Redigerer Den peruanske uavhengighetskrigen

{{Infoboks slag
|navn = Guerra de Independencia del Perú
|konflikt = [[De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene]]
|kart=Campañas de independencia en Ecuador, Perú y Bolivia 1823-26.JPG
|bilde=La Independencia del Perú.jpg
|underskrift= General San Martín erklærer Perús uavhengighet [[28. juli]] [[1821]], malt av Juan Lepiani i [[1904]].<br /> Kartet under felttog i [[Ecuador]], Perú og Bolivia i [[1823]]&ndash;[[1826]] tegnet av Agustin Codazzi i [[1840]]. 
|dato = [[1811]]&ndash;[[1824]]<ref>Hovedfasen av krigen var 1820-24. Det var også fortsatt motstand etter 1824 i Bolivia.</ref>
|sted = [[Peru]] og [[Øvre Peru]] (nå [[Bolivia]])
|resultat = Amerikansk-patriotisk seier. Perú og Bolivia oppnår selvstendighet fra Spania.
|part1 = '''Patrioter:'''<br/> [[Fil:Flag of Peru (1821-1822).svg|25px|Perus flagg]] [[Peru]]<ref>Fra 1821 som protektorat. Fra 1822 som selvstendig stat. Før 1821, diverse selvstendighetsbevegelser og juntaer.</ref><br/>[[Fil: Regimiento Rio de la Plata.png|25px]] [[Argentina|Río de la Platas forente provinser]]<ref>Fra 1820. Tidligere støtte til frigjøringsbevegelser.</ref><br />[[Fil:Flag of the Liberating Expedition of Peru.svg|25px]] [[Chile]]<ref>Fra 1820.</ref><br />[[Fil:Flag of the Gran Colombia.svg|25px|Gran Colombias flagg]] [[Gran Colombia]]<ref>Fra 1823.</ref><br />Utenlandske frivillige:<br />[[Fil:Flag of the United Kingdom.svg|25px|Storbritannias flagg]] [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|Storbritannia og Irland]]<ref>Også enkelte [[Frankrike|franske]] og andre [[Europa|europeiske]] frivillige.</ref>
|kommandant1 = [[Fil:Flag of Peru (1821-1822).svg|25px|Perus flagg]] [[Francisco Antonio de Zela]] † <br />[[Fil:Flag of Peru (1821-1822).svg|25px|Perus flagg]] [[Mateo Pumacahua]] †<br />[[Fil: Regimiento Rio de la Plata.png|25px]] [[José de San Martín]] <br />[[Fil:Flag of Peru (1822-1825).svg|25px|Perus flagg]] [[José de la Riva Agüero]] <br />[[Fil:Flag of Peru (1822-1825).svg|25px|Perus flagg]] [[José Bernardo de Tagle]] <br />[[Fil:Flag of the Gran Colombia.svg|25px|Gran Colombias flagg]] [[Simón Bolívar]]<br /> [[Fil:Flag of the Gran Colombia.svg|25px|Gran Colombias flagg]] [[Antonio José de Sucre]]
|styrke1 = 
|tap1 = 
|part2 = '''Rojalister:'''
[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spanias flagg]] [[Det spanske imperiet|Spania]]<br />
[[Fil:Flag of Cross of Burgundy.svg|25px]] [[Visekongedømmet i Peru|Perú]]<br />
[[Fil:Flag of Cross of Burgundy.svg|25px]] [[Visekongedømmet Río de la Plata|Río de la Plata]]<br />
[[Fil:Banner_of_the_Chinchay_Suyu.svg|25px]] Allierte [[quechuaer]]
|kommandant2 =[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spanias flagg]] [[José Ferdando de Abascal y Sousa]]<br /> [[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spanias flagg]] [[Joaquín de la Penzuela]]<br />[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spanias flagg]] [[José de la Serna e Hinojosa|José de la Serna]]<br />[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spanias flagg]] [[Pedro Antonio Olañeta]] †
|styrke2 = 
|tap2 = 
|koordinater =
}}
'''Den peruanske uavhengighetskrigen''' ([[spansk]]: ''La Guerra de Independencia del Perú''; på [[quechua]] omtrent: ''Piruw Kachariy Awqanakuy'') var en serie konflikter som ble utkjempet for å frigjøre [[visekonge]]dømmet [[Visekongedømmet i Peru|Perú]] fra spansk styre. Disse konfliktene var en del av [[de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene]], som var en relaterte serie [[uavhengighet]]skamper i [[Latin-Amerika]] som etterfulgte den [[Det første franske keiserdømmet|franske]] [[Den spanske uavhengighetskrigen|invasjonen av Spania]] i [[1808]], som igjen var en del av [[Napoleonskrigene]] i Europa. Dermed hadde denne konflikten militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, og hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet ofte og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de amerikanske landene.

I [[Peru]] sto rojalistene mye sterkere enn i de andre søramerikanske landene, og rundt 1821 var det rojalistenes eneste gjenværende befestning i det kontinentale Amerika, hvor de kjempet mot frihetsforkjemperne i [[Bolivia]], [[Chile]] og [[Ecuador|Quito]]. Da hadde en rekke opprør allerede blitt slått ned av rojalistenes hærer. Perú ble dermed ikke selvstendig før etter [[José de San Martín]]s argentinsk-chilenske (1820&ndash;1823) og [[Simón Bolívar]] og [[Antonio José de Sucre]]s [[Gran Colombia|storkolombianske]] (1823&ndash;1825) felttog i Perú at selvstendigheten til ikke bare Perú, men også resten av det latinamerikanske fastlandet, ble sikret. 

==Bakgrunn==
De [[Hispanoamerika|hispanoamerikanske]] uavhengighetskrigene var inspirert av [[den amerikanske revolusjon|den amerikanske]], [[den haitiske revolusjon|den haitiske]] og [[den franske revolusjon]]en. De hvite ''criollo''ene i Amerika ønsket selvstendighet fra det [[Det spanske imperiet|spanske]] styret av økonomiske og politiske årsaker.

Frankrikes invasjon av Spania i 1808 førte til at det spanske monarkiet under kong [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] kollapset. De fleste av kong Ferdinands tidligere spanske undersåtter godtok ikke regjeringen til [[Joseph Bonaparte]], som ble utnevnt til spansk konge av sin bror [[Napoléon I]]. Prosessen for å opprette en stabil spansk regjering, som skulle bli anerkjent i store deler av imperiet tok hele to år. I mellomtiden ble den øverste [[junta]] opprettet som et patriotisk alternativ til det bonapartistiske styre. Dette førte til et maktvakuum og politisk usikkerhet i de spanske besittelsene i Amerika, inkludert [[Visekongedømmet i Peru]].

I Perú var også [[indianer]]opprør som [[Túpac Amaru II|José Gabriel «Tupac Amaru II» Condorcanqui]]s [[Sierra-opprøret|opprør]]  i [[1780]]&ndash;[[1783]], det siste av en serie på seksten protester og opprør i Perú i [[1700-tallet|det attende århundre]], en del av uavhengighetskrigens bakgrunn. Opprøret skapte frykt for nye store opprør, samtidig som Amaru også ble et mytisk forbilde for frihetsforkjemperne. De peruanske visekongene fikk fikk også støtte for å gå imot Chile og Argentinas interesser, siden det var under kommersielt og nasjonalistisk press. Noe før uavhengighetskrigen hadde Øvre Perú ([[Bolivia]]) og [[Río de la Plata]]-regionen blitt overført fra Visekongedømmet Perú til det nye [[Visekongedømmet Río de la Plata]]. Dette styrket den tradisjonelle støtten som den peruanske visekongen fikk fra det såkalte ''[[Lima]]-[[oligarki]]et,'' som følte seg truet av folkelige opprør og som satte seg imot den nye kommersielle klassen i [[Buenos Aires]].

==Tidlige opprør og felttog==
[[Fil:Flag_of_Tacna_Regiment_(1820_proposal).svg|thumb|left|Rekonstruksjon av det første foreslåtte peruanske flagget, brukt av general [[William Miller (peruansk general)|William Miller]] i oktober [[1820]]. Sola i flagget kan ha vært ment å forestille solguden [[Inti]].]]
Mens mange andre byer og regioner i spansk Amerika opprettet [[junta]]er da spanjolene mistet kontrollen under halvøyskrigen mot Frankrike, støttet Lima-oligarkiet rojalistene, særlig etter at Buenos Aires' arméer hadde mislykkes i å invadere Øvre Perú. 

I [[1811]] vant peruanske rojalister over en mye større hær bestående av revolusjonssoldater sendt av Buenos Aires' [[Primera junta|Første junta]] og lokale indianske hjelpere i [[slaget ved Guaqui]]. Til sammen sendte de [[Argentina|argentinske]] revolusjonære tre ekspedisjoner til Alto Perú mellom [[1810]] og [[1815]]. Argentinerne ble beseiret av rojalistene i alle disse felttogene, og ble et hardt slag for de revolusjonære. Disse felttogene sammenfalt med to opprør i [[Tacna]], sør i det nåværende Perú, i [[1811]] og [[1813]], det første ledet av [[Francisco Antonio de Zela]], men opprørene ble slått ned siden argentinerne ikkekunne sende den støtten de hadde lovet til Zela. Etter disse seierne ble igjen Øvre Perú en del av det peruanske visekongedømmet i 1815, noe som var lønnsomt for handelsmennene i [[Lima]]. 

Til tross for rojalistenes sterke stilling i Perú var det også der flere opprør mot det rojalistiske styre. I [[1812]] var det ''criollo''-opprør i [[Huánuco]], hvor en forsøkte å opprette en junta, og i [[Cusco]] var det opprør i både [[1814]] og [[1816]]. Disse opprørene mottok støtte fra Buenos Aires' arméer, men ble likevel slått ned av rojalistene. 

I det nåværende Bolivia hadde det blitt opprettet juntaer i [[Sucre (Bolivia)|Sucre]] og [[La Paz]] allerede i [[1809]], men de ble fort beseiret av rojalistene. I Øvre Perú ble striden opprettholdt fra [[1810]] til [[1824]] av seks geriljagrupper, såkalte ''republiquetas'', som opererte fra [[Titicaca]]-regionen.

==San Martíns felttog==
[[Fil:Thomas Cochrane, 10th Earl of Dundonald.jpg|thumb|left|[[Lord Thomas Cochrane]].]]
{{Kampanjeboks latinamerikansk uavhengighet}}
{{Kampanjeboks søramerikansk uavhengighet}}
[[Fil:Smartin2.jpg|thumb|left|[[José de San Martín]] med [[Argentinas flagg|det argentinske flagget]].]]
[[Fil:Jose de la Serna 1.jpg|thumb|left|[[José de la Serna e Hinojosa]].]]
Ettersom de revolusjonære beseiret rojalistene i resten av Sør-Amerika, ble Perú den siste befestningen til kong Ferdinand VIIs støttespillere. Det [[Argentina|argentinske]] og [[chile]]nske felttoget i Perú er på [[spansk]] kjent som ''Expedición Libertadora del Perú'', eller liberatdor''enes Perú-ekspedisjon''. 

Etter å ha beseiret rojalistene i [[Chile]] i [[slaget ved Maipú]] i [[1818]], arrangerte den argentinske generalen [[José de San Martín]] et kombinert sjø- og landfelttog. Med hjelp av den [[skotter|skotske]] viseadmiralen [[Lord Thomas Cochrane]], opprettet han en chilensk marine (''Primera Escuadra Nacional''), bestående av 25 skip, derav åtte krigsskip og søtten transportskip, med en besetning på rundt 1600 mann. [[15. juli]] besto San Martíns ekspedisjonshær av 4642 mann, oppdelt i en chilensk divisjon (''División de Chile'') og en argentinsk divisjon (''División de los Andes''), og videre i ti bataljoner. Hæren hadde også 25 kanoner. 

I [[1820]] transporterte den nye chilenske flåten soldatene fra Chile til [[Paracas]]-halvøya på Perús [[Stillehavet|stillehavskyst]], hvor de gikk i land [[7. september]] det året. Fire dager senere erklærte han til det peruanske folket at han ikke kom som en erobrer, men som en frigjører. Lord Cochrane fortsatte med å begynne et sjøfelttog mot den spanske flåten i Stillehavet, mens San Martín begynte et landfelttog. 

I motsetning til hans tidligere felttog, som hadde vært militaristiske, fokuserte San Martín mest på [[diplomati]] i Perú, og unngikk konfrontasjoner med fienden. Grunnen til dette var at Lima var det spanske Amerikas sentrum, og det ville derfor gå mot den nasjonalistiske saken hvis hans styrker brukte eller truet med vold for å bryte ned den etablerte monarkiske styreformen. Strategien hans bestod i å vente til det peruanske folket selv gjorde opprør. Dette førte til at han sendte mange diplomatiske utsendinger til Lima for å overtale visekongen [[Joaquín de la Pezuela]] om å gi Perú sin selvstendighet, men alle mislyktes. 

Etter å ha inntatt Pisco seilte hæren nordover [[26. oktober]] og gikk i land i [[Huacho]] [[12. november]], som var bedre egnet ut ifra et strategisk synspunkt. Deretter ble Huacho brukt som San Martíns hovedkvarter. Mens han var der hørte han for første gang om frigjørelsen av [[Guayaquil]] under ledelsen til peruaneren [[Gregorio Escobedo]]. Sammen med andre hendelser, som Cochranes maritime blokade av [[Callao]], og [[Alvarez de Arenales]]' seiere over rojalistene i Guacarillo [[6. oktober]] og i [[Pasco]] [[20. desember]], styrket uavhengighetsinnsatsen ledet av San Martín. 

[[29. januar]] [[1821]] erstattet [[José de la Serna e Hinojosa]] Penzuela som visekonge. [[21. januar]] lagde San Martín ''de provisoriske reglene'' (''Reglamento Provisional'') for å sikre de peruanske borgerne visse lovlige rettigheter, og han lagde [[Perus flagg|Perús første nasjonalflagg]]. Kort tid senere begynte han å forberede marsjen til [[Lima]]. 

I mars 1821 seilte hæren til [[Ancón]] i nærheten av hovedstaden. General [[William Miller (peruansk general)|William "Guillermo" Miller]] ble sendt sørover langs kysten, mens Alvarez de Arenales ble sendt nordover opp i fjellene, for å isolere Lima. Igjen mislyktes en diplomatisk løsning, siden de la Serna ikke ville erklære Perú selvstendig, mens San Martín ikke vill godkjenne de la Sernas forslag om at frihetsforkjemperne skulle godkjenne den spanske 1812-grunnloven og sende utsendinger til [[Spanias parlament|Cortes Generales]]. 

[[2. juli]] møtte San Martín igjen visekonge la Serna, og denne gangen foreslo San Martín at Perú skulle bli et [[konstitusjonelt monarki]] med en valgt europeisk monark. La Serna hevdet at han ikke hadde tilstrekkelig makt til å ta en slik beslutning, og spurte om to dager for å diskutere saken. Etter å ha diskutert med rojalistkommandantene ble forslaget forkastet på det grunnlag at de ikke hadde tilstrekkelig makt til å gi Perú sin selvstendighet eller til å opprette et monarki. [[8. juli]] dro la Serna med sine styrker fra byen for å bygge opp sine styrker på landsbygda. 

[[12. juli]] okkuperte San Martíns styrker hovedstaden, noe som var et stort nederlag for spanjolenes styrker. [[28. juli]] [[1821]] San Martín erklærte [[Den peruanske uavhengighetserklæringen|Perús uavhengighet]]:

:''«El Perú desde este momento es libre e independiente por la voluntad general de los pueblos y por la justicia de su causa que Dios defiende».'' ''Viva La Patria ! Viva la libertad ! Viva la independencia"'' 
:(Omtrent ''«Perú er fra dette øyeblikk av fri og selvstendig ved hjelp av den folkelige viljen og ved hjelp av sakens rett som Gud beskytter. Lenge leve fedrelandet. Lange leve friheten. Lenge leve uavhengigheten.»''
(San Martín, Lima, [[28. juli]] [[1821]])

San Martín ble deretter valgt til «Perús beskytter». Samme år opprettet han Perús nasjonalbibliotek, som han donerte sin boksamling til. Da et peruansk parlament hadde blitt samlet, frasa han seg sin stilling som beskytter. [[José da la Mar]] ble republikkens nye president. 

Selv om Lima var tapt, beholdt rojalistene riktignok kontrollen over store deler av Perú, og i [[Bolivia|Øvre Perú]].

==Guayaquil-konferansen==
[[Fil:Entrevista de Guayaquil.jpg|thumb|right|''Bolívar og San Martín møtes i Guayaquil'', av Toño Zapata, [[1999]].]]
[[26. juli]] [[Guayaquil-konferansen|møttes]] ''libertador''ene San Martín og [[Simón Bolívar]] i [[Guayaquil]] i [[Ecuador|Quito]] for å planlegge Latin-Amerikas fremtid. De fleste detaljene fra møtet ble hemmeligholdt, og det har blitt svært omdiskutert blant senere historikere. Enkelte mener at det at Bolívar nektet å dele kommandoen over den kombinerte hæren med San Martín var det som førte til at San Martín forlot Perú og bosatte seg som en bonde i [[Mendoza]]. Andre mener at han ga etter for Bolívars energiske utstråling, og unngikk en konfrontasjon med ham. Mange mener at mens San Martín var et militært geni, og dyktigere både militært og politisk i forhold til Bolívar, hadde han ikke Bolívars utstråling eller politiske ambisjoner. Kort tid senere pensjonerte han seg i [[Frankrike]]. 

San Martín måtte gi etter for Bolívars politiske idéer for Perú, siden Bolívar ikke ønsket noe nytt [[monarki]], men ønsket heller å opprette [[republikk]]er i de tidligere koloniene. San Martín skal også ha ment at den peruanske visekongens hær var for mektig til at bare hans eller Bolívars hær kunne ha beseiret den. Dermed overtok Bolívar San Martíns styrker, samt den fullstendige frigjørelsen av Perú. 

I [[1822]] og [[1823]] ledet argentineren [[Rudecindo Alvarado]] og bolivianeren [[Andrés de Santa Cruz]] hvert sitt «mellomfelttog» (''Campaña de Intermedios'') mot rojalistene i Perú.

==Bolívar og Sucres felttog==
[[Fil:Sucre1.jpg|thumb|right|''El Gran [[marskalk|Mariscal]] de Ayacucho; General [[Antonio José de Sucre]] under [[slaget ved Ayacucho]].]]
[[Fil:Simón Bolívar by Antonio Salas.jpg|thumb|left|[[Simón Bolívar]], malt av Antonio Salas i [[1825]].]]
Det [[Gran Colombia|colombianske]] felttoget i Perú ble regnet som en del av ''sørfelttogene'' (''Las Campañas del Sur''), som skulle befri [[Ecuador]], Perú og Bolivia, nå som Bolívar allerede hadde befridd [[Colombia]] og sitt hjemland [[Venezuela]]. Etter å ha befridd Quito etter [[slaget ved Pichincha]] i [[1822]], vendte Gran Colombia seg mot Perú. I august 1821 hadde Bolívar mottatt tittelen ''Perús frihets beskytter'', og [[10. februar]] [[1824]] utnevnte den peruanske kongressen ham til [[diktator]], og overtok deretter for [[José Bernardo de Tagle]], som da tjente sin andre termin som Perús president. Dette gjorde at Bolívar kunne fullstendig omorganisere den politiske og militære administrasjonen i Perú. 

Likevel hadde han problemer med å beseire rojalistenes siste styrker i de andeanske fjellområdene i Perú og Alto Perú. Tidlig i 1824 førte indre stridigheter mellom rojalistgrupperingene under generalene [[José de la Serna e Hinojosa|José de la Serna]] og [[Pedro Antonio de Olañeta]] i Øvre Perú i forbindelse med den samtidige borgerkrigen i Spania til at rojalistene mistet halvparten av hæren sin. 

[[6. august]] vant Bolívar en mindre, men moralsk viktig seier over det spanske [[kavaleri]]et i [[slaget ved Junín]]. Senere samme år ble det spanske monarkiets fortsatt tallmessig overlegne hær beseiret i [[slaget ved Ayacucho]] av [[Antonio José de Sucre]]s styrker, soldater fra [[Gran Colombia]] og [[Peru]], også fra [[Argentina]] og [[Chile]], [[9. desember]] [[1824]]. [[3. desember]] det året hadde Sucre blitt beseiret av rojalistene i [[slaget ved Corpahuaico]]. Ayacucho avgjorde ikke bare den peruanske krigen, men i stor grad hele [[de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene]] i [[Sør-Amerika]]. Spanjolene klarte aldri å gjenoppbygge sin stilling på kontinentet. Riktignok holdt rojalistene ut fram til januar [[1826]] i [[beleiringen av Callao]], som da hadde vart over ett år, og var den egentlige slutten på Perús uavhengighetskrig.

==Ettervirkninger==
[[Fil:Batalla de Ayacucho by Martín Tovar y Tovar (1827 - 1902).jpg|thumb|right|Slaget ved Ayacucho.]]
[[6. august]] [[1825]] ble Øvre Perú nok en gang skilt fra resten av landet på Øvre Perú-kongressen, da [[Bolivia|Republikken Bolívar]], som skiftet navn til ''Republikken Bolívia'' ([[sic]]) [[11. august]] det året, nå kjent som den flernasjonale republikken Bolivia, til tross for motstand fra Bolívar, som landet var oppkalt etter. Bolívar ble det nye landets første president, og ble etterfulgt av Sucre. 

Etter selvstendighetskrigen gjorde kreolsamfunnets forskjellige konflikter, særlig ''caudilloenes'' ambisjoner, landet organisering særs vanskelig. I løpet av de første 75 selvstendige åra, ble kun tre sivile presidenter: [[Manuel Pardo]], [[Nicolás de Piérola]] og [[Francisco García Calderón]]. 

Allerede før spanjolene helt hadde gitt opp håpet om en gjenerobring av Amerika og før [[Gran Colombia]] hadde blitt oppløst etter Bolívars død i [[1830]], hadde Perú blitt involvert i sin første grensekonflikt, [[Gran Colombia-Peru-krigen]], over kontrollen over [[Ecuador]] I [[1837]] ble [[Perú-Bolivia-konføderasjonen]] lagd, men den ble oppløst to år senere grunnet chilensk militærintervensjon. 

Det var ikke før [[14. august]] [[1879]] at [[Spania]] anerkjente Perú som en selvstendig nasjon, i Paz y Amistad-traktaten.

==Noter==
<references/>
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Peruanske uavhengighetskrigen}}
[[Kategori:De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene]]
[[Kategori:Kriger i Mellom- og Sør-Amerika]]
[[Kategori:Perus historie]]
[[Kategori:Bolivias historie]]
[[Kategori:Konflikter i 1811]]
[[Kategori:Konflikter i 1824]]