Redigerer Den schmalkaldiske krig

[[Fil:Carlos_V_en_Mühlberg,_by_Titian,_from_Prado_in_Google_Earth.jpg|thumb|Keiser Karl V til hest på vei til seieren ved Mühlberg. Malt av [[Tizian]].]]

'''Den schmalkaldiske krig''' ble ført mellom [[1546]] og [[1547]] av den katolske keiser [[Karl V av det tysk-romerske rike|Karl V]] mot [[Schmalkalden-forbundet]], et protestantisk fyrsteforbund som tok sitt navn etter byen [[Schmalkalden]]. <!-- Dabei versuchte er auch die Frage der Anerkennung des [[Protestantismus]] für den [[Katholizismus]] zu entscheiden. -->

De protestantiske fyrstene, som hadde alliert seg etter [[riksdagen i Augsburg]] i [[1530]], var i økende grad en maktfaktor som truet keiserens innflytelse.

Først etter at Karl V i [[1544]] ved [[freden i Crépy]] hadde bragt stridighetene med [[Frankrike]] til ende, hadde han mulighet og midler til å bruke makt mot Schmalkalden-forbundet. Keiseren sluttet med pave [[Paul III]] forbund mot «kjetterne». Da forbundet i [[1546]] vegret seg for å sende representanter til [[konsilet i Trient]], lyste han [[Johann Fredrik I av Sachsen]] og [[Philipp I av Hessen]] fredløse gjennom riksakt (''Reichsacht''). Det lyktes ham å vinne den egentlig protestantiske hertug [[Moritz av Sachsen]] for sin sak, noe som svekket forbundet. Han utnyttet dette ved å innlede sitt såkalte ''Donaufelttog'' mot forbundet, først mot isolerte forbundsbyer i Syd-Tyskland ([[Ulm]], [[Konstanz]], [[Biberach]]), og beseiret ved [[slaget ved Mühlberg|slaget på Lochauer Heide]] ved [[Mühlberg (Elbe)|Mühlberg an der Elbe]] den [[24. april]] [[1547]] den schmalkaldiske forbundshær. Johann Fredrik I ble tatt til fange, og landgreve Philipp av Hessen overgav seg. Begge ble i årevis holdt i fangenskap i Nederlandene. Selv om [[Bremen]] og [[Magdeburg]] fremdeles motstod keiseren, var forbundet i realiteten oppløst.

[[Fil:Dresden Fuerstenzug Moritz von Sachsen.jpg|thumb|left|[[Moritz av Sachsen]]]]
Som belønning for å ha skiftet side tildelte han hertug Moritz av Sachsen den saksiske [[kurfyrste|kurverdigheten]], som inntil da hadde vært innehatt av Johann Fredrik av den ernestinske linje av [[Wettin]]slekten. Kurlandene og andre deler av Sachsen kom da i den albertinske linjes besittelse, mens ernestinerne kun beholdt deler av [[Thüringen]], som ble delt opp i en rekke småstater.

På riksdagen i Augsburg i [[1548]] måtte de protestantiske fyrstene akseptere det såkalte ''[[Augsburger Interim]]''<!--, das ihnen immerhin den [[Laienkelch]] und die Priesterehe zugestand. -->

Karl V var imidlertid ikke istand til å stanse urolighetene, og seieren over protestantene ble kortvarig. I [[1552]] slo den styrkede kurfyrst Moritz av Sachsen seg sammen med andre protestantiske fyrster mot den spanske suksesjon og keiseren, og det lyktes fyrstene å tvinge keiser Karl på flukt. Hans bror, [[Ferdinand I av det tysk-romerske rike|Ferdinand (I)]], forhandlet på sin side med Moritz av Sachsen og de protestantiske fyrstene, og det kom til [[Passau-traktaten]], som sikret protestantene vidtfavnende rettigheter. Ved [[religionsfreden i Augsburg]] i [[1555]] ble disse bekreftet.

Karl V abdiserte etter sitt nederlag i [[1556]] til fordel for Ferdinand.

== Litteratur ==

* Ferdinand Seibt: ''Karl V. – Der Kaiser und die Reformation.''  Berlin (2. oppl.) 1998.  ISBN 3-442-75511-5 
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Schmalkaldiske krig}}
[[Kategori:Kriger i Europa]]
[[Kategori:Reformasjonen]]
[[Kategori:Tysklands historie]]
[[Kategori:Konflikter i 1546]]
[[Kategori:Konflikter i 1547]]
[[Kategori:Antiprotestantisme]]