Redigerer Den svensk-norske krigen (1814)

{{refforbedre|dato=2022-01}}
{{Infoboks slag
| navn= Den svensk-norske krigen 1814
| konflikt= [[Napoleonskrigene]]
| sted= Grenseområdene i [[Østfold]] og [[Hedmark]]
| dato= 26. juli – 14. august 1814
| resultat= Svensk militær seier. Norge forblir en selvstendig stat [[unionen mellom Sverige og Norge|i personalunion med Sverige]] i henhold til [[Mossekonvensjonen]]
| bilde= Eidsvoll riksraad 1814.jpeg
| bildetekst = Fra [[Riksforsamlingen på Eidsvoll]]
| part1= [[Fil:Flag of Norway 1814.png|25px|Norge]] Norge
| part2= [[Fil:Flag of Sweden.svg|27px|Sveriges flagg]] Sverige
| kommandant1= Kong [[Christian Frederik]]<br />[[Johannes Klingenberg Sejersted]]
| kommandant2= [[Karl III Johan|Kronprins Carl Johan]]<br />[[Magnus Björnstjerna]]
| styrke1= 30&nbsp;000 mann<br />8 feltbatterier<br />7 [[brigg]]er<br />150 kanonbåter
| styrke2= 45&nbsp;523 mann<br />117 feltskyts<br />5 [[linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]]<br />5 [[fregatt]]er<br />70 kanonbåter
| tap1= 400 døde og sårede<br />300 tatt til fange
| tap2= rundt 500 døde
}}
{{Kampanjeboks Napoléon}}
'''Den svensk-norske krigen i 1814''' var en kortvarig krig som ble utkjempet mellom [[Sverige]] og [[Norge]] sommeren 1814. 

Krigen endte med at Norge gikk inn i en [[personalunion]] med felles konge med Sverige. Norge forble et eget rike med sin egen [[konstitusjon]] og [[nasjonalforsamling]]. Etter mange [[Liste over svensk-danske kriger|svensk-danske kriger]] gjennom historien, så var dette den siste mellom de to nabolandene.

==Bakgrunn==
Som en følge av [[Kielfreden|Kiel-traktaten]] ble kongen av [[Danmark-Norge]] tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, ettersom ''Tvillingrigerne'' var på den tapende siden i [[Napoleonskrigene]]. Denne fredsavtalen ble imidlertid ikke akseptert av i manges syn gjenstridige nordmenn. I ettertiden kan man si at riktig så [[opportunisme|opportunistisk]] stilte den norske [[Stattholder]]en, den dansk-norske kronprins [[Christian Frederik]], seg i spissen for en reisning. Denne reisningen begynte med at Christian Frederik innkalte 21 av landets fremste menn til [[Stormannsmøtet|rådslagning]] på [[Eidsvoll verk]] 16. februar. De rådet ham til ikke å gripe makten i kraft av sin arverett til Norges trone, men i stedet erklære seg som [[regent]] og innkalle en [[Riksforsamlingen på Eidsvoll|grunnlovgivende forsamling]]. Etter valg i mars møttes 112 menn fra Sør-Norge til Riksforsamling på Eidsvoll 10. april. Etter fem uker vedtok de [[Grunnloven]] av [[17. mai]], erklærte Norges selvstendighet og valgte Christian Frederik til norsk konge. Som leder for den nye staten forsøkte han å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle, ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet.

Den norske stat under sin regent og konge hadde fått arbeidsro våren og forsommeren 1814 til å etablere seg og utforme sin grunnlov, fordi Sveriges kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] og hans svenske hovedstyrke måtte delta med sine allierte i sluttkampen mot keiser [[Napoleon]]. Men i juni var de tilbake i Sverige, og uten støtte fra andre makter måtte Norge forberede seg på en ventet svensk invasjon for å fremtvinge Kiel-traktatens bestemmelse om Norges avståelse til kongen av Sverige. Begge land brukte sommeren til å mobilisere sine væpnede styrker, Sverige for invasjon i Norge, Norge for å styrke forsvaret.

==Feltherrer og rådgivere==
* [[Karl III Johan|Carl XIV Johan]] – svensk general og kronprins, tidligere fransk marskalk
* [[Magnus Fredrik Ferdinand Björnstjerna]] – svensk general
* [[Johannes Klingenberg Sejersted]] – norsk generalmajor
* [[Frederik Gottschalk von Haxthausen]] – norsk finansminister og overhoffmarskalk

===Den svenske hæren===
De svenske styrker besto av ca. {{formatnum:45000}} mann.

====I. Armékorps====
Under ledelse av [[Karl III Johan|Karl Johan]] i [[Bohuslän]]:
* generalmajor Posses 1. arméfordeling
* generalløytnant Boijes 3. arméfordeling

====II. Armékorps====
Under ledelse av feltmarskalk [[Hans Henric von Essen|von Essen]] i [[Dalsland]]:
* generalløytnant [[Johan August Sandels|Sandels's]] 2. arméfordeling
* generalmajor Mörners 4. arméfordeling
* generalmajor [[Mathias Rosenblad|Rosenblads]] 5. arméfordeling

====Andre avdelinger====
* oberst [[Karl Pontus Gahn|Gahns]] brigade i [[Värmland]]
* oberst Ecks brigade i [[Jämtland]]

===Den norske hæren===
Sønnenfjells sto det vel {{formatnum:20000}} mann felttropper, nordenfjells omkring {{formatnum:2000}} mann, og som besetningstropper på festninger og skanser omkring {{formatnum:10000}} mann.

====I første linje====
Som bevoktning:
* oberstløytnant [[Frederik Wilhelm Stabell|Stabells]] korps med ca. {{formatnum:3900}} mann fra [[Fredriksten festning|Fredriksten]] til Krokfoss
* oberstløytnant [[Andreas Samuel Krebs|Krebs's]] korps med ca. {{formatnum:2900}} mann fra Krokfoss til [[Kongsvinger]]

====I andre linje====
Den egentlige forsvarsstillingen bak [[Glomma]] og [[Øyeren]]:
* generalmajor [[Bernhard Ditlef von Staffeldt|Staffeldts]] brigade med ca. {{formatnum:4300}} mann mellom [[Fredrikstad]] og [[Øyeren]]
* oberst [[Diderich Hegermann|Hegermanns]] brigade med ca. {{formatnum:4800}} mann mellom [[Øyeren]] og [[Kongsvinger]]

====Som reserve====
* generalmajor [[Christian Ditlev Adolph Arenfeldt|Arenfeldts]] brigade med ca. {{formatnum:4200}} mann mellom [[Moss]] og [[Oslo|Christiania]]

====Andre avdelinger====
* oberst [[Hans H. Rode|Rodes]] brigade med ca. {{formatnum:1300}} mann i [[Elverum]]
* generalmajor [[Johan Georg Mejlænder|Mejlænders]] brigade med ca. {{formatnum:1950}} mann i trakten omkring [[Valløy|Vallø]] og [[Tønsberg]]
* oberst Kaalunds [[kystvernet|kystvernsavdelinger]] langs [[Oslofjorden|Kristianiafjorden]]
* ca. {{formatnum:2000}} mann i [[Trøndelag]]
* kystbatteriene ved [[Slevik batteri|Slevik]], Drøbak, Svelvik og Vallø, samt de faste batterier ved Onstadsund og Langenes med landvern og virkelige artillerister
* depot-, landverns- og fribataljonsavdelinger i [[Bergen]] og [[Kristiansand]]

====Flåten====
* kommandørkaptein [[Thomas Fasting|Fastings]] styrke på 40 kanonbåter og -joller ved [[Hvaler (kommune)|Hvaler]]
* resten av flåten (7 brigger og 110 kanonbåter) lå spredt langs hele kysten

====Festningsgarnisonene====
* [[Fredriksten festning|Fredriksten]] med 900 mann
* [[Fredrikstad festning|Fredrikstad]] med {{formatnum:1400}} mann
* [[Blaker skanse]] med 600 mann
* [[Kongsvinger festning|Kongsvinger]] med {{formatnum:1200}} mann
* [[Christiansfjeld festning|Elverum skanser]] med 420 mann
* [[Akershus slott og festning|Akershus]] med 600 mann
* [[Fredriksvern]] med 600 mann

==Krigen==
Den norske hæren besto av rundt 30&nbsp;000 mann og hadde tatt stilling et godt stykke fra grensen, for å ikke bli utflankert. Den norske marinen hadde ingen større fartøyer, noen få mindre, og et stort antall [[Kanonsjalupp|kanonbåter]]. De fleste av dem var stasjonert på [[Hvaler (kommune)|Hvaler]], nær Sverige.

Den svenske hæren besto av 45&nbsp;000 mann, erfarne og vel utstyrte soldater. Den svenske marinen hadde et antall større fartøyer og kapasitet for å flytte og landsette tropper.

Fiendtlighetene startet den 26. juli med et raskt svensk marineangrep mot de norske kanonbåtene ved [[Hvaler (kommune)|Hvaler]]. De norske fartøyene trakk seg tilbake mot [[Vestfold]] for å unngå å bli nedkjempet av den overlegne fienden, og de deltok ikke i kamphandlingene gjennom resten av krigen. Men dermed lå kysten av [[Østfold]] åpen for svenskene, som raskt besatte Hvaler. Noen dager forsinket på grunn av vindstille kunne den svenske marinen uhindret forsere innløpet til [[Fredrikstad]] og landsette 6000 mann som besatte [[Kråkerøy]] uten å møte motstand. De fåtallige norske styrkene trakk seg tilbake til Fredrikstad. Byen og festningen var forsvarsløs mot angrep fra sjøsiden av kanonbatterier på Kråkerøy. [[Kampene om Fredrikstad|Det svenske hovedangrepet på Fredrikstad]] fant sted 3. august med et kraftig bombardement fra Kråkerøy. Allerede neste dag måtte kommandanten [[Nils Christian Frederik Hals]] overgi festningen. Svenskene inntok byen, og Karl Johan etablerte sitt hovedkvarter der.

Mens den svenske marinen inntok Fredrikstad, satte hæren inn sitt hovedstøt over grensen ved [[Halden]] og omringet festningen [[Fredriksten festning|Fredriksten]]. Hovedstyrken fortsatte nordover som ledd i en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene som lå ved [[Rakkestad]], hvor Christian Frederik hadde sitt hovedkvarter.

Rundt [[Kongsvinger]] var styrkene mer likeverdige, og den norske hæren stoppet den svenske fremrykkingen. I [[slaget ved Matrand]] 5. august kom den eneste norske seieren, i en lang rekke tilbaketrekninger og militære tap. Den 3. august kom Christian Fredrik til fronten i [[Østfold]] og lot seg overtale til å endre strategi; ved Rakkestad hadde den norske hæren omkring 6&nbsp;000 mann, og de kunne brukes i et motangrep. Ordre til motangrep ble gitt 5. august, men tilbakekalt bare noen timer etter. De norske styrkene rømte så landet øst for [[Glomma]] ved [[Langnes]] i [[Askim]]. [[Slaget ved Langnes skanse|Det siste større slaget]] i krigen sto 9. august ved brohodet ved Langnes, der de svenske styrkene ble slått tilbake med store tap, slik at de norske kunne gjennomføre en ordnet retrett.

Det var meldingen om Fredrikstads fall som fikk  Christian Frederik til å trekke styrkene tilbake og ikke iverksette motangrep, mot råd fra sine generaler. Den 6. august angrep svenskene Rakkestad, og de norske styrkene måtte trekke seg tilbake med tap. I tillegg var det stor hungersnød, forårsaket av den fortsettende [[Napoleonskrigene#Krigen i 1808–1809|britiske blokaden]] av Norge. Christian Frederik var nå klar over at krigen var tapt og var innstilt på å unngå videre blodsutgytelse og snarest mulig slutte fred. Nytt hovedkvarter ble etablert på [[Spydeberg prestegård]] 7. august.  
[[File:Begravde i Spydeberg oktober 1814.tif|thumb|207x207px|Begravde soldater i Spydeberg oktober 1814. Statsarkivet i Oslo.]]
Der fikk kongen omtrent samtidig to viktige meldinger. Fra Fredrikshald kom en delegasjon med brev fra kronprins Karl Johan, som tilbød nordmennene forhandlinger om fred med aksept for Eidsvollsgrunnloven, med de forandringer som var nødvendige for en union med Sverige, dersom Christian Frederik ville abdisere. Samme dag fikk han melding om at de norske styrkene hadde vunnet på Kongsvinger-fronten ved Matrand og Skotterud 5. august. Det ga ham tro på at han kunne oppnå en ærefull fred. Nordmennene hadde satt seg i respekt, og Karl Johan måtte innse at det ville koste for mye å erobre Norge med våpenmakt.

Det er ikke kjent hvor mange nordmenn og svensker som døde som følge av krigen. En slik oversikt er vanskelig å skaffe fordi få døde direkte i krigshandlingene. De fleste døde i ettertid av krigsskader, eller enda oftere som følge av de uhygieniske forholdene i felten. Den 19. oktober 1814 ble  27 soldater lagt i en fellesgrav ved Spydeberg kirke, dødsdatoene varierte fra 15. august til 7. oktober, altså alle etter at våpnene var lagt ned.

== Fredsforhandlinger ==

I norsk statsråd på [[Spydeberg]] prestegård ble situasjonen gjennomgått den 8. august. Å stoppe svenskene ble ansett som nytteløst, og hæren hadde kun proviant for et par uker. For den norske regjeringen var det nok mer et spørsmål om å få en best mulig forhandlingsposisjon; uten støtte av stormaktene var selvstendigheten uansett tapt. Ved å godta forhandlinger etter seirene ved Kongsvinger og Langnes var de i en situasjon der de kunne unngå en betingelsesløs kapitulasjon. Christian Frederik skrev samme dag to brev til Karl Johan, der han aksepterte det svenske tilbud om forhandlinger og redegjorde for sitt standpunkt og de betingelser som måtte stilles fra norsk side. Den 9. august ble de sendt til Karl Johan med [[Carsten Tank]] som budbringer.
Ved våpenstillstanden ble det trukket en demarkasjonslinje som gikk i fra Son til Spydeberg og Hovi til Glomma. De norske styrkene ble trukket tilbake til denne linjen, mens de svenske styrkene ble stående i sine stillinger.<ref name="FF1814" />

==[[Mossekonvensjonen]]==

Christian Frederik med regjering og rådgivere kom til [[Moss]] 10. august og inntok hovedbygningen på [[Moss jernverk]], som senere ble kalt [[Konvensjonsgården]]. Der mottok de samme dag Karl Johans adjutant og den svenske forhandler, general [[Magnus Björnstjerna]]. Han forhandlet ikke direkte med Christian Frederik, som svenskene ikke anerkjente som norsk konge, bare med hans statsråder [[Niels Aall]] og [[Jonas Collett]]. Da de om kvelden 13. august var blitt enige om hovedinnholdet i avtalen, ble det meldt til Karl Johan, som samme natt sendte generalløytnant [[Anders Fredrik Skjöldebrand]] til Moss for å delta i sluttforhandlingene. Størst uenighet var det i spørsmålet om Christian Frederiks ubetingede tronfrasigelse, som han måtte godta, og om å finne en formulering som innebar at unionen ikke skulle inngås som følge av [[Kiel-traktaten]], men av traktaten som ble inngått på Moss. På dette punktet sto de norske forhandlerne urokkelig fast. Partene kom til enighet om en formulering som unnlot å erklære den svenske konge som norsk konge før han var valgt av Stortinget. Det norske statsråd skulle inntil videre overta den utøvende myndighet og undertegne sine beslutninger «paa allerhøieste Befaling». Dette var en formulering som nordmennene kunne godta, siden den ikke innebar at Sveriges konge allerede 14. januar var blitt Norges konge.

Etter forhandlingene inngikk partene den 14. august en avtale om våpenstillstand på visse vilkår. Christian Frederik (i avtalen bare titulert som [[prins]], ikke konge), skulle overlate den utøvende makt til sin regjering og innkalle Stortinget senest 7. oktober for å gjøre de endringer i Grunnloven som en personalunion med Sverige gjorde nødvendige. Det ble også satt en frist for å sluttføre revisjonen av Grunnloven, med mulighet for forlengelse, før fiendtlighetene eventuelt skulle gjenopptas.

Mellom hærene ble det trukket en demarkasjonslinje som ikke måtte overskrides, den samme som frontlinjen 14. august. Det ble også avtalt at den ubeseirede Fredriksten festning, som pant på at traktaten ville bli overholdt fra norsk side, straks skulle overleveres til de svenske tropper på ærefulle vilkår: «Garnisonen skal gaa ud af Fæstningen med Vaaben og Bagage og alle militære Honneurs».

[[Fil:Minnes tavla över slaget vid Kjölbergs bro.jpg|thumb|Minnetavle ved Kjølberg bro for de siste trefningene mellom Sverige og Norge 14. august 1814.]]
==Avslutning==
Mossekonvensjonen markerte avslutningen på den siste krigen mellom Norge og Sverige. Christian Frederik oppfylte lojalt vilkårene i avtalen og instruerte amtmenn og biskoper om å gjennomføre valg til [[Stortinget i 1814|Det overordentlige Storting]], som trådte sammen 7. oktober. Den 10. oktober frasa han seg kongemakten i et møte med en delegasjon fra Stortinget på [[Bygdøy Kongsgård]] og reiste umiddelbart til Danmark. Han opplevde å være konge av to forskjellige riker – i Norge fra 19. mai til 10. oktober 1814, i Danmark fra 1839 til 1848 som [[Christian VIII]].

Under tidspress klarte Stortinget å vedta den reviderte Grunnloven 4. november 1814, og samme dag ble [[Karl II|Karl XIII]] valgt til konge av Norge. Kronprins Karl Johan hadde nådd sitt mål, [[unionen mellom Sverige og Norge]] var et faktum, formelt mellom to likeverdige stater i [[personalunion]].

Norge fikk i hovedsak beholde Grunnloven av 17. mai. Landet måtte oppgi ''uavhengigheten'' som var proklamert i § 1, men besto som ''selvstendig'' rike etter § 1 i den nye Grunnloven.

For den menige nordmann virket krigen dårlig forberedt og slett kjempet; det gikk ut over Christian Frederik og den norske general og statsminister [[Frederik Gottschalk von Haxthausen|Haxthausen]], sistnevnte ble beskyldt for [[forræderi]].

== Se også ==
* [[Norge under Napoleonskrigene]]
* [[Liste over svensk-danske kriger]]

== Referanser ==

<references>

<ref name="FF1814">{{Kilde www|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041727005|forfatter=Jens Meinich|tittel=Fredrikstad festning under den svenske okkupasjon 1814-1815}}</ref>
 
</references>

== Litteratur ==
* Steen, Sverre (1989) ''1814'' J. W. Cappelens Forlag A/S ISBN 82-02-11935-9
* Dyrvik, Ståle og Feldbæk, Ole, (1996) ''Aschehougs Norgeshistorie – Mellom brødre – 1780-1830'' H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo ISBN 82-03-22020-7
* Henrik August Angell, ''Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814'', Kristiania, 1914, utgitt på nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010043003007 Ebok fra bokhylla.no])
*{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= [[Henrik Angell]]
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1901
  | artikkel=
  | tittel= Kaptein Jürgensen og Leirdølerne hans
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=Kristiania
  | forlag=Aschehoug
  | side=
  | isbn=
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012022208132 
 }}

== Eksterne lenker ==
* [http://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Grunnloven/Eidsvoll-og-grunnloven-1814/ «Eidsvoll og Grunnloven 1814»], artikkel fra nettsidene til Stortinget
* [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1369-krigen-i-1814.html Krigen i 1814], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
* [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1371-syndebukkene-i-1814.html Syndebukkene i 1814], artikkel hos Norgeshistorie.no

{{Norge i 1814}}
{{Portal|Norge i 1814}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Krigen med Sverige 1814| ]]
[[Kategori:Konflikter i 1814]]
[[Kategori:Kriger med deltakelse av Norge|Svensk]]
[[Kategori:1814 i Norge]]
[[Kategori:1814 i Sverige]]