Redigerer Erinyer

{{Infoboks gud
|navn= Erinyer
|bilde= Singer Sargent, John - Orestes Pursued by the Furies - 1921.jpg
|bildetekst= Erinyerne forfølger Orestes,<br />av John Singer Sargent, 1921
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn= Ἐρῑνύες
|foreldre= [[Uranos]]' blod og [[Gaia]]<ref>Hesiod: ''Theogonien'' 176</ref>
|søsken= 
|make= Ingen
|barn= Ingen
|aspekt= 
|bosted= [[Hades]]
|symboler= 
|tekster= [[Homer]]<br />[[Hesiod]]<br />[[Vergil]]
|andremytologier= ''Furiae, Dirae''<br />([[romersk mytologi]])
}}
'''Erinyer''' ([[gresk]]: Ἐρῑνύες, flertall av Ἐρῑνύς; «de mørke» eller «de sinte»)<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0057:entry=*)erinu/s Ἐρινύς] i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: ''A Greek–English Lexicon'' hos Perseus Project.</ref><ref name="Harper">Harper, Douglas: [http://www.etymonline.com/index.php?term=Erinys «Erinys»] i: ''Online Etymology Dictionary''.</ref><ref name="usikker">Av usikker etymologi; forbindelser med verbet ὀρίνειν, ''orinein'', «å løfte, røre, vekke, opphisse» og substantivet ἔρις, ''eris'', «strid», «ufred» har blitt foreslått; R. S. P. Beekes har foreslått en førgresk opprinnelse, jf. ''Etymological Dictionary of Greek'', Brill, 2009, s. 458–459.</ref> var i henhold til [[gresk mytologi]] kvinnelige [[ktoniske guder|ktoniske]] hevngudinner; de ble tidvis referert til som «helvetes» eller riktigere, «underjordiske gudinner» (χθόνιαι θεαί). En formelpreget ed i ''[[Iliaden]]'' påkalte dem som «de som under jorden straffer den som har sverget falskt».<ref>Homer: ''Iliaden'', sang 3, 278ff; sang 19, 260ff</ref>

I henhold til [[Hesiod]]s ''[[Theogonien]]'', da [[Titaner|titanen]] [[Kronos]] kastrerte sin far [[Uranos]] og slengte de avkappede kjønnsorganene hans i havet, ble kjærlighetsgudinnen [[Afrodite]] født av skummet som oppsto, men fra bloddråpene som falt på jorden ([[Gaia]]), oppsto erinyerne.<ref>Graves, Robert (1960): ''The Greek Myths''. London: Penguin Books. ISBN 9780140171990. s. 37.</ref> I henhold til andre [[myte]]r,<ref>Aiskhylos: ''Eumenides'' 321</ref><ref>Lykofron, 432</ref><ref>[[Vergil]]: ''[[Æneiden]]'', 6.250</ref><ref>[[Ovid]]: ''Metamorfoser'', 4.453</ref> oppsto de fra et eldre, langt mer opphavelig nivå, fra [[Nyx]] (Natten), eller fra en forening mellom luften og jorden ([[Aither]] og [[Gaia]]).<ref>Graves, Robert (1960): ''The Greek Myths'', s. 33–34.</ref> Deres antall er vanligvis etterlatt ubestemt, men den romerske poeten [[Vergil]], som antagelig arbeidet ut fra en kilde i greske [[Alexandria]], gjenkjente tre av dem: Alekto («uopphørlige/aldri hvilende»), Megaera («motstrebende»), og Tisifone eller Tilfousia («hevngjerrig ødeleggelse/mordhevner»), alle disse opptrer i hans epos ''[[Æneiden]]''. [[Dante]] fulgte Vergil i avbildningen av de samme tre; i ''Canto IX'' av ''Inferno'' møter de poetene ved portene av byen Dis. Mens erinyerne er vanligvis beskrevet som tre jomfruelige gudinner, er navnet på ene av dem, Telfousia, også et epitet for den rasende gudinnen [[Demeter]] og som ble dyrket under tittelen ''eriny'' i den [[Arkadia|arkadiske]] byen Thelpousa.<ref>[http://www.theoi.com/Nymphe/NympheThelpousa.html «Thelpousa»], ''Theoi Project''</ref><ref>Thelpousa var også navnet på en nymfe og datter av elveguden [[Ladon]], og antagelig den som ga navn til byen i Arkadia i sørlige Hellas, jf. Pausanias: ''Beskrivelse av Hellas'', 8. 25. 2</ref>

De ble framstilt som stygge, bevingede kvinner med hår, armer og midje sammenslynget av giftige [[Slange (symbol)|slanger]]. De brukte pisk og var kledd i enten lange, svarte sørgekapper eller de korte skjørtene og støvlene til kvinnelige jegere. De tjente også som tjenere av [[Hades]] og [[Persefone]] i [[underverden]] hvor de overvåket [[tortur]]eringen av forbrytere som var sendt til de fordømtes underjordiske fangehull.<ref name="Erinyes">[http://www.theoi.com/Khthonios/Erinyes.html Erinyes], ''Theoi Project''</ref>

== Navn og etymologi ==
[[Fil:Deux furies.png|thumb|left|upright|To erinyer, avtegning fra gresk antikk vase.]]
Erinyer som navn har en usikker [[etymologi]], muligens i betydningen «de mørke» eller «de sinte», eller kanskje «de onde ånder», beslektet med arkadiske ''erinein'', «å være rasende».<ref name="Harper" /> Det kan være av førgresk opprinnelse,<ref name="usikker" /> men ordet som entallsord og som et theonym, det vil si navn for en guddom, er først bevitnet i [[mykensk gresk]], skrevet med [[linear B]], i de følgende former: 𐀁𐀪𐀝, ''e-ri-nu'', og 𐀁𐀪𐀝𐀸, ''e-ri-nu-we''. Disse ordene var funnet i tavlene KN Fh 390, KN Fp 1 og KN V 52.<ref>Raymoure, K.A.: [http://minoan.deaditerranean.com/resources/linear-b-sign-groups/e/e-ri-nu/ «e-ri-nu»] {{Wayback|url=http://minoan.deaditerranean.com/resources/linear-b-sign-groups/e/e-ri-nu/ |date=20160318004206 }}. Linear B Transliterations. Deaditerranean.</ref><ref>[http://www.palaeolexicon.com/ShowWord.aspx?Id=17056 «The Linear B word e-ri-nu-we»]. ''Palaeolexicon''. Word study tool of Ancient Languages.</ref><ref>[https://www2.hf.uio.no/damos/Index/item/chosen_item_id/371 «KN 390 Fh (141)»]. [https://www2.hf.uio.no/damos/Index/item/chosen_item_id/1 «KN 1 Fp(1) + 31 (138)»]. [https://www2.hf.uio.no/damos/Index/item/chosen_item_id/49 «KN 52 V + 52 bis + 8285 (unknown)»]   {{Wayback|url=https://www2.hf.uio.no/damos/Index/item/chosen_item_id/49 |date=20140319204420 }}. ''DĀMOS'': Database for mykensk i Oslo. [[Universitetet i Oslo]].</ref> [[Aiskhylos]] kalte erinyerne for «døtre av natten», og [[Sofokles]] «av mørket (''Skotos'') og Jorden».<ref name="lexopen">[http://lexopen.dk/ord/e/r/Erinyer.html Erinyer] {{Wayback|url=http://lexopen.dk/ord/e/r/Erinyer.html |date=20141129020244 }}, Lexopen</ref>

De kalles også for ''Furiae'' og ''Dirae'' i [[romersk mytologi]], og førstnevnte har gitt det [[norsk]]e ordet ''furie'', «rasende, skjellende kvinne». Det [[latin]]ske ''Furiae'' er avledet av ''furia'', «rasende», som igjen går tilbake til ''furere'', «være vanvittig, rase», og som finnes i de [[italiensk]]e lånordene ''furioso'' og ''furoro''.<ref>Caprona, Yann de (2014): ''Norsk etymologisk ordbok'', Kagge forlag, s. 865</ref>

== Beskrivelse ==
[[Fil:Klytaimnestra Erinyes Louvre Cp710.jpg|thumb|Klytaimnestra forsøker å vekke sovende erinyer, gresk vasemaleri 380–370 f.Kr.]]
Erinyerne bor i [[Erebos]] («dypt mørke»), en region i underverden, og er eldre guddommer enn [[De tolv olympiske guder|de olympiske gudene]]. Deres oppgave er å høre på menneskenes klager om frekkheten til unge mennesker mot eldre, av barn mot foreldre, av vertene mot gjester, og til huseiere eller byråd, og for å straffe slike forbrytelser eller skamløsheter ved å jage de tiltalte nådeløst. Erinyere er ufyselige figurer, og avhengig av forfatterne, beskrevet som å ha hundehoder, slangehår, svarte kropper, flaggermusvinger, og blodskutte øyne. De bærer pisk og deres ofre dør i smerter.<ref name="Graves, Robert 1960">Graves, Robert (1960): ''The Greek Myths'', s. 122–123</ref>

Vreden til erinyerne manifesterte seg på en rekke måter. Den mest alvorlige var å påføre galskap på de som var ansvarlige for fader- eller modermord. Mordere kunne lide sykdom, og et helt folk som ga tilflukt for en forbryter, kunne få dyrtid og med det sykdom og hunger. Vreden til erinyerne kunne bare bli unngått ved rituell renselse og utføre en form for soning.<ref name="Erinyes" /> Erinyer tenkte mans seg flagre gjennom luften, innhyllet uværsskyer, og som kastet seg over de som skulle straffes, forfulgte dem ubarmhjertelig og tidvis rive dem med seg til underverden.<ref name="lexopen" /> Da Erinyerne kom innhyllet i uværsskyer, følger lynild med dem. De kan derfor kalles de «ildsprutende». De skriker som okser eller bikkjer. Hos Aischylos har erinyerne en mildere skikkelse. De er ikke kun ubarmhjertige hevngudinner, de er også de «velsignede» (''eumenider'') som holder ulykker borte, og som beskytter dem som har sonet sine forbrytelser.<ref name="lexopen" />

Erinyerne lignet, men var ikke de samme som ''poinaier'' («gjengjeldenlse»),<ref>[http://www.theoi.com/Daimon/Poine.html «Poine»], ''Theoi Project''</ref> ''araier'' («forbannelser»),<ref>[http://www.theoi.com/Daimon/Arai.html «Arai»], ''Theoi Project''</ref> [[praksidike]]r («kravstor rettferdighet»),<ref>[http://www.theoi.com/Daimon/Praxidikai.html «Praxidikai»], ''Theoi Project''</ref> og ''maniaier'' («galskap»).<ref>[http://www.theoi.com/Daimon/Maniai.html «Maniai»], ''Theoi Project''</ref>

== Erinyer i antikkens litteratur ==
[[Fil:Orestes Delphi BM GR1917.12-10.1.jpg|thumb|right|Orestes ved [[Delfi]] omgitt av [[Athene]] og [[Pylades]] blant erinyere og orakelets prester, kanskje [[Pythia]] bak [[offertripod]]en. Keramisk rødfigurmaleri, ca. 330 f.Kr.]]
[[Fil:Orestes Pursued by the Furies by William-Adolphe Bouguereau (1862) - Google Art Project.jpg|thumb|''Orestes' anger'', hvor han er omgitt av sinte erinyere, maleri av [[William-Adolphe Bouguereau]], 1862]]
[[Fil:DVinfernoMegaeraTisifphoneAlecto m.jpg|thumb|Dante og hans ledesager Vergil møter erinyerne i helvete. Illustrasjon av Gustave Doré.]]
Mytefragmenter som handler om erinyer går tilbake til den eldste greske kulturen. Et av de mest hyppig gjentatte eksempler av antikkens greske litteratur som handler om erinyer er i myte om [[Orestes (mytologi)|Orestes]], sønn av [[Agamemnon]] og [[Klytaimnestra]]. Han er hovedpersonen i ''[[Orestien]]'' av [[Aiskhylos]] og i flere andre gresk [[tragedie]]r forbundet med hans galskap og renselse.

=== Aiskhylos ===
Erinyerne danner koret og spilte en hovedrolle i konklusjonen av [[Aiskhylos]]' dramatiske trilogi ''[[Orestien]]'' (bestående av tragediene ''Agamemnon'', ''Soneofferet'' og ''Eumenidene'') som ble framført første gang ved [[Dionysos]]festivalen i Athen i 458 f.Kr.. I det første stykket, ''Agamemnon'', kommer kong [[Agamemnon]] tilbake fra [[Trojakrigen]] og ble deretter myrdet av sin hustru [[Klytaimnestra]] som hevn for datteren [[Ifigeneia]], som ble ofret av Agamemnon for å skaffe god vind for å seile til [[Troja]] i begynnelsen av krigen. I det andre dramaet, ''Soneofferet'', har deres sønn [[Orestes (mytologi)|Orestes]] blitt voksen og har blitt beordret av [[Apollon]]s [[orakel]] om å hevne farens død begått av moren. Da han kommer hjem og avslørte sin identitet for sin søster [[Elektra]], later han som om han er en budbringer som kommer med nyheten om sin døde til Klytaimnestra. Han dreper deretter sin mor og hennes elsker [[Aigisthos]].

Selv om Orestes’ handlinger er hva Apollon beordret ham om å gjøre, har han uansett begått moderdrap, en alvorlig vanhelligelse. På grunn av dette ble han forfulgt og pint av de forferdelige erinyene som krevde ytterligere blodhevn. Ved Delfi ble Orestes bedt av Apollon at han skulle reise til Athen og søke hjelp hos gudinnen [[Athene]]. I [[Athen]] sørget Athene for at han kom foran en jury av athenske borgere som Athene ledet. Erinyerne opptrådte som hans anklagere mens Apollon snakket til hans forsvar. Rettssaken ble en debatt om nødvendigheten av blodhevn, æren overfor en mor og den for en far, og den respekt som ble vist til gamle guder slike som erinyerne sammenlignet med den nyere generasjonen som Apollon og Athene. Juryen ble til sist delt i sin mening. Athene deltok i stemmegivningen og stemte for frikjennelse. Hun erklærte ham frikjent grunnet reglene som hun fastsatte for saken. Til tross for dommen truet erinyerne å pine alle borgerne i Athen og forgifte landene rundt byen. Athene tilbød da de gamle gudinnene en ny rolle som beskyttere av rettferdighet og av byen framfor å være hevngudinner. Hun oppfordret om å bryte syklusen av blod for blod, unntatt i tilfelle av krig som ble utkjempet for ære og ikke hevn. Mens hun lovte at de gamle gudinnene ville motta ære fra gudinnen og hennes by, minnet hun dem også på om nøkkelen til lagerhuset hvor Zevs oppbevarte sin tordenstråle som hadde nedkjempet andre fordums guder. Denne blandingen av bestikkelser og skjulte trusler tilfredsstilte erinyerne som deretter ble ledet i en prosesjon av Athene til deres nye oppholdssted. I dramaet ''Furiene'' ble de heretter tiltalt som ''semnai'', «de ærverdige», og ble æret av [[Athen]]s borgere og de sikret byens framgang.

=== Euripides ===
I [[Evripides]]' stykke ''Orestes'' fra 408 f.Kr. er erinyerne for første gang i navnet «likestilt» med ''eumenidene''<ref>Gantz, Timothy (1983): ''Early Greek Myth: A Guide to Literary and Artistic Sources'', Johns Hopkins University Press, s. 832</ref> (Εὐμενίδες, flertall av Εὐμενίς; bokstavelig «de nådige», men kan også forstås som «de vennlige»).<ref>''[[Suda]]''. oppslagsord Ἄλλα δ' ἀλλαχοῦ καλά</ref> Dette skjedde for at det ble betraktet som uklokt å nevne dem ved navn (og av frykt for tiltrekke seg deres oppmerksomhet). Det ironisk høflige navnet minner om hvordan [[Hades]], de dødes gud, ble omtalt som Pluton, «den rike».<ref name="Graves, Robert 1960" /> Å benytte seg av [[eufemisme]]r for navnene til guddommer tjener mange hensikter i de fleste oldtidsreligioner.

=== Sofokles ===
I [[Sofokles]]' tragedie ''[[Oidipus i Kolonos]]'' (ca. 406 f.Kr.) er det et betydningsfullt at [[kong Oidipus]] kommer til sitt endelige hvilested i en lund som er dedisert erinyene. Det viser at han hadde betalt sin botsøvelse for hans hevn foruten også kommet til samordne de likevektige kreftene for hans tidligere altfor store tillit til Apollon. Hans handlinger bestående av drap og blodskam ble utført i uvitenhet og han er derfor ikke utelukkende skyldig. Han er bedt om å gjøre en ofring til erinyerne og føyer seg ved at han har funnet fred og kan bli forent med Zevs.

== Moderne henvisninger og litteratur ==
Erinyerne har vedvart som et tema også i moderne litteratur foruten å være subjekt for akademisk undersøkelse av mytologi og antikkens greske kultur. Temaet Orestes ble viktig for forskere som [[James George Frazer|James Frazer]] og [[Robert Graves]].

I boken ''The Greek Myths'' oversatte og tolket Graves legender og mytefragmenter om [[Agamemnon]], [[Klytaimnestra]] og Orestes, og foreslår et rituelt drap (kongeofring) på en «konge» (Agamemnon) i en meget gammel religiøs seremoni som antyder at et [[patriarkat]] kan ha erstattet et [[matriarkat]] tidlig i gresk historie. Graves forsikrer at den vanhelligelse som erinyerne forfulgte Orestes for var drapet hans mor Klytaimnestra, som representerte matriarkatet. Han forklarer at dyrkelsen av Athene ble beholdt som en kult ettersom den var altfor sterk til å bli undertrykt, men hun ble omformet som en datter av Zevs i nye myter, selv gitt den tidligere ubegripelige rollen som den rettferdige, hvilket ville ha vært en grov overtredelse av de gamle skikkene.

Graves som mange andre mytografer var påvirket av James Frazers innflytelsesrike bok ''The Golden Bough'', og siden denne utgivelsen har det blitt utgitt mange myter som har blitt tolket på nytt i forsøket på å avsløre spor og ledetråder til oldtidens religiøse praksiser som ble drevet som hemmelige ritualer.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Aiskhylos: ''Oresteia''
* Hesiod: ''Theogonien'', 176-206. Engelsk tekst online: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0130%3Acard%3D173 Perseus Project], Tufts University.
* Homer: ''Iliaden'' 14, 274–9; 19, 259f.
* Vergil: ''[[Æneiden]]'', vii, 324, 341, 415, 476.
* Burkert, Walter, 1977 (tr. 1985): ''Greek Religion'', Harvard University Press.
* Wilk, Stephen R. (2000): ''Medusa: Solving the Mystery of the Gorgon''. Oxford: Oxford University Press.
* Littleton, Scott (2005): ''Gods, Goddesses, and Mythology'', bind 4. Marshall Cavendish Corporation.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* Theoi Project: [http://www.theoi.com/Khthonios/Erinyes.html Erinyes ], generelt
* Theoi Project: [http://www.theoi.com/Khthonios/Erinyes2.html Curses], deres forbannelser
* Theoi Project: [http://www.theoi.com/Khthonios/Erinyes6.html Omens, Animals, Titles, Cult], deres dyrkelse og kulter

{{Gresk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske gudinner]]
[[Kategori:Hevnguddommer]]