Redigerer Det fjerde korstog

{{korstog}}
'''Det fjerde korstog''' ([[1202]]–[[1204|04]]); på 1800-tallet ble det vanlig å omtale korstoget i 1202 som «det fjerde korstog», enda den opprinnelige hensikten var å erobre [[Egypt]], heller enn det [[muslim]]ske [[Jerusalem]]; og korstogets utfall ble i stedet erobringen og plyndringen av det kristne [[Konstantinopel]] i april 1204.<ref>Svenungsen, Pål Berg: «korstog» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 15. mars 2024 fra [https://snl.no/korstog]</ref> Dette regnes som den siste handling i [[Det store skisma 1054|det store skisma]] mellom det [[gresk-ortodokse kirke]] og [[den romersk-katolske kirke]], og beskrives ofte som en av de mest lønnsomme plyndringer av en by i historien; og samtidig den mest vanærende.<ref>Phillips: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', intro., xiii).</ref> 

== Bakgrunn ==
Etter nederlaget med [[det tredje korstog]] ([[1189]]–[[1192]]) var det liten interesse i [[Europa]] for enda et korstog mot muslimene. Jerusalem var nå kontrollert av [[Ajjubide-dynastiet]] som hersket over hele [[Syria]] og [[Egypt]], unntatt noen få kystbyer fortsatt kontrollert av korsfarerkongedømmet Jerusalem, nå sentrert i [[Akko]]. Det tredje korstoget hadde også etablert et kongedømme på [[Kypros]]. Etter at [[pave Innocens III]] overtok [[Den hellige stol|pavestolen]] i [[1198]], oppfordret han sterkt til et nytt korstog som ble målet for hans [[pontifikat]]. Hans oppfordring ble stort sett ignorert av europeiske monarker: [[Tyskland|tyskerne]] var i opposisjon til pavemakten, mens [[England]] og [[Frankrike]] lå i krig med hverandre. 
[[File:Bust_of_Enrico_Dandolo._Panteon_Veneto;_Istituto_Veneto_di_Scienze,_Lettere_ed_Arti.jpg|thumb|Byste av [[Enrico Dandolo]], [[doge]] i [[Venezia]].]]
Men presten Fulco av Neuilly oppfordret iherdig til et nytt korstog; han døde i 1202, men ble ansett som så from at hans etterlatte klær ble ansett for å ha helbredende kraft ved berøring.<ref>[https://runeberg.org/nfbi/0061.html «Fulco av Neuilly»,] ''[[Nordisk familjebok]]</ref> I 1199 lyktes det å organisere en korsfarerhær under en [[ridderturnering]] ved Écry-slottet i [[Champagne]] i november [[1199]]. Her skal grevene Thibaut av Champagne og Brie (13. mai 1179 - 24. mai 1201) og Louis av Chartres og Blois ha besluttet å dra i korstog, og senere vokste det frem en [[myte]] om at Fulco hadde vært til stede og den som overtalte grevene til å ta korset.<ref>[https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.2307/2849695?journalCode=spc Edgar McNeal: ''Fulk of Neuilly and the tournament at Écry, Speculum'', april 1953]</ref> Thibaut døde i 1201, men andre ledere forhandlet med [[Venezia]], [[Genova]] og andre italienske [[bystat]]er om organisering av transport til Egypt. Ett av sendebudene var den framtidige kronikøren Geoffroi av Villehardouin (1150-1213) som var engasjert i korstog i hele perioden [[1197]]–[[1207]].<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «Geoffroi de Villehardouin» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 15. mars 2024 fra [https://snl.no/Geoffroi_de_Villehardouin]</ref> Genova var uinteressert, men i mars 1201 ble det åpnet forhandlinger med Venezia som tilbød å frakte så mange som 33&nbsp;500 korsfarere. Dette ambisiøse foretaket ville kreve ett års forberedelser for å bygge det tilstrekkelige antall skip og trene folk i å bemanne dem, noe som begrenset byens øvrige aktiviteter. Korsfarerhæren var antatt å bestå av 4&nbsp;500 [[ridder]]e med hver sin hest; 9&nbsp;000 [[væpner]]e og 20&nbsp;000 fotsoldater.

Den største andelen av hæren seilte ut fra Venezia i oktober [[1202]] og de kom hovedsakelig fra Frankrike. Den omfattet menn fra [[Blois]], [[Champagne]], [[Amiens]], [[Île-de-France]] og [[Bourgogne]]. Flere andre områder i Europa bidro også med betydelige kontingenter, som [[Flandern]] og [[Montferrat]]. Andre betydelige grupper kom fra [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det hellige romersk-tyske riket]], slik som menn under [[abbed]] Martin fra Pairis-klosteret i [[Elsass]]<ref>[https://www.kaysersberg.com/en/detail/10438/4675/230104698/abtei%20pairis-.htm/ Pairis-klosteret]</ref> og [[biskop]] Konrad av [[Halberstadt]], soldater og sjømenn fra Venezia ledet av [[doge]]n [[Enrico Dandolo]]. Korstoget satte kurs direkte til den muslimske verdens sentrum, [[Kairo]], og var klar til å sette seil den [[24. juni]] [[1202]], godkjent av pave Innocens med et høytidelig forbud mot å angripe kristne riker.<ref>«History of the Church», ''Innocent III & the Latin East'', s. 370, Philips Hughes, Sheed & Ward, 1948</ref>
[[Fil:Imre_király.jpg|thumb|Kong Emerik (Imre, [[Henrik]]) av [[kongedømmet Ungarn|Ungarn]].]]

== Angrepet på Zara ==
Ettersom korsfarerne ikke hadde avtalt at de skulle seile samlet fra Venezia, valgte mange å seile fra andre havner, spesielt i [[Flandern]], [[Marseille]] og [[Genova]]. I 1201 var de fleste likevel samlet rundt Venezia, skjønt langt færre enn antatt; 12&nbsp;000 istedenfor 33&nbsp;500. Venezia hadde oppfylt sin del av avtalen med store transportskip for menn og hester, mer enn nok for tre ganger de fremmøtte. Venezia under dogen [[Enrico Dandolo]] ville ikke la korsfarene seile uten at det avtalte beløpet først var betalt, 85&nbsp;000 mark sølv<ref>Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', s. 57</ref> - det dobbelte av Frankrikes samlede årsinntekter. Men de pragmatiske venetianerne ville ha betalt for de 240 skipene de hadde bygd og utrustet, og dogen Dandolo sikret en avtale om at i bytte mot overfarten til Egypt, skulle korsfarerne stoppe ved [[havneby]]en [[Zadar|Zara]] som både Venezia og [[kongedømmet Ungarn]] gjorde krav på.<ref>Zara ble kalt for «Jadera» i [[latin]]ske dokumenter og «Jadres» av franske korsfarere. Det venetianske (italienske) «Zara» er en senere forvanskning av det samtidige folkelige «Zadra».</ref> Om Zara ble gjenerobret, ville venetianerne til gjengjeld stille med 50 [[krigsskip]] til korstoget i bytte mot halvparten av erobrede områder. Mange av korsfarerne var uenige i denne avtalen som innebar et brudd på løftet om ikke å skade kristne samfunn; og noen, ledet av den eldre [[Simon de Montfort]], nektet å være med på dette og gjorde i stedet vendereis.<ref>[https://www.worldhistory.org/Fourth_Crusade/ Mark Cartwright: ''Fourth crusade, Worldhistory.org'' 3. september 2018]</ref>

Venezia hadde satt sin handelsvirksomhet på vent under forberedelsene av korstoget. I tillegg til de 20-30&nbsp;000 av Venezias befolkning på rundt 60&nbsp;000 mennesker som trengtes for å håndtere flåten, kom Venezias økonomi under stort press.<ref>Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', side 57</ref> Nå så de noe igjen for korstoget. Etter [[Latinermassakren|massakren av alle utlendinger i Konstantinopel]] i [[1182]] ble de venetianske [[handelshus]]ene utvist av Konstantinopels herskende greske [[angelanske dynasti]].<ref>Nicol, Donald: ''The last centuries of Byzantium, 1261-1453'' (Cambridge, 1993)</ref> Dette gjorde venetianerne fiendtlig stemt mot [[Bysants]]. Byen Zara hadde vært dominert økonomisk av Venezia gjennom hele [[1100-tallet]], men gjorde opprør i [[1181]] og allierte seg med kong Emerik/Imre/Henrik av [[Ungarn]] (ca 1174-1204)<ref>[https://www.biolex.ios-regensburg.de/BioLexViewview.php?ID=777 «Emmerich», konge av Ungarn, ''Leibnitz-Institut]</ref> og [[Kroatia]] (en personalunion). Påfølgende angrep fra Venezia var slått tilbake, og i 1202 var byen økonomisk uavhengig under den ungarske kongens beskyttelse.<ref>Jonathan Phillips, s. 110-11</ref> Kong Emerik var katolikk og hadde selv sagt seg villig til å delta i korstoget (men ikke gjort noen forberedelser til å reise). 

Straks [[den romerske kurie]] fikk kjennskap til stormingen av Zara 24. november 1202, [[bannlysing|bannlyste]] pave Innocens venetianerne som de skyldige. Men korstoget var for lengst ute av pavens hender. Venetianerne anerkjente ikke [[kardinal]] [[Pietro Capuano]] som noen representant for paven; til det var hans hensikt med korstoget for forskjellig fra deres. Pietro måtte snu og senere ta seg til [[det hellige land]] på egen hånd,<ref>[https://books.google.no/books?id=8EkYBgAAQBAJ&pg=PT103&lpg=PT103&dq=Pietro+Capuano+crusade+zara+looting&source=bl&ots=QfPrZ5uzJD&sig=ACfU3U1W-NlyeT6Crt6OegNdFwseOrplRw&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjbtPrwnfaEAxWJXfEDHYPvBG8Q6AF6BAgNEAM#v=onepage&q=Pietro%20Capuano%20crusade%20zara%20looting&f=false Barbara Frale: ''The Templars and the Shroud of Christ]</ref> der han hentet liket av [[apostelen Andreas]] til [[Amalfi]] i 1206. Pietro fikk bygget [[krypt]]en i Amalfis [[katedral]], der den døde ble lagt til hvile 8. mai 1208;<ref>[https://www.30giorni.it/articoli_id_20170_l3.htm St. Andreas hentet til Amalfi av kardinal Capuano]</ref> [[relikvie]]t ble sagt å skille ut [[manna]].<ref>[https://www.livesalerno.com/amalfi-cathedral Katedralen i Amalfi]</ref>

== Omveg til Konstantinopel ==
[[Fil:Eugène Ferdinand Victor Delacroix 012.jpg|thumb|300px|''Korsfarernes inntog i Konstantinopel'', maleri av [[Eugène Delacroix]], 1840. Den mest betryktede handlingen til det fjerde korstoget var plyndringen av den kristne byen [[Konstantinopel]].]]
Før korsfarerne seilte ut fra Venezia, dro Bonifatius av Monferrato for å besøke sin fetter, Filip av [[Schwaben]] (1177-1208), yngste sønn av den [[tysk-romersk keiser|tysk-romerske keiseren]] [[Fredrik Barbarossa]].<ref>[https://www.deutsche-biographie.de/gnd118593854.html#ndbcontent «Philipp von Schwaben», ''Deutsche Biographie]</ref> Grunnen til Bonifatius' besøk er omdiskutert; han kan ha forstått venetianernes planer og forsøkt å unngå bannlysning, eller ønsket å møte den bysantinske prins [[Alexios IV Angelos|Alexios]], Filips svoger og sønn av den nylig avsatte bysantinske keiser [[Isak II Angelos]]. Alexios hadde flyktet til Filip da hans far ble avsatt i 1195, men det er ukjent om Bonifatius kjente til at prinsen var ved Filips hoff. Der tilbød uansett Alexios hele 200 000 mark sølv, 10 000 menn for å hjelpe korsfarerne, vedlikehold av 500 riddere i det hellige land, tjenesten til den bysantinske flåten for å frakte korsfarerne til Egypt og legge den gresk-ortodokse kirke under den romersk-katolske kirke om korsfarerne seilte til Bysants og avsatte den regjerende keiser [[Alexios III Angelos]]. Det var et fristende tilbud for et foretak uten midler. Gresk-latinske forbindelser hadde vært komplisert helt siden [[Det store skisma 1054|Det store skisma]] av [[1054]].

Latinerne fra det [[Første korstog|første]], [[Andre korstog|andre]] og [[tredje korstog]] hadde vært fiendtlig innstilt til Konstantinopel og beskyldte grekerne for å ha forrådt korsfarerne til [[Tyrkere|tyrkerne]]. Et stort antall venetianske handelsmenn var blitt angrepet og utvist i løpet av de anti-latinske opptøyene i Konstantinopel i 1182. Imidlertid betydde prinsens forslag at han selv kom på tronen, og ikke at hans hovedstad skulle bli herjet da grev Bonifatius inngikk avtalen. Alexios IV reiste tilbake sammen med markien for å reiste sammen med flåten til [[Korfu]] etter å ha seilt fra Zara. Flere av korsfarerlederne tok avstand fra planen, og mange deserterte. Flåten besto av 60 krigsgaleier, 100 hestetransportskip og 50 større transportskip – hele flåten var bemannet med 8 000 venetianske roere og sjøfolk, og nådde Konstantinopel i slutten av juni 1203.<ref name="venetians">Madden, T.: ''Crusades: The Illustrated History'', 105</ref> I tillegg var det 300 beleiringsmaskiner som ble fraktet ombord i flåten.<ref name="siege">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', 113</ref>

Byen hadde da en befolkning på 150 000 mennesker, en garnison på 30 000 soldater, deriblant 5 000 [[væring]]er, og en flåte på 20 [[galei]]er.<ref name="byzantines">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', side 159</ref> Korsfarernes opprinnelige motiv var å gjeninnsette [[Isak II Angelos]] på den bysantinske tronen slik at de kunne få den støtte som de var blitt lovet. [[Conon de Béthune]] avleverte denne beskjeden til [[Lombardia]]s sendebud som ble sent til den regjerende keiser [[Alexios III Angelos]] som hadde avsatt sin bror Isak. Borgerne av Konstantinopel var ikke opptatt av den avsatte keiser og hans landsforviste sønn; tronrøvere skjedde ofte i bysantinsk politikk, og denne gangen hadde tronen uansett forblitt i den samme familien.

Korsfarerne seilte langs Konstantinopel med 10 galeier for å vise fram prinsen, men fra Konstantinopels bymurer ble korsfarerne hånt og spottet av borgerne, noe som forbauset dem da de hadde blitt lovt at prinsen ville bli varmt ønsket tilbake.<ref name="taunt">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', side 164</ref> Først angrep, erobret og herjet korsfarerne byene [[Khalkedon]] og [[Chrysopolis|Khrysopolis]], og deretter ble 500 bysantinske kavalerisoldater beseiret av bare 80 [[Frankere|frankiske]] riddere.<ref name="battle">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', side 162</ref>

== Beleiringen i juli 1203 ==
For å ta byen med makt måtte korsfarerne først krysse [[Bosporos]], stredet som skiller [[Europa]] fra [[Asia]]. 200 skip, transportskip og galleier ble benyttet for å frakte hæren over det smale stredet hvor Alexios III Angelos hadde stilt opp den bysantinske hæren i kampformasjon langs bredden, nord for forstaden [[Galata]]. Korsfarernes riddere angrep rett fra transportskipene og den bysantinske hæren flyktet sørover.

Korsfarerne fulgte etter og angrep [[Galata-tårnet]] som holdt enden av kjeden som blokkerte tilgangen til [[Det gylne horn]]. Etter å ha beleiret tårnet gikk grekerne til motangrep med en del innledende hell. Da korsfarerne slo tilbake trakk grekerne seg tilbake til tårnet og korsfarerne var i stand til å følge soldatene gjennom porten og tårnet overga seg. Det gylne horn lå da åpent for korsfarerne og den venetianske flåten gikk inn.

Den 11. juli tok korsfarerne posisjoner på motsatt side av [[Blachernae-palasset]] på nordvestenden av byen og begynte beleiringen tidligst den 17. juli med fire divisjoner som angrep murene mens den venetianske flåten angrep muren fra Det gylne horn. Venetianerne tok en seksjon av muren med omtrent 25 tårn mens det [[væring]]ene som greide å holde korsfarerne fra murene på landsiden. Væringene skiftet side for å møte den nye trusselen og venetianerne trakk seg tilbake under en skjerm av ild. Angrepet ødela omtrent 120 acre eller 485 000 m2 av byen.

Alexios III gikk endelig til motoffensiv og la 17 divisjoner fra St. Romanus-porten, noe som tallmessig var korsfarerne overlegne. Alexios IIIs hær på rundt 8 500 mann møtte korsfarernes 7 divisjoner (omtrent 3 500 menn), men Alexios IIIs mot sviktet og den bysantinske hæren trakk seg tilbake til byen uten å komme i kamp. Tilbaketrekningen og virkningen av ildbombingen hadde ødeleggende effekt på moralen og borgerne av Konstantinopel snudde seg mot Alexios III som da flyktet. Den ødeleggende ilden etterlot 20 000 mennesker hjemløse.<ref>Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', 176-177</ref> Prins Alexios overtok den bysantinske tronene som Alexios IV sammen med sin blinde far Isak.

== Ytterligere angrep på Konstantinopel ==
[[Fil:PriseDeConstantinople1204PalmaLeJeune.JPG|thumb|300px|Erobringen av Konstantinopel av det fjerde korstoget i 1204.]]
Alexios IV innså raskt at hans løfter til korsfarerne ble vanskelige å holde. Alexios III hadde lyktes å flykte med 1 000 pund gull og en del kostbare smykker, noe som etterlot den keiserlige skattkiste tom for midler. Den unge keiseren ga ordre om ødeleggelsen og smeltingen av verdifulle bysantinske og romerske [[Ikon (kristendom)|ikon]]er for ribbe disse for deres gull- og sølvmetaller, men selv da kunne han kun skrape sammen 100 000 sølvmerker. I øynene på alle grekerne som kjente til dette var det et sjokkerende tegn på desperasjon og svak lederskap som fortjente Guds straff. Den bysantinske historikeren [[Niketas Khoniates]] karakteriserte det som «vendepunkt mot undergangen for den romerske staten».

Deretter måtte Alexios IV møte det voksende raseriet til Konstantinopels borgere for «latinen» og motsatt. I frykt for sitt liv ba keiseren korsfarerne om å fornye deres kontrakt for ytterligere seks måneder til slutten av april 1204. Det var uansett fortsatt kamper i byen. I august [[1203]] angrep korsfarene en [[moské]] som ble forsvart av en kombinert motstand av muslimer og greske kristne. I mellomtiden ledet Alexios IV en korsfarerhær på rundt 6 000 menn mot hans rival [[Alexios V Dukas]] i Adrianopel (dagens [[Edirne]]).<ref name="Phillips209">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', 209</ref>

I det andre forsøket til venetianerne for å sette opp en brannmur for å støtte deres flukt satte de samtidig i gang en storbrann som brente ned store deler av Konstantinopel. Opposisjonen mot Alexios IV vokste, og en av hans hoffmenn, Alexios V Dukas (kalt for «Murtzuphlos» på grunn av hans tykke øyenbryn) fikk veltet ham fra tronen og deretter kvalt til døde. Den nye Alexios tok tronen som Alexios V Dukas. Den gamle keiseren Isak døde kort tid etter, sannsynligvis av naturlige årsaker.

Korsfarerne og venetianerne ble rasende på grunn av mordet på deres antatte patron, og krevde at Alexios V Dukas opprettholdt deres kontrakt som de var blitt lovt. Da den nye bysantinske keiseren nektet angrep korsfarerne igjen byen. Den 8. april kjempet Alexios V Dukas’ hær og ga fra seg hard motstand som avskrekket korsfarerne. 

Grekerne kastet store prosjektiler på fiendens beleiringsmaskiner og ødela flere av dem. Dårlig vær ga ytterligere vanskeligheter for korsfarerne. Vind blåste fra kysten og forhindret de fleste skipene fra å komme nær nok bymurene til å angripe. Kun fem av de greske tårnene ble til slutt angrepet og ingen av disse ble erobret, og ved slutten av ettermiddagen var det opplagt at korsfarernes angrep hadde feilet.

Korsfarernes presteskap diskuterte situasjonen blant seg selv og besluttet å sende en beskjed til den demoraliserte hæren. De måtte overbevise mennene at hendelsene den 9. april ikke var Guds dom over et syndig foretak: hærtokten, argumenterte de, var riktig og med behørig tro ville de også lykkes. Presteskapet forklarte at midlertidig tilbakegang var Guds måte å teste deres tro. Prestenes beskjed var formet for å gjenopprette korsfarernes tro og mot. Deres argument for å angripe Konstantinopel besto av to temaer: Først, grekerne var forrædere og mordere ettersom de hadde drept deres rettmessige herre Alexios IV, og at «grekerne var verre enn jøder», og at de nedkallet Guds autoritet og at paven måtte handle.

Det faktum at pave Innocens III hadde gjentatte ganger krevd at korsfarerne ikke skulle angripe var pavens brev blitt holdt tilbake av presteskapet og korsfarerne forberedte et nytt angrep fra landsiden mens venetianerne på nytt skulle angripe fra sjøsiden. Alexios V Dukas’ hær ble i byen for å kjempe sammen med væringene, men Alexios V Dukas selv flyktet i løpet av natten.

== Den endelige erobringen av Konstantinopel ==
Den [[12. april]] [[1204]] var værforholdene endelig til fordel for korsfarerne. En sterk nordlig vind støttet de venetianske skipene til å komme nærmere bymurene. Fra landsiden greide rundt 70 korsfarere etter en kort kamp å komme seg inn i byen. Noen korsfarere greide å slå hull i muren, nok til at noen riddere greide å krype gjennom. Venetianerne var også heldige å klatre og bestige murene fra sjøsiden, men møtte hard og blodig motstand fra væringene. Korsfarerne erobret Blachernæ-delen av byen i nordvest og benyttet den som base for å angripe resten av byen, men mens de forsøkte å forsvare seg selv ved en mur av ild kom de til å sette fyr på og brenne ned enda mer av byen. Denne andre brannen gjorde ytterligere 15 000 mennesker hjemløse og i løpet av den 12. april var byen erobret.<ref name="Phillips209" />

I løpet av tre dager herjet, plyndret og ødela korsfarerne i seierrus og galskap Konstantinopel. I løpet av denne tiden ble mange [[Antikken|antikke]] og [[Middelalderen|middelalderske]] [[Romerriket|romerske]] og greske verker enten stjålet eller ødelagt. Det praktfullt biblioteket i Konstantinopel ble uerstattelig ødelagt. Til tross for deres eder og trusselen om bannlysning herjet korsfarerne hensynsløst og systematisk byens helligsteder, ødela, brente, eller stjal alt de kunne legge hendene på. Ingen og ingenting ble spart. Det har blitt sagt at den totale plyndringen kom opp mot 900 000 sølvmerker, men til tross for den uhyre summen kan den totale menneskelige lidelse og materielle verdier knapt verdsettes. Venetianerne mottok 150 000 sølvmerker som var deres andel mens korsfarerne mottok 50 000. Ytterligere 100 000 sølvmerker ble delt mellom venetianerne og korsfarerne. De resterende 500 000 sølvmerker forsvant blant de mange deltagerne.

Historikeren [[Speros Vryonis]] har i boken ''Byzantium and Europe'' gitt et levende redegjørelse for plyndringen av Konstantinopel av frankiske og venetianske korsfarere under det fjerde korstoget:

:''«De latinske krigsfolk underkastet den største byen i Europa overfor en ubeskrivelig plyndring. I løpet av tre dager myrdet, voldtok, plyndret og ødela i en målestokk som selv oldtidens vandaler og gotere ville ha funnet utrolig. Konstantinopel hadde blitt et veritabelt museum av antikk og bysantinsk kunst, et stormagasin av slik utrolig rikdom at latinerne ble lamslått av de kostbarheter de fant. Selv om venetianerne hadde stor sans og smak for kunst som de oppdaget (de var selv delvis bysantinske) og berget mye av det, ødela franskmennene og andre alt over en lav sko, og stoppet kun opp for å drikke vin, voldta nonner og myrde ortodokse prester. Korsfarerne ga utløp for deres hat mot grekere, mest spektakulært i ødeleggelsen av kristendommens største kirke i verden. De knuste ikonostasis av sølv, ikonene og de hellige bøkene i [[Hagia Sofia]], og plasserte på tronen til den ortodokse kirkens overhode, patriarken, en hore som sang vederstyggelige sanger mens de drakk vin fra den mektige kirkens hellige skåler. Atskillelsen mellom øst og vest som hadde skjedd i løpet av et par århundrer kulminerte i en forferdelig massakre som kom i kjølvannet av erobringen av Konstantinopel. Grekerne var overbevist om at selv tyrkerne, om disse hadde tatt byen, ikke ville ha vært så ondskapsfulle som de latinske kristne. Bysants’ nederlag, allerede i nedgang, fremmet av politisk degenerering, betydde at bysantinerne til slutt ble et lett bytte for tyrkerne. Korsfarernes handlinger resulterte til slutt for en endelig seier for islam, et resultat som selvsagt var det helt motsatte av det som var korstogets opprinnelige hensikt»''.<ref>Vryonis, Speros: ''Byzantium and Europe'', side 152. [http://www.ewtn.com/library/CHISTORY/HUGHHIST.TXT «History of the Church Vol II»] {{Wayback|url=http://www.ewtn.com/library/CHISTORY/HUGHHIST.TXT |date=20181223191523 }}, Innocent III & the Latin East, side 372, Philip Hughes, Sheed & Ward, 1948</ref>

I henhold til den samtidige historikeren Niketas Choniates ble en prostituert, som nevnt over, plassert på patriarkens trone<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/source/choniates1.html "The Sack of Constantinople"] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/choniates1.html |date=20141030004048 }}, Nicetas Choniates, 1204.</ref> Da pave Innocens III fikk høre om hans pilegrimers oppførsel ble han fylt med skam og han irettesatte dem strengt.

I henhold til avtalen som var gjort på forhånd ble [[Østromerriket]] fordelt mellom Venezia og korsfarernes ledere, og det latinske riket Konstantinopel ble etablert. Bonifatius av Monferrato ble ikke valgt til ny keiser, skjønt det synes som at de overlevende borgerne av byen kan ha betraktet ham som det. Venetianerne mente at han hadde for mange forbindelser til det tidligere riket da hans bror [[Renier av Montferrat]] var gift med [[Maria Komnene]], keiserinne på [[1170-tallet]] og [[1180-tallet]]. Isteden ble [[Balduin I av Konstantinopel|Balduin av Flandern]] plassert på tronen. Bonifatius dro og grunnla [[kongedømmet Thessaloniki]] (et område i nordlige Hellas), en vasallstat av [[Det latinske riket|det nye latinske riket]]. Venezia grunnla også «Ducato dell'arcipelago», bokstavelig ''hertugdømmet øygruppene'', i [[Egeerhavet]]. I mellomtiden grunnla bysantinske flyktninger deres egne etterfølgerstater, de mest kjente av disse var [[Keiserriket Nikea]] under [[Teodor I Laskaris]] (en slektning av Alexios III Angelos), rikene [[Trebizond]] og [[despotatet Epirus]].

== Utkommet ==
[[Fil:LatinEmpire2.png|thumb|300px|Kart som viser delingen av det østromerske riket til flere mindre riker etter 1204.]]
Nesten ingen av korsfarerne kom noen gang til Det hellige land og det ustabile latinske riket ledet vekk det meste av Europas korsfarerenergi. Arven etter det fjerde korstoget var en dyp følelse av forræderi som latinerne hadde begått mot deres greske trosfrender. Med hendelsene fra 1204 var splittelsen (skisma) mellom katolske Vesten og ortodokse Østen fullført. Som en epilog til hendelsene tordnet mannen som hadde satt i gang korstoget, pave Innocens III, mot korsfarerne:

:''«Hvordan vil grekernes kirke, uansett hvor strengt hun er angrepet med lidelser og forfølgelser, komme tilbake til den kirkelige union og til en hengivenhet for det apostoliske setet, når hun har sett i latineres øyne kun et eksempel på fortapelse og mørkets arbeid, slik at hun nå, og med grunn, avskyr latinere mer enn hunder? For de som var antatt å søke Jesus Kristus’ mål, og ikke deres egne, som gjorde deres sverd, som skulle brukes mot hedninger, dryppe av kristent blod, de har spart hverken religion, ikke alder, ikke kjønn (...). De har til og med  revet sølvplater fra alterne og har hakket dem i småbiter og fordelt dem blant seg selv. De har krenket hellige steder og har stjålet kors og relikvier»''.<ref>Pope Innocent III, ''Letters'', 126 (utgitt 12.  juli 1205, og adressert til den pavelige legat som hadde frifunnet korsfarerne fra pilegrimsløfter). Teksten er tatt fra Internetts middelalderske kildebok ([http://www.fordham.edu/halsall/source/1204innocent.html Internet Medieval Sourcebook] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/1204innocent.html |date=20140814182451 }}) ved Paul Halsall. Modeifisert og oversatt for anledning av Wikipedia.</ref>

Det latinske riket møtte snart et stort antall fiender som korsfarerne ikke hadde tatt med i betraktningen. Foruten de enkelte bysantinsk-greske statene i Epirus og Nikea, møtte riket stort press fra muslimske [[Seldjuk]]-sultanene i [[Rûm]] (østlige [[Tyrkia]]) og [[Det andre bulgarske kongedømme|det bulgarske riket]]. De greske statene kjempet om overhøyhet mot både latinere og mot hverandre. Bortimot samtlige greske og latinske forkjempere av katastrofen i Konstantinopel ble drept kort tid etter. Alexios V Dukas («Murtzuphlos») forræderi av Alexios III førte til at han ble tatt til fange av latinerne og han ble henrettet i Konstantinopel. Ikke lenge etter ble Alexios III selv tatt til fange av Bonifatius og sendt i eksil sørlige Italia. Et år etter erobringen av byen ble keiser Balduin I avgjørende beseiret i [[Slaget ved Adrianopel (1205)|slaget ved Adrianopel]] den [[14. april]] [[1205]] av bulgarere. Han ble tatt til fange og senere henrettet av den bulgarske keiser [[Kalojan av Bulgaria|Kalojan]]. To år senere, den [[4. september]] [[1207]], ble Bonifatius drept da han falt i et bulgarsk bakhold, og hans hode ble sendt til Kalojan. Han ble etterfulgt av sin sønn, ennå et spedbarn, [[Demetrius av Montferrat]], som hersket inntil han ble myndig, men ble til slutt beseiret av [[Teodor I Ducas]] av [[Epirus]], og en slektning av Murtzuphlos, og således kom kongedømmet Thessaloniki igjen under bysantinsk styre i [[1224]].

Ulike latinske og franske herredømmer over hele Hellas — spesielt [[hertugdømmet Athen]] og [[fyrstedømmet Akaia]] — førte til kulturelle kontakter med vestlige Europa og fremmet studiet av [[gresk]]. Det var en også et fransk kulturelt arbeid, særlig produksjonen av en lovsamling, ''Assises de Romanie'' («Den greske domstol»). ''[[Moreakrønikien]]'' ble skrevet på både [[fransk]] og gresk (og senere på [[italiensk]] og [[aragonesisk]], sistnevnte en form for [[spansk]]). Imponerende [[ruiner]] av korsfarerfestninger og [[Gotisk arkitektur|gotiske]] kirker kan fortsatt bli sett i Hellas. Uansett, det latinske riket hvilte på usikker grunn og byen ble gjenerobret av grekere fra [[Nikea]] under [[Mikael VIII Palaiologos]] i [[1261]], og den kommersielle handelen med Venezia kom i gang igjen.

Under en [[symbol|ironi]]sk rekke av hendelser i løpet av midten av [[1400-tallet]] forsøkte den latinske kirke å organisere et korstog som hadde det mål å gjeninnføre Det bysantinske riket som gradvis ble revet i stykker av [[Osmanere|osmanske tyrkere]]. Forsøket feilet da flertallet av bysantinerne nektet å slå sammen den østlige kirken med den vestlige kirken. Den greske befolkningen mente at den bysantinske sivilisasjon som var bygget på den ortodokse tro ville være faktisk mer sikker under osmansk styre. Bysantinerne ofret sin politiske frihet for å bevare deres tros tradisjoner og ritualer. På slutten av [[1300-tallet]] og tidlig på [[1400-tallet]] ble to former for korstog organisert av kongedømmene [[Ungarn]], [[Polen]], [[Valakia]] (en del av dagens [[Romania]]) og [[Serbia]]. Begge ble kontrollert av det [[Det osmanske rike]]. I løpet av den osmanske beleiringen av Konstantinopel i [[1453]] døde en betydelig andel av riddere og soldater fra Venezia og Genova i forsvaret av byen.

== Arv etter det fjerde korstoget ==
Åttehundre år etter det fjerde korstoget uttrykte pave [[Johannes Paul II]] to ganger sorg for hva som skjedde under dette korstoget. I [[2001]] skrev han til [[Christodoulos]], [[erkebiskop av Athen]], «Det er tragisk at angrepet, som satte ut for å sikre fri adgang for kristne til Det hellige land, vendte seg mot deres trosbrødre. Det faktum at de var latinske kristne fyller katolikker med dyp anger».<ref>{{Kilde www |url=http://www.ewtn.com/footsteps/words/CHRISTODOULOS_5_4.htm |tittel=EWTN – In the Footsteps of St. Paul: Papal Visit to Greece, Syria & Malta – Words |besøksdato=2008-06-21 |arkiv-dato=2009-12-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091204015424/http://www.ewtn.com/footsteps/words/CHRISTODOULOS_5_4.htm |url-status=død }}</ref>

I [[2004]] da [[Bartholomeus I av Konstantinopel|Bartholomeus I]], [[patriark av Konstantinopel]], besøkte [[Vatikanet]], spurte Johannes Paul II «hvordan kan vi ikke dele, selv på en avstand av åtte århundrer, den smerte og vemmelse».<ref>{{Kilde www |url=http://atheism.about.com/b/a/095714.htm |tittel=Pope Expresses «Sorrow» Over Sacking of Constantinople |besøksdato=2008-06-21 |arkiv-dato=2008-10-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20081010220002/http://atheism.about.com/b/a/095714.htm |url-status=yes }}</ref> Dette ble sett på som en unnskyldning til den gresk-ortodokse kirke for den forferdelige massakrene som ble gjort av soldater fra det fjerde korstoget.<ref>[http://www.incommunion.org/articles/issue-33/news-issue-33 In Communion » News – issue 33] {{Wayback|url=http://www.incommunion.org/articles/issue-33/news-issue-33 |date=20071009183904 }}</ref>

I april 2004, i en tale ved 800-årsjubileet ved byens erobring tok den økumeniske patriarken Bartholomeus I formelt imot unnskyldningen. «Forsoningens ånd er sterkere enn hatets», sa han i løpet av en [[liturgi]] som ble overværet av den romersk-katolske erkebiskop [[Philippe Barbarin]] fra [[Lyon]], Frankrike. «Det er et faktum at en forbrytelse ble begått her i byen for 800 år siden. Forsoningens ånd ved gjenoppstandelsen... sporer oss mot en forsoning av våre kirker», sa Bartholomeus I videre.<ref>In Communion » News – issue 33</ref>

Det fjerde korstoget var et av de siste store korstog som ble styrt av pavedømmet, selv om dette korstoget raskt falt ut av pavens kontroll. Krangling og munnhoggeri mellom lekmenn og pavens legater førte til det fjerde korstogets sammenbrudd, senere korstog ble ledet av individuelle monarker, hovedsakelig mot Egypt. Kun et påfølgende korstog, det [[sjette korstog|sjette]], lyktes å gjeninnføre kristent styre over Jerusalem, og da for kun kort tid. Korsfarerne, synes det som, ble sporet av politisk og økonomisk grunner heller enn åndelige.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==

===Primærkilder ===
*[[Niketas Khoniates]], [http://www.fordham.edu/halsall/source/choniates1.html The Sack of Constantinople] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/choniates1.html |date=20141030004048 }}
*[[Robert de Clari]], [http://www.deremilitari.org/resources/sources/clari.htm The Conquest of Constantinople] {{Wayback|url=http://www.deremilitari.org/resources/sources/clari.htm |date=20060623063137 }} (se også [http://www.fordham.edu/halsall/source/clari1.html utdrag fra en annen oversettelse])
*[https://web.archive.org/web/20070927230527/http://www.shsu.edu/~his_ncp/1204.html The Sack of Constantinople by the Crusaders] (utdrag fra flere samtidige redegjørelser)
*[http://www.fordham.edu/halsall/source/4cde.html The Fourth Crusade 1204: Collected Sources] (utdrag fra flere samtidige redegjørelser)
*[[Geoffrey de Villehardouin]], [http://www.fordham.edu/halsall/basis/villehardouin.html Chronicle of The Fourth Crusade and The Conquest of Constantinople] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/villehardouin.html |date=20131011224448 }} – krøniker av det fjerde kirstog og erobringen av Konstantinopel
*[[Pave Innocens III]], [http://www.fordham.edu/halsall/source/1204innocent.html Reprimande av den pavelige legat] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/1204innocent.html |date=20140814182451 }}
*[[Moreakrøniken]]

===Sekundærkilder===
*''Crusades'' – Encyclopædia Britannica 2006
* Brand, Charles: ''Byzantium Confronts the West, 1180-1204''
*Godfrey, John: ''1204: The Unholy Crusade'' Oxford: Oxford University Press, 1980.
*Hindley, Geoffrey: ''The Crusades: A History of Armed Pilgrimage and Holy War.'' New York, NY: Carroll and Graf Publishers, 2003 New edition: ''The Crusades: Islam and Christianity in the Struggle for World Supremacy'' New York, NY: Carroll and Graf Publishers, 2004.
*Lilie, Ralph-Johannes: ''Byzantium and the Crusader States, 1096-1204'' Translated by J. C. Morris and Jean E. Ridings Oxford: Clarendon Press, 1993; originally published in 1988
* Madden, Thomas F. (2003): ''Enrico Dandolo and the Rise of Venice''. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-7317-7.
*[[Thomas Madden|Madden, Thomas F.]], & Donald E. Queller: ''The Fourth Crusade: The Conquest of Constantinople''. Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Press, 1997
*Marin, Serban: [https://web.archive.org/web/20030108115711/http://www.geocities.com/serban_marin/ramusio01.html A Humanist Vision regarding the Fourth Crusade and the State of the Assenides. The Chronicle of Paul Ramusio (Paulus Rhamnusius)], ''Annuario del Istituto Romano di Cultura e Ricerca Umanistica'' vol. 2 (2000), pp. 51-57
*McNeal, Edgar, & Robert Lee Wolff: [http://libtext.library.wisc.edu/cgi-bin/HistCrusades/HistCrusades-idx?type=turn&amp;entity=HistCrusades000200020179&amp;byte=430841&amp;isize=M The Fourth Crusade]{{Død lenke}}, i ''A History of the Crusades'' (redigert av Kenneth M. Setton og andre), bind. 2, Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Press, 1962
*Nicol, Donald M.: ''Byzantium and Venice: A Study in Diplomatic and Cultural Relations''
*Noble, Peter S.: [http://www.deremilitari.org/RESOURCES/PDFs/NOBLE.PDF Eyewitnesses of the Fourth Crusade – the War against Alexius III], ''Reading Medieval Studies'' v.25, 1999
*Phillips, Jonathan: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'' London, U.K.: Pimlico, 2005
*Queller, Donald E.: ''The Latin Conquest of Constantinople''.  New York, NY; London, U.K.; Sydney, NSW; Toronto, ON: John Wiley and Sons, Inc., 1971
*Queller, Donald E., & Susan J. Stratton: «A Century of Controversy on the Fourth Crusade», i ''Studies in Medieval and Renaissance History'' v. 6 (1969): 237-277; gjenopptrykt i Queller, Donald E.: ''Medieval Diplomacy and the Fourth Crusade'' London, U.K.: Variorum Reprints, 1980

==Ytterligere lesning==
*Angold, Michael: ''The Fourth Crusade: Event and Context''. Harlow, NY: Longman, 2003.
*Bartlett, W. B.: ''An Ungodly War: The Sack of Constantinople and the Fourth Crusade''. Stroud: Sutton Publishing, 2000.
*Harris, Jonathan: ''Byzantium and the Crusades''. London, U.K.: Hambledon and London, 2003.
*Kazdhan, Alexander: «Latins and Franks in Byzantium», i Angeliki E. Laiou & Roy Parviz Mottahedeh (red.): ''The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World''. Washington D.C.: Dumbarton Oaks, 2001: 83-100
*Kolbaba, Tia M.: «Byzantine Perceptions of Latin Religious ‘Errors’: Themes and Changes from 850 to 1350», i Angeliki E. Laiou and Roy Parviz Mottahedeh (red.): ''The Crusades from the Perspective of Byzantium and the Muslim World'' Washington D.C.: Dumbarton Oaks, 2001: 117-143.

{{portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Korstogene|4]]
[[Kategori:Konflikter i 1202]]
[[Kategori:Konflikter i 1203]]
[[Kategori:Konflikter i 1204]]
[[Kategori:Kriger med deltakelse av Østromerriket]]
[[Kategori:Kriger med deltakelse av Kongeriket Frankrike (987–1792)]]
[[Kategori:Konstantinopel]]