Redigerer Europas historie

{{Portal3|historie}}
{{Europas historie}}
'''Europas historie''' omhandler historien til verdensdelen [[Europa]], som det moderne mennesket har bebodd i nesten 40&nbsp;000 år. Området ble tidlig dominert av sivilisasjonsdannelser omkring [[Middelhavet]], spesielt den [[antikkens Hellas|greske]] og [[antikkens Roma|latinske]]. Senere har den politiske hovedtyngden blitt flyttet mellom flere stormaktsdannelser, men ingen klarte å opprettholde hegemoniet over lengre perioder. Rivalisering mellom stormaktene førte i første halvdel av [[1900-tallet]] til to blodige verdenskriger. I nyere tid er det blitt satt i gang en omfattende prosess for å samle verdensdelens mange nasjonalstater til en økonomisk og politisk [[EU|union]].

== Forhistorisk tid ==
[[Fil:Celts 800-400BC.PNG|200px|thumb|[[La Tène-kulturen]]s kjerneområde (oransje) og den keltiske kulturens utbredelse ca. 400 f.Kr.]]
[[Homo erectus]] og [[neandertalere]] slo seg ned i Europa lenge før utviklingen av det moderne mennesket, [[Homo sapiens]]. De tidligste tilfeller av anatomisk moderne mennesker i Europa har blitt datert til rundt 35&nbsp;000 f.Kr. Bevis for permanente bosetninger blir datert til det [[7. årtusen f.Kr.]] i [[Bulgaria]], [[Romania]] og [[Hellas]]. Den [[yngre steinalder]] nådde det sentrale Europa i det [[6. årtusen f.Kr.]] og deler av Nord-Europa i [[5. årtusen f.Kr.|5.]] og [[4. årtusen f.Kr.]] Det finnes ingen førhistorisk kultur som omfattet hele Europa.

Den første velkjente litterære sivilisasjonen i Europa var den [[minoisk kultur|minoiske]] på [[Kreta]] og litt senere den [[mykensk kultur|mykenske]] i de nærliggende greske områdene, fra begynnelsen av det [[2. årtusen f.Kr.|andre årtusen f.Kr.]] Rundt år [[400 f.Kr.]] ble [[La Tène-kulturen]] spredt over størstedelen av det europeiske innlandet, så langt som til [[Den iberiske halvøy]], og senere [[Anatolia]]. [[Etruskere|Etruskerne]] befolket det sentrale [[Italia]] og [[Lombardia]], herfra ble de nå forskjøvet av [[Keltere|kelterne]], som også blandet seg med befolkningen av Iberia og skapte den unike keltiberiske kulturen. Siden kelterne ikke hadde skriftspråk, er vår viten om kulturen heller dårlig. [[Romere|Romerne]] møtte dem, og etterlot seg en mengde informasjon om dem. Disse arkivene og de arkeologiske bevisene former vår forståelse for denne ekstremt innflytelsesrike kulturen. Kelterne viste en formidabel, om litt desorganisert, konkurranse mot [[Romerriket]], som etter hvert koloniserte og erobret hele den søndre delen av Europa.

==Antikken==

{{hovedartikkel|Antikken}}

[[Fil:Map-alexander-empire.png|200px|thumb|Aleksander den stores rike og utbredelsen av den hellenistiske kultur.]]
===Hellensk kultur===
{{hovedartikkel|Antikkens Hellas}}
Ved slutten av [[bronsealderen]] falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. [[Antikkens Hellas|Den hellenske sivilisasjon]]en ble til av en samling av [[polis|bystater]] (hvor de viktigste var [[Athen]] og [[Sparta]]), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, [[filosofi]], [[vitenskap]], [[politikk]], [[sport]], [[teater]] og [[musikk]]. De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til [[Svartehavet]] og [[Middelhavet]], i [[Anatolia]], [[Sicilia]] og Sør-[[Italia]], men i det [[4. århundret f.Kr.]] hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong [[Filip II av Makedonia]]. Hans sønn [[Aleksander den store]]s militære erobringer spredde den hellenske kulturen til [[Persia]], [[Egypt]] og [[India]], men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som [[hellenismen]].

=== Romerriket ===
[[Fil:Roman Empire.png|200px|thumb|Det romerske rikets utvikling: før 133 f.Kr. (rød), 44 f.Kr. (oransje), 14 e.Kr. (gul), 117 e.Kr. (grønn)]]
{{hovedartikkel|Romerriket}}
Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende [[Romerriket|romerske stat]] etter hvert som den vokste seg ut fra [[Italia]]. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den [[Fønikia|fønikiske]] kolonien [[Karthago]], men dennes nederlag i [[punerkrigene]] mot slutten av det [[3. århundre f.Kr.]] markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en [[republikk]], Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det [[første århundre f.Kr.]], under [[Keiser Augustus]] og hans autoritære etterfølgere. Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elvene [[Rhinen]] og [[Donau]], under keiseren [[Trajan]] ([[andre århundre e.Kr.]]) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert [[Storbritannia]], [[Romania]] og deler av [[Mesopotamia]]. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det [[tredje århundre e.Kr.]] gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På [[300-tallet]] klarte keiserne [[Diokletian]] og [[Konstantin den store|Konstantin]] å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en [[Vestromerriket|vestre]] og en [[Det bysantinske rike|østre]] del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det [[Kristendom|kristne]] samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i [[313]] med ediktet fra [[Milano]]. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år [[380]] under keiser [[Theodosius den store]]), som gjorde så kirken ble en mektig institusjon.

==Middelalderen==
=== Tidlig middelalder ===
{{hovedartikkel|Tidlig middelalder}}
[[Fil:843-870 Europe.jpg|200px|thumb|Oppdelingen av Karl den stores rike]]
Vest-Europa steg fram som en distinkt sivilisasjon etter Vestromerrikets fall på [[400-tallet]], etter at flere invasjoner av barbariske stammer, i hovedsak [[germanere]], separerte området fra resten av Middelhavet, hvor Østromerriket (Det bysantinske riket) skulle overleve for enda et årtusen. På [[600-tallet]] begynte [[arabere|araberne]] en voldsom ekspansjon som førte den [[islam]]ske kulturen til de søndre kystene av Middelhavet (fra [[Tyrkia]] til [[Sicilia]] og [[Spania]]), noe som skapte en enda videre kløft mellom de forskjellige middelhavssivilisasjonene. Store mengder vitenskap og teknologisk lære ble tapt, internasjonal handel minsket kraftig, og folk fant tilbake til agrariske samfunn. I det samme århundret skapte [[bulgarer]]ne den første [[slavere|slaviske]] staten i Europa, [[Bulgaria]]. [[Føydalisme]]n erstattet det sentraliserte romerske styresettet, den eneste institusjonen som overlevde Romerriket var kirken, som beholdt en del av den romerske kulturarv og forble den dominerende kilden for kunnskap i det vestlige Europa frem til [[1200-tallet]]. Biskopen i [[Roma]], etter hvert kjent som [[paven]], ble lederen for den vestlige kirken (østen anerkjente ham aldri som overhode).

[[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon]] ble dannet av den [[frankere|frankiske]] kongen [[Karl den store]] i år [[800]], etter at han hadde underkuet det vestlige [[Tyskland]], deler av [[Italia]] og store deler av de omkringliggende landene. Han fikk betydelig hjelp i form av en allianse med paven, som ønsket å kutte sine bånd med Det bysantinske rike. Dette samarbeidet førte til dannelsen av et nytt keiserrike i Vest-Europa og at pavens domener ble omgjort til en uavhengig stat i det sentrale Italia.

[[Fil:Europe 814.jpg|thumb|right|300px|[[Europa]], [[814]].]]

Sent på [[800-tallet]] og på [[900-tallet]] ble det nordlige og vestre Europa preget av [[vikingtiden|vikingene]], som plyndret, handlet og erobret raskt og effektivt med sine avanserte [[vikingskip|skip]]. 

De følgende hundre år, perioden til ca. år [[1000]], så en videre økning av [[føydalisme]]n, noe som førte til at det tysk-romerske rike ble kraftig svekket, ettersom makten ble fordelt mellom de mange smårikene keiserriket var blitt oppdelt i.

===Høymiddelalder===
{{hovedartikkel|Høymiddelalderen}}
Etter øst-vest-bruddet ble den vestlige ([[romersk-katolsk]]e) kristendommen tatt opp av de nylig dannede kongedømmene i sentrale Europa: [[Polen]], [[Ungarn]] og [[Böhmen]]. Den romersk-katolske kirken utviklet seg til en sterk politisk maktspiller, noe som førte til konflikter mellom paven og keiseren.

===Senmiddelalder===
{{hovedartikkel|Senmiddelalderen}}
[[Fil:Europe in 1430.PNG|200px|thumb|Europa i 1430]]
Tidlige tegn på en gjenoppdagelse av den antikke sivilisasjon i Vest-Europa begynte å tre fram på [[1000-tallet]] ettersom handelen begynte å ta seg opp igjen i [[Italia]], som førte til økonomisk og kulturell vekst i de uavhengige italienske bystatene som [[Venezia]] og [[Firenze]]. Samtidig begynte nasjonalstater å utvikle seg i områder som [[Frankrike]], [[England]], [[Spania]], og [[Portugal]], selv om denne prosessen skulle ta flere hundre år. Det tysk-romerske riket fragmenterte ytterligere til en myriade av småstater som holdt kun en formell avhengighet av keiseren.

En av de største katastrofene Europa har sett var [[svartedauden]]. Det fantes flere utbrudd, men det mest alvorlige skjedde rundt midten av [[1300-tallet]] og det blir regnet med at den tok livet av ca. en tredjedel av Europas befolkning. Siden mange [[jødedommen|jøder]] arbeidet som bankere (det var forbudt for kristne å ta betalt for å låne bort penger) og generelt sett var immune mot sykdommen (på grunn av deres kosherlover om hygiene), ble jødene ofte mislikt av europeere. Det ble populært å beskylde jødene for pesten, og dette førte til en økning i forfølgelsen av jødene i noen områder. Tusenvis av jøder flyktet til Polen som hadde unngått epidemien.

På starten av [[1300-tallet]] ble [[Østersjøen]] en av Europas viktigste handelsårer. [[Hansaen]], et handelsforbund mellom hovedsakelig tyske handelsbyer, åpnet for å inkludere store deler av Polen, [[Litauen]] og resten av området rundt det baltiske hav i den europeiske økonomi.

Det er vanlig å assosiere slutten av middelalderen med [[Konstantinopel]] og [[Det bysantinske rike]]s fall til [[Det osmanske riket|osmanske]] tyrkere i [[1453]]. Tyrkerne gjorde byen (de oversatte navnet til [[Istanbul]]) til hovedstad i deres osmanske rike, som varte til [[den første verdenskrig]] og som også omfattet [[Egypt]], [[Syria]] og mesteparten av [[Balkan]].

===Renessanse og reformasjon===
{{utdypende|Renessanse og reformasjon i Europa|renessansen|reformasjonen}}
På [[1400-tallet]], ved middelalderens slutt, hadde nye mektige nasjoner utviklet seg, bygget av de såkalte ''nye monarker'' som hadde sentralisert makt i [[Frankrike]], [[England]] og [[Spania]]. I motsetning hadde kirken tapt mye av sin makt på grunn av korrupsjon, interne konflikter og utbredelsen av kultur som førte til kunstneriske, filosofiske, vitenskapelige og tekniske nyvinninger i tiden som er kjent som renessansen (gjenfødelsen av sivilisasjonen).

De nye statene var ofte i politiske kriser og krig. Spesielt etter at [[Martin Luther]] startet reformasjonen i [[1517]], herjet en rekke politiske og religiøse kriger kontinentet. Splittelsen av den dominerende vestlige kirken skulle få store politiske, sosiale og kulturelle implikasjoner for Europa. Striden mellom [[katolikker]] og [[protestanter]] ble spesielt følt i [[England]], hvor kong [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] brøt med paven og erklærte seg selv for kirkens overhode (slik ble [[den engelske kirke]] til), og i [[Tyskland]] hvor reformasjonen forente de forskjellige protestantiske småfyrstene mot de katolske [[Huset Habsburg|Habsburg]]-keiserne.

I motsetning til Vest-Europa løste landene i Sentral-Europa, [[Det polsk-litauiske samvelde]] og [[Ungarn]], den religiøse krisen ved å innføre religiøs toleranse. Sentral-Europa var allerede splittet mellom østlig og vestlig kristendom, splittelsen ble nå utvidet til å være mellom katolikker, protestanter, gresk-ortodokse og jøder.

==Moderne historie==

===Koloniseringstiden===

De utallige krigene stoppet ikke de nye statene fra å utforske og erobre store deler av verden, spesielt i [[Asia]] ([[Sibir]]) og det nylig oppdagede [[Amerika]]. På [[1400-tallet]] førte [[Portugal]] an med sine geografiske utforskinger, fulgt av [[Spania]] tidlig på [[1500-tallet]]. De var de første som opprettet kolonier i [[Sør-Amerika]] og handelsstasjoner langs [[Afrika]] og [[Asia]]s kyster, men de ble raskt fulgt av [[Frankrike]], [[England]] og [[Nederland]].

Imperialistiske utvidelser av økonomiske og politiske kontrollområder fortsatte de neste århundrene (med noen tilbakeslag, som [[den amerikanske revolusjon]] og frigjøringskrigene i Sør-Amerika). Spania holdt kontroll over den største delen av Sør-Amerika, [[Karibia]] og [[Filippinene]]. [[England]] tok hele [[Australia]] og [[New Zealand]], mesteparten av [[India]] og store deler av [[Afrika]] og [[Nord-Amerika]]. Frankrike tok deler av [[Canada]] og India (som de tapte til England i [[1763]]), [[Indokina]] og store deler av Afrika. Nederland vant Øst-India (nå [[Indonesia]]) og øyer i Karibia. Portugal skaffet seg kontroll over [[Brasil]] og mange områder i Afrika og Asia. Senere kom makter som [[Tyskland]], [[Belgia]], [[Italia]] og [[Russland]] til å anskaffe Europa enda flere kolonier.

===Tidlig moderne historie===

'''([[1500-tallet|1500]]-, [[1600-tallet|1600]]- og [[1700-tallet]])'''
Reformasjonen fikk varende effekt på ideen om et samlet Europa. Ikke bare sto nasjonene mot hverandre på grunn av forskjellige religiøse syn, men noen stater ble revet i stykker av interne religiøse stridigheter, støttet av deres utenlandske fiender. Frankrike led denne skjebnen på [[1500-tallet]] med en serie konflikter kjent som [[hugenottkrigen]], som endte med triumf for [[Huset Bourbon]]. England unngikk dette, og slo seg til ro under [[Elisabeth I av England|Elisabeth]], med en moderat [[Den anglikanske kirke|anglikanisme]]. Tyskland, delt opp i små fyrstedømmer under det teoretiske rammeverket til det tysk-romerske rike, ble også splittet internt, til [[tredveårskrigen]] byttet ut religion for nasjonalisme som drivkraft for europeiske konflikter.

Gjennom den tidlige del av denne perioden vek føydalsystemet for [[kapitalismen]] som Europas viktigste økonomiske filosofi, i det minste i Vest-Europa. Den økende utnyttelsen og ekspansjonen av det europeiske kolonioverherredømmet førte til en kommersiell revolusjon. I denne perioden så Europa begynnelsen på moderne vitenskaper og bruk av dets viten for å skape nye teknologiske forbedringer, som kulminerte i [[den industrielle revolusjon]]. Nye typer handel og utvidede horisonter gjorde utviklingen av internasjonale lover nødvendig.

Etter [[freden i Westfalen]] som endte tredveårskrigen ble [[absolutisme]] det normale styresettet i Europa, mens noen land eksperimenterte med grunnlover, ført an av [[den engelske borgerkrig]]en. Europeiske internasjonale konflikter sluttet ikke, men fikk mindre ødeleggende effekter på livet til vanlige mennesker. Opplysningstiden ga en filosofisk grunnstøtte for den nye europeiske modellen, og den fortsatte spredningen av litterære kunnskaper, gjort mulig av trykkekunstens oppfinnelse, fødte en ny sekulær tankegang.

Øst-Europa var en arena med konflikter, hvor [[Sverige]], [[Det polsk-litauske samvelde]] og Det osmanske rike kjempet for dominasjon. Denne perioden så et gradvis forfall av disse tre stormaktene, som etter hvert ble forskjøvet av absolutistiske monarkier som [[Russland]], [[Preussen]] og [[Østerrike]]. Ved slutten av 1700-tallet overtok disse posisjonene som stormakter i Øst-Europa, etter å ha delt [[Polen]] mellom seg, mens Sverige og [[Tyrkia]] led store territorialtap til Russland og Østerrike henholdsvis. Flere polske jøder emigrerte nå til Vest-Europa og etablerte jødiske samfunn i områder hvor de hadde blitt utvist fra under middelalderen.

===Den engelske borgerkrig===
{{hovedartikkel|Den engelske borgerkrigen}}
Den engelske borgerkrigen ble utkjempet mellom kong [[Karl I av England|Karl I]] og [[det britiske parlamentet|parlamentet]]. Under regjeringen til [[Elisabeth I av England|Elisabeth I]] og [[Jakob I av England|Jakob I]] hadde England vokst til å bli en relativt velstående stat, men under Karl I skulle landet erfare store omveltninger.

Den viktigste grunnen til borgerkrigen i England var religion. Elisabeth hadde etablert den anglikanske kirken i [[1559]] og hadde bevisst unngått kontroversielle diskusjoner, som katolske relikvier i kirkene og presteskapets seremonielle makt, for å opprettholde fred og orden. Jakob tillot den elisabethanske kirkens fortsatte eksistens, men da Karl ble konge i [[1625]] lot han den arministiske tankegangen få innpass i den anglikanske kirken, noe som virket som et steg tilbake mot katolismen.

Selve krigshandlingene begynte da kongen reiste sin standard i [[Nottingham]] [[mai]] [[1642]]. Karls side ble kalt ''cavaliers'' mens parlamentets side ble kalt ''roundheads''. Til tross for en rekke suksesser i starten var Karls nederlag klart allerede i [[1644]], da parlamentet allierte seg med skottene. Karl ble slått og tatt til fange i [[1647]] i [[slaget ved Marston Moor]], men han flyktet fra fangenskapet. Han skaffet seg hjelp fra skottene, som hadde blitt sviktet av parlamentet, men Karls nye hær ble slått av ''roundheads'' ved [[Naseby]].

Karl ble brakt for retten [[januar]] [[1649]], han ble funnet skyldig for høyforræderi og henrettet. England avskaffet monarkiet og innførte [[det engelske samveldet]]. I [[1653]] ble [[Oliver Cromwell]] utnevnt til ''Lord Protector of the Protectorate''. Etter Cromwells død i [[1658]] arvet hans sønn Richard tittelen ''Lord Protector'', men ikke makten tittelen medførte. Etter en kort periode ble så monarkiet gjeninnført av Karls sønn [[Karl II av England|Karl II]].

===Den franske revolusjonen===
{{hovedartikkel|Den franske revolusjonen}}

I [[1789]] var Frankrike på terskelen til krise, men tanken på en omfattende revolusjon var ikke åpenbar før dette. Dens grunner var absolutismen, ideene om [[opplysningen]], og [[den amerikanske frihetskrigen]]. Da kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] nektet å gi folket makten, svarte folket med [[stormingen av bastillen]] i [[Paris]] [[14. juli]] [[1789]]. Ludvig ble tvunget til å innkalle ''Les Estates-General'', det franske parlamentet, som ikke hadde sittet siden [[1614]]. Dette parlamentet besto av tre ''Estates'', kirkeskapet, adelen og middelklassen (den øvrige befolkningen). Parlamentet ga ut ''erklæringen om menneskenes rettigheter'', hvor de krevde slutt på føydalismen. ''Le Serment du Jeu de paume'' (Tennisbaneeden) fra [[1789]] åpnet veien for nedskrivingen av en grunnlov og etableringen av [[konstitusjonelt monarki]], som kongen ignorerte.

Hungersnøden som plaget Paris forverret seg, hundrevis av parisere marsjerte mot det kongelige slottet i [[Versailles]] for å kreve deres daglige brød. Ludvig var ute på jakt, men hans dronning, Marie-Antoinette, ble tatt til fange. ''Liberté, Égalité et Fraternité'' (Frihet, likhet og brorskap) ble det nye ordspråket for revolusjonen. Ludvig valgte å la være å svare på problemene, og økende voldshandlinger førte snart til at kongen og dronningen følte det nødvendig å forsøke å flykte til Østerrike. De kom ikke lengre enn til [[Varennes]] i Nord-Frankrike, før de ble oppdaget og tvunget til å returnere til Paris. Hertugen av Braunschweig, Marie-Antoinettes bror, utga ''Braunschweig-manifestet'', hvor han truet med å erklære krig mot de franske revolusjonære hvis det ble gjort skade på kongefamilien.

I [[1791]] dannet ''komiteen for folkets sikkerhet'' den første franske republikk, ledet av advokaten [[Maximilien Robespierre]]. Over 40&nbsp;000 parisere ble henrettet ved hjelp av den nylig oppfunnede giljotinen i et forsøk på å bli kvitt alle aristokrater. Ludvig og Marie-Antoinette skulle også erfare denne skjebnen i [[1793]]. Robespierre ble etter hvert motarbeidet og endte selv under giljotinen i [[1794]]. Østerrike og Frankrike gikk til krig mot hverandre etter kong Ludvig og hans kones død, men Østerrike ble beseiret. Det burde nevnes at den franske revolusjonen også var et opprør mot den katolske kirken. Kirkens besittelser ble tatt, mye av presteskapet ble henrettet og pavens autoritet ble utfordret. Kirkens makt og innflytelse i Frankrike skulle for alltid bli sterkt redusert.

Den revolusjonære tiden endte med at general [[Napoléon Bonaparte]] grep kontroll over regjeringene med et statskupp i [[1799]]. Selv om hans opprinnelige handlinger var som en forsvarer av revolusjonsideene mot Østerrike og Storbritannia, erobret han etter hvert halve Europa før han ble beseiret og avsatt av hans allierte motstandere.

===Det 19. århundre===
Etter det revolusjonære Frankrikes fall prøvde de andre statene å gjenetablere situasjonen slik den var før [[1789]]. Men deres forsøk klarte ikke å forhindre at de revolusjonære tankene spredde seg, ideene om [[demokrati]] hadde hatt en dyp innflytelse på middelklassen. Den industrielle revolusjonen brakte viktige økonomiske og sosiale forandringer, de lavere klassene begynte å føle innflytelse fra [[sosialisme|sosialistiske]], [[kommunisme|kommunistiske]] og [[anarkisme|anarkistiske]] ideer, og de nye kapitalistene begynte å lene seg mot [[liberalisme]]n (et begrep som betydde noe annet da enn det gjør nå).

:''For utfyllende lesing, se: [[Revolusjonene av 1848]]''

Videre ble situasjonen påvirket av flere nye [[nasjonalisme|nasjonalistiske]] bevegelser (i Tyskland, Italia, Polen osv.) som søkte nasjonal samling og frigjøring fra utenlandsk styre. Perioden mellom [[1815]] og [[1871]] så et stort antall revolusjonsforsøk og frigjøringskriger. Selv om de revolusjonære som oftest ble beseiret hadde de fleste europeiske stater blitt konstitusjonelle monarkier før [[1871]], og Tyskland og Italia hadde utviklet seg til nasjonalstater. Det 19. århundre så også det britiske imperiet tre frem som verdensmakt på grunn av den industrielle revolusjon og deres rolle i Napoleonskrigene.

Den politiske dynamikken i Europa forandret seg tre ganger i løpet av 1800-tallet, først [[Wienerkongressen]], så [[Krimkrigen]] og til slutt de forskjellige småkrigene som førte til samlingen av Italia og Tyskland. Etter Napoleons fall møttes de allierte lederne i [[Wien]] for å diskutere fredsavtaler etter Napoleonskrigene. Wienerkongressen, som varte fra [[1. oktober]] [[1814]] til [[9. juni]] [[1815]], førte til dramatiske endringer i den europeiske politiske situasjon. Frankrike tapte alt land det hadde vunnet siden [[1795]], Russland overtok det meste av [[Hertugdømmet Warszawa]], Preussen overtok [[Westfalen]] og det nordre [[Rhinland]], Sverige fikk Norge, Tysklands småstater ble omgjort til en løs føderasjon under lederskap fra Østerrike og Preussen, og flere andre mindre forandringer i det politiske landskap. Statsmennene i Wien ble også enige om å møtes igjen regelmessig og etablerte det såkalte [[kongressystemet]], et tidlig forsøk på et overnasjonalt diplomatisk organ à la [[FN]].

Men freden varte kun til Det osmanske riket nektet å være et mål for de andre stormaktenes spill, dette førte til Krimkrigen i [[1854]] og en serie mindre trefninger blant de verdensomspennende europeiske imperiene som la scenen til rette for den første verdenskrig. En tredje gangs forandring kom med Italias og Tysklands samling som drastisk forandret maktbalansen i Europa.

==Nyere historie==

===De to verdenskriger===
{{utdypende|Første verdenskrig|Andre verdenskrig}}

Etter en relativt fredelig tid gjennom den største delen av det 19. århundre, skulle nå rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene eksplodere i [[1914]] med [[den første verdenskrig]]. På den ene siden sto [[trippelalliansen (1882)|trippelalliansen]] (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) og Tyrkia, på den andre siden Serbia og [[trippelententen]] (Frankrike, Storbritannia og Russland). Italia skiftet side i [[1915]] og [[USA]] sluttet seg til ententen i [[1917]]. Til tross for at Russland trakk seg ut av krigen (på grunn av [[den russiske revolusjon]]) klarte ententen til slutt å beseire sentralmaktene høsten [[1918]].

I [[Versaillestraktaten]] fra [[1919]] påla vinnerne harde kompensasjonsplikter på Tyskland og anerkjente de nye statene (som Polen, [[Tsjekkoslovakia]] og [[Jugoslavia]]) som hadde blitt dannet i Øst-Europa av de gamle imperiene (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland), på grunnlag av nasjonal selvbestemmelse. I de følgende tiår førte redsel for kommunismen og den økonomiske depresjonen til dannelsen av ekstreme [[Fascisme|fascistiske]] eller [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] regjeringer &ndash; i Italia ([[1922]]), Tyskland ([[1933]]), Spania ([[1939]])) og andre land som Ungarn.
[[Fil:Second world war europe 1941-1942 map de.png|200px|thumb|Aksemaktenes kontrollområde 1941]]

Etter å ha alliert seg med [[Mussolini]]s Italia i [[stålpakten]], underskrevet en [[Molotov–Ribbentrop-pakten|ikkeangrepsavtale]] med [[Sovjetunionen]], og etter en militær oppbygging gjennom den siste halvdel av [[1930-årene]], startet den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]] [[den andre verdenskrig]] i [[september]] [[1939]]. Aksemaktene hadde i starten av krigene flere store suksesser (som [[Felttoget i Polen i 1939|erobringen av Polen]], [[Angrepet på Norge i 1940|Norge]], [[Slaget om Frankrike|Frankrike]] og Balkan før [[1941]]), men i 1941 begynte de å overstrekke ressursene. Hitlers ideologiske fiender var kommunistene i Sovjetunionen, men på grunn av at Tyskland ikke klarte å beseire Storbritannia og Italia sviktet i Nord-Afrika og Middelhavet ble aksemaktenes hærer delt mellom å forsvare Vest-Europa og Skandinavia og også å angripe Afrika. [[Operasjon Barbarossa|Angrepet på Sovjetunionen]] ble derfor ikke kraftig nok, og de tyske troppene ble [[Slaget om Moskva|stoppet utenfor Moskva]] i [[desember]] [[1941]].

De neste årene snudde krigslykken. [[Japan]], som var alliert med aksemaktene, angrep britene i Sørøst-Asia og den amerikanske marinebasen [[Angrepet på Pearl Harbor|Pearl Harbor]] på [[Hawaii]], Tyskland erklærte så krig mot USA. De allierte statene vant i Nord-Afrika og [[Operasjon Avalanche|invaderte Italia]] i [[1943]], og [[Operasjon Overlord|invaderte så Frankrike]] i [[1944]]. Våren [[1945]] ble Tyskland selv angrepet av Sovjetunionen fra øst og vest av de andre allierte. Hitler begikk selvmord og Tyskland overga seg tidlig i [[mai]].

===Den kalde krigen===
{{hovedartikkel|Den kalde krigen}}

Den første og spesielt den andre verdenskrig avsluttet den førende posisjonen Vest-Europa holdt over verden. Kartet over Europa ble tegnet opp på nytt på [[Jalta-konferansen]] og senere delt mellom to maktblokker; de kapitalistiske vestlige landene i allianse med USA gjennom [[NATO]] og den østlige kommunistiske [[Warszawapakten]] ledet av Sovjetunionen.

Spenningen mellom NATO-landene og Warszawapakten økte utover på 1950- og 60-tallet, også på grunn av forhold andre steder i verden. [[Koreakrigen]] 1950-53, [[oppstanden i Ungarn]] [[1956]], [[U2-affæren]] [[1960]], byggingen av [[Berlinmuren]] [[1961]] og [[Cubakrisen]] [[1962]] brakte verden nær en ny verdenskrig. Senere på 1960-tallet ble spenningen holdt ved like gjennom [[Vietnamkrigen]] [[1965]]&ndash;[[1975]], [[Prahavåren|invasjonen i Tsjekkoslovakia]] i [[1968]] og flere andre konflikter.

Samtidig begynte de vestlige landene en prosess for politisk og økonomisk integrasjon, for å forene Europa og forhindre en ny verdenskrig. Denne prosessen førte til utviklingen av organisasjoner som [[Den europeiske union]] og [[Europarådet]].

1970-tallet blir kalt ''[[Avspenningspolitikk|avspenningstiåret]]''. Bedre dialog mellom Øst- og Vest-Tyskland under [[Willy Brandt]]s ''[[Ostpolitik]]'' og inngåelser av nedrustningsavtalene [[Salt 1]] og [[Salt 2]] var fremskritt, men fremdeles måtte forholdet mellom øst og vest betegnes som en ''kald krig''. Sovjetunionens [[Den afghansk-sovjetiske krig|krig og innblanding i Afghanistan]] og uroen i [[Polen]] rundt fagforeningen [[Solidaritet (fagforbund)|Solidaritet]] var viktige årsaker til dette.

Den sovjetiske lederen [[Mikhail Gorbatsjov]] kom til makten i [[1985]]. med sin ''[[perestrojka]]''- og ''[[glasnost]]''-politikk minsket den sovjetiske innflytelsen over Øst-Europa. De gamle kommunistiske regjeringene brøt sammen og [[Tysklands gjenforening|Vest-Tyskland absorberte Øst-Tyskland]] i [[1990]]. I [[1991]] falt Sovjetunionen selv fra hverandre, den gamle unionen ble delt i tretten nye stater, med Den russiske føderasjon som den staten som tok over Sovjetunionens sete i [[FN]]s [[Sikkerhetsrådet|sikkerhetsråd]].

Det mest voldelige bruddet skjedde i Jugoslavia. Fire av de seks jugoslaviske republikkene ([[Slovenia]], [[Kroatia]], [[Bosnia-Hercegovina]] og [[Nord-Makedonia|Makedonia]]) erklærte seg selvstendige, noe som førte til en serie kriger som i noen områder varte til [[1995]]. De siste to republikkene dannet den føderale jugoslaviske republikk under [[Slobodan Milošević]]. Milošević førte landet til krig mot NATO over [[Kosovo]], og ble avsatt av en fredelig revolusjon i oktober [[2000]]. Den føderale republikken ble omdannet til en union mellom de to republikkene [[Serbia]] og [[Montenegro]] og et vestlig demokratisk styresett ble innført.

===Den europeiske union===
{{hovedartikkel|EUs historie}}
[[Fil:European Union.png|200px|thumb|Den europeiske union, 2005]]
Prosessen for [[europeisk integrasjon]] begynte med etableringen av [[Det europeiske kull- og stålfellesskap]] mellom [[Tyskland]], [[Frankrike]], [[Italia]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Luxembourg]] i [[1952]], og utvidelsen til nye samarbeidsområder gjennom [[Romatraktaten]] i [[1957]]. Arbeidet var styrt av ønsket om å skape et felles europeisk marked som skulle gi bedrifter og næringsliv tilgang til markeder, kapital og arbeidskraft og på den måten skape positiv utvikling og fred mellom landene. Gjennom opprettelsen av [[Det europeiske fellesskap]] ble det etablert sterkere felles styringsorganisasjon. I [[1992]] ble [[Den europeiske union]] etablert og det ble fastsatt målsettinger om sterkere integrasjon innen økonomisk og monetær politikk, felles forsvarspolitikk og justissamarbeid.

Samarbeidet ble utvidet til nye land i [[1973]] med [[Storbritannia]], [[Danmark]] og [[Irland]], i [[1981]] med [[Hellas]] og i [[1986]] med [[Spania]] og [[Portugal]]. I [[1995]] kom [[Sverige]], [[Finland]] og [[Østerrike]] med, mens [[Norge]] for annen gang valgte å stå utenfor. 

Ved begynnelsen til det nye århundret hadde nasjonene i unionen skapt en frihandelssone og eliminert de fleste barrierer for å reise over grensene. En ny felles valuta, [[euro]]en, ble etablert elektronisk i [[1999]] og knyttet sammen de deltagende landenes valuta. Den nye valutaen ble åpnet for sirkulasjon i [[2002]] og de gamle valutaer ble etter hvert tatt ut av sirkulasjon. Men ikke alle EU medlemmene valgte å bli med i den monetære unionen, bl. a. [[Storbritannia]], [[Danmark]] og [[Sverige]].

I [[2004]] ble EU utvidet med 10 nye medlemsland i Øst- og Sør-Europa: [[Estland]], [[Latvia]], [[Litauen]], [[Polen]], [[Tsjekkia]], [[Slovakia]], [[Ungarn]], [[Slovenia]], [[Malta]] og [[Kypros]]. Dette har gitt store konsekvenser både for de nye og de tidligere medlemmene. Størst har trolig oppmerksomheten vært om det nye store arbeidsmarkedet, som ga mange fra de nye medlemslandene en mulighet til å finne bedre betalt arbeid i Vest-Europa.

I [[2005]] strandet EUs forsøk på å skape en felles grunnlov, etter at både [[Frankrike]] og [[Nederland]] gjennomførte folkeavstemninger med negativt resultat. I debatten som fulgte, har det blitt økende tvil om de politiske lederne er i utakt med store velgergrupper. EU-systemet har som tidligere tilpasset seg realitetene og fortsetter sin integrasjon med små skritt. 

I [[2006]] ble medlemskapsforhandlingene med [[Romania]] og [[Bulgaria]] sluttført, med sikte på medlemskap fra [[2007]]. [[Tyrkia]]s forhandling om medlemskap er imidlertid mer usikkert, og det er stor indre uenighet dette temaet blant EU-landene.

==Eksterne lenker==
* [http://www.europas-historie.net/ Europas-historie.net]

{{Europeisk historie}}
<!-- {{Portal:Europas historie/Historiske stater}} -->{{Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Europas historie| ]]