Redigerer Diplomati

[[Fil:Antoine de Favray - Portrait of Charles Gravier Count of Vergennes and French Ambassador, in Turkish Attire - Google Art Project.jpg|miniatyr|Bilateralt stammer fra ordningen med at herskere sender representanter, diplomater, til hverandre. Her ses den franske [[ambassadør]] Charles Gravier, greve av Vergennes, i osmansk drakt. Han ble sendemann til [[Det osmanske rike]] i 1755. Maleria av Antoine de Favray fra 1766, nå i [[Pera-museet]] i [[Istanbul]]]]
[[Fil:The_United_Nations_Secretariat_Building.jpg|miniatyr|Multilateralt diplomatisk arbeid skjer i internasjonale organisasjoner som [[FN]], som har hovedkontor i New York {{Byline|Steve Cadman}}]]
[[File:Symmetry of Diplomacy.jpg|thumb|Ger van Elk, ''Symmetry of Diplomacy'', 1975, Groninger Museum.]]
'''Diplomati''' er det system som er utviklet for å ivareta den formelle kontakten mellom stater.

Diplomatiet kan defineres som de teknikker en [[stat]] benytter for å ivareta sine interesser utenfor sine egne grenser, og omfatter derfor både ''bilateral'' kontakt mellom to stater, og ''multilateralt'' arbeid i internasjonale organisasjoner som [[FN]] eller [[Organisasjonen av amerikanske stater|OAS]]. Retorisk betraktet kan diplomati defineres som ''utførelsen av en [[utenrikspolitikk]], krig unntatt''. 

For diplomat som yrkestittel, se ''[[diplomat]].''  

== Historie: Fra bilateralt til multilateralt diplomati ==
Diplomatiet har røtter i oldtiden, da herskere begynte å sende representanter, såkalte [[diplomat]]er,  til hverandre. På 1400-tallet innførte [[de italienske bystatene]] en fast representasjon. 

Ordene diplomati og diplomat er avledet av ordet ''[[diplom]]'', som i denne sammenhengen betyr et rettslig dokument, tilsvarende dagens bruk av ordet ''traktat''.

Før andre verdenskrig var det i regelen bare stormaktene som utvekslet [[ambassadør]]er og som dermed hadde etablert [[ambassader]] hos hverandre. Stormaktenes representanter i andre stater og andre staters representanter hadde lavere rang og ble kalt [[minister]]. Representasjonene ble kalt [[legasjon]]er. Fra 1930-tallet begynte land i [[Sør-Amerika]] å utveksle ambassadører seg imellom, en praksis som spredte seg.<ref>[[Iver B. Neumann]] og [[Halvard Leira]]: ''Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005'', Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 543.</ref> I dag kalles i hovedregelen alle lands øverste utsending til et annet land ambassadør, med unntak av landene i [[Samveldet av nasjoner]], som utveksler [[Høykommissær (Samveldet)|høykommissærer]].

Tradisjonelt var diplomati et tosidig forhold mellom stater og dermed begrenset til samarbeid mellom en stat og en annen. Dette kalles ''bilateralt diplomati''. Unntaket fra det bilaterale diplomatiet var enkeltstående internasjonale kongresser, der flere stater møttes for å drøfte og avgjøre spørsmål av felles interesse for alle, slik som ved omfattende fredsslutninger som den som endte med [[freden i Westfalen]] i 1648 eller [[Wienerkongressen]] 1814–1815. Denne type flersidig diplomati kalles ''multilateralt diplomati''. Etter [[første verdenskrig]] og med etableringen av [[Folkeforbundet]] kom det multilaterale diplomati inn i fastere og mer permanente former. Diplomati ble i hovedsak multilateralt ved etableringen av [[De forente nasjoner]] og tilknyttede mellomstatlige organisasjoner som [[Verdensbanken]] i 1945.<ref>Sigvald Hauge og Iver B. Neumann: ''Hva er diplomati'', Oslo: Universitetsforlaget, 2011, s. 11.</ref>

Til store, internasjonale konferanser møter deltagerstatene med sendelag, [[Delegasjon (diplomati)|delegasjoner]]. Etter hvert som det multilaterale diplomati gjennom mellomstatlige organisasjoner har blitt viktigere, har statene også opprettet fast diplomatisk representasjon ved disse organisasjonenes hovedkvarter. Også disse stasjonene kalles delegasjoner, en betegnelse som også benyttes for diplomatiske stasjoner opprettet av [[Den europeiske union]]. 

== Norge ==
I norsk historie var retten til en selvstendig utenriksrepresentasjon &ndash; den såkalte [[konsulatsaken]] &ndash; en av de utløsende faktorer da [[Stortinget]] i [[1905]] vedtok å oppløse unionen med Sverige. I internasjonal sammenheng var [[Wienerkongressen]] av stor betydning for utviklingen av diplomatisk praksis.

[[Utenriksdepartementet (Norge)|Utenriksdepartementet]] har ansvar for Norges forhold til fremmede stater. Norges representasjon i fremmede stater kalles [[ambassade]]r, og ledes av en [[ambassadør]]. Den norske diplomatiske rangorden er som følger: ambassadør, [[minister]], [[ministerråd]], [[ambassaderåd]], [[ambassadesekretær]] (av første,annen eller tredje grad), [[attaché]]. Norges representasjon ved internasjonale organisasjoner kalles en ''[[Norges faste delegasjoner til internasjonale organisasjoner|fast delegasjon]]'', og ledes på samme måte av en ambassadør. «[[Utenriksstasjon]]» er en samlebetegnelse på alle statlige kontorer utenfor statens egne grenser der det arbeider minst én tjenestemann med diplomat- eller konsulstatus. Samlebetegnelsen kan deles i diplomatiske stasjoner – ambassader, delegasjoner (og tidligere også [[legasjon]]er) – og konsulære stasjoner – generalkonsulater, konsulater, visekonsulater, og konsularagenturer, inkludert valgkonsulatene (de honorære konsulatene) der det vanligvis ikke arbeider utsendte tjenestemenn.<ref>[[Iver B. Neumann]] og [[Halvard Leira]]: ''Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005'', Oslo: Pax Forlag, 2005.</ref>

Til den norske utenrikstjenesten, hjemme i Utenriksdepartementet og utenlands, [[Utenriksdepartementets aspirantkurs|utdannes ''aspiranter'']] internt i departementet. Ved opptak bør aspiranter ha gjennomført høyere utdanning, ha gode kunnskaper i engelsk, og bred allmenndannelse.

Det finnes et internt, uformelt hierarki for hvilke utenriksstasjoner som regnes blant de mest attraktive. Faktorene som avgjør en stasjons attraktivitet er omfanget av og enigheten i vedkommende lands forhold til Norge, foruten mer praktiske forhold som ambassadørbolig og lignende. Blant de mest attraktive regnes stasjonene i Danmark, Storbritannia, Tyskland, USA og FN.

== Annet ==
I overført betydning betyr ''diplomati / diplomatisk'' evnen til å løse en sak uten opptrapping av konflikt, og med størst mulig grad av forståelse og gjensidig respekt mellom partene.

== Se også ==
* [[Utenrikstjenesten]]
* [[Diplomat]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Sigvald Hauge & Iver B. Neumann: ''hva er DIPLOMATI''. Oslo, Universitetsforlaget (2011).
* ''Norsk utenrikspolitikks historie''. 6 bd. Universitetsforlaget, 1995-97.
* Iver B. Neumann og Halvard Leira ''Aktiv og avventende: utenrikstjenestens liv 1905-2005'' Oslo: Pax Forlag (2005)
* Harold Nicolson ''Diplomacy'', Institute for the Study of Diplomacy (1988) ISBN 0934742529
* G.R. Berridge ''Diplomacy: Theory and Practice'', Palgrave Macmillan; 3rd edition (2005) ISBN 1403993114

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dep/forbindelser.html?id=447053 Norges diplomatiske forbindelser]
* [http://www.e-ir.info/?p=549 «Small State Diplomacy»], artikkel om små lands utfordringer mht diplomati, artikkel fra e-International Relations (engelsk)

{{Diplomati}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Diplomati| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]