Redigerer Disco

:''For den norske filmen, se [[Disco (film)]]''
'''Disco''', eller '''disko''', er betegnelsen på en danseorientert [[musikksjanger]] som oppstod i [[afro-amerikansk]]e/[[homofil]]e klubbmiljøer i [[New York]] på begynnelsen av [[1970-årene]]. Disco kjennetegnes av [[dans]]bar 4/4-[[rytme]] og repetitive basslinjer, bruk av instrumenter som [[bassgitar]], [[gitar]]er, [[trommesett|trommer]], [[strykeinstrument|strykere]], [[piano]] og [[messingblåseinstrument|messingblåsere]], samt fengende og glade melodier og tekster. Elementene er lånt fra samtidige musikksjangre som [[funk]], [[soulmusikk|soul]], [[rock]] og [[salsa (dans/musikk)|salsa]].

Betegnelsen brukes også om det samtidige klubbmiljøet som musikksjangeren sprang ut av, og om en bestemt nattklubb- og klesstil som forbindes med sjangeren.

Betegnelsen ble første gang brukt 13. september [[1973]] av musikkjournalist [[Vince Aletti]] i artikkelen «Discotheque Rock '72: Paaaaarty!» publisert i musikkmagasinet ''[[Rolling Stone]]''.<ref>Brewster and Broughton (2006) s. 160</ref> Betegnelsen er avledet fra franske «discothèque», som igjen er en kombinasjon av to franske ord: «disque», som betyr plate, og «bibliothèque», som betyr bibliotek.<ref>Shapiro (2009) s. 3: It's appropriate, then, that the ancestral roots of disco culture and the very notion of the discoteque (the combination of two French words, 'disque', meaning record, and 'bibliothèque, meaning library) can be tracked back to Nazi Germany and Nazi-occupied Paris during World War II.</ref>

== Musikksjangeren disco ==
Den dansbare 4/4-rytmen i disco kalles «four-to-the-floor». Betegnelsen stammer fra [[rock]], og spiller på når [[trommeslager]]en trår fotpedalen på [[basstromme|basstromma]] fire ganger hver takt for å holde en stødig 4/4-rytme.<ref>Butler (2006) s. 78: «The latter terms comes from rock, in which a performer playing a drum would need to drepress the foot pedal on the bass drum (the "kick" drum) four times per measure in order to play a four-quarter-note pattern.</ref> Tempoet er rundt 120 slag i minuttet ([[bpm]]) (omtrent to slag per sekund), med vekselvis bass- og skarptrommeslag, og ofte cymbaler som fyller tomrommene mellom slagene.<ref>Brook (2013): The basic tempo of disco is approximately 120 beats per minute (that's about 2 beats per second), with alternating bass and snare drumbeats, and often cymbals filling the gaps between the beats.</ref> Mens mesteparten av disco faller inn i rekkevidden av 115-130 slag i minuttet, kan disco være så rask som 135-140 slag i minuttet, eller så sakte som omtrentlig 100 slag i minuttet.<ref>Brook (2013): «While most disco falls into the range of 115-130 beats per minute, disco can be as fast as 135-140 beats per minute, or as slow as approximately 100 beats per minute.»</ref>

Disco ble (og blir) laget av [[musikkprodusent]]er i studio med innleide [[musiker|studiomusikere]], og de vanligste [[musikkinstrument|instrumentene]] var (og er)  trommer, bass, gitarer, piano, messingblåsere, strykere, [[fløyte]]r, og diverse [[slagverk]]. [[Synthesizer|Synhtesizere]] ble (og blir) også brukt, men var ikke blant de viktigste instrumentene.<ref>Butler (2006) s. 38: «Most disco records were made in record company studioes wih session musicians: even the most commercially successful releases list an aray of performers on instruments such as drums, bass, lead guitar, rhyth guitar, grand piano, and miscellaneous percussion. Synthesizeres were used as well, but they were not the predominant form of instrumentation.»</ref><ref>Brook (2013): «(...) some basic disco songs are punctuated by saxophones, flutes, harps, latin percussion, sound effects, and other unexpected sounds, and only some of them contain violins.»</ref>

I motsetning til den [[elektronisk dansemusikk|elektroniske dansemusikken]] som sprang ut av disco senere, er disco en sjanger med mye vokal. Disco-utgivelser omtales som «sanger» og ikke som «spor».<ref>Butler (2006) s. 39: «Furthermore, disco was a resolutely vocal style; most disco releases were easily identifibale as "songs" rather than "tracks".»</ref>

== Disco-hits (utvalg) ==

* [[The Temptations]] «Law of the Land» (1973)
* [[Harold Melvin]] & The Blue Notes «The Love I Lost» (1973)
* [[Carl Douglas]] «Kung Fu Fighting» (1973)
* [[George McCrae]] «Rock Your Baby» (1973)
* [[Manu Dibango]] «Soul Makossa» (1973)
* [[Barry White]] «You're the First, the Last, My Everything» (1974)
* [[MFSB]] «Love Is The Message» (1974)
* [[MFSB]] «T.S.O.P. (The Sound of Philadelphia)» (1974)
* [[Gloria Gaynor]] «Honeybee» (1974)
* [[Silver Convention]] «Save Me» (1975)
* [[Salsoul Orchestra]] «Salsoul Hustle» (1975)
* [[Donna Summer]] «Love to Love You Baby» (1975)
* [[Boney M]] «Baby Do You Wanna Bump» (1975) 
* [[The Jackson Five]] «Forever Came Today» (1975)
* [[Van McCoy]] «The Hustle» (1975)
* [[Vicki Sue Robinson]] «Turn the Beat Around» (1975)
* [[KC & The Sunshine Band]] «Get Down Tonight» (1975)
* [[KC & The Sunshine Band]] «That's the Way (I Like It)» (1975)
* [[Bee Gees]] «You Should Be Dancing» (1976)
* [[Silver Convention]] «Get Up and Boogie» (1976)
* [[Boney M]] «Daddy Cool» (1976)
* [[Bee Gees]] «Stayin' Alive» (1977)
* [[Donna Summer]] «I Feel Love» (1977)
* [[Cerrone]] «Supernature» (1977)
* [[Boney M]] «Ma Baker» (1977)
** [[Chic]] «Everybody Dance» (1977)
* [[Chic]] «Le Freak» (1978)
* [[Chic]] «I Want Your Love» (1978)
* [[Village People]] «Y.M.C.A.» (1978)
* [[Sister Sledge]] «He's the Greatest Dancer» (1978)
* [[Sister Sledge]] «We are Family» (1978)
* [[Gloria Gaynor]] «I Will Survive» (1978)
* [[Chic]] «Good Times» (1979)

== Discos opprinnelse ==
Disco ble utviklet i New York på begynnelsen 1970-årene for å imøtekomme økende etterspørsel av dansbar musikk fra nattklubber.<ref>Brook (2013): «Disco music developed in the early 1970s to cater to nightclub audiences. For this reason, there is a mostly consistent beat to keep people moving on the dancefloor.»</ref><ref>Butler (2006) s. 37: «Like almost every style of dance music to come after it, disco first developed on the dance floor, with studio production following after.»</ref> På denne tiden fantes ingen spesifikke «disco»-plater. [[DJ|DJ-ene]] på [[nattklubb]]er som [[the Sanctuary]], [[the Loft]], [[the Haven]], og [[the Gallery]], hvor mesteparten av danserne var homofile og/eller afroamerikanere, spilte en eklektisk miks av [[funk]], [[soulmusikk|soul]], [[rock]] og [[salsa (dans/musikk)|salsa]].<ref>Butler (2006) s. 36: «In the early years of this decade, DJs played a mixture of funk and soul at New York clubs such as the Sanctuary, the Loft, the Haven, and the Gallery, where the majority of the dancers were African American and gay.»</ref>

For å holde folk dansende på dansegulvet, spilte DJ-ene ofte plater med lignende beat og tempo. Med denne bevisste seleksjonen av plater skapte DJ-ene et distinkt «disco»-sound, som etterhvert ble etterlignet av [[musikkprodusent]]er i [[musikkstudio|studio]].<ref>Butler (2006) s. 37-38: «In the early years, the records DJs played were mostly funk and soul; specifically "disco" records did not exist. However, because disco DJs favored certain stryles or records over others, and bacause they combined records in unique ways, they created a distinctive "sound", which was eventuelly imitated in the studio.»</ref> Under disco-bevegelsen oppstod 12 tommer-[[singel (musikk)|singelen]], [[remiks]]en og en mengde nye studioteknikker.<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 137: «By the end of its reign had been bort the 12-inc single, the remix and a host of new studio techniques.»</ref>

Disco oppstod i en tid hvor mange tiår med frigjøringskamp for grupper som homofile, afroamerikanere og kvinner begynte å gi avkastning. Etter [[LHBT pride|Stonewall-opprøret]] i [[New York]] sommeren 1969, hvor gjestene på homseklubben Stonewall Inn gjorde opprør mot politiets trakassering av homofile, kunne homofile åpenlyst gå ute i gatene.<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 134-135</ref>

I [[1969]] åpnet nattklubben [[The Sanctuary]] på Mahattan, som et av de første trygge musikalsk møtestedene for homofile.<ref>Shapiro (2009) s. 15: «The Sanctuary was one of the sites of the first full flowering of gay liberation even though the gay righs was ignited a couple of miles away at a bar called Stonewall Inn in Greenwhich Village.»</ref> [[Francis Grasso]], den faste DJ-en på The Sanctuary, regnes som den første moderne DJ-en.<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 145: «He is the aancestor of all modern DJs, the godfather of the craft, the first DJ that we would recognise as doing the same thing as DJs do today.»</ref> Han var den første DJ-en som ikke bare spilte en tilfeldig plate etter en annen, men som mikset plater og skapte en reise, en fortelling, et «sett».<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 139: «Francis Gasso was the first DJ to present a true creative performance. He was the first to show that a nightful of record could be a single thing: a voyage, a narrative, a set.»</ref>

Grasso brukte mange av de samme platene som andre DJ-er (det var langt færre utgivelser på den tiden), men spilte bare de mest dansbare låtene. Han beat-mikset platene for å holde en stødig og uavbrutt beat igjennom hele kvelden. Han brukte ofte to eksemplarer av samme plate for å forlenge en låt.<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 146: «He would often use two copies of the same record to extend it (...).»</ref> Grasso var ikke den første DJ-en som beat-mikset, men han var den første DJ-en som gjorde det til en påkrevd ferdighet.<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 145: «Whethver he really did have this ability straight away, Francis was certainly the DJ who made beat-mixing av required skill.»</ref> I motsetning til DJ-er før ham eide Grasso selv alle platene han spilte og han brukte mye tid og krefter på å utvide samlingen. Han kjøpte ikke bare populære amerikanske plater, men også gamle plater, importerte plater og undergrunnsplater.<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 141: «Previously, a DJ's records belonged to the club, but Francis owned the music the played and put considerable effort into buying it (...).»</ref>

Plater som [[Francis Grasso]] spilte på The Sancturary og The Haven:<ref>Brewster and Broughton (2006), 138-146</ref> 
* [[Michael Olatunji]] «Drums of Passion» (aka «Jin-Goh-La-Bah»)
* [[Little Sister]] «You're the One»
* [[Santana]] «Soul Sacrifice»
* [[Led Zeppelin]] «Whole Lotta Love»
* [[Chicago Transit Authority]] «I'm a Man»
* [[Iron Butterfly]] «In-A-Gadda-Da-Vida»
* [[Rare Earth]] «Get Ready».

I [[1970]] holdt [[David Mancuso]] den første «Love Saves the Day»-festen på The Loft, som var hans egen loftlelighet på Broadway. Mancuso spilte en variert miks av plater som publikum danset til. Mancuso hadde et moderne lydsystem bygget av vennen og lydteknikeren [[Alex Rosner]]. Mancuso slapp inn alle som spurte, uavhengig av deres legning, hudfarge eller sosiale status. De ukentlige festene hans tok av og konseptet han utviklet ble en «blueprint» for den moderne nattklubben.<ref>Brewster and Broughton (2006), s. 150-155; Shapiro (2009), s. 19-21</ref>

Plater som [[David Mancuso]] spilte på The Loft:
* [[Bonnie Bamflett]] «Crazy 'Bout My Baby» 
* [[Traffic]] «Glad» 
* [[Temptations]] «Papa Was A Rolling Stone» 
* [[War]] «Country City Country» 
* [[Andwela]] «Hold On To Your Mind» 
* [[Circus Maximus]] «Wind» 
* [[Barrabas]] «Wild Safari» og «Woman» 
* [[Babe Ruth]] «The Mexican» 
* [[Manu Dibango]] «Soul Makossa».

I [[1972]] ble [[The Gallery]], den første kommersielle nattklubben som var inspirert av The Loft, startet av [[Nicky Siano]]. Nicky Siano hadde selv vanket på The Loft og ønsket å gjenskape stemningen der. Nattklubben var en av de mest populære i New York, hadde gjester som Larry Nevan og Franke Knuckles, og holdt det gående til 1978.<ref>Brewster and Broughton (2006), s. 160-164; Shapiro (2009), s. 25-26</ref> [[Larry Levan]], senere legendarisk DJ på nattklubben The Paradise Garage, omtalte lørdagskveldene på The Gallery som hans «lørdagsmesse».<ref>Brewster and Broughton (2006), s. 161: «Larry Levan called the Gallery his "Saturday Mass".»</ref>

Plater som [[Nicky Siano]] spilte på [[The Gallery]]:
* [[Diana Ross]] «Love Hangover»
* [[Harold Melvin]] «The Love I Lost»
* [[Trammps]] «Love Epidemic»
* [[Betty Wright]] «Where is the Love?»
* [[Labelle «What]] Can I do for You?»

Flere av platene som Francis Grasso, David Mancuso, Nicky Siano og andre DJ-er spilte på nattklubber, ble bestselgere. Et eksempel er singelen «[[Soul Makossa]]» av [[Manu Dibango]], som var en obskur importert plate helt til David Mancuso spilte den på the Loft. Singelen spredde seg blant New Yorks DJ-er og ble en hit i undergrunnen. Plateselskapet [[Atlantic Records|Atlantic]] kjøpte rettighetene til singelen, trykket opp nye eksemplarer, og kort tid etter havnet singelen på Billboard-lista.<ref>Brewster and Broughton (2006) s. 159.</ref>

== Discos vekst og fall ==
I [[1973]] ble de første ordentlige disco-sangene utgitt. «Law of the Land» av The Temptations, produsert av [[Norman Whitfield]],<ref>Shapiro (2009) s. 131: «With its strict, unwavering 4/4 drum beat mirroring the imuutability of human nature descrived in the song, the skipping hi-hats, the conga fills and the hand claps, The Temptations' Normal Whitfield-produced 1973 single, 'The Law of the Land', is perhaps is the first disco single.»</ref> og «The Love I Lost» av Harold Melvin & The Blue Notes.<ref>Shapiro (2009) s. 140: «Along with The Temptations 'Law of the Land, 'The Love I Lost' marks the birth of disco as a genre of music: it is the beginning of the codfication of disco as a _style_ rather than the _taste_ of whatever DJ happend to playing at that time.»</ref>

I [[1974]] gikk singelen «Love's Theme» av The Unlimited Orchestra, ledet av [[Barry White]] til topps på [[Billboard]]-lista, som den første disco-singel noensinne.<ref>Brewster and Broughton (2006), s. 179, Shapiro (2009) s. 315</ref> Samme år kom «Love is The Message» av MFSB, en sang som ble «discoens nasjonalsang».<ref>Shapiro (2009), s. 315: «Junie 1974 - Discos 'national anthem', MFSB's 'Love is the Message', is released.»</ref>

I [[1975]] ble sangen «[[The Hustle]]» av [[Van McCoy]], og dansen som fulgte med, en enorm hit. «The Hustle» løftet for alvor musikksjangeren ut av undergrunnen og inn i den amerikanske mainstreamen.<ref>Shapiro (2009) s. 179-180</ref> Mot slutten av 1975 var det rundt 500 discoer i New York, og rundt 10 000 discoer i hele USA.<ref>Shapiro (2009) s. 189: «By the end of 1975 there were an estimated 500 discos in New York City Alone, and some 10 000 nationwide.»</ref> I 1975 oppstod også undersjangeren [[euro-disco]] (som viser til disco som er produsert i europeiske land utenom Storbritannia) med singelene «Save Me» av Silver Convention,<ref>Shapiro (2009) s. 92-94, og 316)</ref>, «Love to Love You Baby» av Donna Summer, og «Baby Do You Wanna Bump» av [[Boney M]], produsert av [[Frank Farian]].

I [[1976]] var disco blitt populært i hele USA. [[Plateselskap]]ene kastet seg over sjangeren og begynte å bombardere platekjøperne med disco-plater av varierende kvalitet.<ref>Butler (2006) s. 36: «At this point, narratives of disco's development begin to paint a picture of authenicity corrupted: as disco increased in popularity, it came to the attention of record company executives who seized upon it as a way of compensating for declining rock sales, and bewteen 1976 adnd 1979 the record-buying public was bombarded with a deluge of disco releases.»</ref>

I [[1977]] åpnet nattklubben [[Studio 54]] på Manhattan. I desember kom filmen ''[[Saturday Night Fever]]'', som formidlet et «heteroseksualisert» og mytologisert bilde av den opprinnelige disco-bevegelsen til kinopublikum verden over. Mot slutten av 1978 hadde filmmusikken, som blant inneholdt «Stayin Alive» av the Bee Gees, solgt 30 millioner eksemplarer og blitt det mest-selgende albumet noensinne. Rekorden ble ikke slått før i [[1982]] av [[Michael Jackson]]s album ''[[Thriller]]''.<ref>Shapiro (2009) s. 197: «(...) by the end of 1978 the soundtrack had sold 30 million albums and become the biggest.selling record of all time, and would remain so until Michael Jackons' ''Thriller''.»</ref> Filmen skapte også nattklubb- og klesstilen som forbindes med disco-bevegelsen og -musikksjangeren.<ref>Discoguy. [http://www.disco-disco.com/disco/history.shtml «The Disco History Page»] i: ''Disco-disco.com'': «The Saturday Night Fever movie also set a "standard" for the look of a clubber. Most of the guys were all Tony Manero [John Travolta] look-a-likes, in polyester shirts and suits, doing "the Hustle" in their platform shoes. The ladies where all dressed up in [preferably] designer made dresses and working out the dancefloors in their high heels.»</ref>

I [[1978]] var disco «over alt». Falmende stjerner ga ut disco-plater, radio-kanaler byttet profil fra rock til disco, og nattklubber sprang opp over alt i den vestlige verden.<ref>Butler (2006) s. 36: «Long-forgotten stars released disco remaks of their hits and radio stations switched formats.»</ref>

I [[1979]] hadde amerikanske platekjøpere fått nok av disco, hvilket resulterte i både fallende platesalg og sterke motforestillinger mot disco. Det hele kulminerte i den såkalte «Disco Demolition Night» sommeren 1979. Baseball-lagene Chicago White Sox og The Detroit Tigers skulle spille to kamper mot hverandre samme kveld på Comisky Park i [[Chicago]]. [[Rock]]e-DJ [[Steve Dahl]], som hatet disco og omtalte bevegelsen som en «sykdom», samlet inn 10 000 disco-plater fra de betalende tilskuerne. I pausen mellom kampene plasserte han alle platene i en haug midt på banen og sprengte dem i lufta. Det brøt ut opptøyer på banen med det resultat at den andre kampen måtte avlyses.<ref>Shapiro (2009) s. 227-229, Butler (2006) s. 37</ref>

På begynnelsen av [[80-årene]] var musikksjangeren disco mer eller mindre død i USA. Disco-bevegelsen forsvant ned i undergrunnen og levde videre i sjangre som [[Hi-NRG]], [[house]], [[garage]], [[techno]], [[hiphop]], [[post-disco]] og [[rhythm and blues]].<ref>Brewster og Broughton (2006) s. 202: «As had happened befor and would happen again, the clubland motor went back underground and another period of intense creativity was set in motion. Despite its demise, disco would live on in numerous other dance forms. As we'll see, hi-energy, house, garage, techno and hip hop are all reconstructions, deconstructions or selective evolutions of disco - the primal parent of the modern dancefloor.»</ref> I Europa døde aldri discoen helt. Musikksjangeren levde videre i form av [[Italo disco]] og som integrert del av europeisk pop-musikk.<ref>Shapiro (2009) s. 270: «Disco may have been tarred and feathered, drawn and quartered in the US, but disco never died in Europe. Instead, disco became part, if not the basis, of the continent's pop framework.»</ref>

Mot slutten av [[90-årene]] oppstod [[nu-disco]], en form for instrumental disco produsert med moderne produksjonsteknikker og elektroniske instrumenter, som er populær i Europa og Australia. Siden [[00-årene]] har Norge hatt en egen [[Oslo-disco]]-scene.

==Disco-hits fra ikke-discoartister==
Mange ikke-discoartister spilte inn discosanger da discomusikken var på sitt mest populære, noen ganger etter press fra plateselskapene som ville tjene penger. Dette gjaldt blant andre:<ref>Discoguy. [http://www.disco-disco.com/disco/history.shtml «The Disco History Page»] i: ''Disco-disco.com'': «All of a sudden EVERYONE wanted to be a part of the growing Disco scene. Even "unlikely" people/groups like Kiss ("I was made for lovin' you"), Cher ("Take Me Home"), Rod Stewart ("Da Ya Think I'm Sexy?") and the Rolling Stones ("Miss You") wanted their part of the action.»</ref>

* [[The Eagles]] «One of These Nights» 
* [[The Rolling Stones]] «Miss You» 
* [[Kiss]] «[[I Was Made for Lovin' You]]»
* [[Cher (artist)|Cher]] «Take Me Home» 
* [[The Grateful Dead]] «Dancing in the Streets»
* [[Dolly Parton]] «Baby I'm Burnin'»
* [[Toto (band)|Toto]] «Hold the Line»
* [[Queen (band)|Queen]] «[[Another One Bites the Dust]]» 
* [[Blondie (band)|Blondie]] «Heart of Glass»
* [[Rod Stewart]] «Do Ya Think I'm Sexy?»
* [[Bill Anderson]] «I Can't Wait Any Longer»
* [[Dr. Hook]] «When You're in Love with a Beautiful Woman»

==Se også==
* [[Italo disco]]
* [[Hi-NRG]]
* [[Synth pop]]
* [[Euro-dance]]
* [[Nu-disco]]
* [[Disco polo]], polsk musikksjanger

==Referanser==
<references/>

== Litteratur == 
* Brewster, Bill og Broughton, Frank (2006): ''Last Night a DJ Saved My Life (updated): The History of the Disc Jockey''. London: Headline.
* Brook, K. A. (2013): [http://www.discosavvy.com/diversesounds.html «A Diversity of Sounds in Disco Music»] i: [http://www.discosavvy.com/diversesounds.html ''Disco Savvy'' (nettsted)] 
* Butler, Mark J. (2006): ''Unlocking the Groove: Rhythm, Meter, and Musical Design in Electronic Dance Music''. Indiana University Press.
* Shapiro, Peter (2009): ''Turn The Beat Around : The Secret History of Disco''. London: Faber and Faber

== Eksterne lenker == 
* Allmusic. [http://www.allmusic.com/subgenre/disco-ma0000002552 «Disco»], ''[[Allmusic|Allmusic.com]]''
* Discoguy. [http://www.disco-disco.com/disco/history.shtml «The Disco History Page»], ''Disco-disco.com''
* Sondre Åkervik (6. juni 2014) [http://www.bt.no/bergenpuls/Homo-opproret-som-larte-oss-a-danse-3133433.html «Homo-opprøret som lærte oss å danse»], ''Bergens Tidende''
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Disco| ]]