Redigerer Erik Menved

{{Infoboks monark|
navn=Erik Menved|
tittel=Konge|
land=Danmark|
bilde=Erikmenvedssegl.jpg|
navn2=|
født=[[1274]]|
fsted=|
død=[[13. november]] [[1319]]|
dsted=|
begravet =  [[St. Bendts kirke]]|
regjerte=[[1286]]–[[1319]]|
ektefelle=[[Ingeborg Magnusdatter av Sverige|Ingeborg]]|
barn = Med Ingeborg 
* 14, alle døde som spedbarn|
foreldre=[[Erik Klipping]] <br />og [[Agnes av Brandenburg]]|
}}
'''Erik Menved''' (født [[1274]], død [[13. november]] [[1319]]<ref>Gravsted.dk: [http://www.gravsted.dk/person.php?navn=erikmenved Erik 6. Menved]</ref>) var konge av [[Danmark]] [[1286]]–[[1319]]. Som sønn av [[Erik Klipping]] ble Erik Menved konge bare tolv år gammel da hans far ble myrdet i Finderup i [[1286]].

Etter at Erik Klipping ble myrdet, ble det innsatt en formynderregjering for den unge kongesønnen, deriblant hans mor [[Agnes av Brandenburg]]. [[Jul]]edagen [[1287]] ble Erik Menved kronet til konge. De stormennene som var dømt for mordet på Erik Klipping i en summarisk rettssak, hadde vendt tilbake og herjet de danske kystene fra sin base i [[Norge]]. Flere stormenn og geistlige hadde sluttet seg til de fredløse, blant annet Erik Klippings bror, hertug [[Kristoffer II av Danmark|Kristoffer]] som i [[1315]] gikk i landflyktighet.

== Nedgangstid ==
=== Kampen mot fredløse ===
Erik Menveds kongedømme var en sentral periode i nedgangstiden for Danmark i årene [[1241]]–[[1340]]. Hans tidligste år, da han ble ledet av sin mor og hennes [[Tyskland|tyske]] slektninger, var påvirket av den uro og strid som fulgte etter drapet på hans far.

Den nye regjeringens første handling var å avgjøre saken mot den forrige kongens mordere i en rettssak i [[Nyborg]] i [[pinse]]n [[1287]]. Det ble utpekt 27 rettskafne menn som skulle dømme i saken. De fremste av de anklagede var [[Stig Andersen Hvide]] og [[Jakob av Halland|Jacob Nielsen]], grev av [[Halland]] og syv andre. Etter bare en dags rettssak fant juryen samtlige skyldige. De dømtes eiendom og inntekter ble inndratt, og de ble forvist fra Danmark under trussel om dødsstraff. Selv paven engasjerte seg, idet han bannlyste de skyldige. 

Alle de som ble funnet skyldige, hadde tilhørt den forrige kongens indre kretser. Danske historikere, blant andre Erik Arup og Hugo Yrwing, har beskrevet rettssaken som et justismord, og betraktet mordet og dommen som en maktkamp mellom fraksjoner innen den danske adelen, den ene ledet av marsk Stig Andersen Hvide, og den andre av hertug [[Valdemar av Slesvig]]. Sistnevnte hadde mistet innflytelse i 1283, men kom raskt til makt igjen etter 1288. Historikerne har antydet at Valdemar og hans allierte konspirerte for å drepe kongen, og at de deretter fikk lagt skylden på sine motstandere. 

=== Norske interesser ===
De forviste fant derimot asyl og forståelse i [[Norge]]. En grunn var at man på norsk side mente de hadde krav på den danske tronen. Etter dommen tok kong [[Eirik II Magnusson|Eirik Magnusson]] og hans bror hertug [[Håkon V Magnusson|Håkon Magnusson]] de drapsdømte danske stormennene under sin beskyttelse, og det gjorde de, ifølge egne utsagn, ikke bare som norsk konge og hertug, men også som arvinger til den danske tronen. Slektsforholdet besto i at Eirik og Håkon Magnussons mor, [[Ingeborg Eriksdatter]], var datter av [[Erik Plogpenning]]. [[Magnus Lagabøte]]s enkedronning hadde som dansk kongsdatter eiendomsrett til store jordegods spredt i det danske riket. Mordet på Erik Klipping i Finderup var den utløsende faktoren i en kraftig opptrapping av de nordiske konfliktene.<ref>Fagerland, Tor Einar: [http://www.diva-portal.org/diva/getDocument?urn_nbn_no_ntnu_diva-699-1__fulltext.pdf ''Krigføring og politisk kultur i nordisk middelalder''. De mellomnordiske konfliktene 1286-1319 i et europeisk perspektiv]. ''Dr. art avhandling''. Institutt for historie og klassisk fag, NTNU. September 2005. Side 13-14</ref>

=== Krig og herjinger ===
Stig Andersen Hvide og andre flyktet til Norge, der de ble ønsket velkommen ved det norske hoffet. Der var det allerede [[Sverige|svenske]] opprørere mot det svenske kongedømmet. Kong Eirik Magnusson støttet villig fiender av den danske kongen og ga Stig Andersen Hvide festningen ved [[Konghelle]] i det norske området [[Båhuslen]]. Festningen lå strategisk til ved den svenske og danske grensen. Herfra drev han  i årevis som [[pirat]] og herjet de danske kystene med norskekongens velsignelse. 

De landflyktige greide også å bygge festninger i Danmark, på [[Samsø]], Hjelm, [[Sprogø]] og [[Helgenæs]]. Ingen danske skip og ingen dansk kystby var trygge for Stig Andersen Hvide. Høydepunktet i hans plyndringer var da han  i [[1289]] gjorde strandhugg med en liten norsk hær ved [[Stubbekøbing]] på øya [[Falster]]. [[Wizlau II av Rügen]], Danmarks fungerende regent, benyttet sin [[Vendere|vendiske]] flåte til å drive Stig Andersen Hvide tilbake til Norge. Hans aktiviteter førte til fire tiår med konflikter og krig mellom de nordiske kongedømmene.

== Myndighetstid ==
=== Kampen mot Jens Grand ===
[[Fil:SøborgSlot.jpg|thumb|Søborg slott hvor erkebiskop Jens Grand satt fengslet. Slottet, som da var en av Danmarks eldste borger, ble ødelagt i Grevens feide.]]
På samme tid oppsto det en kirkestrid, siden den nye erkebiskopen av Lund, [[Jens Grand]], nevø av erkebiskop [[Jens Erlandsen]]<ref>[https://runeberg.org/dbl/6/0188.html ''Dansk biografisk Lexikon'' / VI. Bind]</ref>, tross sin ed til kongen støttet de fredløse, hans slektninger. Straks hans utnevnelse var bekreftet av paven, trakk han eden tilbake. «Det bryr ikke meg om hertug Valdemar, en jøde, en tyrker, en hedning, eller djevelen selv er konge av Danmark, så lenge det er hverken Erik eller hans bror Krisoffer», skal han ha sagt.<ref>Hvitfeldt, Arild: ''Danmarks Riges Krønike''</ref> Jens Grand skaffet de fredløse land på [[Hundehals]] og satt ved deres bord. Kongen ga ordre om å arrestere biskopen i [[1294]]. Jens Grand ble sendt til hertug Kristoffer i lenker for å bli plassert i [[Søborg slott]]s fangehull. Etter noen måneder under elendige forhold, sendte kongen bud til biskopen for å høre om han var villig til sverge troskap. Jens Grand nektet og han ble sittende der i to år til før han greide å flykte ved hjelp av en kjøkkentjener.<ref>Roskildehistorie.dk: [http://www.roskildehistorie.dk/oversigter/embeder/bisper/katolske/Grand/Jens_Grand1.htm Jens Grand]</ref>

Jens Grand søkte tilflukt på sin borg [[Hammershus]] på [[Bornholm]]. I [[1297]] dømte pave [[Bonifacius VIII]] Erik Menved til å gjeninnsette Jens Grand som erkebiskop av Lund og samtidig betale ham en erstatning på 49 000 mark sølv. Den danske kongen ble bannlyst og hele Danmark lagt under [[interdikt]]. Erik Menved ville ikke eller kunne ikke betale en slik sum, slik at landet led under interdiktet i fire år. I [[1300]] kom Jens Grand selv til [[Roma]] for å føre sin sak, men paven var nå villig til å inngå et kompromiss. I [[1302]] skrev kong Erik til paven hvor han ba om nåde for seg selv og kongedømmet som hadde vært foruten [[sakrament]]et i årevis. For å love å gjøre hva paven enn måtte si, ydmyket Erik Menved seg offentlig. I [[1302]] avgjorde paven at Jens Grand skulle forflyttes til [[Riga]] og kongens bot ble redusert til 10&nbsp;000 mark sølv. Jens Grand fikk siden ingen innflytelse i Danmark. I [[1293]] hadde de fredløses leder Stig Andersen Hvide dødd, og da avtok også angrepene og herjingene i Danmark.

=== Kriger i Tyskland ===
Erik Menved likte turneringer og øste ut penger på underholdning, og han lånte penger over evne hos den tyske adelen, og pantsatte deler av Danmark når skattene ikke dekket hans overstadige utgifter.

Hans ambisjon var å gjenoppta [[Valdemar Seier]]s erobringspolitikk i det nordlige Tyskland. I 1302 ble han hyllet som [[len]]sherre over fyrstedømmet [[Rostock]]. I [[1304]] stadfestet den tyske kong [[Albrecht I av Tyskland]] en avståelse av landene nord for elvene [[Elben]] og [[Elde (elv)|Elde]]. Gjennom allianser med tyske fyrster, blant dem hertugen av Mecklenburg, greide han å bli formell herre over flere hansabyer. 

I [[1312]] ble Danmark rammet av hungersnød, og da kongen krevde de samme skatter som før, gjorde bøndene på [[Sjælland]] opprør. Med harde midler fikk Erik slått ned opprøret, og han lot hundrevis av bønder henge utenfor [[København]]. På det neste landstinget i [[Viborg]] erklærte både bønder og adelen åpent opprør mot ham. Igjen gikk Erik hardhendt fram, og med tyske leiesoldater herjet han eget land så langt nord som til Randers.

[[Image:Kalø.jpg|thumb|Kalø slott er i dag en ruin.]]
Han blandet seg også inn i Sverige for å støtte sin svoger, den svenske kongen, mot opposisjonen i [[1305]] og på nytt i [[1307]]–[[1309]] samtidig som han drev krig i Tyskland. Han gikk løs på [[Wismar]] og [[Rostock]], men motstanden var hardere enn forventet, og først etter seks måneder overga de to byene seg. I 1316 tapte Erik [[slaget ved Stralsund]]. Året etter ble det sluttet fred.

Krigen var kostbar, og regjeringen måtte utskrive nye skatter. I [[1316]] ble mynttilvirkingen stengt og de myntene som var i omløp ble verdiløse. I [[1317]] ble [[Fyn]] pantsatt i tre år til de holsteinske grevene [[Johan av Kiel]] og [[Gerhard av Rendsburg]] for 200 riddere. Både på Sjælland og i [[Jylland]] oppsto det nye opprør fra misfornøyde bønder, og for å holde befolkningen i sjakk ble det reist flere fengselsborger, «tvangsborge», eksempelvis [[Kalø slott]] nord om [[Århus]], Borgvold i [[Viborg]], Bygholm ved [[Horsens]] og Ulstrup øst for [[Struer]]. 

== Ettermæle ==
[[Fil:Erik menved.JPG|thumb|left|Erik Menveds gravmæle i [[St. Bendts kirke]], Ringsted.]] 
Før kong Erik døde, hadde han også pantsatt [[Skåne]] til tyske adelsmenn for å dekke sine utgifter. Det siste slaget mot dansk stolthet kom da hertug [[Henrik av Mecklenburg]] erobret den danske festningen ved Rostock. Da Erik døde i 1319, etter å ha overlevd alle sine 14 barn, var Danmark konkurs.

Tradisjonelt er Erik Menveds kongedømme blitt betraktet som et av de få lyspunkter i perioden, fordi han forsøkte å gjenopprette Danmarks utstrakte rike. Han er blitt hyllet i dansk [[Romantikken|romantisk litteratur]], men dagens historikere ser hans politikk som begynnelsen på den oppløsningen av det danske riket i [[Østersjøen]] og i det nordlige Tyskland som fulgte i den neste generasjonen.

Hans tilnavn «Menved» er blitt mye diskutert. En populær forklaring er at det er en forkortelse av hans favoritted, «ved alle hellige mænd», men en annen forklaring og antagelig mer sannsynlig er at det har sin opprinnelse i det eldre danske ordet «menvett», av dårlig varsel.

Kong Erik var gift med [[Ingeborg Magnusdatter av Sverige|Ingeborg]], datter av den svenske kong [[Magnus Ladelås]]. De fikk 14 barn, som alle var enten dødfødte eller døde som spedbarn. Erik Menved døde den [[13. november]] [[1319]] og ble gravlagt i [[St. Bendts kirke]] i [[Ringsted]]. Hans bror [[Kristoffer II av Danmark|Kristoffer II]] overtok tronen til et land som var politisk og økonomisk fallitt.

== Referanser ==
<references/>

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Erik Klipping]]|Hva=[[Liste over Danmarks monarker|Konge av Danmark]]|Startår=[[1286]]|Sluttår=[[1319]]|Etterfølger=[[Kristoffer II av Danmark|Kristoffer II]]}}
{{sluttboks}}

{{portal|Historie|Danmark}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Danske monarker]]
[[Kategori:Personer fra middelalderen]]
[[Kategori:Fødsler i 1274]]
[[Kategori:Dødsfall i 1319]]