Redigerer Det tysk-romerske rike

{{Infoboks tidligere land2
|lokalt navn             = Heiliges Römisches Reich (tysk) <br />Sacrum Romanum Imperium (latin)
|tradisjonelt langt navn = Det hellige romerske rike av den tyske nasjon
|kortnavn                = Det tysk-romerske rike
|kontinent               = Europa
|region                  = Sentral-Europa
|land                    = Tyskland og Østerrike
|
|periode                = [[Middelalderen]]<br />[[Renessansen]]<br />[[Tidlig moderne tid]]
|status                 = [[Føderasjon|Føderalt]] [[imperium]]
|statustekst            = 
|styreform              = [[Valgmonarki]], [[keiserrike]]
|
|<!--- Opphav og fall, hendelser, år og datoer --->
|
|år start               = 962
|år slutt               = 1806
|
|hending før            = <!--- Valgfri: Viktig hending før «hending start»--->
|dato før               = 
|hending start          = [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto den store]] blir kronet til keiser
|dato start             = [[2. februar]] [[962|962 e. kr.]] 
|hending1               = [[Konrad II av det tysk-romerske rike|Konrad II]] blir konge av Burgund
|dato hending1          = [[2. februar]] [[1033]]
|hending2               = [[Freden i Augsburg]]
|dato hending2          = [[25. september]] [[1555]]
|hending3               = [[Freden i Westfalen]]
|dato hending3          = [[24. oktober]] [[1648]]
|hending4               = [[Napoleonskrigene]]
|dato hending4          = [[1803]]&ndash;[[1815]]
|hending slutt          = [[Frans II av Det tysk-romerske rike|Frans II]] abdiserte
|dato slutt             = [[6. august]] [[1806]]
|hending etter          = Etablering av [[Rhinforbundet]]
|dato etter             = [[12. juli]] [[1806]]
|idag                   = {{flagg|Belgia|lenke}}<br />{{flagg|Frankrike|lenke}}<br />{{flagg|Italia|lenke}}<br />{{flagg|Kroatia|lenke}}<br />{{flagg|Liechtenstein|lenke}}<br />{{flagg|Luxembourg|lenke}}<br />{{flagg|Nederland|lenke}}<br />{{flagg|Polen|lenke}}<br />{{flagg|Slovenia|lenke}}<br />{{flagg|Sveits|lenke}}<br />{{flagg|Tsjekkia|lenke}}<br />{{flagg|Tyskland|lenke}}<br />{{flagg|Østerrike|lenke}}
|
|<!--- Flagg --->
|f1                     = Frankerriket
|flagg f1               = <!--- Default: "Flag of {{{p1}}}.svg" (størrelse 30) --->
|e1                     = Sveits
|flagg e1               = Flag of Switzerland.svg
|fil e1                 = <!--- Bruk: [[Fil:Sin escudo.svg|20px|tekst]] --->
|e2                     = De forente Nederlandene
|flagg e2               = Prinsenvlag.svg
|e3                     = Rhinkonføderasjonen
|flagg e3               =
|e4                     = Keiserdømmet Østerrike 
|flagg e4               = Flag of the Habsburg Monarchy.svg
|e5                     = Det første franske keiserdømmet
|flagg e5               = Flag of France.svg
|e6                     = Kongedømmet Italia
|flagg e6               = Flag of the Napoleonic Kingdom of Italy.svg
|e7                     = Kongeriket Preussen
|flagg e7               = Flag of the Kingdom of Prussia (1803-1892).svg
|e8                     = Liechtenstein
|flagg e8               = Flag of Liechtenstein (1719-1852).svg
|
|flagg                  = Banner of the Holy Roman Emperor without haloes (1400-1806).svg
|flaggtype              = Den tysk-romerske keisers banner etter 1400
|
|våpen                  = Quaterionenadler David de Negker.jpg
|symbol                 = 
|symboltype             = [[Våpen (heraldikk)|Våpenskjoldet]] «Quaterionenadler» 
|
|kart                   = Holy Roman Empire ca.1600.svg
|karttekst              = Det tysk-romerske rike rundt 1630, med dagens grenser markert
|
|hovedstad              = Ingen formell hovedstad
|hovedstad eksil        = <!-- Om status=Eksil -->
|
|nasjonalmotto          = 
|nasjonalsang           = 
|språk                  = 
|religion               = [[Cuius regio, eius religio]]<br /><small>etter [[freden i Augsburg]] [[1555]]</small>
|valuta                 = 
|
|<!--- Titler og navn på ledere og nestledere --->
|leiar1                = [[Liste over tysk-romerske monarker|Tysk-romerske keisere]]
|år leiar1             = <!--- År i teneste --->
|leiar2                = 
|år leiar2             = 
|leiar3                = 
|år leiar3             = 
|leiar4                = 
|år leiar4             = 
|tittel leiar          = Keiser
|representant1         = <!--- Navn for representant for statsoverhodet--->
|år representant1      = <!--- År i tjeneste --->
|representant2         = 
|år representant2      = 
|representant3         = 
|år representant3      = 
|representant4         = 
|år representant4      = 
|tittel representant    = <!--- Default: «Leiar»--->
|nestleiar1            = <!--- Navn på statsminister --->
|år nestleiar1         = <!--- År i teneste --->
|nestleiar2            = 
|år nestleiar2         = 
|nestleiar3            = 
|år nestleiar3         = 
|nestleiar4            = 
|år nestleiar4         = 
|tittel nestleiar      = <!--- Default: «Statsminsister» --->
|
|<!--- Lovgjevingsmakt--->
|lovgjevingsmakt        = <!--- Navn på lovgivende makt --->
|hus1                 = <!--- Navn på førstekammer --->
|type hus1            = <!--- Default: «Overhus»--->
|hus2                 = <!--- Navn på andrekammer --->
|type hus2            = <!--- Default: «Underhus»--->
|
|<!--- Areal og folketal for enkelte år --->
|stat år1             = <!--- statistikkåret, enten areal, folketall eller begge --->
|stat areal1          = <!--- areal i kvadratkilometer (uten komma eller mellomrom)--->
|stat innb1           = <!--- folketal (uten komma eller mellomrom), folketettheten blir rekna ut om arealet også er ført opp --->
|stat år2             = 
|stat areal2          = 
|stat innb2           = 
|fotnotar             = 
}}
{{Tyskhistorie}}
{{koord|50|00|N|11|35|E|dim:2000km|vis=tittel}}
'''Det tysk-romerske rike''' (formelt '''Det hellige romerske rike''', senere '''Det hellige romerske rike av den tyske nasjon'''; [[latin]] ''Sacrum Imperium Romanum Nationis Germanicae'', [[tysk språk|tysk]] ''Heiliges Römisches Reich, ofte forkortet HRR''), var [[rike]]t og [[stat]]sdannelsen som oppsto som en følge av at det [[karolingisk]]e [[Frankerriket|Øst-Frankerriket]] ble dannet gjennom [[traktaten i Verdun]] i [[843]]. Det tysk-romerske rike eksisterte i nesten et årtusen frem til det ble oppløst etter [[Napoléon Bonaparte]]s initiativ i [[1806]]. Den siste tysk-romerske keiseren var [[Frans II av Det tysk-romerske rike|Frans II]] som [[Abdikasjon|abdiserte]] og avskaffet riket i 1806 under [[Napoleonskrigene]]. 

I [[Tyskland]] kalles det tysk-romerske rike oftest som «det gamle riket» ''(das Alte Reich)''. Før oppløsningen av riket omfattet det mesteparten av dagens Tyskland, [[Tsjekkia]] ([[Bøhmen]]), [[Østerrike]], [[Liechtenstein]], [[Slovenia]], [[Belgia]] og [[Luxembourg]]. Også store områder av dagens [[Polen]] og deler av [[Nederland]] og [[Kroatia]], samt deler av [[Frankrike]] og [[Italia|Nord-Italia]] var en del av riket.

Riket forstod seg som en etterfølger etter det antikke [[Romerriket]] og tok i bruk flere av dets symboler. Det hadde en særstilling overfor [[paven]], som hadde sine røtter i samarbeidet mellom pavedømmet og [[karolingerne]], og bidro, til tross for et tidvis anstrengt forhold til pavestolen, til å sikre eksistensen av [[kirkestaten]] som omfattet selve byen [[Roma]] som riket tok sitt navn etter. Ettertidens dom over Det tysk-romerske rike har lenge vært hard, det ble avfeid som en lite effektiv samling av eneveldige småstater. De siste tiårene har historikere sett på forholdet mellom småstater og overstatlighet, i et område med store religiøse og kulturelle forskjeller, med et annet blikk, sett i lys av fremveksten av  [[Den europeiske union]] (EU).

Riket var egentlig en videreføring av to eldre statsdannelser, Frankerriket og dets etterfølger det østfrankiske riket, men dets historie regnes likevel fra år 962 evt.

== «Hellig» ==

Selv om uttrykket «sacrum» («hellig») i forbindelse med det middelalderske romerske keiserdømmet ikke oppsto før i 1157 under [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I Barbarossa]],<ref>Peter Moraw,  ''Heiliges Reich'', i ''Lexikon des Mittelalters'', München & Zürich: Artemis 1977–1999,  bind 4,  spalte 2025–2028.</ref> er det [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto den store]] som ble kronet til konge over [[Tyskland]] i 962, som vanligvis blir ansett for å være den første [[Liste over tysk-romerske monarker|tysk-romerske keiseren]]. Otto var den første keiseren over det imperiet som ikke var en del av det tidligere [[Karolingerne|karolingiske dynastiet]].<ref>Martin Arbage, ''Otto I'' i ''Medieval Italy: An Encyclopedia'' (Routledge, 2004), side 810 [http://books.google.com/books?id=spKxJeHJgTAC&pg=PA810&dq=%22Otto+can+be+considered+the+first+ruler%22&lr=&as_drrb_is=q&as_minm_is=0&as_miny_is=&as_maxm_is=0&as_maxy_is=&as_brr=0 online]: «Otto can be considered the first ruler of the Holy Roman empire, though that term was not used until the twelfth century.»</ref>

I [[1254]] ble første gang navnet ''Sacrum Imperium Romanum'' (''Heiliges Römisches Reich'') benyttet, et navn som understreket motsetningen til det tidligere [[Hedenskap|hedenske]] romerriket, men som også ga en sakral begrunnelse for tyske herskeres overherredømme over «Aftenlandet» (''Abendland'', den vestlige verden). Tillegget «av den tyske nasjon» (''Nationis Germanicae'') kom til i senmiddelalderen. Frem til 1806 var Tysklands offisielle navn ''Heiliges Römisches Reich deutscher Nation'' ((Det) Hellige romerske rike av den tyske nasjon).

I et dekret fra 1512  uttalte [[Köln]]s forsamling at navnet offisielt var endret til '''Det hellige romerske rike av den tyske nasjon''' ([[tysk]]: ''Heiliges Römisches Reich Deutscher Nation'', [[latin]]: ''Imperium Romanum Sacrum Nationis Germanicæ'').<ref>Peter Hamish Wilson, ''The Holy Roman Empire, 1495–1806,'' MacMillan Press 1999, London, side 2; [http://www.london.diplo.de/Vertretung/london/en/06/German_20History/Holy__Roman__Empire/Background__seite.html The Holy Roman Empire of the German Nation] {{Wayback|url=http://www.london.diplo.de/Vertretung/london/en/06/German_20History/Holy__Roman__Empire/Background__seite.html |date=20120229173411 }} på den tyske ambassaden i Londons nettside</ref>

== Territorium ==
{|
|[[Fil:HRR.gif|mini|left|Utvikingen av Det tysk-romerske rike]]
Territoriet til dette flerkulturelle riket varierte gjennom historien, men dets høydepunkt kom samtidig med kongedømmet Tyskland, [[Italias historie under senantikken og middelalderen|Det middelalderske kongedømmet i Italia]],  kongedømmet Burgund, i det meste av rikets historie besto det av en rekke mindre enheter, [[fyrstedømme]]r, [[hertugdømme]]r, [[fylke]]r og [[Fri riksstad|frie riksstader]], og en rekke andre mindre enheter.

Til tross for navnet, i det meste av rikets historie var ikke [[Roma]] en del av Det tysk-romerske rike.

Områdene innenfor Det tysk-romerske riket var i forhold til dagens europeiske stater, områder innenfor [[Tyskland]] (bortsett fra [[Sydslesvig]]), [[Østerrike]] (bortsett fra [[Burgenland]]), [[Den tsjekkiske republikk]], [[Sveits]] og [[Liechtenstein]], [[Nederland]], [[Belgia]],  [[Luxembourg]], og [[Slovenia]] (bortsett fra [[Prekmurje]]), en rekke sentrale områder i det østlige [[Frankrike]] (særlig [[Artois]], [[Alsace]], [[Franche-Comté]], [[Savoie]] og [[Lorraine]]), det nordlige [[Italia]] (hovedsakelig [[Lombardia]], [[Piemonte]], [[Emilia-Romagna]], [[Toscana]] og [[Syd-Tirol]]), og det vestlige [[Polen]] (hovedsakelig [[Schlesien]], [[Pommern]] og [[Neumark]]).
|}

== Struktur ==
Det tysk-romerske rike var ingen nasjonalstat, men en overnasjonal statsdannelse som besto av et konglomerat av land i vest- og Sentral-Europa. Styreformen var føderal-monarkisk med en keiser som ble valgt av en gruppe [[kurfyrste]]r (valgfyrster) bestående av de mektigste fyrster innenfor riket og kronet av [[pave]]n i [[Roma]]. De enkelte fyrstene hadde stor grad av uavhengighet og riket hadde preg av et løst forbund. Fra [[høymiddelalderen]] hadde keiseren mistet det meste av styringen med vasallene. Særlig i Øst-Franken gikk oppløsningen langt og fyrstene (hertugene) styrte sine len som selvstendige land. 

Etterhvert besto riket av flere hundre fyrstedømmer og land der keiserembetet var svakt og spilte liten rolle. Riket ble svekket av [[reformasjonen]] og [[religionsfreden i Augsburg]] ga fyrstene rett til å velge om de skulle være protestanter eller katolikker. [[Freden i Westfalen]] i [[1648]] trakk opp nye grenser og keiseren fikk sin makt ytterligere svekket. Etter Westfalen ble fyrstene ansett som statsoverhoder for hvert sitt land.<ref name="Birkenes">{{ Kilde bok | forfatter = Birkenes, Jon  | utgivelsesår = 1997 | tittel = Vår felles fortid | isbn = 8205236585 | utgivelsessted =Oslo | forlag = Gyldendal undervisning | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017061307044 | side = }}</ref><ref name="spor" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Øvrelid, Ragnar | utgivelsesår = 1985 | tittel = Før 1850 | isbn = 8205144559 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062708053 | side = }}</ref>

Det fantes enkelte sentrale institusjoner, som [[Riksdagen (Det tysk-romerske rike)|Riksdagen]],<ref name="spor">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Spor i tid | isbn = 8203137210 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010051208053 | side = }}</ref> Rikskammerretten, Rikshoffrådet og i krigssituasjoner en felles Riksarmé, men ingen sentral regjering eller egentlig hovedstad.<ref>Hobson 2015, s. 77, 79</ref> Særlig etter [[freden i Westfalen]] i [[1648]] var riket blitt mest et løst forbund av tyske territorier<ref name="Birkenes" /> – eller som [[Voltaire]] spottet: «Hverken hellig, romersk eller et rike». Et tettere samarbeid strandet som regel på de store fyrstenes egenrådighet og til slutt på motsetningsforholdet mellom [[Preussen]] og [[Østerrike]].<ref name=":0">Hobson 2015, s. 77</ref>

== Institusjoner ==
[[Fil:Banner of the Holy Roman Emperor with haloes (1400-1806).svg|mini|left|150px|Det keiserlige banner fra 1400]]
{{utdypende|Keisere av det tysk-romerske rike}}
=== Det keiserlige banner ===
[[Fil:Flag of the Holy Roman Empire (1200-1350).svg|mini|left|150px|«St. Georgsflagg» ble særlig brukt i krig, fra ca. 1200-1350]]
[[Fil:Weltliche Schatzkammer Wien (189)2.JPG|mini|170px|Den keiserlige krone fra midten av 1100-tallet]]
Det tysk-romerske rikets flagg var ikke et [[nasjonalflagg]] i tradisjonell forstand, men et keiserlig [[banner]] som ble brukt av keiseren. Fargene var svart og gull, men motiv en svart ørn på en gyllen bakgrunn.

Fra slutten av 1200-tallet eller fra tidlig 1300-tallet, var klørne og nebbet farget rød. Fra tidlig på 1400-tallet ble det benyttet en [[dobbeltørn]].<ref name="HRE">{{cite web |url=http://www.fotw.net/flags/de_roman.html |title=Holy Roman Empire |work=[[Flags of the World]] |accessdate=2010-11-20 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110519075918/http://fotw.net/flags/de_roman.html |archivedate=2011-05-19 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-11-20 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110519075918/http://fotw.net/flags/de_roman.html |arkivdato=2011-05-19 |url-status=død }}</ref>

Det ble også benyttet et rød og hvitt flagg, særlig da riket deltok i [[korstog]]ene. Flagget som ble benyttet ble kalt «St. Georgsflagg» og hadde et [[Georgskors]], et hvitt kors på rød bakgrunn tilsvarende, men motsatt med fargesetting som [[Englands flagg|det engelske flagget]].<ref name="HRE" /> Rødt og hvitt var også fargene som ble benyttet av [[Hansaforbundet]].

Kombinasjoner av det keiserlige bannere og røde/hvite felter ble også brukt av de frie riksstedene i deres byflagg.

Gjennom historien brukte Det tysk-romerske rike en rekke ulike [[Heraldikk|heraldiske]] uttrykk. Dette kom særlig fram i riksvåpenet, hvor en tolkning på et [[tresnitt]] fra [[1510]] fremstiller dette som en såkalt «Quaterionenadler», en riksørn som holder 56 riksvåpnene til de ulike keiserlige statene i riket i grupper av fire på de oppslåtte vingene til en [[dobbeltørn]], med de syv kurfyrstene på toppene og ørnen holder også oppe et [[krusifiks]] med den korsfestede [[Jesus Kristus|Kristus]].

=== Konge av romerne ===
{{utdypende|Konge av romerne}}
Tittelen ''konge av romerne'' ([[latin]]: ''Rex Romanorum'') ble benyttet av de tysk-romerske keiserne etter at de hadde blitt bekreftet som keisere, men før de hadde blitt kronet av paven. Tittelen impliserte en keiserlig rolle som var anerkjent av paven.

Tidligere hadde tittelen ''Rex Teutonicorum'' («konger av tyskerne») blitt benyttet fram til [[Henrik II av Det tysk-romerske rike|Henrik II]] som var den første som tok tittelen ''konge av romerne'' i bruk.

Tittelen ''konge av romerne'' ble også brukt som tittel for en arving til keisertronen som ble valgt mens keiseren fremdeles levet. Imidlertid hendte det at ikke alle som ble valgt til konge av romerne ble kronet til keiser.

Etter kroningen som hellig romersk keiser (og noen ganger før det) ble tittelen erstattet med det keiserlige ''semper Augustus'' («alltid Augustus», eller «alltid majestetisk», «alltid opphøyet», «alltid større», fra lat. ''augere'').

=== Riksstender ===
Blant [[Riksumiddelbarhet|riksumiddelbare personer]] skilte man mellom ''riksstendene'' (entall ''riksstand'', tysk ''Reichsstand'') og resten, hvor ''riksstender'' var kjennetegnet ved at de var representert i den tysk-romerske riksdagen. Innen riksstendene ble det videre skilt mellom personer med ''virilstemme'' og slike med ''kuriatsstemme''. En virilstemme innebar personlig møterett og egen stemme ved riksdagen (av latin ''vir'' = «mann», dvs. «en stemme per mann»). Riksstender uten virilstemme var på riksdagene representert via et kollegium som delte på en felles såkalt kuriatsstemme.

==== Kurfyrster ====
[[Fil:Balduineum Wahl Heinrich VII.jpg|mini|De syv kurfyrstene som velger [[Henrik VII av Det tysk-romerske rike|Henrik VII]], på et pergament fra 1341, fra hovedarkivet i [[Koblenz]]]]
{{utdypende|Kurfyrste}}
Kurfyrstene ([[tysk]] ''Kurfürst'', av middelhøytysk ''kur'', 'valg' og ''fürste'' 'fyrste', [[latin]] ''princeps elector imperii'' eller ''elector'') var de fyrstene i Det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og fra [[1200-tallet]] var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: ''kure'') av [[konge av romerne|romersk konge]].<ref name=":2" /> Den som ble valgt til [[romersk konge]] ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk [[keiser]] (frem til 1500-tallet av paven i [[Roma]]).

==== Riksfyrster ====
{{utdypende|Riksfyrste}}
Riksfyrstene (tysk ''Reichsfürst'', latin ''princeps regni'') var i Det tysk-romerske rike et [[adel]]ig statsoverhode med personlig stemme (''[[virilstemme]]'') i riksdagen. Riksfyrstens territorium var [[riksumiddelbar]]t, dvs. ikke underlagt andre [[lensherre]]r enn keiseren.

Det fantes både geistlige og verdslige riksfyrster. De geistlige fyrstene omfattet [[fyrsterkebiskop]]er og [[fyrstbiskop]]er, men også enkelte [[riksprelat]]er ble opphøyet til riksfyrstestanden. Blant de verdslige riksfyrstene var opprinnelig [[Böhmens regenter|kongen av Böhmen]], rikets [[hertug]]er samt [[markgreve|mark]]-, [[pfalzgreve|pfalz]]- og [[landgreve]]r.

==== Riksprelater ====
[[Fil:Göz_AnselmII.jpg|mini|Riksprelaten [[Anselm Schwab]], abbed i [[Salem kloster]], malt foran en riksørn i 1749 av [[Gottfried Bernhard Göz]]]]
{{utdypende|Rikskloster}}
Riksprelatene (tysk ''Reichsprälat'') var overholdet i [[Rikskloster|riksklostrene]] som var [[riksumiddelbar]]e [[Kloster|klostre]]. Klosterets overhode var ikke underlagt andre [[lensherre]]r enn keiseren. Dermed var riksklostre strengt tatt selvstendige [[stat]]er inne riket. Den verdslige [[jurisdiksjon]]en ble imidlertid ofte ivaretatt av [[fogd]]er i nabostatene.

Noen få riksprelater fikk tildelt [[fyrste]]rang, og bar dermed tittelen ''fyrste[[prost]]'', ''fyrste[[abbed]]'' eller ''fyrste[[abbed]]isse'' (''Fürstprobst'', ''Fürstabt''/''Fürstäbtissin''). Noen av disse hadde personlig stemmerett (''[[virilstemme]]'') i riksdagen på lik linje med andre [[riksfyrste]]r (abbedene av [[Corvey]], [[Kempten]], [[Prüm]], [[Stavelot|Stablo]], prostene av [[Ellwangen]], [[Berchtesgaden fyrsteprosti|Berchtesgaden]], [[Wissembourg|Weißenburg]]). De øvrige riksprelatene møtte ikke selv ved riksdagene, men delte på totalt to stemmer. Stemmene ble ivaretatt av to riksprelater som hadde blitt valgt til leder for hver sin «prelatbenk» (den «rhinske» respektive «schwabiske benken» – ''Rheinische'' og ''Schwäbische Prälatenbank'').

==== Riksgrevskaper ====
{{utdypende|Riksgrevskap}}
Riksgrevskaper (tysk: ''Reichsgrafschaft'') var [[riksumiddelbar]]e [[grevskap]]. Riksgreven var ikke underlagt andre [[lensherre]]r enn keiseren. Dermed var riksgrevskaper selvstendige [[stat]]er.

Rundt 1521 fantes det 144 riksgrevskaper. Tallet sank til 99 innen 1792 fordi grevehus døde ut eller ble opphøyet til [[riksfyrste]]rangen, eller fordi riksgrevskap ble [[mediatisering|mediatisert]] (dvs. slått sammen med større nabostater) eller forlot riket. På den andre siden kom enkelte nye riksgrever til ved delingen av grevehus eller på grunn av opphøyelser til riksgrevestanden. Ved oppløsningen av Det tysk-romerske rike mistet begrepet sin betydning og mange riksgrevskaper sin selvstendighet.

==== Frie rikssteder ====
[[Fil:Holy Roman Empire 1648 Imperial cities.png|mini|Det tysk-romerske riket etter [[freden i Westfalen]] ([[1648]]). Frie rikssteder er markert med rødt. Noen frie rikssteder, som [[Nürnberg]] kunne råde over store områder]]
{{utdypende|Fri riksstad}}
Frie rikssteder (eller ''fri riksby''; tysk ''freie Reichsstadt'') var riksumiddelbare [[by]]er. Byens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var frie rikssteder selvstendige [[stat]]er. Det var byer som [[Nürnberg]], [[Frankfurt am Main]], [[Hamburg]] og [[Bremen]].<ref>Hobson 2015, s. 78</ref> De kunne imidlertid ikke møte på [[riksdagen]]e, men utgjorde samlet «De frie riksstedenes kollegium». Dette hadde to stemmer, fordelt på en «[[Rhinen|rhinsk]]» og en «[[Schwaben|schwabisk]] benk» (''Rheinische'' og ''Schwäbische Bank''). Den første omfattet også de nordtyske frie riksstedene.

Opprinnelig betegnet ''fri stad'' og ''riksstad'' to ulike status, men forskjellen mistet etter hvert sin betydning, slik at samlebetegnelsen «frie og rikssteder» ble til «frie rikssteder».

==== Andre riksstender ====

===== Riksriddere =====
{{utdypende|Riksridder}}
Riksridderne (tysk ''Reichsritter'') var [[ridder]]e ([[ritter]]e) som lå direkte underlagt riket. Ridderen, hans familie og undersåtter var altså ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksriddernes territorier (''[[herlighet]]er'') strengt tatt selvstendige [[stat]]er, selv om de var små og ofte bare omfattet en [[borg]] eller noen få bygninger med tilhørende land. Riksridderne var imidlertid ikke regnet som [[riksstand]] og kunne ikke møte på riksdagene.

Med grunnleggelsen av [[Rhinforbundet]] i [[1806]] ble tittelen avskaffet og riksriddernes territorier ble innlemmet i nabostatene ([[mediatisering|mediatisert]]).

===== Rikslandsby =====
{{utdypende|Rikslandsby}}
Rikslandsbyene (tysk ''Reichsdorf'') var riksumiddelbar [[landsby]]. Landsbyens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var rikslandsbyene strengt tatt selvstendige stater. De kunne imidlertid ikke møte på riksdagene, og var heller ikke representert i [[fri riksstad|riksstedenes]] kollegium.

På det meste fantes det over 120 rikslandsbyer og riksgods, som var spredt rundt i riket, men hadde sin største tetthet i sydvest, altså hohenstaufernes stamterritorium i [[Schwaben]]. Rikslandsbyene representerte de gjenværende kongelige/keiserlige territoriene og hans personlige følgesmenn ([[vasall]]er).

=== Riksdagen ===
[[Fil:Augsburger-Reichstag.jpg|mini|Riksdagen i [[Augsburg]] [[25. juni]] [[1530]]]]
{{utdypende|Riksdagen (Det tysk-romerske rike)}}
Samtlige territorier i riket hadde foretredelsesrett for Riksdagen og var i denne forbindelse oppdelt i et antall rikskretser og tre, senere fire, stender. Den danske kongen hadde som hertug av [[Holsten]] sete i Riksdagen fra 1487, og den svenske som hertug av [[Vorpommern]], fyrstbiskop av [[Bremen]] og fyrstbiskop av [[Verden (Aller)|Verden]] sete fra 1648. Flere av fyrstene hadde besittelser utenfor riket, såsom markgreven av [[Brandenburg]], som samtidig var hertug, senere konge, av [[Preussen]], og erkehertugen av [[Østerrike]], som samtidig var konge av [[Ungarn]]. Da det var langt over 1000 territorier, kunne Riksdagen anta en anselig størrelse. Derfor reduserte man bestemmelsesretten, slik at ikke hele riksdagen skulle involveres i enhver beslutning. Det tysk-romerske rike er av noen blitt sammenlignet med [[EU]].

=== Rikskretser ===
{{utdypende|Rikskrets}}
Rikskretsene var de regionale gruppene av statene inne riket. Formålet for inndelingen var å bygge opp et mer strukturert forsvar, å organisere den keiserlige skatteinnkrevingen. Også Riksdagen ble også i noen grad organisert etter rikskretser.

Hver rikskrets hadde sin egen forsamling kalt ''Kreistag''. Medlemmene av disse forsamlingene fikk ikke automatisk medlemskap i Riksdagen.

=== Rikshoffsrådet og Rikskammerretten ===
[[Fil:Wetzlar Reichskammergericht 2003.jpg|mini|Rikskammerrettens bygning i [[Wetzlar]]]]
{{utdypende|Rikskammerretten}}
Riket hadde to rettsinstanser som til en viss grad konkurrerte med hverandre; Rikshoffsrådet (tysk:''Reichshofrat '') i [[Wien]] og Rikskammerretten i [[Wetzlar]]. Den første ble etablert av keiser [[Maximilian I av Det tysk-romerske rike|Maximilian I]] i [[1497]] på grunnlag av et ansatt råd fra middelalderen som en rival til Rikskammerretten (tysk: ''Reichskammergericht '') som ble grunnlagt av riksdagen i Worms to år tidligere og som keiseren opplevet hadde blitt tvunget på ham av riksdagen.

Rikskammerretten hadde noe mer begrensede fullmakter, eksempelvis dømte den ikke i kriminalsaker, med mindre det ble stilt spørsmål om de strafferettslige prosedyrene var fulgt på en riktig måte. Rikskammerretten arbeidet særlig med saker tilknyttet de føydale forholdene og saker mellom de ulike statene innen riket.

=== Rikshær ===
I den såkalte riksmatrikkelen fra Riksdagen i [[Worms]] i [[1521]] ble det fastslått at alle [[Riksumiddelbarhet|riksstenderne]] i riket var forpliktet til å stille et visst antall tropper til en rikshær («Reichheer»), samt hvilket beløp med penger for å underholde denne hæren som måtte betales. Selv om denne fordelingen ble noe justert med tiden, dannet denne fordelingen med små endringer grunnlaget for organiseringen av en rikshær («Reichsheeresverfassung»). Vedtaket fra 1521 bygget på tidligere vedtak fra Riksdagen i Nürnberg i 1422, og fulgt opp og videreutviklet i de senere riksdagene.

Mens rikshæren var en mobiliseringshær fra distriktene, eksisterte det også en keiserlig hær som var en stående hær som fulgte keiseren.

== Historie ==
[[Fil:Otto the Great.jpg|mini|Detalj fra ''Magdeburger Reiter'' («Magdeburg-rytteren»): en [[sandstein]]-statue fra rundt 1240, tradisjonelt antatt å være et portrett av den første keiseren, [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto den store]]]]
Med kroningen av frankerkongen [[Karl den store]] til [[keiser]] av pave [[Leo III (pave)|Leo III]] i Roma i år [[800]] ble forbindelsen knyttet til det gamle [[Romerriket|romerske keiserriket]],<ref>http://www.historyworld.net/wrldhis/PlainTextHistories.asp?historyid=aa35</ref><ref>{{Kilde www |url=http://history-world.org/charlemagne.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-11-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20101120091302/http://history-world.org/charlemagne.htm |arkivdato=2010-11-20 |url-status=død }}</ref><ref>{{cite book | last= Pagden | first = percy | title = World's at War: The 2,500-Year Struggle Between East and West | url= https://archive.org/details/worldsatwar2500y00pagd | publisher = Random House | year = 2008 | edition = First | page = [https://archive.org/details/worldsatwar2500y00pagd/page/147 147] }}</ref> hovedsakelig for han hadde blitt innsatt gjennom den tradisjonelle keiserlige kroningen av [[pave]]n. Dette forble en viktig institusjon innen Det tysk-romerske rike fram til 1500-tallet.<ref>{{cite book | last= Bryce | first = James | title = The Holy Roman Empire | publisher = Macmilan | year = 1968}}</ref> Karl den stores politikk om «renovatio Romanorum imperii» (gjenoppliving av [[Romerriket]]) fortsatte i det minste i teorien som den offisielle posisjonen i riket fram til det ble oppløst i 1806.

=== Dannelse ===
Den karolingiske keiserlige kronen ble utfordret av herskerne i både det vestlige [[Frankerriket]] (Frankrike) og det østlige Frankerriket (Tyskland). Både den vestlige [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]] og den østlige [[Karl den feite]] prøvde å nå denne kronen. Men etter at Karl den fete døde i [[888]], brøt [[karolingerne|det karolingiske dynastiet]] sammen og kom aldri tilbake. Ifølge [[Regino av Prüm]] prøvde hver av partene uten hell å velge ny hersker. Den siste med slik arverett til den tysk-romerske keiserkronen var [[Berengar av Friuli]] som døde i [[924]].

Stamhertugdømmene [[alamannerne|Alemannia]], [[Bayern]], [[Franken]] og [[Stamhertugdømmet Sachsen|Sachsen]] valgte den frankiske [[Konrad I av Tyskland|Konrad]] som deres leder i 911, i stedet for en karolinger. Hans etterfølger, sachseren [[Henrik I av Sachsen|Henrik fuglefangeren]] styrte fra 919 til 936, Han utnevnte sin sønn Otto som sin etterfølger, og han ble valgt til konge i 936. Otto lot seg krone i [[Aachen]], som hadde vært Karl den stores hovedstad. Dette var et bevisst valg med den hensikt å knytte bånd til [[Frankerriket]] i dets storhetstid. Gjennom giftemål fikk Otto også kontroll over store deler av det nordlige Italia. Han ble senere valgt som [[Otto I av det tysk-romerske rike|Otto I]] den store i [[962]]. Etter seieren i [[Lechfeldslaget]] i 955 hadde han allerede sikret seg kontrollen over store områder i dagens Ungarn før han ble kronet.

=== Middelalderen ===

Tidlige på 1000-tallet ble riket ikke primært oppfattet som «tysk», men som en «[[konføderasjon]]» av gamle tyske stammer av bayere, alemannere, frankere og sachsere. Riket som en politisk union overlevde først og fremst som følge av den sterke personlige innflytelsen til personligheter som Henrik fuglefangeren og Otto den store. Selv om de selv var valgt av de germanske stammene, klarte de å selv få utpeke deres etterfølgere blant sine egne arvinger.

Dette ble endret i 1024 da [[Henrik II av Det tysk-romerske rike|Henrik II]] døde uten arvinger, og [[Konrad II av det tysk-romerske rike|Konrad II]] ble valgt til ny keiser som den første i [[Salier-dynastiet]]. På denne tiden ble motsetningene mellom de tradisjonelle stammene og de mer territorielle kongen/keiserne mer synlige. Kongen hadde fram til dette tidspunktet tilbrakt tiden hovedsakelig i sine tradisjonelle hjemland, og dette endret seg noe under [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]] som etablerte flere residenser og utnevnte underlagte hertuger rundt i riket. Dette ble videreført under hans etterfølgere Henrik II, Konrad II og [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]]. På denne tiden ble det av denne grunn mer vanlig å referere til riket som et tysk rike («regnum Teutonicum»).

==== Investiturstriden ====
{{utdypende |Investiturstriden|Kanossagang}}
Forholdet til kirken var av helt avgjørende betydning for de første keiserne, men fra 1070-årene ble dette forholdet mer vanskelig da kirken selv ønsket en mer selvstendig kirke i forhold til de verdslige makthaverne. Også paven ble en del av denne endringen, og fra pave [[Gregor VII]] ble pavens keiserens største motstander. Konkret dreide striden seg om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren., og ble kalt [[Investiturstriden]] (av ''investitur'', den symbolske høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete). Den ble utløst da pave Gregor VII insisterte på å gjøre dette selv, mens keiser [[Henrik IV av Det tysk-romerske rike|Henrik IV]] svarte med å utfordre pavens legitimitet, blant annet ved å omtale paven som ''Hildebrand'' siden keiseren ikke hadde vært med på pavevalget, noe som tidligere hadde vært vanlig. Paven svarte med å [[Ekskommunikasjon|bannlyse]] Henrik IV, samtidig som at han ble ydmyket av at de tyske hertugene valgte [[Rudolf av Rheinfelden|Rudolf av Schwaben]] som ny konge i riket. Henrik IV måtte da i første omgang gi seg, gjennom den senere kjente [[Kanossagang]]en.

Striden pågikk i årene fra [[1075]] og varte fram til [[Wormskonkordatet]] i [[1122]].  Her fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.

Men denne striden fikk en varig virkning da keisernes gudegitte autoritet ble varig ødelagt, men enda viktigere var de at kirken hadde fått en uavhengig rolle innen rikets politiske system og ikke var underlagt den som til enhver tid var keiser.

==== Hohenstauferne ====
{{utdypende|Huset Hohenstaufen}}
Forholdet til paven skulle etter hvert like mye dreie seg om hvem som skulle ha makt i Italia, mer enn bispeutnevnelser. Videre var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje.

Men under det lange styret til [[huset Hohenstaufen]] (1138–1254) i Italia ble de tyske prinsene stadig sterkere og la til rette for en vellykket, fredelig innflytting østover av tyske bønder, handelsmenn og andre til området som var tynt befolket av [[Slavere|vestslavere]] eller ubebodd. Denne langsomme germaniseringen av områdene østover kom ikke på grunnlag av en ekspansiv, bevisst tysk imperialisme, men førte til at Det tysk-romerske rikes innflytelse østover etter hvert økte, blant annet i områder som [[Pommern]] og [[Schlesien]], også gjennom giftemål med den vestlaviske befolkningen. [[Den tyske orden]] ble invitert av Preussen ved hertug [[Konrad av Masovia]] til å kristne [[gammelprøysserne]] i 1226. [[De tyske riddernes ordensstat]] (tysk: Deutschordensstaat) og deres senere tyske etterfølgere i Preussen var imidlertid aldri en formell del av Det tysk-romerske rike.

=== Renessansen===
{{utdypende|Renessansen|Religionsfreden i Augsburg}}
Under keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] (1500–1558) var det både konflikter med hensyn til arvefølgen til den spanske tronen, men det var særlig stridigheter knyttet til religion. Allerede før Karl V ble keiser hadde [[Martin Luther]] i [[1517]] satt i gang prosessen som førte fram til [[reformasjonen]]. På denne tiden så mange lokale hertuger reformasjonen og endringen i trosretningen som en mulighet til å utfordre den sterke stillingen til keiser Karl V. Dette første til at Det tysk-romerske riket ble splittet langs religiøse linjer, hvor særlig nord og øst, med mange av de viktige byer som [[Strasbourg]], [[Frankfurt am Main]] og [[Nürnberg]] ble protestantiske, mens sør og vest forble hovedsakelig katolske.

=== Barokken ===
[[Fil:Holy Roman Empire 1648.svg|mini|Det tysk-romerske riket etter [[freden i Westfalen]], 1648]]
Allerede på [[1600-tallet]] var prosessen mot oppløsning av riket på gang, både [[tredveårskrigen]] og ikke minst den etterfølgende [[freden i Westfalen]] i 1648 ga områdene innen riket tilnærmet full uavhengighet. Traktatene som omtales som freden i Westfalen var både avtaler som avsluttet krigen, men dannet også forfatningen til Det tysk-romerske rike.<ref name=":1">Hobson 2015, s. 76</ref> Avhengig av hvordan man summerte sammen de ulike delene av Det tysk-romerske rike, så var antallet stater totalt rundt 350.<ref name=":0" /> Formelt ble Habsburgerne valgt til keiser av ni kurfyrster, reelt arvet de stort sett tittelen, men uten å kunne benytte det som grunnlag for å etablere en felles stat.<ref name=":2" />

[[Sveits|Den sveitsiske konføderasjonen]], som allerede i 1499 hadde fått en delvis uavhengighet, samt [[Nederland|Det nordlige Nederland]] under [[Filip IV av Spania]] forlot Det tysk-romerske rike. Fra dette tidspunktet eksisterte den keiserlige overbygningen i realiteten kun i navnet og statene internt opptrådte fritt i forhold til hverandre, og blant de få restriksjonene som eksisterte var at de ikke kunne danne allianser mot keiseren. I denne situasjonen valgte [[Huset Habsburg|habsburgerne]] å konsolidere sine områder i både Østerrike og andre steder.

Freden i Westfalen markerte slutten på en katastrofal tid for Sentral-Europa. Før tredveårskrigen (i 1620) hadde befolkningen innen Det tysk-romerske rike vært på rundt 20 millioner mennesker. Krigens herjinger førte til at det ble halvert, og det nådde først samme antall innbyggere i 1750. Fredsavtalen inngått i Westfalen ledet til en 150-år relativt fredelig periode, frem til [[revolusjonskrigene]] (1792–1799).<ref name=":1" />

Habsburgerne posisjon ble styrket etter [[slaget ved Wien]] (også kjent som ''slaget ved Kahlenberg'') den [[12. september]] [[1683]] da [[Det osmanske rike|osmanene]] under [[Kara Mustafa]] ble knust av en tysk-polsk styrke under ledelse av [[Jan III Sobieski av Polen|Jan III Sobieski]]. Slaget gjorde slutt på tyrkernes beleiring av [[Wien]], og markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i [[Sentral-Europa]].<ref>Hobson 2015, s. 82–83</ref>

=== 1700-tallet ===
Etter hvert som Frankrike, særlig under [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] fikk en økende innflytelse i Sentral-Europa, ble habsburgerne stadig mer avhengige av at erkehertugen av Østerrike kunne utbalansere Preussen som hadde store territorier liggende innenfor riket. Gjennom 1700-tallet ble Habsburgerne involvert i en rekke europeiske konflikter, slike som [[den spanske arvefølgekrigen]], [[den polske tronfølgekrig]] og [[den østerrikske arvefølgekrig]]. Fra [[syvårskrigen]] (1756–1763) og frem til oppløsningen i 1806, ble det stadig økende krav om reform av Det tysk-romerske rike.<ref name=":1" />

Gjennom hele perioden fra 1740 og fram til oppløsningen ble Det tysk-romerske rike preget av den tyske rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen.<ref name=":0" /> Presset ble øket fra [[1792]], da [[revolusjonskrigene]] også førte til større endringer internt i riket, blant annet gjennom [[Reichsdeputationshauptschluss]].

=== Oppløsning ===
Da Napoléon Bonaparte kom til makten i Frankrike og invaderte Tyskland, for deretter å okkupere en stor del av de keiserlige landene, falt det tysk-romerske rike sammen.<ref>Hobson 2015, s. 74, 76</ref> [[Franz II av det tysk-romerske rike|Keiser Frans II]] la i 1806 ned kronen som tysk-romersk keiser. Samtidig utropte han seg til keiser av Østerrike.<ref name=":2">Hobson 2015, s. 82</ref>

== De etterfølgende tyske statsdannelsene ==
[[Fil:Deutscher Bund.svg|mini|[[Det tyske forbund]]]]
Fra 1792 utløste [[revolusjonskrigene]] politiske prosesser som medførte en langsom oppløsning av riket. [[Reichsdeputationshauptschluss]] var en serie av [[mediatisering]] og [[sekularisering]] i perioden 1795 til 1814 gjennom den senere delen av [[den franske revolusjon]] og [[Napoleonstiden]].<ref>Hobson 2015, s. 79</ref>

I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og et rundt {{formatnum:130000}} km² landområde delt på nytt etter Napoléon Bonapartes ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv. Etter Napoléon Bonapartes seier over Østerrike samme år (i [[slaget ved Austerlitz]]) ble [[Kongeriket Württemberg|Württemberg]] og [[Kongeriket Bayern|Bayern]], som hadde støttet Napoléon Bonaparte, opphøyet til kongeriker. De dannet kjernen i [[Rhinforbundet]], som formelt oppløste Det tysk-romerske rike da Napoléon Bonaparte etablerte Rhinforbundet i 1806.<ref>[http://www.snl.no/Tysk-romerske_rike Store norske leksikon]</ref> Flere områder av det tidligere tysk-romerske riket var imidlertid ikke med i dette.

På [[Wienerkongressen]] i 1815 etter seieren over Frankrike sluttet tyske stater seg igjen sammen i [[Det tyske forbund]] («Deutscher Bund»). Det tyske forbundet besto av 39 selvstendig og suverene stater.<ref name="Birkenes"/>

== Ettertidens vurdering ==

I over 150 år ble det Det tysk-romerske rike nedvurdert av historikere, politikere og andre. [[Stormakt]]ene mente Det tysk-romerske rike var en samling med latterlige småstater, uten evne til å hevde seg utenrikspolitisk. Liberale hevdet at standssamfunnet og eneveldet hadde stengt for mer representative, konstitusjonelle, styreformer, mens de nasjonale anså at oppsplittingen hadde hemmet Tysklands mulighet til å markere seg i Europa. Ved slutten av [[Napoleonskrigene]] (1803–1815) ønsket selv ikke de konservative seg tilbake til det gamle styret, og historikerne kunne underbygge hvorfor den negative omtalen var  rettferdig.<ref>Hobson 2015, s. 74</ref>

{{sitat|Takket være den politiske oppsplittingen levde de fleste tyskere tettere på og ble trukket er aktivt inn i, utøvelsen av makt enn noe annet europeisk folk, inkludert britene. [...] De politiske formene var aldri demokratiske, ofte oligarkiske eller aristokratiske, men de spredte myndighet langt nedover mot samfunnets røtter.|Professor Tim Blanning<ref name=":1" />}}

I de siste tiårene har en del historikere fremmet en annen vurdering, at Det tysk-romerske rike, med sine kompliserte institusjonelle strukturer, kan sees som en slags forgjenger for [[Den europeiske union]] (EU), med sistnevntes vekt på maktfordelingen mellom de deltakende statene. Disse historikerne ser «den føderative nasjonen» som den karakteristiske for [[Sentral-Europa]], med dets mange religiøse, språklige og politiske skillelinjer på kryss og tvers av statsgrensene. I dette store området ivaretok da de enkelte små fyrstedømmer og stater borgernes mest umiddelbare behov for fred og orden innad, mens Det tysk-romerske rike tok seg av fellesoppgaven, å sikre hele området utad.<ref>Hobson 2015, s. 75</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==
* Gotthard, Axel (2003): ''Das Alte Reich''. Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft, ISBN 3-534-15118-6
* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', [[Cappelen Damm Akademisk]], Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
* Schmidt, Georg (1999): ''Geschichte des Alten Reiches. Staat und Nation in der Frühen Neuzeit 1495 – 1806''. München: C.H.Beck, ISBN 3-406-45335-X

== Eksterne lenker ==

* [https://www.habsburger.net/ «Die Welt der Habsburger»], fra habsburger.net (tysk)

{{Portal|Tyskland}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tysk-romerske rike| ]]
[[Kategori:Tysklands historie|Hellige romerske rike av den tyske nasjon]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Etableringer i 962]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 960-årene]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1806]]
[[Kategori:Tidligere stater i Europa]]
[[Kategori:1806 i Det tysk-romerske rike| ]]