Redigerer Florentine Rost van Tonningen

{{Infoboks biografi
}}
'''Florentine Sophie (Florrie) Rost van Tonningen-Heubel''' (født [[14. november]] [[1914]] i [[Amsterdam]], død [[24. mars]] [[2007]] i [[Waasmunster]] [[Belgia]]) var gift med lederen for [[Nederland]]s [[Nationaal-Socialistische Beweging]] (NSB), [[Meinoud Rost van Tonningen]], og ble senere kjent for sin høyreekstreme innstilling. Etter den [[annen verdenskrig]]s slutt, og hennes manns død i 1945, forble hun tro mot [[nasjonalsosialismen]] i ord og gjerninger resten av livet. Dette ga henne kallenavnet ''den sorte enke''.

== Ungdom ==
Florentine (Florrie) Heubel ble født i Amsterdam, som datter av bankieren Gustav Adolph Heubel og Cornelie van Haren Noman som var av [[patrisier]]sfamilie. Hun var en av fire søsken, hun hadde søsteren Annie (født 1906) og to brødre, Dolf (1904) og [[Wim Heubel|Wim]] (1910). Hun vokste opp i [[Hilversum]], og da den unge [[Juliana av Nederland|prinsesse Juliana]] besøkte byen ble Florrie og broren Wim invitert til å spille tennis med prinsessen. På [[1930-tallet]] ble søsknene Florrie og Wim aktive innen NSBs ungdomsorganisasjon, «de [[Nationale Jeugdstorm]]». På denne tiden studerte hun [[biologi]] ved [[Universitetet i Utrecht]], med interesse for [[atferdspsykologi]].

På sommeren 1936 hadde Florrie Heubel et studieopphold i [[Berlin]], og ble der imponert av [[Adolf Hitler]] og 'kameratskapet, disiplinen og den entusiastiske innsatsen' som den [[nasjonalsosialisme|nazistiske bevegelsen]] la for dagen. Et år senere reiste hun og broren Wim på besøk til [[Nederlandsk-India]], der den eldste broren Dolf arbeidet som landbruksingeniør. Etter hjemkomsten forlot hun NSB fordi hun mente at partiet ikke var tydelig nok med hensyn til [[eugenikk|rasehygiene]], og hun syntes heller ikke at partilederen [[Anton Mussert]] tok hennes bekymringer alvorlig nok. I løpet av 1939 traff hun Meinoud Rost van Tonningen gjennom sin bror. Under den tyske invasjonen av Nederland 10. mai [[1940]] oppholdt hun seg igjen i Berlin. Senere omtalte hun den tyske invasjonen med at «tyskerne ville ha en korridor slik at de kunne komme nær [[Storbritannia|England]] som siden [[Neville Chamberlain|Chamberlains]] tid hadde veddet på to hester».

== Giftermål med Rost van Tonningen ==
[[Fil:Huwelijksring mw rost van tonningen.jpg|thumb|right|Gifteringen av massivt gull med livstreet som under vielsen ble kysset av Hitler. Etter dette var den hellig for Rost van Tonningen, og hun bar den de neste 67 årene.]]
Bryllupet mellom Florentine Heubel og Meinoud Rost van Tonningen stod på [[vintersolverv]]sdagen [[21. desember]] [[1940]]. De hadde bedt om godkjenning fra den tyske [[Reichsführer-SS]], [[Heinrich Himmler]]. Da de fikk hans tillatelse og godkjenning av sine [[stamtavle]]r, ble dette det første SS-giftermålet. Ekteparet fikk tre sønner, [[Grimbert Rost van Tonningen|Grimbert]] (1941), Ebbe (1943) og Herre (1945). I 1980-årene tok sønnene offisiell avstand fra deres mors politiske standpunkt.<ref>[http://217.170.53.59/node/175 In memoriam mijn moeder (Minneord om min mor)]  {{Wayback|url=http://217.170.53.59/node/175 |date=20070928224601 }}, [[Grimbert Rost van Tonningen]]s blogg, 24. mars 2007</ref> Den yngste sønnen, Herre, ble født samme dag som onkelen [[Wim Heubel]] falt i kamp ved [[Elst (Gelderland)|Elst]], [[28. april]] [[1945]]. Wim Heubel var i tjeneste ved SS-divisjonen [[Landstorm Nederland]]. Florentine og barna oppholdt seg da på øyen [[Terschelling]] i [[Friesland (Nederland)|Friesland]], og ikke lenge etter flyktet hun med barna via  [[Cuxhaven]] til [[Goslar]] i Tyskland der hennes familie fra gammelt av hadde eiendommer. Hennes foreldre oppholdt seg også der. Ektemannen Meinoud Rost van Tonningen ble tatt til fange av kanadiske styrker 8. mei 1945.

Ikke lenge etter krigens slutt mistet Meinoud Rost van Tonningen livet i fengselet i Scheveningen ved [[den Haag]], der han var fengslet mens han avventet rettssaken. Det ble sagt at han hadde begått selvmord ved å hoppe over rekkverket på en trapp. Enken Rost van Tonningen-Heubel har alltid avvist at hennes mann skulle ha begått selvmord, og hevdet at han ble drept. Vitneutsagn fra medfanger skulle støtte hennes mening. Drapsmotivet skulle ha vært at hennes mann i kraft av sin posisjon som president for [[De Nederlandsche Bank]] skulle ha for mye kunnskap om fremtredende personers transaksjoner med svarte penger. Under fjernsynsprogrammet «det svarte får» ([[nederlandsk språk|nl.:]] ''Het zwarte schaap'') bekreftet en medarbeider fra [[RIOD]] (Nederlands Instituut voor Oorlogsdocumentatie, det nederlandske instituttet for krigsdokumentasjon), A.J. van der Leeuw, hennes versjon idet han omtalte hendelsen som om Rost van Tonningen skulle ha blitt drevet til selvmord.

== De private arkiver ==
I sin book ,,In search of my weddingring" anklaget Rost van Tonningen [[Bernhard von Lippe-Biesterfeld]] for dodsfallet til hennes mann. De private arkiver til paret ville gi bevis. Dette arkivet er kun tilgjengelig gjennom arkiviar F.J.A.M. van der Helm, som fra 1980 skal bevare og forvalte arkivene. Kort tid for Rost van Tonningen fikk han den 67 år gamle gifteringen, som Adolf Hitler kysset i hennes bryllup i 1940.

== Den sorte enke ==
Etter mannens død fortsatte Rost van Tonningen-Heubel å være aktiv innen ulike høyreekstreme organisasjoner. Til å begynne med levde hun i fattigdom, og hadde hun som så mange andre tidligere nasjonalsosialister fått tilvist en fogd, Anton Leo de Block. Fogden tilkjente hennes svoger, Nico Rost van Tonningen, foreldreansvaret for de tre sønnene. Senere forlot den eldste sønnen, Grimbert, henne. Han flyttet først til familien Fentener van Vlissingen, og senere videre til dronning Julianas sekretær, Jan van der Hoeven.

Resten av livet kjempet hun for at hennes manns navn skulle bli renvasket. I 1952 byttet hun boligen i den Haag, på Frankenslag mot en villa i [[Velp (Gelderland)|Velp]]. Villaen het «Ben Trovato», noe hun så som et tegn ovenfra siden hennes manns initialer var en del av navnet (''RO''st ''VA''n ''TO''nningen). Rost van Tonningen hadde dessuten startet en egen bedrift ved navn Verina BV, som drev handel i varmeapparatur og hadde patent på et tørkestativ. Ved siden av dette fortsatte rettssakene og prosessene for å finne mannens grav helt opp til Raad van State. I 1968 deltok hun i dokumentarfilmen ''Portret van Anton Adriaan Mussert'' (Portrett av Anton Adriaan Mussert) av regissør [[Paul Verhoeven]]. Dette var første gang hun trådte frem offentlig. Politiet ransaket huset hennes, der hun på 1970-tallet hadde lukkede møter med andre med samme ideologiske ståsted, gjentatte ganger uten å finne noe. Villaen ble også forsøkt påtent. I boken ''Op zoek naar mijn huwelijksring'' (På leting etter min giftering) sier hun at «husransakelser, knuste vinduer og brannstiftelser var noe som hørte til dagliglivet».

== Dommer ==
Rost van Tonningen ble flere ganger dømt for å ha spredt nazistisk litteratur og for å ha arrangert nasjonalsosialistiske møter, som for eksempel en vintersolvervsfest. Blant dem hun fortsatte å holde kontakt med frem til hun døde var [[Robert Faurisson]], [[David Irving]], [[Artur Axmann]], Gudrun Burwitz-Himmler, Margarethe Boden (Heinrich Himmlers datter og kone), Ilse Hess ([[Rudolf Hess]]' kone), Gertrud og [[Arthur Seyss-Inquart]], [[Erich Priebke]], [[Thies Christophersen]], [[Léon Degrelle]], [[Colin Jordan]], [[Miguel Serrano]], [[Franz von Papen]], [[Hjalmar Schacht]], [[Ernst Zündel]], general [[Otto Ernst Remer]], [[Udo Walendy]], [[Horst Mahler]], Rie Mussert ([[Anton Adriaan Mussert]]s kone), representanter for [[Vlaams Blok]], [[Siegfried Verbeke]], [[Joop Glimmerveen]] fra [[Nederlandse Volks-Unie]] og flere andre. Fra 1990 av hadde hun dypgående samtaler og korrespondanse med journalisten [[Willem Oltmans]].

== Pensjon ==
Da det i 1986 ble kjent at Rost van Tonningen fikk en enkepensjon fra den nederlandske stat siden hennes mann hadde vært medlem av parlamentet, førte dette til mange reaksjoner. Hun fikk beholde pensjonen selv om det ble arrangert en høring i [[Tweede Kamer der Staten-Generaal|Tweede Kamer]]. Hun deltok i fjernsynsprogrammet ''Het Zwarte Schaap'' i 2000, og forsvarte seg da så godt at fjernsynsselskapet VARA vurderte å la være å vise programmet.

I 2000 hadde Rost van Tonningen planlagt å flytte fra villaen i Velp til en leilighet i [[Arnhem]], men juridiske protester fra det nye nabolaget fikk henne til å forandre mening. Ikke lenge etter flyttet hun til Belgia, noe hun selv beskrev som å reise i eksil siden det ble gjort umulig for henne å bli boende i Nederland. Hun forble nasjonalsosialismens ideologi tro inntil døden.

På enkelte steder ble hun mottatt som en «[[VIP]]», for eksempel ved ''Ulrichsbergtreffen'' i [[Østerrike]] og ''Europäischen Kongress der Jugend'' i [[Thessaloniki]].

== Død og begravelse ==
[[Fil:F.S. Rvt bij haar graf.JPG|thumb|right|Florrie Rost van Tonningen ved sin egen gravsten]]
Allerede i [[1996]] kjøpte Rost van Tonningen et gravsted på Heiderust i Rheden ved Arnhem, og hun fikk laget en gravsten med sitt eget navn, fødselsdato og teksten «De Waarheid maakt vrij» (Sannhet gjør fri). Allerede før hun kjøpte gravstedet var dette omstridt, gravlundens naboer fryktet at graven skulle bli et valfartssted for høyreekstremister.<ref>[http://www.gelderlander.nl/algemeen/dgbinnenland/1247872/Begrafenis-Rost-van-Tonningen-in-stilte.ece?start=2&sort=desc Begrafenis Rost van Tonningen in stilte], [[de Gelderlander]], 7. juni 2007 (nederlandsk)</ref>

24. mars 2007 døde Florrie Rost van Tonningen-Heubel i hjemmet sitt i Belgia. Hun var da 92 år gammel. Begravelsen fant sted i lukket selskap 30. mars 2007. Rheden kommune valgte å holde tidspunktet for begravelsen hemmelig, for slik å forhindre en større tilstrømning av såvel nasjonalsosialister som deres motstandere. Kommunen hadde på forhånd avholdt møter med gravlundens naboer.<ref>[http://www.trouw.nl/nieuws/nederland/article1478602.ece Extreem-rechts afwezig bij begrafenis ’Zwarte weduwe’], Trouw, 27. mars 2007<br /> [http://www.volkskrant.nl/binnenland/article410248.ece/ Stille begrafenis van Zwarte Weduwe], de Volkskrant, 27. mars 2007<br /> [http://www.trouw.nl/nieuws/laatstenieuws/article1478337.ece Uitvaart Zwarte Weduwe in Rheden], Trouw, 26. mars 2007</ref>

De tre sønnene, som alltid hadde tatt avstand fra deres mors ideologi, ba andre om å la henne få fred på gravlunden. Constant Kusters, formann for [[Nederlandse Volksunie]] (NVU), reagerte på følgende vis: «Hva barna sier bryr vi oss ikke om, de har alltid vært i mot oss og deres mor.» (nl.:«Die kinderen kunnen de pest krijgen, want ze zijn altijd tegen ons en hun moeder geweest.»).<ref>[http://www.volkskrant.nl/binnenland/article410268.ece/Extreem-rechts_wil_Zwarte_Weduwe_herdenken Extreem-rechts wil Zwarte Weduwe herdenken], de Volkskrant, 27. mars 2007</ref>

== Bibliografi ==
* ''Op zoek naar mijn huwelijksring'', 1990, De Krijger, Erembodegem (België), ISBN 90-72345-14-2<ref>[http://www.derlebensbaum.com/book-04.doc www.derlebensbaum.com/book-04.doc] {{Wayback|url=http://www.derlebensbaum.com/book-04.doc |date=20070928092617 }}</ref>

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20090429125641/http://www.derlebensbaum.com/ Consortium De Levensboom – Der Lebensbaum], Florrie Rost van Tonningen-Heubels nettsted som hun vedlikeholdt frem til hun døde.

{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Rost van Tonningen-Heubel, Florrie}}
[[Kategori:Nederlendere]]
[[Kategori:Personer fra Amsterdam]]
[[Kategori:Nederlendere fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Kollaboratører med Nazi-Tyskland]]
[[Kategori:Nasjonalsosialisme]]
[[Kategori:Rasisme]]
[[Kategori:Formidlere av propaganda]]
[[Kategori:Holocaustbenektelse]]