Redigerer Den keiserlige russiske hær

[[Fil:Russian Empire (1867).svg|miniatyr|Landområder som på et eller annet tidspunkt i perioden fra 1721 til 1917 var underlagt [[Det russiske keiserriket]]. ]]
'''Den keiserlige russiske hær''' var  [[hær]]en i [[Det russiske keiserriket]]. Den ble opprettet av [[Peter I av Russland|Peter den store]] etter at han utropte seg til keiser i [[1721]], på grunnlag av [[verneplikt]] som ble innført i Russland i 1699. Samtidig ble militærvesenet grundig reformert etter vestlig mønster. I 1850-årene bestod armeen av mer enn 900 000 regulære soldater og nesten 250 000 irregulære (for det meste [[kosakk]]er). Hæren ble omdannet til [[Den røde armé]] etter [[den russiske revolusjon]] i 1917.

== Tsarens hær 1547-1721 ==
[[Fil:01 108 Book illustrations of Historical description of the clothes and weapons of Russian troops.jpg|mini|upright|Russisk [[infanteri]] (''streltsy'' [[russisk]]: стрельцы) 1674 iført russiske [[kaftan]]er.{{Byline|type=Illustrasjon|1841}}]]
[[Tsar#Russland|De russiske tsarene]] i [[Tsar-Russland]] fram til [[Peter den store]] hadde en stående, betalt garde med relativt udisiplinerte og upålitelige [[musketer]]er, kalt ''streltsy'' i et ''musketerkorps''  (Стрелецкое Войско). I krigstid ble styrken kraftig utvidet ved å innkalle bønder.

Utover på 1600-tallet ble denne styrken modernisert etter utenlandsk modell, i form av [[regiment]]er, og den [[russisk]]e betegnelsen for disse var ''Polki novogo (inozemnogo) stroya'' (''Полки нового строя'' eller ''Полки иноземного строя'').<ref>[[Store sovjetiske encyklopedi]]</ref> Disse ble opprettet før kriger, og nedlagt etter disse, men etter [[den polsk-russiske krig (1654–1667)]] ble styrken stående som en permanent hær, bemannet av mannskaper med livslang militærtjeneste. [[Kavaleri]]et ''reiter'' var ofte bemannet av eiendomsløs lavadel og barn av [[bojar]]ers og ble ofte belønnet med penger eller eiendommer.

I 1681 besto styrken 33 regulære regimenter med {{formatnum:61000}}  og 25 [[dragon]] og reiter regimenter {{formatnum:29000}}. Mot slutten av 1600-tallet besto halvparten av den russiske hæren av moderniserte regimenter og disse dannet grunnlaget for den nye, regulære hæren som ble opprettet tidlig på 1700-tallet.

== Opprettelse 1721 ==
[[Fil:Russian grenadier in 1732.PNG|mini|upright|[[Grenader]] i keiserrikets [[hær]] 1732 i tidstypisk [[uniform]] fra 1700-tallet, med [[justacorps]], [[knebukser]], [[gamasjer|kneppegamasjer]] og [[grenaderlue]]. ]]
[[Fil:Suvorov Alex V.jpg|mini|upright|Generalfeltmarskalk [[Aleksandr Suvorov]] (1730–1800)]]
Som keiserlig hær ble denne opprettet i forbindelse med at Peter den store utnevnte seg selv til første keiser i [[Det russiske keiserdømmet]]. Men i tillegg ble hærordningen grundig reformert.

Etter at Peter den store hadde innført verneplikt i desember 1699,<ref>David R. Stone, A Military History of Russia, 2006, s.47, via Google Books</ref> ble det et større grunnlag for en stående hær av vestlig mønster, totalt 200&nbsp;000 mann.<ref name="Hobson2015-92">Hobson 2015, s. 92</ref> De utskrevende ble kalt rekrutter, som imidlertid ikke indikerer at de var frivillige.<ref name="blum">Jerome Blum (1971) ''Lord and Peasant in Russia: From the Ninth to the Nineteenth Century'', ISBN 0691007640, sidene 465-466</ref> Dette skjedde først tidlig på 1900-tallet.

Peter den store bygget opp hæren etter tysk modell, og innførte noe helt nytt da det ikke lenger var krav om [[adel]]ig bakgrunn for å bli offiser, noe som gjorde at det var mulig for dyktige folk å kunne gjøre karriere som offiser, og eventuelt bli adlet på grunnlag av sin dyktighet. Bønder og byfolk ble skrevet ut etter en kvote på grunnlag av størrelsen av befolkningen, mens det tidligere hadde vært på grunnlag av antall husholdninger.<ref name="blum" />

De som ble skrevet ut til militærtjeneste, ble skrevet ut for livstid. Utover på 1700-tallet og 1800-tallet ble tjenestetiden forkortet til 25 år, senere til 20 år + fem år i reserven, og deretter 12 år og tre år i reserven.<ref name="blum" />

== 1700-tallet ==
Utover på 1700-tallet ble hæren preget av [[generalfeltmarskalk]] [[Aleksandr Suvorov]] (1730–1800), kjent som generalen som aldri tapte et slag. Han deltok i [[den russisk-tyrkiske krig (1768-1774)]], [[den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)]], [[Kościuszko-oppstanden]] og [[revolusjonskrigene]].

== Napoleonskrigene ==
[[Fil:Barclay de Tolly (Dawe).jpg|thumb|upright|[[Michael Andreas Barclay de Tolly]] gis æren for bruken av [[brent jords taktikk]] ved å lokke Napoleon langt inn i Russland. Her i et portrett fra [[Militærgalleriet i Vinterpalasset]], olje på lerret av George Dawe]]
[[File:George Dawe - Portrait of General Pyotr Bagration (1765-1812) - Google Art Project.jpg|mini|upright|Den [[Georgia|georgiske]] [[fyrste]]n og generalen [[Pjotr Ivanovitsj Bagration|Pjotr Bagration]] falt i [[slaget ved Borodino]]. Under [[andre verdenskrig]] oppkalte [[Josef Stalin|Stalin]] offensiven [[Operasjon Bagration]] etter ham]]

Som en av Europas stormakter kunne ikke Russland slippe unna [[Napoleonskrigene]], landet var en av [[Napoléon Bonaparte]] motstandere.Hæren var blitt umoderne, og det nye lederskapet til [[Aleksander I av Russland]], som overtok makten etter at faren [[Paul av Russland]] ble drept i [[1801]], skulle bli helt avgjørende for Russland, for å kunne rette opp etter farens vanstyre.

Den tidligere moderne hæren var på dette tidspunktet helt akterutseilt, den manglet koordinerende, overordnede organ over regimentsnivå, De høyere offiserene ble rekruttert på grunnlag av sin aristokratiske bakgrunn og disiplinen nedover i rekkene var basert på vold og straff, med følge at de lavere offiserene hadde liten kontroll og mangel lojalitet nedover i rekkene. Et unntak var artilleriet, som besto av mannskaper som var vant til å måtte kjempe for å unngå at utstyret havnet i motstandernes hender.<ref>Fisher, Toddm Fremont-Barnes, Gregory: ''The Napoleonic Wars: The Rise and Fall of an Empire'', side 33, Osprey Publishing Ltd., Oxford, 2004 ISBN 1-84176-831-6</ref>

Den russiske hæren gikk på et stort nederlag i [[slaget ved Austerlitz]] i [[1805]] og gikk etter dette nederlaget inn i den såkalte fjerde koalisjon, sammen med [[Preussen]], [[Kongeriket Sachsen|Sachsen]], [[Sverige]] og [[Storbritannia]] mot Napoléon.

I august 1806 gikk den prøyssiske kongen [[Fredrik Vilhelm III av Preussen]] uavhengig  av sine allierte til krig mot Frankrike, og den russiske hæren ble en del av disse kampen som Preussens alliert, etter at Preussen hadde lidt nederlag og presset ut av Polen. Franskmennene etablerte det nye [[Hertugdømmet Warszawa]], og Napoléon vendte da nordover for å møte den russiske hæren<ref>[http://www.mipolonia.net/napoleon/  Kart over Napoléons felttog i Polen 1806–7].</ref> i et forsøk på  å erobre den midlertidige prøyssiske hovedstaden [[Königsberg]]. De russiske og franske styrkene møttes i [[slaget ved Eylau]] (7-8. februar), uten at det ble noen klar seierherre, men den russiske hæren trakk seg tilbake videre nordover. Napoléon lyktes da å beseire den russiske hæren i [[slaget ved Friedland]] (14. juni). Dette nederlaget tvang Alexander I å be om fred med Napoléon i [[freden i Tilsit]] (7. juli 1807), og denne gjorde Russland til Frankrikes alliert for en periode.

Ved Erfurt-konferansen (september–oktober 1808) ble Napoléon og Alexander enige om at Russland skulle tvinge Sverige over på sin side. Dette førte til [[finskekrigen]] i årene 1808–1809, med det resultat at Russland sikret seg Finland og opprettet [[Storfyrstedømmet Finland]].<ref>Hobson 2015, s. 97</ref>

[[Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812)]] brøt ut på bakgrunn av Napoleonskrigene, da [[Det osmanske riket]] ble oppmuntret av det russiske nederlaget ved Austerlitz. Samtidig okkuperte omanernes franske allierte [[Dalmatia]], og truet slik de russisk-kontrollerte områdene langs [[Donau]]. For å sikre den russiske grensen mot franske angrep, ble en styrke på {{formatnum:40000}} mann fra den keiserlige russiske hæren forflyttet til [[Moldavia]] og [[Valakia]]. Den osmanske [[sultan]] svarte med å blokkere [[Dardanellene]] for russiske skip, og erklærte Russland krig. Den varte til 1812, endte med russisk seier, og russisk kontroll over [[Bessarabia]].

[[Napoleons felttog i Russland 1812]] ble en av de største utfordringene Den keiserlige russiske hær ble utsatt for. 23. juni 1812 krysset Napoléon [[Nemunas|Niemen]] i dagens [[Litauen]] med sin ''[[La grande armée]]'' bestående av til sammen {{formatnum:449000}} franske og utenlandske soldater og {{formatnum:1146}} kanoner. Blant målsetningen for denne invasjonen var å tvinge keiser Aleksander I til å forbli alliert og fjerne den russiske trusselen mot de franske besittelsene i Polen. Russland svarte med å erklære «patriotisk krig», og slik understreke at det var hele fedrelandets eksistens og kultur som sto i fare. Den russiske hæren anvendte innledningsvis [[brent jords taktikk]] mens de trakk seg tilbake, og møtte den franske invasjonsstyrken i den første store konfrontasjon i [[slaget ved Borodino]] 7. september, bare 13&nbsp;km vest for [[Mozjajsk]] i [[Moskva oblast]]. Selv om de franske styrkene seiret i selve slaget, ble dette en [[pyrrhosseier]] siden kostnadene ble for høye. Den russiske øverstkommanderende [[Mikhail Kutuzov]] bestemte seg for en taktisk tilbaketrekning for å redde den russiske hæren, og åpnet slik veien til Moskva for Napoléon, som rykket inn i byen 14. september. Den franske styrken var for svekket til å kunne utnytte denne situasjonen videre. Aleksander I nektet å kapitulere, og uten endelig seier i sikte, måtte den franske styrken trekke seg tilbake gjennom den russiske vinteren. Kun {{formatnum:27000}} av den franske styrken nådde [[Berezina]], da Napoléon forlot restene av armeen og reiste til Paris.

Den keiserlige russiske hær fulgte etter restene av den franske hæren etter hvert som denne trakk seg vestover, og deltok blant annet i det blodige [[folkeslaget ved Leipzig]] i oktober 1813 hvor de franske styrkene ble påført et avgjørende nederlag.

Samtidig var hæren aktiv i [[Kaukasus]], hvor [[Baku]]-området ble erobret fra Persia, hvor [[sjah]]en fryktet et større russisk felttog etter det franske nederlaget i Russland, etter at et slikt felttog hadde mislyktes i 1810. Denne tilstedeværelsen i Kaukasus førte til rekruttering av flere soldater.

Året etter feiret Den keiserlige russiske hær en stor triumf da denne marsjerte 31. mars 1814  med Alexander i spissen inn i [[Paris]], og den 6. april [[abdisere|abdiserte]] Napoléon i [[Fontainebleau]].

== Perioden 1815 - 1914 ==
[[Fil:Russian soldier from 1862.JPG|mini|upright|Russisk soldat 1862 iført [[pigghjelm]] og [[kryssbandolær]].]]
Etter det russiske nederlaget i [[Krimkrigen]] under styret til [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]], var det behov for store hærreformer. Den russiske krigsministeren gjennom 20 år (fra 16. mai 1861 til 21. mai 1881), grev [[Dmitrij Miljutin]], gjennomførte store reformer, både den overordnede organiseringen gjennom militærdistrikter, men særlig med hensyn til utskrivningsvesenet for rekrutter.

Fra 1. januar 1874 ble det innført en [[allmenn verneplikt]] for alle menn ved fylte 20 år. Videre ble tjenestetiden redusert til seks år, og i tillegg ble alle stående ni år i reservestyrken. Denne reformen skapte en stor reserve som var klar til å bli [[Mobilisering|mobilisert]] ved en krigssituasjon, og det ble mulig å ha en mindre, stående hær i fredstid. Videre ble utdanningssystemet endret, og grunnleggende utdannelse ble innført for alle rekrutter.

Miljutins reformer var en milepæl i den russiske militærhistorien, og avskaffet den stående yrkeshæren som ble innført av Peter den store. og skapte grunnlaget for  den russiske hæren slik den er i dag. Videre innførte han, gjennom ordningen med militærdistrikter, faste steder hvor de enkelte enhetene hadde sin hjemmebase, bygging av permanente brakker og lagerbygg som erstattet de tidligere improviserte og primitive  løsningene.<ref>Wiesław Caban, Losy żołnierzy powstania listopadowego wcielonych do armii carskiej, w: Przegląd Historyczny, t. XCI, z. 2, s. 245.</ref>

Den keiserlige russiske hær gikk seirende ut av [[den russisk-tyrkiske krig (1877-1878)]], men frem til [[den russisk-japanske krig]] i 1904-1905 hadde det igjen inntruffet et forfall, og russerne gikk på et ydmykende nederlag, det utløste [[1905-revolusjonen]].

== Første verdenskrig og revolusjonen ==

[[Fil:Eastern Front, 1914.jpg|mini|[[Østfronten (første verdenskrig)|Østfronten under første verdenskrig]] 1914]]
Da [[første verdenskrig]] brøt ut, utnevnte tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] sin fetter [[Nikolaj Nikolajevitsj av Russland|storfyrst Nikolaj]] som [[øverstkommanderende]]. Hæren besto da av 115 infanteri- og 30 kavaleridivisjoner med rundt {{formatnum:7900}} kanoner ({{formatnum:7100}} feltkanoner, 540 [[haubits]]er, og 257 tunge kanoner).

Styrken ble delt slik:
* 32 infanteri- og 10,5 kavaleridivisjoner ble satt inn mot [[Tysklands historie (1871–1918)|Tyskland]]
* 46 infanteri- og 18,5 kavaleridivisjoner ble satt inn mot [[Østerrike-Ungarn]]
* 19,5 infanteri- og 5,5 kavaleridivisjoner ble satt inn i forsvaret av [[Østersjøen|østersjø]]- og [[Svartehavet|svartehavsområdene]]
* 17 infanteri- og 3,5 kavaleridivisjoner ble fraktet inn fra [[Sibir]] og [[Turkestan]].

Kampene brøt ut ved grensen til Øst-Preussen og i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] mot [[Østerrike-Ungarn]]. Russerne gikk på et tap i den første større militære konfrontasjonen, i [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]]. I tillegg ble det satt inn en russisk styrke på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] i Frankrike i 1915.

Den keiserlige russiske hær ble oppløst i forbindelse med [[den russiske revolusjon]] i 1917. Delen av den ble videreført og inkorporert i den nydannede [[Den røde armé|røde armé]].<ref>John Erickson: '' Soviet High Command 1918-1941:A Military-Political History 1918-1941'', St Martin's Press (Macmillan), London, 1962</ref>

== Se også ==
* [[Den røde armé]], hærstyrkene i [[Sovjetunionen]] 1918-1945
* [[Sovjethæren]], hærstyrkene i Sovjetunionen 1946-1991
* [[Russlands forsvar]], militærvesenet i [[Russland]] fra 1992

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==

* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', [[Cappelen Damm Akademisk]], Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://napoleonistyka.atspace.com/Russian_army.htm  Den russiske hær under Napoleonskrigene]
* [http://dl.lib.brown.edu/libweb/collections/askb/ Anne S. K. Brown Military Collection, Brown University Library] Militær historie og grafikk

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Russlands historie]]
[[Kategori:Russlands forsvar]]