Redigerer Første jordomflyvning

[[Fil:Aircraft_Chicago;Aero27G6.jpg|høyre|miniatyr|300x300px|Flyet som er vist her, «Chicago» ledet den første etappen i jordomflygingen i 1924.]]
Den '''Første jordomflyvning''' ble gjennomført i 1924 av et team flygere fra United States Army Air Service, forløperen til [[United States Air Force|USAF]]. Turen tok 175 dager, og de fløy om lag 44 &nbsp;342 [[km]].

== USAs forberedelse i forsøket på jordomflyvning ==
På begynnelsen av 1920-tallet kjempet flere land om å bli det første til å fly kloden rundt. Britene hadde gjort et mislykket forsøk i 1922. Det følgende året hadde et fransk lag prøvd, også [[Italia]], [[Portugal]] og britene annonserte sine planer for et nytt forsøk.<ref name="nasm"/> I løpet av våren 1923 ble US Army Air Service interessert i å la en [[skvadron]] av militære fly foreta en jordomflyvning. Det ble oppnevnt en gruppe offiserer i War Departement, en planleggingsgruppe for å finne et egnet fly og planlegge oppdraget.<ref name="Swan p548">Swanborough and Bowers 1963, p. 548.</ref>

War Departement instruerte Air Service om å se på både [[Fokker T.II]] transport og [[Douglas Cloudster]], om et av disse kunne være egnet, og å erverve et eksemplarer for testing.<span class="mw-ref" id="cite_ref-3" rel="dc:references">[[#cite_note-3|<span class="mw-reflink-text"><nowiki>[N-1]</nowiki></span>]]</span><span class="mw-ref" id="cite_ref-3" rel="dc:references"></span> Selv om disse ble ansett som tilfredsstillende av planleggingsgruppen, ble det foreslått se på andre som kunne utstyres med utskiftbart understell, hjul og [[pongtong]]er for landing på vann, om ikke slike ville være å foretrekke.<ref name="cent"/>

Da sjefen for Douglasfabrikken, [[Donald Douglas]] ble bedt om informasjon om [[Douglas Cloudster]] sendte han i stedet inn data på en modifisert [[Douglas DT-2|DT-2]],<ref name="dyk"/> en torpedobomber som Douglas hadde bygget for den amerikanske [[United States Navy|marinen]] i 1921 og 1922. DT-2 hadde vist seg å være et solid fly som kunne ha utskiftbare hjul og pongtonger. Siden flyet var en eksisterende modell, slo Douglas fast at det nye flyet, som han kalte [[Douglas World Cruiser]] (DWC), kunne leveres innen 45 dager etter at kontrakt var undertegnet. Air Service sendte løytnant Erik Henning Nelson (1888 - 1970), medlem av planleggingsgruppen til [[California]] for å arbeide ut 
detaljene med Douglas. <span>
<ref>[http://airandspace.si.edu/collections/artifact.cfm?id=A19250008000 "Collections: Douglas pWorld Cruiser Chicago - Long Description."]</ref>

Douglas, assistert av [[Jack Northrop]],<ref>Boyne 1982, p. 80.</ref> begynte å endre en DT-2 for å passe til jordomflyvningens krav.<ref name="cent"/> Den viktigste endring involverte drivstoffkapasiten.<ref>Yenne 2003, p. 48.</ref> Alle interne bombefester ble fjernet og byttet ut med ekstra drivstofftanker, både i vingene og i flykroppen. Den totale drivstoffkapasitet økte fra 435 [[liter]] til  3&nbsp;438 liter<ref name="cent">Rumerman, Judy.</ref>

Løytnant Nelson tok Douglas forslag til [[Washington, D.C.|Washington]] hvor generalmajor [[Mason Patrick|Mason M. Patrick]], sjef for Air Service godkjente flyet den 1. august 1923. Krigsavdelingen ga Douglas kontrakt for bygging av en prototype.<ref name="ac">[http://www.aviation-central.com/famous/ab1d0.htm "Douglas DT-2 World Cruiser."]</ref> Prototypen oppfylte 
alle forventninger, og kontrakt ble tildelt for ytterligere fire fly og reservedeler.<ref>Francillon 1979, p. 75.</ref> Den siste DWC ble levert 11. mars 1924. Reservedelene omfattet 15 ekstra Liberty motorer,14 ekstra sett med pongtonger og nok reservedeler tilsvarende 
to fly.<ref name="ac"/> Disse reservedeler ble sendt videre til steder langs ruten rundt om i verden som flyverne planla å følge.<ref>Bryan 1979, p. 122.</ref>

== Mannskapene ==
* «Seattle» (Nr 1): generalmajor Fredrik Martin (pilot og flight commander) og [[sersjant]] Alva Harvey (mekaniker)
* «Chicago» (Nr 2): løytnant H. Smith (pilot, senere flight commander) og løytnant Leslie S. Arnold (co-pilot)
* «Boston» (Nr 3)/«Boston II» (prototypen): løytnant Leigh S. Wade (1897 - ca. 1966) (pilot) og sersjant Henry H. Ogden (1900 - 1986) (mekaniker)
* «New Orleans» (Nr 4): løytnantene Erik Nelson (pilot) og Jack Harding (co-pilot)<ref name="dyk">[http://www.didyouknow.org/aroundtheworld/flight.htm "First to fly around the world."]</ref>
Pilotene ble utdannet i meteorologi og navigasjon på [[Langley Air Force Base|Langley Field]] i [[Virginia]], der de også fikk trene på prototypen. Mannskapene fikk senere trene på de produserte flyene i [[Los Angeles]] og [[San Diego]].

== Flyene==
Fire fly, «Seattle», «Chicago», «Boston» og «New Orleans» forlot [[Santa Monica]], [[California]] den 4. april 1924 for [[Sand Point]], Washington, i nærheten av [[Seattle]], det offisielle startstedet for reisen.<span class="mw-ref" id="cite_ref-14" rel="dc:references">[[#cite_note-14|<span class="mw-reflink-text"><nowiki>[N 3]</nowiki></span>]]</span><span class="mw-ref" id="cite_ref-14" rel="dc:references"></span>

Den 6. april 1924 forlot de Seattle for [[Alaska]]. Etter å ha nådd [[Prince Rupert Island]], trengte førerflyet «Seattle», fløyet av generalmajor Fredrik Martin med sjersjant Alva Harvey (den eneste autoriserte mekaniker), 
reparasjoner og ble liggende etter. Da den var reparert, forsøkte mannskapet å ta igjen de tre andre fly, men 30. april havarerte «Seattle» i tett tåke i fjellet i nærheten av Port Moller, Alaska på Alaska-halvøya. Mannskapet overlevde og ble plukket opp 10. mai, men flyet var ødelagt.

De tre gjenværende fly fortsatte med «Chicago» fløyet løytnantene Smith og Arnold i ledelsen. <span class="mw-ref" id="cite_ref-19" rel="dc:references">[[#cite_note-19|<span class="mw-reflink-text"><nowiki>[N 4]</nowiki></span>]]</span><span class="mw-ref" id="cite_ref-19" rel="dc:references"></span> Tok av fra [[Aleutene]], reiste over det [[Stillehavet|Nordlige Stillehav]]. Unngikk [[Sovjetunionen]] som ikke hadde gitt ekspedisjonen tillatelse til å krysse deres luftrom,<ref name="cent">Rumerman, Judy.</ref> De krysset [[Japan]], [[Korea]], kysten av [[Folkerepublikken Kina|Kina]], [[Hongkong]], [[Fransk Indokina]], [[Thailand]], [[Myanmar|Burma]] og [[India]] og fløy  inn i [[Midtøsten]] og deretter inn [[Europa|i Europa]].<ref name="Mackworth-Praed p. 235">Mackworth-Praed 1990, p. 235.</ref> De kom til [[Paris]] 14. juli, [[Frankrike]]s nasjonaldag. 
På grunn av en ødelagt [[råde (motordel)|stempelstang]] ble «Chicago» tvunget til å lande i en lagune i [[Tonkinbukten]] i [[Fransk Indokina]] (nå [[Vietnam]]). Her ble flyet ansett som en stor nyhet, så misjonærprester forsynte pilotene med mat og vin, og lokalbefolkningen klatret på pongtongene for å se på flyet.
De andre flyet lette etter «Chicago» og en båt fant mannskapet sittende på vingen i de tidlige morgentimer. Tre  [[sampan]]er med lokale mannskaper slepte flyet 10 timer, 42&nbsp;km til byen [[Huế|Hue]], hvor den ble reparert. Den raskeste – og utvilsomt den første reparasjon av en motor som noensinne hadde blitt foretatt  i Indokina.<ref name="Roberts">Roberts, Chuck.</ref> Ulykken slo til igjen for «Chicago» i [[Kolkata|Calcutta]], løytnant Smith gled og brakk et ribben, men insisterte på å fullføre oppdraget.<ref name="ISHS">Wendell 1999/2000, pp. 339-372, 356-366.</ref><div class="reflist" style="list-style-type: decimal;">
Den 3. august 1924, mens de fløy over Atlanterhavet ble «Boston» tvunget ned. «Chicago» var i stand til å ta kontakt med en destroyer fra den amerikanske marinen og droppet et notat om det uheldige flyet, «Chicago» uten redningsvester.<ref name="Roberts">Roberts, Chuck.</ref> Mens de ble slept av den amerikanske marinens lette krysser, [[krysser]]en USS «Richmond» som hadde plukket opp mannskapet, men «Boston» kantret og sank. «Chicago» 
med løytnantene Smith og Leslie Arnold fortsatte i ledelsen, og «New Orleans» med løytnantene Erik Nelson og Jack Harding fortsatte  og krysset [[Atlanterhavet]] via [[Island]] og [[Grønland]] og nådde [[Canada]].<ref>Haber 1995, pp. 72–73.</ref> Den opprinnelige prototypen, «Boston II» ble gjenforent med «Boston»s mannskap, løytnant Leigh Wade (pilot) og sersjant Henry Ogden.<ref name="ac"/> De møtte dem i Pictou, [[Nova Scotia]], og de tre flyene fløy videre til [[Washington DC]].<ref>[http://www.nytimes.com/learning/general/onthisday/big/0928.html#article "Fliers At Seattle End World Flight of 27,000 Miles."]</ref> De ble mottatt som helter i hovedstaden. De tre Douglas fløy til vestkysten, stoppe kort i [[Santa Monica]] og landet til slutt i Seattle den 28. september 1924.<ref name="nmaf">[http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet.asp?id=751 "First round-the-world flight."]   {{Wayback|url=http://www.nationalmuseum.af.mil/factsheets/factsheet.asp?id=751 |date=20070830045156 }}</ref>

== Reiseruten ==
Flyene fløy i stor grad fra øst til vest som begynte i USA i april 1924 og tilbake til startpunktet i september. Det fløy nordøstover til Alaska på tvers av de [[Stillehavet|de nordlige stillehavsøyene]] til Japan og deretter Sør-Asia, til Europa og Atlanterhavet.

== Flyenes og mansskapenes videre skjebne ==
På anmodning fra [[Smithsonian Institution]], overførte USA  eiendomsretten av «Chicago» til museet for utstilling. Det gjennomførte sin siste flytur fra Dayton, Ohio til Washington, D.C. den 25. september 1928 og ble umiddelbart satt på utstlling i Smithsonian. I 1974 ble «Chiago» restaurert og overført til det nye
[[National Air and Space Museum]].<ref name="nasm">[http://airandspace.si.edu/collections/artifact.cfm?id=A19250008000 "Collections: Douglas World Cruiser Chicago - Long Description."]</ref>

[[Mackay-troféet]] ble 1924 tildelt Lowell Smith, Leslie Arnold, Leigh Wade, Erik Nelson og Henry Ogden.<ref>{{Kilde www |url=http://naa.aero/awards/awards-and-trophies/mackay-trophy/mackay-1920-1929-winners |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2016-11-11 |arkiv-dato=2016-11-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161109085222/https://naa.aero/awards/awards-and-trophies/mackay-trophy/mackay-1920-1929-winners |url-status=yes }}</ref> Senere fikk major Martin i kommandoen over Hærens luftfartstyrker på [[Hawaii]] på den tiden  japanerne [[Angrepet på Pearl Harbor|angrep Pearl Harbour]]. Hans mekaniker Alva Harvey fikk kommandoen over en tung bombegruppe under [[Andre verdenskrig]]. Løytnant Nelson steg i gradene til oberst og ble en av general [[Henry Arnold|Henrik Arnold]]s topp-skyttere på [[Boeing B-29 Superfortress]].

== Referanser ==
<div class="reflist" style="list-style-type: decimal;">
<references /></div>

== Litteratur ==

* Boyne, Walter J. ''The Aircraft Treasures Of Silver Hill: The Behind-The-Scenes Workshop Of The National Air And Space Museum.'' New York: Rawson Associates, 1982. ISBN 0-89256-216-1
* Bryan, Courtlandt Dixon Barnes. ''The National Air and Space Museum.'' New York: Harry N. Abrams, Inc., 1979. ISBN 978-0-810-98126-3.
* Donald, David, ed. ''Encyclopedia of World Aircraft''. Etobicoke, Ontario: Prospero Books, 1997. ISBN 1-85605-375-X.
* Francillon, René J. ''McDonnell Douglas Aircraft Since 1920: Volume I''. London: Putnam, 1979. ISBN 0-87021-428-4.
* Haber, Barbara Angle. ''The National Air and Space Museum.'' London: Bison Group, 1995. ISBN 1-85841-088-6.

==Eksterne lenker==
* Første jordomgflyvning -http://military.wikia.com/wiki/First_aerial_circumnavigation{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Ekspedisjoner]]
[[Kategori:Hendelser i 1924]]
[[Kategori:Luftfartshistorie]]