Redigerer Den solbergske parlamentarisme

'''Den solbergske parlamentarisme''' er et fenomen fra [[Erna Solberg]]s statsministerperiode som «beskriver friheten et regjeringsparti har til å kritisere sin egen regjering.»<ref>{{kilde www|url=https://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/debatt/leder/2019/06/06/frps-mistillit-til-regjeringen/|tittel=Frps mistillit til regjeringen|verk=vg.no|dato=2019-06-06|besøksdato=2021-08-25|arkiv-dato=2021-08-25|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210825135549/https://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/debatt/leder/2019/06/06/frps-mistillit-til-regjeringen/|url-status=yes}}</ref>

Bakgrunnen er at Solberg lot regjeringspartier – først og fremst Fremskrittspartiet, da de var en del av regjeringen – fronte en annen politikk enn det regjeringen stod for. FrP skilte tydelig mellom FrP i regjering og FrP i stortinget.<ref>Tilseth, K. K. (2018). ''[https://bora.uib.no/bora-xmlui/handle/1956/17924 Framstegspartiet i 2017-moderate høgrepopulistar? Ei analyse av nativistiske og populistiske trekk i partiprogrammet før, og etter fire år i regjeringa]'' (Master's thesis, The University of Bergen).. <small>«Jupskås (2016b: 184) har skildra Frp si rolle i dei første åra i regjering slik: ‘one foot in, one foot out’. Partiet har vore tydeleg på at det er eit skilje mellom Frp i regjering, og Frp på Stortinget. Stortingsgruppa er valde inn på bakgrunn av Frp sitt partiprogram, og kan difor vere usamde med si eiga regjering i saker der regjerings-Frp har inngått kompromiss. Statsminister Erna Solberg har akseptert denne strategien, og det har blitt omtalt som den solbergske parlamentarismen (Clemet 2018, Stanghelle 2017). Denne strategien, saman med flyktningkrisa som råka Europa i 2015, og ein rekordhøg bruk av oljepengar er ifølgje Snoen (2017) vanlege forklaringar på at Frp totalt sett gjennom stortingsperioden ikkje opplevde særleg regjeringsslitasje.»</small></ref>

[[Harald Stanghelle]] har beskrevet det slik i ''[[Aftenposten]]'':

<blockquote>«I fire år har Fremskrittspartiet akslet regjeringstrøyen. Og gjennom disse årene er det med Erna Solbergs stilltiende aksept meislet ut en helt ny regjeringspraksis her på berget. Den solbergske maktutøvelse innebærer en aksept for at et regjeringsparti står for ett standpunkt i regjering, mens det samme parti har en helt annen oppfatning i Stortinget.»<ref name=Aftenposten>{{kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/jWeyq/den-solbergske-parlamentarisme-harald-stanghelle|tittel=Den solbergske parlamentarisme |verk=aftenposten.no|dato=2017-05-26|besøksdato=2021-08-25}}</ref></blockquote>

Begrepet ble lansert av ''Aftenpostens'' kommentator Harald Stanghelle i 2017<ref name=Aftenposten/> og spiller på «Den Hønsvaldske parlamentarisme», etter Arbeidpartiets gruppefører [[Nils Hønsvald]], som i 1959 ble beskyldt for å la Arbeiderpartiet heve seg over Stortinget.

[[Aslak Bonde]] skriver om ''den solbergske lære'' som handler om at regjeringen Solberg godtok stadige nederlag i Stortinget til dels basert på stemmer fra koalisjonspartnere. Bonde beskriver det som en trussel mot demokratiet når regjeringen i stor lar seg herse med av Stortinget og når koalisjonaspartnere er illojale. Ifølge Bonde var det hos Solberg basert på et ønske om å overleve som regjering.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=En gang kommer ulven|publikasjon=Stat & Styring|doi=10.18261/ISSN0809-750X-2018-01-16|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN0809-750X-2018-01-16|dato=2018-04-09|fornavn=Aslak|etternavn=Bonde|serie=1|språk=no|bind=28|sider=46–49|issn=0803-0103|besøksdato=2023-07-26|sitat=De verste eksemplene på illojalitet de siste årene er at Frp stemte imot regjeringens forslag til snuslov, og mot slukking av FM-nettet.}}</ref>

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk politisk historie]]
[[Kategori:Regjeringen Solberg]]