Redigerer Dumnonia

[[Fil:Somerset cadbury castle modified.jpg|thumb|Den store bygdeborgen [[Cadbury Castle (Somerset)|Cadbury]] i Somerset.]]
'''Dumnonia''' er det [[latin]]iserte navnet på et [[Britonere|britonsk]] kongedømme, eller en gruppe av småkongedømmer, fra [[sub-romersk Britannia]] mellom slutten av [[300-tallet]] og slutten av [[700-tallet]]. Det lå i lengst sør i [[romersk Britannia]] på halvøyen i sørvest. Det var sentrert i det området som siden ble kjent som [[Devon]], men omfattet også deler av [[Somerset]] og muligens [[Dorset]] da dens østlige grense var skiftende over tid. I dag heter dette området [[Cornwall]].

En del historikere har fortolket det til også å ha omfattet Cornubia (Cornwall), skjønt dette kongedømmet var basert av stammen eller folket ''[[cornovii]]'', og synes å ha vært delvis uavhengig i bestemte tider, og var helt klart uavhengig etter at andre deler av Dumnonia kom inn under [[Angelsaksere|angelsaksisk]] kontroll mellom [[600-tallet|600-]] og [[900-tallet]].<ref name=pearce> Pearce, Susan M. (1978): ''The Kingdom of Dumnonia: Studies in History and Tradition in South-Western Britain A.D. 350-1150''. Padstow: Lodenek Press.</ref>

== Navn ==
[[Fil:England Celtic tribes - South.png|thumb|right|Keltiske stammer i sørlige Britannia i begynnelsen av den romerske perioden.]]
Kongedømmet Dumnonia har sitt navn etter ''dumnonii'', eller dumnonene, en [[Britonere|britonsk]] ([[keltere|keltisk]]) stamme som levde i sørvest da [[Romerriket|romerne]] invaderte Britannia, i henhold til geografen [[Klaudios Ptolemaios]]' ''Geografike hyfegesis''. Varianter av navnet  ''Dumnonia'' er blant annet ''Domnonia'' og ''Damnonia'', sistnevnte ble benyttet av [[Gildas]] på 500-tallet som en vits på «damnation» (= [[helvete]]) for å tukte og hudflette områdets samtidige hersker, [[Konstantin av Dumnonia|Konstantin]].<ref name=koch>[http://books.google.co.uk/books?id=f899xH_quaMC&pg=PA619&lpg=PA619&dq=Dumnonia&source=bl&ots=p_VCbdErYN&sig=90N821BNslth_YgVMvEyjmZ0sFA&hl=en&ei=58BmSpXMMcSfjAeiofClAQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3 Koch, John T. (2006): ''Celtic Culture: a historical encyclopaedia'']</ref> Navnets egentlige [[etymologi]]ske opprinnelse ligger i det urkeltiske rotordet  ''*dumno-'', i betydningen både «dyp» og «verden». Folkegrupper eller stammer med tilsvarende navn eksisterte i [[Skottland]] (''[[Damnonii]]'') og [[Irland]] (''[[Fir Domnann]]'').<ref name=koch/> Senere ble området kjent for de engelske naboene i [[Wessex]] som et vestwalisisk kongedømme, og det innbyggere som ''Defnas'' (= «menn fra Dumnonia»). I [[gammelwalisisk]] og tilsvarende i deres eget sørvestlige, [[brytonisk språk|brytoniske språk]], var det ''Dyfneint'' og det er denne formen som blitt bevart i dag i navnet til fylket Devon ([[walisisk|moderne walisisk]] ''Dyfnant'', [[kornisk]]: ''Dewnans'').

Etter utvandringen fra sørvestlige Britannia til nordlige [[Armorica]] i [[Gallia]] på motsatt side av [[Den engelske kanal]], ble et søsterkongedømme som også ble kalt for ''Domnonia'' ([[bretonsk]]: ''Dumnonea'', [[fransk]]: ''Domnonée'') etablert på kysten av fastlandet i hva som siden ble kjent som [[Bretagne]] (bretonsk: ''Breizh'', fransk: ''Bretagne'') og som betydde ganske enkelt «Britannia». Navnet er avledet fra den franske betegnelsen ''Grande-Bretagne'', [[Storbritannia]], anvendt for å skille [[De britiske øyer]] fra Bretagne på fastlandet. Hovedperioden for utvandring fra Dumnonia til Armorica er antatt å ha vært i tiden mellom 400-tallet og 500-tallet, og det er spekulert at det var sammenbruddet i det romerske styret i Britannia som tvang dumnonene til å søke etter nye områder.<ref name=yorke>[[Barbara Yorke|Yorke, Barbara]] (1995): [http://books.google.co.uk/books?id=MKco_HXDTlYC&pg=PA15&lpg=PA15&dq=Dumnonia&source=bl&ots=iVGTUxNF8K&sig=FuVYVd-Zhu1Msq_4vAXSZ_qVUhY&hl=en&ei=hL9mSquqHsnRjAfDgP2gAQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2 ''Wessex in the early Middle Ages'']</ref>

== Omfang ==
I henhold til spredningen av [[mynt]]er tilhørende dumnonene og [[durotrigene]],<ref>Jones, Barri; Mattingly, David (1990): «Britain Before the Conquest: Urbanization», i ''An Atlas of Roman Britain'', Cambridge: Blackwell Publishers (utgitt 2007), ISBN 9781842170670: ss. 47–55</ref> synes det som om før romerne kom hadde dumnonene befolket den sørvestlige halvøya av Britannia så langt øst som elven [[Parrett]] i Somerset og elven [[Axe (Lyme Bay)|Axe]] i Dorset. I romersk tid var det en provinsgrense mellom området styrt fra [[Exeter]] og de styrt fra [[Dorchester]] og [[Ilchester]].

I tiden etter romerne var dumnonenes østlige grense uklar. Grensen kan ha blitt dannet av festningsvollen West Wansdyke, skogen [[Selwood Forest]] og forsvarsvollen [[Bokerly Dyke]]. I så fall ville Dumnonia ha omfattet det senere Cornwall, Devon, det meste av Somerset og det meste av Dorset. Om det var tilfelle ville Dumnonia også ha inkludert steder som [[Glastonbury]] og [[South Cadbury]]. Da Wessex senere ekspanderte ble grensene gradvis presset lengre vestover.

== Kultur og industri ==
[[Fil:St Michael's Mount.jpg|thumb|Øya St Michael's Mount, sett fra fjærsteinene i Marazion.]]
De kulturelle forbindelsene til dumnonene fra tiden før romernes ankomst, slik den er uttrykt i deres [[keramikk]], er antatt å ha vært med halvøya Armorica på den andre siden av kanalen, og med Wales og Irland, framfor med sørøstlige Britannia.<ref name=yorke/><ref name=cannon>Cannon, J.A. (2002): [http://www.encyclopedia.com/doc/1O110-Dumnoniakingdomof.html «Kingdom of Dumnonia»], i ''The Oxford Companion to British History''</ref><ref>Cunliffe, Barry (2005): ''Iron Age Communities in Britain: an Account of England, Scotland and Wales from the Seventh Century BC Until the Roman Conquest,'' 4. utg. ss. 201-206.</ref> Folket i Dumnonia har sannsynligvis snakket en brytonsk dialekt tilsvarende til etterkommerne av dagens [[kornisk]] og [[bretonsk]]. Irske innvandrere, ''Déisi'', er dokumentert med deres steiner risset inn med [[ogham-skrift]]<ref>Thomas, Charles (1994): ''And Shall These Mute Stones Speak? Post-Roman Inscriptions in Western Britain'' Cardiff</ref>:<ref>Steinene er tidvis risset inn med latinske bokstaver, andre ganger både ogham og latin: Thomas (1994). University of Wales Press</ref> som de etterlot seg, bekreftet og supplert ved studier av stedsnavn. Bortsett fra fiske og jordbruk var de viktigste ressursene gruvedrift av [[Tinn (grunnstoff)|tinn]]. Tinn har blitt eksportert siden de eldste tider fra havnene i ''Ictis'',<ref name=roman-britain/> ([[St Michael's Mount]] eller [[Mount Batten]]). Tinnarbeid fortsatte gjennom hele den romerske tiden og synes å ha nådd sitt høydepunkt i løpet av [[200-tallet]] e.Kr.<ref name="trevithick-society.org.uk">[http://www.trevithick-society.org.uk/industry/cornish_history.htm ''A history of Cornish mining'']  {{Wayback|url=http://www.trevithick-society.org.uk/industry/cornish_history.htm |date=20090812235920 }}</ref> Området opprettholdt handelsforbindelsene med Gallia og [[Middelhavet]] lenge etter at romerne trakk seg ut av Britannia tidlig på 400-tallet, og det er sannsynlig at tinn spilte en viktig rolle i denne handelen.<ref name=koch/> Keramikkproduksjon i tiden etter romerne har blitt avdekket på mange arkeologiske steder i regionen. 

[[Kristendom]]men synes å ha overlevd i Dumnonia etter at romerne forsvant i henhold til et antall av sene romersk-kristne kirkegårder som vedvarte inn i postromerske tid.<ref name=yorke/> På 400- og 500-tallet var området etter sigende kristnet av barna til [[Brychan]], en legendarisk konge fra sørlige Wales, og av helgener fra Irland som sankt [[Piran av Cornwall|Piran]], fra Wales som sankt [[Petroc av Wales|Petroc]], og den kvinnelige helgenen [[Keyne]] fra [[West Country]]. Det var viktige klostre ved [[Bodmin]] i Cornwall og [[Glastonbury Abbey|Glastonbury]] i Somerset; og dessuten i [[Exeter]] hvor det siden har blitt avdekket graver fra 400-tallet i nærheten av [[Katedralen i Exeter]]. Disse var sannsynligvis kirkegården til klosteret helliget sankt [[Bonifatius]] (om dette var angelsaksisk eller britonsk kloster er fortsatt et stridsemne). Sporadisk er korniske biskoper navngitt i ulike nedtegnelser inntil de underkastet seg [[Canterbury erkebispedømme]] på midten av [[800-tallet]]. Systemet med kirkesogn var en utvikling som skjedde under [[normannerne]].<ref>Pearce (1978), kapittel. 3 «The Establishment of the Church».</ref>

== Bosetninger ==
[[Fil:Ogham.Inscriptions.Cornwall.jpg|thumb|right|Funnsteder av steiner med inskripsjoner i Cornwall og Devon.]]
I før-romersk tid hadde dumnonene en økonomi som var preget av mange individuelle bondegårder uten dominerende herskerelite. Rundt [[55]] e.Kr. hadde romerne etablert en festning med legionærer ved ''[[Isca Dumnoniorum]]'', tilsvarende dagens Exeter, men vest for Exeter var området i stor grad ikke preget av romersk kultur og styre.<ref name=roman-britain>[http://www.roman-britain.org/tribes/dumnonii.htm Roman-Britain.org The Dumnonii.]   {{Wayback|url=http://www.roman-britain.org/tribes/dumnonii.htm |date=20120708032030 }}</ref> Det meste av Dumnonia er bemerkelsesverdig for dets mangel på system av romerske villaer, skjønt det var et betydelig antall sør for [[Bath]] og rundt Ilchester, og for dets mange bosetninger som overlevde i den romano-britiske tiden. Som ved andre brytonske områder ble jernalderens [[bygdeborg]]er, eksempelvis Cadbury Castle, befestet og forsterket i løpet av den post-romerske tiden av høvdinger eller konger. Andre bosetninger med høy status som [[Tintagel]] synes også ha blitt rekonstruert i løpet av denne perioden. Lokal arkeologi har avslørt at de isolert omkapslete gårdene kjent lokalt som «rounds» («rundinger») synes å ha overlevd etter at romerne forlot landet, men ble deretter erstattet på 500- og 600-tallet av gårder som ikke var omkapslet i henhold til brytonisk [[Toponymi|toponymiske]] ordleddet ''tre-''.<ref name=pearce/><ref>Kain, Roger; Ravenhill, William (red.) (1999): ''Historical Atlas of South-West England''. Oppslagsordet «Exeter» gir detaljert informasjon.</ref>  

Exeter, kjent for britonerne som '''Caer Uisc''', var senere stedet for en betydningsfull saksisk kirke, men var fortsatt delvis bebodd av dumnonske britonere fram til [[900-tallet]] da kong [[Adalstein av England|Adalstein]] forviste dem.<ref name=yorke/><ref name=Snyder>Snyder, Christopher A. (2003 ): ''The Britons'', Blackwell ISBN 978-0-631-22260-6</ref> Ved midten av 800-tallet kan det kongelige sete ha vært lokalisert lengre vest i løpet av den vestsaksiske ekspansjonen, til '''Lis-Cerruyt''' (dagens [[Liskeard]]). Korniske jarler på 900-tallet skal etter sigende ha flyttet til [[Lostwithiel]] etter at Liskeard ble beleiret.<ref>Whitaker, John (1804): ''The Ancient Cathedral of Cornwall, Historically Surveyed.'' London, ss. 48</ref> Det har blitt foreslått at herskerne av Dumnonia var reisende, stoppet ved ulike kongelige bosteder som Tintagel og Cadbury Castle, ved ulike tider av året, muligens holdt de samtidig land i Bretagne på andre siden av kanalen. Det er tekstuell og arkeologisk bevis at distrikter som  [[Triggshire|Trigg]] ble benyttet som krigspunkter for «krigsverter» fra hele regionen,<ref>Morris, John (1993): ''The Age of Arthur: a history of the British Isles from 350 to 650''. London: Weidenfeld and Nicolson</ref> sannsynligvis også ha inkludert oversjøiske krigere i henhold til stedsnavn i Bretagne - tilbakevendende motiv knyttet til den brytonske [[Arthur av britene|Arthurmyten]] hadde sin opprinnelse i denne perioden, eksempelvis fortellingen om ''[[Tristan og Isolde]]''.

[[Image:Castle-dore-cornwall-panorama.jpg|center|thumb|650px|Panorama av Castle Dore i Cornwall]]

== Herskere og historie ==
Selv om Dumnonia ble underkastet en gang rundt [[78]] er det mulig at den lokale befolkningen opprettholdt en sterk lokal kontroll, og Dumnonia kan i praksis ha vært selvstyrt under romersk overherredømme.<ref name=Snyder /> [[Geoffrey av Monmouth]] hevdet at herskeren av Dumnonia, kanskje med referanse til perioden ca [[290]]-[[305]], var Caradoc (Caractacus), som det ble sagt var den tiltrodde rådgiveren til [[Eudaf Hen]] (Octavius den gamle). Om ikke helt og holdent en legendarisk figur, var ikke Caradoc en konge i den sanne mening, men kan ha holdt et mektig posisjon innenfor den romerske administrasjon.<ref>{{Kilde www |url=http://www.britannia.com/bios/ebk/caraddm.html |tittel=Caradoc, 'King' of Dumnonia |besøksdato=2010-09-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100131013501/http://www.britannia.com/bios/ebk/caraddm.html |arkivdato=2010-01-31 |url-status=død }}</ref> Det er mulig at «Caratacus-steinen»<ref>[http://www.megalithic.co.uk/article.php?sid=7383 Caratacus Stone - Standing Stone (Menhir) in England in Somerset], Megalithic.co.uk</ref> i [[Withypool]] i nærheten av [[Dulverton]] med inskripsjonen ''Carataci nepus---'' («Caradocs ætt...») var en nedtegnelse av en av hans slektninger.

Etter at romerne forlot området gikk Dumnonias historie inn i mørket, selv om stedets mer avsidesliggende geografi bidro til at det overlevde i flere århundrer.<ref name=cannon/> Det som ettertiden vet om Dumnonia for denne uklare tiden kommer fra en rekke kilder og disse er særdeles vanskelige å fortolke da historisk fakta, [[legende]]r og uryddige [[pseudohistorie]] er innviklet i kilder på [[mellomwalisisk]] og [[latin]]. Hovedkilden som er tilgjengelig for perioden er [[Gildas]]' ''[[De Excidio Britanniae]]'' og [[Nennius]]' ''[[Historia Brittonum]]'', ''[[Annales Cambriae]]'', ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', [[William av Malmesbury]]s ''[[Gesta Regum Anglorum]]'' og ''De Antiquitate Glastoniensis Ecclesiae'', sammen med tekster fra ''[[Den svarte boken fra Carmarthen]]'' og ''[[Llyfr coch Hergest]]'' («Hergests røde bok»), og ikke minst [[Beda den ærverdige]]s ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'', foruten også ''[[Bonedd Gwŷr y Gogledd]]'' (''De hederlige menn fra nord'') og samlingen ''[[Llyfr Baglan]]'' (''Baglans bok'') med slektslister.

== Den arturianske forbindelse ==
Det har vært hevdet at kong Arthur kan ha vært et medlem av kongefamilien i Dumnonia. Hans tradisjonelle bestefar Konstantin har blitt forsøksvis identifisert med den Konstantin som ble refset og litterært hudflettet av Gildas som «tyrannisk valp av den skitne løvinnen i Damnonia».<ref name=yorke/><ref name=cannon/> Geoffrey av Monmouth skrev at Arthur ble avlet ved festningen i Tintagel.<ref>Thomas, Charles (1993): ''English Heritage Book of Tintagel: Arthur and archaeology''. London: B. T. Batsford; ss. 23-28</ref> [[Erbin av Dumnonia|Erbin]] og hans sønn, [[Geraint]] (eller Gerren), opptrer i den arthurianske fortelling om Geraint og Enid som hersket «på den andre siden av elven Severn» (fra Caerleon). Det er endeløs diskusjon om hvor Arthurs påståtte store seier i [[slaget ved Mons Badonicus]] virkelig befant seg, og hvor brytonske dumnonere bekjempet og overvant angelsaksere. De fleste historikere mener at dette slaget ble bekjempet et helt annet sted, eksempelvis ved [[Bath]]. Geoffrey av Monmouth hevdet at Arthurs siste slag, slaget ved Camlann, ble utkjempet i Cornwall. Tradisjonen har pekt på [[Slaughterbridge|broen Slaughter]] i nærheten av [[Camelford]].

== Stridigheter med sakserne ==
Britonerne i Dumnonia ble avskåret fra sine allierte i Wales av seieren til [[Ceawlin av Wessex]] ved [[slaget ved Deorham|Dyrham]] i [[577]], men å reise til havs var enklere enn over land slik at tilbakeslaget var muligens ikke altfor alvorlig. De viktigste handelsrutene ble opprettholdt med havner i Bretagne, nå oppslukt av Frankrike.<ref name=cannon/>  [[Clemen ap Bledric|Clemen]] er antatt å ha vært konge da britonerne kjempet i slaget ved Beandun (muligens Bindon i nærheten av [[Axmouth]] i [[Devon]]<ref>Morris, John (1995): ''The Age of Arthur'' ISBN 1 84212 477 3; s. 307</ref>) i 614. Imidlertid har Bampton i Oxfordshire også blitt identifisert som åstedet for dette slaget.<ref>''Victoria County History'', Oxfordshire</ref> Det tidligere slagetstedet antyder at hæren til dumnonere invaderte Wessex ved å ta i bruk den romerske vegen østover fra Exeter til [[Dorchester]] og ble avbrutt av en vestsaksisk garnison som marsjerte sørover.<ref name="JM">Morris, John (1995): ''The Age of Arthur'' ISBN 1-824212-477-3; s. 308</ref>

''[[Flores Historiarum]]'', tidligere feilaktig tilskrevet [[Matthew av Westminster]], hevder at britonerne fortsatt holdt Exeter i 632 da den tappert forsvarte seg mot [[Penda av Mercia]] inntil de fikk hjelp av [[Cadwallon ap Cadfan|Cadwallon]], som beseiret mercianerne med «mange døde blant deres tropper».<ref>Jenkins, Alexander (1806): ''The History and Description of the City of Exeter''. P. Hedgeland. ss. 11</ref> Geoffrey av Monmouth har også gitt detaljer om beleiringen i hans pseudohistoriske ''[[Historia Brittonum]]'',<ref>Giles, J. A. (1848): ''Six Old English Chronicles''. Henry G. Bohn. ss. 284</ref> hvor han hevdet at Cadwallon gikk i en allianse med britonernes adelige.

En gang rundt [[652]] fikk [[Cenwalh av Wessex]] et gjennombrudd mot dumnonernes forsvarslinjer i slaget ved [[Bradford-upon-Avon]]. Vestsaksernes seier i [[slaget ved Peonnum]] (muligens dagens [[Penselwood]] i østlige [[Somerset]]), en gang rundt 658, resulterte i at sakserne erobret «så langt unna som Parrett» og den østlige delen av Dumnonia ble endelig underlagt Wessex. Sakserne kan ha ekspandert vestover fra østlige Somerset etter et slag i 661 ved ''Posentesburh'', muligens Postbury i nærheten av Crediton i Devon. I 682 «avanserte de så langt som til sjøen», men det er uklart hvor dette er. I 705 ble et bispesete opprettet i [[Sherborne]] for det saksiske området vest for Selwood. I 710 ble ytterligere et slag utkjempet mellom [[Geraint]] av Dumnonia og kong Ine av Wessex.

Manuskriptet ''[[Annales Cambriae]]'' hevder at et stort nederlag ble påført en saksisk hær i Cornwall i [[722]]. En gang rundt 755 kom området til «Defnas» under betydelig press fra den saksiske hæren. Krigskampanjene til [[Egbert av Wessex]] i Devon mellom [[813]] og [[822]] signaliserte antagelig erobringen av halvøya Dumnonia og etterlot et stykke igjen som i dag er kalt [[Cornwall]] og regionen kalt [[Domnonee]] som varte fram til tidlig moderne tid.<ref>Major, Albany (1913): ''Early Wars of Wessex'', ss. 92-98. Blandford Press. ISBN 0713720689.</ref> Den korniske biskopen av Bodmin anerkjente erkebispesetet Canterburys autoritet i 870 og den siste kjente korniske konge, Dunyarth, døde i [[875]]. Elven [[Tamar (England)|Tamar]] ble fastsatt av [[Adalstein av England]] som grense mellom Cornwall og Devon i [[936]].

== Mulig dumnoniansk fortsettelse i Cornwall og Bretagne ==
Dumnonia var en tilstrekkelig del av den kjente verden for [[Aldhelm av Sherborne|Aldhelm]], den senere biskop av Sherborne, til å adressere et brev skrevet en gang rundt 680 til dets kong Geraint angående dateringen av påsken, og selv om Geraint ble beseiret av Ine av Wessex ca 710 overlevde hans kongedømme.<ref name=cannon/> Imidlertid, ved 813 var Dumnonia så sammentrengt av de innhugg som Wessex at det hadde effektivt opphørt å fungere som et kongedømme. De gjenværende brytonske området ble kjent som Cerniu, Cernyw, eller [[Cornwall|Kernow]], og til angelsakserne som Cornwall eller «Vest-Wales».

[[Egbert av Wessex]] hadde ytterligere seiere i området i 813.<ref>Major, Albany (1913): ''Early Wars of Wessex'', Blandford Press. ISBN 0713720689: ss. 95.</ref> I 822 ble et slag utkjempet mellom «waliserne», antagelig av folk fra Cornwall, og angelsaksere. ''Den angelsaksiske krønike'' hevdet at «Westwealas (vestwaliserne) og menn fra Defnas (Devon) kjempet ved Gafulforda» (muligens [[Lew Trenchard|Galford]] i vestlige Devon). Det er imidlertid ingen omtale av hvem som vant eller hvem som tapte, heller ikke om mennene fra Cornwall og Devon kjempet på samme side eller mot hverandre. Ytterligere et opprør skjedde i 838 da «vestwaliserne» ble støttet av [[Danmark|danske]] krigere, men ble nedkjempet av Egbert ved Hingston Down, lokalisert enten [[Hingston Down|i nærheten av Gunnislake]] eller alternativt [[Hingston Down (Devon)|i nærheten av Moretonhampstead]].<ref name=cannon/>

På 880-tallet hadde Wessex fått kontroll over minst de delene av Cornwall hvor [[Alfred av England]] hadde eiendommer.<ref>Keynes, Simon; Lapidge, Michael (overs.) (1983): ''Alfred the Great – Asser's Life of King Alfred and other contemporary sources'', London, Penguin, p. 175; cf. ''ibid'', s. 89.</ref>  I 927, i henhold til William av Malmesbury (som skrev en gang rundt 1120) forviste Adalstein folket fra Cornwall fra Exeter og kanskje også fra resten av Devon: 

Selv om kronologien for Wessexs ekspansjon inn i Dumnonia er uklar hadde Devon forlengst blitt absorbert inn i England under regimet til [[Edvard Bekjenneren]].<ref>Williams, Ann; Martin, G. H. (2002) (over.): ''Domesday Book – a complete translation'', London, Penguin; ss. 341-357</ref><ref>Swanton, Michael (over.) (2000): ''The Anglo-Saxon Chronicles'', (2. utg.) London, Phoenix Press; s.177</ref> I perioden opp til den [[Normannernes invasjon av England|normanniske erobring]] i 1066 finnes det referanser til en hersker, [[Cadoc av Cornwall]]. Denne siste innfødte [[jarl av Cornwall]] ble avsatt av [[William Erobreren]], noe som endelig avsluttet den siste gjenværende tilknyttet de gamle dumnonianske kongene i Britannia. Imidlertid viste Cornwall en svært annen bosetningsmønster enn i Wessex og steder ble fortsatt navngitt etter keltisk og kornisk tradisjon, selv etter [[1066]]. Angelsaksisk arkitektur aldri hadde vært vanlig i Cornwall. Den siste nedtegnelse av et angelsaksisk stedsnavn vest for Tamar er ved [[1040]].

Regionen [[Cornouaille]] (bretonsk ''Kernev'') i dagens Frankrike er antatt å eie sitt navn etter etterkommere som hadde sin opprinnelse på Cornwall – middelalderens kongedømme ''Domnonea'', språklig beslektet med oldtidens Dumnonia, har derimot gått tapt for [[Frankrikes departementer|nye departementale grenser]] i det moderne Frankrike.

== Referanser ==
<references/>

{{portal|Historie|Arkeologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Storbritannias historie]]
[[Kategori:Cornwall]]