Redigerer Dissenterloven

'''Dissenterloven''' (formelt '''Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken''') er en [[Norge|norsk]] lov fra [[1845]] som gav andre kristne [[trossamfunn]] enn [[Den norske kirke]] lov til å etablere seg i landet. Den ble sanksjonert [[16. juli]] 1845 og var virksom inntil den ble erstattet av [[lov om trudomssamfunn og ymist anna]] i [[1969]].<ref>{{Citation|title=dissenter|date=2020-08-25|url=http://snl.no/dissenter|work=[[Store norske leksikon]]|language=|access-date=2022-05-11}}</ref>

==Bakgrunn==

På [[11. århundre|1000-tallet]] tok [[kristendom]]men over som den ledende religionen i Norge, og den [[norrøn mytologi|norrøne religionen]] ble utryddet.<ref>{{Cite web|last=Pedersen|first=Unn|last2=Sigurdsson|first2=Jon Vidar|date=2015-11-25|title=Landet blir kristnet|url=https://www.norgeshistorie.no/vikingtid/0813-landet-blir-kristnet.html|access-date=2022-05-11|website=|language=|publisher=[[Universitetet i Oslo]]: Norgeshistorie}}</ref> [[Den katolske kirke]] fikk dermed et religiøst hegemoni som varte frem til [[reformasjonen]] i [[1537]]. Den norske kirke overtok denne rollen, og i [[1569]] bestemte [[Frederik II av Danmark og Norge|Fredrik II]] at alle utlendinger som kom til riket, måtte bevise at de var [[lutherdommen|lutherske]] kristne; ellers ble de utvist.<ref>{{Cite web|last=Grinder-Hansen|first=Poul|date=2017-01-17|title=Frederik 2. som evangelisk-luthersk konge|url=https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/frederik-2-som-evangelisk-luthersk-konge/|access-date=2022-05-11|website=|language=da|publisher=[[Aarhus Universitet]]: danmarkshistorien.dk}}</ref> I [[Christian Vs norske lov]] av [[1687]] ble kongens stilling som religiøst overhode fastslått, og det ble innført streng [[kirketukt]]. Den katolske troen overlevde en tid. I [[1555]] ble to bønder brent på bålet i [[Hamar]], og i [[1575]] ble Ingeborg Kjeldsdatter fra [[Skiptvet]] [[pisket|hudstrøket]];<ref>{{Cite book|last=Laugerud|first=Henning|url=http://worldcat.org/oclc/1107654577|title=Reformasjon uten folk: det katolske Norge i før- og etterreformatorisk tid|publisher=St. Olav forlag|year=2018|isbn=9788270243518|pages=152|language=|oclc=1107654577}}</ref> i begge tilfeller var forbrytelsen deres katolske [[Maria-fromhet]].<ref name=":0">{{Cite book|last=Nygård|first=Dag|url=http://worldcat.org/oclc/41292181|title=Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge|publisher=Universitetsforlaget|year=1997|isbn=9788200127796|editor-last=Eidsvåg|editor-first=Inge|pages=146–149|language=|chapter=Religionsfriheten i Norge: et historisk perspektiv|oclc=41292181|editor-last2=Larsen|editor-first2=Lena}}</ref> 

I det [[17. århundre|17.]] og [[18. århundre]]t ble det gitt en del dispensasjoner fordi man trengte utlendinger med spesiell ekspertise. Dette var særlig aktuelt ved [[bergverk]], [[glassblåsing|glassblåserier]] og [[festning]]sverk, hvor mange av fagfolkene var tyske eller franske katolikker. Religionsutøvelsen deres var likevel sterkt begrenset, og noen prest hadde de ikke. 

I [[1814]] endte [[enevoldstiden]], men i [[Norges grunnlov|Grunnloven]] ble hegemoniet videreført gjennom § 2: «Den evangeliske-Lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion.» Bestemmelsene i § 16 er en videreføring av linjen i Kongeloven av 1665 og Christian Vs lov av 1687: «Kongen anordner all offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om [[Religionssager,]] og paaser at Religionenes Lærere følge de foreskrevne Normer.» Videre ble det spesifisert at [[jøder]], [[jesuittordenen|jesuitter]] og [[religiøs orden|munkeordener]] ikke hadde [[adgang]] til riket.<ref name=":3">{{Citation|last=Ulvund|first=Frode|title=Jødeparagrafen|date=2021-12-02|url=http://snl.no/J%C3%B8deparagrafen|work=[[Store norske leksikon]]|language=|access-date=2022-05-11}}</ref> Ellers kunne de risikere å få dødsstraff.<ref>{{Cite book|last=Ulvund|first=Frode|url=|title=Religious otherness and national identity in Scandinavia, c. 1790-1960: the construction of Jews, Mormons and Jesuits as anti-citizens and enemies of society|publisher=[[De Gruyter]]|year=2021|isbn=9783110654295|location=Berlin|pages=3–4|chapter=Religiously foreign and nationally undesirable|oclc=1142934118|chapter-url=https://www.degruyter.com/document/doi/10.1515/9783110657760-003/pdf|language=en}}</ref>

==Opphevelse av konventikkelplakaten==

Allerede i [[1818]] kom det et forslag om å gi [[Vennenes samfunn|kvekerne]] begrensede rettigheter til å organisere seg. Dette skyldtes at nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i [[England]] under [[Napoleonskrigen]], hadde konvertert. Forslaget ble nedstemt i [[Stortinget]].<ref name=":0" /><ref name=":12">{{Cite book|last=Grevbo|first=Tor Johan S.|url=http://worldcat.org/oclc/7174279|title=Religionsfrihet og offentlig religion: Grunnlovens § 2 i går, i dag og i morgen|date=1980|publisher=Aschehoug|isbn=9788203103490|location=Oslo|pages=58–59|language=|oclc=7174279}}</ref> 
[[Fil:Storting Spring 2016.JPG|right|thumb|200px|[[Stortinget]] i [[Oslo]]]]
I [[1833]] kom et nytt forslag, denne gang om «fri Religionsudøvelse for alle christelige Religionssecter». [[Teologisk fakultet, Oslo|Det teologiske fakultet]] uttalte seg negativt, og [[kirkekomitéen]] fremmet derfor ikke forslaget for Stortinget. Men forslaget førte allikevel til endringer, da Stortinget besluttet å oppheve [[konventikkelplakaten]] og innføre forsamlingsfrihet for medlemmene av Den norske kirke. Regjeringen stoppet dette i [[1836]] og [[1839]], men da Stortinget vedtok det for tredje gang i [[1842]], kunne den ikke lenger bruke [[veto]]retten.<ref name=":0" /> 

På grunn av endringene lå veien åpen for å gi dispensasjoner. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842, og i [[1843]] fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette en menighet.<ref name=":12" /> Begge tillatelsene ble gitt med strenge betingelser og begrensninger. De kunne for eksempel ikke ta imot konvertitter, men bare betjene utlendinger og nordmenn som hadde konvertert i utlandet.

Mange av dem som hadde kjempet mot konventikkelplakaten, stoppet opp etter vedtaket i 1842, fordi de fryktet at ytterligere liberalisering ville svekke den protestantiske troen. [[Ole Gabriel Ueland]] mente at «vi kunne få både mohamedanske og andre ukristelige sekter inn»,{{Trenger sitat}} og de fleste bøndene fulgte ham.

==Loven==

Dissenterloven ble til tross for splittelsen sanksjonert i 1845. Den gav rett til fri og offentlig trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Nordmenn kunne melde seg ut av Den norske kirke og gå inn i et annet kristent trossamfunn, ettersom den allmenne plikt til å være medlem av statskirken ble avskaffet. Noen restriksjoner var det fortsatt; dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter.<ref name=":2">{{Cite book|last=Rian|first=Dagfinn|url=http://worldcat.org/oclc/10710402|title=Religionsfrihet og toleranse i norsk samfunn og skole|last2=Bøckman|first2=Peter Wilhelm|publisher=Tapir|year=1982|isbn=9788251904902|location=Trondheim|pages=52–53|language=|oclc=10710402}}</ref>  

Loven var begrenset til kristne trossamfunn, og [[jødeparagrafen]] ble dermed stående ved lag. Det gikk ytterligere seks år før den ble opphevet. Grunnlovens [[Jesuittparagrafen|forbud mot jesuitter]] og munkeordener ble også opprettholdt; kvinnelige katolske ordener kunne likevel etablere seg i Norge.

I [[1891]] ble loven endret, blant annet ved at prester eller forstandere fikk [[ektevigsel|vigselsrett]].<ref>{{Cite web|title=AS-11668 - Skiptvet borgerlige vigselmann|url=https://www.arkivportalen.no/contributor/no-a1450-02000000192908|access-date=2022-05-11|website=|language=|publisher=www.arkivportalen.no|archive-date=2022-05-15|archive-url=https://web.archive.org/web/20220515155552/https://www.arkivportalen.no/contributor/no-a1450-02000000192908|url-status=yes}}</ref> I [[1897]] ble den igjen revidert, og forbudet mot munkeordener ble opphevet etter forslag fra den første dissenteren på Stortinget, [[Hans Andersen Gulset]].<ref name=":3" /><ref name=":0" /> 

Etter hvert falt også andre begrensninger, som forbudet mot å undervise i skolen og bekjennelsesplikten for embetsmenn, dommere og statsråder.<ref name=":2" /> 

I [[1969]] ble loven avskaffet, og dissenterbegrepet forsvant fra norsk lovgivning.  Samtidig ble Grunnlovens § 2 endret. Formuleringen «fri religionsutøvelse for alle» ble endret til «full religionsfrihet».<ref>{{Citation|last=Elden|first=John Christian|title=religionsfrihet|date=2021-12-21|url=http://snl.no/religionsfrihet|work=[[Store norske leksikon]]|language=|access-date=2022-05-11}}</ref>

==Se også==
* [[Dissenter]]

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* [http://www.fagsider.org/kirkehistorie/lover/1845_dissenterloven.htm#pp9 Dissenterloven] 
* [http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/religion-og-verdensbilder/1425-kristen-norge-apnes.html Kristen-Norge åpnes], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]

[[Kategori:Norsk religionshistorie]]
[[Kategori:Norsk kirkehistorie]]
[[Kategori:Norsk rettshistorie]]
[[Kategori:Tidligere norske lover]]
[[Kategori:Lover av 1845]]
[[Kategori:1845 i Norge]]
[[Kategori:Opphør i 1969]]
[[Kategori:1969 i Norge]]