Redigerer Félicité de Lamennais

{{Infoboks politiker}}
'''Hughes Felicité Robert de Lamennais''', også ''Frédéric de La Mennais'' (født [[19. juni]] [[1782]] i [[Saint-Malo]] i [[Bretagne]], død [[27. februar]] [[1854]] i [[Paris]]) var en fransk [[katolsk]] prest, [[teolog]], [[filosof]] og [[sosialpolitikk|sosialpolitisk]] forfatter, iblant kalt «1800-tallets [[Tertullian]]», «den franske [[ultramontanisme]]s far» og en av Frankrikes mest betydningsfulle religiøse personligheter under [[1800-tallet]]. Han brøt etterhvert med kirken, etter at [[pave]]n hadde fordømt han plutselige [[liberal]]e vending, og ble deretter [[sosialist]].

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han ble født i [[Saint-Malo]] som sønn av skipsrederen Pierre Robert de Lamennais, som var blitt adlet av [[Ludvig XVI av Frankrike]], og Gratienne Lorin, som døde da han var fem år. Han og hans bror [[Jean-Marie de Lamennais]] ble etter morens død sendt til deres slektning Robert des Saudrais ved La Chênaie utenfor Saint-Malo. Slektningen hadde et velfylt [[bibliotek]], som den unge de Lamennais tilbragte mange timer i. Han tilbragte mange timer i onkelens bibliotek med bøker av [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]] og [[Blaise Pascal|Pascal]] og mange andre, og tilegnet seg en bred kunnskapsbasis.

Født med en følsom natur, og forskrekket over [[den franske revolusjon]], utviklet han en [[morbid]] legning, som gjorde avtrykk som et gjennomgående preg og forble til tross for de for øvrig skiftende tankemønster som han gjennomgikk under livet. 

=== Karriere ===
I [[1808]] utgav han anonymt ''Réflexions sur l'état de l'église en France pendant le 18ieme siècle et sur sa situation actuelle'', der han forfektet religionen som det fundament som binder sammen samfunnet. [[Napoleon I]]s politi bedømte verket som samfunnsfarlig, men det bidro til å vekke den slumrende ultramontanismen i landet.

Fra ungdommens tvil ble Lamennais berget gjennom overbevisningen om at kirkens guddommelige autoritet finnes samlet i [[pavedømmet]]. Han ble, til tross for sin usikkerhet om sitt kall, ordinert til prest av biskopen av [[Rennes]] den 9. mars 1817. Hans ungdommelig stolte sjel tiltrodde seg nå kraft til å påtvinge verden sin ultramontane tro. Innen kort tid vektes oppstandelse i de videste kretser gjennom Lamennais' ''Essai sur l'indifférence en matière de religion'' (4 bind, 1817-23). I et språk hvis glans og styrke forente seg med skarpeste dialektikk og sydende lidelse, gikk han der ut mot den moderne tidsåndens toleranse og likegyldighet i religiøse spørsmål. 

[[Den bourbonske restaurasjon]]s styrende tanke om absolutt underkastelse under en ytre autoritet ble hevdet av de Lamennais med ytterlig bestemthet. De Lamennais' sluttpåstand går ut på at [[den katolske kirke]] er innehaver av den sanne religion og derfor ufeilbar. Den borgerlige stats aukoritet er av lavere rang enn kirkens, og må altså bøye seg for denne. Uten kirken og pavedømmet kan ingen stat og ingen kultur eksistere. Å fornekte pavens ufeilbarlighet er forbrytersk dårskap. [[Gallikanismen]], de franske [[biskop]]ers yndlingsbarn, var dødsfienden. 

Snart stod de Lamennais som den til liv vekkede kirkelige Frankrikes åndelige leder, og ble hilset av paven med utmerkelser, som man imidlertid alle med stolt indre høyhet forsmådde. Så kom [[julirevolusjonen i 1830]], og dens [[liberal]]e idéer bemektiget seg den glødende patrioten. Frihet på alle områder, fremfor alt [[pressefrihet|presse-,]] [[samvittighetsfrihet|samvittighets-]] og [[forsamlingsfrihet]], ble hans løsenord: og denne frihet skulle organisk sammenføyes med pavens absolutte makt. For å løse dette problem førte han fram det krav som siden aldri mer skulle stilne: skille mellom kirke og stat - men her i den kirkelige frihetens og pavemaktens interesse like vel som i den [[demokrati]]ske folkefrihetens. 

Som organ for «den liberale ultramontanismen» opprettet han og [[Maurice de Guérin]], [[Jean-Baptiste Henri Lacordaire]] samt [[Charles de Montalembert]] i 1830 tidsskriftet «[[L’avenir]]», som bar devisen «Dieu et liberté» (Gud og frihet). På samme tid forsvarte man her alle former av åndelig og borgerlig frihet, og de Lamennais staket ut med forunderlig klarsynthet de midler og veier for ultramontanismens seierstog som den siden fulgte. Men den indre motsetningen var uoverbyggelig. Pave [[Gregor XVI]] utsendte i 1832 [[encyklika]]en ''Mirari vos'' mot de frihetsvennlige grunnsatser som «L’avenir» ville forene med katolisismen; påtrykk fra [[jesuitter]] og også, av politiske grunner, fra [[Østerrike]], medvirket til «L’avenir»s dom. De øvrige medarbeidere bøyde seg. 

De Lamennais ble rammet i hjertet, og en ny tverr, men innerst vel forberedt forvandling skjedde. Han brøt med pavedømmet og katolisismen, men ble tro mot frihet og demokrati. Fra [[Bretagne]] skrev han det revolusjonære skrift ''Paroles d’un croyant'' som ble utgitt med hjelp av [[Charles Augustin Sainte-Beuve|Sainte-Beuve]] (1834; 10. opplag på ett år; «En troendes ord», 1834), i hvilken såvel den åndelige som den verdslige makts fyrster skildres som folkefordervere. Boken er inndelt i vers likesom [[Bibelen]] og avfattet i en rytmisk [[prosa]] som lånte sin inspirerende kraft fra de hebraiske profeter og [[Åpenbaringsboken]]. 

Hans nye ideal ble nå en kristelig formet [[sosialisme]] som han i en rekke skrifter søkte også å legge filosofisk grunnlag for (''Les Affaires de Rome, des maux de l'église ci de la société'', 1836; ''Esquisse de philosophie'', 4 bind, 1841-46, med flere). Etter [[februarrevolusjonen 1848|revolusjonens utbrudd i 1848]] ble de Lamennais innvalgt i [[Frankrikes nasjonalforsamling|nasjonalforsamling]]en, men spilte ikke den inngripende rolle man ventet. Etter statskuppet i 1851 søkte han vederkvegelse i å oversette [[Dante]]. 

Det lå i de Lamennais' natur å gå til ytterligheter i tanker og mål. I høyeste grad oppriktig og uforferdet, forfektet han med lidenskapelig veltalenhet hva han for anledningen anså som det absolutt sanne. Med et dyp instinkt for samfunnets og folkets lidelser forente han et ømt kristelig brodersinn og håp om menneskehetens lykkeligere framtid. Hans dystre, apokalyptiske innbilningskraft malte det nærværende som uutholdelig og en allmen omstyrtelse som nært forestående.

== Verker i utvalg ==
* ''Réflexions sur l'état de l'église en France pendant le 18ieme siècle et sur sa situation actuelle'' (1808)
* ''De la tradition de l'église sur l'institution des éveques'' (1814)
* ''Essai sur l'indifference en matière de religion'' (1817ff.)
* ''De la religion considérée dans ses rapports avec l'ordre public et civil'' (1825–1826)
* ''Les Progrès de la revolution et de la guerre contre l'église'' (1828) 
* ''Paroles d'un croyant'' (1800)
* ''Le Livre du peuple'' (1837)
* ''De l'esclavage moderne'' (1839)
* ''Politique à l'usage du peuple'' (1839)
* ''Esquisse de philosophie'' (1840)

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Andreas Verhülsdonk: ''Religion und Gesellschaft: Félicité Lamennais'', Peter Lang 1991
* Carolina Armenteros: ''The French Idea of History: Joseph de Maistre and his Heirs, 1794-1854'' (Ithaca and London: Cornell University Press, 2011).
* Thomas Bokenkotter: ''Church and Revolution: Catholics and the Struggle for Democracy and Social Justice'' (NY: Doubleday, 1998)

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Wikisource|Félicité Robert de Lamennais|lang=fr}}
* {{DNB-Portal|118568930}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Lamennais}}
[[Kategori:Personer fra Saint-Malo]]
[[Kategori:Franske politikere]]
[[Kategori:Franske katolske teologer]]
[[Kategori:Franske filosofer]]
[[Kategori:Franske katolske prester]]