Redigerer Diana (gudinne)

[[Fil:Diane de Versailles - Musée du Louvre AGER Ma 589.jpg|thumb|Statue av Diana som befinner seg i [[Louvre]], ''Galerie des Caryatides''.]]
'''Diana''' (bokstavelig «himmelsk» eller «guddommelig») var i [[romersk mytologi]] jaktens gudinne, assosiert med ville dyr og skogen, og i særlig grad [[månen]]. I litteraturen svarte hun til den greske gudinnen [[Artemis]], skjønt i kulten var hun [[italisk]], ikke gresk, i sin opprinnelse. Diana ble dyrket i [[romersk religion]] og dyrkes i dag i italiensk [[nyhedendom]] og ''stregheria'' (en form for italiensk ''[[wicca]]'', av ''strega'' = «[[heks]]»<ref>[https://dictionary.cambridge.org/dictionary/italian-english/strega ''strega'' = «heks», cambridge.org]</ref>). Diana var kjent som en jomfrugudinne og beskytter av [[jomfru]]er og kvinner generelt. Hun var en av de tre jomfruelige gudinnene, Diana, [[Minerva]] og [[Vesta (gudinne)|Vesta]], som sverget å ikke gifte seg.

Ett av hennes viktigste trekk var [[kyskhet]]. [[Eik]]elunder var særlig hellige for henne. Diana og hennes tvillingbror, solguden [[Apollon]], ble født på øya [[Dilos]] i [[Egeerhavet]] som barn av [[Jupiter (gud)|Jupiter]] og [[Leto]]. Diana utgjorde en triade med to andre romerske guddommer: nymfen [[Egeria]], som er Dianas tjener, assisterende [[jordmor]] og knyttes til [[Numa Pompilius|kong Numa]]; og [[Hippolytos|Virbius]], en skoggud.

== Etymologi ==
Diana (uttales med lang «i» og «a») er en [[adjektiv]]form utviklet fra ''*divios'', korresponderende til senere ''divus'', ''dius'', som i ''Dius Fidius'', ''Dea Dia'' og intetkjønnformen ''dium'' i betydningen «himmelen».<ref>Dumezil, G. (1974): ''La religion Romaine archaique'', Paris, del 3, kapittel 1</ref> «Diana» er også tenkt avledet av ''*Diwjana'' fra ''*diw-yo-'', jfr. [[protoindoeuropeisk]] ''*dyeu-'' «å skinne»,<ref>[https://www.etymonline.com/word/Diana «Diana», ''etymonline.com]</ref> et naturlig navn for solgudens tvillingsøster. [[Rot (ord)|Rotordet]] ''*d(e)y(e)w'' med betydning «klar himmel» eller «dagslys», jfr navnet til den [[Vedisk mytologi|vediske]] guden Dyaus og det [[latin]]ske ordet for «gud», ''deus''; norsk «dag» og latin ''dies.
[[Fil:Houdon-diana.jpg|thumb|Jegerinnen Diana, av [[Jean-Antoine Houdon|Houdon]], [[Louvre]].]]
== Teologi ==
Bildet av Diana er komplekst og viser ulike arkaiske trekk. Ifølge [[Georges Dumézil]]<ref>Dumezil, G. (1974): ''La religion Romaine archaique'', Paris, del 3, kapittel 1</ref> har hun egenskapene til en «uranisk», dvs. «himmelsk», gud med et særegent vesen, i [[religionshistorie]]n kjent som en «rammegud». Slike guder beholdt sine opprinnelige trekk som fjerne himmelguder, og ble ikke som andre himmelguder ''dei otiosi'',<ref>Eliade, M.: ''Traite' d'histoire des religions''</ref> fortidige eller glemte guder,<ref>[http://www.bookrags.com/research/deus-otiosus-eorl-04/ ''Deus Otiosus'']</ref> ettersom de ikke ble oppfattet som tilstedeværende makter i menneskelivet. 

Diana himmelske aspekt er synlig i hennes forbindelse til lyset, utilgjengelighet, jomfruelighet, bolig på høye fjell og [[hellig lund|hellige lunder]]. Diana representerer den guddommelige verden (''dium'') med sitt uavhengige og ufølsomme vesen, sin likegyldighet eller nøytralitet til jordiske saker som menneskers eller samfunns skjebner, mens hun på samme tid sikret kongers etterfølgelse og menneskehetens overlevelse ved å beskytte fødende kvinner og jordmødre. Disse funksjonene er åpenbare i de tradisjonelle institusjoner og kulter som er knyttet til gudinnen:

#Institusjonen [[rex Nemorensis]], Dianas ''sacerdos'' i den [[Ariccia|arikiske]] skog som holdt sin posisjon inntil noen andre utfordret og drepte ham i en duell etter å ha brukket av gren fra et bestemt tre i skogen. Den åpne etterfølgelsen avslører gudinnens karakter og misjon som en garanti for fortsettelsen av den kongelige status gjennom påfølgende generasjoner.<ref>Ovid: ''Fasti'' III, 262-271</ref> Den samme mening var innbefattet i hennes funksjon som skjenket kongeverdigheten er bevitnet av fortellingen til [[Titus Livius]] om forutsigelsen av at riket gikk til den personen  som kunne ofre til henne en særskilt vakker ku.<ref>Titus Livius: ''Ab urbe condita'' I, 3-7</ref>
#Diana ble også dyrket av kvinner som søkte å bli gravide eller ba om en lett og trygg fødsel. Denne formen for dyrkelse er bevitnet av arkeologiske funn av [[votivgave|votivfunn]] av statuetter i hennes helligdom i [[nemus Aricinum]] foruten også av oldtidskilder, eksempelvis [[Publius Ovidius Naso|Ovid]].<ref>Ovid Fasti III,262-271</ref>

I henhold til Dumezil kan funksjonen til rammeguden bli sporet i den indiske episke helt som er bildet av den vediske guden [[Dyaus Pita]]: etter å ha forsaket verden, det vil si i rollen som far og konge, han igjen fått egenskapen som udødelig vesen, skjønt han behold plikten å sikre at hans dynasti hadde alltid barn og en konge for hver generasjon. Den [[norrøn]]e guden [[Heimdall]] utførte en tilsvarende eller analog funksjon: han er født først og vil dø sist. Også han gir eller oppretter kongeverdigheten og den første konge, og skjenker ham kongelig forrett. Diana er en kvinnelig gud, men har nøyaktig de samme funksjoner, bevare menneskeheten gjennom barnefødsler og sikre kongelig rekkefølge.

Dumezils fortolkning synes å bevisst ignorere den til [[James G. Frazer]] som forbinder Diana i hennes kongelige funksjon med den mannlige gud [[Janus (mytologi)|Janus]] som et guddommelig par,<ref>Frazer, J. (1922): ''The Golden Bough'', kapitlene. 1, 12, 16</ref> hvor hans beskrivelse av typen rammegud vil passe med hans egen fortolkning av den italiske guden Janus svært godt. Fazer gir imidlertid en helt forskjellig fortolkning av paret Diana-Janus: han identifiserer det med det guddommelige, himmelske paret Jupiter-Juno og forbinder disse figurene til den religiøse indoeuropeiske kompleks som binder kongeverdigheten til trærnes kult, særlig eik. I denne fortolkningslinjen er institusjonen [[Rex Nemorensis]] og hans rituale beslektet til temaet om den dødende gud og kongene av mai måned.<ref>Frazer, J. (1912): ''Dying gods; Geza Roheim Animism, Magic and The Divine King'' London, 1972, del 3, (se særlig kapittel «The king of May»)</ref>

== Fysisk beskrivelse ==
Diana er i kunsten ofte vist som en ung pike, mellom 13 og 19 år. Det var antatt at hun hadde et ærlig ansikt som [[Afrodite]] med høy kropp, slang, smale hofter og et høyt forhode. Som en jaktens gudinne bar hun en meget kort tunika slik at hun lett kunne løpe og jakte, og ble ofte avbildet mens hun holdt en bue, bar en kogge om skulderen og i følge med en jakthund, tidvis også med jaktbytte. Men framstilt som månens gudinne bar hun en lang kappe, tidvis et slør som dekket hodet. I begge tilfeller ble hun ofte portrettert mens hun bar en månekrone.

== Dyrkelse ==
Dianas festival var den [[13. august]]<ref>Datoen sammenfalt med grunnleggelsedatoene som ble feiret ved Aricium. Gordon, Arthur E.: «On the Origin of Diana», ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'' 63 (1932, ss. 177-192) p 178.</ref> da kong [[Servius Tullius]], selv født som slave, dedikerte hennes helligdom på [[Aventinerhøyden]] på midten av 500-tallet f.Kr. Plassert her og således plassert på utsiden av ''pomerium'' betyde at Dianas kult forble «utenlandsk», tilsvarende som med [[Bacchus]]; hun ble aldri offisielt «overført» til Roma slik som [[Juno]] ble det etter at [[Veii]] ble herjet og plyndret. Det synes som om hennes kult hadde sin opprinnelse i [[Ariccia]]<ref>Hennes kult ved Ariccia ble først attestert i den latinske litteraturen av [[Cato den eldre]] i et bevart sitat av den sene grammatikeren [[Priscianus Caesariensis]] (Priscian). Spekulasjonen om en gresk opprinnelse for kulten i Ariccia er utelukkende basert på et litterært ''topos'' (argument). Gordon 1932:178 note, og s. 181</ref> hvor hennes prest, Rex Nemorensis forble. Der ble det holdt enkle utendørshelligdommer, noe som var felles for alle de italiske stammene.<ref>''Commune Latinorum Dianae templum'' i Varro, ''Lingua Latina'' v.43; kulten der var av ''antiqua religione'' i Plinius den eldres ''Naturhistorie'', xliv. 91, 242.</ref> som Roma søkte å få inn i en forbud som byen skulle lede. Diana i skogen ble snart gjennomgripende hellenisert,<ref>Aspektet ''Potnia Theron'' av den hellenistiske Artemis er representert i [[Capua]] og [[Signia]], to greske byer på [[Magna Graecia]], på 400-tallet f.Kr.</ref> «en prosess som kulminerte med at Diana sto ved Apollos side på den første lectisternium i Roma».<ref>Gordon 1932:179.</ref> Diana ble sett på med stor ærbødighet av de lavere klassene og slavene i Roma. Slavene kunne motta asyl i hennes templer. Dette fakta er vanskelig å tolke. Wissowa foreslo at forklaringen kunne være at de første slavene til romerne må ha vært latinere fra nabostammene.<ref>Sitert av Dumezil (1974): ''La religion romaine archaique Paris'', del 3, kapittel 1</ref>

Selv om en del romerske patroner beordret etterligninger i marmor av særlig den anatoliske «Diana» fra [[Artemistempelet i Efesos]] ble Diana ofte avbildet for dannede romere i hennes greske skikkelse. Om hun var fulgt av en [[dåhjort]], slik som ''[[Diana av Versailles]]'' (se illustrasjon), var det i vesen av å være jaktens gudinne. Dåhjorten kan også være en skjult referanse til myten om [[Aktaion]], en jeger i [[gresk mytologi]] som så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham til en [[hjort]] og lot sine jakthunder jakte på ham til han var drept.

Dyrkelsen av Diana er nevnt i ''[[Bibelen]]''. I ''[[Apostlenes gjerninger]]'' ropte metallsmedene i [[Efesos]] som mislikte [[apostelen Paulus]] prekener om [[kristendom]]men, «Stor er efesernes Artemis!»<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=ACT&chapter=19 Apostlenes gjerninger 19:28] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=ACT&chapter=19 |date=20111123155233 }}.</ref>

== Helligdommer ==
Diana var gammel gudinne som var felles for alle latinske stemmer. Det er mange helligdommer som var dedikert til henne i de landområdene som var befolket av latinsk talende folk. Det første er antatt å ha vært nær Alba (Italia)|Alba før byen ble ødelagt av romerne.

Skoghelligdommen ved Ariccia i nærheten av innsjøen Nemi, [[Lago di Nemi]] (''Nemorensis Lacus''), var en latinsk forbund slik det er bevitnet av en dedikasjonsinnskrift sitert av Cato.<ref>Cato: ''Origins'' fr.62: «Lucum Dianum In nemore Aricino Egerius Baebius Tusculanus dedicavit dictator Latinus. Hi populi communiter: Tusculanus, Aricinus, Laurens, Coranus, Tiburtis, Pometius, Ardeatis, Rutulus.»</ref>

Diana hadde en helligdom i Roma på Aventinerhøyden, i henhold til tradisjon dedikert av kong Servius Tullius. Dens plassering er bemerkelsesverdig ettersom Aventinerhøyden ligger utenfor ''[[pomerium]]'', det vil si byens opprinnelige område, for å overholdt tradisjonen om at Diana var en gudinne felles for alle latinere og ikke eksklusiv for romerne.

Andre kjente helligdommer er:
* Dianas tempel i [[Évora]] i [[Portugal]].
* Colle di Corne i nærheten av [[Tusculum]]<ref>Plinius den eldre: ''Naturalis Historia'' XVI, 242</ref> hvor hun er referert til med det arkaiske latinske navnet ''deva Cornisca'' og hvor det har eksistert et ''[[collegium]]'' som dyrket henne.<ref>CIL, 975; CIL XIV,2633</ref>
* Fjellet Algidus, også i nærheten av Tusculum<ref>Horace, Carmina, I, 21, 5-6; Carmen Saeculare</ref>
* Ved [[Lavinium]]<ref>CIL XIV,2112</ref>
* Ved [[Tivoli (Italia)|Tivoli]] hvor hun ble referert til som ''Diana Opifera Nemorensis''.<ref>CIL, 3537</ref>
* Den hellige skog som er nevnt av [[Titus Livius]]<ref>Titus Livius (Livy): ''Ab urbe condita'' XXVII, 4</ref> ''ad computum Anagninum'' (i nærheten av [[Anagni]]).

== Referanser ==
<references />


== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Romersk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske gudinner]]
[[Kategori:Jomfrugudinner]]
[[Kategori:Apostlenes gjerninger]]