulere. De ordinære tyske styrkene i Norge var lite motivert til å fortsette kampen etter en generell kapitulasjon på kontinentet, mens SS-styrkene kunne være beredt til å kjempe videre.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|47}}

Bernadotte møtte Himmler siste gang i [[Lübeck]] natt til 24. april og tok da med seg Himmlers skriftlige kapitulasjonsforslag til utenriksminister Günther. De allierte ble sent 24. april formidlet til de britiske og amerikanske regjeringer. President Truman svarte 26. april med krav om tysk kapitulasjon på alle fronter. Bernadotte reiste 27. april til Odense og informerte Schellenberg om avslaget. Himmlers tilbud ble kjent over radionyhetene 28. april, nyheten nådde Hitler i bunkeren.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|39}}

==De hvite bussene==
{{utdypende|De hvite bussene}}
I Norge er han særlig kjent for sitt arbeide med organiseringen av de [[De hvite bussene|hvite bussene]], som friga blant annet norske og danske fanger fra tyske [[konsentrasjonsleir]]er. Initiativet kom fra den norsk diplomaten [[Niels Christian Ditleff]] som var i eksil i Sverige.<ref name=":0" /> På norsk side samarbeidet han blant annet med [[Wanda Heger]], [[Bjørn Heger]], [[Johan B. Hjort]] og [[Didrik Arup Seip]] som oppholdt seg i Tyskland.<ref name="Ottosen1998">{{ Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1998 | tittel = Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945 | isbn = 8203223044 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303029 | side = }} </ref><ref name="Heger">{{ Kilde bok | forfatter = Heger, Wanda | utgivelsesår = 1995 | tittel = Hver fredag foran porten | isbn = 8205229872 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031004009 | side = }} </ref> Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i [[Groß Kreutz]]. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.<ref name="Ottosen1995" /> Bernadotte møtte 17. februar Seip og det orienterte hverandre gjensidig.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|35}}

Bernadotte ble trolig valgt til oppdraget med de hvite bussene på grunn av personlige egenskaper og kvalifikasjoner. Hans kongelige opphav ble dessuten antatt å gjøre inntrykk på [[Heinrich Himmler]] og de øvrige SS-lederne. Bernadotte kom med tysk fly til Berlin 16. februar 1945 offisielt for å se til arbeidet med å hente hjem svenske enker av tyske soldater. Seip hadde møte med ham samme dag. Før Bernadotte fikk snakke med Himmler måtte han passere [[Ernst Kaltenbrunner]], sjef for sikkerhetspolitiet. Han hadde også et møte med utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]], der Ribbentrop holdt et langt foredrag om bakgrunnen for andre verdenskrig. Bernadotte samarbeidet med [[Walter Schellenberg]] som deltok i møtet med Kaltenbrunner. Bernadotte begynte straks forhandlingene med Himmler. På denne tiden var Himmler også ansvarlig for østfronten der den røde arme rykket frem. Bernadotte beskrev Himmler som det mest kompliserte mennesket han hadde møtt og ble overrasket over at Himmler var vennlig, følsom og humoristisk. Bernadotte forærte Himmler et verk fra 1600-tallet om svenske [[runer]], noe Himmler ble begeistret for.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bernadotte, Folke | utgivelsesår = 1945 | tittel = Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007012501064 | side = }} </ref>{{rp|29}}<ref>[[#Rimmerfors|Rimmerfors (1948)]] s.45-50</ref><ref name="Heger" />{{rp|176-177}} 

Bernadotte hadde også møte med [[Joachim von Ribbentrop]] som ikke ble informert om Bernadottes egentlige oppdrag. Bernadotte møtte Himmler første gang 19. april i Hohen-Lüchen 120 nord for Berlin. Schellenberg var til stede. Himmler nektet først å overføre fangene til Sverige, men gikk med på at fangene kunne samles i felles leir med tilsyn av Røde kors. Bernadotte returnerte til Sverige 23. februar og orienterte regjeringen.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|35}} Bernadotte reiste 28. mars til Tyskland med et utvidet mandat som blant annet skisserte at 25.000 franske kvinner kunne evakueres til Sverige. Schellenberg og Bernadotte hadde 2. april et fire timer langt møte med Himmler. Bernadotte nevnte at Tyskland hadde tapt krigen og at Himmler burde søke å få avsluttet krigen. Schellenberg foreslo at Bernadotte kunne oppsøke Eisenhower for å diskutere muligheten til separat fred på vestfronten. Bernadotte ba om å få flytte fangene fra Neuengamme (hvor forholdene var dårlige) til Sverige. Himmler tillot da at syke mannlige fanger og alle danske og norske kvinner kunne overføres til Sverige, og danske politimenn kunne returnere til Danmark.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|37}}

En av vanskelighetene var at offiserene var krigsfanger underlagt egne regler i folkeretten, mens tukthusfangene formelt var dømt til fengsel for en bestemt tid. Krigsfangene hørte til under forsvarsdepartementet og tukthusfangene under vanlig sivil justismyndighet, mens konsentrasjonsleirfangene, studenter og andre internerte sorterte under SS. Forhandlingene var enklest for konsentrasjonsleirene der ''Schutzhäftlinge'' ikke hadde en formell status. Wanda Heger mente at tyske myndigheter hadde for lave tall på norske og danske fanger, og ikke hadde skikkelig oversikt. Himmler antydet at det var 2000 skandinaviske fanger, mens gruppen i Groß Kreutz mente at det dreide seg om 8000 fanger.<ref name="Heger" />{{rp|176-177}} Den opprinnelig planen var evakuering sjøveien via [[Gjedser]]-[[Warnemünde]], senere ble det til at bare forsyningene skulle sendes med båt. Bernadott reiste til Tyskland 5. mars og forhandlet videre med Schellenberg og Kaltenbrunner, Kaltenbrunner var klar motstander av tiltaket.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|36}}
[[File:Swedish Red Cross men outside their buses.jpg|thumb|Mannskap fra svensk [[røde kors]] oppstilt ved bussene merket «Schweden».]]
Etter forslag fra [[Bjørn Heger]] fikk Bernadotte raskt gjennom at tukthusfanger og konsentrasjonsleirfanger skulle samles i [[Neuengamme]] ved [[Hamburg]]. Dersom Himmler ikke ga tillatelse til å flytte fangene til Sverige, var de i Neuengamme så nær som mulig. Bernadotte fikk tillatelse til å frakte alle kvinner, syke, noen studenter og «sivil-internerte» direkte til Sverige. De første kolonnen fra svensk røde kors nådde [[Friedrichsruh slott|Friedrichsruh]] natt til 13. mars der Bernadotte tok mot dem.<ref name="Heger" />{{rp|179}} Til Neuengamme ble i siste del av mars fraktet 2200 fra [[Sachsenhausen]], 600 danske og norske fra [[Dachau]] og 1600 danske politifolk fra leirer ved [[Dresden]]. I andre fase ble 600 tukthusfanger hentet, 130 danske og norske kvinner fra [[Ravensbrück]] og 425 jødiske dansker fra [[Theresienstadt]]. Senere ble 7500 kvinner hentet fra Ravensbrück, Neu Brandenburg og [[Malschow]] til den danske grensen.<ref name="Bernadotte1945" />

Didrik og Johanne Seip reiste rett til Sverige med fly 9. april sammen med Bernadotte.<ref name="Heger" />{{rp|191}} I løpet av april 1945 var 3300 norske fanger og flere tusen andre overført fra Tyskland til Sverige.<ref name=":1" /> Det svenske forsvaret bidro med materiell og frivillig militært mannskap deltok. Svensk Røde Kors hadde ikke tilstrekkelig mannskap og Bernadotte forhandlet etter retur fra Berlin i februar med forsvarsledelsen i Sverige. Den svenske regjeringen godtok opplegget. Med i de svenske busskolonnene var også kjøkken, sanitet og verksted. I april ble operasjonen forsterket med 14 danske ambulanser og 35 danske busser. Til evakuering av Neuengamme bidro Danmark med 100 kjøretøyer. Aksjonen ble avsluttet 1. mai.<ref name="Bernadotte1945" />

Ledelsene for kolonnene måtte stadig forholde seg til motvillige tyske sjefer. I midten av april ble intensiveringen av krigshandlingene stadig mer brysom for ekspedisjonen. Opprinnelig kjørte de om natten, da allierte jagerfly begynt å angripe om natten gikk de over til å kjøre kolonnene i dagslys. 25. april ble 18 personer drept under et alliert angrep.<ref name="Bernadotte1945" />

[[Felix Kersten]] fungerte til dels som mellommann ved forhandlingene mellom Bernadotte og Himmler. Den britiske historikeren [[Hugh Trevor-Roper]] skrev i tidsskriftet ''Atlantic Monthly'' (1953) og i innledningen til Kerstens erindringer (1956) at Kersten spilte den avgjørende rollen og at Bernadotte selv var underordnet figur. Bernadotte ble kritisert for å ha villet tilegne seg æren selv. Svensk UD gransket saken i 1956 og anerkjente Kerstens bidrag. UD konkluderte med Kerstens og dermed Trevor-Ropers fremstilling var upålitelig. [[Johan Scharffenberg]] ga i 1958 ut en bok om «Trevor-Ropers angrep på Bernadotte». Scharffenberg fremhever den norske gruppen i Groß Kreutz' bidrag.<ref name="Scharffenberg">{{ Kilde bok | forfatter = Scharffenberg, Johan | utgivelsesår = 1958 | tittel = Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945: Trevor-Ropers angrep på Bernadotte | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tanum | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042301006 | side = }}</ref> I brev til Trevor-Roper i 1947 la Bernadotte selv vekt på Schellenbergs innflytelse på Himmler, og skrev at det var Schellenberg som gjorde evakueringen med de hvite bussene mulig. Ifølge Bernadotte var det Schellenbergs innflytelse som gjorde at gasskamrene i [[Ravensbrück]] ble brukt i liten utstrekning. Trevor-Roper mente at Kersten i desember 1944 fikk en plan for evakuering godkjent av Himmler. Kersten hadde en egne evne til å stanse Himmlers sterke smerteanfall med massasje og fulgte Himmler overalt. Kersten bodde i Sverige fra 1943 og reiste ved behov til Tyskland for å behandle Himmler siste gang i april 1945.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|47-50}} Seip og Hjort fikk kjennskap til Kerstens virksomhet først etter krigen. Ditleff hadde ikke kontakt med Kersten om saken.<ref name="Scharffenberg" />{{rp|58}}

==Etter krigen==
[[Fil:NYT-Folke Bernadotte assassination.jpg|miniatyr|Faksimile av ''[[New York Times]]'' oppslag om drapet.]]
[[Fil:Bernadotte funeral.jpg|miniatyr|Fra Bernadottes begravelse. Fra venstre: Alexander Cadogan (Storbritannias FN-ambassadør), [[Ernest Bevin]] (utenriksminister), [[George Marshall]] (USAs utenriksminister) og [[William Lyon Mackenzie King]] ([[Canada]]s statsminister).]]
Etter andre verdenskrig medvirket han til svensk hjelpearbeid i Norge, Nederland, Frankrike og Polen. Han var president i Sveriges Røde Kors fra 1946.<ref name="Elgklou">{{ Kilde bok | forfatter = Elgklou, Lars | utgivelsesår = 1978 | tittel = Bernadotte | utgivelsessted = Stockholm | forlag = Askild & Kärnekul | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014022624022 | side = 210-211}}</ref>

===Drept i Palestina===
Han ble utnevnt til [[FN]]s hovedmegler i [[Palestina (område)|Palestina]] i [[1948]], blant annet klarte han å få til en våpenhvile mellom [[Israel]] og de arabiske landene. Under oppdrag i [[Jerusalem]] ble han [[17. september]] [[1948]] drept av jødiske militante. Det var terrororganisasjonen [[Lehi]], den såkalte Stern-gjengen, som stod bak drapet.<ref>Gabriel Ben-Dor and Ami Pedahzur,'Jewish Self-Defence and Terrorist Groups Prior to the Establishment of the State of Israel: Roots and Traditions,' in Ami Pedahzur, Leonard Weinberg (eds.), ''[http://books.google.com.au/books?id=b2Mv3Y797y0C&pg=PA116 Religious Fundamentalism and Political Extremism,]'' Frank Cass, 2004 pp.94-120, pp-115-116.</ref>

==Utmerkelser og ettermæle==
For sin innsats ble han tildelt [[St. Olavs orden]], [[Nordstjerneordenen|Nordstjärneordnen]], storkorset av Dannebrogen og [[Finlands hvite roses orden|Finlands hvite rose]]. Bernadotte ble æresdoktor ved universitetene i [[Uppsala universitet|Uppsala]], [[Universitetet i Oslo|Oslo]] og [[Københavns Universitet|København]].<ref name="Elgklou" />

== Referanser ==
<references>
<ref name="Ottosen1995">{{ Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1995 | tittel = Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45 | isbn = 8203260764 | isbn = 8203260756 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008030504066 | side = }}</ref> 
</references>

== Litteratur ==
* Göran Burén: ''Mordet på Folke Bernadotte''. Leopard förlag, 2012 ISBN 978-91-7343-384-6
* {{ Kilde bok | forfatter = Rimmerfors, Einar | utgivelsesår = 1948 | tittel = Folke Bernadotte | utgivelsessted = Oslo | forlag = Ansgar | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060801001 | ref = Rimmerfors}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/israels-forgotten-hero-the-assassination-of-count-bernadotte--and-the-death-of-peace-934094.html «Israel's forgotten hero: The assassination of Count Bernadotte - and the death of peace»], fra ''[[The Independent]]'' 18. september 2008

{{Portal|Sverige}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Bernadotte, Folke}}
[[Kategori:Huset Bernadotte]]
[[Kategori:Adelige svensker]]
[[Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo]]
[[Kategori:Æresdoktorer ved Københavns Universitet]]
[[Kategori:Personer fra Stockholm]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Finlands hvite roses orden]]
[[Kategori:Nordstjerneordenen]]
[[Kategori:Æresdoktorer ved Uppsala universitet]]