Redigerer Ernest Starling

{{Infoboks vitenskapsmann
| navn = Ernest Starling
| navn2 = 
| bilde = Ernest Starling portrait.jpg
| bildetekst = Ernest Starling
| byline = 
| født = {{Fødselsdato|1866|04|17}}
| fsted = [[London]]
| død = {{Dødsdato og alder|1927|05|02|1866|04|17}}
| dsted = [[Kingston (Jamaica)|Kingston]], [[Jamaica]]
| dødsårsak = 
| beskjeftigelse = Lege, fysiolog
| ektefelle = Florence Amelia Starling
| samboer = 
| nasjonalitet = Engelsk 
| barn = 
| religion = 
| spesialitet =
| institusjoner = [[University College London]]
| område = 
| forskningsområde = [[Fysiologi]]
| kjent_for = [[Starlings lov]], [[Starlingbalansen]]
| aktiv = 
| utdannelse = 
| utmerkelser = 
| relasjoner = 
}}
'''Ernest Henry Starling''' (født [[17. april]] [[1866]], død [[2. mai]] [[1927]]) var en [[Storbritannia|britisk]] [[fysiolog]]. Han arbeidet hovedsakelig ved [[University College London]], sammen med sin hovedsamarbeidspartner og svoger, [[William Maddock Bayliss]]. Han er kjent for sine mange bidrag til fysiologien, deriblant [[Starlings lov|Starlings hjertelov]] og [[Starlingbalansen]], i tillegg til å oppdage og navngi begrepet [[hormon]].

== Tidlig liv og forskning ==
Starling studerte medisin ved [[Guy's Hospital]] i London mellom 1882 og 1887. Fysiologen Leonard Charles Wooldridge var hans mentor i studietiden, og Starling fattet fort interesse for fagfeltet selv; da Wooldridge døde i en alder av 32 i 1889, overtok Starling hans rolle som foreleser i fysiologi ved Guy's Hospital. To år senere giftet han seg også med Wooldridges enke, datteren til den prominente britiske legen og [[histologi|histolog]]en [[Edward Sieveking]], Florence Amelia Wooldridge.<ref name="circulation">{{Kilde artikkel| forfatter=W. Bruce Fye | tittel=Ernest Henry Starling, his law and its growing significance in the practice of medicine. | publikasjon=Circulation | språk=en | utgivelsesår=1983 | nummer=68 | side=1145–1148 | url=http://circ.ahajournals.org/content/68/5/1145 | doi=10.1161/01.CIR.68.5.1145 | pmid=6352082 }}</ref>

Starling følte seg begrenset av fasilitetene ved Guy's Hospital, og byttet over til University College London, der fysiologen [[Michael Foster]] hadde organisert det første moderne fysiologilaboratoriet i [[Storbritannia]]. Her startet han med forskningen på [[sirkulasjonssystemet]] sammen med William Bayliss.<ref name="circulation" /> I 1891 ble duoen de første til å registrere [[elektrisitet|elektrisk aktivitet]] fra et [[pattedyr]]s [[hjerte]], og de viste også at hjertemuskelen startet sin kontraksjon ved [[atrium (anatomi)|atriene]] og strakte seg ned mot [[hjertespissen]].<ref name="cardio">{{Kilde artikkel| forfatter=W. Bruce Fye | tittel=Ernest Henry Starling | publikasjon=Clinical Cardiology | språk=en | dato=april 2006 | nummer=4 | side=181–182 | url=http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/clc.4960290413/abstract | doi=10.1002/clc.4960290413 | pmid=16649731 }}</ref>

I 1892 dro Starling til Breslau (dagens [[Wrocław]]) for å forske på hvordan [[lymfe]]n, eller egentlig [[ekstracellulærvæske]]n, ble dannet. Den rådende teorien på den tiden var at vevsvæsken ble aktivt [[sekresjon|utskilt]] fra [[endotel]]et, da man ikke hadde noen god forklaringsmodell på hvordan væsken kunne oppstå gjennom filtrasjon alene. Gjennom en rekke forsøk over flere år lette han etter en adekvat forklaringsmodell, før han i 1896 oppdaget at det var balansen mellom det [[hydrostatisk trykk|hydrostatiske trykket]] og det [[kolloidosmotisk trykk|kolloidosmotiske trykket]] som bestemte væskeutvekslingen mellom kapillærene og ekstracellulærrommet – en ligning som senere ble kalt [[Starlingbalansen]]. Starlingbalansen forklarte prosessen bak en rekke sykdomstilstander, for eksempel [[lungeødem]] og [[ascites]].<ref name="bmjobit">{{Kilde artikkel| forfatter=C. J. Martin | tittel=Ernest Henry Starling, C.M.G., M.D., F.R.S. | publikasjon=The British Medical Journal | språk=en | dato=14. mai 1927 | nummer=3462 | side=900–906 | url=http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2454704/ | kommentar=Nekrolog fra BMJ om Ernest Henry Starling. PMCID: [http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2454704/ PMC2454704] }}</ref>

== Hormoner og &laquo;den brune hunden&raquo;-affæren ==
På bakgrunn av hans arbeid med Starlingbalansen, ble Starling utnevnt som medlem av [[Royal Society]] i 1899. Samme år, i en alder av 32, ble han [[professor]] ved University College London. Starling og Bayliss fortsatte med forskningen, og fokuserte nå på innervasjon og bevegelse i [[tynntarm]]en; de ble de første til å beskrive [[peristaltiske bevegelser]] i tarmen. I 1901 og 1902 reproduserte duoen [[Ivan Pavlov]]s Nobelprisvinnende eksperimenter på tarmsystemet, og oppdaget samtidig et stoff produsert i [[tolvfingertarmen]] som påvirket sekresjonen av [[bukspytt]] fra [[bukspyttkjertelen]]. Stoffet, som Starling kalte [[sekretin]], var i realiteten det første [[hormon]]et som var blitt oppdaget – og Starling gav selv opphav til begrepet ''hormon'' tre år senere.<ref name="endo">{{Kilde artikkel| forfatter=John Henderson | tittel=Ernest Starling and ‘Hormones’: an historical commentary | publikasjon=Journal of Endocrinology | språk=en | dato=1. januar 2005 | nummer=184 | side=5–10 | url=http://joe.endocrinology-journals.org/content/184/1/5.long | doi= 10.1677/joe.1.06000  | pmid=15642778 }}</ref>

[[File:Bayliss-reconstruction.jpg|thumb|Rekonstruksjon av forelesningen der Bayliss og Starling angivelig utførte en viviseksjon uten adekvat anestesi]] Starling og Bayliss brukte [[viviseksjon]], [[disseksjon]] av levende dyr, både i forskning og forelesninger, og i 1903 ble de innblandet i [[den brune hunden-affæren|&laquo;den brune hunden&raquo;-affæren]]. To svenske [[feminist]]er og [[dyrevernsaktivist]]er, [[Lizzy Lind af Hageby]] og Leisa Schartau, hadde infiltrert forelesningene til Starling og Bayliss på University College London, og de mente at professorene utførte ulovlige disseksjoner på levende og lidende dyr uten tilstrekkelig [[anestesi]]. Kontroversen omhandlet én spesifikk hendelse om en brun hund som ble brukt i undervisningen, og saken fikk stor mediaomtale og anklagene ble også publisert i en bok. Bayliss saksøkte for [[ærekrenkelse]], mens Starling valgte å avstå fra rettslige midler. Bayliss endte opp med å vinne i sitt søksmål.<ref name="bmjdog">{{Kilde artikkel| forfatter=J. H. Baron | tittel=The Brown Dog Of University College | publikasjon=The British Medical Journal | språk=en | dato=1. september 1956 | nummer=4991 | side=547–548 | url=http://www.jstor.org/stable/20359172 | doi= 10.2307/20359172 }}</ref>

== Kardiovaskulær fysiologi og første verdenskrig ==
Fra 1909 frem til utbruddet av [[den første verdenskrig]] i 1914 fokuserte Starling på nytt på det kardiovaskulære systemet. Forskningsmiljøet ved University College London var på denne tiden preget av en særlig interesse for hjertets fysiologi og farmakologi, noe som reflekteres i et stort antall [[vitenskapelig artikkel|vitenskapelige artikler]] som ble publisert på denne tiden, og Starling gjorde mye av grunnarbeidet for sin fremtidige fysiologiske forståelse av hjertet på denne tiden.<ref name="cardio" /> I 1913 mottok han [[Royal Medal]] for sitt arbeide med fysiologi.<ref name="bmjobit" />

Forskningen ble imidlertid avbrutt av [[første verdenskrig]]. Starling hadde et sterkt ønske om å bidra i krigen, og ble [[kaptein (grad)|kaptein]] i [[British Army|Royal Army Medical Corps]]. Han arbeidet en stund med forsvarsmetoder mot [[Giftgass i første verdenskrig|giftgass]], men trivdes dårlig i det autoritære militære miljø og gikk derfor tilbake til å være sivilist i 1917.<ref name="bmjobit" />

I 1920 konkluderte Starling sin forskning på hjertets fysiologi ved å definere det som i ettertid har blitt kalt [[Starlings hjertelov]], der han beskrev sammenhengen mellom hjertets fylningstrykk og effekten det har på hjertets kontraktilitet. Kort fortalt vil økt strekk på hjertemuskelen (økt fylningstrykk) automatisk føre til økt muskelkraft i sammentrekningen. Det samme forholdet ble beskrevet omtrent samtidig av den tyske legen [[Otto Frank (fysiolog)|Otto Frank]], og loven kalles noen ganger også for Frank–Starlings hjertelov. Starlings hjertelov er et sentralt prinsipp i forståelsen av for eksempel [[hjertesvikt]].<ref name="circulation" />

== Død == 
Starling døde plutselig og uventet på en båttur til [[Jamaica]] 2. mai 1927, og han ble begravet ved [[Half Way Tree]] i [[Kingston (Jamaica)|Kingston]]. Florence Amelia, hans kone, fulgte han i døden under et år senere, 24. januar 1928.<ref name="obit">{{Kilde artikkel| forfatter=C.L.E. | tittel=Ernest Henry Starling (1866–1927) | publikasjon=Biochemical Journal| språk=en | utgivelsesår=1928 | nummer=22 | side=618–620 | url=http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1252166/ | kommentar=Nekrolog i Biochem J ett år etter hans død. PMCID: [http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1252166/ PMC1252166] }}</ref>

== Referanser ==
<references />
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Engelske leger]]
[[Kategori:Fysiologer]]
[[Kategori:Personer fra London]]
[[Kategori:Medlemmer av Royal Society]]
[[Kategori:Fødsler i 1866]]
[[Kategori:Dødsfall i 1927]]