Redigerer Den chilenske uavhengighetskrigen

{{Infoboks slag
|navn = Guerra de Independencia de Chile
|konflikt = [[De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene]]
|kart=Mapa Gobernacion de Chile.PNG
|bilde=Abrazo_de_Maipú_Pedro_Subercaseaux.jpg
|underskrift= ''Omfavnelsen ved Mapiú''.<ref>Omfavnelsen mellom San Martín og O'Higgins etter [[slaget ved Maipú]] [[5. april]] [[1818]], malt av Pedro Subercaseaux i [[1908]]</ref><br /> Kartet under viser generalkapteinatet Chile, med områder som ikke lå under direkte spansk kontroll i lys oransje. 
|dato = [[1810]]–[[1826]]<ref>Hovedfasen av krigen var over i 1818, mens rojalistisk motstand fortsatte i enkelte deler av landet, og på [[Chiloé]] helt fram til 1826.</ref>
|sted = Det sentrale [[Chile]]
|resultat = Seier til patriotene. Chilensk selvstendighet fra Spania.
|part1 ='''Patrioter:'''<br />[[Fil:Flag of Chile (1818).svg|25px|Chile]] [[Chile]]<ref>Endelig erklært selvstendig 1818, men fungerte allerede da som en uavhengig stat. Før det diverse selvstengihetsbevegeler og juntaer.</ref><br />[[Fil:Flag of Argentina (civil).svg|25px|Argentinas flagg]] [[Argentina|Río de la Platas forente provinser]]<ref>Hovedsakelig [[1817]]–[[1820]].</ref> <br />Utenlandske frivillige
|kommandant1 = [[Fil:Flag of Chile (1812-1814, alternative).svg|25px]] [[José Miguel Carrera]] † <br />[[Fil:Flag of Chile (1817-1818).svg|25px]] [[Bernardo O'Higgins]]<br /> [[Fil:Flag of Argentina (civil).svg|25px|Argentinas flagg]] [[José de San Martín]]<br /> [[Fil:Flag of Chile (1818).svg|25px|Chile]] [[Ramón Freire]] <br /> [[Fil:Flag of Chile (1817-1818).svg|25px|Chiles flagg]] [[Manuel Rodríguez]] † <br />[[Fil:Flag of Chile (1818).svg|25px|Chile]] [[Lord Thomas Cochrane]] 
|styrke1 = 
|tap1 = 
|part2 = '''Rojalister:''' <br /> [[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[Det spanske imperiet|Spania]] <br />[[Fil:Flag_of_New_Spain.svg|25px|Spanias flagg]]  [[Visekongedømmet i Peru|Chile]] <br /> [[Fil:Flag of the Mapuches (1992).svg|25px|Mapuchenes flagg]] Allierte [[mapuche]]r
|kommandant2 =[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[José Fernando de Abascal y Sousa]]<br /> [[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[Joaquín de la Pezuela]]<br />[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[Antonio Pareja]] †<br />[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[Gabino Gaínza]] <br />[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[Mariano Osorio]]<br />[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[Antonio de Quintanilla]] <br /> [[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spania]] [[Vicente Benavides]] †
|styrke2 = 
|tap2 = 
|koordinater =
}}
'''Den chilenske uavhengighetskrigen''' ([[spansk]]: ''La Guerra de Independencia de Chile'') var konflikten som ble utkjempet for å selvstendiggjøre deler av det som i dag er [[Chile]], og som da utgjorde [[Generalkapteinatet Chile]] (også kjent som ''Kongeriket Chile'') innenfor [[Visekongedømmet i Peru]], fra det [[Det spanske imperiet|spanske styret]]. Denne krigen var en del av [[de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene]], som var en serie selvstendighetskamper i [[Latin-Amerika]] som etterfulgte den [[Det første franske keiserdømmet|franske]] [[Den spanske uavhengighetskrigen|invasjonen av Spania]] i [[1808]], som igjen var en del av de europeiske [[Napoleonskrigene]]. Denne konflikten hadde dermed militære og politiske forbindelser med de andre selvstendighetskampene på kontinentet, særlig med [[den argentinske uavhengighetskrigen]], og hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de nye søramerikanske landene.

Krigen ble utkjempet mellom uavhengighetssøkende ''criollo''er, som ønsket politisk of økonomisk selvstendighet fra [[Spania]] og rojalist''criollo''er som ønsket fortsatt stabilitet under spansk styre. Konfliktens begynnelse har tradisjonelt blitt satt til [[18. september]] [[1810]] og varte til [[1821]], da spanjolene ble drevet ut av Fastlands-Chile, eller [[1826]], da de spanske soldatene på [[Chiloé]] overga seg og øya ble innlemmet i den chilenske republikken. Landet ble formelt [[den chilenske uavhengighetserklæringen|erklært uavhengig]] [[12. februar]] [[1818]], og ble formelt anerkjent av Spania i [[1840]], da landene begynte et fullt diplomatisk samarbeid. Krigen hadde aldri enstemmig støtte blant chilenerne, som ble delt i selvstendighetsforkjempere og rojalister. Det som hadde startet som en elitistisk politisk bevegelse mot koloniherrene endte opp som en fullstendig borgerkrig. Tradisjonelt blir den chilenske uavhengighetsprosessen delt inn i tre deler: ''Patria Vieja'', ''Reconquista'' og ''Patria Nueva''; det gamle fedrelandet, gjenerobring og det nye fedrelandet. Etter seieren i Chile fortsatte kampen andre steder på kontinentet, og chilenske styrker var med i [[José de San Martín]]s [[Den_peruanske_uavhengighetskrigen#San_Mart.C3.ADns_felttog|invasjon]] av [[visekongedømmet i Peru|Perú]] i [[1820]], og fortsatte kampen der helt til også [[Visekongedømmet i Peru|Perú]] rojalistenes siste befestning i Sør-Amerika, var befridd fra spansk styre. 

== Bakgrunn ==
[[Fil:GarciaCarrasco.JPG|thumb|left|Guvernør García Carrasco.]]
{{Kampanjeboks latinamerikansk uavhengighet}}
{{Kampanjeboks søramerikansk uavhengighet}}

De [[Hispanoamerika|hispanoamerikanske]] uavhengighetskrigene var inspirert av [[den amerikanske revolusjon|den amerikanske]], [[den haitiske revolusjon|den haitiske]] og [[den franske revolusjon]]en. De hvite ''criollo''ene i [[Amerika]] ønsket selvstendighet fra det [[Det spanske imperiet|spanske]] styret av økonomiske og politiske årsaker.

Ved inngangen til 1808 var Generalkapteinatet [[Chile]] en av de minste og fattigste [[koloni]]ene innenfor [[det spanske imperiet]] og ble administrert av [[Luis Muñoz de Guzmán]], en dyktig, respektert og populær kongelig guvernør. I mai 1818 ble det spanske imperiet kastet ut i kaos på grunn av at kongene [[Karl IV av Spania|Karl IV]] og [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] ble styrtet og erstattet av [[Joseph Bonaparte]] samt begynnelsen på [[den spanske uavhengighetskrigen]]. Samtidig hadde også Chile sine egne politiske problemer. Guvernør Muñoz de Guzmán døde uventet 11. februar og kongen hadde ikke vært i stand til å utnevne en ny guvernør før den franske invasjonen. Etter [[Juan Rodríguez Ballesteros]]' korte, foreløpige styre, og ifølge datidens etterfølgelseslover, ble stillingen krevd og overtatt av den mest erfarne militærkommandanten, som var brigader [[Francisco Antonio García Carrasco]]. 

García Carrasco overtok stillingen som Chiles guvernør i april, og i august ankom nyhetene om [[Napoléon]]s invasjon av [[Iberia]] og om opprettelsen av den øverste sentral[[junta]]en, som skulle styre imperiet i fraværet av en legitim konge. I mellomtiden hadde Ferdinands søster, [[Carlota Joaquina av Spania]], kona til [[Johan VI av Portugal|Portugals konge]], som da bodde i [[Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve|Brasil]], forsøkt å skaffe seg kontrollen over de spanske besittelsene i Amerika. Siden hennes far og bror ble holdt fengslet i Frankrike, regnet hun seg som familiens arving. Visstnok planla hun blant annet å sende hærer for å okkupere [[Buenos Aires]] og det nordlige [[Argentina]] og å utrope seg selv til ''Dronning av [[La Plata]]''. 

Brigader García Carrasco var en grov og autoritær mann, som klarte på en relativt kort tid å gjøre seg til en fiende for criolloelitene under hans kommando. Som andre steder i Latin-Amerika hadde det også i Chile vært tidligere selvstendighetsbevegelser, men disse var små og samlet seg i [[Tres Antonios-sammensvergelsen]] i 1781. Flertallet av befolkningen var ivrige rojalister, og var delt inn i de som ønsket ''status quo'' og støttet opp under kong Ferdinands gudgitte rettigheter (kjent som ''absolutister'') og de som ønsket å utrope Carlota Joaquina til dronning (kjent som ''carlotister''). En tredje grupp besto av de som foreslo at de spanske myndighetene skulle erstattes av en lokal ''[[junta]]'' bestående av viktige borgere, som kunne utgjøre en provisorisk regjering som skulle styre i fraværet av kongen og et selvstendig Spania (kjent som ''juntaister''). 

[[Fil:Icondedelaconquista.jpg|thumb|left|[[Mateo de Toro Zambrano]].]]

I 1809 var guvernør García Carrasco involvert i en alvorlig [[korrupsjon]]ssak – ''Scorpion''-skandalen – som førte til at han mistet all den moralske autoriteten han eller hans myndigheter hadde igjen. Fra det øyeblikket begynt
e det å bygge seg opp press for at han måtte gå av. I juni 1810 antok nyhetene om at Napoléon Bonapartes styrker hadde erobret [[Andalucía]] og [[beleiringen av Cádiz|beleiret]] [[Cádiz]], da den siste befestningen på spansk jord som fremdeles motstod [[Frankrike]], fra [[Buneos Aires]]. Videre hadde Den øverste sentraljuntaen, som hadde styrt [[det spanske imperiet|imperiet]] de siste to årene, oppløst seg selv til fordel for et regentråd. García Carrosco, som støttet ''carlotist''-gruppa, klarte å gjøre de politiske problemene større ved å bruke vilkårlige og harde midler, som å arrestere flere kjente og framstående borgere under enkle anklager om å ha vært sympatiske overfor ''junta''-idéene uten rettssak. Disse ble deretter deportert til [[Lima]]. Blant de arresterte var [[José Antonio de Rojas]], [[Juan Antonio Ovalle]] og [[Bernardo de Vera y Pintado]]. 

Selvstyre-bevegelsen ble inspirert av [[mairevolusjonen]] i [[Argentina]], og den spredte seg gjennom hele criollo-eliten. De mislikte de ulovlige arrestene, som sammen med nyhetene om at Cádiz var alt som var igjen av et "fritt" Spania endelig styrket deres motstand mot guvernøren. Brigader García Carrasco ble suspendert og tvunget til å frasi seg stillingen 16. juli 1810. Han ble erstattet av den nest øverste soldaten i landet [[Mateo de Toro Zambrano]], til tross for at en legitim guvernør, [[Francisco Javier de Elío]], allerede hadde blitt utnevnt av den [[José Fernando de Abascal y Sousa|peruanske visekongen]]. 

Grev Toro Zambrano var på alle måter et uortodoks valg. Den åttito år gamle Toro Zambrano var allerede en gammel mann og videre en criollo født i koloniene (i [[Santiago de Chile|Santiago]]), og ikke en født i Spania. Umiddelbart etter hans innsettelse i juli begynte juntaistene å forsøke å overtale ham til å opprette en junta. I august ble det kongelige appellrådet (''Real Audencia''en) en offentlig lojalitetsed overfor regentrådet foran en stor folkemengde, som presset guvernøren enda mer til å ta en avgjørelse. Etter å ha vært usikker en stund på hvilken part han skulle støtte, godtok Toro Zambrano endelig at det ble holdt et ''cabildo''-møte (byhallsmøte) i Santiago for å diskutere saken. Den oppsatte datoen var 18. september 1810 klokka 11.00.

== La Patria Vieja - Det gamle fedrelanet ==
[[Fil:Juan Martínez de Rozas.JPG|thumb|left|[[Juan Manuel de Rozas]].]]
=== Den første juntaen === 
Fra begynnelsen av tok juntaistene det politiske initiativet. Like etter at ''cabildo''-rådet var fastsatt, klarte de å utplassere sine medlemmer i komiteen som hadde i oppgave å sende ut invitasjonene, og de kunne dermed manipulere invitasjonslistene til deres egen fordel. Da 18. september-møtet startet dominerte de scenen med ropet ''"¡Junta queremos! ¡junta queremos!"'' ("Vi vil ha en junta!"). Grev Toro Zambrano møtte denne folkelige maktdemonstrasjonen ved å gå med på kravene deres ved å plassere hans seremonielle herskerstav på bordet og sa "Her er staven, da den og hersk." 

''Chiles regjeringsjunta'', også kjent som ''den første junta'' (av totalt seks regjeringsjuntaer) ble organisert slik at den hadde de samme maktene som en kongelig guvernør. Dens første forholdsregel ble å sverge en lojalitetsed overfor kong Ferdninand VII som den legitime kongen. Grev Toro Zambrano ble valgt til president, og resten av de høyere stillingene ble jevnt fordelt på de ulike partene, selv om den virkelige makta lå hos sekretæren, [[Juan Martínez de Rozas]]. Juntaen fortsatte med å gjøre et par konkrete tiltak som lenge hadde vært etterlengtet av koloniens innbyggere, den opprettet et [[milits]] for rikets forsvar, erklære handelsfrihet ovenfor alle nasjoner som var alliert med Spania eller var nøytrale, opprettet et enestående tariff på 134% på alle importer (unntatt trykkpresser, bøker og kanoner, som var frigjort for alle toller) og beordret at det skulle opprettes nasjonalkongress for å øke sin representativitet. Til slutt ble det bestemt at valgene av nasjonalkongressens førtito representanter skulle holdes i 1811. 

Tre politiske tendenser begynte nå å vise seg: ''de begeistrede, de moderate'' og ''rojalistene''. Alle disse gruppene var bestemte på at de var mot selvstendighet fra moderlandet, og forskjellene mellom dem gikk på hvilken grad av politisk selvstyre de ønsket. De moderate (''moderatos''), ledet av [[José Miguel Infante]], utgjorde majoriteten og ønsket at reformene skulle skje sakte, siden de var redde for at da kongen kom tilbake til makta ville han tro at de ønsket uavhengighet og ville derfor omgjøre alle deres reformer. De begeistrede (''exaltados'') var den nest viktigste gruppa, og de kjempet for en større grad av frihet ovenfor kongen og at reformene skulle skje fort og kun stoppe før full uavhengighet. Deres leder var [[Juan Martínez de Rozas]]. Rojalitene (''realistas'') var mot alle former for reformer, og ønsket å holde på ''status quo''.

Fram til mars 1811 hadde 36 representanter allerede blitt valgt i alle de større byene, bortsett fra Santiago og [[Valparaíso]]. Fram til dette tidspunktet hadde den store politiske overraskelsen vært at i landet andre maktsentrum, [[Concepción]], hadde rojalistene vunnet over Rozas' støttespillere. I resten av landet var resultatene mer eller mindre jevnt fordelt; tolv pro-Rozas-delegater, fjorten anti-Rozas-delegater og tre rojalister ble valgt. Dermed ble Santiago-valget nøkkelen for Rozas' ønske om å holde på makten. Dette valget skulle finne sted [[10. april]], men før valget kunne holdes brøt det ut et mytteri i byen. 

Det såkalte ''Figueroa-myteriet'' (''Motín de Figueroa'') fant sted 1. april 1811, da rojalistobersten [[Tomás de Figueroa]] – som regnet valgene som for populistiske – ladet et opprør i Santiago. Opprøret ble slått ned, og obersten ble uten videre arrestert og henrettet. Mytteriet var riktignok vellykket i den forstand at det for en tid ødela for valget, som måtte utsettes. Til slutt ble en nasjonalkongress behørig valgt, og alle Santiagos seks representanter kom fra den moderate gruppa. Ikke desto mindre hadde mytteriet ført til at de politiske vervene ble radikalisert: selv om det var de moderate, som kun ønsket større selvstyre for eliten uten et komplett brudd med Spania, som vant majoriteten av representantene, utgjorde de revolusjonære begeistrede en høyrøstet minoritet som nå ønsket full og øyeblikkelig selvstendighet fra Spania. Det kongelige appellrådet, en gammel støttespiller for det spanske monarkiet, ble oppløst på grunn av dets påståtte "medskyldighet" i mytteriet. For første gang ble ideen om full selvstendighet styrket. 

[[FIL:Jose Miguel Carrera Verdugo.jpg|thumb|right|[[José Miguel Carrera]].]]

=== Carrera-diktaturet ===
På denne tiden ankom en ung mann med gode forbindelser, [[José Miguel Carrera]], Chile etter ha kjempet i den spanske uavhengighetskampen. Carrera ble fort en del av intrigene til forskjellige ekstremister som planla å frata Martínez de Rozas makta ved makt. Etter to kupp i slutten av 1811 klarte den ambisiøse Carrera å ta makta, og innledet på denne måten et diktatur. Framstående medlemmer av denne regjeringa var Carreras to brødre, [[Juan José Carrera|Juan José]] og [[Luis Carrera|Luis]], samt [[Bernardo O'Higgins]].

Den provisoriske grunnloven fra [[1812]] ble tatt i bruk i denne perioden, og denne var særlig liberal. For eksempel fastslår den at "ingen ordre som kommer fra utenfor Chiles territorium vil ha noen virkning, og alle som forsøker å rette seg etter en slik ordre vil bli regnet som en landsforræder." Carrera sørget også for å lage patriotiske symboler for ''la Patria Vieja'', som [[Chiles flagg|flagget]], [[Chiles riksvåpen|våpenet]] og emblemet. Chiles første avis, ''la Aurora de Chile'', ble også først utgitt i Carreras regjeringstid. Avisas redaktør var presten og senatspresidenten [[Camilio Henríquez]] som sørget for at den støttet selvstendighetsbevegelsen. I tillegg var Carrera ansvarlig for å bringe [[Amerikas forente stater]]s første [[Konsul (diplomati)|konsul]] til Chile. Dette var viktig siden det opprettet en direkte forbindelse mellom de [[liberalisme|liberale]] og [[føderalisme|føderale]] forente statene i USA og prinsippene til den chilenske uavhengighetsbevegelsen. Til slutt opprettet Carrera Verdugo også Chiles nasjonalinstitutt og nasjonalbibliotek. Begge disse prestisjefulle institusjonene har overlevd helt fram til nåtida. 

[[Fil:Carga de O'Higgins.jpg|thumb|left|O'Higgins angriper i [[katastrogen ved Rancagua|slaget ved Rancagua]], malt av Pedro Subercaseaux.]]

=== Spanske invasjoner ===
Opprørenes suksess både i Chile og Argentina gjode Perús visekonge, [[José Fernando de Abascal y Sousa]], urolig. Derfor sendte han i [[1813]] en militærekspedisjon over havet fra Perú under [[Antonio Pareja]]s kommando for å sikre situasjonen i Chile, mens en annen styrke ble sendt landeveien for å [[Den_argentinske_uavhengighetskrigen#Det_andre_Alto_Per.C3.BA-felttoget|angripe]] Nord-Argentina. Soldatene antok Concepción, hvor de ble mottatt med applaus. Dermed begynte rojalistens marsj mot Santiago. Dette felttoget kom riktignok til å mislykkes, og det gjorde òg et følgende resultatløst angrep ledet av [[Gabino Gaínza]]. Dette skyldtes riktignok ikke Carreras militære ferdigheter, og hans udugelighet førte til at O'Higgins stadig skaffet seg større makt, og til slutt skaffet seg full kontroll over de selvstendighetssøkende styrkene. Nå sjikanert av begge sider bestemte Carrera seg for å gå av, og dette blir vanligvis regnet som starten på uavhengighetskonfliktens andre fase; ''Reconquista'' ([[reconquista|en allusjon]]). 

Etter Gaínzas mislykkede forsøk på å stoppe revolusjonen hadde de to partene undertegnet Lircay-traktaten [[14. mai]]. Dette førte nominelt til fred, men i virkeligheten bare til et lite pusterom i uroen. Abascal hadde ingen intensjon om å holde traktaten, og samme år sendte han en besluttsom styrke sørover mot Chile under [[Mariano Osorio]]s kommando. Disse rojaliststyrkene gikk i land og dro så til [[Chillán]] mens de forlangte motstandernes ubetingete overgivelse. O'Higgins ønsket å forsvare byen [[Rancagua]] mens Carrera ønsket å gjøre motstand i Angostura-passet, som var en bedre forsvarsposisjon, men også nærmere Santiago. O'Higgins anerkjente nå ikke Carrera, og kjempet mot den carrerianske hæren under Luis Carrera i [[slaget ved Tres Acequias]], hvor carreristene vant. På grunn av uenighetene og den følende mangelen på samarbeid mellom de nå delte selvstendighetsstyrkene måtte O'Higgins nå møte rojalistene ved Rancagua uten forsterkninger. Det følgende slaget er kjent som [[katastrogen ved Rancagua]], og ble utkjempet 1. og 2. oktober 1814. O'higginistene forsvarte seg heroisk, men slaget endte med overveldende nederlag for selvstendighetsstyrkene. Bare 500 av O'Higgins' styrker var tilbake etter dette nederlaget. Litt senere inntok Osorio Santiago, og ''Patria Vieja''-opprøret ble endelig slått ned.

== La Reconquista - Gjenerobringen ==
[[Fil:CasimiroMarcoDelPont.JPG|thumb|right|[[Francisco Marcó del Pont]].]] 

=== La Restauración Absolutista - Den rojalistiske restaurasjonen ===
Visekonge Abascal innsatte Mariano Osorio som Chiles guvernør, selv om en senere uenighet mellom dem førte til at [[Francisco Marcó del Pont]] kom til å erstatte Osorio som guvernør i [[1815]]. Uansett mente spanjolene at det var på tide å gi de revolusjonære en lærepenge og startet en voldsom politisk forfølgelseskampanje, ledet av den beryktede [[Vicente San Bruno]]. Patriotene de fant i Santiago, inkludert medlemmer av den første juntaen, ble landsforvist til [[Juan Fernández-øyene]]. Dette hjalp ikke til med å slå ned opprøret, men heller til å styrke det, og snart konkluderte også de mest moderate at alt annet enn full uavhengighet ville være uakseptabelt. 

En større gruppe patrioter, blant dem Carrera og O'Higgins, bestemte seg for å flykte til [[Provincia de Mendoza|Mendoza]], en [[Andes|andeansk]] provins i det ny-selvstendige [[Argentina]]. På det tidspunktet var [[José de San Martín]], "det sørlige [[Sør-Amerika]]s [[Simón Bolívar|Bolívar]]," provinsens guvernør. San Martín mente at en måtte beseire rojalistene i Chile også for å kunne sikre Argentinas uavhengighet. Etter de landflyktiges ankomst begynte San Martín straks å favorisere O'Higgins, sannsynligvis på grunn av deres felles medlemskap i ''Logia Lautaro'', et undergrunnssamfunn som støttet uavhengighetssaken. Carrera begynte å miste sin status, og ble til slutt henrettet i Mendoza i [[1821]]. 



Mens San Martín og O'Higgins organiserte en hær for å krysse Andesfjellene ga de advokaten [[Manuel Rodríguez]] oppgaven å starte et [[gerilja]]felttog. Felttogets mål var å avbalansere de spanske styrkene, latterliggjøre San Bruno og generelt styrke patriotenes moral. Gjennom sine følgende vågale bedrifter ble Rodríguez en av revolusjonens romantiske helter. En av hans særlig berømte handlinger var å kle seg ut som en tigger mens han klarte å stjele våpen fra selveste guvernør Marcó del Pont, som da allerede hadde utlovet en belønning for Rodríguez' hode. 

I [[1817]] var San Martíns Andesarmé klargjort. Etter en vanskelig kryssing av Andes møtte hæren [[Rafael Maroto]]s rojaliststyrker på Chacabucosletta, nord for Santiago. Det følgende [[slaget ved Chacabuco]], [[12. februar]] 1817, ble en avgjørende seier for patriotene. På grunn av denne seieren kunne de gjeninnta Santiago, hvor San Martín ble utnevnt til ''øverste leder'', men nektet å påta seg stillingen, og heller innsatte O'Higgins, som ble Chiles øverste leder til [[1823]]. På den første årsdagen for slaget ved Charabuco ble selvstendigheten formelt erklært, 12. februar 1818, og godkjent av øverste leder O'Higgins.

== La Patria Nueva - Det nye fedrelandet ==
[[Fil:JuraIndependencia.jpg|thumb|right|Uavhengighetserklæringen 12. februar 1818, malt i [[1945]] av Pedro Subercaseaux. I virkeligheten var det ikke O'Higgins, som er avbildet her, tilstede under uavhengighetserklæringen.]]
I den foreliggende tiden hadde [[Joaquín de la Penzuela]] blitt innsatt som Perús nye visekonge, og han besluttet seg for å gjeninnsette sin svigersønn Mariano Osorio som Chiles generalkaptein, og sendte ham sørover med en ny ekspedisjonsstyrke. Troppene gikk i land i Concepción, og rekrutterte en del amerikanere som deretter ble med i styrken deres. I mellomtiden flyttet San Martín og O'Higgins seg nordover for å stoppe de fremrykkende rojalistene, men styrkene deres ble overrumplet i [[det andre slaget ved Cancha Rayada]], hvor de led et alvorlig nederlag [[18. mars]] [[1818]]. I forvirringen som fulgte ble det spredt et falskt rykte om at O'Higgins hadde dødd, og dette skapte panikk hos opprørssoldatene, og flere av dem ble så opphisset at de forsøkte å flykte tilbake over Andes til Mendoza. Under disse omstendighetene overtok Manuel Rodrígez ledelsen og samlet troppene med ropet "''Det er fortsatt et fedreland, borgere!''" (''¡Aún hay patria, ciudadanos!'') Han utropte seg selv til øverste leder, en stilling som han kom til å holde i nøyaktig tredve timer, som var den tiden den sårede, men levende, O'Higgins trengte på å vende tilbake til Santiago og igjen kreve stillingen. I mai det året ble Rodríguez henrettet av argentineren [[Antonio Navarro]] etter å ha blitt fengslet etter O'Higgins' ordre. 

[[Fil:Batalla Maipú coloreada.jpg|thumb|left|''[[Slaget ved Maipú]]'', malt av Jean Louis Théodore Géricault ca. 1819.]]

Etter styrkene hans var svekket etter nederlaget ved Cancha Rayada overlot O'Higgins kommandoen over soldatene sine til San Martín i et møte på Maipú-slettene. Deretter beseiret San Martín rojalistene under Osorio i det avgjørende [[slaget ved Maipú]] [[5. april]] 1818, og de svært svekkete rojalistene flyktet til Concepción og klarte aldri siden å sende en større offensiv mot Santiago. Selvstendigheten var nå så godt som sikret, og frykten for de indre motsetningene ble dempet da O'Higgins hyllet San Martín som landets redningsmann, et øyeblikk som har blitt kjent som ''omfavnelsen ved Maipú''. 

[[Fil:Malon.jpg|thumb|right|''El Malón''; [[mapuche]]krigere under et ''malón''-angrep, malt av Mauricio Rugendas.]]
=== Krig til døden ===
For videre å sikre uavhengigheten sendte San Martín en rekke ekspedisjoner mot de bevæpnede bandene i fjellene, som besto av forskjellige fredløse, rojalister og [[indianer]]e som hadde brukt kaoset forårsaket av de militære ekspedisjonene til sin fordel ved å rekruttere soldater for å plyndre landsbygda. [[Mapuche]]ene var et av få indianerfolk som spanjolene aldri klarte å beseire, og de av deres høvdinger som støttet rojalistene i denne fasen av krigen, kom til å bli avgjørende for den fortsatte rojalistiske motstanden, siden den hadde vært umulig uten indianernes hjelp nå som de hadde mistet alle de større byene i landet nord for [[Valdivia]]. 

Denne delen av krigen har senere blitt kalt ''Guerra a muerte'' – krig til døden – på grunn av de nådeløse taktikkene som ble brukt, siden hverken geriljaen eller regjeringssoldatene tok fanger. Det var først etter at banden ledet av [[Vicente Benavides]] hadde blitt likvidert i [[1822]] at regionen rundt Concepción hadde blitt pasifisert. 

[[Fil:Abdicación del Supremo Director Bernardo O'Higgins (pintura de 1875).jpg|thumb|left|O'Higgins' avgang, malt i [[1875]] av Manuel Antonio Caro Olavarría.]]
=== Kampen om de sørlige områdene ===
Mens San Martín jobbet for å sikre indre sikkerhet prøvde O'Higgins også å finne måter å forsvare nasjonen fra ytre trusseler, da spesielt spanjolene, og å forsette å motsette seg imperialistisk kontroll over Chile. Han opprettet en chilensk marine med [[Skottland|skotten]] [[Lord Thomac Cochrane]] som admiral som et forsvar mot angrep fra sjøen. I [[1820]] var Cochrane ansvarlig for et overveldende nederlag for rojalistene da han [[erobringen av Valdivia|angrep og inntok]] festningskomplekset i Valdivia. Senere satte Cochrane soldater under general [[William Miller (peruansk general)|William Miller]] i land nord på [[Chiloé]] for å erobre spanjolenes siste befestning i Chile, området rundt Chiloe. Dette mislykkede forsøket endte i den lille men bemerkelsesverdige [[kampen ved Agüi]]. Senere ledet [[Frankrike|franskmannen]] [[Jorge Beauchef]] en ekspedisjon fra Valdivia for å sikre [[Osorno]], slik at spanjolene ikke kunne gjenokkupere Valdivia ved å ga landeveien. Beauchef var ansvarlig for den avgjørende seieren over rojalistene i [[slaget ved El Toro]]. 

Slutten ''La Patria Nueva'' regnes i [[Chiles historie|chilensk historie]] til å være [[1823]], med O'Higgins avgang som landes øverste leder. Det siste spanske området i landet, Chiloé, ble riktignok ikke erobret før i [[1826]] under regjeringen til [[Ramón Freire]], O'Higgins etterfølger som Chiles øverste leder, og senere landes president i flere perioder.

== Etterspill ==
[[Fil:Casacolorada.jpg|thumb|right|''Casa Colorada'', hvor uavhengighetserklæringen ble undertegnet.]]

=== Krigen fortsetter i Perú ===
San Martín og O'Higgins var enige om at det var fare for at en avtale med spanjolene ikke kunne oppnås før også [[Visekongedømmet i Peru]] var blitt selvstendig fra Spania. Derfor ble en flåte og en hær gjort klar for en [[Den_peruanske_uavhengighetskrigen#San_Mart.C3.ADns_felttog|ekspedisjon]] til landet, og i [[1820]] dro San Martín og Lord Cochrane mot Perú. Det oppsto riktignok uenigheter mellom den dristige Cochrane og den urimelig forsiktige San Martín. San Martín skal ha gått glipp av flere sjanser til å vinne den avgjørende seieren mot visekongen [[José de la Serna]], og til slutt var det [[venezuela]]neren [[Simón Bolívar]] som med sin [[Gran Colombia|colombianske]] hær  startet det [[Den_peruanske_uavhengighetskrigen#Bol.C3.ADvar_og_Sucres_felttog|avgjørende felttoget]] som sikret peruansk uavhengighet etter Bolívars general [[Antonio José de Sucre]] en gang for alle beseiret rojalistene i [[slaget ved Ayacucho]] [[9. desember]] [[1824]]. 

[[Fil:Los Fundadores de Chile.jpg|thumb|left|''Chiles landsfedre'', malt av Otto Grafhos i [[1854]]. Fra venstre: [[José Miguel Carrera]], [[Bernardo O'Higgins]], [[José de San Martín]] og [[Diego Portales]].]]

=== Den nye nasjonen ===
Til tross for indre uroligheter og voldelige konflikter, særlig i slutten av [[1820-årene]] og senere også mot andre amerikanske land, ble Chile et av [[Amerika]]s mest politiske stabile land. Etter selvstendigheten gjennomgikk landet flere radikale grunnlovsendringer, som avviklingen av [[slaveri]]et, avskaffet den veldig kortlivde føderalismen i landet og sikret en fordeling av den politiske makten i utøvende, lovgivende og utførende maktholdere. På [[1800-tallet]] rakk landet å gjennomgå både en [[liberalisme|liberal]] og en [[konservatisme|konservativ]] periode. Chile ble endelig anerkjent av Spania som et uavhengig land [[25. april]] [[1844]].

== Noter ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Wikisource-es|Independencia de Chile}}

{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Chilenske uavhengighetskrigen}}
[[Kategori:De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene]]
[[Kategori:Kriger]]
[[Kategori:Chiles historie]]
[[Kategori:Konflikter i 1810]]
[[Kategori:Konflikter i 1826]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Chile]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Spania]]
[[Kategori:1820-årene i Chile]]
[[Kategori:1821 i Chile]]
[[Kategori:1826 i Chile]]
[[Kategori:1810 i Det spanske imperiet]]
[[Kategori:1821 i Det spanske imperiet]]
[[Kategori:1826 i Det spanske imperiet]]
[[Kategori:1810-årene i Det spanske imperiet]]
[[Kategori:1820-årene i Det spanske imperiet]]