Redigerer Finneskatten

'''Finneskatten''', eller '''finnskatt''', '''finnkaup''', '''lappeskatt''' eller '''sameskatt''', var en skatt som [[samer|samene]] (tidligere kalt «finner») på det området vi i dag kaller [[Nordkalotten]] måtte betale til øvrigheten; enten til kongen eller til noen som hadde rett til å kreve inn på hans vegne.<ref>Håvard Dahl Bratrein. [http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Leksikon:Finneskatt «Finneskatt»]; I: ''[[Norsk historisk leksikon]]'', 2004.</ref> Begrepet er mest brukt i sagalitteraturen.<ref>Avsnittet «[http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2007/nou-2007-14/24/4/3.html?id=584475 Finneskatt – lappeskatt]» i NOU 2007:14, ''Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms''</ref> Ordet ''skatt'' (norrønt ''skattr'') ble brukt på avgift som ble innkrevd fra områder utenfor riket; før [[1300-tallet]] betalte ikke nordmenn skatt, de ble «skattlagt» med ''[[leidang]]''.

== Historie ==
Den eldste kilde til finneskatten er fra slutten av [[800-tallet]], da [[Ottar fra Hålogaland]] besøkte [[England]] førte til nedtegning av hans historie.<ref>[http://www.tromsfylke.no/samisk/jernalderogvikingtid/ottarsberetningteksten.html Ottars beretning] {{Wayback|url=http://www.tromsfylke.no/samisk/jernalderogvikingtid/ottarsberetningteksten.html |date=20160305013556 }}, på nettstedet ''Samisk historie'' hos tromsfylke.no</ref><ref>Anders Bendigtsen. [http://home.online.no/~anbendig/lappeskattogbygselpaahelgeland.cfm  «Lappeskatt og bygsel på Helgeland»] {{Wayback|url=http://home.online.no/~anbendig/lappeskattogbygselpaahelgeland.cfm |date=20070930061423 }}; I: ''Årbok for Helgeland'', 1995</ref> Finneskatten var Ottars viktigste inntektskilde. Stormennene reiste på finneferd i de samiske områdene og krevde inn skatt og handlet med samene. Ottar forteller at hver mann ble skattlagt etter ætt og byrd, og regner opp hva den rikeste måtte betale: 15 [[mår]]skinn, 5 [[rein]]skinn, 1 [[Bjørnefamilien|bjørnefell]], 1 kofte av bjørneskinn eller [[oter]]skinn, 2 stk 60 [[alen]] lange skipsreip av [[Hvaler|hval]]- eller [[kobbe]]hud, og 10 [[amber]] fjær.<ref>En «amber» er et gammelt hulmål, tilsvarende 50+ liter; jfr [http://snl.no/eimer ''Eimer''] hos snl.no</ref><ref>Det er pekt på at denne skattebyrden er så stor at den neppe er beregnet pr husholdning, men sannsynligvis fra en [[siida]]. Ref: Avsnittet «[http://www.tromsfylke.no/samisk/middelalder/skatteleggingogkolonisering.html Skattelegging og kolonisering]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}», på nettstedet ''Samisk historie'' hos tromsfylke.no</ref>

En annen som krever inn skatter fra samene er [[Torolv Kveldulvsson]] (død omtrent 890), omtalt i [[Egils saga]], som er ''konguns syslu'' ([[sysselmann]]) på vegne av kongen. Det fortelles at Kveldulvsson hadde med seg 90 mann på sin ferd til Finnmark, mange varer for å bytte med samene og at det ble krevd inn skatter og hold handelsstemner. Alt gikk for seg minnelighet og vennskap, sier sagaen. Imidlertid tolkes beskrivelsene til at det på den ene siden var fredelig handel, og på den annen trussel om voldsbruk.{{sfn|Fjellström|1985|p=55–59}}{{sfn|Berg|2003|p=26–27}} Sagaen forteller slik om en skatteferd: ''«Torolv fór denne vinteren òg til Finnmarka, og hadde med seg nære hundre mann. Han fór fram som vinteren før, hadde kjøpstemne med finnene (samene) og fór vidt omkring i Finnmarka. Han drog langt austpå, og da ferda hans spurdest der, kom det kvener til han og sa at de var sende til han av kong Faravid av Kvenland. De fortalte at karelerne herja i landet hans, og derfor ville han be Torolv komme dit og hjelpe han.»''

Etter hvert ble det den norske kongemakten som overtok innkrevingen av finneskatten, og kongen kunne dermed gi retten til å dra på finnferd som «len» til en stormann. Senere måtte samene også betale skatt til [[Sverige]] og [[Russland]].  I [[1326]] ble nordmennenes og russernes skatterett overfor samene fastslått i ''Traktaten med Novgorod'', og begge land kunne deretter kreve skatt fra samene fra [[Lyngen]]-[[Balsfjord]]området til [[Kolahalvøya]].

Finneskatten ble omgjort til et kongelig privilegium (ordinær skatt) først på 1100- eller tidlig 1200-tall.{{sfn|Storli|2006|p=35–37}} Denne skatten skulle betales av samer helt fra «Umeyarsund» (Vennesund i Sømna) og nordover. Denne skatten gjorde at det oppstod konflikt med russiske kjøpmenn i Novrogrod-republikken, som også mente at de hadde rett på skatter fra samene.{{sfn|Kent|2018|p8–10}} Finneskatten utgjorde en verdi som muligens var hele ti–tolv ganger høyere en verdien av skatt innkrev fra bøndene i Sør-Norge. Bøndene i sør betalte sine skatter i form av matvarer med kort holdbarhet. «Finneskatten» representerte derimot gjenstander med høy verdi som kunne eksporteres over lange avstander. De kostbare varene gjorde det mulig for stormennene i Hålogaland å kunne hevde seg blant eliten langt borte, samt at de fikk tilgang til de økonomiske systemene i Europa.{{sfn|Storli|2006|p=27–32}}{{sfn|Storli|2006|p=35–37}}

== Grov utbytting eller gjensidig nytte? ==
Tidligere har en ment samene i jernalderen ble skattlagt og grovt utbyttet av norrøne høvdinger. På grunn av en ujevn maktrelasjon, der de norøne høvdingene var militært overlegne, har en antatt at makt ble benyttet for å krev inn skattene.<ref>Andersen, Oddmund: {{snl|finnskatten|Finnskatten}} (2022)</ref> Historikeren [[Lars Ivar Hansen]] (1947–) har tatt til orde for at de håløygske høvdingene kan sees på som ledere av et salgs- og forsyningssystem for samene, på samme måte som [[Nordlandshandel|bergenshandelen]] flere hundre år senere fungerte for sjøsamene.{{sfn|Storli|2006|p=35–37}} Høvdingene ga også samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen skulle trenge inn i deres territorier.<ref name=HE/>

Arkeologer som Odner og [[Marte Spangen]] (1977–) har påpekt forhold som taler mot at det var en slik skatt, blant annet at samene mange steder lett kunne stikke seg vekk. Et annet problem med en skatt er at den bare vil omfatte en del av produksjonen, og både kjøper og selger har interesse av å få avsetning på hele produksjonen. Det kan også ha eksistert et pelsmarked med oppkjøpere fra både øst og vest, ikke et norrønt pelsmonopol som må forutsettes ved skatt. Arkeologiske funn bygger opp om denne oppfatningen, både at pelsverkene og andre varer ble godt betalt og at samene kunne velge mellom norrøne og østlige oppkjøpere. Et annet argument som Odner trakk fram, var at de norrøne folkene var fleksible nok til at de med enkelhet kunne ha utnyttet de samme ressursen som samene. Imidlertid skjedde ikke dette fordi høvdingene beskyttet den samiske produksjonen og sørget for å hindre norrøn bosetning i de samiske bosetningsområdene. Samhandlingen mellom håløyger og samer var først og fremst gjensidig.{{sfn|Bratrein|2018|p=65–69}}{{sfn|Storli|2006|p=35–37}}

Historikeren [[Lars Ivar Hansen]] (1947–) har tatt til orde for at de håløygske høvdingene kan sees på som ledere av et salgs- og forsyningssystem for samene, på samme måte som [[Nordlandshandel|bergenshandelen]] flere hundre år senere fungerte for sjøsamene.{{sfn|Storli|2006|p=35–37}} Høvdingene ga samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen skulle trenge inn i samenes territorier. Samene skaffet verdifulle varer basert på jakt som skaffet høvdingene makt og prestisje, mens samene fikk nødvendighetsvarer. Dette er kjent som det ''redistributive'' system.<ref name=HE>{{Kilde artikkel | forfattere = Holberg, Eirin og Dørum, Knut  | tittel = Norrøn ekspansjon og samisk motmakt i Sør-Salten ca. 600–1350 | publikasjon = [[Historisk tidsskrift]] | år = 2021 | bind = 100  | hefte = 3 | sider = 204–221 | issn = 1504-2944 | doi = 10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 | url = https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 }}</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk økonomisk historie]]
[[Kategori:Samene]]