Redigerer Den osmansk-venetianske krigen (1714–1718)

{{Infoboks slag
| navn = Den sjuende osmansk-venetianske krigen
| bilde = 
| underskrift = 
| konflikt = [[osmansk-venetianske kriger]]
| koordinater = 
| dato = [[Konfliktåret 1714|1714]]–[[Konfliktåret 1718|1718]]
| sted = [[Peloponnes]], [[De joniske øyer]], [[Dalmatia]]
| resultat = Osmansk seier, [[Morea]] avstått tilbake til Det osmanske riket
| part1 = [[Fil:Flag of Most Serene Republic of Venice.svg|22px]] [[Republikken Venezia]]<br />{{flagg|Østerrike|1716}} [[Erkehertugdømmet Østerrike|Østerrike]] (fra 1716)<br />{{flagg|Portugal|1714}} [[Det portugisiske imperiet|Kongedømmet Portugal]] <br />{{flagg|Malteserordenen|1714|lenke}}<br /> {{flagg|Vatikanstaten|1714}} [[Kirkestaten]]<br />{{flagg|Spania|1701|lenke}}<ref>[[Cesáreo Fernández Duro]], ''Armada española desde la unión de los reinos de Castilla y de León'', Est. tipográfico Sucesores de Rivadeneyra, Madrid, 1902, Vol. VI, p. 118</ref><br />[[Fil:Flag of Himara.JPG|22px|border]] [[Himara|Himarioter]]
| kommandant1 = [[Geronimo Delphino]]<br />[[Johann Matthias von der Schulenburg]]
| styrke1 = 
| tap1 = 
| part2 = {{flagg|Det osmanske riket|1453|lenke}}
| kommandant2 =[[Silahdar Damat Ali Pasha]] 
| styrke2 = 
| tap2 = 
| kart = 
}}
'''Den sjuende osmansk-venetianske krigen''' ble utkjempet mellom [[Republikken Venezia]] og [[Det osmanske riket]] mellom 1714 og 1718. Det var den siste konflikten mellom de to maktene, og endte med en osmansk seier og at Venezia tapte de store områdene på den greske halvøyen, [[Peloponnes]] ([[Morea]]). Venezia ble reddet fra en verre skjebne ved at [[Habsburgmonarkiet|Østerrike]] blandet seg inn i 1716. De østerrikske seirene førte til [[freden i Passarowitz]] i 1718, som avsluttet krigen. Krigen ble også kalt den andre '''[[Moreakrigen]]''',<ref name=Lane411>Lane (1973), s. 411</ref> '''Den vesle krigen''' eller i [[Kroatia]], '''[[Sinj]]-krigen'''.<ref>[http://www.matica.hr/www/wwwizd2.nsf/AllWebDocs/soldosinjskakrajinau17i18stoljecu1 Matica hrvatska] {{Wayback|url=http://www.matica.hr/www/wwwizd2.nsf/AllWebDocs/soldosinjskakrajinau17i18stoljecu1 |date=20120323013835 }} Josip Ante Soldo: Sinjska krajina u 17. i 18. stoljeću (knjiga prva), Matica hrvatska ogranak Sinj, Sinj, 1995, ISBN 953-96429-0-6</ref>

== Bakgrunn ==
{{Hovedartikkel|Moreakrigen}}
I [[den store tyrkiske krigen]] (1684–1699) ble Det osmanske riket tvunget til å avstå flere landområder til Østerrike og Venezia, inkludert halvøya Morea. Osmanene var faste bestemt på at de skulle ta tilbake de tapte landområdene, og Venezia, som var den svakere av de to, ble valgt som det første målet. Tiden ble regnet for å være moden i 1714 da osmanene nettopp hadde slått [[Det russiske imperiet|russerne]] [[den russisk-tyrkiske krigen (1710–1711)|i en krig]] og Østerrike var opptatt med [[den spanske arvefølgekrigen]].

== Den osmanske erobringen av Morea ==

Osmanene erklærte krig den 9. desember 1714 ved å benytte noen overtramp av venetianske handelsfolk som påskudd. Tidlig i 1715 samlet de sammen omkring {{formatnum:70000}} mann i [[regionen Makedonia|Makedonia]] under [[storvesir]] [[Silahdar Damat Ali Pasha]]. Storvesiren marsjerte sørover, og nådde hovedleiren i [[Thíva|Theben (Thíva))]] tidlig i juni. I mellomtiden hadde den osmanske flåten, som talte 80 krigsskip under Canum Hoca, erobret de siste venetianske områdene i [[Egeerhavet]], øyene [[Tínos]] og [[Éjina|Aegina (Éjina)]].<ref>Finlay, s. 264</ref>

Venetianerne, som ikke hadde en stående armé og var avhengig av hovedsakelig leiesoldater, klarte bare å samle {{formatnum:8000}} mann og 42 hovedsakelig små skip, kommandert av generalkaptein Geronimo Delphino.<ref>Finlay, s.265</ref> Denne styrken var ikke bare for liten til å møte den osmanske armeen på slagmarken, men heller ikke stor nok til å bemanne de mange festningsverkene som venetianerne hadde bygget opp gjennom årene. I tillegg mislikte den lokale greske befolkningen det venetianske styret, noe Damad Ali utnyttet, ved å sikre at soldatene hans respekterte tryggheten og eiendommene deres. Dermed kunne han regne med godviljen til grekerne, som ga soldatene hans rikelig med forsyninger,<ref name=Stavrianos>L.S. Stavrianos, ''The Balkans since 1453'', s. 181</ref> mens venetianerne, som håpte på å rekruttere en milits blant de lokale innbyggerne, ble værende isolert på fortene sine. 

Den 25. juni krysset den osmanske armeen [[Korinteidet]] og gikk inn på Peloponnes. Citadellen i [[Akrokorint]], som kontrollerte passasjen til halvøya, overga seg etter en kort beleiring, med vilkår om at garnisonen og de sivile fikk forlate stedet trygt. Men noen [[Janitsjar|janitsjarer]], som var ivrige etter bytte, fulgte ikke ordrene til Damat Ali og gikk inn i citadellet. En stor del av garnisonen, inkludert ''provedditore'' Giacomo Minoto, og de fleste sivile ble massakrerte eller solgte som slaver. Bare 180 venetianere ble reddet og transportert til [[Kérkyra|Korfu (Kérkyra)]].<ref>Finlay, s.266-268</ref> Disse tragiske hendelsene inspirerte seinere [[Lord Byron]] som skrev diktet ''[[The Siege of Corinth]]''.

Etter Korint rykte osmanene fram mot [[Návplio]] (''Napoli di Romagna''), hovedbasen til den venetianske makten i Morea. Návplio ble godt vernet av sterke fort og hadde en garnison på {{formatnum:2000}} mann. Men den 20. juli, etter bare en ni dager lang beleiring, sprengte osmanene en [[mine]] under bastionene til [[Palamídi]] og stormet så fortet. De venetianske forsvarerne forsvant i panikk, og førte til at forsvaret generelt kollapset.<ref>Finlay, s.270-271</ref>

Osmanene avanserte så sørvestover, der fortene [[Pýlos|Navaríno]] og [[Koróni]] stod tomme etter venetianerne, som nå samlet den gjenværende styrken sin i [[Methóni]] (Modon). Siden de ikke fikk effektiv støtte fra sjøen da Delfino var motvillig til å risikere flåten sin i møte med den osmanske marinen, kapitulerte fortet.<ref>Finlay, s.272-274</ref> De gjenværende venetianske skansene, inkludert den siste gjenværende utposten på [[Kreta]] ([[Spinalonga]] og [[Soúda]]), kapitulerte på samme måte i bytte mot at de fikk gå trygt. I løpet av hundre dager var hele Peloponnes gjenerobret av osmanene.<ref name=Stavrianos/>

== Beleiringen av Kérkyra ==

[[Fil:Plan Corfou 1688.jpg|mini|Byplanen over Kérkyra i 1688, som viser festningsverkene]]
Etter suksessen i Morea gikk osmanene mot De venetianske [[De joniske øyer|joniske øyene]]. De okkuperte øyen [[Levkáda]] (''Santa Maura''), som venetianerne hadde tatt i 1684, og fortet [[Buthrotum|Butrinto]] ovenfor [[Kérkyra by|Korfu (Kérkyra) by]]. Den 8. juli 1716 gikk en osmansk arme på {{formatnum:33000}} mann i land på [[Kérkyra]], den viktigste av De joniske øyer.<ref name="AD 1716">J. Norwich, ''A History of Venice'', 579</ref> Til tross for et uavgjort [[Kamphandlingene 8. juli 1716|sjøslag samme dagen]], fortsatte osmanene med å sette i land soldater og rykte fram mot byen Kérkyra. Den 19. juli, etter å ha erobret fortene Mantouki, Garitsa, Avrami og Saviour, som lå utenfor, begynte omringelsen.<ref name=Corfu1>[http://www.corfuweb.gr/gb-history6.htm The history of Corfu]   {{Wayback|url=http://www.corfuweb.gr/gb-history6.htm |date=20090411090942 }} på corfuweb.gr</ref> Forsvaret var ledet av grev [[Johann Matthias von der Schulenburg]], som hadde omtrent {{formatnum:8000}} mann under seg. De omfattende festningsverkene og et godt forsvart stod imot flere angrep. Etter at en stor storming den 9. august førte til store tap for osmanene ble beleiringen hevet den 11. august og de siste osmanske styrkene trakk seg tilbake den 20. august.<ref name=Corfu1/>

== Østerrike går inn i krigen og krigen slutter ==
{{Hovedartikkel|Den østerriksk-tyrkiske krigen (1716–1718)}}
Sommeren 1715 marsjerte pasjaen av [[Bosnia]] mot de venetianske områdene i Dalmatia, med en armé som visstnok hadde {{formatnum:40000}} mann. Osmanene ble slått ved [[Sinj]], men den osmanske trusselen for Dalmatia førte til at Østerrike valgte å gå inn i krigen. 

Med økonomisk støtte fra pave [[pave Clement XI|Clement XI]] og at [[Kongedømmet Frankrike|Frankrike]] garanterte for de østerrikske eiendommene i Italia, var Østerrike klare til å gå inn. Den 13. april 1716 fornyet keiser [[Karl VI av Det tysk-romerske riket|Karl VI]] alliansen sin med Venezia, og erklærte slik krig mot osmanene. Den østerrikske trusselen tvang osmanene til å trekke styrkene sine bort fra de gjenværende venetianske områdene, men ''Serenissima'' var for svak til å sette i gang en storskala motoffensiv. Bare marinen vart mer aggressiv med sjøslag mellom de venetianske og osmanske flåtene i Egeerhavet, som [[slaget ved Imbros i 1717|slaget ved Imbros]] og [[slaget ved Matapan]] en måned seinere, men begge disse ble generelt uavgjorte og endret ikke resultatet av krigen.<ref name=Lane411/> Den eneste permanente venetianske suksessen var erobringen av festningen i [[Préveza]] og [[Árta]] i 1717. Med østerrikske seirer i [[slaget ved Petrovaradin]] og [[Bemleiringen av Beograd i 1718|beleiringen av Beograd]] ble osmanene tvunget til å undertegne [[freden i Passarowitz]]. Selv om osmanene tapte store område til Østerrike, fikk de beholde erobringene sine mot Venezia på Peloponnes og Kreta, utenom Preveza (falt i 1717 til venetianerne) og noen få festninger i [[Hercegovina]].

== Referanser ==
<references/>

==Kilder==
* ''History of the Hellenic Nation'', Vol. XI, Ekdotiki Athinon 1975
* {{cite book | last= Finlay | first= George | authorlink= George Finlay | title= The History of Greece under Othoman and Venetian Domination | url=http://books.google.com/books?id=GwkBIt2jxkYC | year= 1856 | publisher= William Blackwood and Sons | location= London }}
* {{cite book | last=Lane | first=Frederic Chapin | title=Venice, a Maritime Republic | publisher=JHU Press | year=1973 | isbn=9780801814600 |url=http://books.google.com/books?id=PQpU2JGJCMwC}}
* {{cite book | last=Setton| first=Kenneth Meyer | title=Venice, Austerrike, and the Turks in the Seventeenth Century | publisher=DIANE Publishing | year=1991 | isbn=0871691922 }}
* {{cite book | last=Shaw| first=Stanford Jay | coauthors=Shaw, Ezel Kural | title=History of Det osmanske riket and Modern Turkey | url=http://books.google.com/books?id=UVmsI0P9RDUC | publisher=Cambridge University Press | year=1976 | isbn=978-0521291637 |pages=231–234}}
* {{cite book | last=Vakalopoulos | first=Apostolos E. | title = Ιστορία του νέου ελληνισμού, Τόμος Δ′: Τουρκοκρατία 1669–1812 | trans_title = History of modern Hellenism, Volume IV: Turkish rule 1669–1812 | location = Thessaloniki | year = 1973 | publisher = Emm. Sfakianakis & Sons | ref=harv}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Osmansk-venetianske krigen 1714-1718}}
[[Kategori:Konflikter i 1714]]
[[Kategori:Konflikter i 1715]]
[[Kategori:Konflikter i 1716]]
[[Kategori:Konflikter i 1717]]
[[Kategori:Konflikter i 1718]]
[[Kategori:Osmansk-venetianske kriger]]
[[Kategori:Maltesiske kriger]]
[[Kategori:Kriger med Kirkestaten]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Portugal]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Spania]]
[[Kategori:Korfu]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Det osmanske rike]]