Redigerer Embetsmann

[[Fil:Norges Bank Årstale (175901).jpg|miniatyr|Tidligere [[sentralbanksjef]] [[Øystein Olsen (sentralbanksjef)|Øystein Olsen]] var en av Norges fremste embetsmenn, her flankert av daværende statsminister [[Erna Solberg]] og daværende stortingspresident [[Olemic Thommessen]], i 2016. {{Byline|Tore Sætre}}]]
En '''embetsmann''' eller '''embetskvinne''', er en person som innehar et [[embete]], noe som i de fleste tilfeller innebærer at vedkommende har en høyere stilling innen administrasjonen i en [[stat]] eller visse organisasjoner.

== Norge ==
I Norge er en embetsmann eller embetskvinne betegnelsen på en person som er utnevnt av [[Kongen i statsråd]] til en høyere stilling i [[stat]]stjenesten. I 2015 var ca. 1.800 statsansatte personer klassifisert som embetsmenn.<ref>regjeringen.no [https://www.regjeringen.no/contentassets/be17cdba6c3a40b5b87b770e5a0b7d5c/horingsnotat---lov-om-statens-ansatte.pdf Forslag til ny lov om statens ansatte] april 2016</ref> I [[departement]]ene regnes for eksempel statsansatte fra [[byråsjef]] og oppover som embetsmenn. Statsadvokater, [[dommer]]e, [[sorenskriver]]e og [[fogd]]er er også embetsmenn. En del stillinger som tidligere var embeter, er i dag gått over til å bli [[tjenestemann]]sstillinger, for eksempel [[professor|politijurister, professor]]er og [[prest]]er. embetsmenn har vanligvis, men ikke nødvendigvis, utdannelse på [[universitet]]snivå. Den tidligere publikasjonen [[Norges statskalender]] inneholdt årlige oversikter over landets embetsmenn.

I [[Norges Grunnlov]] nevnes embetsmenn i paragraf 21<ref>lovdata.no [http://grunnloven.lovdata.no/#22 Grunnlovens §22] {{Wayback|url=http://grunnloven.lovdata.no/ |date=20161215141128 }}</ref> og 22.<ref>lovdata.no [http://grunnloven.lovdata.no/#23 Grunnlovens §23] {{Wayback|url=http://grunnloven.lovdata.no/ |date=20161215141128 }}</ref> Der skiller en mellom sivile, geistlige og militære embetsmenn. Paragraf 92 angir vilkår for hvem som kan bli utnevnt til statens embeter.  

=== Utnevnelse og avskjedigelse ===
Embetsmenn blir utnevnt av Kongen i statsråd. Utnevnelsesbrevet kalles [[bestalling]]. embetsmenn skal ifølge [[Grunnloven]] avlegge embetsed ved utnevnelsen.

embetsmenn kan ikke bli forflyttet mot sin vilje, og mange kan bare bli [[avskjed]]iget etter [[dom]], enten på grunn av straffbare handlinger, eller hvis de ikke kan utføre embetsoppgavene sine. Etter Grunnlovens §22 kan [[statsråd]]er, embetsmenn i [[Norges politiske system#Departementer|departement]]ene, «overøvrighetspersoner» ([[biskop]]er, [[fylkesmann|fylkesmenn]] og andre) og høyere offiserer avsettes uten dom. Eksempler på dette er [[Jonas Anton Hielm]] i [[1825]] og [[Harry Lindstrøm]] i [[1963]].<ref>''Aftenposten'', 25. oktober 1963, side 1 og side 9</ref> Alle embetsmenn kan dessuten avskjediges når de når pensjonsalderen. embetsmenn som får [[avskjed i nåde]], beholder sin embetstittel og rang, unntatt [[statsråd]]er.

Noen embeter går på [[åremål]], og utløper derfor ved et bestemt tidspunkt.

=== Ordets opprinnelse ===
[[Julius Cæsar]] skrev i sin bok om [[Gallere|gallerne]] at de kalte [[tjener]]ne ''ambacti'', som på [[latin]] i entall ble til ''ambactus''. På [[fransk]] ble ordet «[[ambassadør]]» utviklet derfra. Innlånt til [[norrønt]] fikk man ordet ''ambátt'', som betød «[[tjenestepike]]», og ble videreutviklet til ordet «[[embete]]». På [[tysk]] fikk man av samme ordstamme ordet ''[[Amt]]'', som også benyttes i moderne [[dansk]]. Ordene «ambassadør», «[[amtmann]]» og «embetsmann» har altså det samme [[keltisk]]e opphav, men det første har tatt omveien om fransk, det annet om tysk, mens det tredje er nordisk.<ref>[[Helge Sandøy]]: «Kvar kjem orda våre frå?», ''P2-akademiet, bind v'' (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1</ref>

=== Historikk ===
På 1620-tallet fastslo [[Christian 4.]] at både geistlige og juridiske embetsmenn i Danmark og Norge skulle gjennomgå en faglig utdannelse ved [[Københavns universitet]]. Dermed fikk man en egen embetsstand. Fra 1660 var det bare kongen som utnevnte embetsmenn.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'' bind 2 (s. 46), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5</ref>   

Tradisjonelt var embetsmenn i Norge [[prest]]er og [[offiser]]er. embetsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embetsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.

I tiden fra [[1814]] til [[parlamentarisme]]n ble innført i [[1884]], hadde embetsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. På [[Stortinget]] utgjorde de vanligvis mellom 30 og 50 %. Iblant var de i flertall, og [[stortingspresident]]er og [[statsråd]]er kom oftest fra embetsstanden, enda de i første halvdel av 1800-tallet ikke utgjorde mer enn rundt to tusen personer. Bøndene stemte i stor grad embetsmenn inn på Stortinget og gjorde lite av seg politisk før etter 1830. Lokale saker, ikke rikspolitikk, var det som opptok bøndene. [[Borgerskap]]et var stilt helt i skyggen etter raset av [[konkurs]]er etter [[napoleonskrigen]]e. Som tegn på sin embetsstilling bar både militære og sivile embetsmenn [[uniform]]. [[husmann|Husmenn]] og arbeidsfolk tjente høyst 50 [[spesidaler]] i året, mens en embetsmanns årslønn kunne være fra 500 til over 3.000 spesidaler i året. Få andre grupper hadde råd til å koste universitetsutdannelse eller [[krigsskole]] på barna sine. Dermed ble embetsmennene en selvrekrutterende gruppe, og historikeren [[Jens Arup Seip]] har døpt epoken «[[embetsmannsstaten]]» og sagt at «''de var ikke bare en stat i staten, de var selve staten.''».<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 187), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5</ref> Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter [[1905]]. 

Ved stortingsvalget i 1833 fikk bøndene inn 43 representanter og embetsmennene bare 33. Også ved neste valg satt bøndene med flertallet. Disse «bondestortingene» var opptatt av innsparinger. Særlig var de opprørt over embetsmennenes pensjonsordning. Denne sparepolitikken tok sikte på minske skattene, og i 1836 ble det vedtatt å avskaffe statsskatt på jord. Først i 1892 ble jordskatten gjeninnført. I 1837 ble [[formannskapslovene]] vedtatt i strid med embetsmennenes protester. Dermed fikk flere i befolkningen erfaring med politisk arbeid og så resultatet av lokalt selvstyre.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 188)</ref>

Under utformingen av [[Eidsvollsgrunnloven]] sikret embetsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktutøvelse fra [[konge]]ns side, slik det kunne forekomme under [[enevelde|eneveldets tid]]. embetsmennene ønsket å kunne utføre sin embetsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embetsmenn utnevnes av [[Kongen i statsråd]], og avskjedigelse kan kun skje etter dom. 

[[Professor]]ene ved universitetene var embetsmenn fra [[1813]] til [[1989]], slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd. 

Frem til [[1878]] var embetsmenn underlagt bekjennelsestvang, og først i [[1897]] ble retten til faste plasser i kirkene avskaffet. Frem til da hadde embetsstanden sittet fremst i kirkerommet, foran bønder og håndverkere, mens [[husmenn]], [[innerst]]er og løsarbeidere satt på [[galleri]]et; og i noen kirker hadde bare de forreste benkene to fjøler, mens de lenger bak kun hadde én.<ref>Helge Ytrehus: «Kunnskap gir makt» i ''Norsk kulturhistorie'' bind 4 (s. 194), Oslo 1984, ISBN 82-03-11210-2</ref>

=== Annen betydning ===
Betegnelsen «embetsmann» har også blitt brukt om tidligere tiders tyske håndverkere i [[Bergen]] som hørte til ett av [[De fif Amten|de fem laugene]]. Ordet kunne også betegne «[[håndverker]] med [[borgerskap]]» og yrkesmessige rettigheter i en by. I [[Bibelen]] er «embetsmann» dessuten tidvis brukt [[synonym]]t med «tjener».

== Danmark ==
I [[Danmark]] var en embetsmann (''embedsmand'') tidligere en person som inntok en høyere stilling i staten. I dag finnes betegnelsen ikke i dansk lovgivning, men anvendes i både den juridiske og samfunnsvidenskapelige litteratur og i daglig tale om en ansatt i staten, en [[kommune]], en [[amtskommune]] eller en [[Danmarks regioner|region]] (de tre sistnevnte heretter betegnet som ''kommune''), hyppigst om medarbeidere som inntar en rådgivende eller utførende funksjon i direkte samspill med den folkevalgte politiske ledelse, dvs. vedkommende [[minister]] eller [[kommunestyre]], men det gjelder ingen fast avgrensning. ''Embedsværket'' betegner helheten av ansatte i et [[ministerium]] eller en kommune – ansatt uten [[demokrati]]sk mandat – i motsetning til den politiske ledelse, hvis position utspringer av et folkelig mandat, oppnådd ved et valg.

I offentlige institusjoner utenfor ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger, for eksempel skoler, hospitaler, skogdistrikter, vil typisk lederen av institusjonen oppfattes som og oppfatte seg som embetsmann, mens denne betegnelsen vil falle mindre naturlig for en lærer, en lege eller en skogsarbeider.

I ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger er det også funksjoner på en sådan avstand fra den politiske ledelsen at det vil være mindre naturlig for innehaverne å se og betegne seg som embetsmenn. Dette gjelder først og fremst institusjonens tekniske og administrative personale.

=== Samspillet mellom embetsmenn og politikere ===
Samspillet mellom embetsmenn og politikere reguleres av at det danske samfunn både er et [[demokrati]] og en [[rettsstat]].

Demokratiet innebærer at staten og kommunene ledes av folkevalgte politikere etter nærmere regler i [[Danmarks grunnlov]] og den øvrige lovgivningen.

Rettsstatsprinsippet innebærer at loven gjelder alle, både politikere og embetsmenn. Loven setter grenser for hva den politiske ledelse kan beslutte og hva den kan pålegge embetsverket å gjennomføre. Dette gjelder selvsagt ordrer om ulovlige handlinger, men politikeren kan heller ikke bruke embetsverket til sine partiaktiviteter.

embetsmenn har innenfor lovens rammer en lojalitetsforpliktelse overfor den politiske ledelsen. Til gjengjeld bevarer de deres ansettelse, selv om den politiske ledelsen skiftes ut.

=== Særlige rådgivere ===
Det har i de senere år dannet seg den praksis, at for eksempel ministre kan ansette «rådgivere på særlige vilkår». Denne gruppen er på den ene side ansatt (dvs. uten å være folkevalgt), på den annen side så tett knyttet til ministeren at ansettelsesforholdet opphører i samme øyeblikk som politikeren fratrer. De særlige rådgiverne ivaretar typisk medieoppgaver og kalles uoffisielt «[[spindoktor]]er».

=== Ansettelsesforhold ===
embetsmenn kan være ansatt som [[Tjenestemann|tjenestemenn]] etter ''tjenestemandsloven'' eller kommunale tjenestemannsregler, eller etter overenskomst med vedkommendes faglige organisasjon. Tjenestemannsansettelse anvendes i staten navnlig til de høyere embetsmenn (kontorsjefer, avdelingssjefer og departementssjefer), mens kontorfunksjonærer og [[fullmektig]]er er overenskomstansatte.

== I andre land ==
=== Kina ===
{{Hovedartikkel|Mandarin (embetsmann)}}
I det keiserlige Kina var en karrière som embetsmann, såkalt [[Mandarin (embetsmann)|mandarin]], åpen for alle som bestod en krevende eksamen med hemmelig sensur.

== embetsmannsstanden i norsk litteratur ==
[[Camilla Collett]] har skildret livet i en norsk embetsmannsfamilie ved midten av 1800-tallet i ''[[Amtmandens Døttre]]'' (1854–55). Collett har dessuten gitt et bilde av sin egen oppvekst i en prestefamilie på 1830-tallet i sine dagbøker og erindringsbøker. Fra 1870-årene vant [[Realisme (litteratur)|realisme]]n frem i norsk litteratur, og et stadig tilbakevendende tema hos de realistiske forfatterne er forholdet mellom bondekulturen og embetskulturen. Den første norske forfatteren som skrev om dette emnet var [[Kristian Elster d.e.]], som stammet fra en embetsmannsslekt i [[Sunnfjord]]. I romanen ''Tora Trondal'' (1879) representeres konflikten ved at Tora Trondal må velge mellom fullmektigen Erik Gran og den bondepregede studenten Hans Ejd. [[Arne Garborg]] tok opp emnet i ''[[Bondestudentar]]'' (1883), om bondestudenten Daniel Braut som til slutt selv blir embetsmann. [[Aleksander Kielland]] kom fra en borgerfamilie, og var derfor også i en viss grad fremmed overfor embetsmennene. Forholdet mellom bøndene og presten deres er et av temaene i ''Sne'' (1886). [[Jonas Lie]] kom i motsetning til Kielland fra et embetsmannsmiljø, og har i ''[[Familien på Gilje|Familjen paa Gilje]]'' gitt en berømt skildring av en isolert embetsmannsfamilie i en avsides fjelldal på 1840-tallet.<ref name="Thesen" />

Forholdet mellom embetsmannstanden og bøndene er også et hovedtema i [[Hans E. Kinck]]s forfatterskap. Kinck, som var sønn av en lege, hadde et ambivalent forhold til bøndene, men han unngikk heller ikke å skildre embetsstandens lyter. I ''[[Herman Ek]]'' skildrer han en embetsmannssønns oppvekst i [[Setesdalen]], hans studietid i Kristiania og hans forsøk på å industrialisere hjembygden. Konflikten er også skildret i ''Fru Anny Porse'' (1900), ''Præsten'' (1905) og i hovedverket ''Sneskavlen brast'' (1918–19), som skildrer oppløsningen både blant bondestanden og embetsstanden i en vestlandsbygd på 1870-tallet, tiden for «[[det store hamskiftet]]» på [[bygd]]ene.<ref name="Thesen" />

[[Tryggve Andersen]] grep i ''[[I cancelliraadens dage]]'' (1899) tilbake til de «kondisjonerte» familiene i en [[hedmark]]sk bygd i årene før 1814. [[Hjalmar Christensen]] var en slektning av Kristian Elster d.e. og stammet i likhet med denne fra en embetsmannsslekt i Sunnfjord. Hans ''Fogedgaarden'' er inspirert av ''I cancelliraadens dage'' og gir tablåer fra livet på en embetsgård i Sunnfjord gjennom midten av 1800-tallet. I ''Den gamle bygd'' (1913) og ''Den nye bygd'' (1914) skildrer han hvordan en prestesønn vender seg bort fra slektens embetsmannstradisjoner og blir ingeniør for å følge med i tiden. I ''Tuntræet'' (1917) og ''Demring'' (1918) vendte han tilbake til [[opplysningstiden]]s embetsmannsmiljø. [[Kristian Elster d.y.]], Kristian d.e.s sønn og Hjalmar Christensens fetter, beskrev embetsmannskulturens nedgang. ''Av skyggenes slægt'' (1919) viser hvordan en embetsmannsfamilie på Vestlandet strever med å holde tradisjonene ved hevd, ettersom verden endrer seg omkring den.<ref name="Thesen" /> Skriversønnen Johannes Hage sier: «Å nei, vår tid er forbi. Våre gamle embetsgårder, våre haver, våre stuer, det er alt forbi [...] Vårt kulturarbeid er forbrukt, alt dette med dommer, forhør og barnedåp, det jo ikke så nødvendig, og skal det være, så kan hvem som helst lære seg det; nei det var den gamle embetskultur, slektskulturen, som betød noe». Boken ender med at skriverens barn gifter seg inn i en bonde- og borgerslekter. Et vemodig avskjed med embetsmannskulturen er også [[Katharina Gjesdahl]]s ''Porcellænsdukken'' (1919).

== Referanser ==
<references>
<ref name="Thesen">Thesen (1965).</ref>
</references>

== Se også ==
* [[embete]]
* [[Tjenestemann]]
* [[Statstjenestemann]]

== Litteratur ==
* [[Rolv Thesen|Thesen, Rolv]]: ''Storfolk og bonde''. Oslo: Aschehoug, 1965. Det tredje bindet i serien ''Diktaren og bygda''.

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20060523232240/http://www.sph.dep.no/templates/Kapittel.aspx?id=1861 Statens personalhåndbok om embetsmenn]
* [http://www.lovdata.no/all/hl-19830304-003.html#map001 Lov om statens tjenestemenn m.m.]
* [http://www.oppsigelse.no/visartikkel.asp?art=262 Særlig om oppsigelse av statsansatte (embetsmenn, tjenestemenn)] {{Wayback|url=http://www.oppsigelse.no/visartikkel.asp?art=262 |date=20071222204655 }}
* [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1120-embetskjopmennene-i-norge-pa-1600-tallet.html Embetskjøpmennene i Norge på 1600-tallet], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
* [http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/makt-og-politikk/1409-embetsmennenes-stat.html Embetsmennenes stat], om embetsmennene på 1800-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
* [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/mennesker/1303-embetsstanden-herskere-eller-tjenere.html Embetsstanden - herskere eller tjenere?], artikkel hos Norgeshistorie.no

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Embetsverk]]