Redigerer Det osmanske rikes kapitulasjoner

[[File:16th century copy of the 1569 Capitulations between Charles IX and Selim II.jpg|thumb|Kopi fra 16. århundre av 1569-kapitulasjonene mellom [[Karl IX av Frankrike|Karl IX]] og [[Selim II]].]]
[[File:Draft of the 1536 Treaty negotiated between Jean de La Forest and Ibrahim Pacha expanding to the whole Ottoman Empire the privileges received in Egypt from the Mamluks before 1518.jpg|thumb|Utkast til 1536-kapitulasjonene fremforhandlet mellom den franske ambassadør [[Jean de La Forêt]] og [[Pargalı İbrahim Pasha|Ibrahim Pasha]] få dager før han ble myrdet, som utvidet til hele [[Det osmanske rike]] privilegiene mottatt i [[Egypt]] fra [[mamelukkene]] før 1518.]]
[[File:Capitulation between Venice and the Ottoman Empire signed 2 October 1540 following the Battle of Preveza.jpg|thumb|Kapitulasjon som gjenoppretter handelen mellom Republikken Venezia og Det osmanske rike, undertegnet 2. oktober 1540, etter [[Slaget ved Preveza]].]]
'''Det osmanske rikes kapitulasjoner'''  ([[osmansk]]:  قاپيتولاسيون Kapitülâsyon; også ''Ahdnâme'' / عهدنامه fra [[arabisk]] عهد ʿahd ‚løfte, ord‘ og [[farsi|persisk]] نامه nāme, ‚brev, skriv‘) var avtaler eller kontrakter mellom [[Det osmanske rike]] og flere kristne makter, spesielt [[Frankrike]]. Tyrkiske kapitulasjoner, eller ''[[ahidnâme]]''r, var generelt bilaterale, hvorved bestemte avtaler ble inngått av hver avtalepart overfor den andre, ikke bare innrømmelser.<ref>Når det gjelder faglige distinksjoner, gjelder en avtale, en noteutveksling eller en konvensjon for ett spesifikt emne; mens en traktat vanligvis omfatter flere saksforhold, enten kommersielle eller politiske.</ref>

De tyrkiske kapitulasjonene var bevilgninger gitt av påfølgende [[sultan]]er til kristne nasjoner, og ga rettigheter og privilegier til fordel for deres undersåtter som var bosatt i eller handlet i de angjeldende osmanske områder, etter forbilde av [[Det bysantinske rike]]s politikk overfor europeiske stater.

Ifølge disse kapitulasjonene ble handelsmenn som kom inn i det osmanske rike fritatt for lokal rettsforfølgelse, lokal skatt, lokal verneplikt og ransaking av hjemsted.

Kapitulasjonene ble opprinnelig gjort under det osmanske rikes tid som dominerende militærmakt, for å lokke til sog og oppmuntre til kommersiell utveksling med vestlige kjøpmenn. Men etter at de europeiske makter tiltok i militært velde, ble betydelige økonomiske og politiske fordeler gitt de europeiske makter av Det osmanske rike.<ref name=Bunton>{{cite book|last1=Cleveland|first1=William|last2=Bunton|first2=Martin|title=A History of the Modern Middle East|url=https://archive.org/details/historymodernmid00clev|url-access=limited|date=2009|publisher=Westview Press|isbn=978-0-8133-4374-7|page=[https://archive.org/details/historymodernmid00clev/page/n72 50]|edition=4}}</ref>
==Historie==
I første omgang ble kapitulasjoner gitt separat til hver kristen stat. Den første kapitulasjon ble avtalt i 1352 med [[Republikken Genova]], som opprettet fredelige forbindelser med Det osmanske rike. I 1380-fulgte [[Republikken Venezia]], under [[Mehmed II]] (regj. 1451–81)  [[Republikken Firenze]], under [[Bayezid II]] (regl. 1481–1512) [[kongedømmet Napoli]].

Dette var oppretteler av fredelige forbindelser med Det osmanske rike. Etterpå ble det innhentet nye kapitulasjoner som oppsummerte i ett dokument tidligere innrømmelser7konsesjoner, og tilføyde dem i generelle vendinger det som var blitt innrømmet til en eller flere andre stater; en stipulering som ble en «mest favorisert/e nasjon»/er-artikkel.

Rundt 1535 ble det foretatt en kapitulasjon av [[Suleiman den store]] angående Frankrike. Disse traktatene gjorde det lettere for europeiske ferdigvarer å komme inn på osmanske markeder, og ga visse skatte- og tollprivilegier til europeiske kjøpmenn, og til og med noen [[Ekstraterritoriell status|ekstraterritoriale juridiske rettigheter]] for å la den franske konsulen utøve jurisdiksjon i tvister som oppstod med franske kjøpmenn i stedet for de lokale islamske [[sharia]]<nowiki></nowiki>domstolene. Disse traktatene var generelt ikke ufordelaktige for det osmanske rike, så lenge osmanerne hadde en overlegen militær fordel.

Frankrike undertegnet sin første kapitulasjonstraktat med [[mamelukkene|mamelukksultanatet]] i [[Kairo]] i 1500, under [[kong Ludvig XII]]s styre.<ref>[https://archive.org/details/threeyearsincon04whitgoog/page/n182 ''Three years in Constantinople'' av Charles White s.139]</ref><ref>[https://archive.org/details/threeyearsincon04whitgoog/page/n190 ''Three years in Constantinople'' av Charles White s.147]</ref> Etter at tyrkerne erobret Egypt i [[den osmansk–mamlukkiske krig]] (1516–1517), opprettholdt osmanerne kapitulasjonene til franskmennene og anvendte dem i hele riket.

Den osmansk-franske traktat av 1740 markerte høydepunktet for fransk innflytelse i Det osmanske rike i det 18. århundre. I de påfølgende årene hadde franskmennene en uomtvistet posisjon i handel med [[Levanten]] og i transport mellom osmanske havner. Men de nesten samtidige osmanske kapitulasjoner til europeiske makter som [[Storbritannia]] og [[Holland]] (1737), [[kongeriket Napoli]] (1740), [[Danmark]] (1756) og [[Preussen]] (1761) oppveide og/eller balanserte kapitulasjonene som var blitt gitt Frankrike i 1740.<ref>Robert Olson: «The Ottoman-French Treaty of 1740». i ''Turkish Studies Association Bulletin'' (1991) 15#2 ss. 347-355 [http://www.jstor.com/stable/43385274 online] </ref>

==Status==
Kapitulasjoner betydde det som var ordnet under ''distinkte overskrifter'' (som «kapitler» i en tekst); det osmanske tyrkiske uttrykket var ''ahid nameh'' (عهيد نامه), mens en «traktat» var'' mouahede'' (معاهده). Sistnevnte antydet gjensidige konsesjoner, men førstnevnte ikke gjorde det - da var det for det overveiende tale om konsesjoner, ettergivelser.

Ifølge kapitulasjoner, og traktater som bekreftet dem, inngått mellom [[Høyporten]] og andre stater, var utlendinger bosatt i Tyrkia underlagt lovene i deres respektive land. Avtalenes for vaR cv ebn slik art at de osmanske handelsmenn i de europeiske stater ikke nøt noen handelsfortrinn. I det lange løp innebar dette at Det osmanske rikes økonomiske posisjon ble svekket stilt overfor europeisk konkurranse.<ref>Neumann: ''Ein besonderes Imperium (1512–1596)''. I: ''Kleine Geschichte der Türkei'', S. 134.</ref> I [[Parisfreden (1856)|Parisfreden av 1856]] ble riktig nok [[Høyporten]] inntatt i det europeiske maktsystem, staten ble støttet i sine betingede moderiseringstiltak, men kapitulasjonene bestod.<ref>Schölch: ''Wirtschaftliche Durchdringung und politische Kontrolle'', s. 409, s. 411.</ref>

Selv om de tyrkiske kapitulasjonene ikke i seg selv var traktater, fikk de ved etterfølgende bekreftelse kraft som kommersielt vedvarende i stedet for kun av personlig natur; konvertering av permissive til perfekte rettigheter; spørsmål om smuglergods og nøytral handel angitt i definitive termer.

==Avskaffelse==
Den 8. september 1914 opphevet Det osmanske rikes regjerende ''Komité for enhet og Fremskritt'' ensidig kapitulasjonene som en del av diplomatiske manøvrer med [[Tyskland]] og Storbritannia om hvorvidt Det osmanske rike ville gå inn i [[Første verdenskrig]]. Denne opphevelsen førte til en felles protest fra de tyske, østerriksk-ungarske, britiske, franske og russiske ambassadører. Vedtaket ble satt i kraft tidlig i oktober 1914.<ref>{{cite book |title=A Peace to End All Peace |last=Fromkin |first=David |year=2010 |at=Ch. 7 pt. III}}</ref>

Hva gjelder Tyrkia ble kapitulasjonene avskaffet ved [[Lausannetraktaten]] (1923), spesielt ved artikkel 28:

:''Hver av de høye kontraherende parter aksepterer herved, for så vidt det angår, fullstendig avskaffelse av kapitulasjonene i Tyrkia i enhvert henseende''.<ref>I tillegg til Tyrkia var også [[Det britiske samvelde]], [[Frankrike]], [[Italia]], [[Japan]], [[Hellas]], [[Romania]] og [[Kongedømmet Jugoslavia]] traktatspartnere.</ref>

Men de eksisterte fortsatt i det halvkoloniale Egypt. Der opprettholdt de tolv kapitulasjonsmaktene [[de blandede domstoler i Egypt|de blandede domstolene for egypterne under deres beskyttelse]] frem til 1949. Først da gikk denne retten over til den egyptiske staten. Kapitulasjonene i Egypt ble d også helt avsluttet i 1949 som fastsatt i [[Montreuxkonvensjonen om avskaffelse av kapitulasjonene i Egypt]] i 1937.<ref>[http://www.austlii.edu.au/au/other/dfat/treaties/1938/11.html Convention regarding the Abolition of the Capitulations in Egypt, Protocol, and Declaration by the Royal Egyptian Government]'' (Montreux, 8. mai 1936) Art 1.</ref>

==Liste over kapitulasjoner==
Kapitulasjonsavtaler og -traktater ble undertegnet med de følgende stater:<ref>Lucius Ellsworth Thayer: «The Capitulations of the Ottoman Empire and the Question of their Abrogation as it Affects the United States», ''The American Journal of International Law'', '''17''', 2 (1923): 207–33.</ref><ref>Philip Marshall Brown: [https://archive.org/details/foreignersintur00marsgoog ''Foreigners in Turkey: Their Juridical Status''] (Princeton University Press, 1914), s. 41.</ref>
*[[Republikken Venezia|Venezia]] (1454)
*[[Frankrike]] (1535, 1673, 1740)
*[[England]] (1579, 1675)
* [[Storbritannia]] (1809)
*[[De forente Nederlandene|Nederlandene]] (1612, 1634, 1680)
*[[Habsburgmonarkiet|Østerrike]] (1615?)
*[[Russland]] (1711, 1783)
*[[Sverige]] (1737)
*[[Kongedømmet Sardinia|Sardinia]] (1740, 1825)
*[[Danmark]] (1746 or 1756)
*[[Kongedømmet Preussen|Preussen]] (1761)
*[[Spania]] (1782)
*[[USA]] (1830)
*[[Belgia]] (1838)
*[[Hansaforbundet]] (1839)
*[[Portugal]] (1843)
*[[Hellas]] (1854 eller 1855)
*[[Brasil]] (1858)
*[[kongedømmet Bayern|Bayern]] (1870)

==Litteratur==
* Gérard Pélissié du Rausas: ''Le régime des Capitulations dans l'Empire ottoman'', éditions A. Rousseau, Paris, 1902]
* Mahmut Esat Bozkurt: ''Du régime des Capitulations ottomanes: leur caractère juridique d'après l'histoire et les textes'', éditions Stamboul, Fribourg, Suisse, 1928. (Thèse présentée en 1918 à la faculté de l'Université de Fribourg pour l'obtention du grade de docteur en droit.)
* Géraud Poumarède: « Négocier près la Sublime Porte. Jalons pour une nouvelle histoire des capitulations franco-ottomanes », ''i'' Lucien Bély (dir.), ''L'Invention de la diplomatie : Moyen Âge - Temps modernes'', Paris, Presses universitaires de France, 1998, p. 71-85.
* Güneş Işiksel: « Les capitulations accordées à la nation française en 1569. Essai de contextualisation et édition critique », ''Turcica'', n° 53, 2022, s. 135-171.
* Ahmad, F. "Ottoman perceptions of the capitulations 1800-1914," ''Journal of Islamic Studies'', 11,1 (2000), 1-20.
* {{cite book
 | last = Boogert 
 | first = Maurits H. van den
 | title = The capitulations and the Ottoman legal system: qadis, consuls, and beraths in the 18th century
 | year = 2005
 | publisher = [[Brill Publishers|Brill]]
 | location = [[Leiden]]
 | no-pp = true
 | page = xvi, 323p
}}

* {{cite book
 | last = Hoyle
 | first = Mark S. W. 
 | title = Mixed courts of Egypt
 | year = 1991
 | publisher = Graham & Trotman
 | location = [[London]]
 | no-pp = true
 | page = xxvii, 206p
}}
* {{cite book
 | editor = Maurits H. van den Boogert |editor2=Kate Fleet
 | title = The Ottoman capitulations: text and context
 | year = 2003
 | publisher = Istituto per l'Oriente C.A. Nallino
 | location = [[Rome]]
 | pages = vii, [575]-727, 14p. of plates : ill., facsims
}}
* [[Anh Nga Longva|Longva, Anh Nga]]: "From the Dhimma to the Capitulations: Memory and Experience of Protection in Lebanon." in ''Religious Minorities in the Middle East: Domination, Self-Empowerment, Accommodation'' (2012): 47-70. [http://library.oapen.org/bitstream/handle/20.500.12657/38049/9789004216846_webready_content_text.pdf?sequence=1#page=58 online]
* Olson, Robert: "The Ottoman-French Treaty of 1740" ''Turkish Studies Association Bulletin'' (1991) 15#2 pp. 347-355 [http://www.jstor.com/stable/43385274 online] 
* Vlami, Despina: ''Trading with the Ottomans: The Levant Company in the Middle East'' (Bloomsbury, 2014).
* Klaus Kreiser, Christoph K. Neumann: ''Kleine Geschichte der Türkei''. [[Bundeszentrale für politische Bildung]], Bonn 2006, ISBN 3-89331-654-X.
* Alexander Schölch: ''Wirtschaftliche Durchdringung und politische Kontrolle durch die europäischen Mächte im osmanischen Reich (Konstantinopel, Kairo, Tunis)'' I: ''Geschichte und Gesellschaft'', Heft 1, 1975, s. 404–446.

==Referanser==
<references/>

[[Kategori:Økonomisk historie]]
[[Kategori:Det osmanske rike]]