Redigerer Den kinesiske borgerkrig

{{Infoboks krig|dato=1 August 1927 - 22 Desember 1936 (Krigens første fase)
10 August 1945 - 7 Desember 1949 (Krigens avsluttende fase)|sted=[[Kina]]|part1= {{flagg|Republikken Kina}} [[Republikken Kina]]|kommandant1={{flagg|Republikken Kina}} [[Chiang Kai-shek]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Bai Chongxi]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Chen Cheng]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Li Tsung-jen]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Yan Xishan]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[He Yingqin]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Hu Zongnan]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Xue Yue]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Tang Enbo]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Zhang Xueliang]] <br />
{{flagg|Republikken Kina}} [[Feng Yuxiang]] <small>(Fram til 1930)</small> <br />|enhet1=|styrke1=• 4,300,000 (Juni 1946)
• 3,650,000 (Juni 1948)
• 1,490,000 (Juni 1949)|tap1=1,5 millioner|part2= {{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Kinas kommunistparti]]|kommandant2={{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Mao Zedong]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Zhu De]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Peng Dehuai]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Zhou Enlai]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Lin Biao]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Liu Bocheng]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[He Long]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Chen Yi (1901-1972)|Chen Yi]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Luo Ronghuan]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Xu Xiangqian]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Nie Rongzhen]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Ye Jianying]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Deng Xiaoping]] <br />
{{flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Zhang Guotao]] <small>(Fram til 1936)</small> <br />|enhet2=|styrke2=• 1,200,000 (Juli 1945)
• 2,800,000 (Juni 1948)
• 4,000,000 (Juni 1949)|tap2=250,000|resultat=Kommunist seier
• Væpnet kamp avsluttet, men ingen våpenhvile og fredstraktat signert
• Opprør fortsatte gjennom 60-tallet|territorie=• Kinas kommunistparti tar over Fastlands-Kina og Hainan
• Folkerepublikken Kina blir etablert på Fastlands-Kina
• Regjeringen til Republikken Kina flykter til Taiwan|tap3=Totale tap: ca. 8 millioner (inkludert sivile på begge sider)}}
:''Se [[Taipingopprøret]] for den kinesiske borgerkrigen fra 1851 til 1864 som kostet flere titalls millioner menneskeliv.''
'''Den kinesiske borgerkrig''' er i moderne historieskriving den borgerkrig som raste i [[Kina]] i flere tiår i første halvdel av [[1900-tallet]]. I Kina omtales den som '''den nasjonalistisk-kommunistiske borgerkrig''' ([[kinesisk]] 国共内战; [[pinyin]]: ''Guógòng Nèizhàn''). Etter den vanligste tidfesting varte den fra april 1927 til mai 1950, og var en krig mellom [[Kuomintang]] (KMT, også kjent som «Kinas nasjonalistparti») og [[Kinas kommunistparti]] (KKP). Krigen begynte etter [[Nordekspedisjonen]], da høyrefløyen av KMT, ledet av general [[Chiang Kai-shek]], utrenset fra partiet både kommunister og KMTs venstrefløy fra alliansen mellom KMT og KKP. Krigen representerte en ideologisk splittelse mellom de vestligstøttede KMT-nasjonalister og de sovjetiskstøttede kommunistene.

Borgerkrigen pågikk i rykk og napp frem til den tilstundende [[andre kinesisk-japanske krig]] avbrøt den. Da fulgte en periode med motstand mot japanerne. Det japanske angrepet hadde på sin side vært en utnyttelse av den indre uro i Kina. De allierte brakte japanerne til kapitulasjon i august 1945, og det markerte slutten av [[annen verdenskrig]]. Den kinesiske borgerkrig blusset da opp igjen for fullt i 1946. Kamphandlingene kom til sin avslutning etter 23 år i 1950, da et uoffisielt ild opphør fulgte, i alle fall hva gjaldt de større kamphandlinger. Kommunistene kontrollerte da [[Fastlands-Kina]] (og [[Hainan]]), og nasjonalistene holdt [[Taiwan]], [[Pescadores]]øyene og en rekke øyer utenfor kysten av [[Fujian]]. Frem til dags dato (2007) er det ikke blitt undertegnet noen fredsavtale, selv om de to parter har tette økonomiske bånd med hverandre.

==Tidfestelse av borgerkrigen==

Borgerkrigen er blitt avgrenset tidsmessig forskjellig av historikerne, men hva gjelder dens avslutning er det generell enighet om at den varte til rett før utgangen av [[1949]] da de siste større fiendtlighetene var over, i hvert fall med kommunistenes erobring av øya [[Hainan]] i mai året etter. Noen formell avslutning var dette imidlertid ikke. Ved utgangen av 1949 kontrollerte [[Kuomintang|Guomindang]] (GMD) ([[Wade-Giles]]: Kuomintang – KMT) kun øya [[Taiwan]], [[Pescadores]]øyene og noen mindre øyer utenfor fastlandet i provinsen [[Fujian]], mens kommunistene kontrollerte hele Fastlands-Kina.

*[[1926]]/[[1927]]: Vanligvis regner man startpunktet som [[1926]] da det kinesiske nasjonalistparti Guomindang under ledelse av sin nylig utnevnte generalissimo [[Chiang Kai-shek]] satte en stopper for infiltrasjonen av venstreorientert og kommunistisk infiltrasjon i partiet og ekskluderte slike medlemmer.
*[[1945]]: Det er også de som vil karakterisere stridighetene i perioden før den [[andre kinesisk-japanske krig]]/[[Annen verdenskrig]] på annet vis, og da avgrenses den kinesiske borgerkrig til årene etterpå, fra [[1945]] til [[1949]]/[[1950|50]].

Vi vil legge til grunn den først nevnte avgrensning, dvs. 1926/27-1949/50.

==Forhistorie==
[[Qing-dynastiet]]s endelige sammenbrudd i [[1911]]/[[1912]] førte ikke til ro i det kinesiske rike.
De siste monarkistiske restaurasjonsforsøkene slo feil i [[1915]]–[[1917|17]]. Det brøt deretter ut en rekke kriger og uroligheter.

===De nordlige militaristenes generalkriger===
Nå fulgte en rekke kriger som er blitt kjent under betegnelsen ''generalkrigene'' (egentlig ''De nordlige militaristenes generalkriger'' – generaler i betydningen ''[[krigsherre]]r'') om makten i [[Beijing|Peking]]. Det var fire fraksjoner som konkurrerte om makten: [[Chili-fraksjonen]], [[Anhwei-fraksjonen]], [[Fengtien-fraksjonen]] og [[Kuominchun-fraksjonen]].

*I [[1920]] raste ''[[Zhiliklikken|Chili]]-[[Anhuiklikken|Anhwei]]-krigen'' (Zhiwan): Chili- und Fengtian-militaristene seiret over [[Anhwei-klikken]].
*I [[1922]] fulgte ''Den første Chili-Fengtian-krig'' (Zhifeng I): Chili-klikken seiret over Anhwei- og Fengtian-militaristene og dessuten Kuomintang.
*I [[1924]] kom ''Den andre Chili-Fengtian-krig'' (Zhifeng II): Nå var det Chili-klikken som ble beseiret, av Fengtian- og Anhwei-militaristene støttet av overløpere fra Chili-gruppen som gikk under navnet Kuominchun.
*I [[1926]] kom ''Fengtian-Kuominchun-krigen'': Fengtian-klikken og restene Chili beseiret restene av Anhwei og Kuominchun-militaristene.
*Men i [[1926]]–[[1928|28]] under det såkalte ''[[Nordekspedisjonen]]'' klarte [[Kuomintang]] og Kuominchun-klikken å beseire Fengtian-militaristene og restene av Chili.

===Kuomintang og kommunistene blir rivaler===
[[Fil:Sun Yat-sen 2.jpg|thumb|right|[[Kuomintang]]s og [[Republikken Kina]]s første leder [[Sun Yat-sen]].]]
I skyggen av disse generalkrigene skjedde det viktige ting lenger sør i Kina.

Det var [[Kuomintang]]s leder [[Sun Yat-sen]] som fant den strategi som førte til at krigsherrene i Nordkina til slutt ble slått. Han hadde først forsøkt å be de vestlige demokratier om hjelp. Etter at hans bønn ble ignorert av dem, hadde han i [[1921]] vendt seg til [[Sovjetunionen]].

I [[1921]] var imidlertid [[Det kinesiske kommunistparti]] (KKP) blitt grunnlagt i [[Shanghai]]. 
Sovjetkommunistene valgte av politiske grunner å satse på to hester på en gang: De støttet både Kuomintang og det nettopp etablerte KKP. De håpet naturligvis at kommunistene skulle vokse seg til den sterkere kraft, men ville være forberedt på at Kuomintang ville vise seg å bli den seierrike av de to. Med dette begynte rivaliseringen mellom nasjonalister og kommunister i Kina.

===Den første enhetsfront===
I [[1923]] kom det såkalte ''Sun-Joffe-manifestet'', en felleserklæring mellom Sun og Sovjetunionens representant [[Adolf Joffe]] i [[Shanghai]]. Det gikk inn for et fritt og forenet Kina, og arrangerte et «politisk ekteskap» mellom KMT og kommunistpartiet.  Sovjetiske rådgivere &mdash; hvorav den viktigste var [[Komintern]]-agenten [[Mikhail Borodin]] &mdash; begynte å strømme inn i Kina i 1923 med den egentlige agenda å prøve å omdanne og konsolidere KMT etter [[Sovjetunionens kommunistiske parti]]s modell. KKP ble instruert av Komintern til samarbeid med KMT, og kommunistpartiets medlemmer ble oppfordret til å melde seg inn i KMT og hold sin kommunistiske lojalitet hemmelig.

Dette «politiske ekteskapet» ble kalt de to partienes ''enhetsfront'' (og i historieskrivningen etter 1945 differensiert som første enhetsfront. KKP var fremdeles et lite parti på den tiden: I  [[1922]] hadde det bare 300 medlemmer, og det var bare vokst til 1.500 i [[1925]]. KMT hadde på sin side 150.000 medlemmer i 1922. 
[[Fil:Chiang 1.jpg|mini|[[Chiang Kai-shek]], foto fra 1930-årene.]]
Sovjetiske rådgivere hjalp også nasjonalstene med etableringen av et politisk institutt som gav dets propagandakrefter opplæring i massemobiliseringsteknikker, og i [[1923]] fikk de sendt [[Chiang Kai-shek]], en av Suns nærmeste medarbeidere fra [[Tongmeng Hui]]-tiden, til militær og politisk kursing i [[Moskva]].  
[[Fil:Whampoa-Sun.jpg|thumb|left|100px|Sun Yat-Sen på militærakademiet i Whampoa.]]
Etter Chiangs retur sent 1923 var han med på å opprette [[Militærakademiet i Whampoa]] utenfor [[Guangzhou]] (Kanton), som var KMT-KKP-alliansens hovedkvarter og fra 1925 ble KMT-KKP-regjeringens formelle hovedstad. I [[1924]] ble Chiang akademiets leder, og det var fra nå at hans stjerne begynte å stige slik at han ble den naturlige arvtager etter Sun Yat-sen.

Det var Chiangs strenge politikk mot KKP som til slutt utløste borgerkrigen.

Bare noen få måneder etter Suns død i [[1925]] innledet Chiang, som øverstkommanderende for [[Den nasjonale revolusjonshær]] den flere ganger utsatte [[nordekspedisjonen]] mot krigsherrene i nord, med det for øver å forene Kina under KMTs kontroll.

Imidlertid var KMT i [[1926]] blitt polarisert innad: Det hadde utviklet seg en høyre- og en venstrefløy, og kommunistgrupperingen innen partiets medlemsmasse var også voksende. Etter å ha forpurret et kidnappingsforsøk mot seg sendte Chiang fra seg sine sovjetiske rådgivere i mars 1926. Han innførte også restriksjoner på KKP-medlemmers deltakelse i KTMs sentrale lederskapsverv, og ble selv den fremste av KTM-lederne. Sovjetunionen, som fremdeles håpet at det skulle la seg gjøre å forhindre et brudd mellom Chiang og KKP, beordret den kommunistiske undergrunn til å underlette nordekspedisjonen under dens fremrykning som tilslutt begynte fra Guangzhou i juli 1926.

==Borgerkrigens utbrudd==  
Tidlig i [[1927]] utløste spenningen mellom KMT og KKP en åpen splittelse i de revolusjonæres rekker. KKP og KMTs venstrefløy ''(«unionistene»)'' bestemte seg for å flytte nasjonalistregjeringens hovedsete til [[Wuhan]]. Men Chiang, hvis nordekspedisjon gikk fra seier til seier, bestemte seg da for å knuse kommunistpartiets apparat i Shanghai. Han fremholdt at kommunistenes virksomhet var sosialt og økonomisk skadelig, og arresterte kommunister og unionister i byen. Hundrevis av dem ble henrettet den [[12. april]] [[1927]].

Utrenskningene utvidet kløften mellom Chiang og [[Wang Ching-wei]]s Wuhan-regjering (en strid som Chiang kom til å vinne) og ødela det urbane fotfestet KKP hadde. Chiang, som nå selv ble ekskludert av KMT for sin handlemåte, etablerte en rivaliserende regjering i [[Nanjing]]. Nå var det tre regjeringer i Kina: Den internasjonalt anerkjente krigsherrenes regjering i Beijing; det kommunistiske og venstreorientere sivile og militære regimet i Wuhan; og høyre-Kuomintang-regimet i Nanjing. Nanjing skulle forbli nasjonalistenes hovedstad det neste tiåret.

==Borgerkrigens første fase (1927-1937)==
===Kommunistiske opprør i by og land===
[[Fil:Mao1927.jpg|thumb|right|[[Mao Zedong]] i [[1927]].]]
[[Komintern]]s sak syntes tapt. Det ble nå gitt nye ordrer fra Moskva: Kommunistene skulle få i stand væpnede opprør i både byer og på landet som en forberedelse til det man regnet ville bli en revolusjonær folkereisning. Kommunistene forsøkte og mislyktes i å innta byer som [[Nanchang]], [[Changsha]], [[Shantou]] og [[Guangzhou]]. Angrepene begynte med et mytteri blant kommunistiske koumintangstyrker den [[1. august]] [[1927]], kalt [[Nanchangopprøret]]. Samtidig ble det satt i gang et bondeopprør (kalt [[innhøstningsoppstanden]]) i området rundt [[Changsha]] i [[Hunan]]-provinsen. Det ble ledet av [[Mao Zedong]], men det ble raskt slått ned.

KKPs utsikter syntes nå særdeles mørke. Kommunistene var dessuten blitt utvist fra Wuhan-regjeringen av sine tidligere allierte ''venstre-KMT'', som i sin tur ble styrtet av et militærregime. KMT gjenopptok sitt felttog mot krigsherrene i nord og erobret [[Beijing]] i juni 1928. Dermed var det meste av det østlige Kina under Chiangs kontroll. Nanjing-regjeringen fikk raskt internasjonal anerkjennelse som Kinas eneste rettmessige regjering. Nasjonalist-regjeringen erklærte nå at det første av de tre revolusjonære stadier som Sun Yant-sen hadde beskrevet nå var nådd, og at KMT nå gikk videre til annet stadium. De tre stadiene var militær forening, politisk formynderskap og til sist konstitusjonelt demokrati.

===Opprørerne i Jinggangfjellene===
Mao var en kommende stjerne blant kommunistene. Etter innhøstingsoppstanden hadde Mao trukket seg tilbake med en del av de overlevende til [[Jinggangshan|Jinggangfjellene]]. Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under [[Zhu De]], [[Chen Yi (1901-1972)|Chen Yi]] og [[Zhou Enlai]]. De hadde også trukket seg tilbake til disse fjellene, etter [[Nanchangopprøret]].

===Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi===
[[Fil:China provinces jiangxi.png|thumb|right|Provinsen [[Jiangxi]].]]
Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i [[1931]], og [[Den kinesiske sovjetrepublikk|sovjetrepublikken Jiangxi]] ble grunnlagt. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i byene. Geriljabasen vokste raskt, og i [[1928]] behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500.000.

Disse årene var imidlertid også preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og [[Komintern]]-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt ''[[Striden mellom de to linjer]]''.

I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, [[He Zizhen]]. [[Yang Kaihui]] hadde Mao latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i [[1930]]. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i [[Shanghai]], inntil de ble oppsport av kommunistene og brakt utenlands.

===Sovjetrepublikken angripes og omringes===
Etter at Chiang Kai-shek hadde forhindret et kuppforsøk mot hans regime anført av [[Feng Yü-hsiang]], [[Yen Hsi-shan]] og [[Wang Ching-wei]] (1929&ndash;30), vendte han straks sin oppmerksomhet mot de gjenstående lommer av væpnet kommunistisk motstand. Hans to første ekspedisjoner slo feil, og den tredje ble avbrutt på grunn av [[Mukden-episoden]]. Det fjerde felttoget (1932–1933) var til å begynne med ganske fremgangsrikt, men Chiangs styrker ble stygt skamfert da de forsøkte å trenge inn i hjertet av Maos [[Den kinesiske sovjetrepublikk|kinesiske sovjetrepublikk]]. Til slutt satte han inn et femte felttog mot slutten av [[1933]], der han lot seg rådgi av [[Tyskland|tyske]] militære rådgivere, fremfor alt general [[Hans von Seeckt]], mannen som hadde hatt ansvar for den hemmelige opprustningen av det tyske [[Reichswehr]] etter [[første verdenskrig]]. De anbefalte en omringelsestaktikk med bruk av befestninger rundt [[Jiangxi]]. Det ble bygd blokkhus med maskingeværstillinger, så tett at hele området mellom blokkhusene som regel lå innen skuddvidde, og stillingene ble stadig flyttet fremover. På høstparten [[1934]] stod kommunistene overfor det totale nederlag, og de rådgivere Moskva hadde sendt dem, for det meste tysktalende, som [[Manfred Stern]] og han som var deres ''de facto'' militære øverstkommanderende, tyskeren [[Otto Braun (forfatter)|Otto Braun]], begynte å legge fluktplaner.

Tiden var nå inne for Kuomintang å utslette KKP, for deretter å vende oppmerksomheten mot de gjenværende krigsherrene, for så til slutt å gjenerobre [[Mandsjuria]] fra [[japan]]erne. Men slik skulle det ikke gå.

===''Den lange marsjen''===
[[Fil:Map of the Long March 1934-1935-en.svg|thumb|right|450px]]
Kommunistene forstod tidlig i oktober [[1934]] at sovjetrepublikken i [[Jiangxi]] måtte oppgis; de var trengt tilbake i et lite hjørne. På terskelen av nederlaget trakk de seg tilbake til [[Yan'an]] i fjellområdene nord i provinsen [[Shaanxi]].

Spørsmålet om hvordan de i det hele klarte å unnslippe fra fellen i Jiangxi, som var omringet av flere lag blokkhus og overlegne styrker, har verken offisiell kommunistisk eller nasjonalistisk historieskrivning svart fyldestgjørende på. Begge sider hhv. roser eller klandrer KMTs allierte kantonesiske støttestyrker som lot de 80&nbsp;000 i kommunistenes hovedstyrke toge ut uten å gjøre noe. Men uavhengige historikere fremhever at samtidige kilder belegger at Chiang Kai-shek med overlegg lot kommunistene dra. De dro nemlig vestover og inn i provinser som oppførte seg som autonome – ([[Guizhou]], [[Sichuan]] og [[Yunnan]]). Dette var områder Chiangs sentralregjering gjerne ville bringe inn i folden, og strategien var å gjete de kommunistiske opprørerne dit slik at KMT kunne følge etter og bli hyllet som befriere som gjenopprettet ro og orden.

Når ingen av partene er opptatt av å få frem at KMT tilrettela for at kommunistene kom seg unna, kan det skyldes at begge sider synes at det er noe flaut: KKP at flukten ikke var den store militære genistrek som de gjerne fremstiller den som, og KMT at deres eget fall fra makten ble innledet av en feilvurdering og dermed var langt på vei selvforskyldt.

Det var egentlig ikke én «lang marsj», men flere, ettersom kommunistene delte seg opp og fulgte hver sin kurs. Den mest berømte var marsjen som begynte i oktober 1934 og varte i rundt ett år. Lengden var på ca. 6&nbsp;000&nbsp;km.

Mao selv lot seg for det meste befordre i en spesialbygd bærestol. Underveis bekjempet de også lokale krigsherrer, embedsmenn, godseiere og skatteoppkrevere og konfiskerte deres eiendommer, noe som bidro til at den landbefolkningen som de hadde underkuet sluttet begeistret opp om kommunistenes sak. Bøndene ble bevæpnet med erobrede våpen, og soldatgrupper ble etterlatt som geriljaenheter som skulle sinke og plage KMT-forfølgerne. Av de nær 90&nbsp;000 som begynte på denne marsjen i Jiangxi var det kun 20&nbsp;000 som kom helskinnet frem til Shaanxi.

Det var under Den lange marsjen at Mao under [[Zunyikonferansen|konferansen i Zunyi]] med hjelp fra [[Zhou Enlai]] klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets anfører.

==Kommunistisk konsolidering under Den annen kinesisk-japanske krig==
[[Fil:Japanese Occupation - Map.jpg|thumb|right|450px|Omfanget av den japanske okkupasjon i [[1940]].]]
Selv etter den japanske invasjon og okkupasjon av [[Mandsjuria]] nektet [[Chiang Kai-shek]], som så på kommunistene som den største trusselen, å inngå noen allianse med kommunistene mot [[Japan]]. Men flere av hans generaler så annerledes på saken. Den [[12. desember]] [[1936]] ble Chiang kidnappet av Kuomintang-generalene [[Zhang Xueliang]] og [[Yang Hucheng]] og tvunget til å inngå våpenhvile med kommunistene. Det hele går nå under navnet [[Xian-episoden]]. Begge parter ble enige om å innstille kampene mot hverandre og danne en ny front (Den annen enhetsfront) som skulle kaste all sin kraft mot japanerne.

I 1937 bombet japanske fly kinesiske byer og velutrustede troppestyrker rykket raskt frem over hele det østlige Kina. Blant de byene som ble erobret var Beijing og Guangzhou.

Men alliansen var først og fremst en enhetsfront på papiret, ettersom kommunistene knapt noen gang deltok i noen større fiendligheter mot japanerne. Den praktiske koordinering av kreftene mot Japan var minimal. Selv under Den annen enhetsfronts år var kommunister og nasjonalister hovedsakelig opptatt av å sikre seg best mulige territorielle fordeler i forhold til hverandre i det som gjenstod som «det frie Kina» (dvs. de deler av Kina som ikke var okkupert av japanerne eller styrt av marionettregimer).

Situasjonen ble åpenbar i slutten av 1940 og i 1941, da det kom til større sammenstøt mellom kommunistiske og nasjonalistiske styrker. I desember 1940 krevde [[Chiang Kai-shek]] at KKPs ''nye fjerde armé'' evakuerte provinsene [[Anhui]] og [[Jiangsu]]. Under sterkt press gikk kommunisthærens kommandanter med på det, men de falt underveis i nasjonalistisk bakhold og ble grundig slått i januar 1941. Denne hendelsen, som fikk betegnelsen «[[Nye Fjerde Armé-episoden]]» svekket KKPs stilling i det sentrale Østkina og betød slutten på ethvert egentlig samarbeid mellom kommunister og nasjonalister. De konsentrerte nå nær all sin innsats om å sikre seg best mulig startposisjon før den uunngåelige gjenopptakelsen av borgerkrigen.

Maos strategi var, etter hans eget utsagn i ettertid: 10% kamp mot [[Japan]], 40% kamp mot kinesiske politiske motstandere, og 50% kamp for å utvide eget maktgrunnlag.

==Maktkamp (1945&ndash;1947)==
Bruken av atombomben og den sovjetiske inntreden på den østasiatiske krigsskueplass fikk Japan til å kapitulere raskere enn noen i Kina hadde forutsett. Under de kapitulasjonsbetingelser som japanerne ble ilagt av [[USA|amerikanerne]] skulle de overgi seg til KMT-styrkene, men ikke til kommunistene.

Sovjetiske styrker strømmet samtidig inn i Mandsjuria og inntok japanernes tidligere stillinger og administrerte områdets 700.000 japanske soldater. Senere utpå året skjønte Chiang Kai-shek at han ikke hadde nok ressurser til å forhindre at KKP-styrkene skulle overta i Mandsjuria etter at sovjeterne trakk seg ut, og han gikk derfor i forhandlinger med russerne for å hale ut deres tilbaketrekning til han hadde sendt nok av sine beste styrker og mest moderne krigsmateriell dit. Russerne brukte den ekstra tiden til å demontere hele den mandsjuriske industri og sende den tilbake til sitt krigsherjede hjemland. 
[[Fil:George Catlett Marshall, general of the US army.jpg|thumb|left|100px|General [[George Marshall]].]]
Den amerikanske general [[George Marshall]] ankom så Kina, og var med på våpenhvileforhandlingene mellom KMT og KKP, med det for øye å etablere en bred nasjonal samlingsregjering i Kina. Men verken kommunistene (representert ved [[Zhou Enlai]]) eller Chiang Kai-sheks representanter var villige til å inngå kompromisser om visse sentrale spørsmål, og heller ikke til å gi avkall på noen av de territorier de nå behersket etter det japanske nederlaget. Men det var av stor betydning at nasjonalistene dimitterte 1,5 millioner soldater som et tegn på samarbeidsvilje med Marshall, mens kommunistene ikke gjorde noe lignende.

Marshall hadde møtt Mao i [[Yan'an]], og da hadde Mao klart å fremstå som moderat, nærmest fredsæl. Dette møtet var en viktig grunn til at generalen noe senere presset Chiang Kai-shek til en våpenhvile i [[Mandsjuria]], der Kuomintang startet en offensiv i mai og utøvde et meget sterkt press mot kommunistene. Den strategisk viktige byen [[Siping]] falt og [[Changchun]] og [[Jilin (Jilin)|Jilin]] ble evakuert. Våpenhvilen, som trådte i kraft [[7. juni]],  kom i stand akkurat tidsnok til at kommunistene kunne tilbakekalle ordren til sine styrker om å evakuere [[Harbin]], den eneste større byen de ennå behersket i nord, og gå over til geriljakrigføring. Det er grunn til å anta at dette reddet kommunistene fra et kanskje avgjørende tilbakeslag. I stedet fant de seg nå i en trygg situasjon og med ryggen mot sine venner i [[Sovjetunionen]], som sendte betydelige militære forsyninger over grensen.

KMTs angrep sommeren 1946 fordrev kommunistene med store tap fra [[Anhui]], [[Henan]] og [[Jiangsu]]. Den direkte forbindelsen mellom Mandsjuria og Yan’an ble kuttet med nasjonalistenes erobring av [[Zhangjiakou]] [[10. oktober]]. Også inne i Mandsjuria ble KKP presset tilbake. Sikker på at KMT var nær ved å seire og misfornøyd med Chiangs udemokratiske styremåte, besluttet USAs president [[Harry S. Truman]] fra september å stanse videre forsyninger i åtte måneder.

Samtidig brøt forhandlingene sammen. Marshalls posisjon som fredsforhandler ble vanskeliggjort av den økende kløfta mellom Sovjetunionen og USA og begynnelsen på den kalde krigen. Slik Chiang tolket situasjonen hadde amerikanerne valget mellom å støtte hans regime eller se sovjetisk innflytelse i Kina øke betraktelig. Chiangs prestisjetunge og lenge utsatte Nasjonalforsamling åpnet [[15. november]] uten representanter fra kommunistene. Marshall dro hjem januar neste år.

==Borgerkrigens avsluttende fase (1946&ndash;1949/50)==
Med sammenbruddet av forhandlingene flammet borgerkrigen opp med full styrke. Kommunistene kalte denne fasen '''frigjøringskrigen'''. Sovjetunionen støttet kommunistene med hjelpesendinger, og amerikanerne gav KMT enorme mengder av militært utstyr både til eie og leie.

Det var bare nå at nasjonalistene forsøkte å vinne folkelig støtte ved sosiale reformer. Men tiltaket var forgjeves både pga. stor offentlig korrupsjon og pga. den ledsagende politiske og økonomiske krisen som blant annet førte til [[hyperinflasjon]]. Ved utgangen av [[1948]] var nasjonalistenes fremtidsutsikter svært dystre. De demoraliserte og udisiplinerte nasjonalistiske styrkene var et lett bytte for den kommunistiske [[Folkets frigjøringshær]]. Kommunistene var vel etablert i nord og nordøst. Selv om nasjonalistene hadde flere soldater og var bedre bevæpnet, kontrollerte større områder og nøt stor internasjonal støtte, reduserte både den svake stridsviljen og den omfattende korrupsjonen både kampevnen og oppslutningen i befolkningen. Det må også nevnes at de beste nasjonaliststyrkene hadde tapt mange under [[annen verdenskrig]], mens kommunistene hadde lidd minimale tap.

Etter en rekke militære tilbakeslag i Mandsjuria, særlig under forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. En del av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i [[Kuomintang]]-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. Maos fremste virkemiddel var en nådeløshet som utløste lammende frykt. Da hans tropper ikke klarte å innta [[Changchun]] ved et direkte angrep i [[1948]], beordret han at byen skulle sultes ut: ''«Gjør Changchun om til en dødens by»''. Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere. Ettersom det ikke var mat nok til å brødfø de 500.000 innbyggere til juli, forsøkte han å evakuere sivilbefolkningen. [[Lin Biao]]s ordre var, med Maos ryggdekning, ''«Forby sivilbefolkningen å forlate byen»''. Det utløste snart den ønskede hungersnød, og etter fem måneders beleiring var befolkningen nede i 170.000. Mannefallet var dermed ord større enn under de japanske [[Nanjingmassakren|massakrene i Nanjing]] i [[1937]]. Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også i en rekke andre byer.

Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria kunne kommunistene fokusere på områdene sør for [[Den kinesiske mur]]. Den [[21. januar]] [[1949]] led Guomindangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. [[Beijing|Peiping]] ble inntatt av kommunistene, som endret navnet tilbake til Beijing.

Den [[20. april]] [[1949]] strømmet en kommunistisk hær på 1,2 millioner mann over [[Yangtze]]floden, og tre dager etter falt [[Kuomintang]]s hovedstad [[Nanjing]]. Mellom april og november falt en rekke viktige byer til kommunistene etter bare svak motstand fra nasjonalistene. I de fleste tilfeller hadde de omliggende landområder og småbyer vært under kommunistisk kontroll lenge før byene falt.

[[Folkerepublikken Kina]] ble proklamert den [[1. oktober]] [[1949]], men kampene fortsatte. Men da Folkets frigjøringshær den [[10. desember]] begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte byen på fastlandet, [[Chengdu]], evakuerte [[Chiang Kai-shek]] sine styrker og trakk seg tilbake til [[Taiwan]], der GMD videreførte [[Republikken Kina]].

==Etter 1949/50==
De fleste observatører antok at kommunistene ville invadere Taiwan og styrte Chiangs regjering. På fastlandet var det bare isolerte lommer av motstand, og de overgav seg raskt. Et kommunistisk forsøk på å erobre den nasjonalistkontrollerte øya [[Quemoy]] ble stått tilbake i slaget ved Kuningtou, og det stanset de kommunistiske invasjonsforsøkene. I desember 1949 utropte Ching Kai-Shek [[Taipeh]] som midlertidig hovedstad for Republikken Kina; den offisielle hovedstaden forble det nå kommunistiskstyrte [[Nanjing]].

USA viste ingen iver i fortsatt støtte til Kuomintang, men endret innstilling totalt etter den [[Nord-Korea|nordkoreanske]] invasjon av [[Sør-Korea]] den [[25. juni]] [[1950]]. President [[Harry S. Truman]] beordret den amerikanske stillehavsflåten inn i [[Taiwanstredet]], og dermed var mulighetene for en kommunistisk invasjon blokkert. Amerikanerne hadde imidlertid ingen lignende blokade av farvannene ved øya [[Hainan]], og kommunistene hadde klart å erobre øya i mai 1950.

Periodiske trefninger mellom KMT og kommunistene fant sted i perifere områder av Fastlands-Kina og særlig langs fastlandskysten mot Taiwanstredet under [[1950-årene|1950-]] og [[1960-årene]]. Det dreide seg blant annet om kommandoangrep, bombetokter og kystbombardering fra Kuomintang-siden.

En gruppe på rundt 1.200 KMT-soldater hadde kommet seg over til [[Burma]] og fortsatte angrep inn i den sørkinesiske provinsen [[Yunnan]], under ledelse av general [[Li Mi]]. Lis styrker vokste i antall til ca. 6&nbsp;000, men i [[1954]] trakk de seg ut av Burma og avdelingene ble oppløst.

Den vedvarende kommunistiske beskytningen av øyene [[Quemoy]] og [[Matsu-øyene|Matsu]], som først ble avsluttet i [[1979]], kan også betraktes som et etterslep av den aldri formelt avsluttede kinesiske borgerkrig.

==Litteratur==
* [[Derk Bodde]]: ''Peking Diary, a Year of Revolution''. Henry Schuman, New York, 1950.

==Eksterne lenker==
* [http://books.google.com/books?id=cOIDAAAAMBAJ&pg=PA364&dq=Popular+Science+1930+plane+%22Popular+Mechanics%22&hl=en&ei=WhNjTqPcEcnm0QGisoX1CQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=7&sqi=2&ved=0CEMQ6AEwBg#v=onepage&q&f=true "Armored Car Like Oil Tanker Used by Chinese" ''Popular Mechanics'', March 1930] article and photo of armoured train of Chinese Civil War
* [http://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-4/mswv4_43.htm THE CONCEPT OF OPERATIONS FOR THE HUAI-HAI CAMPAIGN]
* [https://web.archive.org/web/20090326011824/http://cgsc.leavenworth.army.mil/carl/download/csipubs/bjorge_huai.pdf bjorge huai.pdf]
* [http://www.uglychinese.org/civil_wars.htm Chinese Civil War 1945–1950]
* [https://web.archive.org/web/20081121142532/http://www.fvdes.com/stamps/chinaweb/china_education_stamps.htm Postal Stamps of the Chinese Post-Civil War Era]
* [http://www.lib.utexas.edu/maps/ams/china/ Topographic maps of China Series L500, U.S. Army Map Service, 1954-]

{{Den kalde krigen}}
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Etterspill etter andre verdenskrig]]
[[Kategori:Kinas historie|Borgerkrig]]
[[Kategori:Den kinesiske borgerkrig|  ]]
[[Kategori:Folkets frigjøringshær]]
[[Kategori:1920-årene i Kina]]
[[Kategori:1930-årene i Kina]]
[[Kategori:1940-årene i Kina]]
[[Kategori:Konflikter i 1927]]
[[Kategori:Konflikter i 1950|Kina]]
[[Kategori:Konflikter i 1920-årene|Kina]]
[[Kategori:Konflikter i 1930-årene|Kina]]
[[Kategori:Konflikter i 1940-årene|Kina]]
[[Kategori:Konflikter i 1950-årene|Kina]]
[[Kategori:Mellomkrigstiden|Kina]]