Redigerer Den estiske uavhengighetskrigen

{{Infoboks slag
|navn = Eesti Vabadussõda
|bilde=Vabadussõda.jpg
|underskrift=
|konflikt =  [[Den russiske borgerkrig]]
|dato =  [[28. november]] [[1918]]-[[2. februar]] [[1920]]
|sted =  [[Estland]], også [[Latvia]], [[Ingermanland]] og [[Russland]]. 
|resultat =  Estisk selvstendighet
|part1 = {{flagg|Estland}} [[Estland]] <br /> {{flagg|Russland}} [[Den hvite armé]]<br /> {{flagg|Latvia}} [[Latvia]]<br /> {{flagg|Storbritannia}} [[Royal Navy|Den britiske marinen]]<br /> [[Fil:Ingrian people.svg|25px|Ingriske folks flagg]] Det [[Ingermanland|ingriske]] folkets nasjonalkomité <br /> [[Fil:Flag of the German Empire.svg|23px|Keiserriket Tysklands flagg]] [[Tysklands historie (1871–1918)|Deler av den tyske hær]]<br /> [[Finland|Finske]], [[Sverige|svenske]] og [[Danmark|danske]] frivillige <hr>[[Fil:United Baltic Duchy flag.svg|23px|Den pro-tyske latviske regjerings flagg]] Den pro-tyske latviske regjering
|kommandant1 = {{flagg|Estland}} [[Johan Laidoner]] <br /> {{flagg|Russland}} [[Nikolaj Judenitsj]]<br /> [[Fil:Naval Ensign of the United Kingdom.svg|22px|Storbritannias orlogsflagg]] [[Walter Cowan]]<br /> {{flagg|Finland}} Martin Wetzer <hr> [[Fil:United Baltic Duchy flag.svg|23px|Den pro-tyske latviske regjerings flagg]] [[Rüdiger von der Goltz]] <br /> {{flagg|Russland}} [[Pavel Bermondt-Avalov]]
|styrke1 = {{flagg|Estland}} 74&nbsp;500 <br /> {{flagg|Russland}} 20&nbsp;000 <br /> {{flagg|Finland}} 4000 <br /> {{flagg|Latvia}} 1490 <br /> {{flagg|Danmark}} 200 <br />{{flagg|Sverige}} 178<hr>[[Fil:United Baltic Duchy flag.svg|23px|Den pro-tyske latviske regjerings flagg]] 9500
|tap1 = {{flagg|Estland}} 3600-5600 døde, 14&nbsp;000 sårede og 667 fanger. <hr>[[Fil:United Baltic Duchy flag.svg|23px|Den pro-tyske latviske regjerings flagg]] 400 døde og 1500 sårede
|part2 = [[Fil:Flag RSFSR 1918.svg|23px|Russisk SFSRs flagg]] [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Sovjet-Russland]] <br /> [[Fil:Red flag.svg|23px|Rødt flagg]] [[De estiske arbeideres kommune|Den estiske kommune]]<br />[[Fil:Flag of Latvian SSR 1919.svg|23px|Latvisk SSRs flagg]] [[Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk (1918-1920)|Sovjet-Latvia]] 
|kommandant2 =[[Fil:Flag of Latvian SSR 1919.svg|23px|Latvisk SSRs flagg]] [[Jukums Vācietis]]<br />[[Fil:Flag RSFSR 1918.svg|23px|Russisk SFSRs flagg]] Sergej Kamenev<br /> [[Fil:Flag RSFSR 1918.svg|23px|Russisk SFSRs flagg]] Dimitrij N. Nadežnij <br />[[Fil:Flag RSFSR 1918.svg|23px|Russisk SFSRs flagg]] A. K. Remezov<br />[[Fil:Flag RSFSR 1918.svg|23px|Russisk SFSRs flagg]] August Kork<br />[[Fil:Naval Jack of the Soviet Union.svg|23px|Sovjetunionens orlogsflagg]] A. P. Zelenoj
|styrke2 = 160&nbsp;000
|tap2 = Ukjent antall døde og sårede, 10&nbsp;000 fanger|
}}

'''Den estiske uavhengighetskrigen''' ([[estisk]]: ''Vabadussõda; frihetskrigen'', [[russisk]]: Эстонская война за независимость) var en forsvarskrig hvor den estiske og den allierte [[Den hvite armé|hvite russiske]] nordvestlige hæren kjempet mot sovjetiske og tyske styrker under [[Den sovjetiske vestoffensiven (1918-1919)|den sovjetiske vestoffensiven]] og [[Baltische Landeswehr|baltisktyske landeswehr]]-offensiver i 1919 i [[Latvia]] i forbindelse med [[den russiske borgerkrig]]en og ettervirkningene av [[den første verdenskrig]]en. For [[Republikken Estland]] ble krigen en kamp for selvstendighet i tiden etter den store krigen. Krigen endte med en estisk seier, og ble avsluttet med [[Freden i Tartu|Tartu-traktaten]] som sikret Estlands selvstendighet.

==Bakgrunn==
[[Fil:EstRcrtPstr1918.jpg|thumb|left|150px|''Brødre, skynd dere med å innmelde dere i nasjonens hær!'' Estisk rekrutteringsplakat fra 1918]]

Estland hadde vært en del av [[Det russiske keiserriket]] siden [[1721]], da [[Sverige]] måtte gi fra seg landet etter sitt nederlag i [[den store nordiske krig]]en.

[[3. mars]] [[1918]] sluttet [[Tyskland]] og den russiske regjeringen ledet av [[Vladimir Lenin]] [[freden i Brest-Litovsk]], som markerte slutten på første verdenskrig for Russland. [[16. november]] ga [[Den røde armé]]s øverstkommanderende [[Jukums Vācietis]] ordre om å gå til angrep på bred front fra [[Finskebukta]] til [[Ukraina]].

I [[november]] [[1917]], da keiserriket falt fra hverandre etter [[den russiske revolusjon]]en, erklærte en forsamling fra Det autonome guvernatet Estland seg som den høyeste myndigheten i landet. Denne forsamlingen var det estiske nasjonalrådet ([[estisk]]: ''Maapäev''), som hadde blitt valgt på våren samme år.

Kort tid senere oppløste [[bolsjevik]]ene Maapäev og klarte foreløpig å tvinge de selvstendighetssøkende estlenderne under jorda i hovedstaden [[Tallinn]]. Noen få måneder senere utstedte Maapäevs estiske frelseskomité den estiske uavhengighetserklæringen i Tallinn [[24. februar]] [[1918]] og dannet den provisoriske estiske regjering. Det skjedde på et tidspunkt mellom [[Den røde armé]]s retrett og den keiserlige tyske hærens ankomst. Denne første selvstendighetsperioden viste seg å bli veldig kortvarig, siden tyske tropper inntok Tallinn neste dag. De tyske myndighetene anerkjente hverken den provisoriske regjeringa eller dens krav til estisk selvstendighet, men mente heller at de tilrante seg suvereniteten til de baltiske tyskerne.

Etter den tyske [[novemberrevolusjonen]] og Det tyske rikets overgivelse overga tyske representanter formelt den politiske makta til den provisoriske estiske regjeringa mellom [[11. november|11.]] og [[14. november]] [[1918]]. [[16. november]] oppfordret den provisoriske regjeringa frivillig mobilisering og begynte å organisere [[Estlands hær|den estiske hæren]]. [[Konstantin Päts]] ble krigsminister, [[generalmajor]] Andres Larka ble stabssjef og generalmajor [[Aleksander Tõnisson]] ble kommandant for den estiske hæren, som i begynnelsen besto av en [[divisjon (forband)|divisjon]].

==Krigens gang==
===Den sovjetiske vestoffensiven===

[[Fil:Polish-soviet propaganda poster 1920.jpg|thumb|left|250px|Sovjetisk propagandaplakat fra [[den polsk-sovjetiske krig]]: [[Andre polske republikk|Det hvite Polens]] nederlag]]

[[28. november]] trengte to sovjetiske divisjoner, til sammen 12&nbsp;000 mann, over den estiske grensa. På den nordlige fløyen av den [[Den sovjetiske vestoffensiven (1918-1919)|den sovjetiske vestoffensiven i 1918-1919]] angrep [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|sovjetrussiske]] styrker fra den 6. røde rifledivisjon [[Estlands forsvarsliga|den estiske forsvarsligaen]], Estlands paramilitære styrker, og det 405. tyske regiment nær grensebyen [[Narva]] [[28. november]] 1918. Dette markerte den estiske uavhengighetskrigens start. Estland kunne nå sende mindre enn 2000 soldater uten artilleri til fronten.

Den røde divisjonen inntok byen samme dag med 7000 [[infanteri]]soldater, 22 feltkanoner, 111 [[maskingevær]], ett [[pansertog]], to pansrede kjøretøyer, to fly og én ''Bogatyr''-[[krysser]] kalt ''Oleg'', støttet av to [[jager]]e. Det 405. tyske regiment trakk seg deretter vestover. Den andre fronten ble åpnet sør for [[Peipus]]-sjøen rundt [[Petsjory|Petersi]]. Der hadde den 7. røde armé utplassert den 2. Novgorod-divisjon med 7000 infanterisoldater, 12 feltkanoner, 50 maskingevær, to pansergtog og tre pansrede kjøretøyer. De estiske militærstyrkene var på denne tiden kommet opp i 2000 men med lette våpen og omtrent 14.500 menn fra forsvarsligaen, det estiske hjemmevernet, utstyrt på samme måte.

I løpet av krigens første måned trakk de estiske troppene seg tilbake, og Den røde armé Nordøst- og Sørøst-Estland. [[29. november]] inntok den 6. røde rifledivisjon [[Narva-Jõesuu]] og på [[julaften]] tok de jernbaneforbindelsen til [[Tapa]] og rykket fram til de var 34 kilometer fra hovedstaden [[Tallinn]]. Estiske [[bolsjevik]]er erklærte [[De estiske arbeideres kommune]] (''Eesti Töörahva Kommuun'') som en regional lokalregjering. [[18. desember]] tok det 49. røde [[Latvia|latviske]] rifleregiment jernbaneforbindelsen til [[Valga]], mens de inntok byen [[Tartu]] på julaften. Ved årets slutt kontrollerte den 7. røde armé under A.K. Remezov Estland langs frontlinja 34&nbsp;km øst for Tallinn, vest for Tartu og sørvest for [[Ainaži]].

[[Fil:VambolaMarines1919.jpg|thumb|right|253px|Estiske marinesoldater fra ''Vambola'', mai 1919]]
[[Oberst]] [[Johan Laidoner]], som ble utnevnt til [[øverstkommanderende]] for de estiske væpnede styrker, hadde rekruttert 600 offiserer og 11&nbsp;000 frivillige innen [[23. desember]] [[1918]]. [[5. januar]] 1919 hadde han 14&nbsp;000 mann. Han reorganiserte styrker ved å utplassere den andre divisjon i Sør-Estland under oberst Viktor Puskar, sammen med kommandoenheter, som Tartumaa-partisanbataljonen og Kalevi Malev. Den nasjonale regjeringa mottok også viktig utenlandsk støtte. [[5. desember]] sendte [[Finland]] 5000 rifler og 20 feltkanoner med ammunisjon. Den [[Storbritannia|britiske]] [[Royal Navy]] sendte en skvadron kommandert av kontreadmiral Edwyn Sinclair Alexander-Sinclair, som kom fram til Tallinn [[31. desember]] og leverte 6500 rifler, 200 maskingevær og to feltkanoner. Skvadronen fanget to russiske jagere, ''Spartak'' og ''Avtroil'', og ga dem til estlenderne, som omdøpte dem ''Vambola'' og ''Lennuk''. [[2. januar]] [[1919]] ankom 3500 finske frivillige. Tre pansertog ble også bygget i Tallinn under [[kaptein (grad)|kaptein]] Anton Ivrs kommando.

Mellom [[2. januar|2.]] og [[5. januar]] 1919 stoppet den nå styrkede estiske hæren den 7. røde hærs frammarsj og gikk til motangrep [[7. januar]]. To dager senere ble Tapa inntatt, fulgt av Tartu [[14. januar]]. Deretter stabiliserte nordøstfronten seg ved [[Narva (elv)|Narva-elva]]. I Sør-Estland drev den estiske Tartumaa-partisanbataljonen det latviske røde rifleregiment ut av Valga [[31. januar]]. Den 7. røde armé var foreløpig drevet utenfor Estlands grenser, og slagfronten lå langs grensen til det historiske estiske bosettingsområdet. Under motoffensiven hadde estlenderne tatt 6000 fanger og over 40 artillerikanoner.

På Estlands første selvstendighetsdag, [[24. februar]] 1919, besto de frihetssøkende estiske styrkene av 19&nbsp;000 mann, 70 feltkanoner og 230 maskingevær. Laidoner meddelte nå at han hadde drevet fienden over Estlands grense. Den 3. estiske divisjon ble opprettet med generalmajor [[Ernst Põdder]] som kommandant. [[16. februar]] startet den 7. røde armé sitt motangrep for å gjeninnta Estland. Den nylig opprettede estiske røde armé samlet seg rundt menighetene i [[Setomaa]], [[Vastseliina]] og Räpina fram til [[15. mars]]. Den 2. estiske divisjon gikk til motangrep og gjeninntok Petseri [[28. mars]]. Lignende kamper fant sted mellom de estiske divisjonene og den latviske røde armés nordgruppe langs frontlinja mellom Ainaži, [[Strenči]] og [[Alūksne]], og fronten stabiliserte seg i det nordlige [[Latvia]]. I sine posisjoner langs Narva slo den 1. estiske divisjon og deres allierte [[den hvite armé|hvite russiske]] nordkorps den 7. røde armés angrep. Ved begynnelsen av mai 1919 talte de estiske styrkene 74&nbsp;000 mann. Den nylig opprettede estiske røde armé hadde samlet 80&nbsp;000 mann, 200 feltkanoner og 230 maskingevær støttet av fem pansertog mot det selvstendige Estlands styrker.

[[Fil:Poland & The New Baltic States.jpg|thumb|left|200px|Et britisk kart fra [[1920]] som viser de fortsatt uklare grensene i [[Baltikum]]. [[Det forente baltiske hertugdømmet]] var ment å dekke Latvias og Estlands fremtidige områder, de tidligere områdene til den [[Middelalderen|middelalderske]] livlandske konføderasjonen.]]
[[Fil:RvonderGoltz.jpg|thumb|right|150px|Gustav Adolf Joachim Rüdiger, Graf von der Goltz i 1919]]
[[Fil:II Vatzetis.jpg|thumb|right|150px|Jukums Vācietis, en latvisk sovjetkommandant som ble Den røde armés første øverstkommanderende.]]

===Landeswehr-krigen===
Landeswehr-krigen brøt ut på den latviske sørfronten [[5. juni]] 1919. Det estlandske motangrepet i februar 1919 var til stor hjelp for [[Latvia]] og [[Litauen]]s arméer. I januar 1919 hadde Den røde armé okkupert nesten hele [[Latvia]], inkludert hovedstaden [[Riga]]. De estiske troppenes fremmarsj tvang Den røde armés kommandanter til å stoppe offensivene sine i Latvia, Litauen og [[Belarus]] [[22. februar]] 1919. Av russernes 285&nbsp;000 mann på vestfronten ble 80&nbsp;000 sendt mot Estland. Fra mars til mai 1919 forsøkte Den røde armé å bryte ned Estlands forsvar, men uten fremgang. Samtidig inntok russerne [[Vilnius]] [[23. april]] og Riga [[22. mai]].

På samme måte som estlenderne hadde de [[Latvia|latviske]] demokratene erklært sin selvstendighet fra [[Det russiske keiserriket|Russland]] og Tyskland, men [[Kārlis Ulmanis]]' pro-britiske regjering hadde blitt styrtet av den [[Tyskland|tyske]] [[general]]en [[Rüdiger von der Goltz]], som deretter innsatte en pro-tysk marionettregjering med Andrievs Niedra som statsminister i [[Riga]] i mai 1919. Dette var hadde blitt gjort mulig av tyskernes våpenhvile med [[Ententemaktene|de vestallierte]], hvor tyskerne hadde blitt tvunget til å opprettholde sine hærstyrker i øst for å oppveie trusselen fra bolsjevikene. Estland hjalp Latvia å opprette et forsvar, og sommeren 1919 opererte to av Estlands tre divisjoner i Latvia, som ble renser for røde styrker. Dette førte til et sammenstøt med Landeswehr, som forsøkte å legge Lativa under seg.

Styrkene fra [[det forente baltiske hertugdømmet]], den tysk-sponsede administrasjonen av [[Latvia]], besto av landeswehr-styrer og [[freikorps]]' jerndivisjon. Hertugdømmets styrker begynte å rykke fram nordover og krevde at estiske hæren endte sin okkupasjon av det nordlige Latvia. Landeswehrs egentlige hensikt var å annektere Estland til det tysk-dominerte hertugdømmet som ble foreslått i 1918. I de følgende kampene ble landeswehr og jerndivisjonen beseiret av den 3. estiske divisjon i Nord-Latvia nær byen [[Cēsis]] [[23. juni]] 1919. I Estland blir årsdagen for [[slaget om Cēsis]] ([[estisk]]: ''Võnnu lahing''; [[latvisk]]: ''Cēsu kaujas'') feiret som seiersdagen.

===Krigen på russisk territorium===
Selv om den estiske hæren hadde skaffet seg kontroll over [[Estland]]s territorium, var Den estiske røde armé fortsatt aktiv, og høykommandoen for den frihetssøkende estiske hæren bestemte seg for å skyve frontlinjene over grensa og inn i [[Pskov oblast]]. Petseri-slaggruppa fra den andre estiske divisjon begynte offensiven sin [[13. mai]]. Denne operasjonen ødela Den estiske røde armé, inntok Pskov ([[estisk]]: ''Pihkva'') [[25. mai]] og fjernet sovjetstyrkene fra området mellom Estland og [[Velikaja]]-elva. De estiske styrkene besto nå av 74.500 mann, inkludert et hvit russisk nordkorps med 5.600 mann. De hvite russiske styrkene slo seg først sammen med den estiske hæren høsten 1918, da en liten hvit russisk styrke konstituerte med tysk samtykke i Pskov-regionen flyktet fra bolsjevikene og slo seg sammen med den estiske hæren. Den estiske Pskov-offensiven førte til at den russiske byen ble inntatt, og at den røde estiske armé ble fordrevet fra området mellom Velikaja og Estland, og det hvite russiske nordkorpset mobiliserte deretter medlemmer av lokalbefolkningen i Pskov-regionen. [[19. juni]] [[1919]] frasa den estiske øverstkommanderende [[Johan Laidoner]] seg kommandoen over de hvite russiske troppene, som ble omdøpt til nordvesthæren. Kort tid senere tok general [[Nikolaj Judenitsj|Nikolaj Nikolaevitsj Judenitsj]] kontroll over soldatene.

[[Fil:EstArmyHighCommnd1920.jpg|thumb|left|200px|Den estiske hærens høykommando i 1920.]]

Med våpen skaffet av [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] og med funksjonell støtte fra den estiske hæren, [[Estlands sjøforsvar|den estiske]] og [[Royal Navy|den britiske marinen]], begynte den [[Den hvite armé|hvite russiske]] nordvest-hæren den offensive operasjonen "Hvit sverd" [[28. september]] 1919, med et mål om å ta [[St. Petersburg|Petrograd]]. Nordvest-hæren rykket fram til de var 16&nbsp;km fra Petrograd, men den sjuende røde armé slo dem tilbake og drev de hvite russiske troppene tilbake til Estland. Den estiske høykommandoen var mistro mot de hvite russerne, og de avvæpnet og internerte nordvest-hæren. Den sjuende sovjethæren fortsatte offensivene i befestede posisjoner ved den estiske grensa ved Narva, men ble stoppet av den estiske hær.

I november trengte Den røde armé atter en gang fram mot Estlands grense, og i november og desember fant de mest intensive slagene under frihetskrigen sted på narvafronten. De sovjetrussiske kommandantene sendte to arméer på til sammen omtrent 160&nbsp;000 mann mot Estland, som på sin side samlet ca. 85&nbsp;000.

==Utenlandsk støtte==

[[Fil:FinnVlntrsTllnnDc1918.jpg|thumb|right|200px|Finske frivillige ankommer Tallinn, desember 1918.]]

Vesentlig britisk og annen utenlandsk innblanding i kampene i Baltikum i 1918-1919 en del av [[De allierte (første verdenskrig)|den allierte]] intervensjonen i [[den russiske borgerkrigen]] hjalp esterne på ulike måter:
*Britiske marinestyrker i [[Østersjøen]] i desember 1918. Britiske styrker brakte militært utstyr og artilleri, trente estiske soldater og ga dem støtte med britiske skip etter press fra estiske politiker i [[London]]. 
*Britisk beskyttelse av den estiske venstre flanke ved sjøoperasjoner i [[Finskebukta]]. Blant annet utførte britiske [[motortorpedobåt]]er sammen med [[Royal Air Force|RAF]]-fly verdens første kombinerte luft-sjø-seier mot bolsjevik-flåten i [[Kronsjtadt]]. Flere bolsjevik-skip ble senket, mens britene mistet tre torpedobåter. Den britiske offiseren Augustus Agar fikk [[Victoria Cross|Victoriakorset]] for å ha senket en sovjetisk krysser, og deretter [[Distinguished Service Order]] for å ha ledet et annet angrep som sank to store krigsskip. 
*Britene utstyrte de hvite russerne med blant annet seks [[stridsvogner]] sammen med frivillige førere, som var de eneste britiske soldatene som kjempet sammen med nordvesthæren. De britiske stridsvognførerne rykket frem til de var 20&nbsp;km fra [[St. Petersburg|Petrograd]] høsten 1919. Alle stridsvognene overlevde slaget, selv om noen hadde tekniske problemer. 
*Omtrent 3850 [[Finland|finlendere]] kjempet som frivillige som en del av ''heimosodat'', finske ekspedisjoner for å hjelpe beslektede folk (som estlenderne). Finlenderne kjempet i enhetene ''Pohjan Pojat'' og ''I Suomalainen Vapaajoukko''. 
*Et [[Sverige|svensk]] frivillig kompani som støttet Republikken Estland under selvstendighetskrigen kommandert av Carl Axel Mothander ble opprettet i Sverige tidlig i 1919. I mars 1919 tok 178 frivillige del i speideroperasjonen i Virumaa. I april ble kompaniet sendt til sørfronten og tok del i kampene nær [[Petsjory]]. 
*Et [[Danmark|dansk]] frivillig regiment med 200 mann ble også opprettet under kaptein Richard G. Borgelins kommando. Regimentet tok del i kampene mot bolsjevikene i Latvia og nær Petsjory. Borgelin ble utnevnt til oberst og fikk en herregård for sine tjenester. 
*[[Amerikas forente stater]] hjalp Estland for det meste gjennom humanitær bistand. 
Selv om den britiske marinen skaffet merkbar støtte, har historikeren William Fletcher konkludert at: ''"den britiske marinestyrken ville hatt liten effekt på de baltiske affærene hadde ikke estlenderne og latvierne skaffet sterk og disiplinert land- og sjøstyrke."''

==Fredens forspill==
På grunn av det estiske militærets suksess hadde Sovjet-Russland forsøkt å slutte en fredsavtale helt siden våren 1919. [[25. april]] 1919 tilbød [[Ungarn|ungarske]] [[kommunisme|kommunister]] seg å mekle en avtale mellom bolsjevikene og estlenderne, men den britiske admiralen [[Walter Cowen]] truet med å trekke tilbake den britiske støtten til Estland med mindre de nektet å godta ungarernes forslag. Russerne tok deretter forslaget om fredsforhandlinger ut til offentligheten gjennom radiosendinger [[27. april|27.]] og [[28. april]]. En følgende russisk sending [[21. juli]] førte til at den britiske journalisten [[Arthur Ransome]] lot den russiske kommisjonæren for utenlandske relasjoner [[Georgij Tsjitsjerin]] bli hørt da han foreslo fredsforhandlinger. Da tilbød sovjetregjeringa seg å delta i fredsforhandlinger [[31. august]] 1919. Estlenderne aksepterte forslaget [[4. september]] og fredsforhandlingene begynte [[17. november]] med en utveksling av krigsfanger. Fredsavtalen ble avgjort [[31. desember]] 1919, og en våpenhvile gjaldt fra 10:30 [[3. januar]] [[1920]].

==Tartu-fredsavtalen==
[[Freden i Tartu]] ble undertegnet [[2. februar]] 1920 av [[Republikken Estland]] og [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]]. På den tiden var ikke bolsjevikregimet anerkjent av noe vestlig land. Avtalen fastslo at Sovjet-Russland ga avkall på alle krav om Estlands territorium. Dermed anerkjente bolsjevikene Estlands selvstendighet, og de forpliktet seg å betale for skadene påført av krigen. Den avtalte grensa svarte grovt sett til frontlinja da fiendtlighetene stoppet. Estland fikk da beholde en strategisk stripe øst for Narva-elva (''Narvataguse'') og Setumaa i sørøst, områder som gikk tapt tidlig i [[1945]], kort tid etter sovjetiske styrker hadde igjen tatt kontroll over Estland, da [[Moskva]] overførte øst for Narva og mesteparten av Estlands Petsjory-region (Setumaa) til RSFSR.

Estland forble selvstendig fram til [[1940]], da landet ble okkupert og innlemmet i [[Sovjetunionen]] under [[Stalin|Iosif Stalin]] som [[Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk]] i august det året. I [[1941]] ble landet okkupert av [[Tysklands historie (1933-1945)|TYskland]], og i [[1944]] fikk sovjetrussiske styrker nok en gang kontroll over landet. Estland fortsatte å være en del av USSR fram til [[20. august]] [[1991]], da landet fikk sin endelige selvstendighet.

==Kilder==
**[https://web.archive.org/web/20090829214714/http://www.laidoner.ee/projektid/4/]
**[https://web.archive.org/web/20071210222607/http://www.president.ee/en/estonia/]
**[http://www.whiteforce.newmail.ru/chbelmec.htm] {{Wayback|url=http://www.whiteforce.newmail.ru/chbelmec.htm |date=20111006141741 }}
**[http://www.naval-history.net/WW1AreaBaltic1919.htm]
**[https://web.archive.org/web/20110927074054/http://www.bdcol.ee/fileadmin/docs/bdreview/11bdr299.pdf]
**[https://web.archive.org/web/20080916024057/http://www.ccc.nps.navy.mil/research/theses/rushton06.pdf]
**Georg von Rauch, The Baltic States: The Years of Independence 1917-1940, Hurst & Co, 1974, p70 
**Estonian War of Independence 1918-1920. Jyri Kork (Ed.). Esto, Baltimore, 1988 (Reprint from Estonian War of Independence 1918-1920. Historical Committee for the War of Independence, Tallinn, 1938) 
**Fletcher, William A. The British navy in the Baltic, 1918-1920: Its contribution to the independence of the Baltic nations, Journal of Baltic Studies, 1976, pp134 – 144

==Eksterne lenker==
* [https://web.archive.org/web/20070610022327/http://www.estonica.org/eng/lugu.html?menyy_id=97&kateg=43&alam=61&leht=5 Emergence of Estonian independence] ([[engelsk]])
* [https://web.archive.org/web/20090415201639/http://www.hot.ee/vabadussoda/ Estonian War of Independence] ([[estisk]])
* {{PDFlink|[http://bdcol.ee/fileadmin/docs/bdreview/bdr-2002-8-11.pdf ''The Baltic States from 1914 to 1923: The First World War and the Wars of Independence'']|1.24&nbsp;[[Mebibyte|MiB]]<!-- application/pdf, 1304242 bytes -->}} - in ''Baltic Defence Review'' No.8 Volume 2/2002 ([[engelsk]])
* [https://web.archive.org/web/20071015193107/http://www.vnk.fi/julkaisut/julkaisusarja/julkaisu/sv.jsp?oid=130618 Norden och krigen i Finland och Baltikum åren 1918-19] ([[svensk]])

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Den estiske uavhengighetskrigen| ]]