Redigerer FLK «Sir James Clark Ross» (1930)

{{Infoboks skip
|status=Vraket
}}
'''FLK «Sir James Clark Ross»''' (II) var et [[flytende hvalkokeri]] som ble påbegynt som et prosjekt av [[Anders Jahre]] i Sandefjord i samarbeid med [[A.P. Møller]] i København mot slutten av 1929. Det viste seg fort at skipet ville bli for stort for de tenkte fangstfeltene og Hvalfanger [[A/S Rosshavet]] (Johan Rasmussen og [[Magnus Konow]], Sandefjord) tok over kontrakten på skipet. Med i avtalen var at Fraternitaskompagniet (Jahre og Møller) tok over gamle [[FLK «Sir James Clark Ross» (1905)|"Sir James Clark Ross"]] samt tre hvalbåter. Gamle «Rossen» ble døpt om til "«Fraternitas». Kokeriet ble sjøsatt som «Sir James Clark Ross» ved [[Tees Furness Shipbuilding]] i 1930.

Sesongen 1931/32 lå hun i opplag sammen med de andre norske hvalfangstekspedisjonene.

På vei hjem fra fangstfeltet i 1940 ble hun omdirigert til [[Halifax (Nova Scotia)|Halifax]] via [[Montevideo]], [[Rio de Janeiro|Rio]] og [[Barbados]]. Hun gikk deretter i diverse konvoier og oppdrag for [[Ministry of War Transport]]. Etter 1943 var hun det eneste norske spesialbygde kokeriet som var igjen ([[FLK «Thorshammer»|«Thorshammer»]] og [[FLK «Suderøy»|«Suderøy»]] var konvertert fra eksisterende skip). Sesongen 1944/45 var hun i fangst i området rundt [[Sør-Georgia]]. På våren 1945 gikk hun hjem til Sandefjord via Panama-kanalen, New York, Boston og Halifax. 16. juni var hun hjemme igjen etter 5 år, 8 måneder og 22 dager.

Natt til 28. januar 1963 oppsto det en 6 meter høy revne i skipssida på «Rossen», som hadde ligget på været i mellom 1 og 2 uker. Mannskapet fikk tettet midlertidig fra innsiden mens skipet sakte haltet seg tilbake til [[Cape Town]] i sørøst storm for å gå i dokk. Alle hvalbåtene hadde streng beskjed om å ligge så nærme som de turte i tilfelle hun skulle gå ned. Turen til Cape Town fra området mellom [[Bouvetøya]] og Sør-Georgia tok ca. en uke. Hvalbåtene ble liggende på reden i sju uker mens reparasjonene pågikk. Eneste hvalbåten som fikk lov til å gå inn til havna var «Star I» som hadde dekksplass nok til å hente forsyninger til alle de andre. Tanken var at ekspedisjonen skulle gå ut på fangst igjen, men da reparasjonene var utført var moralen så lav og tiden igjen av sesongen så kort at resten av sesongen ble avblåst. Rossen gikk hjem via [[Tristan da Cunha]] for å losse av utstyr. Med fangsten før havariet og innskudd fra forsikringsselskapet ble resultatet allikevel akseptabelt. En matros på «Star I» fikk {{nowrap|12-13 000 kroner}} etter sesongen inkludert fangsten før havariet og oppgjør fra forsikringen, noe som tilsvarer {{nowrap|ca. 136 000 kroner}} i 2015. Beregnet lønn før starten av sesongen var {{nowrap|ca. 230 000}} 2015-kroner, så det var en betydelig smell for alle som var med, men allikevel mye penger på den tiden.

I september 1966, samme dag som rederen Johan Rasmussen ble gravlagt, satte hun kursen for en strand i Taiwan for hugging. Hun hadde da 30 sesonger i Antarktis bak seg og hadde produsert 2,9 millioner fat hvalolje og {{nowrap|160 000 fat}} spermolje.

== Kilder ==
*[http://www.skipshistorie.net www.skipshistorie.net]
*Røsset, Geir. 2013. ''De Flytende kokeriene''. Oslo, Novus forlag.
*Intervju: Oddbjørn Huseby, 2015.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Sir James Clark Ross 2}}
[[Kategori:Hvalkokerier]]
[[Kategori:Norske skip]]
[[Kategori:Skip bygget i Storbritannia]]
[[Kategori:Skip fra 1930]]
[[Kategori:Skip sluttseilt 1966]]
[[Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet]]