Redigerer Fascisme

{{Politiske Ideologier}}
[[File:Benito Mussolini and Adolf Hitler.jpg|thumb|[[Italias historie (1922–1945)|Italia]]s leder [[Benito Mussolini]] (til venstre) og [[Hitler-Tyskland|Tysklands]] leder [[Adolf Hitler]]{{byline|München, Tyskland, 1937}}]]
'''Fascisme''' er et samlebegrep for [[autoritær]]e politiske ideologier som legger sterk vekt på nasjonens betydning og enhet som bygger på et førerbasert og diktatorisk styre innad og en [[Irredentisme|irredentistisk]] eller direkte imperialistisk utenrikspolitisk holdning.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=fascisme|url=http://snl.no/fascisme|oppslagsverk=Store norske leksikon| dato=2023-01-21| besøksdato=2023-02-12| språk=no| fornavn=Ole T.|etternavn=Berg}}</ref> Fascisme er [[høyreekstrem|en reaksjonær og høyreekstrem]] ideologi.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2019 | tittel = Fascisme | isbn = 9788282654715 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Dreyers forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021110348544 | side = }}</ref>{{Trenger sidetall}}

Den ekskluderende nasjonalismen kan omfatte [[rasisme|rasistiske]] trekk og mål om å isolere en «fiende», voldsbruk og allianser med høyrekonservative grupper,<ref>[https://www.apollon.uio.no/artikler/2018/ekstremisme-arvenfragiljotinen.html Arven fra giljotinen]. ''Apollon'' (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17.</ref> idealet om en [[totalitær]] stat styrt av en [[fører]], [[imperialisme|imperialistiske]] ambisjoner og motstand mot [[marxisme]], [[sosialisme]], [[liberalisme]], [[sosialdemokrati]], [[anarkisme]], [[representativt demokrati]]  og [[frimarkedskapitalisme]].<ref name="Bastow-01">Steve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. s. 36.</ref><ref name="authoritarian" /><ref name="authoritarianism" /><ref name="university" /><ref name="aristotle" />

Fascismen ble fremtredende i det tidlige 1900-tallets Europa. De første fascistbevegelsene oppstod i Italia under [[første verdenskrig]] før ideologien spredte seg til andre europeiske stater. 
Den står i opposisjon til både [[marxisme|marxisme]], [[sosialisme]] og [[frimarkedskapitalisme]].<ref name="Bastow-01"/> Fascismen ble fremtredende i det tidlige 1900-tallets Europa. De første fascistbevegelsene oppstod i Italia under [[første verdenskrig]] før ideologien spredte seg til andre europeiske stater. 

Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister [[Vittorio Emanuele Orlando]] omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for [[bolsjevisme]]n, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia under ledelse av [[Benito Mussolini]].<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003</ref>

Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene og til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65" /> Fascister anså [[første verdenskrig]] som en [[revolusjon]] som førte med seg massive forandringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur. Fremveksten av [[total krig]] og den totale massemobiliseringen av samfunnet hadde brutt ned skillet mellom sivilister og stridende. Et «militært statsborgerskap» vokste frem hvor alle borgere var involvert med militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65">Michael Mann. ''Fascists''. Cambridge University Press, 2004. s. 65.</ref> Fascisme avviser påstander om at vold er negativ av natur, og anser politisk vold, krig og imperialisme som midler for å oppnå nasjonal foryngelse.<ref name="gj120"/><ref name="routledge" /><ref name="Stanley G. Payne 1945. s. 106">Stanley G. Payne. A History of Fascism, 1914–1945. s. 106.</ref><ref>Jackson J. Spielvogel. ''Western Civilization''. Wadsworth, Cengage Learning, 2012. s. 935.</ref>  

Fascistene mente at [[liberaldemokrati]]et er avleggs, og anså at den fullstendige mobiliseringen av samfunnet under en [[Totalitarisme|totalitær]] [[ettpartistat]] som nødvendig for å forberede nasjonen på væpnet konflikt og reagere effektivt på økonomiske vanskeligheter.<ref name="ReferenceB">John Horne. ''State, Society and Mobilization in Europe During the First World War''. s. 237–39.</ref> En slik stat skulle ledes av en sterk leder – som en [[Diktatur|diktator]] og en [[Militarisme|militærregjering]] bestående av medlemmer av det statsbærende fascistpartiet for å skape nasjonal enhet og opprettholde et stabilt og ordnet samfunn.<ref name="ReferenceB"/> 

De italienske fascistene ønsket også en autoritær og diktatorisk [[korporativisme]]. De hevdet at samtidens [[streik]]er, [[lockout]]-er og [[klassekamp]] førte til samfunnsødeleggende kaos og ville  erstatte dette med et disiplinerende samarbeid mellom stat, arbeidsgivere og arbeidstakere for å fastsette vilkårene i arbeidslivet.
 
Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistisk]] forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var [[germansk]]e.{{tr}} Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i det at de anser ikkeeuropeere som underlegne.<ref name="Stanley G. Payne 1995, s. 11">Payne, Stanley G., ''A History of Fascism, 1914–1945''. Digital printing ed. (Oxon, England: Routledge, 1995, 2005), s. 11.</ref> [[Adolf Hitler]]s og den tyske fascismens ekstreme [[antisemittisme]] og rasisme forårsaket [[Holocaust]]. Italias fascistleder Mussolini var imidlertid ikke antisemittisk før i 1938, heller ikke [[Francisco Franco]] i Spania.<ref>[https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ea189P/det-treffer-daarlig-aa-kalle-putin-for-fascist Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Odlo, i kronikk i ''Aftenposten'' 18. juni 2022: ''Det treffer dårlig å kalle Putin for fascist'']</ref>

Beskrivelsene [[Nyfascisme|nyfascistisk]] eller [[Post-fascisme|post-fascistisk]] brukes av og til mer formelt for å beskrive partier på ytre høyreside med ideologier som ligner, eller har opphav i, 1900-tallets fascistbevegelser.<ref>{{cite web |url=http://www.treccani.it/enciclopedia/neofascismo/| title =Neofascismo| publisher =Enciclopedia Italiana|language=italiensk|date=31. oktober 2014}}</ref>
<!-- Siden slutten av [[andre verdenskrig]] i 1945 har få partier åpent beskrevet seg selv som «fascistisk», og begrepet [[#«Fascistisk» som nedsettende begrep|brukes nå i stedet som nedsettende begrep]] av politiske motstandere.-->

==Etymologi==
Det italienske begrepet ''fascismo'' kommer av ''fascio'', som betyr «bunt», «knippe».<ref>{{Kilde www|url=https://naob.no/ordbok/fascisme|tittel=Det Norske Akademis ordbok|besøksdato=2020-10-31|verk=naob.no}}</ref> ''Fascio'' kommer av [[latin]]ske ''[[fasces]]''.<ref>{{cite web | url=http://www.merriam-webster.com/dictionary/fascism | title =Definition of FASCISM | publisher =''[[Merriam-Webster]]'' | date =27. april 2013}}</ref> Dette var navnet gitt politiske organisasjoner i Italia kjent som ''fasci'', grupperinger som lignet [[syndikat]]er eller [[laug]]. I 1919 grunnla [[Benito Mussolini]] ''[[Fasci Italiani di Combattimento]]'' i Milano, som to år senere ble til ''Partito Nazionale Fascista'' ([[Det nasjonale fascistparti]]). Fascistene kom til å assosiere begrepet med [[oldtidens Roma]]s ''fasces'', eller ''[[fascio littorio]]'',<ref>Falasca-Zamponi, Simonetta, ''Fascist Spectacle: The Aesthetics of Power in Mussolini's Italy'' University of California Press (2000), s. 95</ref>—a bundle of rods tied around an axe,<ref>{{cite web | url =http://www.okwu.edu/keating-center/2013/04/the-rule-of-law-symbols-of-power/ | title =The Rule of Law: Symbols of Power | last =Johnston | first =Peter | work =The Keating Center | publisher =[[Oklahoma Wesleyan University]] | date =12. april 2013 | accessdate =2017-03-07 | archiveurl =https://web.archive.org/web/20170330232643/http://www.okwu.edu/keating-center/2013/04/the-rule-of-law-symbols-of-power/ | url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://www.okwu.edu/keating-center/2013/04/the-rule-of-law-symbols-of-power/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-03-07 |arkiv-dato=2017-03-30 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170330232643/http://www.okwu.edu/keating-center/2013/04/the-rule-of-law-symbols-of-power/ |url-status=yes }}</ref> et romersk symbol på [[Romersk magistrat|magistraten]]s autoritet<ref>{{cite web | url=http://intraweb.stockton.edu/eyos/page.cfm?siteID=78&pageID=35 | title =Policing Rome: Maintaining Order in Fact and Fiction | last =Watkins | first =Tom | work=Fictional Rome |publisher =Richard Stockton College of New Jersey | year =2013}}</ref> båret av hans [[liktor]]er, og som ble brukt til [[korporlig avstraffelse]] og [[henrettelse]] på hans kommando.<ref name="Webster's II New College Dictionary" /><ref name="paynee" />

Fasces' symbolikk var «styrke gjennom enhet», da én enkel kjepp enkelt kan knekkes, mens en samlet bunt er vanskelig å knekke.<ref name="In the Shadow of the Fasces: Political Design in Fascist Italy" /> Lignende symboler ble benyttet av forskjellige fascistiske bevegelser; for eksempel var [[Falange|falangist]]enes symbol fem piler bundet sammen av et åk.<ref name="Fashioning the Body Politic: Dress, Gender, Citizenship" />

==Plassering i det politiske spektrum==

Fascismen hører hjemme på den ytterliggående høyresiden, blant annet på grunn av dens [[sosialkonservatisme]] og bruk av autoritære midler for å motarbeide [[egalitarisme]].<ref name="The Routledge companion to fascism and the far right" /><ref name="Modern Free Society and Its Nemesis: Liberty Versus Conservatism in the New Millennium" /> For eksempel plasserer Roderick Stackelberg fascisme — inkludert [[nazismen]], som han kaller «en radikal versjon av fascismen» — på den politiske høyresiden fordi at «desto mer en person anser absolutt likhet blant alle mennesker som en ønskelig tilstand, desto mer vil han eller hun være til venstre på det ideologiske spektrum. Desto mer en person anser ulikhet som uunngåelig eller til og med ønskelig, desto lenger til høyre vil han eller hun være.»<ref name="google6" /> Et hovedelement av fascistisk ideologi er dens uttalte mål om å fremme et angivelig overlegent folks rett til å herske, samtidig som man rensker samfunnet for angivelig underlegne elementer.<ref name="Oliver H. Woshinsky 2008. s. 156" /> Rasisme (inkludert antisemittisme) er en av fascismens karakteristika, for eksempel idealiserte den fascistiske diktatoren [[Adolf Hitler]] det tyske samfunn som et «rasemessig» forent og hierarkisk organisert [[Volksgemeinschaft|folkefellesskap]].<ref name="Eco1995">[http://webarchive.loc.gov/all/20051129130630/http://www.justicescholars.org/pegc/archive/Articles/eco_ur-fascism.pdf Umberto Eco: Eternal Fascism, ''The New York Review of Books'', 22 June 1995], [http://www.pegc.us/archive/Articles/eco_ur-fascism.pdf archive] {{Wayback|url=http://www.pegc.us/archive/Articles/eco_ur-fascism.pdf |date=20160304032853 }}</ref><ref name="Passmore31">Passmore, Kevin,''Fascism: A Very Short Introduction'' (Oxford University Press, 2002), s. 31.</ref><ref>John Weiss, ''"The Fascist Tradition: Radical Right-Wing Extremism in Modern Europe"'', Harper & Row, 1967.</ref><ref>Ian Adams, ''"Political Ideology Today"'', (1993).</ref><ref>Moyra Grant, quoted in ''"Key Ideas in Politics"'' (2003) by Nelson Thornes.</ref> Fascismen er besatt av «samfunnsnedgang, ydmykelse, eller offerstatus», og dette kompenseres gjennom ideen om en kulturell enhet, energi og renhet. Videre kjennetegnes fascismen av samarbeid med tradisjonelle eliter og en nasjonalistisk militantisme som opphever demokratiske friheter. Ubegrenset vold tas i bruk for å nå målet om «indre rensning og ytre ekspansjon».<ref name="anatomnyfascismo" /> Dahl/Hagtvet/Hjeltnes beskriver forholdet mellom fascismen og den mer tradisjonelle høyresiden slik: «Fascistenes ekstreme nasjonalisme og elitedyrkelse måtte fra første stund blinke ut arbeiderbevegelsen som hovedfienden. Men fascismen var også anti-konservativ – med det særdeles viktige forbehold at fascistene alltid var kompromissvillige til høyre; de kom til makten på skuldrene til de konservative.» <ref>Dahl/Hagtvet/Hjeltnes: ''Den norske nasjonalsosialismen''. Pax Forlag 1982. ISBN 82-530-1171-7. Side 17</ref>.

Fascismen ble påvirket av både høyre- og venstresiden, av det konservative og antikonservative, det nasjonale og overnasjonale, det rasjonelle og antirasjonelle.<ref name="ah.brookes.ac.uk">Griffin, Roger: «The Palingenetic Core of Fascism», ''Che cos'è il fascismo? Interpretazioni e prospettive di ricerche'', Ideazione editrice, Rome, 2003 [http://ah.brookes.ac.uk/resources/griffin/coreoffascism.pdf AH.Brookes.ac.uk]   {{Wayback|url=http://ah.brookes.ac.uk/resources/griffin/coreoffascism.pdf |date=20111120193621 }}</ref> Fascismen ble stiftet under [[første verdenskrig]] av italienske nasjonalsyndikalister som hentet sitt politiske syn fra [[Høyresidepolitikk|høyresiden]], og sin organisatoriske taktikk fra [[Venstresidepolitikk|venstresiden]].<ref>[[A. James Gregor]], ''Phoenix: Fascism in Our Time'', New Brunswick: NJ, Transaction Press, 2009, p. 191</ref> Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.<ref name="AStory" /> 

I årene 1919-20 var det store streikebølger og landokkupasjoner i Italia, organisert av fagforeninger og bondeorganisasjoner, og arbeiderne okkuperte fabrikker med støtte fra sosialistene. Mussolini benyttet anledningen til å bistå forretningsmenn og jordeiere, og sendte inn [[Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet|''Squadristi'']] som brøt opp streikene og knuste bondeorganisasjonenes makt på landsbygda.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Det paramilitære ''Squadristi'' tilhørte fascistenes høyrefløy og ønsket å etablere fascismen som et fullstendig diktatur.<ref name=sgp112/> Squadristi ble verdsatt av forretningsmenn og bankfolk, noe som førte til at fascistene fikk pengestøtte fra disse. Denne alliansen med arbeidsgiverne transformerte fascismen til en massebevegelse, og Squadristi terroriserte [[Partito Socialista Italiano|sosialistene]], fagforeningene, og katolske bondeorganisasjoner.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Under valget i 1921 var fascistene en del av statsminister [[Giovanni Giolitti]]s anti-sosialistiske Nasjonale Blokk.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 18, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Mussolini forlot sitt partis [[Fascisme#Det_fascistiske_manifest_(1919)|radikale, antimonarkistiske, og antigeistlige program fra 1919]],<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003</ref> og i 1922 ble Mussolini utnevnt til statsminister ved hjelp av politisk konservative krefter.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003</ref>  Mussolini ledet en koalisjonsregjering som forfulgte innledningsvis en økonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministeren Alberto De Stefani, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.<ref name=sgp110/> Imøteommelsen av den tradisjonelle høyresiden førte til indre spenning, og opprørte en del av nasjonalsynikalistene<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> på den fascistiske venstrefløyen.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Denne fløyen inkluderte skikkelser som [[Michele Bianchi]], [[Giuseppe Bottai]], [[Angelo Oliviero Olivetti]], [[Sergio Panunzio]], og [[Edmondo Rossoni]], som var dedikert til å fremme [[nasjonalsyndikalisme]]n.<ref name="sgp112" />

Den fascistiske høyrefløyen inkluderte medlemmer av den nevnte paramilitære ''Squadristi'' og tidligere medlemmer av [[Den italienske nasjonalistforening]] (ANI).<ref name=sgp112/> De tidligere ANI-medlemmene, inkludert [[Alfredo Rocco]], ønsket å innføre en autoritær [[Korporativisme|korporativistisk]] stat for å erstatte liberalstaten i Italia, samtidig som man beholdt de eksisterende elitene.<ref name=sgp112/> Da den tradisjonelle høyresiden ble imøtekommet vokste det også fram en gruppe monarkistiske fascister som ønsket å bruke fascisme for å etablere et absolutt monarki under kong [[Victor Emmanuel 3. av Italia|Victor Emmanuel 3]].<ref name=sgp112/>

<!--Etter at kong Victor Emmanuel 3. [[25 Lugio|tvang Mussolini til å trekke seg]] som regjeringssjef og fikk han arrestert i 1943, ble Mussolini reddet av tyske styrker. Samtidig som han fortsatte å være avhengig av Tyskland for støtte grunnla Mussolini og hans gjenværende lojale fascister [[Den italienske sosialrepublikken]] med Mussolini som statsoverhode. Mussolini ønsket å omradikalisere den italiensk fascismen, etter at han hadde erklært at fasciststaten hadde blitt kastet fordi italiensk fascisme hadde blitt underminert av de italienske konservative og bursjoasiet.<ref name="ballbellamy1">Terence Ball, Richard Bellamy. ''The Cambridge History of Twentieth-Century Political Thought''. s. 133.</ref> Deretter foreslo den nye fascistmyndigheten etableringen av arbeiderråd og profittdeling innen industrien, selv om de tyske myndighetene, som i praksis kontrollerte Nord-Italia på dette tidspunktet, ignorerte disse tiltakene og ikke forsøkte å håndheve dem.<ref name="ballbellamy1" /> -->
En rekke fascistbevegelser etter andre verdenskrig beskrev seg selv som en «[[tredjeposisjon]]» utenfor det tradisjonelle politiske spektret.<ref>"Transcending the beyond: from Third Position to National-Anarchism", Troy Southgate, ed. Griffin (Routeledge) 2003, s. 377–82</ref> Mussolini selv mente at fascismens plassering på det politiske spektrum ikke var en alvorlig sak for fascister: «fascismen, plassert på høyresiden, kunne også ha sittet sentrumets fjell ... Disse ordene har uansett ikke noen fast og uforanderlig betydninger: de har en variabel som er gjenstand for sted, tid og ånd. Vi bryr oss ikke om disse tomme terminologiene og vi forakter de som blir terrorisert av disse ordene.»<ref name="Gentile, Emilio 2005. s. 205"/> I 1919 beskrev [[Benito Mussolini]] fascismen som en bevegelse som går til angrep mot «høyresidens tilbakeståenhet og venstresidens destruktivitet».<ref name="varldenshistoria.se" /><ref name="littlefield" /> Senere beskrev italienske fascister sin ideologi som høyresidig i det politiske programmet ''Fascismens doktrine'', og kunngjorde: «Vi er fri til å mene at dette er autoritetens århundre, et århundre som pleier 'høyresiden', et fascistisk århundre.»<ref name="Jeffrey Thompson Schnapp 2000, s. 57" /><ref name="Benito Mussolini 1935, s. 26" />   

Den spanske [[falangist]]lederen [[José Antonio Primo de Rivera]] sa at «i bunn og grunn står høyresiden for en ivaretakelse av en økonomisk struktur, skjønt en urettferdig en, mens venstresiden står for forsøket på å underminere denne økonomiske strukturen, selv om undermineringen ville medbringe ødeleggelsen av mye som var verdifullt».<ref name="nm54" />

===«Fascistisk» som nedsettende begrep===

Etter [[aksemaktene]]s nederlag i andre verdenskrig har betegnelsen «fascist» blitt brukt [[pejorativ|nedsettende]],<ref name="intellectuals" /> ofte om vidt forskjellige bevegelser på tvers av det politiske spektret.<ref name="orwell1944" /> [[George Orwell]] skrev i 1944 at «ordet 'fascisme'» nærmest er totalt meningsløst […] nesten hvilken som helst engelsk person ville godtatt 'bølle' som et synonym for 'fascist'».<ref name="orwell1944"/>

Til tross for fascismens anti-kommunisme har kommuniststater av og til blitt referert til som «fascistiske», som en fornærmelse. For eksempel har begrepet blitt brukt om [[Cuba]] under [[Fidel Castro]] og [[Vietnam]] under [[Ho Chi Minh]].<ref name="rg231" /> Kinesiske marxister brukte betegnelsen for å fordømme Sovjetunionen under det kinesisk-sovjetiske bruddet, og likeledes brukte sovjeter betegnelsen for å fordømme kinesiske marxister<ref name="quarantotto" /> og [[sosialdemokrati]]et (gjennom å mynte det nye begrepet «[[sosialfascisme]]»).

I USA spurte Herbert Matthews fra ''[[New York Times]]'' i 1946, «bør vi nå plassere Stalinist-Russland i samme kategori som det hitlerske Tyskland? Bør vi nå si at landet er fascistisk?»<ref name="matthews" /> [[J. Edgar Hoover]], langvarig FBI-sjef og kjent antikommunist, skrev omfattende om «rød fascisme».<ref name="milestonedocuments" />

Professor Richard Griffiths hos [[University of Wales|Universitetet i Wales]]<ref>{{cite web|title=About the Author:  Richard Griffiths|url=http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths|publisher=University of Wales Press|accessdate=11. november 2016|archiveurl=https://web.archive.org/web/20161112015230/http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-03-07 |arkiv-dato=2016-11-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161112015230/http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths |url-status=yes }}</ref> skrev i 2005 at «fascisme» er det «mest misbrukte, og overbrukte ordet, av vår tid».<ref name="intelligentguide"/> «Fascistisk» brukes av og til om etterkrigsorganisasjoner og -tenkemåter som akademikere oftere betegner som «[[nyfascistisk]]e».<ref name="Fascism in Europe" />

==Historie==

===''Fin de siècle'' og fusjoneringen av maurrasisme og sorelianisme (1880–1914)===
Historikeren [[Zeev Sternhell]] sporet fascismens ideologiske røtter tilbake til 1880-årene, og særlig til den tidens ''[[fin de siècle]]''-tema.<ref name="international" /><ref name="routledge12" /> Temaet var basert på et opprør mot [[materialisme]], [[rasjonalisme]], [[positivisme]], borgerlig samfunn og [[demokrati]].<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170" /> ''Fin-de-siècle''-generasjonen støttet [[emosjonalisme]], [[irrasjonalisme]], [[subjektivisme]], og [[vitalisme]].<ref name="routledge13" /> ''Fin-de-siècle''-tankegangen så på sivilisasjonen som i en krise som behøvde en massiv og total løsning.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/> ''Fin-de-siècle'' sin intellektuelle skole anså individet kun som en del av en større kollektivitet, som ikke bør ses som en atomisert numerisk sum av individer.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/> De fordømte liberalsamfunnets rasjonalistiske individualisme og oppløsingen av sosiale bånd i borgerlig samfunn.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/>

''Fin-de-siècle''-perspektivet var influert av en rekke intellektuelle utviklinger, inkludert [[Darwinisme|darwinistisk]] [[biologi]], [[Gesamtkunstwerk|wagnersk estetikk]], [[Arthur de Gobineau]]s [[Rasisme|raseteori]], [[Gustave Le Bon]]s psykologi og filosofiene til [[Friedrich Nietzsche]], [[Fjodor Dostojevskij]] og [[Henri Bergson]].<ref name="Zeev 1998 s. 171" /> [[Sosialdarwinisme]], som fikk vid anerkjennelse, skilte ikke mellom fysisk og sosialt liv, og anså menneskets tilstand som en ustanselig kamp for å oppnå [[den sterkestes overlevelse]].<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Sosialdarwinismen utfordret positivismens påstand om at tilsiktede og rasjonelle valg avgjorde menneskers adferd, og fokuserte heller på arvelighet, rase og miljø.<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Sosialdarwinismens vektlegging av biogruppe-identitet og rollen spilt av organiske forhold innad i samfunn fostret legitimering og appell for nasjonalisme.<ref name="routledge14" /> Nye teorier innen sosial- og politisk psykologi avviste også tanken om at menneskets adferd var styrt av rasjonelle valg, og hevdet heller at følelser var mer innflytelsesrike i politiske saker enn rasjonalitet.<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Nietzsches argument at «[[Gud er død]]», som sammenfalt med hans angrep på kristendommens, demokratiets og moderne kollektivismes «flokkmentalitet»; hans [[Übermensch|overmenneske]]-konsept, og hans fremming av «[[viljen til makt]]» som et urinstinkt, hadde stor påvirkning på mange i ''fin-de-siècle''-generasjonen.<ref name="routledge15" /> Bergsons påstand om eksisteringen av en ''[[élan vital]]'' eller vitalt instinkt var sentrert rundt frie valg og avviste materialismen og [[determinisme]]ns prosesser; dette utfordret marxismen.<ref name="routledge16" />

[[Gaetano Mosca]] utviklet i sitt verk ''The Ruling Class'' (1896) en teori som hevder at det i alle samfunn vil være en «organisert minoritet» som vil dominere og herske over den «uorganiserte majoritet».<ref name="William Outhwaite 2006. s. 442" /><ref name="Tracy H. Koon 1943. s. 6" /> Mosca hevdet at det kun fantes to klasser i samfunnet, «den regjerende» (den organiserte minoritet) og «den regjerte» (den uorganiserte majoritet).<ref name="Giuseppe Caforio 2006. s. 12" /> Han hevder at den organiserte naturen til den organiserte minoritet gjør den uimotståelig for noe individ i den uorganiserte majoriteten.<ref name="Giuseppe Caforio 2006. s. 12"/>

Anarkisten [[Mikhail Bakunin]]s konsept om ''gjerningens propaganda'', som vektla viktigheten til ''direkte handling'' som politikkens fremste middel, inkludert revolusjonær volds, ble populær blant fascister som beundret konseptet og som tok det til seg som en del av fascismen.<ref name="Stuart Joseph Woolf 1970. s. 282" />

{{Multiple image|direction=horizontal|align=left|image2=Georges Sorel.jpg|image1=Charles Maurras - avant 1922.jpg|width1=120|width2=113|caption2=Georges Sorel|caption1=Charles Maurras.}}
Den [[Fransk nasjonalisme|franske nasjonalisten]] og reaksjonære monarkisten [[Charles Maurras]] influerte fascismen.<ref name="nationalism18"/> Maurras fremmet hva han døpte [[integral nasjonalisme]], som etterlyste nasjonens organiske enhet; Maurras insisterte på at en mektig monark var nasjonens ideelle leder. Maurras mistrodde det han anså som den demokratiske mystifiseringen av populærviljen som skapte et upersonlig kollektivt subjekt.<ref name="nationalism18"/> Han hevdet at en mektig monark var et personifisert overhode som kunne utøve autoritet for å samle nasjonens folk.<ref name="nationalism18"/> Maurras' integrale nasjonalisme ble idealisert av fascistene, men modifisert til en modernisert revolusjonær form uten Maurras' monarkisme.<ref name="nationalism18"/>

Den franske revolusjonære syndikalisten [[Georges Sorel]] fremmet den politiske voldens legitimitet i sitt verk ''Tanker om vold''(1908) og andre verk hvor han fremmet radikal syndikalistisk handling for å oppnå en revolusjon for å kaste kapitalismen og borgerskapet gjennom en [[generalstreik]].<ref name="mobilization21" /> I ''Tanker om vold'' vektla Sorel behovet for en revolusjonær [[politisk religion]].<ref name="mobilization22" /> I tillegg avviste Sorel demokratiet som reaksjonært i sitt verk ''Les Illusions du progrès'', og skrev at «intet er mer aristokratisk enn demokrati».<ref name="mobilization23" /> I 1909, da en syndikalistisk generalstreik i Frankrike ikke hadde materialisert seg, forlot Sorel og hans tilhengere den radikale venstresiden og ble del av den radikale høyresiden, hvor de ønsket å slå sammen militant katolisisme og fransk patriotisme med sine egne synspunkter, og fremmet anti-republikanske kristne franske patrioter som de ideelle revolusjonære.<ref name="mobilization24" /> Opprinnelig hadde Sorel offisielt vært en marxistisk revisjonist, men innen 1910 hadde han erklært sin oppgivelse av sosialismen og hevdet i 1914, gjennom [[Benedetto Croce]]s aforisme, at «sosialismen er død» grunnet «marxismens nedbrytning».<ref name="Sternhell, Zeev 1994 s. 78" /> Sorel ble en støttespiller til reaksjonær maurrasiansk nasjonalisme fra 1909 som påvirket hans verker.<ref name="Sternhell, Zeev 1994 s. 78"/> Maurras hadde interesse av å slå sammen sine nasjonalistiske idealer med soreliansk [[syndikalisme]] for å konfrontere demokratiet.<ref name="revolution1994" /> Maurras hevdet at «en sosialisme befridd fra det demokratiske og kosmopolitiske element passer nasjonalisme like godt som en vellaget hanske passer en vakker hånd».<ref name="multiculturalism" />

Fusjoneringen av maurrasiansk nasjonalisme og soreliansk syndikalisme influerte den radikale italienske nasjonalisten Enrico Corradini.<ref name="zs163" /> Corradini uttalte behovet for en [[Nasjonalsyndikalisme|nasjonal-syndikalistisk]] bevegelse, ledet av elitistiske aristokrater og antidemokrater som delte en revolusjonær syndikalistisk hengivelse til direkte handling og villighet til kamp.<ref name=zs163/> Corradini omtalte Italia som en «proletarisk nasjon» som behøvde å delta i imperialisme for å utfordre de «[[plutokrati]]ske» franskmennene og britene.<ref name="mb9" /> Corradinis syn var del av et bredere sett med oppfattelser innad i den høyresidige ''Den italienske nasjonalistforening''(ANI), som hevdet at Italias økonomiske tilbakeståenhet var forårsaket av korrupsjon i dens politiske klasse, [[liberalisme]] og splid grunnet sosialisme.<ref name=mb9/> ANI hadde bånd til og utøvde innflytelse blant [[konservative]], katolikker, og forretningssamfunnet.<ref name=mb9/> Italienske nasjonalsyndikalister delte et felles sett prinsipper: avvisninger av [[Bursjoasi|borgerlige]] verdier, demokrati, liberalisme, [[marxisme]], [[Internasjonalisme (politikk)|internasjonalisme]] og [[pasifisme]]; og fremmingen av [[heroisme]], [[vitalisme]] og vold.<ref name="revolution" /> ANI hevdet at liberaldemokratiet ikke lenger var kompatibel med den moderne verden, og støttet en sterk stat og imperialisme, samtidig som de hevdet at mennesker fra naturens side er rovdyriske og at nasjoner befant seg i en konstant kamp, hvori kun de sterkeste kunne overleve.<ref name="nationalism25" />

[[Fil:Manifesto of Futurism.jpg|thumb|left|[[Filippo Tommaso Marinetti]], italienske modernistisk forfatter av ''[[Det futuristiske manifest]]'' (1909) og senere medforfatter av ''[[Det fascistiske manifest]]'' (1919)]]
Futurismen var både en kunstnerisk-kulturell bevegelse og innledningsvis en politiske bevegelse i Italia ledet av [[Filippo Tommaso Marinetti]] som stiftet ''Det futuristiske manifest'' (1908), som forfektet modernisme, handling, og politisk vold som nødvendige elementer innen politikken samtidig som det avviste liberalismen og parlamentarisk politikk. Marinetti avviste konvensjonelt demokrati basert på flertallsstyre og egalitarisme til fordel for en ny form for demokrati som fremmet det han beskrev i sitt verk «Den futuristiske tanken om demokrati»: «We are therefore able to give the directions to create and to dismantle to numbers, to quantity, to the mass, for with us number, quantity and mass will never be—as they are in Germany and Russia—the number, quantity and mass of mediocre men, incapable and indecisive.».<ref name="aesthetics" />

Futurismen påvirket fascismen i dens anerkjenning av voldelig handling og krig som nødvendigheter av den moderne sivilisasjon.<ref name="Gigliola Gori 2004. s. 14">Gigliola Gori. ''Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers''. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 14.</ref> Marinetti fremmet behovet for fysisk mosjonering av unge menn, og hevdet at gymnastikk bør ha forrang framfor bøker i utdanning av menn. Han forfektet segregering av kjønnene på utdanningsfeltet. Ifølge han måtte mennenes utdannelse være fri for «kvinnelig ømfintlighet». Marinetti hevdet at mannlig utdanning måtte være «livlig, krigersk, muskuløs og voldelig dynamisk».<ref>Gigliola Gori. ''Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers''. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 20–21.</ref>

===Første verdenskrig og dens etterspill (1914–29)===
[[Fil:Benito Mussolini 1917.jpg|thumb|right|[[Benito Mussolini]] i 1917 som soldat i første verdenskrig. I 1914 stiftet Mussolini ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'', som han også ledet. Mussolini fremmet italiensk intervensjon i krigen som en revolusjonær nasjonalistisk handling for å befri land gjort krav på av Italia fra Østerrike-Ungarn.]]
Ved krigsutbruddet august 1914 ble den italienske politiske venstresiden alvorlig splittet over sitt standpunkt i krigen. [[Det italienske sosialistparti]] (PSI) motsatte seg krigen, men en rekke italienske revolusjonære syndikalister støttet krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn på grunnlag av at deres reaksjonære regimer måtte beseires for å sikre sosialismens suksess.<ref name="zs175" /> [[Angelo Oliviero Olivetti]] etablerte en pro-intervensjonistisk ''fascio'' kalt ''Fasci d'Azione Internazionalista'' i oktober 1914.<ref name=zs175/> Benito Mussolini, etter å ha blitt sparket fra sin stilling som sjefsredaktør for PSIs avis ''Avanti!'' på grunn av sin antityske holdning, tok del i den intervensjonistiske kampsaken i en separat ''fascio''.<ref name="revolution27" /> Begrepet «fascisme» ble først brukt i 1915 av medlemmer av Mussolinis bevegelse, ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'' («Den revolusjonære handlings ''fasci''»).<ref name="journalist" />

''Fasci d'Azione Rivoluzionaria''s første møtet ble avholdt 24. januar 1915<ref name="Paul O s. 41">Paul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 41.</ref> da Mussolini erklærte at det var nødvendig for Europa å løse sine nasjonale problemer – inkludert nasjonale grenser – både Italias og andre steders, og «undertrykkede folk må skaffe rettigheten til å tilhøre de nasjonale samfunn de stammer fra.».<ref name="Paul O s. 41"/> Forsøk på å avholde massemøter var ineffektive, og organisasjonen ble regelmessig trakassert av myndighetene og sosialistene.<ref name="Gregor-1979-pp-195-196">Gregor 1979, s.&nbsp;195–96.</ref>

[[Fil:Mussolini biografia.jpg|thumb|300px|left|Benito Mussolini regnes som en av fascismens nøkkelpersoner.]]

Liknende politiske ideer vokste frem i Tyskland etter krigsutbruddet. Ifølge den tyske sosiologen Johann Plenge var Tysklands krigsøkonomi realiseringen av «sosialismen».<ref name="Bernd-Rüdiger Hüppauf 1997. s. 91_92">Hüppauf, Bernd-Rüdiger ''War, Violence, and the Modern Condition'' (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 91-92.</ref> For Plenge hadde en økonomi for det «felles beste» vokst fram. Denne nasjonalsosialismen var sett på som en form for [[statssosialisme]] som hadde avvist «tanken om grenseløs frihet», og visse former for kapitalisme som var mot Tysklands «nasjonale interesse» men som likevel kjempet for større økonomisk effektivitet.<ref name="Bernd-Rüdiger Hüppauf 1997. s. 92"/> Plenge kjempet for at en autoritær rasjonell herskerelite skulle utvikle denne nasjonalsosialismen gjennom en hierarkisk [[teknokrati]]sk stat.<ref name="Thomas Rohkrämer 2007. s. 130" />

Plenge myntet en ny nasjonalistisk ideologi basert på det han betegnet som «ideene av 1914», som skulle danne basisen for [denne] nasjonalsosialismen. Disse ideene var imot «ideene av 1789» ([[den franske revolusjon]]).«Ideene av 1789», som inkluderte menneskets rettigheter, demokrati, individualisme og liberalisme, ble avvist til fordel for «ideene av 1914», som inkluderte de «tyske verdiene» ansvar, disiplin, lov og orden. Plenge mente at «rasesolidaritet» (''[[volksgemeinschaft]]'') ville overvinne splittelser basert på klasse, og den sosialistiske internasjonalisme måtte, ifølge ham, erstattes med «robust nasjonal selvopptatthet».<ref name="Martin Kitchen 2006. s. 205"/>

====Første verdenskrigs innvirkning====
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister [[Vittorio Emanuele Orlando]] omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003</ref> Ifølge professor [[Rolf Hobson]] er [[Totalitarisme|totalitære]] styresett som fascismen utenkelig uten første verdenskrigs [[total krig|totalisering av krigen]], med dens militarisering og kommandoøkonomi.<ref>Hobson 2015, s. 29, 31</ref>

Fascistene anså første verdenskrig som en frembringer av revolusjonære endringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur, da totalkrigen og massemobiliseringens fremvekst hadde brutt ned skillet mellom sivilist og stridende, med sivilister i den en kritisk rollen med økonomisk produksjon til krigsinnsatser, og dermed vokste det fram et «militært statsborgerskap» hvori alle statsborgere var involvert i militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65"/> Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene eller til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65" /> Fascister anså våpenvitenskapens teknologiske utvikling og statens totalmobilisering av innbyggermassen i krigen som et tegn på en ny æra med fusjonering av staten med [[massepolitikk]], teknologi, og særlig den mobiliserende myten som de mente hadde seiret over myten om framskrittet og liberalismens æra.<ref name="encyclopedia"/>

[[Fil:Italian Arditi.jpg|thumb|300px|Medlemmer av det italienske ''[[Arditi]]''-korpset i 1918 holder frem dolker, som sitt gruppesymbol. ''Arditi''-gruppene ble dannet i 1917, som grupper av soldater trent for farlige oppdrag, overgivelsesnekt og vilje til å kjempe til døden. Den italienske fascistbevegelsen tok til seg korpsets svarte uniform og fes til ære for ''Arditi''.]]

====Bolsjevikrevolusjonens innvirkning====
[[Oktoberrevolusjonen|Bolsjevikrevolusjonen]] (Oktoberrevolusjonen i 1917) – hvori bolsjevikkommunistene ledet av [[Vladimir Lenin]] grep makten i Russland — hadde stor innvirkning på fascismens utvikling.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96" /> Bolsjevikrevolusjonen og den sosiale uroen i Italia overbeviste over- og middelklassen at en [kommunistisk] revolusjon var nærforestående. I sin frykt for en kommunistisk maktovertagelse begynte de eiendomsbesittende klassene i økende grad å søke seg til fascistene.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003</ref> Fascistene presenterte seg selv om [[Antikommunisme|antimarxister]], og bekjempet marxistene.<ref name="revolution28" /> Benito Mussolini hadde konsolidert kontrollen på fascistbevegelsen i 1919 med grunnleggelsen av ''Fasci italiani di combattimento'', hvis motstand mot sosialismen han hadde kunngjort:

{{quote|Vi erklærer krig mot sosialismen, ikke fordi det er sosialisme, men fordi den har motsatt seg nasjonalisme. Selv om ve kan diskutere spørsmålet om hva sosialisme er, hvor dens program er, og hva dens taktikker er, er én ting tydelig: det offisielle italienske sosialistparti har vært reaksjonært og absolutt konservativ. Hvis dens syn hadde vunnet frem, ville vår overlevelse i dagens verden vært umulig.<ref name="littlefield29"/>}} 

Alliansen mellom arbeidsgiverne og fascistene transformerte fascismen til en massebevegelse.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref><!-- I 1917 hyllet Mussolini, da som leder for [[Fasci d'Azione Rivoluzionaria]], oktoberrevolusjonen, men senere var han ikke imponert over Lenin, og anså han kun som ny versjon av tsar Nikolai.<ref name="Peter Neville 2004. s. 36" /> -->
<!--Med fiendskapen mellom de anti-intervensjonistiske marxistene og de pro-intervensjonistiske fascistene komplett innen slutten av krigen ble de to partene uforsonlige. 
Etter første verdenskrig har fascister som regel drevet kampanje på antimarxistiske agendaer.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> Bolsjevismen og fascismen fremmet en revolusjonær ideologi, der begge trodde på behovet for en fortropp-elite, mislikte borgerlige verdier, og hadde totalitære ambisjoner.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> I praksis har fascismens og bolsjevismen vektlagt revolusjonær handling, proletariske nasjonsteorier, ettpartistater, og partihærer.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> -->

====Det fascistiske manifest (1919)====
I 1919 forfattet [[Alceste De Ambris]] og [[Futurismen|futuristbevegelsen]]s leder [[Filippo Tommaso Marinetti]] ''Il manifesto dei fasci italiani di combattimento'', bedre kjent som ''Det fascistiske manifest''.<ref name="connecticut30" /> Manifestet ble fremlagt den 6. juni 1919 i fascistavisen ''Il Popolo d'Italia''. Manifestet støttet opprettelsen av universell stemmerett for både menn og kvinner (den siste kun realisert delvis sent i 1925 med alle opposisjonspartier oppløst og forbudt),<ref name="passmore" /> [[proporsjonal representsjon]] på regional basis, regjeringsrepresentasjon gjennom et korporativistisk system med et «nasjonalråd» av eksperter valgt fra profesjonelle og handelsmenn, valgt for å representere og holde lovgivende makt i sine respektive områder, inkludert arbeid, industri, transport, helsevesen, kommunikasjon, osv.; og oppløsingen av [[det italienske senatet]].<ref name="massachusetts31" /> Manifestet støttet opprettelsen av en [[åtte-timers arbeidsdag]] for alle arbeidere, en [[minstelønn]], arbeiderrepresentasjon i industristyringen, lik tillit i arbeiderforeninger som i industrisjefer og offentlige tjenestemenn, omorganisering av transportsektoren, omtegning av loven om uføretrygd, reduksjon av pensjonsalderen fra 65 til 55, en sterk [[progressiv skatt]] på kapital, konfiskering av eiendom fra religiøse institusjoner og oppløsingen av bispedømmer, revidering av militærkontrakter og  konfiskering av 85 % av krigsprofitter.<ref name="massachusetts32" /> Manifestet gav også rop om opprettelsen av en nasjonal milits med kort tjeneste for å tjene forsvarsansvar, [[nasjonalisering]] av våpenindustrien og en utenrikspolitikk ment å være fredelig, men også kompetitiv.<ref name="massachusetts33" />

Mussolini innså at han ikke kunne slå politisk mynt med dette programmet, og programmet ble derfor forlatt.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003</ref> 

[[Fil:Fiume cheering D'Annunzio.jpg|thumb|300px|left|Innbyggerne av byen [[Rijeka|Fiume]] bejubler [[Gabriele d'Annunzio]] og hans svartskjortekledde nasjonalistiske gruppes ankomst. D'Annunzio og fascisten [[Alceste De Ambris]] utviklet det kvasi-fascistiske [[Reggenza Italiana del Carnaro|italienske styre av Carnaro]], en [[bystat]] fra 1919 til 1920. D'Annunzios handlinger i Fiume inspirerte den italienske fascistbevegelsen.]]

<!--De neste hendelsene som influerte Italias fascister var den italienske nasjonalisten Gabriele d'Annunzios tokt til byen Fiume med en frivillighetskorps, og forfattingen av ''[[Carta del Carnaro]]'' i 1920.<ref name="revolution34" /> D'Annunzio og De Ambris utformet dokumentet, som fremmet nasjonal-syndikalistisk [[korporativistisk]] produksjonisme i tillegg til D'Annunzios politiske meninger.<ref name="revolution35" /> Mange fascister anså ''Carta del Carnaro'' som en ideell grunnlov for det fascistiske Italia.<ref name="zs189" /> -->

====Italienske fascister i 1920====
I 1920 nådde industriarbeiderens militante streikeaktivitet sitt høydepunkt i Italia; årene 1919 og 1920 ble kjent som «''De røde år''».<ref name="massachusetts36" /> Mussolini og fascistene utnyttet situasjonen og allierte seg med industrialister. Fascistene brukte bevaring av orden og indre fred som et påskudd til å angripe arbeidere og bønder.<ref name="massachusetts37" />

Fascistene identifiserte sine hovedfiende med flertallet sosialister på venstresiden som motstod intervensjonen i første verdenskrig.<ref name=zs189/> Fascistene og den italienske tradisjonelle høyresiden stod sammen da begge foraktet marxismen, avviste klassebevissthet og trodde på elitenes styre.<ref name="zs193" /> Fascistene assisterte den antisosialistiske kampanjen ved å alliere seg med andre partier og den konservative høyresiden i en felles innsats for å ødelegge det italienske sosialistparti og arbeiderorganisasjoner mer viet til klasseidentitet enn nasjonal enhet.<ref name=zs193/>

Fascismen ønsket å imøtekomme de italienske konservative ved å gjøre store endringer i sin politiske agenda. De forlot sin tidligere [[populisme]], [[republikanisme]] og [[antiklerikalisme]], godkjente politikk som støttet et fritt marked, og anerkjente den romersk-katolske kirke og monarkiet som institusjoner.<ref name="ga145" /> For å appellere til italienske konservative knesatte fascismen politiske holdninger som fremming av familieverdier, inkludert politikk utformet for å minske antallet kvinner i arbeiderstyrken og begrense dem til morsrollen. Fascistene forbydde prevensjonsmiddel-litteratur og økte straffen for abort i 1926, og erklærte at de begge var forbrytelser mot staten.<ref name="conservatives" /> Selv om fascismen tok til seg en rekke holdninger for å appellere til de reaksjonære, ønsket fascistene å bevare dens revolusjonære karakter. Angelo Oliviero Olivetti kunngjorde at «fascismen skulle gjerne være konservativ, men den vil [være] det ved å være revolusjonær.»<ref name="revolution38" /> Fascistene støttet revolusjonær handling, og var viet til å sikre lov og orden for å appellere til både konservative og syndikalister.<ref name="conservatives39" />

Før fascismen imøtekom den tradisjonelle høyresiden var ideologien en liten, urban norditaliensk bevegelse med omtrent ett tusen medlemmer.<ref name="massachusetts40" /> Etter at fascismen imøtekom høyresiden, skjøt bevegelsens medlemstall i været til omtrent {{formatnum:250000}} innen 1921.<ref name="massachusetts41" />

====Fascistisk vold fra 1922 av====
Fra 1922 trappet de fascistiske paramilitære opp sin voldelige strategi; fra angrep på sosialistenes kontorer og hjemmene til sosialistiske lederskikkelser, til voldelig okkupasjon av byer. Fascistene møtte liten motstand fra myndighetene, og fortsatte å ta over flere norditalienske byer.<ref name="rop87" /> Fascistene gikk til angrep på sosialistiske og katolske fagforeningers kontorer i Cremona, og påla den tysktalende befolkningen i [[Trento]] og [[Bolzano]] tvangsitalienisering.<ref name=rop87/> Etter hærtakelsen av disse byene la fascistene plan om å marsjere mot [[Roma]].<ref name=rop87/>

[[Fil:March on Rome.jpg|thumb|right|300px|[[Benito Mussolini]] med tre av fire ''[[quadrumviri]]'' under marsjen mot Roma: fra venstre til høyre: ukjent, [[Emilio de Bono]], Mussolini, [[Italo Balbo]] og [[Cesare Maria de Vecchi]].]]
Den 24. oktober 1922 holdt fascistpartiet sin årlige kongress i Napoli. Mussolini beordret svartskjortene til å ta kontroll over offentlige bygg og tog. I tillegg beordret han dem til å samle seg på tre steder rundt Roma.<ref name=rop87/> Fascistene maktet å gripe kontrollen på flere postkontorer og tog i Nord-Italia, mens den italienske regjeringen, ledet av en venstrekoalisjon, var splittet internt og ute av stand til å stoppe fascistene.<ref name="rop88" /> 

Kong [[Viktor Emmanuel 3. av Italia]] oppfattet faren for blodsutgytelse i et forsøk på å spre fascistene som for stor.<ref name="rop90" /> Viktor Emmanuel 3. bestemte seg derfor for å utnevne Mussolini som italiensk statsminister, etter anbefaling fra den konservative politikeren [[Antonio Salandra]],<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 19, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> og Mussolini ankom Roma den 30. oktober for å godta tildelingen.<ref name=rop90/> Fascistisk propaganda blåste hendelsen, kjent som marsjen mot Roma, stort opp, og beskrev den som en maktovertakelse grunnet fascistenes heroiske bragder.<ref name=rop87/> Patricia Knight påpeker at det var i hovedsak konservative politiske krefter som fikk fascistene til makten, og ikke en revolusjon.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003</ref>

===Det fascistiske Italia===
<!--Historikeren [[Stanley G. Payne]] beskriver fascismen i Italia slik:
:Primært et politisk diktatur … Selve Fascistpartiet hadde blitt nærmest fullstendig byråkratisert og underdanige, ikke dominant over, staten. Storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt ekstensiv autonomi, særlig i de tidlige årene. De væpnede styrker nøt også betydelig autonomi … Fascistmilitsen var underlagt militær kontroll … Rettssystemet hadde fått være stort sett intakt og relativt autonom i tillegg. Politiet fortsatte å være styrt av statlige embetsmenn og ble ikke tatt over av partilederne … ei heller var en ny stor politielite opprettet … det var aldri noe spørsmål om å føre kirken under den generelle underdanigheten … betydelige sektorer av det italienske kulturliv beholdt utbredt autonomi, og intet stort statlig propaganda- og kulturministerium eksisterte … Mussolini-regimet var hverken særlig blodsutgytende ei heller særlig undertrykkende.<ref name="AStory"/> -->
====Mussolini i maktposisjon====
Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.<ref name="AStory">{{cite book|author=Stanley G. Payne|title=A History of Fascism, 1914–1945|url=https://books.google.com/books?id=x_MeR06xqXAC&pg=PA122|year=1996|publisher=U of Wisconsin Press|page=122|quote=A primarily political dictatorship....The Fascist Party itself had become almost completely bureaucratized and subservient to, not dominant over, the state itself. Big business, industry, and finance retained extensive autonomy, particularly in the early years. The armed forces also enjoyed considerable autonomy....The Fascist militia was placed under military control....The judicial system was left largely intact and relatively autonomous as well. The police continued to be directed by state officials and were not taken over by party leaders...nor was a major new police elite created....There was never any question of bringing the Church under overall subservience.... Sizable sectors of Italian cultural life retained extensive autonomy, and no major state propaganda-and-culture ministry existed....The Mussolini regime was neither especially sanguinary nor particularly repressive.}}</ref>

Etter å ha blitt utpekt Italias statsminister måtte Mussolini danne en koalisjonsregjering, fordi fascistene ikke hadde flertall i det italienske parlamentet.<ref name="sgp110" /> Mussolinis koalisjonregjering forfulgte innledningsvis en [[Økonomisk liberalisme|økonomisk liberal]] politikk under ledelse av den liberale finansministeren [[Alberto De Stefani]], en sentrumspolitiker, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.<ref name=sgp110/> Innledningsvis fant liten drastisk endring i regjeringspolitikken sted, og undertrykkende politiaksjoner var begrenset.<ref name=sgp110/>

Fascistene begynte sitt forsøk på å befeste fascismen i Italia med Acerbo-loven. Denne loven garanterte to tredjedels flertall i parlamentet til ethvert parti eller koalisjonsliste som fikk flest stemmer, gitt at de fikk mer enn 25 % av stemmene i valget.<ref name="sgp113" /> Etter betydelig fascistisk vold og trusler vant fascistenes koalisjonen et flertall av stemmene, og dermed fikk fascistene mange seter i parlamentet.<ref name=sgp113/> I valgets kjølvann brøt en politisk krise og skandale ut etter at Giacomo Matteoti, deputert medlem av Sosialistpartiet, ble bortført og drept av fascister.<ref name=sgp113/> De liberale og venstreminoriteten marsjerte i protest ut av parlamentet i det som kom til å bli kjent som ''Secessione dell'Aventino''.<ref name="sgp114" /> Den 3. januar 1925 talte Mussolini til det fascistdominerte italienske parlamentet, og erklærte at han var personlig ansvarlig for hendelsen, men insisterte samtidig på at han ikke hadde gjort noe galt. Han erklærte seg selv Italias diktator, tok fullt ansvar over regjeringen, og kunngjorde parlamentets avskjedigelse.<ref name=sgp114/> Fra 1925 til 1929 ble fascismen gradvis maktbefestet: deputerte opposisjonspolitikere ble nektet adgang til parlamentet, sensur ble innført og et dekret av desember 1925 gjorde Mussolini kun ansvarlig for kongen.<ref name="routledge42" />

====Den katolske kirke====
I 1929 fikk fascistregimet den romersk-katolske kirkes politiske støtte og velsignelse etter at regimet underskrev et konkordat med kirken, kjent som [[Lateran-avtalen]], hvori pavemakten fikk statssuverenitet og finansiell kompensasjon for frarøvelsen av kirkeeiendom av liberalstaten på 1800-tallet.<ref name="routledge43" /> Ikke lenge etter avtalen ble underskrevet hadde kirken, etter Mussolinis egen innrømmelse, truet med å få ham «ekskommunisert», dels på grunn av hans umedgjørlige natur og fordi at han hadde «konfiskert flere utgaver av katolske aviser i de følgende tre måneder enn i de syv foregående år.»<ref>[[Denis Mack Smith]], ''Mussolini'', New York: NY, Vintage Books, 1983, s. 162</ref> Innen slutten av 1930-årene ble Mussolinis antigeistlige retorikk mer høylytt, da han gjentatte ganger fordømte den katolske kirke og diskuterte måter å avsette paven. Han tok stillingen at «pavemakten var en ondartet svulst i Italias kropp, og at den 'måtte utryddes en gang for alle,' fordi det ikke var plass i Roma til både paven og han selv.»<ref>[[Denis Mack Smith]], ''Mussolini'', s. 222–223</ref> I sin bok fra 1974 skrev Mussolinis enke, Rachele, at hennes ektemann alltid hadde vært en ateist fram til slutten av sitt liv, og skrev at hennes ektemann «i bunn og grunn var irreligiøs til hans senere år.»<ref>Rachele Mussolini, ''Mussolini: An Intimate Biography'', New York: NY, Pocket Books, 1977, s. 131. Originally published by William Morrow in 1974</ref>

Nasjonalsosialistene i Tyskland benyttet liknende antigeistlig politikk. Gestapo konfiskerte hundretalls klostre i Østerrike og Tyskland, utkastet geistlige og lekmenn, og erstattet ofte kirkens kors med hakekors.<ref>Jochen von Lang, ''The Secretary: Martin Bormann, The Man Who Manipulated Hitler'', New York: NY, Random House, 1979, s. 221</ref> Ved å referere til hakekorset som «Djevelens kors» fikk kirkeledere sine ungdomsorganisasjoner forbydd, møteaktivitet begrenset og forskjellige katolske tidsskrift sensurert eller bannlyst. Regjeringstjenestemenn fant det til slutt nødvendig å utplassere «nazister i redaktørstillinger i den katolske presse.»<ref>Richard J. Evans, ''The Third Reich in Power'', New York: NY, Penguin, 2005, s. 239: “Nazis into editorial positions in the Catholic press.”</ref> Opp mot 2720 geistlige, hovedsakelig katolikker, ble arrester av Gestapo og fengslet i [[konsentrasjonsleiren Dachau]].<ref>Paul Berben, ''Dachau, 1933–1945: The Official History'', Norfolk Press 1975, s. 276-277</ref>

====Korporativistisk stat====
Fascistregimet etablerte et korporativistisk [meglings]system i 1925 med Palazzo Vidioni-pakten hvori den italienske arbeidsgiverforeningen Confindustria og fascistiske fagforeninger ble enige om å anerkjenne hverandre som de eneste representanter for Italias arbeidsgivere og arbeidstakere, og ekskluderte ikkefascistiske fagforeninger. Fascistregimet opprettet et Foretaksministerium som opprettet 22 sektorbaserte korporasjoner, bestående av representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere fra de forskjellige næringene. Både arbeiderstreiker og lockouter ble forbudt.<ref name=cb150/> Korporasjonene skulle oppmuntre arbeidsgivere og arbeidstakere til å oppdage felles interesser, og dermed begrave klassekampen. I praktisk ble korporasjonene styrt av næringslivsledere, mens arbeiderorganisasjoner ble satt til side og deres bånd til fabrikkene ble fjernet.<ref>Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 137, Penguin Books 2005</ref>

Arbeiderorganisasjoner var sjeldent ledet av arbeidere selv, men heller utpekte fascistpartimedlemmer.<ref name=cb150/>

====Aggressiv utenrikspolitikk====
I 1920-årene forfulgte det fascistiske Italia en aggressiv utenrikspolitikk, med blant annet [[Korfu-hendelsen|et angrep på]] den greske øya [[Korfu]], forsøk på å utvide italiensk territorium på [[Balkan-halvøya]], planer om krig mot [[Tyrkia]], forsøk på å forårsake borgerkrig i Jugoslavia ved å støtte [[Kroater|kroatiske]] og makedonske separatister for å legitimere italiensk intervensjon, samt gjøre [[Albania]] til et de facto italiensk protektorat ''[[de facto]]'', som ble gjennomført med diplomatiske midler i 1927.<ref name="expansionism" /> Som svar på opprør i den italienske kolonien Libya gav Fascist-Italia opp tidligere liberal kolonipolitikk med samarbeid med lokale ledere. I stedet, ved å hevde at italienere var en «overlegen rase» sammenlignet de «afrikanske rasene» og dermed hadde retten til å kolonisere de «underlegne» afrikanerne, ønsket de å bosette 10–15 millioner italienere i Libya.<ref name="aaa134" /> Dette resulterte i en aggressiv militært felttog kjent som ''pasifiseringen av Libya'' mot libyske innfødte, inkludert massedrap, bruk av [[konsentrasjonsleir]]er, og tvangsutsulting av tusenvis av mennesker.<ref name=aaa134/> Italienske myndigheter utførte [[etnisk rensning]] ved å tvangsutkaste 100000 [[beduin]]ske kyrenaikere, halvparten av befolkningen av [[Kyrenaika]] i Libya, fra sine bosetninger som var tiltenkt italienske bosettere.<ref name="mussolini" /><ref name="university44" />

====Hitler tar til seg den italienske modell====
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-1486, Hitler-Putsch, München, Marienplatz.jpg|thumb|left|300px|Nasjonalsosialister i [[München]] under [[Ølkjellerkuppet]].]]
[[Marsjen mot Roma]] gav fascismen internasjonal oppmerksomhet. En tidlig beundrer av de italienske fascistene var [[Adolf Hitler]]. Han begynte å forme seg selv og NSDAP i samsvar med Mussolini og fascistene,
mindre enn én måned etter marsjen.<ref name="kershaw" /> Nasjonalsosialistene, anført av Hitler og den tyske krigshelten [[Erich Ludendorff]], forsøkte seg på en «marsj mot Berlin» basert på marsjen mot Roma, noe som endte i det mislykkede [[Ølkjellerkuppet]] i [[München]] i november 1923.<ref name="dissolution" />

===Den store depresjonens innvirkning og opptakten til andre verdenskrig===
[[Fil:Benito_Mussolini_and_Adolf_Hitler.jpg|thumb|right|[[Benito Mussolini]] (venstre) med [[Adolf Hitler]] (høyre).]]
Kårene som de økonomiske vanskelighetene forårsaket av [[den store depresjon]] skapte, førte til seg en internasjonal bølge av sosial uro. Ifølge historikeren Philip Morgan, «utbruddet av den store depresjonen … var den største stimulansen hittil for spredningen og ekspansjonen av fascismen utenfor Italia».<ref name="Fascism in Europe, 1919–1945">[https://books.google.com/?id=acGhRyqfuGIC&pg=PT203&lpg=PT203&dq=Philip+Morgan,+Fascism+in+Europe,+%22third+way%22&source=bl&ots=JcjbCmb7wp&sig=kb6Me1WaMFCtXZWD4J4ILl8G40A&sa=X&ei=bU32UpLMLMWklQXVp4GQBA&ved=0CDoQ6AEwAg#v=onepage&q=third%20position&f=false Fascism in Europe, 1919–1945] Philip Morgan, ''Fascism in Europe'', 1919–1945, New York Tayolor & Francis 2003. Sitat: «''the onset of the Great Depression...was the greatest stimulus yet to the diffusion and expansion of fascism outside Italy''»</ref> Fascistene la skylda for 1930-årenes lange depresjon på jøder, innvandrere, venstresiden, og andre [[syndebukk]]er.

I Tyskland bidro depresjonen til fremveksten av [[Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti]] (NSDAP), noe som førte til [[Weimarrepublikken]]s fall og [[Nazi-Tyskland|etableringen av et fascistisk regime]] under ledelse av [[Adolf Hitler]]. Med Hitler og nazistene i maktposisjon i 1933 ble [[liberaldemokratiet]] oppløst i Tyskland, og nazistene mobiliserte landet for krig, med ekspansjonistiske territoriale mål. I 1930-årene innførte nasjonalsosialistene raselover som bevisst diskriminerte mot, frarøvet stemmeretten til, og forfulgte jøder og andre minoriteter.

Fascistbevegelser vokste i styrke andre steder i Europa. Den ungarske fascisten [[Gyula Gömbös]] inntok makten som Ungarn statsminister i 1932 og forsøkte å befeste sitt partis makt i landet; han innførte en åttetimers arbeidsdag, en førtitimers arbeidsuke innen industrien, og ønsket å innføre en korporativistisk økonomi; og forfulgte irredentistiske krav på nabolandenes territorier.<ref name="routledge45" /> Den fascistiske [[Jerngarden|jerngarde]]bevegelsen i Romania fikk stor politisk støtte etter 1933, og fikk representasjon i den rumenske regjeringen. I tillegg myrdet et jerngardemedlem den rumenske statsministeren [[Ion Duca]].<ref name="routledge46" /> I ''6. februar-krisen'' opplevde Frankrike den største politiske uroen siden [[Dreyfus-saken]] da fascistiske ''Mouvement Franciste'' og flere grupper på ytre høyre gjorde opprør samtidig i Paris mot den franske regjering, noe som resulterte i storstilt politisk vold.<ref name="fascism" /> En rekke para-fascistiske regjeringer som hentet elementer fra fascismen ble etablert under [[Den store depresjonen]], blant annet i Hellas, Litauen, Polen og Jugoslavia.<ref name="routledge47" />

[[Fil:SaudacaoIntegralista1935.jpg|thumb|right|[[Brasiliansk integralisme|Integralister]] marsjerer i Brasil.]]
I Amerika hevdet de [[Brasiliansk integralisme|brasilianske integralistene]] ledet av Plínio Salgado å ha så mange som 200000 medlemmer, selv om de etter kuppforsøk ble forsøkt slått ned av [[Getúlio Vargas]]' ''Estado Novo'' i 1937.<ref name="griffin" /> I 1930-årene vant ''Den chilenske nasjonalsosialistiske bevegelse'' seter i Chiles parlament og gjorde kuppforsøk, noe som endte i ''Seguro Obrero-massakren'' i 1938.<ref name="routledge48" />

Under den store depresjonen fremmet Mussolini aktiv statlig intervensjon i økonomien. Fascist-Italia opprettet ''Instituto per la Ricostruzione Industriale'' (IRI), et statseid firma og holdingselskap som ga statsstøtte til sviktende private bankeide selskaper.<ref name="cb189" /> Den store depresjonen påvirket den italienske finanssektoren. Kredittgrensene ble alvorlig brutt og gjorde det vanskelig for selskaper å få lån. Mussolini fryktet en likviditetskrise med påfølgende masseoppsigelser og en bølge av sosial uro. IRI ble opprinnelig tiltenkt som et midlertidig tiltak, men fortsatte å operere gjennom hele det fascistiske regimets tid, og lenge etter. Selv om IRI ikke var tiltenkt til å iverksette nasjonaliseringer, ble IRI [[De facto|''de facto'']] eier av et stort antall store banker og selskaper. I januar 1934 rapporterte IRI at den kontrollerte «48,5 prosent av aksjekapitalen i Italia», og noen måneder senere kjøpte den bankenes aksjekapital også.<ref name=toniolo_side_59>Gianni Toniolo, editor, ''The Oxford Handbook of the Italian Economy Since Unification'', Oxford University Press, 2013, side 59</ref> IRI lyktes i stor grad i sine mål da den reddet sviktende banker og selskaper ved å restrukturere og refinansiere dem. <ref>Martin Blinkhorn, Mussolini and Fascist Italy, New York: NY, Routledge, 1991, s. 34-35</ref> Til tross for IRI sine oppkjøp ble ingen selskaper nasjonalisert av regimet.<ref>Daniel Guérin (1999), '’Fascism and Big Business’’, side 197. Editions Syllepse.</ref> Sent i 1930-årene vedtok Italia tilvirkningskarteller, tariffbarrièrer, valutarestriksjoner, og massive reguleringer av økonomien i et forsøk på å balansere utbetalingene.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 72" />  

Nazi-Tyskland hadde autarki og opprustning som mål, og innførte [[proteksjonistisk]]e politikk, blant annet ved å tvinge den tyske stålindustrien til å bruke tysk jernmalm av lavere kvalitet enn det importerte jernet av overlegen kvalitet.<ref name="encyclopedia49" />
<!--Han fordømte det han kalte for «superkapitalisme» som han hevdet hadde begynt i 1914 som en fiasko på grunn av dens angivelige dekadanse, dens støtte for ubegrenset [[forbrukerisme]], og dens intensjon om å skape «menneskehetens standardisering».<ref name="gb2000" /> -->

===Andre verdenskrig (1939–1945)===
I det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland forfulgte både Mussolini og Hitler en territorialt ekspansjonistisk og intervensjonistisk politisk agenda fra 1930-årene fram til 1940-årene, noe som kulminerte i andre verdenskrig. Mussolini satte i rop om at [[irredentistisk]]e italienske krav ble gjenvunnet, noe som ville etablere italiensk herredømme over [[Middelhavet]] og sikre italienerne tilgang til [[Atlanterhavet]], og skape italienske ''[[spazio vitale]]'' («vitalt rom») i middelhavs- og [[Rødehavet|rødehav]]sområdet.<ref name="expansionism50" /> Hitler talte om at irredentistiske tyske landkrav skulle gjenvinnes, i tillegg til en opprettelse av tysk ''[[lebensraum]]'' («livsrom») i Øst-Europa, blant annet i landområder kontrollert av [[Sovjetunionen]], som igjen skulle koloniseres av [[Germanere|germanske]] bosettere.<ref name="expansionism51" />

[[Fil:Inmate at the Rab concentration camp.jpg|thumb|left|Underernært mannlig innsatt i den italienske [[Rab konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleiren Rab]].]]
Fra 1935 til 1939 eskalerte Tyskland og Italia sine krav om territoriale landkrav og økt innflytelse på verdensscenen. Italia [[Den andre italiensk-etiopiske krig|invaderte Etiopia i 1935]] noe som endte med fordømmelse i [[Folkeforbundet]] og bred diplomatisk isolasjon. I 1936 marsjerte tyske styrker [[Remilitariseringen av Rhinland|inn i det demilitariserte Rhinland]]; området hadde vært demilitarisert i tråd med Versaillestraktaten. I 1938 annekterte Tyskland Østerrike og Italia assisterte Tyskland i å løse den diplomatiske krisen mellom Tyskland og Frankrike og Storbritannia angående krav på [[Tsjekkoslovakia|tsjekkoslovakiske]] landområder ved å arrangere [[Münchenavtalen]], hvori Tyskland fikk [[Sudetenland]], og det ble ansett at en europeisk krig hadde blitt avverget. Dette håpet svinnet hen da Hitler brøt Münchenavtalen da han invaderte og delte Tsjekkoslovakia mellom Tyskland og [[marionettestat]]en Slovakia i 1939. På samme tid fra 1938 til 1939 gjorde Italia krav på territoriale og koloniale avståelser fra Frankrike og Storbritannia.<ref name="university52" /> I 1939 forberedte Tyskland seg på krig mot Polen, men forsøkte første å få territoriale avståelser fra Polen med diplomatiske midler.<ref name="Eugene Davidson s. 371-372" /> Den polske regjeringen stolte ikke på Hitlers løfter, og avviste de tyske kravene.<ref name="Eugene Davidson s. 371-372"/>

Tysklands invasjon av Polen var uakseptabel for Storbritannia, Frankrike og deres allierte, noe som resulterte i en felles krigserklæring mot et Tyskland som ble ansett som aggressoren, og utbruddet av andre verdenskrig. I 1940 brakte Mussolini Italia inn i andre verdenskrig på aksemaktenes side. Mussolini var klar over at Italia ikke hadde militær kapasitet til en langvarig krig mot Frankrike eller Storbritannia, og ventet til Frankrike var på kollapsens og kapitulasjonens terskel før de selv erklærte Storbritannia og Frankrike krig den 10. juni 1940, på antagelsen at krigen ville være kortvarig etter Frankrikes kollaps.<ref name="university53" /> Mussolini antok at Italia, etter en kortvarig inngang i krigen mot Frankrike, etterfulgt av en fransk overgivelse, ville få territoriale avståelser fra Frankrike, og kunne deretter konsentrere sine styrker i en storstilt offensiv i Egypt, hvort Storbritannia og Samveldet var italienerne tallmessig underlegne.<ref name="university54" /> Tyske planer om en invasjon av Storbritannia mislykkes etter at Tyskland tapte kampen om luftherredømme i [[slaget om Storbritannia]]. I 1941 bredte aksemaktenes felttog seg ut til Sovjetunionen, etter at Hitler iverksatte [[operasjon Barbarossa]]. Aksemaktstyrker besatte på sitt makthøydepunkt nærmest hele Fastlands-Europa. Krigen ble langvarig, stikk i strid med Mussolinis planer, noe som førte til italienske tap på flere fronter, og behov om tysk assistanse.

[[Fil:Buchenwald Corpses 60623.jpg|thumb|right|Lik, ofre for den tyske [[konsentrasjonsleiren Buchenwald]].]]
Under andre verdenskrig deltok de europeiske aksemaktene, anført av Nazi-Tyskland, i utryddelsen av millioner av polakker, jøder, sigøynere, og andre folkegrupper i [[folkemord]]et senere kjent som [[Holocaust]].

Etter 1942 begynte aksemaktene å vakle. Innen 1943, etter at Italia var konfrontert av flere militære fiaskoer, den komplette avhengigheten og underdanigheten til Tyskland, den allierte invasjonen av Italia, og den påfølgende internasjonale ydmykelsen, ble Mussolini [[25 Luglio|avløst som statsoverhode og arrestert]] på kong [[Viktor Emmanuel 3.]]s ordre, som fulgte på med å demontere fasciststaten og erklære Italias overgang til alliert side. Mussolini ble reddet fra arrestasjon av en tysk styrke, og fortsatte som leder av en tysk klientstat, [[Den italienske sosialrepublikk]], fra 1943 til 1945. Nazi-Tyskland ble møtt av flere tap og jevne sovjetiske og vestallierte offensiver fra 1943 til 1945.

Den 28. april 1945 ble Mussolini arrestert og henrettet av italienske kommunistiske partisaner. Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord. Kort tid etter overgav Tyskland seg, og [[Avnazifisering|naziregimet ble systematisk demontert]] av de okkuperende allierte maktene. Et internasjonalt militært tribunal ble videre samlet i Nürnberg. Fra november 1945 til 1949 ble flere politiske, militære og økonomiske naziledere [[Nürnberg-prosessen|stilt for retten og dømt]] for [[krigsforbrytelse]]r, med påfølgende dom om [[dødsstraff]] for de verste gjerningsmennene.

===Etter andre verdenskrig (1945–)===
{{Hoved|Nyfascisme}}
[[Fil:Juan Peron con banda de presidente.jpg|thumb|upright|[[Juan Perón]], [[Argentinas president]] fra 1946 til 1955, og 1973 til 1974. Perón var en beundrer av [[italiensk fascisme]], og baserte sin økonomisk politikk på de forfulgt av Fascist-Italia.]]
De allierte styrkers seier i [[andre verdenskrig]] førte til mange fascistregimers kollaps i Europa. [[Nürnbergprosessen]] dømte flere naziledere for forbrytelser mot menneskeheten inkludert Holocaust. Det forble, derimot, flere bevegelser og regjeringen som ideologisk var beslektet med fascismen.

[[Francisco Franco]]s [[Falangisme|falangistiske]] ettpartistat i Spania forble offisielt nøytral under andre verdenskrig, og overlevde aksemaktenes sammenbrudd. Francos vei til makten hadde blitt direkte assistert av både Italias og Tysklands militære i den spanske borgerkrig, og Franco hadde selv sendt frivillige til Østfronten for å kjempe mot Sovjetunionen med Tyskland. Etter andre verdenskrig, og en periode med internasjonal isolasjon, normaliserte Franco-regimet forholdet til vestmaktene under den kalde krigen, fram til Francos død i 1975 og overgangen til liberaldemokrati i Spania. Omtrent samme periode var nabolandet Portugal under [[Estado Novo (Portugal)|Estado Novo]], et diktatur ledet av [[António de Oliveira Salazar]] som i flere aspekter var inspirert av [[Mussolini]]s fascisme. Estado Novo opprettholdt også offisielt en nøytral posisjon under andre verdenskrig, og regimet varte fra 1932 til 1974.

[[Peronisme]], assosiert med regimet til [[Juan Perón]] i [[Argentina]] fra 1946 til 1955 og fra 1973 til 1974, var sterkt influert av fascismen.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 512" /> Mellom 1939 og 1941, før hans maktovertagelse, utviklet Perón en dyp beundring av italiensk fascisme, og baserte sine økonomiske politikk på italiensk fascistisk politikk.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 512"/>

[[Fil:Giorgio Almirante.jpg|thumb|left|upright|[[Giorgio Almirante]], lederen av ''[[Movimento Sociale Italiano]]'' fra 1969 til 1987.]]
Betegnelsen «[[nyfascisme]]» refererer til fascistbevegelser etter andre verdenskrigs konklusjon. I Italia var ''[[Movimento Sociale Italiano]]'' («Den italienske sosialbevegelsen»), ledet av [[Giorgio Almirante]], en betydelig nyfascistisk bevegelse som omformet seg til en selvbeskrevet «postfascistisk» bevegelse kalt ''[[Alleanza Nazionale]]'' (AN; «Nasjonalalliansen»), som har vært en alliert av [[Silvio Berlusconi]]s [[Forza Italia]] i et tiår. I 2008 ble ''AN'' del av ''Forza Italia'', i Berlusconis nye parti ''[[Il Popolo della Libertà]]'' («Frihetens folk»). I 2012 splittet en gruppe politikere seg fra Frihetens folk for å gjenstifte partiet under navnet ''[[Fratelli d'Italia]]'' («Brødre av Italia»). I Tyskland har diverse nynazistiske bevegelser blitt etablert, og senere forbydd jamfør Tysklands konstitusjonelle lov som forbyr nasjonalsosialisme. [[Nationaldemokratische Partei Deutschlands|Tysklands nasjonaldemokratiske parti]] (NPD) er viden ansett som et nynazistisk parti, selv om partiet selv ikke identifiserer seg slik.

[[Fil:Golden Dawn demonstration 1.jpg|thumb|right|Gyllent daggry demonstrerer i Hellas i 2012.]]
Etter [[den store resesjonen]] og den økonomiske krisen i Hellas fikk en bevegelse kjent som [[Gyllent daggry (politisk parti)|Gyllent daggry]], et tidligere obskurt parti, en bølge av støtte, og vant seter i det greske parlamentet; partiet blir viden ansett som et nynazistisk parti, og forfekter fiendtlighet mot minoriteter, ulovlige innvandrere, og flyktninger. I 2013, etter drapet på en antifascistisk musiker av en person med tilknytning til Gyllent daggry, beordret den greske regjeringen arrestasjonen av partiets leder [[Nikolaos Michaloliakos]], samt andre Gyllent daggry-medlemmer, anklaget for å være assosiert med en kriminell organisasjon.

I [[Israel]] har [[Im Tirtzu]]-bevegelsen blitt beskrevet som en fascistisk organisasjon, og en dommer dømte at den hadde «fascistiske attributter».<ref>{{cite web|url=http://www.haaretz.com/israel-news/.premium-1.545657|title=Rejecting bulk of libel suit, court rules Im Tirtzu movement can be likened to Fascism – National|publisher=}}</ref>

==Grunnsetninger==
===Nasjonalisme===
[[Nasjonalisme]] er fascismens hovedgrunnlag.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 451-453">Blamires, Cyprian, ''World Fascism: A Historical Encyclopedia'', vol. 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006), s. 451–53.</ref> Det fascistiske synet på en nasjon er som en enkelt organisk enhet som binder mennesker sammen gjennom forfedrene, og som er et folks naturlig forenende kraft.<ref name="nationalism56" /> Fascismen forsøker å løse økonomiske, politiske og sosiale problemer ved å oppnå en [[Millenarisme|millenaristisk]] nasjonal gjenfødelse, med forfekting av nasjonen eller «rase» framfor alt annet, og promotering av enhets-, styrkes- og renhetskulter.<ref name="anatomnyfascismo"/><ref name="Passmore" /><ref name="natureoffascismo" /><ref name="walterlaq" /><ref name="britannicafasc" /> Historisk sett støttet fascister imperialisme, selv om det har vært flere fascistbevegelser som har vært uinteressert i å forfølge imperialistiske ambisjoner.<ref name="Stanley G. Payne 1995, s. 11"/>

===Rasisme===
Fascismen er en rasistisk ideologi, men ikke nødvendigvis i en [[nasjonalsosialisme|nazistisk]] forstand da de fleste fascistbevegelser ikke var germanske. Alle [europeiske] fascistbevegelser er rasistiske i den fortand at de anser ikkeeuropeere som underlegne.<ref name="Stanley G. Payne 1995, s. 11">Payne, Stanley G., ''A History of Fascism, 1914–1945''. Digital printing ed. (Oxon, England: Routledge, 1995, 2005), s. 11.</ref>

===Totalitarisme===

Fascismen fremmer etableringen av en totalitær stat og [[tyranni (styreform)|tyranni]].<ref>Roger Griffin. ''Fascism, Totalitarianism, and Political Religion''. Routledge. s. 1–6.</ref><ref>Roger Boesche. Theories of Tyranny, from Plato to Arendt. s. 11.</ref> Fascismen er bevisst og fullstendig ikkedemokratisk og antidemokratisk.<ref>Paul Barry Clarke, Joe Foweraker. ''Encyclopedia of Democratic Thought''. Routledge, 2001. s. 540.</ref><ref>John Pollard. The Fascist Experience in Italy. Routledge, 1998. s. 121.</ref><ref>Roger Griffin. ''The Nature of Fascism''. New York, New York: St. Martin's Press, 1991. s. 42.</ref> Den motsetter seg liberaldemokratiet, avviser flerpartisystemet, og støtter en ettpartistat. Mussolinis ''Fascismens doktrine'' kunngjør, «den fascistiske oppfatningen av staten er altomfavnende; utenfor den kan intet menneske eller åndelige verdier eksistere, for ikke å si ha verdi. Slik forstått er fascismen totalitær, og den fascistiske stat – en syntese og en enhet inkluderende av alle verdier – tolker, utvikler, og forsterker et helt folks liv.»<ref name="institutions" /> I ''Det rettslige grunnlag for den totale stat'' beskriver den nasjonalsosialistiske politiske teoretiker [[Carl Schmitt]] nazistenes intensjon om å danne «en sterk stat som garanterer en totalitet av politisk enhet som transcenderer alt mangfold» for å unngå «en katastrofal pluralisme som river det tyske folk i stykker».<ref name="schmitt" />

Fasciststater forfulgte en politikk om sosial indoktrinering gjennom propaganda i utdanning og media, samt regulering av produksjonen av utdannings- og mediamaterialer.<ref name="totalitarianism" /><ref name="google68" /> Utdannelsen var utformet for å glorifisere fascistbevegegelsen, og informere studentene om dens historiske og politiske viktighet for nasjonen. Den forsøkte å renske ut ideer som ikke var i tråd med fascistbevegelsens meninger, og å lære studenter lydighet til staten.<ref name="pauley" />

===Økonomi===
Fascismen presenterte seg selv som en tredjeposisjon, et alternativ til både [[sosialisme]] og [[Frimarkedskapitalisme|frimarkedskapitalisme]],<ref>Steve Bastow, James Martin. Third Way Discourse: European Ideologies in the Twentieth Century. Edinburgh University Press Ltd, 2003. s. 36.</ref> og de kapitalistiske eiendomsforhold ble bevart i fascistiske stater.<ref name=Woodley_side_53>Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 53.</ref> 

I diskusjon om fascismens spredning utenfor Italia forteller historiker Philip Morgan: «siden Depresjonen var en krise av [[laissez-faire]] kapitalismen og dets politiske motstykke, [[parlamentarisk demokrati]], kunne fascismen utgi seg som den tredje veiens alternative mellom kapitalismen og bolsjevismen, modellen for en ny europeisk 'sivilisasjon'. Som Mussolini ofte formulerte det tidlig i 1934, 'fra 1929 ... har fascismen blitt et universelt fenomen ... det nittende århundrets dominante krefter, demokrati, sosialisme, liberalisme, har blitt oppbrukt ... det tjuende århundres nye politiske og økonomiske former er fascistiske' (Mussolini 1935: 32).» <!-- OPPRINNELIG TEKST: Since the Depression was a crisis of laissez-faire capitalism and its political counterpart, parliamentary democracy, fascism could pose as the 'third-way' alternative between capitalism and Bolshevism, the model of a new European 'civilization'. As Mussolini typically put it in early 1934, "from 1929...fascism has become a universal phenomenon... The dominant forces of the 19th century, democracy, socialism, liberalism have been exhausted...the new political and economic forms of the twentieth-century are fascist'(Mussolini 1935: 32)-->.<ref name="Fascism in Europe, 1919–1945"/>

Den fascistiske økonomiske ideologien var basert på en falsk ideologisk differensiering mellom «produktiv» og «uproduktiv» kapitalisme.<ref name=Woodley_side_141>Woodley, Daniel (2009). Routledge Issues in Contemporary Political Theory: «’’Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology’’». Routledge. Side 141.</ref> Hitler kunngjorde at NSDAP støttet ''bodenständigen Kapitalismus'' («jordnær kapitalisme») som var basert på profitt tjent fra ens eget arbeid, men fordømte «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme, som hentet profitt fra spekulering. For nazistene var «uproduktiv kapitalisme» synonymt med «jødisk kapitalisme», og nazistene forbandt uopphørlig jøder med «uproduktiv kapitalisme» eller lånskapitalisme <ref>Jonathan C. Friedman. The Routledge History of the Holocaust. Routledge, 2011. s. 24.</ref> Fascistisk økonomisk ideologi støttet profittmotivet, men vektla at industriene måtte opprettholde nasjonens interesse som overlegen den privat profitt.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 189">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.</ref>

Mussolini ønsket å gjøre slutt på det han så på som dominansen til «parasittiske» krigsspekulanter over staten på bekostning krigsveteraner. Dette skulle gjøres ved å bygge en Italia basert på «krigere og produsenter».<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535"/> «Produsenter», refererte til alle mennesker ansett som «produktive», og inkluderte entreprenører, teknikere, arbeidere og soldater.<ref name="ReferenceA">Marco Piraino, Stefano Fiorito. Fascist Identity. s. 39–41.</ref> Fascismen fremmet klassesamarbeid,<ref name=Woodley_side_141 /> og ikke klassekrig.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535"/> Denne tanken var avledet fra [[Henri de Saint-Simon]](1760-1825) sin «utopisk sosialisme». Saint-Simon kombinerte de tradisjonalistiske høyresidige kritikkene av den franske revolusjon med en venstresidig tro på behovet for samarbeid mellom produktive mennesker i samfunnet, som i hans oppfattning inkluderte både sjefer og arbeidere, for å utfordre aristokratiets og de uproduktive spekulantenes innflytelse. Han kan muligens ses på som en fjern forgjenger til den italienske fascismen.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 535">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 535.</ref>

Fascistregjeringer argumenterte for løsning av [[klassekamp|klassekonflikt]] innad i en nasjon ved å sikre nasjonal solidaritet.<ref name="Griffin, Roger 1991 s. 222-223"/> Dette skulle gjøres ved at staten meglet forholdet mellom klassene.<ref>Calvin B. Hoover, ''The Paths of Economic Change: Contrasting Tendencies in the Modern World'', The American Economic Review, Vol. 25, No. 1, Supplement, Papers and Proceedings of the Forty-seventh Annual Meeting of the American Economic Association. (March 1935), s. 13–20.</ref> Fascismen fordømte marxismen for dens fremming av materialistisk internasjonalistisk klasseidentitet, som fascister anså som et angrep på nasjonens følelsesmessige og åndelige bånd, og som en trussel mot oppnåelsen av genuin nasjonal solidaritet.<ref>John Breuilly. Nationalism and the State. University of Chicago Press edition. University of Chicago, 1994. s. 290.</ref>
 
Selv om fascismen aksepterte viktigheten av materiell rikdom og makt fordømte den materialismen, som den identifiserte som noe tilstedeværende i både kommunismen og kapitalismen, og kritiserte materialismen for å mangle anerkjennelse av «[[ånd]]en»s rolle.<ref name="Peter Davies 2002. s. 103">Peter Davies, Derek Lynch. The Routledge Companion to Fascism and the Far Right. Routledge, 2002. s. 103.</ref> Fascister kritiserte ikke kapitalismen for dens kompetitive natur eller dens basis i privat eiendom – som fascister støttet – men dens materialisme, individualisme, angivelige borgerlige dekadanse, og angivelige likegyldighet til nasjonen.<ref name="Robert O. Paxton 2005. s. 10">Robert O. Paxton. ''The Anatomy of Fascism''. Vintage Books edition. Vintage Books, 2005. s. 10.</ref>

Fascistiske økonomier var [[blandingsøkonomi]]er, med hovedmål om å oppnå [[Autarki|selvforsyning]] gjennom [[Proteksjonisme|proteksjonistisk]] og intervensjonistisk økonomisk politikk.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 188-189" />
<!--Økonomisk selvforsyning, kjent som autarki, var et stort mål for de fleste fascistregjeringer,<ref>Alexander J. De Grand, ''Fascist Italy and Nazi Germany'', Routledge, 1995. s. 60–61</ref> og fascistiske økonomier støttet en statsadministrert økonomi som godtok en blanding av privat eierskap og statlig eierskap over produksjonsmidlene.<ref name="Robert Millward 1990. s. 178">Robert Millward. Private and public enterprise in Europe: energy, telecommunications and transport, 1830–1990. Cambridge, England: Cambridge University Press, s. 178.</ref> -->
<!--Økonomisk planlegging ble anvendt både i offentlig og privat sektor, og privatforetakenes velstand var avhengig av dens godtakelse av synkronisering med statens økonomiske mål.
<!--Fascister motsatte seg internasjonal frimarkedskapitalisme, men støttet «produktiv kapitalisme».<ref>Held, David (1980). ''Introduction to Critical Theory: Horkheimer to Habermas''. University of California Press.</ref>
Selv om fascismen motsatte seg sosialismen, anså den seg selv av og til som en form for nasjonalistisk «sosialisme», for å understreke sin forpliktelse til nasjonal [[solidaritet]] og enhet.<ref name="blamires1">Blamires, Cyprian, World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1 (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc, 2006) s. 610.</ref> -->
<!--Fascistledere som Mussolini og Hitler smigret næringslivsledere, men aksepterte ikke [[laissez-faire|Manchester-liberalismen]] da de var imot spekulanter, og dermed også «parasittisk kapitalisme». De ønsket «produktiv kapitalisme» forbundet med ingeniører og industriherrer.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> 
Mens marxismen fordømte kapitalismen som et system bestående av utnyttende eiendomsforhold, anså fascismen finansens kontroll som krenkende.<ref name="Alberto Spektorowski 2013">Alberto Spektorowski, Liza Ireni-Saban. Politics of Eugenics: Productionism, Population, and National Welfare. Routledge, 2013.</ref> I motsetning til marxismen så ikke fascismen klassekonflikt mellom det marxistdefinerte proletariatet og bursjoasiet som noe gitt eller som en drivkraft for historisk materialisme.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> I stedet anså den arbeiderne og produktive kapitalister sammen som produktive folk som var i konflikt med de parasittiske elementene av samfunnet, blant annet korrupte politiske partier, korrupt finanskapital, og svake mennesker.<ref name="Alberto Spektorowski 2013"/> -->
<!--Selv om fascismen var imot klassekonflikt innad i landet, var det trodd at borgerlig-proletarisk konflikt eksisterte hovedsakelig i nasjonale konflikter mellom [[Proletarisk ansjon|proletariske nasjoner]] versus [[Borgerlig nasjon|borgerlige nasjoner]].<ref name="minneapolis" /> Fascismem fordømte det som ble ansett som viden spredte karaktertrekk som ble assosiert med den typiske borgerlige mentaliteten den motsatte seg, som materialisme, krasshet, feighet, manglende evne til å forstå den fascistiske «krigeren»s heroiske ideal; og assosiasjoner med liberalisme, individualisme og parlamentarisme.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 102">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 102.</ref> -->
<!--Fascister promoterte [[sosial velferd]] for lindre økonomiske forhold som rammet nasjonen eller rasen som helhet, men de støttet ikke sosial velferd av [[Egalitarisme|egalitaristiske]] årsaker til de som (i tysk tilfelle) ikke var av rent germansk blod. I et ekstensivt velferdssystem fikk over 17 millioner tyskere hjelp under ledelse av ''[[Nationalsozialistische Volkswohlfahrt]]'' («Nasjonalsosialistisk folkevelferd»; ''NSV'') innen 1939, et byrå som hadde «prosjektert et kraftig bilde av omtanke og støtte.»<ref>[[Richard J. Evans]], ''The Third Reich in Power, 1933-1939'', New York: NY, The Penguin Press, 2005, s. 489</ref> NSV hadde vokst til det nest største nazistiske gruppeorganisasjonen innen 1939, kun slått av [[Tysk arbeidsfront]]. NSV og dens [[Winterhilfswerk des Deutschen Volkes|vinterhjelp]] og [[kraft gjennom glede]] gav til de tyske borgerne bevis på at nasjonalsosialistene holdt sine løfter om å opprette et «organisk nasjonalsamfunn» hvor «klassekonflikt og sosiale fiendskap ville overkommes», og «individets egoisme» i stedet ville overgi seg til «helhetens overstyrende interesser».<ref name="Richard J. Evans 2005, p.492">Richard J. Evans, ''The Third Reich in Power, 1933-1939'', Penguin Press, 2005, p.492</ref> Disse programmene var utformet for å «tilintetgjøre klasse- og status-distinksjoner,» og berike vanlige folks liv.<ref name="Richard J. Evans 2005, p.492"/> Fascister kritiserte egalitarismen for å bevare de svake; de fremmet i stede [[sosialdarwinistisk]]e syn.<ref name="egalitarianism" /><ref name="university101" /> -->

===Handling===
Fascismen vektlegger [[direkte aksjon]], inkludert støtting av den politiske volds legitimitet, som en kjernedel av sin politikk.<ref name="Stanley G. Payne 1945. s. 106"/><ref>John Breuilly. Nationalism and the State. s. 294.</ref> Fascismen anser voldelig aksjon som en nødvendighet i politikken som fascismen identifiserer som en «endeløs kamp».<ref name="Political Theory 2010. s. 106">Fascism and Political Theory: Critical Perspectives on Fascist Ideology. Routledge. Oxon, England; New York, New York: Routledge, 2010. s. 106.</ref> Denne vektleggingen av bruken av politisk vold betyr at de fleste fascistpartier også har opprettet egne private militser (for eksempel NSDAPs [[brunskjorter]] og Fascist-Italias [[Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale|svartskjorter]]).

Grunnlaget til fascismens støtting av voldelig aksjon i politikk er knyttet til sosialdarwinismen.<ref name="Political Theory 2010. s. 106"/> Fascistbevegelser har vanligvis innehatt sosialdarwinistiske syn på nasjoner, «raser» og samfunn.<ref name="psg485" /> De sier at nasjoner og «raser» må renske seg selv for sosialt og biologisk svake eller degenererte mennesker, samtidig som fremming av kreeringen av et sterkt folk, for å overleve i en verden definert av evigvarende nasjonal og «rasemessig» konflikt.<ref name="university64" />

===Alders- og kjønnsroller===
[[Fil:Piccole Italiane.jpg|thumb|Medlemmer av ''Piccole Italiane'', en jenteorganisasjon innad i Italias nasjonale fascistparti.]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-04517A, Potsdam, Mädchen in der Führerinnenschule.jpg|thumb|Medlemmer av [[Tyske jenters forbund]], en pikeorganisasjon innad i Tysklands NSDAP.]]
Fascismen vektlegger [[ungdom]] både i den fysiske aldersforstanden og i den åndelige forstanden med virilitet og handlingsengasjement.<ref name="Mark Antliff 2007. s. 171">Mark Antliff. ''Avant-Garde Fascism: The Mobilization of Myth, Art, and Culture in France, 1909–1939''. Duke University Press, 2007. s. 171.</ref> De italienske fascistenes politiske hymne var kalt ''[[Giovinezza]]'' («Ungdommen»).<ref name="Mark Antliff 2007. s. 171"/> Fascismen identifiserer ungdommens fysiske aldersperiode som en kritisk tidsperiode for den moralske utviklingen av mennesker som kommer til å påvirke samfunnet.<ref>Maria Sop Quine. ''Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies''. Routledge, 1995. s. 47.</ref>

Italienske fascister forfulgte det den døpte ungdommens «moralske hygiene», særlig med tanke på seksualitet.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47">Maria Sop Quine. ''Population Politics in Twentieth Century Europe: Fascist Dictatorships and Liberal Democracies''. Routledge, 1995. s. 46–47.</ref> Fascist-Italia fremmet det den anså som normal seksuell oppførsel blant ungdom mens den fordømte det som ble ansett som avvikende seksualoppførsel.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47"/> Den fordømte pornografi, de fleste former for [[prevensjon]] og prevensjonsmidler (med [[kondom]] som unntak), [[homoseksualitet]], og prostitusjon som avvikende seksualatferd, selv om lovshåndhevelsen mot slike praksiser var uregelmessig, og myndighetene vendte ofte det døve øret til.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47" /> Fascist-Italia anså fremmingen av mannlig seksuell eksitasjon før puberteten som årsaken til kriminalitet blant mannlig ungdom, erklærte homoseksualitet som en samfunnssykdom, og forfulgte en aggressiv kampanje for å redusere prostitusjon blant unge kvinner.<ref name="Maria Sop Quine 1995. s. 46-47"/>

Mussolini anså kvinnens hovedrolle som hovedsakelig barnefrembærere, og menn som krigere – og sa en gang at «krig er for mannen det barsel er for kvinnen».<ref name="psychoanalysis" /> I et forsøk på å øke fødselsraten gav den italienske fascistregjeringen finansielle incentiver til kvinner som frambrakte store familier, og initierte politikker med mål om å redusere antallet kvinner i arbeid.<ref name="mussolini73" /> Italiensk fascisme ba om at kvinner skulle hylles som «nasjonens reprodusenter,» og den italienske fascistregjeringen avholdt rituelle seremonier for å hedre kvinnens rolle innen den italienske nasjon.<ref name="university74" /> I 1934 erklærte Mussolini at ansettelse av kvinner var «et stort aspekt av det tornete problemet arbeidsløshet,» og at for kvinner var arbeid «uforenlig med barnefødsel.» Mussolini fortsatte med å si at løsningen på ledighetsproblemet for menn var «kvinnenes eksodus fra arbeidsstokken.»<ref name="routledge75" />

Den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen oppfordret sterkt kvinner til å bli hjemme, frembære barn og stelle huset.<ref name="evans76" /> Denne politikken ble styrket ved å skjenke [[Moderkors]]et til kvinner som bar fram fire eller fler barn. Ledighetsraten ble sterkt redusert, dels gjennom våpenproduksjon og avskjedigelse av kvinner slik at menn kunne overta deres arbeid. Nazistene støttet av og til før- og utenomekteskapelig seksualforhold, ugift morskap og skilsmisser, men motsatte seg dette på andre tidspunkt.<ref name="msu" />

Nazistene avkriminaliserte abort i tilfeller der fostrene hadde arvelige avvik eller var av en etnisitet som regjeringen mislikte, mens aborteringen av friske, rene, germanske fostre forble strengt forbudt.<ref name="The origins of Nazi genocide: from euthanasia to the final solution" /> For etnisk ikke-tyskere var abort ofte påtvungen. Deres [[eugenikk]]program stammet også fra Weimarrepublikkens «progressive biomedisinsk modell».<ref name="publishing" /> I 1935 utvidet Nazi-Tyskland aborteringens lovlighet ved å vedta ''Gesetz zur Verhütung erbkranken Nachwuchses'', for å promotere abortering for kvinner med arvelige lidelser.<ref name="The origins of Nazi genocide: from euthanasia to the final solution"/> Loven tillot abort hvis kvinnen gav tillatelse og fosteret ikke var levedyktig,<ref name="Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis" /><ref name="Gender and Crime in Modern Europe" /> og for såkalte «[[rasehygiene]]messige» årsaker.<ref name="Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis71" /><ref name="Women's studies encyclopedia" />

Nazistene mente at homoseksualitet var degenerert, veikt, pervertert og noe som underminerte maskulinitet fordi den ikke produserte barn.<ref name="evans78" /> De anså homoseksualitet som noe helbredelig gjennom terapi, og henviste til datidens [[vitenskap]] og [[sexologi]], som forfektet at homoseksualitet kunne føles av alle mennesker og ikke kun av en minoritet.<ref name="fascism79" /> Åpne homoseksuelle ble internert i nazistiske konsentrasjonsleirer.<ref name="Persecution of Homosexuals in the Third Reich" />

===Palingenese og modernisme ===
Fascismen legger vekt på både [[palingenese]] og [[modernisme]].<ref name="Blamires168">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168.</ref> Særlig har fascismens nasjonalisme blitt identifisert som en med palingenetisk karakter.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 451-453" /> Fascismen fremmer nasjonens regenerering og rensking for [[dekadanse]].<ref name="Blamires168" /> Fascismen godtar former for modernisme som den anser som fremmende for nasjonal foryngelse, avvisende til former for modernisme som anses som antitetisk for nasjonal foryngelse.<ref>Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168–69.</ref> Fascismen estetiserte moderne teknologi og dens forbindelse med hurtighet, kraft og vold.<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. [[University of Minnesota Press]], 1997. s. 63.</ref> Fascismen beundret fremskrittene i økonomien tidlig på 1900-tallet, særlig [[fordisme]] og [[vitenskapelig arbeidsdeling]].<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. University of Minnesota Press, 1997. s. 65.</ref> Fascistisk modernisme har blitt gjenkjent som noe inspirert eller utviklet fra flere skikkelser — som blant annet [[Filippo Tommaso Marinetti]], [[Ernst Jünger]], [[Gottfried Benn]], [[Louis-Ferdinand Céline]], [[Knut Hamsun]], [[Ezra Pound]], og [[Wyndham Lewis]].<ref>"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 547.</ref>

I Italia var slike modernistinnflytelser eksemplifisert av Marinetti, som argumenterte for et palingenetisk modernistsamfunn som fordømte de liberal-borgerlige verdiene tradisjon og psykologi, samtidig som den promoterte en teknologisk-krigersk religion bestående av en nasjonal fornyelse som vektla militant nasjonalisme.<ref>"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 550.</ref> I Tyskland ble den eksemplifisert av Jünger, som var influert av hans egen observasjon av teknologisk krigføring under første verdenskrig, og hevdet at en nye samfunnsklasse hadde blitt skapt som han beskrev som «kriger-arbeideren».<ref name="jobstwelge">"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 553.</ref> Jünger vektla som Marinetti teknologiens revolusjonære kapasiteter, og vektla en «organisk konstruksjon» mellom menneske og maskin som en befriende og regenererende kraft som utfordret liberaldemokratiet, tanker om individuell autonomi, borgerlig nihilisme, og dekadanse.<ref name="jobstwelge" /> Han unnfanget et samfunn basert på det totalitære konseptet om «totalmobilisering» av slike disiplinerte kriger-arbeidere.<ref name="jobstwelge" />
<!--===Økonomisk politikk===
Ifølge Bruce Pauley utøvde fascistregjeringer kontroll på privat eiendom, men nasjonaliserte den ikke.<ref name="pauley83"/> Ifølge Patricia Knight gjorde de derimot det, med italienernes fascistregjering i eierskap av den høyeste prosentandelen av industri, kun slått av Sovjetunionen.<ref name="mussolini84"/> Nazistene nasjonaliserte også visse bedrifter.<ref name="guillebaud"/> Faktisk krevde nasjonalsosialistenes 25-punktsprogram av 1920 «nasjonaliseringen av alle bedrifter som har blitt formet til selskaper.»<ref name="heinemann"/> Andre forskere har merket at storkapitalen utviklet stadig nærmere forhold til nazi- og fascistregjeringene mens den ble mer organisert. Forretningsledere støttet regjeringens politiske og militære mål, og i gjengjeld forfulgte regjeringen økonomisk politikk som maksimerte sine forretningsalliertes profitt.<ref name="bloomington"/> Nazi-Tyskland overførte offentlig eierskap og offentlige tjenester til privat sektor, mens andre vestlige kapitaliststater kjempet for å øke statlig eierskap av industrien.<ref name="www"/> I sin bok ''Big Business in the Third Reich'' merker forfatter Arthur Schweitzer seg at «monopolistisk prissamarbeid ble reglen i de fleste industrien, og karteller var ikke lenger begrenset til tung eller storskala-industri ... Karteller og kvasi-karteller (store som små) fastsatte priser, deltok i produksjonsbegrensning, og godtok å dele markedene og klassifisere konsumenter for å realisere en monopolprofitt.<ref name="bloomington85"/>

Fascister forfulgte økonomisk politikk for å styrke statsmakten og spre ideologien, som å konsolidere fagforeninger og underlegge de stats- eller partikontroll.<ref name="pauley86"/> Både  det fascistiske Italia og  nasjonalsosialistiske Tyskland forsøkte å etablere [[autarki]] (økonomisk selvforsyning) gjennom betydelig økonomisk planlegging, men oppnådde ikke målet.<ref name="pauley87"/>

====Nasjonalkorporativisme, statisme og nasjonalsyndikalisme====
Den italienske fascistøkonomien var basert på [[korporativisme]], og også en rekke andre fascistbevegelser støttet korporativismen. I en beskrivelse av fascistisk korporativisme sa [[Oswald Mosley]] fra [[British Union of Fascists|Den britiske fascistunion]] at «det betyr en nasjon organisert som menneskekroppen, med hvert organ som utfører sin individuelle funksjon men arbeidende i harmoni med helheten».<ref name="re208"/> Fascister var ikke fiendtlige til det såkalte «småborgerskapet» eller små foretak, og de lovet disse befolkningsgruppene beskyttelse fra overklassen, storkapital og marxisme.<ref name="gr101"/>

Fascismen la skylden for konflikter mellom de sosiale klassene på kapitalismen og liberale demokratier, slik at kommunistene kunne utnytte motsetningene.<ref name="books.google.com"/>

<!--In Italy, the Fascist period presided over the creation of the largest number of state-owned enterprises in [[Western Europe]], such as the nationalisation of [[petroleum]] companies into a single state enterprise called the Italian General Agency for Petroleum (''Azienda Generale Italiani Petroli'', AGIP).<ref name="publishing88"/> Fascists made populist appeals to the [[middle class]], especially the lower middle class, by promising to protect small businesses and property owners from communism, and by promising an economy based on competition and profit while pledging to oppose big business.<ref name=gr101/>

In 1933, Benito Mussolini declared Italian Fascism's opposition to the "decadent capitalism" that he claimed prevailed in the world at the time, but he did not denounce capitalism entirely. Mussolini claimed that capitalism had degenerated in three stages, starting with dynamic or [[Heroic capitalism (concept in Italian Fascism)|heroic capitalism]] (1830–1870), followed by static capitalism (1870–1914), and reaching its final form of decadent capitalism or "[[Supercapitalism (concept in Italian Fascism)|supercapitalism]]" beginning in 1914.<ref name="fz136"/> Mussolini said that Italian Fascism acknowledged the positive achievements of dynamic and heroic capitalism for its contribution to [[industrialism]] and its technical developments, but that it did not favor supercapitalism, which he claimed was incompatible with Italy's agricultural sector.<ref name=fz136/>

Thus Mussolini claimed that Italy under Fascist rule was not capitalist in the contemporary use of the term, which referred to supercapitalism.<ref name=fz136/> Mussolini denounced supercapitalism for causing the "standardization of humankind" and for causing excessive consumption.<ref name="aesthetics89"/> Mussolini claimed that at the stage of supercapitalism, "a capitalist enterprise, when difficulties arise, throws itself like a dead weight into the state's arms. It is then that state intervention begins and becomes more necessary. It is then that those who once ignored the state now seek it out anxiously."<ref name="establishing"/> He saw Fascism as the next logical step to solve the problems of supercapitalism and claimed that "our path would lead inexorably into [[state capitalism]], which is nothing more nor less than [[state socialism]] turned on its head. In either event, the result is the bureaucratization of the economic activities of the nation."<ref name="mb158-159"/> Mussolini claimed that dynamic or heroic capitalism and the [[bourgeoisie]] could be prevented from degenerating into static capitalism and then supercapitalism if the concept of economic [[individualism]] were abandoned and if state supervision of the economy was introduced.<ref name="salvemini"/> [[Private enterprise]] would control production but it would be supervised by the state.<ref name="Salvemini. s. 134"/> By the late 1930s and the 1940s, Italian Fascism completely denounced capitalism as an obsolete and oppressive system, Mussolini in 1940 at the entry of Italy into World War II, said:
{{quote|''This conflict must not be allowed to cancel out all our achievements of the past eighteen years, nor, more importantly, extinguish the hope of a Third Alternative held out by Fascism to mankind fettered between the pillar of capitalist slavery and the post of Marxist chaos. The proponents of these obsolete doctrines must understand that the Fascist sword has been unsheathed twice before, in Ethiopia and in Spain, with known results.''|Benito Mussolini, 1940.<ref name="mediterranean"/>}}

Italian Fascism presented the economic system of [[corporatism]] as the solution that would preserve private enterprise and property while allowing the state to intervene in the economy when private enterprise failed.<ref name="Salvemini. s. 134"/>

Other fascist regimes were indifferent or hostile to corporatism. The Nazis initially attempted to form a corporatist economic system like that of Fascist Italy, creating the National Socialist Institute for Corporatism in May 1933, which included many major economists who said that corporatism was consistent with National Socialism.<ref name="minneapolis90"/><ref name="routledge91"/> In ''[[Mein Kampf]]'', Hitler spoke enthusiastically about the "National Socialist corporative idea" as one that eventually would "take the place of ruinous class warfare".<ref name="aristotle92"/> The Nazis later came to view corporatism as detrimental to Germany and institutionalizing and legitimizing social differences within the German nation. Instead, the Nazis began to promote economic organization that emphasized the biological unity of the German national community.<ref name="minneapolis93"/>

Hitler continued to refer to corporatism in propaganda, but it was not put into place, even though a number of Nazi officials such as [[Walther Darré]], [[Gottfried Feder]], [[Alfred Rosenburg]], and [[Gregor Strasser]] were in favor of a [[Neo-medievalism|neo-medievalist]] form of corporatism, since corporations had been influential in German history in the [[medieval]] era.<ref name="ideologies"/>

Spanish Falangist leader José Antonio Primo de Rivera did not believe that corporatism was effective and denounced it as a propaganda ploy, saying "this stuff about the corporative state is another piece of windbaggery".<ref name="ideologies94"/>

====Økonomisk planlegnimg====
Fascistene motsatte seg mellomkrigstidens økonomiske politikk, som var preget av [[laissez-faire]] og førte til depresjonen på 20- og 30-tallet. De markedsførte politikken sin som «en tredje vei» mellom kapitalisme og kommunisme.<ref name=pm168/>

Fascists declared their opposition to [[finance capitalism]], [[interest]] charging, and profiteering.<ref name="university95"/> [[Nazism|Nazis]] and other antisemitic fascists considered finance capitalism a "[[Parasitism|parasitic]]" "[[antisemitism|Jewish conspiracy]]".<ref name="socialism"/> Fascist governments introduced [[Incomes policy|price controls]], wage controls and other types of [[Economic interventionism|economic interventionist]] measures.<ref name="Andreski-p64"/>

Fascists thought that private property should be regulated to ensure that "benefit to the community precedes benefit to the individual."<ref name="reconciling"/> Private [[property]] rights were supported but were contingent upon service to the state.<ref name="neofascism"/> For example, "an owner of agricultural land may be compelled to raise wheat instead of sheep and employ more labour than he would find profitable."<ref name="comparative96"/> They promoted the interests of successful small businesses.<ref name="fascist"/> Mussolini wrote approvingly of the notion that profits should not be taken away from those who produced them by their own labour, saying "I do not respect—I even hate—those men that leech a tenth of the riches produced by others".<ref name="mussolini97"/>

According to historian Tibor Ivan Berend, ''[[dirigisme]]'' was an inherent aspect of fascist economies.<ref name="university98"/> The [[Labour Charter of 1927]], promulgated by the [[Grand Council of Fascism]], stated in article 7: "The corporative State considers private initiative, in the field of production, as the most efficient and useful instrument of the Nation", then continued in article 9: "State intervention in economic production may take place only where private initiative is lacking or is insufficient, or when are at stakes the political interest of the State. This intervention may take the form of control, encouragement or direct management."<ref name="corporativo"/> -->

<!--==Ideologisk uredelighet og uprinsipiell opportunisme==
===Uprinsipiell opportunisme===
Noen kritikere av italiensk fascisme har hevdet at mye av ideologien kun var et biprodukt av Mussolinis uprinsipielle opportunisme, og at han endret sine politiske standpunkter kun for å styrke sine egne personlige ambisjoner samtidig som han forkledde dem som noe meningsfullt for befolkningen.<ref name="Gerhard Schreiber 1995. s. 111">[[Gerhard Schreiber]], [[Bernd Stegemann]], [[Detlef Vogel]]. ''Germany and the Second World War: Volume III: The Mediterranean, South-East Europe, and North Africa 1939–1941 (From Italy's Declaration of Non-Belligerence to the Entry of the United States into the War)'' (Oxford University Press, 1995) s. 111.</ref> Richard Washburn Child, den amerikanske ambassadør til Italia, og som arbeidet med Mussolini og ble hans venn og beundrer, forsvarte Mussolinis opportunistiske atferd, og skrev: «opportunist er et bebreidelsesbegrep brukt for å svimerke menn som tilpasser seg til forholdene av egeninteressemessige årsaker. Mussolini, slik jeg har lært ham å kjenne, er en opportunist i den forstand at han mener at selve menneskeheten må tilpasses til forhold i endring i stedet for til fastsatte teorier, uansett hvor mye håp og bønner har blitt brukt på teorier og programmer.»<ref name="Benito Mussolini 1998">Mussolini, Benito, ''My Rise And Fall, Volumes 1–2''. Da Capo Press ed.(Da Capo Press, 1998) s. ix. (Note: Mussolini wrote the second volume about his fall from power as head of government of the Kingdom of Italy in 1943, though he was restored to power in northern Italy by the German military). Sitat 1: «Opportunist is a term of reproach used to brand men who fit themselves to conditions for the reasons of self-interest. Mussolini, as I have learned to know him, is an opportunist in the sense that he believed that mankind itself must be fitted to changing conditions rather than to fixed theories, no matter how many hopes and prayers have been expended on theories and programmes.»; Sitat 2: «The sanctity of an ism is not in the ism; it has no sanctity beyond its power to do, to work, to succeed in practice. It may have succeeded yesterday and fail to-morrow. Failed yesterday and succeed to-morrow. The machine first of all must run!»; Sitat 3: «The sanctity of an ism is not in the ism; it has no sanctity beyond its power to do, to work, to succeed in practice. It may have succeeded yesterday and fail to-morrow. Failed yesterday and succeed to-morrow. The machine first of all must run!»</ref> Child siterte Mussolini: «en -ismes hellighet ligger ikke i -ismen; den har ikke noe hellighet utover sin makt til å gjøre, arbeide, og fungere i praksis. Den kan ha lyktes i går og mislykkes imorgen. Maskinen må først og fremst kjøre!».<ref name="Benito Mussolini 1998"/>

Mussolinis handlinger ved første verdenskrigs utbrudd er blitt kritisert som opportunistiske. Hans plutselige avkall på marxistisk [[Egalitarisme|egalitær]] [[Internasjonalisme (politikk)|internasjonalisme]] til fordel for ikkeegalitær nasjonalisme, og hans omfavnelse av italiensk intervensjon i krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, medførte pengestøtte til Mussolini og fascistpartiet fra utenlandskilder (som våpenfirmaet [[Ansaldo]] og andre firmaer)<ref>Smith, Dennis Mack,''Modern Italy; A Political History''. (Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1997) s. 284.</ref> og den britiske sikkerhetstjenesten [[MI5]].<ref name="Guardian2009-10-13">{{Cite news |url=https://www.theguardian.com/world/2009/oct/13/benito-mussolini-recruited-mi5-italy |work=Guardian |location=UK |title=Recruited by MI5: the name's Mussolini. Benito Mussolini&nbsp;– Documents reveal Italian dictator got start in politics in 1917 with help of £100 weekly wage from MI5 |date=13. oktober 2009 |accessdate=14. oktober 2009 |first=Tom |last=Kington}}</ref> Andre har derimot merket at han, til tross for den finansielle støtten han mottok for sin pro-intervensjonistiske holdning, var fri til å skrive hva enn han ønsket i sin avis ''Il Popolo d'Italia'' uten godkjenning fra sine finansielle støttespillere.<ref>O'Brien, Paul, ''Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist'', s. 37.</ref> ''Il Popolo d'Italia'' fikk finansiell støtte fra nasjonalistiske forleggere, industrialister, og den franske regjeringen. Disse ønsket Italias deltagelse i første verdenskrig,<ref>Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 100, Penguin Books 2005</ref> på fransk side.<ref name="Gregor-1979-p-200">Gregor 1979, s.&nbsp;200.</ref>

Mussolinis omvendelse fra marxismen til det som kom til å bli fascismen begynte før første verdenskrig, da Mussolini hadde vokst seg stadig mer pessimistisk angående marxismen og egalitarismen, samtidig som han stadig mer støttet skikkelser som motsatte seg egalitarismen – som [[Friedrich Nietzsche]].<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249">Golomb & Wistrich 2002, s.&nbsp;249.</ref> I 1902 studerte Mussolini [[Georges Sorel]], Nietzsche, og [[Vilfredo Pareto]].<ref name=autogenerated1>Delzel, Charles F., ed. ''Mediterranean Fascism 1919–1945'' (Harper Rowe, 1970) s. 96.</ref> Sorels vektlegging av behovet for en omstyrtelse av liberaldemokratiet og kapitalismen gjennom bruk av vold, [[direkte aksjon]], [[generalstreik]]er og [[Machiavellisme|ny-machiavelliske]] appeller imponerte Mussolini dypt.<ref name="Mediterranean3">Delzel, Charles F., ed. ''Mediterranean Fascism 1919–1945'' (Harper Rowe, 1970) s. 3.</ref> Mussolinis bruk av Nietzsche gjorde han til en meget uortodoks sosialist, grunnet Nietzsches fremming av elitisme og anti-egalitære synspunkter.<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249"/> Før første verdenskrig tydet Mussolinis skriverier over tid på at han forlot marxismen og egalitarismen, til fordel for Nietzsches konsept om ''übermensch'' og anti-egalitarisme.<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249"/> I 1908 forfattet Mussolini et kort essay kalt «Styrkens filosofi» inspirert av sin nietzscheanske innflytelse, hvori Mussolini åpent skriver kjærlig om en forestående, europeisk krigs konsekvenser for både religion og nihilisme: «en ny form for fri ånd vil komme, styrket av krigen, ... en ånd utstyrt med en form for enestående perversitet, ... en ny fri ånd vil triumfere over Gud og over Intet.»<ref name="Gigliola Gori 2004. s. 14"/> -->

<!--===Ideologisk uærlighet===
Den italienske fascismen har også blitt kritisert for å være ideologisk uærlig.
-->
<!--Viktige eksempler på ideologisk uærlighet har blitt identifisert i den italienske fascismens forandrende forhold til den tyske nazismen.<ref name="Aaron Gillette 2001. s. 17">Aaron Gillette. ''Racial Theories in Fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2001. s. 17.</ref><ref name="John Pollard 1998. s. 129">John Pollard. The Fascist Experience in Italy. Routledge, 1998. s. 129.</ref> <!-- Fascist-Italias offisielle utenrikspolitikk var kjent for å ofte benytte retoriske ideologiske hyperboler for å berettige sine handlinger, selv om landet under Dino Grandis tid som utenriksminister deltok i [[realpolitikk]] fritt for slike fascistiske hyperboler.<ref>H. James Burgwyn. ''Italian Foreign Policy in the Interwar Period, 1918–1940''. Greenwood Publishing Group, 1997. s. 58.</ref> --> <!--Den italienske fascismens forhold til tysk nazisme fluktuerte fra støtte i tiden mellom slutten av 1920-årene og 1934, da den feiret Hitlers maktovertakelse og møtet med Hitler i 1934, til motstand fra 1934–1936 grunnet drapet på Italias alliert i [[Østerrike]], [[Engelbert Dollfuss]], av østerrikske nazister; og tilbake til støtte igjen etter 1936, da Tyskland var den eneste stormakten som ikke fordømte Italias invasjon og okkupasjon av [[Etiopia]].

Etter fiendskap brøt ut mellom [[Nazi-Tyskland]] og [[Kongedømmet Italia]] på grunn av likvideringen av den østerrikske kansleren Dollfuss i 1934 fordømte og hånet Mussolini og de italienske fascistene nazismens raseteorier, særlig gjennom å fordømme deres [[Den nordiske rase|nordisme]] og i stedet promotere ''mediterranismo''.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Mussolini selv besvarte nordistenes påstand om at Italia var delt i nordiske og middelhavske «raseområder» grunnet de germanske invasjonene av Nord-Italia. Han hevdet at selv om germanske stammer som [[langobardene]] fikk kontroll på Italia etter Romerrikets fall så ankom de i små antall (rundt 8000) og at de raskt ble assimilert til romersk kultur, og at de snakket [[Vulgærlatin|latin]] innen femti år.<ref>Aaron Gillette. ''Racial Theories in Fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2001. s. 93.</ref> Italiensk fascisme var påvirket av de italienske nasjonalistenes tradisjon med å hånlig se ned på nordistenes påstander, og hentet stolthet fra å sammenligne alderen og sofistikasjonen til oldtidens Romerriket, samt den klassiske gjenfødelsen i [[Renessansen]], med de nordiske samfunn, som italienske nasjonalister beskrev som «nykommere» til sivilisasjonen i forhold.<ref name="Aaron Gillette 2001. s. 17"/> Ved fiendskapets høydepunkt over rasespørsmålet hevdet Mussolini at tyskerne selv ikke var en ren «rase», og merket seg ironisk at naziteorien om tysk raseoverlegenhet var basert på teorier av ikketyske utlendinger, som franskmannen [[Arthur de Gobineau]].<ref>Gillette, Aaron. ''Racial theories in fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2002. s. 45.</ref> Etter spenningen i forholdet mellom Tyskland og Italia avtok sent i 1930-årene forsøkte italiensk fascisme å harmonisere sin ideologi med den tyske nazismen, og kombinerte nordistiske og middelhavske raseteorier, og hevdet at italienerne var medlemmer av den «ariske rase» bestående av en nordisk-middelhavsk suptype.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/>

Etter at Italia innførte antisemittisk lovverk erklærte Mussolini i 1938 at italiensk fascisme alltid hadde vært antisemittisk.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Italiensk fascisme støttet derimot ikke antisemittisme før sent i 1930-årene, når Mussolini hadde fryktet å fremmedgjøre det jødehatende Tyskland, hvis innflytelse og makt i Europa var i vekst. Før denne perioden hadde jødiske italienere vært høytstående fascistiske embetsmenn, inkludert Margherita Sarfatti, som også var Mussolinis elskerinne.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> I tillegg var, stikk is strid med Mussolinis påstand i 1938, kun et fåtall italienske fascister sterkt antisemittiske (som Roberto Farinacci og Giuseppe Preziosi), mens andre, som [[Italo Balbo]] (fra [[Ferrara]] som hadde et av Italias største jødiske samfunn), viste avsky mot de antisemittiske lovene og motsatte seg dem.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Fascismeforskeren Mark Neocleous påpeker at selv om italiensk fascisme ikke hadde en tydelig hengivelse til antisemittisme så hadde det kommet sporadiske antisemittiske uttalelser før 1938, som da Mussolini i 1919 erklærte at jødiske bankmenn i London og New York var «rasemessig» knyttet til de russiske bolsjevikene, og at åtte prosent av de russiske bolsjevikene var jøder.<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. Open University Press, 1997. s. 35–36.</ref>
-->

==Senere vurderinger==
<!--Historikere, politiske forskere og andre akademikere har lenge debattert fascismens nøyaktige natur.<ref name="phoenix" /> Hver tolkning av fascisme er distinkt, noe som gjør mange definisjoner for brede eller snevre.<ref name="deff" /><ref name="intelligentguide" />

Én vanlig definisjon av begrepet «fascisme» fokuserer på tre konsepter: de «fascistiske benektelsene» bestående av [[antiliberalisme]], [[antikommunisme]] og [[antikonservatisme]], nasjonalistisk-autoritære mål om å etablere en regulert økonomisk struktur for å omforme sosiale forhold innen en moderne, selvbestemt kultur og en politisk estetikk bestående av romantisk symbolikk, massemobilisering, positivt syn på vold, og vekt på maskulinitet, ungdom og karismatisk lederskap.<ref name="google" /><ref name="aristotle4" /><ref name="practice" />  Ifølge flere forskere har fascisme — særlig i maktposisjon — historisk sett angrepet kommunisme, konservatisme og parlamentarisk liberalisme, med støtte hovedsakelig hentet fra ytterste høyre.<ref>Laqueur, 1996 s. 223; Eatwell, Fascism: A History. 1996, s. 39; Griffin, 1991, 2000, s. 185–201; Weber, [1964] 1982, s. 8; Payne (1995), Fritzsche (1990), Laclau (1977), and Reich (1970).</ref> -->

Endringene i måten fascister organiserer seg på etter den kalde krigen har beveget en rekke forskere i retning av Roger Griffins betraktninger: «"den mytiske kjernen" i fascismen er "en populistisk form for palingenetisk ultranasjonalisme".»<ref>{{cite book|url=https://drive.google.com/file/d/0BxWETFV39dCpalpxT2o5N0J2Z0U/view|title=Against the Fascist Creep|publisher=AK Press|location=Chico, California|first=Alexander Reid|last=Ross|author-link=Alexander Reid Ross|year=2017|page=2|isbn=9781849352444|access-date=2. januar 2020 }}</ref>  Det betyr i så fall at fascisme er en ideologi som har basis i populistisk, massebasert makt, og ikke eliten.<ref> Skov, Christian Egander: ‘’Konservatisme i mellemkrigstiden’’, side 25, Aarhus Universitetsforlag 2016 </ref>

<!-- og som «trekker på gamle, eldgamle, og til og med uvanlige myter om rasemessig, kulturell, etnisk og nasjonal opprinnelse for å utvikle en plan for den "nye mannen".» -->
[[Roger Griffin]] beskriver fascisme som «en slekt av politisk ideologi hvis mytiske kjerne i sine forskjellige former er en [[Palingenese|palingenetisk]] form for [[Populisme|populistisk]] ultranasjonalisme».<ref>Griffin, Roger, ''The Nature of Fascism'' (New York: St. Martin's Press, 1991), s. 27.</ref> Griffin beskriver at ideologien har tre kjernekomponenter: «(i) gjenfødelsesmyten, (ii) populistisk ultranasjonalisme og (iii) dekadansemyten».<ref>Griffin, Roger, ''The Nature of Fascism'' (New York: St. Martin's Press, 1991), s. 201.</ref> Ifølge Griffins syn er fascisme «en genuint revolusjonær [...] form for antiliberal, og i siste instans, antikonservativ nasjonalisme» med opphav på tvers av flere sosiale klasser, og bygget på en kompleks rekke teoretiske og kulturelle innflytelser. Han skjelner en mellomkrigsperiode da den manifesterte seg i en ''elite-ledet'', men populistisk «væpnet parti»-politikk som motarbeidet sosialisme og liberalisme og lovet radikal politikk for å redde nasjonen fra dekadanse.<ref name="brookes" /> Griffin utforsker den mytiske kjernen i fascismens med sitt begrep '' postfascisme '' for å utforske fortsettelsen av nazismen i den moderne tid..<ref>{{Cite book|title=A fascist century|url=https://archive.org/details/fascistcentury0000grif|first1=Roger|last1=Griffin|author-link1=Roger Griffin|editor-first1=Matthew|editor-last1=Feldman|date=2008|publisher=[[Palgrave Macmillan]]|location=London, England|isbn=978-0-230-20518-5|chapter=8: Fascism’s New Faces (and New Facelessness) in the ‘post-fascist’ Epoch|oclc=226357121}}</ref>

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser hevder at selv om fascismen «flørter med populisme ... i et forsøk på å generere massestøtte», kan den best beskrives som en elitistisk ideologi. De påpeker spesielt dets opphøyelse av lederen, «rasen», og staten, snarere enn folket. De påpeker at populisme kan bli funnet som et aspekt av mange spesifikke ideologier, uten nødvendigvis å være et definerende kjennetegn ved disse ideologiene. De refererer til kombinasjonen av populisme, autoritarisme og ultranasjonalisme som «et ekteskap av bekvemmelighet.»<ref>{{cite book |last1=Mudde |first1=Cas |author-link1=Cas Mudde|last2=Kaltwasser |first2=Cristóbal Rovira |title=Populism: A Very Short Introduction |url=https://archive.org/details/populismveryshor0000mudd |location=Oxford, England|publisher=Oxford University Press |year=2017 |isbn=9780190234874 |pages=[https://archive.org/details/populismveryshor0000mudd/page/6 6], 33–34|quote=...thin-centered ideologies have a restricted morphology, which necessarily appears attached to &ndash; and sometimes is even assimilated into &ndash; other ideologies. In fact, populism almost always appears attached to other ideological elements, which are crucial for the promotion of political projects that are appealing to a broader public. Consequently, by itself populism can offer neither complex nor comprehensive answers to the political questions that modern sociiwties generate. ... [Populism] is not so much a coherent ideological tradition as a set of ideas that, in the real world, appears in combination with quite different, and sometimes contradictory, ideologies. (p.6)}}</ref>

<!-- [[John Lukacs]], en ungarsk-amerikansk historiker og holocaust-overlevende mener at det ikke finnes en generisk fascisme. Han sier at nasjonalsosialisme og kommunisme i bunn og grunn er manifesteringer av populisme, og fremholder at det nasjonalsosialistiske Tyskland og det fascistiske Italia har flere ulikheter enn likheter.<ref>Lukacs, John ''The Hitler of History'' New York: Vintage Books, 1997, 1998 s. 118</ref> -->
Roger Eatwell definerer fascisme som en ideologi som ønsker sosial gjenfødelse basert på en nasjonalradikal tredje vei.<ref>{{Cite book|url=https://archive.org/details/fascismhistory00eatw|url-access=registration|title=Fascism: A History|last=Eatwell|first=Roger|date=1996|publisher=Allen Lane|isbn=9780713991475|language=en}}</ref><ref name="er71"/>

== Se også ==
* [[Klerikal fascisme]]
* [[Islamofascisme]]
* [[Nazisme]]
* [[Populisme]]

== Referanser ==
<references>
<ref name="aaa134">Ali Abdullatif Ahmida. ''The making of modern Libya: state formation, colonization, and resistance, 1830–1922''. Albany, New York, US: State University of New York Press, 1994. s. 134–35.</ref>
<ref name="aesthetics">Andrew Hewitt. Fascist modernism: aesthetics, politics, and the avant-garde. Stanford, California: Stanford University Press, 1993. s. 153.</ref>
<ref name="anatomnyfascismo">{{cite book |last=Paxton |first=Robert |title=The Anatomy of Fascism |year=2005 |url=https://archive.org/details/anatomyoffascism0000paxt |publisher=Vintage Books |isbn=1-4000-4094-9}}</ref>
<ref name="aristotle">[[Aristotle Kallis|Aristotle A. Kallis]]. ''The fascism reader''. New York, New York: Routledge, 2003. s. 71</ref>
<ref name="authoritarian">Turner, Henry Ashby, ''Reappraisals of Fascism''. New Viewpoints, 1975. s. 162. States fascism's «goals of radical and authoritarian nationalism».</ref>
<ref name="authoritarianism">Larsen, Stein Ugelvik, Bernt Hagtvet and Jan Petter Myklebust, ''Who were the Fascists: Social Roots of European Fascism'', s. 424, «organized form of integrative radical nationalist authoritarianism»</ref>
<ref name="Benito Mussolini 1935, s. 26">Benito Mussolini. ''Fascism: Doctrine and Institutions''. (Rome, Italy: Ardita Publishers, 1935) s. 26. «We are free to believe that this is the century of authority, a century tending to the 'right,' a fascist century.»</ref>
<ref name="Bernd-Rüdiger Hüppauf 1997. s. 92">Hüppauf, Bernd-Rüdiger ''War, Violence, and the Modern Condition'' (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 92.</ref>
<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 188-189">Blamires, Cyprian, ''World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1'' (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s.&nbsp;188–89.</ref>
<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 512">Blamires, Cyprian, ''World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1'' (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s. 512.</ref>
<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96">Blamires, Cyprian, ''World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1'' (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s.&nbsp;95–96.</ref>
<ref name="britannicafasc">{{cite news |url=http://search.eb.com/eb/article-9117286 |publisher=[[Encyclopædia Britannica]] |title=Fascism |date=8. januar 2008}}</ref>
<ref name="brookes">Roger Griffin, ''[http://ah.brookes.ac.uk/history/staff/griffin/coreoffascism.pdf The palingenetic core of generic fascist ideology]   {{Wayback|url=http://ah.brookes.ac.uk/history/staff/griffin/coreoffascism.pdf |date=20080910055552 }}'', Chapter published in Alessandro Campi (ed.), ''Che cos'è il fascismo?'' Interpretazioni e prospettive di ricerche, Ideazione editrice, Roma, 2003, s. 97–122.</ref>
<ref name="cb150">Cyprian Blamires, Paul Jackson. ''World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 150.</ref>
<ref name="cb189">Cyprian Blamires, Paul Jackson. ''World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 189.</ref>
<ref name="connecticut30">Dahlia S. Elazar. The making of fascism: class, state, and counter-revolution, Italy 1919–1922. Westport, Connecticut, US: Praeger Publishers, 2001. s. 73</ref>
<ref name="conservatives">Fascists and conservatives: the radical right and the establishment in twentieth-century Europe. Routdlege, 1990. s. 14.</ref>
<ref name="conservatives39">Martin Blinkhorn. ''Fascists and Conservatives''. 2nd edition. Oxon, England: Routledge, 2001 s. 22.</ref>
<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 72">Cyprian Blamires, Paul Jackson. ''World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 72.</ref>
<ref name="dissolution">David Jablonsky. ''The Nazi Party in dissolution: Hitler and the Verbotzeit, 1923–1925''. London, England; Totowa, New Jersey: Frank Cass and Company Ltd., 1989. s. 20–26, 30</ref>
<ref name="encyclopedia">Blamires, Cyprian, ''World Fascism: a Historical Encyclopedia, Volume 1'' (Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006) s.&nbsp;140–41, 670.</ref>
<ref name="encyclopedia49">Cyprian Blamires, Paul Jackson. ''World fascism: a historical encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006. s. 190.</ref>
<ref name="er71">Eatwell, Roger: "A 'Spectral-Syncretic Approach to Fascism', ''The Fascism Reader'' (Routledge, 2003) s. 71–80 [https://books.google.com/?id=tP2wXl5nzboC&pg=PA71 Books.google.com]</ref>
<ref name="Eugene Davidson s. 371-372">Eugene Davidson. ''The Unmaking of Adolf Hitler''. Columbia, Missouri: University of Missouri Press, 2004 s.&nbsp;371–72.</ref>
<ref name="evans76">Evans, s. 331–32</ref>
<ref name="evans78">Evans, s. 529</ref>
<ref name="expansionism">Aristotle A. Kallis. Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. London, England: Routledge, 2000. s. 132.</ref>
<ref name="expansionism50">Aristotle A. Kallis. ''Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945''. New York, New York: Routledge, 2001. s. 51.</ref>
<ref name="expansionism51">Aristotle A. Kallis. ''Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945''. New York, New York: Routledge, 2001. s. 53.</ref>
<ref name="Fascism in Europe">{{cite book |last=Woolf|first=Stuart |title=Fascism in Europe|publisher=Methuen |year=1981 |url=https://books.google.com/?id=iaMOAAAAQAAJ&pg=PA18 |isbn=978-0-416-30240-0}}</ref>
<ref name="fascism">Stuart Joseph Woolf. ''Fascism in Europe''. 3rd Edition. Taylor & Francis, 1983. s. 311.</ref>
<ref name="fascism79">Allen, Ann Taylor, Review of Dagmar Herzog, Sex after Fascism January 2006</ref>
<ref name="Fashioning the Body Politic: Dress, Gender, Citizenship">{{cite book|last = Parkins|first =Wendy|title =Fashioning the Body Politic: Dress, Gender, Citizenship| publisher =Berg Publishers| isbn =1-85973-587-8|year = 2002}}</ref>
<ref name="ga145">De Grand, Alexander. ''Italian fascism: its origins and development''. 3rd ed. University of Nebraska Press, 2000. s. 145.</ref>
<ref name="Gender and Crime in Modern Europe">{{cite book |first=Margaret |last=Arnot |author2=Cornelie Usborne |title=Gender and Crime in Modern Europe |publisher=[[Routledge]] |location=[[New York City]] |year=1999 |page=[https://books.google.com/?id=q1BFiRa3KHkC&printsec=frontcover 241] |isbn=1-85728-745-2 |oclc=249726924 }}</ref>
<ref name="Gentile, Emilio 2005. s. 205">Mussolini quoted in: Gentile, Emilio. ''The origins of Fascist ideology, 1918–1925''. Enigma Books, 2005. s. 205</ref>
<ref name="Giuseppe Caforio 2006. s. 12">Giuseppe Caforio. «Handbook of the sociology of the military», ''Handbooks of Sociology and Social Research''. New York, New York: Springer, 2006. s. 12.</ref>
<ref name="gj120">Grčić, Joseph. ''Ethics and Political Theory'' (Lanham, Maryland: University of America, Inc, 2000) s. 120</ref>
<ref name="google6">Stackelberg, Roderick [https://books.google.com/?id=GELM5-W_zMwC&pg=PA3 ''Hitler's Germany''], Routledge, 1999, s. 4–6</ref>
<ref name="google68">Payne, Stanley G. 1996. ''A History of Fascism, 1914–1945''. Routledge [https://books.google.com/?id=9wHNrF7nFecC&pg=PA220 s. 220]</ref>
<ref name="Griffin, Roger 1991 s. 222-223">Griffin, Roger. ''The Nature of Fascism'' (New York: St. Martins Press, 1991) s. 222–23.</ref>
<ref name="griffin">Griffin, ''The Nature of Fascism'', s. 150–52</ref>
<ref name="In the Shadow of the Fasces: Political Design in Fascist Italy">{{cite book|last =Doordan|first =Dennis P| title =In the Shadow of the Fasces: Political Design in Fascist Italy|url =https://archive.org/details/isbn_9780299148744| publisher =The MIT Press| isbn =0-299-14874-2|year =1995}}</ref>
<ref name="institutions">Mussolini, Benito. 1935. Fascism: Doctrine and Institutions. Rome: Ardita Publishers. p 14.</ref>
<ref name="intellectuals">Gregor. ''Mussolini's Intellectuals: Fascist Social and Political Thought'', Princeton University Press, 2005 ISBN 0-691-12009-9 s. 4</ref>
<ref name="intelligentguide">{{cite book |last=Griffiths |first=Richard |title=An Intelligent Person's Guide to Fascism|publisher=Duckworth|url=https://books.google.com/?id=Y668AAAACAAJ&dq=Griffiths,+Richard |isbn=0-7156-2918-2 |year=2000}}</ref>
<ref name="international">Sternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed., ''International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus'' (London and New York, 1998) s. 169.</ref>
<ref name="Jeffrey Thompson Schnapp 2000, s. 57">Schnapp, Jeffrey Thompson, Olivia E. Sears and Maria G. Stampino, ''A Primer of Italian Fascism'' (University of Nebraska Press, 2000) s. 57, "We are free to believe that this is the century of authority, a century tending to the 'right,' a fascist century, "</ref>
<ref name="journalist">Paul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 52.</ref>
<ref name="kershaw">Ian Kershaw. Hitler, 1889–1936: hubris. New York, New York, US; London, England: W. W. Norton & Company, 2000. s. 182.</ref>
<ref name="littlefield">Stanislao G. Pugliese. Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2004. 43–44.</ref>
<ref name="littlefield29">Stanislao G. Pugliese. ''Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present''. Oxford, England: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2004. s. 43–44.</ref>
<ref name="Martin Kitchen 2006. s. 205">Kitchen, Martin, ''A History of Modern Germany, 1800–2000'' (Malden, Massaschussetts; Oxford, England; Carlton, Victoria, Australia: Blackwell Publishing, Inc., 2006), s. 205.</ref>
<ref name="massachusetts31">Cristogianni Borsella, Adolph Caso. ''Fascist Italy: A Concise Historical Narrative''. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 69.</ref>
<ref name="massachusetts32">Cristogianni Borsella, Adolph Caso. ''Fascist Italy: A Concise Historical Narrative''. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 69–70.</ref>
<ref name="massachusetts33">Cristogianni Borsella, Adolph Caso. ''Fascist Italy: A Concise Historical Narrative''. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 70.</ref>
<ref name="massachusetts36">Cristogianni Borsella, Adolph Caso. ''Fascist Italy: A Concise Historical Narrative''. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 73.</ref>
<ref name="massachusetts37">Cristogianni Borsella, Adolph Caso. ''Fascist Italy: A Concise Historical Narrative''. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 75.</ref>
<ref name="massachusetts40">Cristogianni Borsella, Adolph Caso. ''Fascist Italy: A Concise Historical Narrative''. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 72.</ref>
<ref name="massachusetts41">Cristogianni Borsella, Adolph Caso. ''Fascist Italy: A Concise Historical Narrative''. Wellesley, Massachusetts: Branden Books, 2007. s. 76.</ref>
<ref name="matthews">Matthews, Claudio. ''Fascism Is Not Dead&nbsp;…'', ''Nation's Business'', 1946.</ref>
<ref name="mb9">Blinkhorn, Martin, ''Mussolini and Fascist Italy''. 2nd ed. (New York: Routledge, 2003) s. 9.</ref>
<ref name="milestonedocuments">Hoover, J. Edgar. ''[http://www.milestonedocuments.com/documents/full-text/j-edgar-hoovers-testimony-before-the-house-un-american-activities-committee/ Testimony before the House Un-American Activities Committee]'', 1947.</ref>
<ref name="mobilization21">Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 75–81.</ref>
<ref name="mobilization22">Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 81.</ref>
<ref name="mobilization23">Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 77.</ref>
<ref name="mobilization24">Mark Antliff. Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909–1939. Duke University Press, 2007. s. 82.</ref>
<ref name="Modern Free Society and Its Nemesis: Liberty Versus Conservatism in the New Millennium">{{cite book|last=Zafirovski|first=Milan|title=Modern Free Society and Its Nemesis: Liberty Versus Conservatism in the New Millennium|year=2008|publisher=Lexington Books|pages=137–38}}</ref>
<ref name="msu">Allen, Ann Taylor, [http://www.h-net.msu.edu/reviews/showrev.cgi?path=36061145897125 Review of Dagmar Herzog, Sex after Fascism: Memory and Morality in Twentieth-Century Germany] {{Wayback|url=http://www.h-net.msu.edu/reviews/showrev.cgi?path=36061145897125 |date=20060920032617 }} H-German, H-Net Reviews, January 2006</ref>
<ref name="multiculturalism">Douglas R. Holmes. Integral Europe: fast-capitalism, multiculturalism, neofascism. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 2000. s. 60.</ref>
<ref name="mussolini">Anthony L. Cardoza. ''Benito Mussolini: the first fascist''. Pearson Longman, 2006 s. 109.</ref>
<ref name="mussolini73">McDonald, Harmish, ''Mussolini and Italian Fascism'' (Nelson Thornes, 1999) s. 27.</ref>
<ref name="nationalism18">David Carroll. French Literary Fascism: Nationalism, Anti-Semitism, and the Ideology of Culture. s. 92.</ref>
<ref name="nationalism25">Gentile, Emilio, The Struggle for Modernity: Nationalism, Futurism, and Fascism (Westport, Connecticut: Praeger Publishers, 2003) s. 6.</ref>
<ref name="nationalism56">Oliver Zimmer, Nationalism in Europe, 1890–1940 (London, Palgrave, 2003), chapter 4, s. 80–107.</ref>
<ref name="natureoffascismo">{{cite book |last=Griffin |first=Roger |title=The Nature of Fascism |publisher=Palgrave Macmillan |isbn=0-312-07132-9 |year=1991}}</ref>
<ref name="nm54">Neocleous, Mark, ''Fascism'' (Minneapolis: [[University of Minnesota Press]], 1997) s. 54.</ref>
<ref name="Oliver H. Woshinsky 2008. s. 156">Oliver H. Woshinsky. ''Explaining Politics: Culture, Institutions, and Political Behavior''. Oxon, England; New York, New York: Routledge, 2008. s. 156.</ref>
<ref name="orwell1944">{{cite news|url=http://orwell.ru/library/articles/As_I_Please/english/efasc|publisher=Orwell.ru|title=George Orwell: 'What is Fascism?'|date=8. januar 2008}}</ref>
<ref name="Passmore">{{cite book |last=Passmore |first=Kevin |title=Fascism: A Very Short Introduction |publisher=Oxford University Press |url=https://books.google.com/?id=EQG0AAAACAAJ&dq=A+Very |isbn=0-19-280155-4 |year=2002}}</ref>
<ref name="passmore">Kevin Passmore, Women, Gender and Fascism in Europe, s. 116</ref>
<ref name="pauley">Pauley, 2003. 117–119.</ref>
<ref name="paynee">{{cite book|last = Payne|first =Stanley|title =A History of Fascism, 1914–45|url = https://archive.org/details/isbn_9780299148744| publisher =[[University of Wisconsin Press]]| isbn =0-299-14874-2|year = 1995}}</ref>
<ref name="Persecution of Homosexuals in the Third Reich">{{cite web|url=http://www.ushmm.org/wlc/article.php?ModuleId=10005261 |title=Persecution of Homosexuals in the Third Reich |publisher=Ushmm.org |accessdate=4. juni 2010}}</ref>
<ref name="psg485">Payne, Stanley G. ''A History of Fascism, 1914–1945.'' Routledge, 1996. s. 485–86.</ref>
<ref name="psychoanalysis">Bollas, Christopher, ''Being a Character: Psychoanalysis and Self-Experience'' (Routledge, 1993) ISBN 978-0-415-08815-2, s. 205.</ref>
<ref name="publishing">McLaren, Angus, Twentieth-Century Sexuality s. 139 Blackwell Publishing 1999</ref>
<ref name="quarantotto">Quarantotto, Claudio. ''Tutti Fascisti'', 1976.</ref>
<ref name="Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis">{{cite book |last=Proctor |first=Robert E. |title=Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis |publisher=[[Harvard University Press]] |location=[[Cambridge, Massachusetts]] |year=1989 |page=[https://books.google.com/?id=hogbxS2Gp1QC&pg=RA1-PA366 366] |isbn=0-674-74578-7 |oclc=20760638 |quote=This emendation allowed abortion only if the woman granted permission, and only if the fetus was not old enough to survive outside the womb. It is unclear if either of these qualifications was enforced.}}</ref>
<ref name="Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis71">{{cite book |last=Proctor |first=Robert E. |title=Racial Hygiene: Medicine Under the Nazis |url=https://archive.org/details/racialhygienemed0000proc |publisher=[[Harvard University Press]] |location=[[Cambridge, Massachusetts]] |year=1989 |pages=[https://archive.org/details/racialhygienemed0000proc/page/122 122]–23 |isbn=0-674-74578-7 |oclc=20760638 |quote=Abortion, in other words, could be allowed if it was in the interest of racial hygiene&nbsp;... the Nazis did allow (and in some cases even required) abortions for women deemed racially inferior&nbsp;... On November 10, 1938, a Luneberg court declared abortion legal for Jews.}}</ref>
<ref name="revolution">Sternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri, ''The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution'' (Princeton University Press, 1994) s. 32.</ref>
<ref name="revolution1994">Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. ''The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution''. Princeton, New Jersey, US: Princeton University Press, 1994. s. 82.</ref>
<ref name="revolution27">Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. ''The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution''. Princeton University Press, 1994. s. 214.</ref>
<ref name="revolution28">Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. ''The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution''. Princeton University Press, 1994. s. 178.</ref>
<ref name="revolution38">Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. ''The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution''. Princeton University Press, 1994. s. 190.</ref>
<ref name="rg231">Roger Griffin, Matthew Feldman. Fascism: The nature of fascism. Routledge, 2004. s. 231.</ref>
<ref name="rop87">Robert O. Paxton. ''The Anatomy of Fascism''. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 87.</ref>
<ref name="rop88">Robert O. Paxton. ''The Anatomy of Fascism''. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 88.</ref>
<ref name="rop90">Robert O. Paxton. ''The Anatomy of Fascism''. New York, New York; Toronto, Ontario: Random House, Inc., 2005 s. 90.</ref>
<ref name="routledge">Griffin, Roger and Matthew Feldman, eds., ''Fascism: Fascism and Culture'' (London and New York: Routledge, 2004) s. 185.</ref>
<ref name="routledge12">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 23–24.</ref>
<ref name="routledge13">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 24.</ref>
<ref name="routledge14">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 29.</ref>
<ref name="routledge15">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 24–25.</ref>
<ref name="routledge16">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 1995, 2005. s. 25.</ref>
<ref name="routledge42">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 115.</ref>
<ref name="routledge43">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 119–120.</ref>
<ref name="routledge45">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 270.</ref>
<ref name="routledge46">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 282–88.</ref>
<ref name="routledge47">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital Printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 145.</ref>
<ref name="routledge48">Stanley G. Payne, ''A History of Fascism: 1914–1945'', London: Routledge, 2001, s. 341–42.</ref>
<ref name="routledge75">Durham, Martin, ''Women and Fascism'' (Routledge, 1998) s. 15.</ref>
<ref name="schmitt">Griffin, Roger (ed). 1995. «The Legal Basis of the Total State»&nbsp;– by Carl Schmitt. ''Fascism''. New York: Oxford University Press. s. 72.</ref>
<ref name="sgp110">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 110.</ref>
<ref name="sgp112">Payne, Stanley G. ''A History of Fascism, 1914–1945''. (Oxon, England: Routledge, 2001) s. 112.</ref>
<ref name="sgp113">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 113.</ref>
<ref name="sgp114">Stanley G. Payne. ''A history of fascism, 1914–1945''. Digital printing edition. Oxon, England: Routledge, 2005. s. 114.</ref>
<ref name="Sternhell, Zeev 1994 s. 78">Sternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri, ''The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution'' (Princeton University Press, 1994) s. 78.</ref>
<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170">Sternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed., ''International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus'' (London and New York, 1998) s. 170.</ref>
<ref name="Stuart Joseph Woolf 1970. s. 282">Stuart Joseph Woolf. European fascism. Weidenfeld and Nicolson, 1970. s. 282.</ref>
<ref name="The origins of Nazi genocide: from euthanasia to the final solution">{{cite book |last=Friedlander |first=Henry |title=The origins of Nazi genocide: from euthanasia to the final solution |publisher=[[University of North Carolina Press]] |location=[[Chapel Hill, North Carolina]] |year=1995 |page=[https://books.google.com/?id=gqLDEKVk2nMC&printsec=frontcover 30] |isbn=0-8078-4675-9 |oclc=60191622 }}</ref>
<ref name="The Routledge companion to fascism and the far right">{{cite book|last=Davies|first=Peter|title=The Routledge companion to fascism and the far right|year=2002|publisher=Psychology Press|pages=126–27|author2=Derek Lynch}}</ref>
<ref name="Thomas Rohkrämer 2007. s. 130">Rohkrämer, Thomas, «A Single Communal Faith?: the German Right from Conservatism to National Socialism», ''Monographs in German History''. Volume 20 (Berghahn Books, 2007), s. 130</ref>
<ref name="totalitarianism">{{cite book|last=Pauley|first=Bruce F. |year=2003|title=Hitler, Stalin, and Mussolini: Totalitarianism in the Twentieth Century Italy|url=https://archive.org/details/hitlerstalinmuss02edpaul_m6u1|location=Wheeling|publisher=Harlan Davidson, Inc. Pauley|page=[https://archive.org/details/hitlerstalinmuss02edpaul_m6u1/page/117 117]}}</ref>
<ref name="Tracy H. Koon 1943. s. 6">Tracy H. Koon. Believe, obey, fight: political socialization of youth in fascist Italy, 1922–1943. University of North Carolina Press, 1985. s. 6.</ref>
<ref name="university">Roger Griffin. ''Fascism''. Oxford, England: Oxford University Press, 1995. s. 8, 307.</ref>
<ref name="university44">Donald Bloxham, A. Dirk Moses. ''The Oxford Handbook of Genocide Studies''. Oxford, England: Oxford University Press, 2010. s. 358.</ref>
<ref name="university52">Davide Rodogno. Fascism's European empire. Cambridge, England: Cambridge University Press, 2006 s. 47.</ref>
<ref name="university53">MacGregor Knox. Mussolini unleashed, 1939–1941: Politics and Strategy in Fascist Italy's Last War. Edition of 1999. Cambridge, England: Cambridge University Press, 1999. s. 122–23.</ref>
<ref name="university54">MacGregor Knox. Mussolini unleashed, 1939–1941: Politics and Strategy in Fascist Italy's Last War. Edition of 1999. Cambridge, England: Cambridge University Press, 1999. s. 122–27.</ref>
<ref name="university64">Griffin, Roger (ed.). Fascism. Oxford University Press, 1995. s. 59.</ref>
<ref name="university74">Mann, Michael. ''Fascists'' (Cambridge University Press, 2004) s. 101.</ref>
<ref name="varldenshistoria.se">{{kilde www|url=http://varldenshistoria.se/stine-overbye/fascismen-borjar-gro |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-11-27 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20111119043735/http://varldenshistoria.se/stine-overbye/fascismen-borjar-gro |arkivdato=2011-11-19 }}</ref>
<ref name="walterlaq">{{cite book |last=Laqueur |first=Walter |title=Fascism: Past, Present, Future |publisher=Oxford University Press |isbn=0-19-511793-X |year=1997|page=223}}</ref>
<ref name="Webster's II New College Dictionary">{{cite book|last = New World|first =Websters|title =Webster's II New College Dictionary| publisher =Houghton Mifflin Reference Books| isbn =0-618-39601-2|year = 2005}}</ref>
<ref name="William Outhwaite 2006. s. 442">William Outhwaite. ''The Blackwell dictionary of modern social thought''. Wiley-Blackwell, 2006. s. 442.</ref>
<ref name="Women's studies encyclopedia">{{cite book |last=Tierney |first=Helen |title=Women's studies encyclopedia |publisher=[[Greenwood Publishing Group]] |location=[[Westport, Connecticut]] |year=1999 |page=[https://books.google.com/?id=gQLqRd7hJq0C&printsec=frontcover 589] |isbn=0-313-31072-6 |oclc=38504469 |quote=In 1939, it was announced that Jewish women could seek abortions, but non-Jewish women could not.}}</ref>
<ref name="Zeev 1998 s. 171">Sternhell, Zeev, «Crisis of Fin-de-siècle Thought» in Griffin, Roger, ed., ''International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus'' (London and New York, 1998) s. 171.</ref>
<ref name="zs163">Sternhell, Zeev, Mario Sznajder and Maia Ashéri, ''The Birth of Fascist Ideology: From Cultural Rebellion to Political Revolution'' (Princeton University Press, 1994) s. 163.</ref>
<ref name="zs175">Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. ''The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution''. Princeton University Press, 1994. s. 175.</ref>
<ref name="zs189">Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. ''The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution''. Princeton University Press, 1994. s. 189.</ref>
<ref name="zs193">Zeev Sternhell, Mario Sznajder, Maia Ashéri. ''The birth of fascist ideology: from cultural rebellion to political revolution''. Princeton University Press, 1994. s. 193.</ref>
</references>

== Litteratur ==
=== Primærkilder ===
* [[Giovanni Gentile|Gentile, Giovanni]]. 1932. ''[[The Doctrine of Fascism]]''. [[Enciclopedia Italiana]].
* [[António de Oliveira Salazar|de Oliveira Salazar, António]]. 1939. ''Doctrine and Action: Internal and Foreign Policy of the New Portugal, 1928–1939.'' Faber and Faber.
* [[Oswald Mosley|Mosley, Oswald]]. 1968. ''[[My Life (Sir Oswald Mosley autobiography)|My Life]]''. Nelson Publications.
* [[José Antonio Primo de Rivera|de Rivera, José Antonio Primo]]. 1971. ''Textos de Doctrina Politica''. Madrid.
* [[Benito Mussolini|Mussolini, Benito]]. 1998. ''My Rise And Fall ''. Da Capo Press. ISBN 0-306-80864-1
* [[Galeazzo Ciano|Ciano, Galezzo]]. 2001. ''The Ciano Diaries, 1939–1943''. Simon Publications. ISBN 1-931313-74-1
* Mussolini, Benito. 2006. ''My Autobiography: With «The Political and Social Doctrine of Fascism»''. Dover Publications. ISBN 0-486-44777-4

=== Sekundærkilder ===
* Blamires, Cyprian. ''World fascism: a historical encyclopedia'', Volume 1. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, Inc., 2006.
* Costa Pinto, Antonio, ed. ''Rethinking the Nature of Fascism: Comparative Perspectives'' (Palgrave Macmillan; 2011) 287 pages
* [[Richard J. Evans|Evans, Richard J]], ''The Third Reich in Power: 1933–1939'', The Penguin Press HC, 2005
* [[Renzo De Felice|De Felice, Renzo]]. 1976. ''[https://books.google.com/?id=ia2BdNGHRYoC&pg=PP1&dq=Fascism+:+an+informal+introduction+to+its+theory+and+practice&lr=&sig=ACfU3U1uWnBOMKbE48eeyWoDBvGW1UIe5Q Fascism: An Informal Introduction to Its Theory and Practice]''. Transaction Books. ISBN 0-87855-619-2
* De Felice, Renzo. 1977. ''[https://books.google.com/?id=V7uxAAAACAAJ&dq=Interpretations+of+Fascism Interpretations of Fascism]''. Harvard University Press. ISBN 0-674-45962-8.
* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
* [[Dimitri Kitsikis|Kitsikis, Dimitri]]. 2005. ''Pour une étude scientifique du fascisme''. Ars Magna Editions. ISBN 2-912164-11-7.
* Kitsikis, Dimitri. 2006. ''Jean-Jacques Rousseau et les origines françaises du fascisme''. Ars Magna Editions. ISBN 2-912164-46-X.
* Ben-Am, Shlomo. 1983. [https://books.google.com/?id=yvSEAAAAIAAJ ''Fascism from Above: The Dictatorship of Primo de Rivera in Spain, 1923–1930'']. Oxford University Press. ISBN 0-19-822596-2
* [[Stanley Payne|Payne, Stanley G]]. 1987. ''[https://books.google.com/?id=mgDWLYcTYIAC&dq=Francisco+Franco+payne&lr=&source=gbs_summary_s&cad=0 The Franco Regime, 1936–1975]''. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-11070-2
* Vatikiotis, Panayiotis J. 1988. ''[https://books.google.com/?id=mT5DO_cVSfMC&dq=Popular+Autocracy+in+Greece,+1936-1941:+A+Political+Biography+of+General+Ioannis+Metaxas&lr=&source=gbs_summary_s&cad=0 Popular Autocracy in Greece, 1936–1941: A Political Biography of General Ioannis Metaxas]''. Routledge. ISBN 0-7146-4869-8
* Payne, Stanley G. 1995. ''[https://books.google.com/?id=NLiFIEdI1V4C&dq=A+History+of+Fascism+payne&lr=&source=gbs_summary_s&cad=0 A History of Fascism, 1914–45]''. University of Wisconsin Press. ISBN 0-299-14874-2
* Costa Pinto, António. 1995. ''[https://books.google.com/?id=Z8Y9AAAACAAJ&dq=Salazar%27s+Dictatorship+and+European+Fascism:+Problems+of+Interpretation&lr= Salazar's Dictatorship and European Fascism: Problems of Interpretation]''. Social Science Monographs. ISBN 0-88033-968-3
* Golomb, Jacob; Wistrich, Robert S. 2002. ''Nietzsche, godfather of fascism?: on the uses and abuses of a philosophy''. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
* Griffiths, Richard. 2001. ''[https://books.google.com/?id=Y668AAAACAAJ&dq=Griffiths,+Richard+Fascism An Intelligent Person's Guide to Fascism]''. Duckworth. ISBN 0-7156-2918-2
* Gregor, Anthony James. 1979. ''Young Mussolini and the intellectual origins of fascism''. Berkeley and Los Angeles, California, US; London, England: University of California Press. ISBN 978-0-520-03799-1
* Lewis, Paul H. 2002. ''[https://books.google.com/?id=z3fgxOPSBb4C&dq=Latin+Fascist+Elites&lr=&source=gbs_summary_s&cad=0 Latin Fascist Elites: The Mussolini, Franco, and Salazar Regimes]''. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-275-97880-X
* McGaughey, Ewan. 2016. 'Fascism-Lite in America (or the Social Ideal of Donald Trump)'. [http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2773217 TLI Think! Paper 26/2016]
* Payne, Stanley G. 2003. ''[https://books.google.com/?id=rsHyAAAACAAJ&dq=Spanish+Fascism&lr= Falange: A History of Spanish Fascism]''. Textbook Publishers. ISBN 0-7581-3445-2
* [[Robert Paxton|Paxton, Robert O]]. 2005. ''[https://books.google.com/?id=oGMfAAAACAAJ&dq=The+Anatomy+of+Fascism The Anatomy of Fascism]''. Vintage Books. ISBN 1-4000-3391-8
* [[Roger Eatwell|Eatwell, Roger]]. 1996. ''Fascism: A History.'' New York: Allen Lane.
* [[Ernst Nolte|Nolte, Ernst]] ''The [[Three Faces of Fascism]]: Action Française, Italian Fascism, National Socialism'', translated from the German by Leila Vennewitz, London: Weidenfeld and Nicolson, 1965.
* [[Wilhelm Reich|Reich, Wilhelm]]. 1970. ''The Mass Psychology of Fascism''. New York: Farrar, Straus & Giroux.
* {{Cite book
 | last =Richman
 | first =Sheldon
 | author-link =Sheldon Richman
 | title =Fascism
 | publisher =[[Library of Economics and Liberty]]
 | series =[[The Concise Encyclopedia of Economics]]
 | year =2008
 | edition =2nd
 | url =http://www.econlib.org/library/Enc/Fascism.html
 | isbn =978-0865976658
 | oclc = 237794267}}
* [[George Seldes|Seldes, George]]. 1935. ''Sawdust Caesar: The Untold History of Mussolini and Fascism''. New York and London: Harper and Brothers.
* [[George Seldes|Seldes, George]]. 1943, reprinted 2009. ''Facts and Fascism''. New York: In Fact. ISBN 0-930852-43-5. s.&nbsp;288.
* [[Alfred Sohn-Rethel|Sohn-Rethel, Alfred]] ''Economy and Class Structure of German Fascism'', London, CSE Bks, 1978 ISBN 0-906336-00-7
* Kallis, Aristotle A., «To Expand or Not to Expand? Territory, Generic Fascism and the Quest for an 'Ideal Fatherland'» ''Journal of Contemporary History'', Vol. 38, No. 2. (Aper 2003), s.&nbsp;237–60.
* [[Peter Fritzsche|Fritzsche, Peter]]. 1990. ''Rehearsals for Fascism: Populism and Political Mobilization in Weimar Germany''. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-505780-5
* [[Roger Griffin|Griffin, Roger]]. 2000. "Revolution from the Right: Fascism, " chapter in David Parker (ed.) ''Revolutions and the Revolutionary Tradition in the West 1560–1991'', Routledge, London.
* [[Walter Laqueur|Laqueur, Walter]]. 1966. ''Fascism: Past, Present, Future,'' New York: Oxford: Oxford University Press, 1997. ISBN 0-19-511793-X
* Sauer, Wolfgang «National Socialism: totalitarianism or fascism?» s.&nbsp;404–24 from ''The American Historical Review'', Volume 73, Issue #2, December 1967.
* [[Zeev Sternhell|Sternhell, Zeev]] with [[Mario Sznajder]] and [[Maia Asheri]]. [1989] 1994. ''The Birth of Fascist Ideology, From Cultural Rebellion to Political Revolution.'', Trans. David Maisei. Princeton, NJ: Princeton University Press. + Baker, David. «The political economy of fascism: Myth or reality, or myth and reality?» New Political Economy, Volume 11, Issue 2 June 2006, s.&nbsp;227–50
* Baker, David. «The political economy of fascism: Myth or reality, or myth and reality?» ''New Political Economy'', Volume 11, Issue 2 June 2006, s.&nbsp;227–50
* Griffin, Roger. 1991. ''The Nature of Fascism''. New York: [[St. Martin's Press]].
* [[Eugen Weber|Weber, Eugen]]. [1964] 1985. ''Varieties of Fascism: Doctrines of Revolution in the Twentieth Century,'' New York: Van Nostrand Reinhold Company, (Contains chapters on fascist movements in different countries.)
* [[Emilio Gentile|Gentile, Emilio]]. 2005. ''The Origins of Fascist Ideology, 1918–1925: The First Complete Study of the Origins of Italian Fascism,'' New York: Enigma Books, ISBN 978-1-929631-18-6
* [[Alexander J. De Grand|De Grand, Alexander J.]] Routledge, 2004. ''Fascist Italy and Nazi Germany: the 'fascist' style of rule''
* {{cite encyclopedia |last=Caplan |first=Bryan |authorlink=Bryan Caplan |editor-first=Ronald |editor-last=Hamowy |editor-link=Ronald Hamowy |encyclopedia=The Encyclopedia of Libertarianism |title=Fascism |url= https://books.google.com/books?id=yxNgXs3TkJYC |year=2008 |publisher= [[SAGE Publications|SAGE]]; [[Cato Institute]] |location= Thousand Oaks, CA |doi=10.4135/9781412965811.n103 |isbn= 978-1-4129-6580-4 |oclc=750831024| lccn = 2008009151 |pages= 166–68 |quote= }}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Wikiquote}}
* {{Språkikon|en}} [https://worldfuturefund.org/wffmaster/Reading/Germany/mussolini.htm The Doctrine of Fascism]
* {{Språkikon|en}} [https://media.wix.com/ugd/927b40_c1ee26114a4d480cb048f5f96a4cc68f.pdf Authorized translation of Mussolini's "The Political and Social Doctrine of Fascism" (1933)] (PDF). ''media.wix.com''.
* {{Språkikon|en}} [[:gutenberg:14058|Readings on Fascism and National Socialism by Various&nbsp;– Project Gutenberg]]
* {{Språkikon|en}} [https://web.archive.org/web/20130930081524/http://www.themodernword.com/eco/eco_blackshirt.html Eternal Fascism: Fourteen Ways of Looking at a Blackshirt] – [[Umberto Eco]]'s list of 14 characteristics of Fascism, originally published 1995.
* {{Språkikon|no}} [https://www.litteraturogmedieleksikon.no/gallery/fascistisk_litteratur.pdf Fascistisk litteratur]; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

{{Portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Fascisme]]
[[Kategori:Antikommunisme]]
[[Kategori:Høyreekstremisme]]
[[Kategori:Nasjonalisme]]
[[Kategori:Politiske ideologier]]