Redigerer Den første sorg

«'''Den første sorg'''» er en gammel vise skrevet av [[Andreas Munch]] (1811–1884) i 1836{{tr}}. Han var den første som fikk [[Statens kunstnerlønn]]. Han fikk i 1860 gasje som dosent, men uten forelesningsplikt. Det var den første kunstnerlønn [[Stortinget]] innvilget. Munch nøt stor anseelse for sin diktning, men nå regnes hans verker for å ha liten litteraturhistorisk interesse.

==Kilder==
*Per Johan Skjærstad: ''[[Gode gamle viser frem fra glemselen]]'', Gyldendal 1982

==Teksten==
#Den lille Lotte tenkte på alt og ingenting<br />en sommerfugl hun svevet i solens gull omkring,<br />i sine gule lokker hun vårens krone bar,<br />som hennes blikk var sjelen så lyseblå og klar.
#Hun kjælte for sin moder, hun var en dukke tro,<br />hun så på sine  kleder og sine røde sko,<br />men over alle elsket hun dog en liten fugl<br />som fader hadde fanget på sneen siste jul.
#Den satt og frøs i vinduet i vinterkuld og vind,<br />og så så bønnlig just i den varme stuen inn,<br />da strødde fader korn ut og lokket den dermed<br />og tok den inn i huset til pleie og til fred.
#Men Lotte var lykksalig alene fikk hun lov<br />at pleie og at passe den lille gjest fra skov,<br />hun brakte ham sin føde, hun dysset den i blund,<br />snart lærte den å pikke av hennes røde munn.
#Den kjente hennes stemme og hennes lette gang,<br />og takket sin venninne med mangen lystig sang.<br />Til sist dog satt den stille og traurig i sitt bur,<br />den hørte våren kalel fra grønne skovnatur.
#Da slo den ut med vingen og ville fly sin vei,<br />men lille Lotte smilte, akk hun forsto det ei,<br />hun lukket buret sikkert, hun ga den vann og frø,<br />men fuglen vil kun frihet, hvis ikke må den dø.
#En morgen fløy hun tidlig til fuglen ut med mat,<br />og jublet høyt på veien og var så sjeleglad,<br />men da hun kom til buret da glemte hun sin sang<br />den kjære fugl lå utstrakt på bunnen stiv og lang.
#Hun tok den ut av buret og kysset den så ømt,<br />men den blev kold og livløs det var ei blott på skrømt,<br />dens hode sank tilbake, i øyet døden lå<br />da slapp hun den forskrekket, og stirret taus derpå.
#Og mens hun sto der stille hun ble så underlig,<br />for hennes klare øye en tåke lagde sig,<br />den søte barndomsrødme fra hennes kinner vek<br />og langsomt opp til hjertet en dunkel smerte steg.
#Hun kunne ikke vite hva denne smerte var<br />men sorg i hennes hjerte sin første rune skar,<br />og preget dypt sitt billed i hennes bløte trekk,<br />nu fløy den ikke mer med den siste tåre vekk.
#Hun tenker høyt på sin moder men ei så lett som før,<br />og nye verdner demret bak sorgens sorte slør,<br />thi som et blikk i havet fra kystens mørke borg<br />så livets utsikt åpnes ved barnets første sorg.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skillingsviser]]